Familieforøkelse, igjen

Jada. Jeg har funnet meg en villkattunge nå. For ei uke siden var hun inntørket og hadde puss i øynene, møkkete poter og oppblåst mage. Nå, etter ei uke på rehab hos Bergjlotska hospitalet, er hun blank og spretten, fjong, nybadet og ormekurert.

Døtrene har døpt henne Smørblomst (hun minste sier snørrblomst, men det tror jeg er helt tilfeldig), og hun er en hit i heimen. Snørrblomst spiser, drikker, koser og gjør fra seg på toiletten - ingen skulle tro at hun var en snerrende villkatt bare for ei uke siden.

Rasekatten er dritsur. Han freser og flekker tenner før han snur rumpa til knøttet og går. Men vi andre har latt oss fortrylle av det lille vesenet.

Så hva nå da? Da jeg fant henne, trodde jeg hun var huskatt og mistet. Etterhvert skjønte jeg at hun ikke var tam og medgjørlig, bare utsultet, dehydrert og veldig, veldig slapp.

Jeg hadde tenkt omplassering, eller i verste fall avliving (hvis vi ikke fikk henne frisk). Det tenker jeg ikke nå, for nå tenker jeg at det sikkert er like greit av vi beholder henne.

Sånn er det med den saken.

Når Gemalen får bestemme...

...hva hans fru skal parfymere seg med, så velger han - hold dere fast - Poison Hypnotic fra Christian Dior. Med undertittel Sensuelle.

Det er jo ikke så lett å beskrive duft per data. Men navnet antyder vel hvilken kategori parfyme det handler om. Man går ikke med den på jobben eller butikken eller når man henter i barnehagen - for å si det sånn.

Den passer nok aller best på natteklubb, og der finner man kun unntaksvis Bergljot (42 1/2). Subsidiært kan man kanskje påføre seg litt poison i knehasene eller på håndleddene (fortrinnsvis i heimen) og se hva som skjer.

Det er sikkert det han har tenkt, han som brakte den hypnotiske, sensuelle giften hjem til meg.

...og bunnen er ennå ikke nådd.

Fasiken.

Og så jeg som trodde jeg var over den verste kneika og på vei mot stjernene (nei, ikke himmelen, så gammel er jeg tross alt ikke).

Thank you, Dagbladet.

Hilsen Bergljot, 42 1/2

Bergljot tester ny teknologi mens Gemalen er ute og sykler

Eller ny og ny, fru Blom.

Det er bare det at jeg har fått meg iPod. Jada. Jeg har lenge visst at det finnes noe som heter MP3-spillere, jeg har jo ei stedatter på 20, men jeg har aldri kommet på at jeg skulle hatt meg en sånn en. Jeg har da radio, både i huset og i bilen.

Jeg er ingen innovatør når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Jeg er aldersmessig i nærheten av middagshøyden, og jeg klarer meg strålende med den teknologien jeg allerede har og (iallfall delvis) behersker.

Sist jeg anskaffet meg noe nymotens var vel da da jeg kjøpte meg en Sony Walkman helt på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har aldri kjøpt cd-spiller, ei heller har jeg brukt egne penger på mobiltelefon.

Det er Gemalen som har brakt den nye dingsen heim. Den er så liten at jeg nesten ikke kan se den uten briller, og den er rosa - for å markere at instrumentet belongs to the gamla. Gemalen har puttet sanger inn i maskinen, selv har jeg nok med å fatte og begripe at det er mulig å få plass til så mye musikk inn i en så liten dings.

I går var iPoden ute og jogget. Da lærte jeg at jeg må ha nye øretelefoner (heter det det nå for tiden?) - og så lærte jeg at jeg muligens bør revurdere joggemusikken min. Elias Akselsen og REM gjorde liksom ikke susen. Min joggevenninne, som lytter til Nickelback og Metallica, hadde mye mer kraft i frasparket.

Nu vel. Noen av dere trodde kanskje at det er selve iPoden som er poenget i dette innlegget. men det er ikke det. Som sagt er det Gemalen som kom hjem med den, og den var godt plantet inn i rosebukett. Jeg ble ganske mistenksom over gaven, den passet liksom ikke inn i skjemaet.

Ikke hadde ha fått lønn, ikke var det morsdag, ikke var det bursdag og ikke har jeg født barn.

Når Bergljot lukter ugler i mosen, er det som regel ugler i mosen. Det var det også denne gangen.

Nei, han har ikke vært utro. Derimot har han kjøpt seg ny sykkel, enda den gamle nesten er helt lik og nesten helt ny (ja da, den fikk han i fjor), og enda vi, ifølge ham, ikke akkurat vasser i penger for tiden.

Man kunne jo savne en konsistens mellom ord og gjerning her - men Gemalen mener at det er å be om for mye. Tross alt var sykkelen et kupp, den var på halv pris - og hvem vet, det kan jo hende at han skal sykle Giro de Italia neste år. På mountain bike.

Spørsmålet er om en iPod og roser går opp i opp med en sykkel, og om jeg egenlig blir forsøkt lurt her. Men det orker jeg ikke å bry det lille, pene, blonde hodet mitt med akkurat nå.

Lønn som kommer når den ikke skal....

...er mye gøyere enn lønn som ikke kommer når den skal.

Bergljot, for eksempel, våknet i dag av at det tikket inn en SMS fra banken; Ny saldo er.... Nei, jeg har ikke tenkt å videreformidle detaljene rundt ny saldo. La meg heller si det sånn at det ikke sto så godt til med gammel saldo.

Lønna var ventet 12. september. I dag er det den 9., kontoen formelig bugner av kapital, og det er fredag. Joda, det ordner seg for snille jenter.

Håper alle dere andre også får en rik helg, på den ene eller den andre måten.

...enda mer netlog, men så er det slutt!

Det er med stor glede og forlystelse at jeg kan melde at jeg har klart å komme meg ut av netlog-faenskapen. Og, ikke minst, jeg har klart å få ut mor mi også. Hun er nok glad for det.

Mine hundreogfjerten kontakter lurte nok på hva jeg holdt på med. Noen sendte til og med epost til meg for å spørre. Spam, svarer jeg, uten å gå videre inn i dybden på at det er jeg selv som har generert denne spamen, ved et uhell.

Nå ja. Som følge av tirsdagens katastrofe oppdaget jeg et gildt nettsted tilhørende datatilsynet som har mange gode råd til deg som ønsker å komme deg ut av nettfora du med eller uten vilje har vast deg inn i. Veien ut av uføret kan gå via www.slettmeg.no.

Og ja, det blir basar. Jeg må bare finne ut hva jeg skal basunere bort først.

Hjelp, jeg havnet på www.netlog.com

For noe skit! Jeg har jevnlig fått noen henvendelser på epost fra folk som vil ha meg med på netlog. De sier at jeg kan få se bildene deres der inne, og at alt er så stas på netlog, atte. Jeg har vel reagert på at det er Kjell, gutt 64 og Ellen, jente 58 som har vært mest aggressive på vervingen - så jeg har ignorert mailene. Ignorert og ignorert.

Jeg må innrømme at jeg er venn med Ellen og Kjell på Facebook. Men det var ikke på mitt initiativ - jeg vet om både Ellen og Kjell, men jeg tror ikke at jeg noen gang har møtt dem. Det er bare det at jeg er så dårlig på å avvise "venner jeg ikke kjenner".

I dag kom også en henvendelse fra Per Espen, gutt 49, han vil også vise meg alt han har på netlog. Ja vel, tenkte jeg, og registrerte meg for å se hva Per Espen har å by på. Det skulle jeg aldri har gjort. tabbe, tabbe, tabbe.

Plutselig ble det sendt ut eposter til alle kontaktene mine i adresseboka. Det gikk fort som f, og definitivt helt imot min vilje. Hallo, 129 hel- og halvkjente er blitt invitert inn på profilen til Bergljot, jente 42, ifølge netlog bosatt i Sogn og Fjordane. Jeg tror jeg dauer.

Etter meget om og men klarte jeg å avregistrere meg - men det hjelper lite i forhold til alle de stakkars kontaktene mine som sikkert tror jeg er helt tullerusk i hodet. Andre enn meg som har tullet seg inn på netlog? Hvis ja, hva gjør man egentlig der inne?

Jeg gremmes så langt inni marehalmen at jeg tror jeg går hjem og legger meg nå. God natt.

Disippelen som forsvant

I dag morges hadde fjasebloggen 150 registrerte disipler, og Bergljot var så hoppende tilfreds med dette at hun besluttet å kalle inn til basar. Dessverre må basaren avlyses/utsettes, da en av disiplene har trukket seg i løpet av dagen, og det helt uten forklaring.

Bergljot grubler fælt over frafallet. Var det innlegget om bisperådvalget som ble for provoserende? Eller har Bergljot skrevet for mye om trim og trening den siste tiden? Eller er Bergljot blitt tam, daff og kjedelig?

Så mange spørsmål, men så få svar. Og foreløpig ingen kvalifisert milepæl som resulterer i basar.

Tid for viktige spørsmål

Hvor lenge kan man flirte med trim før man risikerer å bli treningsnarkoman?

Bannefingeren

"Mamma, Pingu viser bannefingeren!" kauker Sønnen, den enbårne (8) forferdet.

Pingu (4) har egentlig bare sittet og viftet med hånda og stukket opp en og annen tilfeldig finger, hun har jo ikke begrep om at det er bannlyst å stikke opp den midterste.

Grunnet den voldsomme oppmerksomheten fra storebroren, som neppe heller aner den fulle og hele sannhet om bannefingerens opprinnelse, fortsetter hun med fingerviftingen. Så klart.

"Mamma, se!!!! Hun gjør det igjen. Det er stygt!"

"Det er da bare en finger," forsøker jeg meg.

"Neiii! Det er bannefingeren!"

Ja vel ja. Må jeg virkelig dressere min yngste datter om anvendelse av fingre også nå. Jeg trodde slikt kom seinere i livet, og at det ikke er mødrene som må ta den biten av oppdragelsen.

For hva sier man? Bannefingeren er bare en av fem, eller to av ti, og det er ingen logisk grunn til at det er støtende å heve denne mot skyene. Selv om jeg ikke liker helt når mor mi viser omtalte gest i trafikken.

Den ultimate bannefingerøvelsen er for øvrig å ta alle fingrene til værs, samtidig, for så å avrunde med å snu håndflaten og peke den egentlige bannefingeren framover.

"F... your whole family, and your dog, too," betyr det.

Stort slemmere blir det vel ikke.

Kampen mot muskelsvinnet

"Jogging er for folk som er for dumme til å se på tv," påstår Frk. Frekkesen.

Ganske frekt, synes jeg, for jeg er da ikke så dum. Jeg er bare halvgammel og smådesperat, for jeg har lest i VG at damer på 40+ først og fremst må kjempe mot/baske med muskelsvinn når de (okei, vi) skal trimmes opp.

Muskelsvinn. For et grusomt, negativt ladet ord. Så grusomt er ordet, eller mer presist framtidsutsiktene, at jeg begynte å jogge nesten umiddelbart. Ikke fordi det er så stas å jogge, men fordi jeg må gjøre noe mens jeg venter på at den ultimate treningsformen for nettopp meg skal dukke opp.

Nå har jeg jogget flere ganger i uka i en hel måned. Jeg venter fortsatt på at det skal bli gøy, men det har iallfall blitt mindre ugøy. Dessverre kan jeg ikke melde om endorfiner, det er mulig disse er blitt vasket bort sammen med de svunne musklene. Hva vet vel jeg. Men man kan jo ha et godt liv uten endorfiner, sikkert, så jeg klager ikke.

