mandag 30. september 2013

En fjellkvinnes bekjennelser. Og råd & tips til andre amatører.

Dere skjønner nå at jeg er nedkommet fra Viglesdalen. Jeg er i meget god behold, og jeg er forholdsvis sikker på at det skal fjelles igjen ved en seinere andledning. Jeg fulgte planen slavisk fredag; jeg kjøpte tursko og fjellbukse (og, eh, en del til, det er vanskelig å styre seg på XXL).

Etterpå var jeg på polet og kjøte turprosecco på boks. Anbefales! Veier ingenting, kan ikke knuses, smaker (og virker) godt. Ikke underveis, så klart, men oppe på hytta.

Altså tips 1: Premie er viktig og motiverende. Velg premie som er lett å bære og kjekk å ha. For meg funker prosecco. Eneste tabben var at jeg ikke hadde med nok, for ikke visste jeg at det var så hyggelig å sitte ute rundt det bål på kveldstid i september med en gjeng riggarbeidere på guttetur. Men det vet jeg neste gang.

Vi var fire på tur, tre voksne og en så godt som tenåring (tilhørende de to andre). Vi måtte bile både vel og lenge, og ta ferje også, før vi var på plass i Årdal. Eller mer presist Nes. Det er på en måte basecamp for Viglesdalen. Alt gikk vel så langt, eller retter sagt, bilen gikk ikke vel. Den fikk spasmer i Målandsdalen, og da vi kom fram, ville den slett ikke starte en gang. Herlig.

Men vi har da NAF-medlemskap og er ukuelige optimister. Så vi la i vei. Været var aldeles strålende, vi hadde flust med kjeks og sjokolade og kaffe, og ingenting kunne gå galt. Det gjorde det stort sett ikke heller. Det er ikke så krevende å komme seg til Viglesdalen. Litt oppover går det, så klart, og litt steinete (og sølete) er det - men såpass overkommelig at det går an å ha med seg (motiverte) unger.

Naturen er storslagen; etterhvert bratte fjell på begge sider, skog, elv og et par fosser. Ei flott steinbru og en driftsveg langs et vatn. Og i enden av vatnet, på ei slette, står de to hyttene tilhørende DNT.

Vi trodde vi ville være de eneste overnattingsgjestene siden det nesten er oktober, men det var vi altså ikke. Vi møtte både barnefamilier, en gjeng hjertesykepleier fra Stavanger Universitetssjukehus og noen enslige (for anledningen) herremenn med eget bål.

Siden vi var litt seine opp, var det ikke eget rom i herberget. Men det var hems med god plass og flatsenger. Det var helt kurant, men soverom hadde vært kjekkere, så klart.

Tips 2: Start tidlig, om du kan. Så øker mulighetene for ervervelse av eget rom. Hvis du klarer å komme deg fram menst det er lyst, klarer du kanskje å finne fram i ryggsekkene også. Det gjorde ikke jeg, for å si det sånn.

Vi hadde med rikelig med proviant, i tilfelle vi måtte overvintre (ha ha). Hytta hadde en lang kjøkkenbenk med gassapparat og oppvaskkum. Men selvsagt ikke innlagt vann, så det måtte varmes.

Tips 3: Det er ganske smart å beherske gassen. Og apparatet. Og vite hvor du henter vann. Og hente vannet før det blir for mørkt, sånn at du får vasket opp. Og altså ikke være for sein, sånn at gassapparatene er opptatt.

Som amatør skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde en sånn pakkeliste vi fikk da vi skulle på leirskole da vi var små. Jeg vet jo ikke hva som er nødvendig og hva som egentlig ikke er det. Men prinsippet er at man skal ha med seg minst mulig siden man selv må bære det man har; et undertøys- og sokkeskift. Og en tjukk genser. Og regntøy. Lakenpose, plaster, termos. Lommelykt. Våtservietter. Ja, og prosecco, så klart. Du kan plystre langt etter speil, så det må du ta med - ja for mascara er et must også i fjellet. Iallfall for single damer.