Det fine med jogging er at det kan utøves på kort varsel i nærområdene, og at man strengt tatt ikke trenger annet utstyr enn gode sko. Og så får man relativ god effekt på ganske korte økter over ganske kort tid. Dette er helt i tråd med Bergljots treningsfilosofi, som går ut på at man skal ha "minst mulig innsats - mest mulig effekt".

Mest effekt får man visst av intervalltrening og motbakkeløp, men jeg er ikke helt klar for slikt. Medbakkeløp er mer min greie. Fortrinnsvis i medvind.

Andre muskelsvunne mosjonister der ute? Hvis ja, stå fram!

Så gjør vi så når vi velger bispedømmeråd

Gjesp. Ikke akkurat en killer tittel. Men siden jeg har tenkt å komme med et viktig budskap, får dere bare holde ut.

Bergljot er noe så sjeldent som et statskirkemedlem. Eller, det er kanskje ikke så sjeldent, men jeg har en klar følelse at det er mer poppis å snakke om at man ikke er det. Jeg er ikke utmeldt, og jeg har tenkt å forbli innmeldt.

Siden jeg er medlem, får jeg lov til å være med og velge bispedømmeråd. Det er ikke så lett når man er litt sånn folkekirkelig, man vet jo ikke hvem kandidatene er og hva de står for. Jeg må innrømme at jeg har fått god hjelp av Stavanger Aftenblad, som har spurd dei einskilde kandidatane om hva de står får - og da blir det jo lett for meg å sile ut De absolutt uaktuelle.

Her er utsilingskriteriene:
a) Hva er kirkens viktigste utfordringer?
b) Bør kirken utarbeide en liturgi for par av samme kjønn som vil inngå et forpliktende samliv?
c) Hva tenker du om en framtidig kirkeordning?

Jeg er, som nevnt, temmelig folkekirkelig. Jeg har homoer i slekta (vel, egentlig bare en, iallfall så vidt jeg vet), og jeg mener bestemt at jeg har like stor rett til å gå i kirken som alle andre (selv om det skal innrømmes at jeg bare er der sånn unntaksvis).

Så til valget. Siden jeg er velsignet med stemmerett som medlem i Kirken, den norske, så stemmer jeg. Jeg stemmer på de som framstår som åpne og inkluderende, og som ser ut til å forholde seg til at vi lever i 2011. Og så stryker jeg mørkemennene. Jeg har gjort det allerede, bokstavelig talt, med grønn sprittusj i avisa.

Dessverre var det bare tre kandidater av ønsket kaliber på lista. Resten var enten uaktuelle, eller så utydelige i viktige spørsmål at det antakelig vil være bingo å stemme på dem. Jeg har ikke lyst til å stemme på en kar som uttaler, til spørsmål b), at han "vil gå inn i denne prosessen med et åpent og lyttende sinn, ikke en fastlåst posisjon." Jeg er rimelig sikker på hvor han vil lande når han har sikret seg plass i det høye råd.

Jeg er også litt bestyrtet over at mange av de yngste kandidatene framstår som mest konservative og minst inkluderende. Huff.

Andre enn meg som skal stemme? Eller er alle dere andre utmeldte?

Bergljot anbefaler blogg (under sterk tvil)

Javel. Tenkte bare at jeg skulle nevne at Frk. Frekkesen rir igjen. Siden hun har vast vekk innloggingspassordet til sin gamle blogg (selv påstår hun natuligvis at det er Blogger som kødder med henne), har hun laget seg en ny en. Dama er nebbete, men jeg skal vedgå at bloggen hennes har litterære kvaliteter.

Mange av dere kjenner ikke Frekkesen. Jeg kjenner henne godt. Veldig godt. Av og til skriver hun lite fordelaktig om prektige Bergljot, som for eksempel her, en gang skrev hun til og med harselerende om prektige Bergljots prektige små barn. Det innlegget finnere dere her, i eks-bloggen.

Enjoy! Men ta med tre klyper salt, for dama både skrøner og overdriver. Bare så dere vet det.

Hvordan kurere allergi (gode tips, ikke anerkjent av helsevesenet)

Sådan kan man gå fram om man er kommet i skade for å være allergisk, mot sin vilje.

1. Har du mistanke om allergi, så ikke test deg! Ikke påvist allergi = ingen allergi.

2. Dersom du er blitt testet likevel, og det viser seg at du ikke tåler noe du ideelt sett ønsker å tåle (kattepus, for eksempel), så spiser du medisinene dine og later som ingenting. Det finnes mye godt i antihistaminer og kortison.

3. Begynn med meditasjon; fortell deg selv at du ikke er allergisk, og at du helt fint kan leve med det du ikke er allergisk mot. (Zzzzzz jeg tåler katt zzzzzzzz jeg tåler katt zzzzzzzz jeg tåler katt osv.)

4. Parallelt med punkt 3 må man se til å eksponere seg mot det man (i teorien) ikke tåler. Kos ekstra masse med katta, sov sammen med den og si til deg selv at det ikke kiler eller klør noe sted (zzzz det kiler ikke og klør ikke heller zzzzz det kiler ikke og klør ikke zzzzz osv). Suppler eventuelt med kortisonspray.

5. Etterhvert er kroppen såpass hypnotisert at du er alldeles symptomfri; du har verken søt kløe eller sur svie, eller var det omvendt (helt sant. Dette har jeg selv erfart).

6. Selv om du nå er tilfrisknet fra den allergien du aldri var enig i at du hadde, trenger du ikke fortelle legen din at du holder deg med husdyr. Åpenhet kan straffe seg hvis du har en vrang doktor. I verste fall kan han/hun true med å inndra blåresptmedikamenter du egentlig ikke trenger, men som er kjekke å ha likevel....

7. .... hvis du skal begynne å jogge, for eksempel. Det ryktes at kortisonspray står på dopinglisten, således kan man anta at det virker prestasjonsfremmende for mosjonister med mye indre motstand.

8. Kyss katta!

Vennlig hilsen Bergljot, som går god for metodikken utfra empiri, men likevel vil understreke at legestanden og Astma- og allergiforbundet muligens vil ha avvikende synspunkter.

Om dildoer og krølltenger

Dere som venter dere noe juicy nå, kan bare innstille forventningene per omgående. Dette blir et tantete innlegg - ikke et våvete og pikant et.

Altså, tingen er at jeg er blitt sykkelenke. Det skal jeg ikke dvele meget ved her, da det er så inni hesterøven enerverende at det garantert vil få sitt eget innlegg. Men Gemalen tilbrakte altså store deler av forrige søndag på sykkelsetet (med full applaus fra Heimen, selvsagt), og jeg besluttet å medbringe mine tre små barn på kino.

Litt kvalitetstid og samvær skal man jo ha, også når regnet plasker og Mor har en bøs grunnstemning. Vi landet på Biler 2, og la i vei til Sandnes Kino. Jeg skal spare dere for detaljer rundt framdrift, popcornkøer, interne slåsskamper, fluktforsøk, tissing på offentlig sted og høylydte irettesettelser. Dere skjønner sikkert at det kan være strabasiøst å gå på kino uten mann, men med tre avkom på fire, seks og åtte.

Vi instalerte oss omsider i salen, med bøtter og spann med popcorn og brus og halslinser og jakker og paraplyer og så bortetter. Ungene gnoflet godteri, mens jeg pustet med magen. Jeg fulgte sånn halvveis med på reklamefilmene som rullet over lerretet, irriterte meg, som vanlig, over altfor høy lyd.

Så kom reklamen fra IVAR, som ikke er en mann, men et selskap som sysler med vann, avløp og renovasjon (altså vann, kloakk og søppel). Da ble jeg litt satt ut.
Se for dere to langhårede, halvgamle, hønsehjernede damer (okei da, blonde var de også) som står sammen foran speilet på badet. Den ene står og krøller håret, mens den andre står og sminker seg.

Krølledama utbryter, indignert, at hun ikke begriper seg på krølltanga, for den virker ikke. Og det er jo ikke så rart, siden hun står og krøller håret med en velvoksen dildo metallic. Bzzzzzzzz!

"Hvis den ikke virker, må du levere den tilbake der du kjøpte den," sier så sminkedama på flatt stavangersk til krølledama. "Gjesp, nå går jeg og hviler meg litt," legger hun til, og skjener ut av rommet. Med den egentlige krølltanga under armen.

"Uææææææææææh!!!!" bæljes det så fra soverommet, og man trenger vel ikke ha fullført grunnskolen for å forstå hva som er gått fryktelig galt der inne.

Vel. jeg må innrømme at innslaget var litt plumpt - men uhyrlig, hysterisk morsomt også. Jeg så at det var flere enn meg (på 38+) som kjempet mot farrisgulping og vulkanske latterutbrudd.
Men så var det taimingen da, folkens. Snerpa i meg synes at denslags moralsk forkastelige reklamer ikke trenger å bli vist før femforestillingen av en barnefilm en søndag ettermiddag, fordi:

• blondiner blir stilt i et ufordelaktig lys (gjett hvem som er blond)
  


• mødre kan bli utsatt for ubehagelige spørsmål om elektriske dipedutter.



• noen barn kan, i teorien iallfall, gjenkjenne apparatene som som spiller viktige roller i reklamen. Disse kan, i teorien, bli forledet til å tro at nevnte apprater er egnet for flere bruksområder. (La meg presisere - det finnes verken det ene eller det andre i det bergljotske hjem, så dette var naturligvis ingen risiko for mine barn.).

Men altså, bortsett fra tid og sted og sammenheng - moro var det lell.

Min sønn Oluf

Det er blitt lite blogging om Rasekatten, ser jeg. Jeg merker meg at ingen har etterlyst oppdateringer om dennes ve og vel, but here it comes:

Rasekatten vokser og trives, takk, han eter som en ulv og er blank og fin i hammen. Han har kommet seg etter balletapet, og han har sluttet å halte. Etter at vi gjennomførte samtalen aldri-angrip-katter-som-er-større-enn-deg, ser det ut til at han har sluttet å slåss også.

Passifismen har muligens direkte sammenheng med de manglende ballene, hva vet vel jeg. Det samme kan det være.

Siden han overtok heimen i slutten av mai har han knertet to blomsterpotter, knust et bilde og påført Bergljot nesten 2000 kroner i veterinærutgifter. Han har latt seg omprogrammere fra inne- til utekatt - men fortsatt gjenstår det å få ham til å forstå at det faktisk går an å gjøre sitt fornødne utendørs.

Han er en ivrig jeger, ingen flue som forviller seg inn i Bergljot-heimen er trygg (jf. knuste blomsterpotter). Dessverre har han nå fattet interesse for storviltjakt, noe som har resultert i tre drepte øyenstikkere på fire dager.

Eller, drepte og drepte, fru Blom. Øyenstikkerne er fortsatt bare litt døde når han bringer dem inn i heimen. Vet dere hvor store øyenstikkere er? Og hvor vemmelig det er å få dem ut, når de fortsatt har krampetrekninger i helikoptervingene og dødsralling? Jeg håper at han snart lærer seg å drepe mer effektivt.

Og så håper jeg at han ikke avanserer fra flue og øyenstikker til mus og fugl og elg. Eller salamander (vi har jo slikt også rundt dørstokkene her på landet).