Posebasert proviant er lurt, og mat som ikke skaper unødige mengder oppvask. Knekkebrød og tubeoster. Latmannskost. Og, for all del, pulverkaffe og -kakao.

Tips 4: I fjellet må man gjøre einskilde unnatak i forhold til antrekk og materialvalg. Det er ull som teller. Tynne ullsokker i skoa og komplett ullundertøy. Og buff. For vi vil ikke fryse. Jeg har også innsett at fjellskoa nok ikke er den dummeste investeringen jeg har gjort. Jeg verken tryna, ble våt eller fikk gnagsår.

Det var veldig hyggelig å treffe folk i den settingen. Og vi hadde en fin tur ned igjen. Kanskje enda finere enn den opp, vi slapp jo de verste motbakkene. Bilen var fortsatt død da vi kom ned, så vi måtte til slutt ringe NAF.

Tips 5: Det er faktisk ikke så dumt å være med i en NAF-lignende organisasjon som kan bidra med veihjelp. Hvis du trenger det. Og det kan jo faktisk fort skje.

Ønsker alle en strålende uke! Kanskje kommer det bilder etterhvert, eller kanskje ikke. Vi får se.

fredag 27. september 2013

Metamorfose: Bergljot, nå også som fjellkvinne

Mine ivrigste lesere har muligens fått med seg at dette singelprosjektet innebærer at Bergljot gjør mye Bergljot egentlig ikke kan/har erfaring med. En ting er teknologiske kvantesprang innen IKEA-montering, hekkeklipping, installering av Internett etc. - men også på fritidsfronten er det tatt grep.

Bergljot er for eksempel stolt medlem av Den norske turistforening. Turist har jeg vært før, men jeg har ikke overnattet i DNT-hytte siden 1994. Det var en eiendommelig utflukt, min studievenninne Mette og jeg delte hytte med elleve innsatte ved Åna kretsfengsel, tre voktere og en schæferhund.

Jeg husker det var i Viglesdalen, og så husker jeg at det foregikk en viktig fotballkamp samtidig. Kan det ha vært noe kvalikgreier mellom Norge og England? Uansett - jeg antar at denne kampen var grunnen til at fjellet var slikket for folk, bortsett fra Mettem, meg og fengselsfuglene.

Men nå skal jeg altså til Viglesdalen - på overnatting - igjen. Med Ruth Kristin, Oda og Raymond. I motsetning til meg, er de hardbarkede turgjengere. De har alt som er av utstyr. Det har ikke jeg. Det eneste jeg har, er fem lakenposer som ikke er brukt. Minst fire av dem er overflødige.

I dag må jeg kjøpe fjellsko. Andre nødvendigheter har jeg arvet og lånt. Nå er det bare å håpe at ekspedisjonen blir vellykket, for jeg har jo tenkt at fjellferdsel skal bli en pilar i min nye tilværelse. På en måte. Etterhvert skal jeg drasse med meg ungene også.

Ønsk meg god tur. Subsidiært god bedring. Hvis jeg kommer levende ned igjen, kan det hende dere får lese om det på bloggen.

God helg fra Bergljot, som altså først skal til XXL for å kjøpe fjellsko, og så skal til polet for å kjøpe adekvat turproviant, nemlig prosecco på boks.

torsdag 26. september 2013

Bergljot blogger om sykdom og vondter

Du vet når du ikke klarer å bøye nakken uten at det gjør vondt, og når du må lære deg å rygge etter speilene fordi du ikke klarer å snu hodet nok til å se gjennom bakruta? Når det er vondt å ligge uansett hvordan du ligger, og når du kjenner murringer og ilinger bak i ryggen selv når du forholder deg i ro?

Du vet det er noe galt baki der. Men du velger gjerne å gå og kjenne på det en stund, og kanskje gå ut ifra at det kanskje kommer til å gå over av seg selv. For du vet jo at du har hatt store påkjenninger, men det er blitt bedre i det siste, og ikke har du hatt migrene på en stund heller, så det er nok i ferd med å roe seg.

Du tenker at du jo, det er vondt, men ikke vondere enn at du takler det. Hallo, du har jo født tre barn liksom. Og hva er forresten forskjellen på å "kjenne det", ha vondt og ha det dritvondt?

Jeg sendte en mail til bedriftslegen (ja, vi er bortskjemte) og fikk henvisning til massasje på huset (som sagt er vi bortskjemte). Jeg lusket bort, fortsatt veldig usikker på om det faktisk var galt nok baki der til at bedriftshelsetjenesten skulle bruke tid på meg. For det er jo alltid noen som har det verre, har vondere og er sykere, ikke sant?

Det som er så fint da, er at massøren kan bekrefte det du trodde; "du er superstiv," konstaterte hun. "Du har høy smerteterskel. Du må lære deg å kjenne igjen signalene når kroppen slår alarm."

Nå har vi en fast avtale, massøren og jeg. Det er fint. For i går rygget jeg på en bil sånn at jeg fikk skrape i speilet og han andre fikk ripe i lakken (det jeg prøver å si, er at jeg fortsatt har en del å gå på  når det gjelder rygging etter speil...). Det skal bli fint å ikke ha vondt igjen. Vel er det greit med faste muskler, men ikke plent i nakken og ryggen.

Hos meg er det et mønster. Jeg kjenner ting, men velger å vente lengst mulig å oppsøke helsevesenet - i tilfelle jeg innbiller meg at det er verre enn det er, og i tilfelle det går over av seg selv. Det holdt på å gå veldig galt da jeg fikk akutt nyrebekkenbetennelse i nittenpilogbue. Siden jeg ikke ville forstyrre legevakten, la jeg meg til på sotteseng. Det endte med legebåt (!), ambulanse og sykehusinnleggelse.

Jeg husker fortsatt lettelsen da jeg fikk konstatert 40,6 i feber i mottaket. Jeg var jo faktisk syk, jo. (Nesten halvdød, men det er en annen historie).

Noe lignende gjentok seg etter at jeg hadde født Vilhellerikke. Jeg fikk vondt i magen noen dager etterpå. Litt vondt. Så veldig vondt. Til slutt så vondt at jeg ringte barselavdelingen. Som ikke ville ta imot meg, for det var sikkert bare etterrier. Javel. Som tredjegangsfødende visste jeg godt at det ikke var det det var, men jeg ga meg.

Etterhvert ble det så ille at jeg ringte igjen - og ble rådet til å gå på legevakten. Akkurat som om du orker å sitte der med en seks dager gammel baby skrudd fast i puppen. Da var det for øvrig så vondt at jeg grein - og da fikk jeg komme, aller nådigst.

Jo visst var jeg syk. Jeg hadde streptokokk A-infeksjon i magen, og det er ikke bra i det heletatt. Det ble innleggelse, intravenøs antibiotika og full pakke.

Det flotte med tabber, er at man kan lære av dem. Jeg har tenkt å lære å stole mer på egent intuisjon og kroppens signaler. Er det vondt, så er det vondt. Er det vondt, går jeg til doktoren. For venter jeg for lenge med det, kan vondt blir til verre, og verre kan være veldig farlig.

Nå er det ikke så farlig det som pågår i ryggmusklene mine akkurat nå. Jeg kommer ikke til å havne på sykehus. Den største risikoen er vel at jeg kan komme til å kveste noen i trafikken. På grunn av den rygginga, vet dere. Usj.

onsdag 25. september 2013

Erfaringsoverføring. Og minushusmorpoeng.