Hva mer, hva mer? Han ødelegger Sønnens legekontruksjoner, til dennes frustrasjon, og han stjeler mat når han kan. Nei, han har ikke lov til å gå på bord og benker, men det har ikke de andre ungene lov til heller, og de gjør det de også. Her må det tas et bredt grep.

Jeg legger ut et bilde også, jeg. Et ungdomsbilde. Han er mye større og penere nå.

Dysleksi og den slags. Og elger.

Bergljot er gammel og i P1-segmentet, men evner ikke å skifte kanal på radioen i bilen. Det bare skurrer og harker når Bergljot tafser på knappene, så Bergjlot har landet på P4 - for godt (?).

Som følge av dette er Bergljot mer enn middels oppdatert på gårsdagens hitmusikk, men det gjør egentlig ikke noe, siden gamliser som Bergljot egentlig foretrekker sviskene fra i forfjor og bakover. Bergljot har ikke veldig mange kule minner til Honningbarna. Derimot har man hatt mye serksusing til Prince og Pink Floyd og opptil flere andre påppgrupper.

Men dette innlegget skulle egentlig ikke handle om musikk, det skulle handle om P4, da med særlig trykk på nyhetene. P4-damen har gledet, og til dels rystet, Bergljot to dager på rad nå. Man kan spørre seg om damen har et snev av dysleksi, eller om hun bare bedriver øvelsen "Finn fem feil og vinn en Opel" midt i nyhetssendingene.

Eller kanskje P4 har forstått, og tatt konsekvensene av, at det skjer mye trist i verden, og at de derfor vil ta brodden av alt det vonde og leie ved å legge inn en og annen talefeil? Bare for å myke opp litt?

I går, for eksempel, kunne damen melde at Nato virkelig sto på for å beskyte de sivile i Tripoli, der de holder på å ta rotta på vår venn Gadaffi. De sivile i Libya føler seg sikkert veldig trygge hvis de får vite at de er under beskytelse av selveste Nato, tror dere ikke?

I dag hadde damen, som muligens er den samme som i går, men ikke helt sikkert, en ny fulltreffer: Hun kunne meddele at ei av ungjentene som ble tatt for kokainsmugling i Sør-Amerika i fjor, dere husker sikkert henne som ble gravid og fikk baby i fengselet, er løslatt. Hun har nemlig betalt 350.000 kroner i auksjon, og det hjalp veldig.

Uansett er det hyggelig å kunne fnise litt under nyhetssendingene, når det ellers skjer så mye vondt og vanskelig, eller hva sier dere?

Og til slutt vil jeg dele en vits med Forsamlingen. Noen som har hørt om den dyslektiske elgen som satt i toppen på ei furu? Han trodde nemlig at han var skogens kongle. Fnis.

Våt drøm

I natt drømte jeg at jeg satt oppå en rørledning ute på Statfjord-feltet i Nordsjøen. Jeg drømte at den gikk like i vannskorpa, og at jeg satt på den og ringe hjem til mor mi for å få dem til å redde meg. Eller i det minste rekvirere et helikopter.

Jeg husker at det var Påskeharen som tok telefonen, og jeg husker at han ikke lot seg affisere nevneverdig over at han hadde en storesøster som satt overskrevs på en rørledning på Statfjord. Ikke kom det noe helikopter heller.

Derimot kom det en SAR-båt (SAR=search and rescue, så fikk jeg briefet litt med åffsjåreterminologien min også) som plukket meg opp og fikk meg avlevert på en av plattformene. Om det var A, B eller C er jeg usikker på, men jeg husker at jeg havnet i ei kantine, og at alle som var der snakket engelsk.

Det var god stemning i kantina, men jeg husker ikke hva vi snakket om. På engelsk. Bortsett fra at det var en fyr der som laget dartpiler med fjær på, på engelsk. Jeg sa, jovialt og tillitsfullt, at jeg gjerne ville være med i land dersom det var et ledig sete på et helikopter.

Da lo de, for det var visst ikke så lett, visst. Nei vel nei. Jeg tror jeg tok det med fatning, men er ikke sikker - for jeg våknet sånn om lag der og da.

Og så skal vi tolke, ladies! Hva betyr det egentlig at ei dame på 42 1/2 rir på en oversjøisk rørledning i Nordsjøen, at broren ikke gidder å redde henne og at hun synes det er helt greit å ikke komme i land igjen? Anyone?

(Bildet er velvilligst tjuvlånt fra Statoil).

Jeg har (nesten) alt en kvinne kan begjære...

...for jeg har fått meg vaskemaskin med plass til 11 kg tøy! Hurra, hurra, hvem trenger vel tv eller video eller utsikt eller andre kjekke ting å se på. Jeg og katta stirrerer inn i trommelen som ruller rundt og rundt, trinnløst og søvndyssende.

Fire tonn, anslagsvis, med skittentøy er håndtert på nullkommasvisj (okei da, det gjenstår noe bretting og påplassiskapetlegging), og alle er glade. Iallfall jeg.

Og i morgen kommer Aneta hjem fra Polen, og jeg ligger an til å få reint hus til helga. Er det noe problem, eller :-)?

Å jo, ett problem er det, forresten. Et stort, todelt ett. SFO-en slutter å være der fra september, og jeg må få på plass et slags tilsyn for ungene mine, i verste fall fram til 17. desember.

Det kan bli litt vrient, ja.

Bløffe-Bergljots bekjennelser

Det er det verste jeg har hørt. Stussen til Pippa, dere vet hun svigerinnen til den britiske kron-kronprisen, hadde på seg jukserumpe i bryllupet til søsteren og William.

Da de sa det på P4 i dag, og pinadø har Dagbladet omtalt bløffen også, bleknet jeg aldeles. Jeg så for meg implantater og silikon, ja til og med organdonasjon. Tenk om dama går rundt med noen andres rumpe?

Men så var det altså bare noe vatt i bakre del av trusa - kanskje. Hallo - er det juks da? Hvem har vel ikke vattet seg litt av og til? Personlig må jeg innrømme at jeg tidvis både har vattet og pusjet puppene, for eksempel.

Og jeg har holdinstrømpebukser med sprettrumpeeffekt også, sånn får jeg klemt inn både lårbobler og rumpesig. Heldigvis har ikke pressen oppdaget det ennå, da hadde jeg nok blitt hengt ut i avisa for å ha jukset. Tross alt er jeg en ganske profilert person i Sola Sør.

Jeg har wonderpanties også, eller vidundertrusser, fritt oversatt. Det er et slags torturinstrument som ser ut som den famøse underbuksa til Bridget Jones, bare det at den flytter ridebukselårene over til rumpa og magesnerket opp i bysteholderen. Veldig smart konsept, men ikke noe for julebordet. Hvis du har tenkt å spise eller røre på deg, altså.

Bløffer dere andre også, eller er det bare meg?

Porno for småbarnsforeldre

Neida, vi snakker ikke sedløyse. Men programmer av typen Nannyhjelpen, Supernanny og lignende - kom igjen, dere som er i målgruppen vet hva jeg mener.

Finnes det noe mer lurvete programkonsept? Hulkende mødre, kjeftende fedre, rabiate unger og snerpete, hoderystende nanny'er som får skikk på skakkjørte familier på ei uke eller to, bare ved hjelp av litt timeout og noen gromme lister.

Likvel klarer man (jeg) ikke å la være å gløtte bort på dette svineriet, for det gjør jo så godt. Det er mye trøst og velvære i å se at jo, det finnes noen som har det verre, ja regelrett spinngale. Noen som har mer bråkete unger, mer rot, serverer mer ferdigmat og er enda dårligere på rutiner og denslags.

(Heldigvis sendes programmene som regel midt i leggetida. Så jeg er ikke så besudlet og korrumpert som jeg kunne ha vært.)

Uspiselig likevel at det lages underholdning av familier som ikke får det til for seg. Og at ungene framstilles som pøbler, når det stort sett er foreldrene det er noe i veien med.

Vennligst hilsen tante Pose, som sikkert kunne ha blitt en glitrende supernanny, om hun bare hadde hatt noe mer vellykkede resultater å vise til selv (?). Jeg er veldig god til å se feil om mangler hjemme hos andre nemlig (selv om jeg nok var enda bedre før jeg fikk unger selv.)

Skjegget i klaveret

Man klarte, mot alle odds, å få omplassert ungene midlertidig. Det ble kalas både lørdag og fredag, noe som resulterte i både opp-og nedturer.

Det fine var at man kunne pøse vin, og det gjorde man. Så mye vin pøste man på fredag at man kom i skade for å inngå avtaler man aldri skulle ha inngått. Man presterte å skryte på seg både kondis og det som verre er - man har jo jogget i to uker - og før man visste ordet av det, hadde man fått seg en medjogger.

Det er ikke det at man på død og liv må bannesvettejogge alene - men man må velge sine treningskumpaner med omhu. Man trenger ikke plent rekruttere en tidligere norgesmester i triathlon, med synlige triseps og bulkefrie lår, for eksempel. Slikt er det bare duster som gjør. Og Bergljot.

At lørdagen ble en ordentlig blålørdag, er unødvendig å si. Man fikk ikke gjort særlig mye av noe som helst, da det var så lummert og trykkende i hodet (?). Faktisk vedvarte lavtrykket hele kvelden, og det endte som det måtte: I et massivt migreneanfall og påfølgende partyflukt med rova mellom føtene. Uten gemal (men det var greit nok, i nevnte tilstand hadde man neppe hatt særlig glede av ham uansett. Og omvendt.)

Status per nå er tilfredsstillende, formen er fin og humøret stabilt. Man har dusjet, jogget alene (i den rekkefølgen) og man igjen blitt påminnet det man egentlig visste fra før: To fester på rappen er ikke noe for folk i førtiårene.

Sånn er det bare.

Barnepass og denslags

Noen ganger får man ganske enkelt ikke det man trenger. Jeg, for eksempel, har et noe dårlig tilsig av barnevaktmateriale. Selvforskyldt, selvsagt - når man bosetter seg timevis fra sine pårørende, og når man attpåtil har formert seg trippelt på ganske kort tid.

Det er ikke så mange som har lyst på alle tre, samtidig. Det er fullt forståelig (jeg har det sånn selv av og til, enda jeg er moren og egentlig liker dem ganske godt.) Løsningen blir ofte å plassere en her og to der og/eller omvendt, og med litt planlegging, blir det som regel en ordning (selv om man ofte føler at det er de samme som må trø til hver gang).

Og så skjer det utenkelige. Ikke før har vi for en gangs skyld begått et festlig lag i heimen, med ungene på kennel, så blir vi invitert på fest. To stykker, til og med, og det bare ei uke etter forrige event. På nittitallet, før ungene og det stabile samlivet traff oss, festet vi både seint å tidlig opptil flere ganger i uka. Jeg, iallfall. Høyst sannsynlig Gemalen også, på sin kant. Nå er vi helt ute av det.

Barnepass er ikke organisert til i kveld, det er mulig vi blir nødt til å feste på skift (arrangementet avvikles i nabolaget). Til i morgen har vi fått satt bort 66,6 prosent av ungene, og det kan bli ordnings for de siste 33,3 prosentene også. Det ser ikke så verst ut, med andre ord.

Det ser verre ut på dagtid, fra september av. Dette blir en uelegant overgang, ser jeg, men hør bare her: Sannsynligvis har vi ikke et SFO-tilbud fra neste måned. På grunn av konflikt og diverse har alle ansatte sagt opp samtidig, og man har ikke klart å få på plass ei ny ordning. Det betyr at førsteklassingen kanskje får et tilbud, men ikke tredjeklassingen.

Å så kjekt det er med all denne usikkerheten...

Det kunne antakelig fortsatt vært verre (?)

Å så møkkapyton det er ikke å ha vaskemaskin. Skittentøyhaugen vokser og vokser, og enkelte i husholdningen begynner å gå tomme for trusser og andre basisplagg. Snart begynner det vel å lukte surt og blomstre blåmann i dynga også, skulle pigede ikke forundre meg.

Den nye, staselige maskina mi er, ifølge Posten, ankommet landet. Den har reist fra Sverige, latt seg fortolle ved grensen før den sjekket inn ved Postens terminal i Oslo. Jeg føler på meg at den stadig kommer nærmere, jeg vurderer faktisk å ta meg fri fra jobben for å sitte å vente på den.

Jeg ville i utgangspunktet ha en Miele-maskin, for det har alltid mor mi hatt, og hun har alltid sagt at det bare er Miele som gjelder når det gjelder vaskemaskiner. Jeg stoler blindt på mor mi i slike husmoranliggender.

Men siden Gemalen gugglet seg fram til noe han mener er enda bedre enn Miele på internetten, nemlig LG, blir det LG. Flaggskipet deres, med en bråte obskure programmer som aldri kommer til å bli brukt.

Hallo, hvem gidder vel å dampvaske - for eksempel? Det man trenger, er å kunne vaske på 30, 40, 60 og 90 grader. Og ullprogram, selvsagt. Og stor trommel. Kjempestor trommel.

Gemalen, som er litt mer opptatt av teknologi, vektlegger andre elementer. Men det har jeg overhodet ikke tenkt å gå inn på her. Gjeeeesp.

Ha en fin dag, alle dere som disponerer en vaskemaskin. Dere aner ikke hvor heldige dere er.

Jogge-Bergljot...

...rir igjen. Hun forsvant brått etter to hesblesende turer i skogen i fjor sommer. Det kan imidlertid opplyses at hun nå er i gang igjen, hun er observert flere ganger i skauen - bannende med høye kneløft, i spasertempo.

I dag har hun sågar brukt store penger på nye joggesko for overpronerende kvinner med lett plattfot (eller lav fotbue, som det heter nå om dagen). Til og med joggesokker har hun kjøpt - svindyre, de også, sikkert fordi de er fordelt som venstre- og høyresokk. Hallo, liksom. Hvem har vel behov for øremerkede sokker?

Bortsett fra spreke sokker og dyre sko med innleggssåler, er det så som så med utstyret. Det viktigste er at det er svart, slik at man liksom forsvinner i skyggene når man kaver seg rundt i skogen. Man sørger selvsagt for å liste seg ut etter mørkets frembrudd, det er ikke om å gjøre å bli sett.

Skjønt, man kan jo diskutere HMS-aspektene ved dette. Utrimmede damer i førtiårene burde vel strengt tatt ikke jogge uten følgebil eller fastvakt. Slemme menn som lusker i buskene er man ikke så engstelig for. Man er da noenlunde realitetsorientert. Hvem vil vel forgripe seg på ei svett, sur og pesende kjerring på 42 1/2? Ingen ved sine fulle fem, iallfall.

Andre som jogger der ute? Noen som kan si noe om når man kan forvente at det skal oppleves som oppbyggelig?

Flaue-Bergjlot vil gjerne si at...

...dere som har ventet i 13 måneder på Pay it forward-gaver fra denne kanten, snart kan vente dere å få noe snart. Altså. Gavene er i hus, konvoluttene er knabbet på jobben, jobblogoene er teipet over og navnene er påskrevet.

Nå skal jeg bare pakke pent inn, skrive kort (eller i verste fall post it-lapp) og få i posten. Unnskyld at dette har tatt så lang tid, Silje, Hege og Liv Astrid!

Puh. Nå er jeg visst i ferd med å avslutte enda en uavsluttet gestalt.

Det kunne så absolutt ha vært verre

Det finnes ting som er verre enn å måtte handle seg vaskemaskin fordi den gamle plutselig bestemmer seg for å dø.

Det finnes ting som er verre enn å måtte shoppe vaskemaskin med kredittkort, fordi det uventede dødsfallet skjer på tampen av fellesferien, og fordi feriepengene er brukt til andre ting.

Det absolutt verste er, i denne sammenhengen, å ha tre småunger, men ingen vaskemaskin. Fy flate for et liv det måtte ha vært i lengden.

Hilsen Bergljot, som p.t. vasker klær på legd hos naboene.

Angry birds

Jeg skulle aldri ha lastet ned det der teite spillet på mobilen. Iallfall ikke i to versjoner. Nå spiller jeg i et kjør, i smug. Mens jeg refser Sønn og Mann når jeg mener at det spilles for mye dataspill, plaffer jeg selv ned fuglebur.

Ikke for å knerte fuglene, altså, men for å sette dem fri. De sitter i bur, stakkars små, og det er jo ikke noe gøy for dem. Så jeg fyrer opp mitt lille mobile, digitale armbrøst, en slags kjempesprettert, og dundrer i vei.

Jeg burde nok ha blitt ornitolog, kjenner jeg. Eller jeger. Andre fuglefrelste der ute?

Dagens kompliment

Jeg får altfor få komplimenter, synes jeg. Jeg har mange fine sider, både foran og bak og andre steder, som kunne ha fått mer hederlig omtale. Gemalen er gjort oppmerksom på dette, uten at dette så langt har medført handling.

Komplimenter av typen jeg mottok i dag, riktig nok fra Datter (3,5), vil jeg imidlertid ha meg frabedt:

"Mamma, du har rar tissefant."

"Pøsj," sa jeg, litt snurt, "det har jeg slettes ikke."

"Jo, mamma."

Selv om hun selvsagt er helt på viddene, håper jeg hun holder betraktningene sine for seg selv. jeg vil nødig at hun deler dette med ungene i barnehagen, for å si det sånn.

God helg, ladies. Med eller uten...

Dumme, dumme Blogger. Og IKEA.

OK, greit nok at jeg tok meg en ikke annonsert bloggpause, det var ikke bra. Men Blogger trenger ikke å kødde med meg for det. Ikke får jeg hurtigredigeringsfunksjonen til å fungere lenger, det er annoying. Enda verre er det at han der Blogger driver og hiver meg ut hele tiden.

Jeg logger meg på - og Blogger kaster meg ut. Det betyr blant annet at jeg må kommentere som anonym i andre blogger, og det er altså ikke sånn jeg synes det skal være. Og så er det bare styr med linjeskiftene. Når jeg vil ha et lite avsnitt med luft, sånn som jeg liker det, kommer det et digert et i stedet. Riktig irriterende.

Iallfall trenger jeg ikke noe mer styr på en dag som denne. Jeg har hatt en hel flokk med høner å pukke med IKEA den siste tiden, jeg har nemlig måttet reklamere på noen kjøkkendører og en front til en integrert oppvaskmaskin. Og for så vidt også noen dingsebomser inni oppvaskmaskinen, de som gjør at det går an å dra kurven inn og ut på skinnene, vet dere.

For så vidt gikk det greit å få byttet skapdørene og fronten, selv uten kvittering. Ti års garanti er bra. Men jeg synes jo at det er litt dumt når malinga på dørene begynner å boble og flasse av etter halvannet år. Og så synes jeg at det er noe bortkastet å måtte bruke en dag på å dra til IKEA, stå i kø i reklamasjonsavdelingen og omsider få byttet dørene inn i et gavekort.

(Jeg vet ikke om jeg orker å nevne det en gang, men på stedet måtte jeg skru av en hel haug med skuer og pakninger på den defekte oppvaskmaskinfronten. Slikt følger nemlig med maskinen, og ikke IKEA-fronten. Jeg ba tynt om å få den ødelagte fronten med meg hjem, sånn at Gemalen kunne se hvor de ulike skruene skulle plasseres på den nye fronten, men ikke tale om! Den ødelagte fronten måtte de ha inn.)

Gavekortet skal så medbringes til IKEAs kjøkkendepartement, man må nemlig dit for å få printet ut den nye bestillingen på de nye dørene som altså skal erstatte de gamle. Labbe labbe labbe. Langt å gå, naturligvis. Bergljot følger pilene og finner fram. Både til kjøkkendepartementet og så videre til kassen. Der venter, tro det eller ei, enda mer kø. Bergljot betaler med gavekortet og legger i vei, per bil, til IKEAs lager.

Lageret ligger en kilometer og to fra butikken. Jeg har aldri vært der alene før, for kjøkkendelbyttingsaktiviteter ligger normalt under Gemalens virkefelt. Nå ja, jeg finner fram, jeg får levert inn bestillingen, jeg finner meg ei tralle og jeg finner til og med greiene jeg skulle ha med meg. Alt blir fraktet hjem til residensen, og alt er vel så langt. Men det tar altså sin tid, for å si det forsiktig.

Vel hjemme ringer jeg Whirlpool for å bestille dingsbomsene til inni oppvaskmaskina. Jeg snakker med lagermannen, og han lover å sende dem i posten. Ja altså, han har dem ikke på lager nå, men jeg får dem om fire til seks dager. Det går fire til seks dager - men ingen dingser kommer. Jeg ringer og kjefter etter to uker, og de lover å sende greiene dagen derpå.

Og det gjør de. Men de sender dessverre feil deler, og da er jo jeg like langt. Derfor er jeg ganske brysk når jeg ringer på ny, i dag.

"Øh, er det feil deler, ja, huff. Men det er de der som pleier å ryke, de andre pleier vi aldri å levere," snøvler mannen på lageret, som anbefaler meg å beholde de delene jeg ikke trenger.

"Du kommer til å få bruk for dem. Og dessverre har vi ikke de delene du egentlig skal ha på lager, så det vil nok gå litt tid før du får dem...".

"Jeg har ventet i to uker på de delene jeg skulle ha innen fire til seks dager. Hvis jeg skal vente to uker til, bli jeg alvorlig sur. Dessuten er dette egentlig en reklamasjonssak, det er bare det at jeg ikke finner kvitteringen," gneldrer jeg.

"Ja ja. Det har ikke noe med meg å gjørra. Jeg bare selger delene, jeg. Og så har det vært ferie her, og det har gått litt over stokk og stein. Men jeg skjønner jo at du har fått feil deler, så jeg skal sende deg noen gratis. Så får jeg heller få kjeft," sukker lagermannen.

Tro om det ordner seg nå? Kanskje jeg får de dingsene jeg trenger. Og kanskje kommer sjablongen som skal legges oppå fronten til oppvaskmaskina, den som viser hvor skruene og muttrene og pakningene skal plasseres. Whirlpool har iallfall sagt at de har tenkt å sende meg en sånn en.

Lurer på om noen har giddet å lese hele dette langstrakte innlegget helt ned, det tviler jeg vel egentlig på, gjesp. Men det var godt å få det ut. Alltid fint å kunne dele.

Gaver det lukter svidd av

To innlegg på en dag, etter fire i tystnad? Hvorfor ikke det, liksom.

Twinsa til bror min, Påskeharen, runder to år til helga. Hipp hipp hurra! Foreldrene ønsker seg, på vegne av barna, a)litteratur eller b) ullundertøy (!). Helt sant (for noen kjipe foreldre!).