Ja. Du sparer tid med å koke opp vannet til tomatsuppa mens du sender avkommet på butikken for å handle selveste suppeposene. MEN det blir klumper i suppa. Så vet dere det. Altså: Gjør som det står på posen, og rør pulveret ut i kaldt vann. Hilsen småbarnsmor (44 1/2)

(Bare så det er sagt; det er ikke så ofte vi spiser den slags til middag, men på tirsdagene har jeg tre barn som skal på trening, og marginene mellom hjemkomst og avgang er små! Og dessuten så pimpet jeg opp suppa med både egg og makaroni.)

mandag 23. september 2013

En enslig svale gir ingen sommer. Det er til å grine av.

Vilikke kom hjem med en svale før helgen. Jeg gikk nesten ut av mitt gode skinn, for en svale kan vi jo ikke ha, iallfall ikke en som er såpass slapp i fjæra at den lar seg medbringe av en åtteåring.

"Den er skadet, mamma, og vi må redde den," insisterte barnet gråtkvalt. "Du må kjøpe fuglebur, nå!"

Mot bedre vitende resignerte jeg. Det ville liksom ende med forferdelse uansett. Vi ble enige om at svalen kunne få bo i et kattebur i garasjen, og at vi skulle ringe veterinær over helga. Vilikke ville helst ha den i bokhylla på rommet, men det var før jeg minnet henne om at vi deler hus med to pusekatter.

Jeg vet jo hva som burde vært gjort, men det har ikke jeg baller til, rent personlig. Og som dere vet, disponerer jeg ingen (fast) mann som kan gjøre sånne ting. Svalen var ikke helt i form, den satt på skuldra til Vililkke og gjorde lite av seg.

Helga har på mange måter handla om svalen Pippipp. Hun har fått kos, frø og vann, hun har badet i en suppetallerken, og hun har vært med på tur. For å si det forsiktig, er garasjen/svalehospitalet blitt valfartet av generelt ornitologiinteresserte (veldig festlig, min garasje er jo så ryddig og pen, og slettes ikke full av IKEA-papp og skrot).

Det ante meg at gleden, og berømmelsen, kunne bli kortvarig. Og sånn ble det. Pippipp dro hjem til Jesus i går kveld, stille og udramatisk. Men vi kan vel egenlig si at det var da dramaet begynte. Det er sorg i husstanden, for å si det forsiktig. Vi snakker om store ting, som livet og døden, urettferdighet, skyld, ansvar, hva som kommer etterpå og mye annet også.

Rent personlig tenker jeg at jeg sikkert burde ha gjort kort prosess på et tidlig tidspunkt - men samtidig vil jeg lære ungene mine omsorg og respekt for levende liv. Vi gjør vårt beste, liksom, så lenge det er et ørlite håp. Innen rimelighetens grenser.

Så nå da? Pippipp ligger på lit de parade i en vaskeklut i en kaffeeske. Hun skal bisettes seinere i dag, antakelig i hagen (jeg har foreslått skogen, men det er visst uaktuelt, for Vilikke vil ha en grav å gå til). Det skal lages kors, med inskripsjon ("Her hviler Pippipp"), og så avsluttes nok sørgehøytideligheten ved graven.

Vilikke ville gjerne sende ut invitasjoner til seremonien, men jeg fikk overbevist henne om at det nok er best at bare de nærmeste er til stede.

Det går nok bra til slutt. Og etterpå må jeg koste i garasjen, for den er full av frø.

torsdag 19. september 2013

Hovmod står for fall. Enda mer læring.

Jeg har nok vært litt kjepphøy etter at jeg skrudde sammen tre IKEA-skrivepulter av type Micke m/overhyller. Jeg har tenkt at ha! at jeg ikke har gjort sånt før, det er da ikke bitten vanskelig! Det er bare å følge anvisningen.

I går var jeg på IKEA igjen, denne gangen for å kjøpe nattbord til meg selv. Og plastunderlag til å ha under pultene til ungene. Og lampe. Og så ble det selvsagt lys og oppvaskkoster også, men ikke noe annet altså.