Snille tante Bergljot kommer trolig til å lande på enten

a) Fisherprice-faenskap med mye skingrende lyd
b) slagverk
c) Bratz-og barbiedukker m/assessoarer
d) fingermaling
e) glitterlim
f) all slags annen lim og maling
g) tusjer!
h) Drømmehagen på dvd, special edition
i) blåseinstrumenter, alle typer (come on, foreldrene er musikere!)
j) sverd, skjold, håndvåpen og lignende (faren hadde en preferanse for slikt i veldig ung alder)
k) andre kåbbåi- og indianereffekter
l) alle slags leker med mange deler, og som kun fungerer når alle delene er å oppdrive samtidig
m) hetterotter (moahahahaha)
n) bankebrett og annet verktøy
o) en pakning med en million trepinner som vissnok skal kunne brukes til tårnbygging
p) enda mer fingermaling
q) alt annet som enten lager farge, lyd, kliss eller rot

Uansett er det vel ikke en ullongs i sikte nå under sommersalget, så det er viktig å ha gode alternativer. Ikke sant?

Hark hark

Dette er et (fåfengt?) forsøk på å riste liv i en halvdød blogg som muligens ikke lenger har noen lesere. Men altså, vi prøver! Jeg forsvant i vår engang, ser jeg, uten at det egentlig var helt meningen. Hadde det vært meningen, hadde jeg sikkert erklært bloggpause. Det er det redelige bloggere gjør. De melder seg ikke bare ut - ikke sant?

Vel. Inspirasjonen glapp, jeg hadde ikke noe særlig å formidle. Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg har så mye å formidle nå heller, men jeg har i det minste lyst til å skrive igjen. Det er vel en slags begynnelse?

For å ta en kort oppsummering: Det meste er som før i Bergljot-heimen. Ingen flere unger (dessverre), ingen flere ektemenn (en er i grunnen nok), ikke mer penger (dessverre).

Sommeren har ikke vært blant de lystigste, den snille svigerfaren min døde i juli. Han hadde hatt kreft lenge, og vi visste at det var den veien det ville gå - men det er veldig, veldig trist likevel. I løpet av åtte måneder har ungene mistet begge bestefedrene sine. Ingenting blir helt det samme som før.

Og på toppen av det hele får alle naboene mine beibi, unntatt meg, og det er selvsagt veldig utrettferdig. (Mellom oss sagt er jeg litt lettet også. Det har sine fordeler å ikke ha beibi). men altså, siden jeg ikke skal få beibi, har jeg fått meg katt! Til og med rasekatt! En slamp av en Maine Coon gutt, vill, vakker og svart.

Jeg har alltid trodd at det var noe nobelt og verdig over rasekatter. Det er helt feil. Min yngste sønn både klorer og biter, han kvesser klørne på sofaen og han velter orkideer når han er på fluejakt. Han hopper oppi kjøkkenvasken for å drikke, og han labber rundt på benken etterpå sånn at det er spor overalt. Og han eter abslolutt alt. Slåss gjør han også; det kostet meg 800 kroner hos veterinæren i forrige uke.

Men han er verd alt det der. Fytti katta. Og over og ut for denne gang.

Skamfull og flau

Kun dårlige og dvaske bloggere neglisjerer sin egen blogg. Bergljot-bloggen går for lut og kaldt vann - og jeg skjemmes når jeg ser at det er kommet nye følgere til. Det er ikke mye å hente her, liksom. Enda verre er det at jeg er så fraværende inne i Bloglandia om dagen. Unnskyld, unnskyld. Jeg kommer sterkere tilbake. Jeg lover. Jeg vet at jeg har noen awarder på vent - og at det ligger utfordringer der ute jeg ikke har tatt fatt i. Unnskyld for det også. Jeg blir alltid vilt smigret når jeg blir gjenstand for heder og ære og lignende. Planen er å komme ajour om ikke så altfor lenge. I dag gikk de siste gibortene mine i posten, de som skulle vært gitt bort for lenge siden. Jeg hadde aldeles glemt dem, de dukket bare plutselig opp i lyspæreogbatteriskuffen. Skuffende - ikke minst for meg selv. Beklager at det er gått både vinter og vår sidsen trekningen. Og så var det payitforward'en - husker dere den? Jeg husker den så vidt - og jeg har tenkt å overholde forpliktelsene mine. Jeg tror ikke at den er helt gått ut på dato ennå, det kan da ikke ha gått et helt år? Ting tar bare litt tid, ser dere. Sånn. Nå har jeg skammet meg ferdig for en stund. og det skal jeg markere med en aldri så liten konjakk.

Stakkar, stakkar salamander

Jeg har blogget om øgler, amfibier, kryperter og desslike tidligere. Innlegget var riktig gripende, så vidt jeg husker, jeg delte tanker og følelser rundt hvorvidt en uoppdaget skrekkøgle trenger å bli oppdaget. Og så sa jeg vel noe om hvor nifse jeg synes slike skapninger er.

Det har ikke skjedd så mye på fobifronten; jeg vil fortsatt heller brenne i helvetet enn å stå ansikt til ansikt med en varan, iguan eller lignende. Og jeg mener fortsatt at slike skumle skapninger har livets rett, på linje med alt annet levende (muligens med unntak av spyfluer).

Så til poenget, etter en som vanlig altfor upoengtert innledning. Jeg så, for første gang, en ekte salamander i går. Han var vesentlig mindre og mer puslete enn jeg hadde forestilt meg. Møtet fant sted i kjøkkenet mitt - kreket var for anledningen brakt innomdørs i et norgesglass for å dokumenteres og avfotograferes.

Hvorfor? Fordi han er sjelden. Og fordi de som styrer i denne kommunen ikke tror på ham. De tror bestanden er borte - og at det derfor må være helt greit å anlegge et nytt, svært byggefelt rundt salamanderdammen.

Det er jo ganske trist at de synes det, for salamanderen er på den såkalte rødlista over truede dyrearter i Norge. Det finnes to arter - små og store. Begge er sårbare og står i fare for å bli utryddet.

Dersom de bygger hus i området rundt (og i?) dammen til kreket i norgesglasset, har han dårlige odds. Han skjønner nemlig ikke at han må finne seg en annen dam. Han er meget, meget hjemmekjær (og kanskje ørelite grann dum, men det er det mange som er, så det skal vi ikke bruke mot ham.)

Jeg synes vi skal ta vare på vår venn salamanderen, dammen hans og kystheilandskapet rundt. Hus kan vi bygge andre steder, her er plenty med plass. Hvis dere er enige med meg, setter jeg umåtelig stor pris på om dere blir med på underskriftskampanjen på nettet.

Trykk på denne lenka, og meld dere på! Gjør det for salamanderen - eller for meg. Samme det. Tusen, tusen takk for oppmerksomheten!

(Og ja - bildet er autentisk. Hånden tilhører min yngste datter, som er vesentlig modigere enn sin mor.)

Morgenstripp

Mer pikant blir det antakelig ikke. Bergljot (42) skrider ut av dusjen - nybonet og fjong - i visshet om at hun er alene i baderummet - helt, helt alene. Siden værelset befinner seg i tredje etasje i residensen, og siden det kun er utstyrt med et takvindu, legger ikke Bergljot bånd på seg selv. Det er mulig hun er synlig for flytrafikken - men neppe på cellulittnivå. Så blir Bergljot var at det legges takpanner hos naboen. Av et par byggmesterbobber som trolig ser Bergljot like skarpt som Bergjlot ser dem. Fasiken. Og over og ut.

Dagens sitat

Drillo har en hemmelig sønn i Danmark, står det å lese i dagens VG.

Sønnen er ingen hemmelighet for sønnen selv, faren, moren og kretsen rundt, sånn sett kan man altså diskutere hvor hemmelig han egentlig er - men det er ikke the point her - for pointet kommer nå:

"Ifølge den danske avisen (BT, red.anm.) har de to kontakt den dag i dag."

Fantastisk, spør du meg. At far og sønn har kontakt etter alle disse årene.

Mens vi venter på Brannmann Sam

Her om dagen fant jeg et aldeles nifst brev i postkassen. Det hadde ikke vindu, og det var ikke fra skattemyndighetene eller en aktør i inkassomarkedet. Ikke var det rosa, parfymert og stilet til Gemalen heller.

Nei. Brevet var fra brannvesenet. Brannmann Sam (tror jeg?) vil komme på besøk, sier han, til oss. Under andre omstendigheter kunne det vært riktig trivelig å få en stram brannmann på døra. Under andre omstendigheter kunne det vært riktig utrivelig også, men det er ikke det jeg skal blogge om i dag. Bare så det er sagt.

Brannmann Sam vil ha tilsyn hos oss, sier han. Han vil kontrollere hvorvidt vi er beredt hvis det skulle begynne å brenne. I utgangspunktet synes jeg det er riktig omtenksomt av ham, men nifst også. Det er nemlig jeg som må ta meg av Brannmann Sam. Gemalen ligger og dupper i Den blå lagune på Island når Brannmann Sam kommer.

I brevet ber Sam meg om å sette av to timer. Han er vennlig nok til å gi meg et hint om hva han forventer at jeg skal vite/kunne/ha tenkt på sånn i forkant, så nå tenker og tenker jeg. Tross alt skal han lage en rapport etterpå.

Det med røykvarslere er lett som en plett. Jeg har med selvsyn sett at vi har mange sånne, og de er ifølge Gemalen seriekoblet. I tillegg er de koblet direkte til brannvesenet, og det må jo være bra. Jeg har hørt at batteriene skal sjekkes jevnlig, og det forutsetter jeg at blir gjort (av Gemalen).

Det finnes min santen slokkemidler i huset også, jeg kan på stående fot gjøre rede for to brannslokkeapparater (heter det det?). Det ene bor i klesskapet mitt, bak bunaden, det andre står på vaskerommet.

Kan jeg bruke slokkemidlene? Øh. Jeg er litt usikker, om sant skal sies. Jeg tror det er noe med en splint og et klembart håndtak. Jeg skal lese litt på bruksanvisningen på apparatet i kveld (jeg vet jo at det kan være for seint (og for hektisk) ved en seinere anledning).

Det er litt pinlig at jeg ikke husker sikkert hvordan jeg skal slokke en brann. Tross alt har jeg gjennomført, og bestått, sikkerhetskurset for offshoreindustrien. Jeg besto repetisjonskurset også, fire år seinere. Men så ble jeg gravid, og så gikk kurset ut på dato. Shit happens.

Så var det det med rømningsveiene. Brannmann Sam lurer på om de er tilfredsstillende. La meg si det sånn: rømningsveiene er atskilling mer tilfredsstillende i dag enn i går, for nå har Gemalen kjøpt og montert brannstige. Ikke spør meg om hvorfor det ikke er blitt gjort før. Jeg er flau og skamfull.

Siste punkt på lista er rutiner for en eventuell nødsituasjon. Per nå har vi ingen rutiner, men vi skal få laget oss noen i kveld, før Gemalen forlater landet. Og så er det bare å krysse fingrene, og oppfordre dere i støttegruppa til å gjøre det samme.

Vannkopper

Våren er kommet, og med våren kom Vannkoppene til vår vesale heim. Vi kunne vært verre rammet, jeg ser det, Vannkopper er til å (over)leve med. Særlig så lenge vi bare har ett offer (de to største har hatt -koppene før).

Vilhellerikke er frisk som en vesel, hvis man da ser bort fra de sytten blemmene på høyre lår/legg/skinke. Faktisk er hun ved så god helse at jeg har lurt på om vi er blitt lurt og at hun slettes ikke har Vannkopper i det heletatt.