Vel hjemme basket jeg i gang med disse plastunderlagene. De er digre og uhåndterlige, og ikke så lette å manøvrere under en pult som allerede er plassert. Om dere skjønner hva jeg mener. Siden jeg er verdensmester i å ta snarveier, gadd jeg selvsagt ikke å rydde pulten før jeg begynte å flytte på den. Kjempesmart! Sønnens cd-spiller deiset ned fra hylla og i gulvet - via pultbordet. Resultat: markant hakk i pulten.

Noe slukkøret utsatte jeg den tilsvarende operasjonen på småpikenes rom, og gav meg  heller i kast med nattbordet. Det var ikke så komplisert å få til, bare barnemat i forhold til Micke. Vel manglet det en skrue i posen, men jeg er jo nesten ingeniør, så jeg bestemte meg for å gi blanke i den. Og hvem gidder vel å skru et nattbord fast i veggen? Ikke jeg, så jeg bestemte meg for å droppe det også.

Nattbordet ble både velskapt og fint, det var bare en hake: Det passet på ingen måte inn der det skulle stå. Ikke gikk det å skyve det inn, og ikke gikk det å stappe det inn fra oven. Den siste manøveren var forresten kjempesmart, for da klarte jeg også å skrape opp klesskapet i samme slengen. Hurra.

Heldigvis er ingen problemer for store eller for små til at Ruth Kristin kan fikse dem. Hun rykket ut med drill og fugemasse, den maltrakterte pulten ble sparklet, skrivepultene ble skrudd enda bedre sammen, oppvaskmaskinen ble skrudd fast i benken sånn at den ikke tipper forover når kurvene er dratt ut - og sist, men ikke minst, soverommet ble ommøblert for å få plass til nattbordet og alt er bare velstand.

For virkelig å illustrere at livet mitt er i ferd med å falle på plass, kan jeg berette at jeg har bestilt dorullholdere med sugekopp på nettet (siden jeg ikke driller, må det satses på alternative former for oppheng), og jeg har peiset opp et par speilfliser som speil på gjestedoen. Så det.

Og så har jeg fått meg rød voksduk. Og rød kåpe.



onsdag 18. september 2013

Sivil status og den slags

Dette har jeg tenkt litt på. Jeg er separert. Det betyr at jeg teknisk sett fortsatt er gift, men særboende. Rett som det er fyller jeg ut skjema og den slags der jeg må redegjøre for min sivile status - og da må jeg velge. Gift? Ugift? Skilt? Enslig? Separert? Samboende? Annet (finnes det noe annet)?

Jeg stiller meg litt undrende til noen av disse tilstandene. Jeg skjønner at banken vil vite at jeg er alene og hvor mange barn jeg har før de innvilger lån. Men hvorfor skal det havarerte ekteskapet mitt være med meg videre? Mannen er ute av hjerte og sinn og så godt som samboende med en annen. Han er faren til ungene mine, men han henger jo ikke lenger fast i meg. Om dere skjønner.

Siden jeg er separert, og altså teknisk gift, skjønner jeg at det er en teoretisk mulighet for kontring. Det kommer ikke til å skje i vårt tilfelle. Sånn sett blir 17. desember en milepæl, da er jeg ugift igjen. En gang for alle. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal tiltale/omtale meg som enslig, ugift eller singel - men jeg kommer ikke til å benevne meg som skilt.

Og dessuten kommer jeg sannsynligvis aldri til å gifte meg igjen. Såh!

tirsdag 17. september 2013

Dagens tilbud

Så litt pikeprat:

Bergljot: "Det er ikke ille å være singel, egentlig, men klart det hadde vært hyggelig med kjæreste. Etterhvert."

Venninne (anonymisert av personvernhensyn): "Du kan få låne min. Når som helst!"

Javel. Godt å vite at man har et alternativ.

fredag 13. september 2013

Endelig kan jeg slippe min indre løve løs

Til dere som tror at jeg er en myk liten pus, for det er sikkert sånn jeg framstår, må jeg bare si at det er feil. Jeg er ikke snill, jeg er ikke tålmodig, jeg er ikke forutsigbar og jeg hadde ALDRI kunnet jobbe i service- eller omsorgsyrker.