Det hadde jo vært litt dumt. Jeg mener - tenk hvis vi har utøvd den pålagte ukelange vannkoppekarantene fra barnehagen med utgangspunkt i feil diagnose! Huff huff.

Barnet er som sagt ved god helse, rent generelt, og det gjør dagene noe travle for Mor. Mellom oss sagt mener jeg at syke barn godt kan oppføre seg som syke barn, de kan ha litt feber, være litt slakke i strikken og litt ekstra kosete.

Er man syk, får man være syk, mener jeg. Hva er poenget hvis ikke?

Korkje daud eller forderva...

...eller død eller fordervet, som det heter på boklig mål. Jeg har bare vært avlogget i et par ukers tid - for å bevise for meg selv (og en tvilende/tvilsom gemal) at det er mulig.

Jeg synes det er naturlig å snøre inn tråden fra mitt forrige innlegg. Det omhandlet diskrete hint om bergljotske bursdagsbegjær. Hintene gikk ikke inn - trolig fordi Gemalen ikke leser Bergljot-bloggen. Dersom dette medfører riktighet, vet han fortsatt ikke at Bergljot har hatt vaskedame i to måneder - men det er en digresjon. For all del.

Ja, Bergljot er blitt 42. Det er ille i seg selv, men natuligvis skjedde det mye som var verre den 11. mars. I Japan, for eksempel. Så jeg skal på ingen måte sutre, jeg vil heller oppfordre alle til å yte sin skjerv for å hjelpe ofrene.

Selv om man ikke får natte over på hotell eller bøtte cocktails på natteklubb når man blir toogførti, så kan man få andre gilde ting. Jeg, for eksempel, fikk trimsko fra HH og superundertøy og pilatesball av Gemalen. Dessuten fikk jeg den prisbelønte DVD-en Flat mage nå - starring SATS-Camilla, som ifølge seg selv er en av Norges beste personlige trenere.

Jeg tror det er for seint for meg å flate ut magen, så det kan tenkes at DVD-en ender som gibort her i bloggen. Det må jo være håp for noen av dere andre.

Å så kjekt det var å blogge igjen. Det blir neppe fjorten dager til neste gang.

Bursdager. Og et aldri så lite hint til noen

...ikke et vondt ord om menn generelt eller Sønnen spesielt. Men jeg må si jeg er glad for at jeg slipper unna med én guttebursdag per år.

Når man gjennomsukrer elleve sju-åtte-åringer og slipper dem løs i heimen, da vet man hva man får.

Selv om jeg utad tar avstand fra utflagging av bursdager (til diverse lekeland, Mac Donald's og andre korrumperte steder) - så må jeg si at jeg langt, langt inni meg forstår dem som velger denne løsningen. Mellom oss sagt, selvsagt.

Og det leder meg til det egentlige poenget for Dagens tekst:

Når det gjelder utflagging av 42-årsdager, for eksempel, må jeg si at jeg er direkte positiv. Så hvis noen vil ta meg med ut for å spise - og kanskje til og med danse (og drikke) - da er jeg med. Jeg tillater meg å nevne at Bergljots nært forestående åremålsdag i år sammenfaller med lønningsdag - så her er det bare å kjøre på.

Jeg er også positiv til hotell, hvis noen lurer på det.

Knivskarpe betraktninger fra VM

(Bergljot kjører bil og hører på radio. Siden Bergljot er litt gammel, går det i NRK. Og på NRK går det - ta da - i ski-VM. Det skal prøvehoppes i Midtstubakken, og det blåser stikker og strå fra fjernt og nært. Tåke er det visst også.)

Reporteren: (Henrykt til en prøvehopper) "Jeg kjenner høydeskrekken setter inn. Jeg skjønner ikke at du tør dette her...!"

Prøvehopperen: (Jovialt) "Hø hø. Vi skihoppere er jo ikke akkurat de smarteste knivene i skuffen...!"

Sånn kan det sikkert også sies. Og så skal jeg ikke si noe mer om den saken.

Hilsen Bergljot, som ynskjer alle ein god meisterskap.

Jeg simpelthen nekter å tro det.

Troika er sunt, mener ernæringsfysiologene. Og det er ikke det at jeg ikke spiser Troika når jeg kommer over det, det er bare det at det ikke er poenget her.

Hvordan kan det ha seg at Stratos bare får to av seks poeng??? Hvordan har de der ekspertene kommet fram til det? Stratos er jo bare luft, jo. Ingen blir tjukke av luft. Ingen får hull i tennene av luft heller.

Som odelsjente er jeg dessuten nødt til å holde meg til den sjokoladen som holder seg med de peneste kuene. Sånn er det bare.

(Bildet har jeg tjuvlånt av Nidar. Jeg vil tro det er greit, siden dette er et reinhekla reklameinnlegg.)

Bloggfavoritter - en award

Snille Bustenellik med den superbe bloggen Bustenelliks Busteblogg har gitt meg en award - eller utmerkelse, om du vil. Denne utmerkelsen, som skal være et alternativ til de "vanlige" awardene", er kalt Mine bloggfavoritter. Jeg må si at jeg både er glad og vilt smigret over å være blant Bustenelliks tre på topp.

Heder og ære skal viderefordeles, og det er ikke bare bare. Jeg har en hel haug med favoritter, og er sterkt fristet til å dra en "ingen nevnt, ingen glemt". Men det ville jo være direkte feigt.

Galmourløs er den rasende festlige bloggen til glamourløse Hilde. Hun er et relativt nytt bekjentskap i Bloglandia, men hun ble raskt en favoritt. Hun skriver uvanlig godt, hun er morsom - og hun er befriende upretensiøs, usnobbete og uselvhøytidelig. Anbefales!

Jeg er også hylende begeistret for Sjuskelines lille blogg. Den er til trøst og grøss for alle som elsker å lese disse interiørbloggene- men ikke har kompetanse, tid, interesse eller mulighet til å leve opp til de idealer som forespeiles........ Har du en dårlig Husmordag? Ta en titt her, og nyt..... Du er garantert mye bedre enn Sjuskeline :-) Da jeg oppdaget Sjuskeline, måtte jeg bare ta meg en safari gjennom hele bloggen. Jeg leste den innlegg for innlegg, og jeg lo så jeg grein. Dama er fantastisk.



Og så, til sist, må jeg få nevne Villa Hilton. Maria og Joachim pusser opp en gammel sveitservilla, og i den villaen trives jeg (i overført betydning, for jeg har jo selvsagt ikke vært der;-). Bloggen er visuelt vakker, velskrevet og veldig morsom. Besøk den!

Sånn, der har vi komplett liste. Maria, Hilde og Sjuskeline velger selv om de vil ta stafettpinnen videre.

Oppfinnelse (19) og fragmentert babbel

La gå. Dette er egentlig ikke en oppfinnelse, men forslag til et nytt konsept. Kjære alle produsenter og distributører av alle typer plagg som i hovedsak selges i par: Kan dere tenke dere å selge det dere selger enkeltvis?

Jeg tenker spesielt på hansker og votter - det finnes en dryg populasjon her ute som strever med å opprettholde hele par av slikt. Hver morgen spar vi desperat rundt i skuffer eller skap på let etter den ene, noen ganger den andre, hansken. Hansken som kanskje ligger på SFO eller muligens utenfor klasserommet - eller i verste fall ute et sted.

Kjære Reima: Kan jeg få kjøpe en blå venstrehanske str. 8 av dere? Hanskene er svindyre, så det skulle bare mangle at en stakkars konsument, med en sønn av Sønnens kaliber, skulle få kjøpe hansker enkeltvis. Jeg mangler også en LEGO-vott, sist sett i hagen til en klassekamerat under aking i desember. For tiden har vi faktisk kontroll på det tredje paret, det betyr at Bergljots ene par med hansker nå ikke er på utlån.

Jeg orker ikke engang snakke om statusen på Småpikenes vottebeholdning i barnehagen. Noe skyldes manglende orden i lokalitetene, noe skyldes at Småpikene hiver fra seg vottene utendørs og noe skyldes, muligens, mangelfull merking.

Vi har, som enhver barnefamilie med vaskemaskin, et tilsvarende problem med strømper og sokker. Forskjellen er at slikt normalt forsvinner i heimen, ikke utenomdørs. Og at man som regel har en større beholdning å miste av.

Men hjelpe meg. Man burde kunne gå i butikken og kjøpe en sokk, en hanske eller en vott. Man burde også kunne kjøpe seg en sko, for det finnes faktisk folk som mister skoene sine (gjett hvem).

Og dessuten burde alle familier med små døtre få hårstrikker på blå resept. Strikker må de jo ha, for langt hår må de jo ha, og da blir det jo floker, og da blir det hyling og skriking, og da hjelper det med fletter eller musehaler. Problemet er at disse døtrene røsker strikkene ut av håret så snart de er ute av syne - svinnet er enormt. Alternativ til blå resept er skattefradrag. Men dette ble en digresjon i forhold til votte-/hanske-/strømpe-/skokonseptet, merker jeg.

Og siden jeg allerede er avsporet, vil jeg med det samme takke for utmerkelse og fine ord fra Bustenellik - lover eget innlegg som følge av dette. Jeg vil også ønske mine nye følgere velkommen! Rørende at så mange henger seg på her.

Det var alt for denne gang. Takk for oppmerksomheten.

Ærlighet varer slettes ikke lengst. Pøsj.

Ærlighet er oppskrytt, synes jeg. Og det må jeg nok se til å lære mine barn.

Eksempel 1: Vilhellerikke (3) hopper fra fang til fang i sofaen, og snubler inn over/under/på sin mormors byste. Det kan selvsagt skje den beste - men man trenger ikke plent å kauke ut at "Mormor, du har tjukk mage!" idet man lander. Nei, det trenger man ikke.

Eksempel 2: Bergljot fjelger Sønnen (8) for natten. Sistnevnte bøyer seg fram og konstaterer at "Mamma, du har litt bart." Selvsagt har ikke Bergljot bart! Noen blonde dun, kanskje, men bart? Ikke faen. (F-ordet hvisket jeg selvsagt bare inni meg. Jeg banner ikke høyt i nærvær av mine barn.)

Hilsen Barte-Bergljot, audmjuka på det grovaste

Samtale mellom Far og Sønn

(Sønnen er nybadet og ferdigspist og på vei i seng. Far og Sønn fører en samtale på badet, mens Mor sitter vakt utenfor soverommet til treåringen.)

Far: "Tenk at du snart er åtte år. Nå er du like gammel som Storesøster var da Pappa og Mamma ble kjærester."

Sønn: "Å. Hi hi. Hadde du en annen kjæreste da du ble sammen med Mamma?"

Far: (Samtalen er i ferd med å ta en uventet og uønsket vending) "Nei, selvsagt ikke!"

Sønn: "Hvor mange kjærester har du hatt før, før du ble kjæreste med Mamma, da?"

Far: (Nøler litt for lenge) "Jeg har vel hatt omtrent tre, tror jeg.

Mor: (Blander seg) "Hva var det du sa nå? Har du bare hatt tre kjærester før du traff meg, sier du?"

Far: ...."Men spør Mamma hvor mange kjærester hun har hatt, du. Hun har hatt sju stykker - minst!"

Sønn: (Imponert eller sjokkert?) "Å. Har du det, Mamma?

Mor: "Ingen kommentar."

(Og dessuten vil det være helt feil å omtale alle tidligere forbindelser som kjærester. Sånn er det med den saken.)

Husmortips

Kjerringfaktoren her inne er høy, jeg innrømmer det - men dette tipset er utprøvd at selveste moi, og det virker!

Dersom det befinner seg tekstiler i ditt hjem som er flekkete, men uvaskbare - da kleiser du i hop en mikstur bestående av salmiakk og vann på 50/50-basis. Ja, du leser riktig. Og ja, det lugger i barten, og nesehåra brenner opp på rot.

Jeg anvendte salmiakkserumet på spisestuestolene mine, som jeg egentlig hadde gitt opp å få skikk på, og tada! De er gode som nye. Eller rett skal være rett; de ble kjøpt tidlig på nittitallet, og salmiakken var dessverre ikke nok til å gjøre noe med akkurat det.

Salmiakk er jo et løsemiddel. og det bør følgelig ikke innåndes. Av HMS-hensyn bør man sikkert ha på seg både vernesko, maske, hansker, hjelm og briller i omgang med denne lumske væsken. Siden jeg er gammel og skjødesløs, nøyde jeg meg med å holde pusten, se en annen vei. Jeg tror jeg kom fra det uten varige men.

Ikke trenger jeg allergitabletter heller, for åndedrettssystemet er helt, øh, åpent. Veldig bra bivirkning, faktisk. Snufs snufs.

Bergljot goes 3D og blir bedåret av en bøs hest

I dag har jeg vært på kino med Sønnen, den enbårne. Vi har sett To på rømmen i minst tre dimensjoner om Rapunzel som blir reddet ut av tårnet av den kjekke tjuven. Sønnen syntes filmen var strålende, og det gjorde forsyne meg Moren også.

3D er heftige saker, har jeg nå erfart. Selv om det ikke begynte så bra for meg og de tre dimensjonene. Jeg satt nå der og gnafset popcorn med brillene på nesen med moderate til store forventninger. Underlig nok så jeg ikke noe som helst skarpt, enda jeg fokuserte og fokuserte.

"Huff. jeg ser visst mye dårligre enn jeg var klar over. Dette er ikke bra," tenkte jeg bekymret. Lettelsen var stor da jeg overhørte en unge i nærheten som klagde over at brillene ikke virket som de skulle.

Det viste seg at filmkveilemannen hadde glemt å sette på filmen i 3D - og da virker jo ikke de gromme brillene så klart. Lyset kom på, filmen ble snurret i gang på ny - og så ble det andre buller på lerretet.

Sønnen lot seg begeistre av gladvolden og antakelig også av Prinsessen - selv om han vred seg bort i vemmelse under de to erotiske scenene (ja, det ble nusset). Selv ble jeg mest fortryllet av hesten Maximus (bildet). Han var til å spise opp.

Jeg innbilder meg at han ligner på den mannevonde ekstraveren til svigerinnen min, men det våger jeg bare å skrive fordi jeg er 99,9 prosent sikker på at hun ikke leser Bergljot-bloggen. Moahaha.

Fjasaren er ferdigtrukket

...og siden jeg skal drikke vin med naboen så snart Sønnen er i seng (tror ikke jeg orker å vente til han sover), så blir det ikke noe langhalm rundt metode og så der.

Men altså - det ble totalt tatt 96 lodd. Alle deltakerne ble behørig oppført i manuell liste med ett eller to nummer, alt ettersom. Til slutt ble alle numrene puttet inni matrisen på http://www.random.org/.

Ingrid har vunnet tøfler (tøffelheltinne?), Metu har vunnet sminkepung (sminkedukke?) og Jannicke har vunnet vaskebok (vaskegudinne?).

Sånn. Nå kan jeg legge unge og forberede rødvinsaften. Vil samtidig benytte anledningen til å oppfordre andre til å gjøre det samme.

Kanskje Bergljot også skal interiørblogge litt?

Gårsdagens bildeløse innlegg om håndarbeide og husflid høstet såpass mye positiv respons at jeg vurderer å dra konseptet videre. Jeg ser det blir mye tatling her inne og spinning rundt trivielle tema, og bloggen trenger sikkert flere bein å stå på enn dette ene.

Altså. Jeg vurderer interiørblogging. Uten bilder. Litt nyskapende må man jo være. Forresten så tror jeg at det for mitt vedkommende vil være en fordel å ikke illustrere denne typen innlegg. Litt for ofte ligger det single sokker, barbiedokker, pocemonkort, inntørket ris m.v. oppå interiøret mitt, og slikt tar seg vel ikke ut på saiberspeis.

Ingen skal si at Bergljot ikke besitter en viss selvinnsikt.

Bergljot blogger nå også om håndarbeid

Bergljot hekler (nei, Bergljot hekker ikke - det vil jeg bare ha sagt, i tilfelle noen leste feil.)

Bergljot hekler oldemorsteppe, og Bergljot skjønner nå hvorfor det heter oldemorsteppe. Hvorfor? Fordi det er så inni hesterumpen forpult mange trådender som skal festes, vel. Man er kanskje i mål til man er oldemor, tidligst. Argh.

Ja det er ikke sånn at det går så infernalsk raskt med selveste heklingen heller, altså. Iallfall ikke når man har pålagt seg selv å feste samtlige tråder på 24 lapper i fargesammensetning A før man får starte på de neste 24 lappene (fargesammensetning B).

Hver hekkans lapp har fem farger, og hver tråd har en begynnelse og en slutt. Det blir, la meg se, 10 tråder som skal festes på hver lapp, og hvis man ganger det opp med 96 lapper - da er man oppe i 960 tråder. 960! Det er ikke til å holde ut.

Tror dere at det lar seg gjøre å lære opp en gemal til å feste tråder, eller vil det være å gå over streken?

Hilsen Bergljot, (t)rådvill

(Jeg kunne selvsagt aldri hatt en håndarbeidsblogg. Da måtte jeg ha lagt ut bilder av verkene mine, og det er jeg altfor lat til. Vet dere hva et oldemorsteppe er for noe? Hvis ikke, må dere guggle. Jeg får meg ikke til å tjuvlåne andres åndsverk til fjase-bloggen i mangel på bilder av egne.)

Snart fjasar-trekning - meld deg på!

Minner om at det snart er trekning i vårens gildeste husmorbasar - så nå begynner det å haste med å melde seg på. Du kan vinne nusselige tøfler, hand made in China (forhåpentligvis ikke av børn....), en nett liten heklesminkepung og et klassisk litterært verk om rengjøring av hus og hjem.

Reglene er som følger: Ett lodd for å kommentere under det opprinnelige basarinnlegget, to lodd om du i tillegg lenker til bloggen på facebook eller fra egen blogg. Alle som vil kan delta, men pass på at du ligger igjen en epostadresse eller annen kontaktinfo.

Felles skjebne, felles trøst.

Eksteriørblogging m/blonder & tyll

Nei, dette skal ikke handle om det mine innlegg pleier å handle om nå om dagen. Det får være grenser for klynking og sutring og selvmedlidelse.

Jeg har oppdaget noe utrolig. Nemlig hva en underkjole kan gjøre for en figur og for en helt ordinær hverdagskjole. Du slipper at kjolen krabber inn mellom valker, trusekanter og lår. Du slipper at den havner som et mellomleggspapir mellom magen og strømpebuksa - og du slipper utidig oppkryping langs lårene.

Hva svarte, tenker jeg, hvorfor har ingen fortalt meg dette? Mye kunne vært anderledes om jeg hadde mer spesifikk kunnskap om underkjoleanvendelse. Og så finnes det så mange fine av dem også, med blonder og greier. Mulighetene skulle være mange, skulle jeg mene.

Dett var vel dett. Hvis noen lurer på hvordan det går med det jeg ikke har tenkt å blogge om i dag, kan jeg meddele at det går nedover. Bokstavelig talt. Den har seget et godt stykke ned på kinnbeinet, nedre kant er observert ved venstre nesebor.

Ja og så er den i ferd med å skifte farge i ytterkanten - til gulgrønn. Vårlig og flott nå i februar, vil jeg si.

For å skifte tema ennå en gang, hvis noen fortsatt henger med, vil jeg minne om at du nå har ti dager på deg til å melde deg på basaren min. Kom igjen, folkens!

Skjønnheten kommer innenfra. Hark hark.

.

Dere har kanskje fått med dere at jeg har fått meg en blåveis? En dyplilla, hoven kladeis som kommer til å prege åsynet mitt i uker framover? Er jeg fornøyd? Nei. Jeg er sur og synes synd på meg selv.

Bergljot er ikke på sitt mest blomstrende på denne tiden av året. Jeg er blåblek og transparent, trøtt og daff. Det siste jeg trenger er en munter fargeklatt mitt i fleisen som formelig roper se meg! se meg! til alle som kommer i min vei.

Hadde det nå bare vært blåveisen som fargela dagene mine. Men neida. Heimen ris fortsatt av sjukdom, og denne gangen er det min tur til å ligge strøken. Øynene (øyet?) svir, nesen sildrer og jeg nyser og nyser. Verst er det fatt med ørene, som er klin tette. Så vonde og tette er de at jeg måtte opp i natt for å lufte nesehornet mitt.

Det dreier seg ikke om et neshorn fra dyreriket, såklart. Derimot et grønt beist i plast som ligner på Aladdins lampe. Oppi der putter man lunkent saltvann (en teskje per tre desiliter, hvis dere lurer), og så kjører man hele stasen inn i pusteorganet.

Ikke er det godt, og ikke er det moro. Vannet skvulper seg gjennom hodets irrganger (alt henger sammen med alt) før det sildrer ut det andre neseboret. Tårene renner, vannet renner, nesa kiler og pasienten nyser. Men er man heldig, løsner gørra. Trykket letter, og det blir mulig å sove.

Se der kom det et kjerringråd ingen hadde bedt om. For jeg hadde jo tenkt å blogge om blåveisen, den skal jo nå brukes for alt den er verd (og jeg er virklig god til å dra ut kjedelige tema. Tør jeg minne om hvem som besitter Bloglandias mest omtalte opererte stortå? ).

Blåveisen, ja. Takk for sympatierklæringer etter forrige innlegg. Det lindrer. Noen av dere lurer på om det ikke ser verre ut enn det egentlig er? Til dere vil jeg utbryte et rungende nei. Nei! Det ser ikke verre ut enn det er. Det bildet ikke viser, er hvor hovent det er rundt der. Både over og under øyet er det utbygg og karnapper.

Jeg har i dag erfart at det ikke er lett å løpe med blåveis. Forstå meg rett, jeg løper så godt som aldri, men med mitt utseende (syk, uflidd og med blåveis) vil man helst ikke at naboene skal se en. Jeg vil ikke ha noe av at de sender bekymringsmeldinger til politi og barnevern.

Så i dag løp jeg ut til postkassa, med høye kneløft, for å hente avisa. Blåveisen duvet i takt med bevegelsene, opp og ned humpet den. Meget ubehagelig, faktisk. Kanskje hele skiten løsner snart og siger nedover kinnet. Kanskje har jeg snart en svulmende hengeblåveis under kinnbeinet. Eller under kjevebeinet.

Jeg presiserte litt vagt i forrige innlegg at jeg ikke har vært gjenstand for vold. Det står jeg ved - uten at jeg av den grunn vil frikjenne Gemalen helt. Tross alt var det han som tramslet Sønnen ut av fanget mitt på et slikt vis at Sønnens panne traff mitt øye. Han gjorde det neppe med overlegg eller forsett (trur eg?) men noe uaktsom var han.