Aller kortest er lunta om morgenen, når både jeg og mine yndige små skal ut dørene. Da er det lite rom for slåssing, krangling, somling  og trass - for å si det sånn. Likevel både slåsses, krangles, somles og trasses det.

Siden jeg er dårlig i matte, klarer jeg ikke alltid å telle til ti når det spisser seg til. Og da hender det, en sjelden gang, at det går en kule varmt. Det hender jeg hever stemmen. Det hender jeg til og med at jeg brøler.

Derfor er jeg så glad for at det er høst! At vinduer og dører er lukket, og at jeg ikke trenger å frykte barnevernet, bekymringsmeldinger fra naboene eller psykebilen. For det er jo egentlig mye skrik og lite ull - eller fritt oversatt, jeg utøver ikke vold eller trakassering. Bare masse, masse lyd - noen ganger. For å bli hørt.

God helg!

torsdag 12. september 2013

Litt mer om klær som skaper folk

...siden vi er opptatt av de litt lettvektige tingene om dagen. Jeg har akkurat oppdaget at den ene strømpen min er under rakning. Heldigvis er den ikke svart, så det er nok bare de som kommer (for) tett på som ser det, men likevel!

Neglelakksurvivorkit har jeg ikke for hånden. Dermed må jeg velge mellom å gi blaffen - eller ta av strømpene og blotte mine blåskimrende legger. Vanskelig, vanskelig. Finnes det noe mer tøytete enn raknede strømper?

Her er noen forslag:
  • Mascara på avveie
  • For dyp kløft (eller kløft i det heletatt, hilsen misunnelig)
  • For korte skjørt (både kløft og skjørtelengde er selvsagt situasjons- alders- og figuravhengig. Jeg nøyer meg med å slåfast at du vet når det er "feil" når du ser det (på andre, iallfall)).
  • For transparent bluse (akk ja, det hadde jeg visst også her om dagen)
  • Truse som ikke sitter som den skal/der den skal og følgelig deler skinkene i to (=totalt fire småskinker. Ikke pent).
  • Stringtruse som kryper opp over bukselinningen (ille. Virklig ille!!)
  • Bollemus (utrydningstruet rase? Når jeg tenker meg om, er det lenge siden jeg har registrert noen sånne. Bra, i så fall).
  • Splittballer (ja dette er jo egentlig et herreproblem, men siden jeg har et par mannlige lesere, tar jeg det med. Dette er den mannlige varianten av bollemusen. På en måte.)
  • Leppestift på tennene
Er noe utelatt her, anyone? (Nå går jeg på do og tar av meg strømpene. Herlig....)

tirsdag 10. september 2013

Klær skaper folk (?)

I dag er det meldt oppimot 20 grader og muligens litt regn i Rogaland.

Vilikke er på skolen iført ullstillongs, dongeribukse, fleecebukse over dongeribuksa, ulltrøye, genser og fleecejakke. Hun har vanlige strømper, ullsokker og støvler - ja, og regntøy, så klart. Glemte jeg buffen? Den sover hun forresten med i vinterhalvåret (fra august til mai).

For lite klær i forhold til faktiske værforhold kan indikere omsorgssvikt. Spørsmålet er om det samme gjelder for mye klær osv...?

mandag 9. september 2013

Ferdig valgt, og takk for det. Og IKEA og BI.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har fulgt veldig godt med i denne valgkampen, på tv altså, og de som finleser Bergljot-bloggen (ha!) vet hvorfor, likevel må jeg si at det er godt at det er over, at Bergljot er ferdigstemt og at det nå blir en ende på dette her.