Men han tar godt vare på meg nå. Han har vært på apoteket og kjøpt salve, et remedium som visstnok skal forkorte helberedelsesforløpet til blåveiser og lignende. Jeg vet ikke om jeg tror på det, men jeg lar meg aller nådigst smøre.

Men jeg skal nevne for ham at jeg skulle hatt et par solbriller. Store, dyre solbriller. Det er vel en mulighet for å få gjennomslag for slike ønsker nå, skulle jeg mene.

Stakkars, stakkars Bergljot

(Nei. Blåveisen er ikke forårsaket av vold i heimen. Bare så det er sagt.)

Noen sannhetens ord

Dette sykdomshelvetet vil visst ingen ende ta. Fram til i dag tidlig har vi dog sluppet unne the aller eller verste - nemlig oppkasting. Nå kastes det opp også, av ett barn. De andre (eller enda verre - vi andre) kommer vel etter, tenker jeg. Usj. Og nå er det snart helg.

Spying er et lite bloggvennlig tema. Derfor passet det veldig bra med en liten utfordring fra Høvleri og skravleri. Både for meg og dere, vil jeg tro.

4 tv-program jeg ser på:
1. House
2. Nytt på Nytt
3. Skavlan
4. Grey`s Anatomi

4 ting jeg har gjort i dag:
1. Dusjet utspydd femåring før frokost
2. Lagt flytende eyeliner (!)
3. Pakket ned kontoret mitt, jobben er på flyttefot
4. Fylt bensin

4 ting på min ønskeliste:
1. Handyman
2. Sommer
3. Rødvin
4. Generell harmoni

4 ting jeg liker dårlig:
1. Rot og skitt
2. Stramme budsjetter
3. Spekk på hoftekammer og buk
4. (Andres) snorking

Det var vel det. Hvem skal nå jeg utfordre da tro? Jeg har ikke fulgt med på hvem som allerede har stått fram med sannheter.... Jeg tror det må bli Kali og Kreativ Impulsiv. Så det så.

Sengelek (Ooa hela natten)

...er ingen lek. Er det andre enn vi som leker den?

Reglene er som følger: Ungene legges i egne senger, slik unger skal. Etter litt klabb og babb og oppståing og tissing og drikking sover de. I egne senger.

Det går noen timer, Mor er innom Hovedkvarteret - og oppdager at Sønnen, den enbårne i løpet av kvelden har sneket seg over der. "Ja ja, Far får bære ham tilbake når det passer seg sånn," tenker Mor godmodig.

Det går noen timer til, og Mor orienterer Far om at hun nå går og legger seg. Far sitter og jobber, og lover at han vil følge sin kvinne om ikke lenge. Mor kommer opp, og oppdager at det fortsatt ligger et barn i senga hennes.

"Ja ja. Far flytter ham nok når han kommer om litt," tenker mor. Mor løfter litt på dynen og oppdager enda et barn. Yngste Felles Datter ligger og purker i sjøstjernestilling.

Zzzzzzz.... ! Mor bråvåkner av et spark i siden. Kan det være far som vil ha oppmerksomhet? Angriperen viser seg å være Husets Yngste. Men hvor er Far? Natten er da langt fremskredet?

Mor snubler seg ut i gangen og gauler ned trappa: "Har ikke du tenkt å komme og legge deg snart?" Klokka er 01.30. Far bekrefter at han kommer snart. Mor tar seg tilbake til sengen.

Etter noen minutter ankommer Far, nypusset og blank. Mor skjenner på Far og sier at han legger seg for seint. Far, som er vant til å bli skjent på, svarer ikke, og det blir tyst. Gjestene blir liggende, ingen gidder å bære dem inn igjen.

Familien zzzzover. Far sover tungt, Mor sover lett. Så lett sover mor at hun våkner når Eldste Felles Datter stiger ut av sin seng og snubler seg ut av rommet sitt. "Mon tro hva som kommer nå," tenker Mor retorisk - for selvsagt vet hun hva - eller rettere sagt hvem - som kommer.

Mor bykser ut av sengen som en antilope og møter sin datter i døren. "Skal jeg heller komme inn til deg og sove?" Foreslår Mor. Bare tanken på å ha tre unger, seg selv og en mann i en 150 cm bred seng resten av natten gjør Mor ko ko i hodet. Her må det improviseres.

Eldste felles datter aksepterer. Mor og Datter legger seg til å sove i Jomfruburet. Mor håper på fred nå. Men de har ikke sovet lenger før Mor vekkes av tramping og roping. Det er Husets Yngste som er på leting etter sin Mor. Siden hun leter veldig høyt, har hun klart så vekke sin storebror, som følgelig henger i hælene på henne. Selvsagt våkner hun tredje også. (Men ikke far).

Mor ser på klokken. Mor grøsser. Klokken er 04.50. Mor blir vred. "Hva i svarteste, dype skogen er det dere holder på med?" Det er midt på natten! Det må da for svingende være mulig å få seg litt søvn her!?"

De to eldste jages over i egne senger - men påberoper seg akutt mørkreddhet og separasjonsangst. Mor tillater, mot bedre vitende, at de får ligge i samme seng (ikke Mors seng). Husts yngste medbringes til samsoving i Hovedkvarteret. Mor vet av erfaring at det er enklest i denne situasjonen.

Mor svimer av, barn svimer av, Far er fortsatt avsvimt. Men ikke lenge. Mor våkner igjen. Det er rabalder i Jomfruburet. De to eldste sover slettes ikke, de samtaler. Mor er bøs nå, så hun bruker skjenklene på Far. "Nå får pigede du gå og snakke med dem, jeg orker ikke mer!" Far klarner hodet og snubler over gangen. Det buldres og klynkes - så slukkes lyset der inne.

Dett var visst dett. Familien faller omsider til ro. Klokken er 05:20. Neste gang Mor våkner er klokken mye, mye mer. Vi snakker forsovelse, med alt som følger av dette. For svarte.

I skrivende stund er Far på jobb, Husets Yngste er i barnehagen og Mor er hjemme med de to eldste - som fortsatt er syke. Mor føler seg syk også - i hodet.

Far er som dere skjønner fortsatt frisk. Tusen, tusen takk for at så mange har engasjert seg i Fars helse (jf. forrige innlegg). Jeg tror det er det som har gjort susen.

Over og ut.

Statusrapport fra sykestuen

Søster Bergljot calling.

Dag: Mandag
Antall syke: 2,5
Antall sykesøstre på vakt: 1
Igangsatte aktiviteter: 2 mindreårige pasienter er passivisert med Narnia-film (men hysj! Ikke si det til barnevernet. Minst en av de syke er for ung til å se filmen.)
Forsømte aktiviteter: Blogging, og ikke minst, konsum av andres blogging.
Planlagte aktiviteter: Jf. punktet over.
Stemning i heimen: Mildt trykket. Familien har vært hardt rammet av influensa, til nå er det bare Gemalen som ikke har gått helt i bakken (men han er også erklært halvsyk, så vi vet hva som kommer.)
Worst case scenario: Syk mann. Og at Vilhellerikke kommer hjem med vannkoppene som for tiden herjer i barnehagen.
Best case scenario: At samtlige kommer til hektene og er immune mot infuensa i all evighet.

Over og ut.

(Nå slåss visst pasientene. Lurer på om det er et godt eller dårlig tegn??? D.s.)

Oppfinnelse (18)

Det er lenge siden jeg har oppfunnet noe nå. Jeg er litt fristet til å lansere knipeøvelsepacemakeren igjen, siden jeg fant opp den før noen leste meg, men det er vel uredelig. Eller kanskje ikke, man gulper jo stort sett opp variasjoner over samme tema.

Jeg tenker at jeg heller vil finne opp klesskap med lås denne gangen. Hengelås, skyvelås, nøkkellås, bolt, kodelås - samme det, bare det er en mekanisme som gjør at enkelte på det jevne ikke får tilgang til klesskapene sine.

Noen har døtre som tror de er adelige, følgelig tror de at de må skifte antrekk minst 13 ganger til dagen. Til tross for lav alder (la oss si tre og fem) er disse døtrene utrolig flinke til å grave klær ut av skapet.

Men graver de dem inn i skapet igjen etterhvert? Neida. Alt havner på gulvet. Ikke bare på nærmeste gulv, neida. Man tråkker i kjoler og strømpebukser og tyll og turndrakter på gangen, på badet, på kjøkkenet, over hele huset.

Skapkatapult (ennå ikke oppfunnet, tror jeg) kan være et godt alternativ til lås. En innretning som altså sparker møfrøene i hekken i det de tar seg inn i sine klesskap. Ikke dumt det heller, skulle jeg mene.

En god og ryddig søndag ønskes dere alle fra Bergljot. Grrrr.

Influensiell

Bergjot har influensa. Det er lite lystige greier.

Jeg sier det ikke for å snuske til meg noen medlidenhetsstemmer, altså. Så det er sagt.

(Men stem gjerne likevel.)

Sånn skal Bergljot vinne. Les og lær.

Nå skal jeg intensivere valgkampen (Morsomste mammablogg 2010, remember?) - jeg nekter å gi opp håpet om å vinne den eggløsningstesten. Okei, jeg ligger litt baki der på målingen. En hel del bak, om sant skal sies. Dette regner jeg med at skal endre seg når jeg nå setter inn støtet.

Muligens er det teit å røpe strategien her. Noen kan jo finne på å stjele den. Men hvor mange av dere er det egentlig som har ei mor som kvitrer? eller twitrer? Det er har nemlig jeg.

Mor mi skal være lokomotivet i kampanjen min, har jeg tenkt. Hun kan kjøre på med fengende budskap om sin fantastiske datter og hennes marveløse blogg (på engelsk, helst, siden vi satser globalt). Og så blir meldingene hennes sikkert retwitret (jada. Det er det som skjer med særlig banebrytende meningsytringer på Twitter) - og tata! Stemmene kommer til å velte inn.

Jeg skjønner at jeg må satser bredt, tross alt er det ikke alle som er der på Twitter'n. Og det er jo slettes ikke sikkert at Twitter er kommet for å bli, heller. Man må satser på de brede lag, på alle målgrupper. Derfor blir det plakat på ICA, min steindyre (men dessverre eneste) nærbutikk. Da mobiliserer jeg nabolaget mitt. Jeg er litt fristet til å skrive grasrota, men det føler jeg vil slå uheldig ut hvis noen i nabolaget skulle vise seg å være blant leserne mine. Det er viktig ikke å komme på kant med sine potensielle velgere.

Siden jeg bor i skyggen av en mellomstor, men internasjonal flyplass, skal jeg kjøre flybannere. Puslete veggplakater har jeg ingen tro på. Jeg skal skrive "Vote for Bergljot - og så den veldig lange lenka til avstemmeingen - på en damaskduk som jeg så teiper (med gaffateip, verdens beste festeremedium) fast på halen til et knippe tilfeldig valgte fly.

Dere tror det blir vanskelig, sier dere? Da vil jeg bare minne om at det bare er uker siden en fyr kom seg helt opp i tårnet til flygelederne etter et julebord. De følger ikke så veldig godt med der ute, for å si det sånn (eller kanskje de gjør det nå, etter den episoden).

Jeg tipper det holder med dette. Tar jeg feil, så skal jeg snakke med bror min, som er god på edb. Så kan han hacke (hekke?) seg inn på noen edb-maskiner og plante stempåbergljotvirus, som får maskinene til å stemme helt av seg selv, uten at de som eier dem vet om det.

Er det nå så nøye om en stemmefisker eller stemmefusker? Neida.