Valgstyre ble det ikke på meg, det viste seg at vedkommende som skulle se til mine barn plutselig hadde glemt at h*n i lange tider hadde planlagt valgvake med De Grønne (eller grønnasene, som jeg kaller dem, og det er mangfoldige grunner til det). Så sånn er det. Dessverre har jeg en åpen blogg. Hadde ting vært annerledes, skulle jeg ha utdypet kraftig.

For mitt vedkommende var altså valget over før helgen. Jeg har lest veiledningen om gjennomføringen i valglokalet til ingen nytte, og besitter nå en kunnskap jeg neppe får bruk for før om tidligst fire år, og da er den nok uansett glemt. Herlig.

Jeg har imidlertid tilegnet meg annen nyttig kunnskap i helgen - nemlig skruing. Jeg har satt sammen mitt første IKEA-møbel helt alene, om vi da ser bort fra den feilmonterte skohylla fra om lag nittenpilogbue.

Svennestykket er en skrivepult med både skuffer og skap, og den ble akkurat som forventet/forespeilet. Jeg kan ikke akkurat si at denne triumfen har påført meg blod på tann, men jeg er iallfall ikke så engestelig for å gjør det en annen gang. Men jeg skrur fortsatt kun manuelt, ekspertene får ta seg av drillingen.

Apropos ekspertise; i slutten av oktober blir jeg student. Det virket litt mer fristende før enn da jeg fikk se pensumlista, jeg skjønner nå at det faktisk også må studeres. Siden jeg har programfestet at jeg ikke skal på studentkro, får vi satse på at det blir grei skuring.

Heldigvis er mesteparten av litteraturen på norsk, og heldigvis skal jeg på studietur til NYC, det blir bra. Litt uheldig dog at turen er lagt til begynnelsen av januar, like i forkant av lønning. Hallo, var er poenget med det, liksom.

Og så håper alle får en fin uke!

fredag 6. september 2013

Dagens blundere. Jeg nevner i fleng.

Jeg vandrer på en måte fra suksess til suksess, føler jeg. I dag, for eksempel, har jeg vært på obligatorisk valgmedarbeideropplæring på Sola rådhus. Jeg møtte fram i god tid, som vanlig, det var bare det at jeg møtte fram på feil dag. Jeg skulle visst vært der i går.

Det ble rett og slett spesialundervisning, for det viser seg at Mildrid trenger meg på mandag. Så da så. Håper jeg skal stille i et valglokale jeg vet hvor er, og så håper jeg at jeg settes til å stemple sedler. Det forekommer meg å være den minst krevende oppgaven i valglokalet.

Ellers har jeg kjøpt meg stearinlys. Igjen. Havner jeg på IKEA eller lignende, må jeg ha lys. Uavhengig av reelt behov og beholdning. Irriterende nok var ikke kuppet et kupp likevel. Når veldig dyre lys er satt ned til halv pris, blir de ikke nødvendigvis rimeligere en billige lys til full pris. Og hvem i helsike trenger vel håndstøpte lys, unntatt kanskje paven?

Om en halv time skal jeg dessuten ut og jogge med Bodil. Det er nok dagens sjefsblunder - for det bøtter ned, og det har lynet og tordnet i timevis. Jammen bra at jeg kan varme meg på de håndstøpte lysa mine mens jeg studerer brosjyren "Veiledning for stemmemottakere ved stortingsvalget 2013".

Alt henger nemlig sammen med alt.

torsdag 5. september 2013

Foreldremøte. Og Bergljot filosoferer over mål og mening.

Mine tre små barn har begynt på ny skole i høst. Ikke fordi de ville, men fordi de måtte. Overgangen har gått bra, fra mitt ståsted - men det er ikke sikkert at de det gjelder er like fornøyde, hele tiden. De trivdes jo der de var.

Denne uka har jeg vært på mitt første foreldremøte i ny klasse på ny skole. Det var litt rart, det også. Ikke visste jeg hvor klasserommet er, ikke visste jeg hvem de andre foreldrene er, jeg visste knapt nok hvem læreren er. Med andre ord hadde jeg det nok ikke så ulikt ungene mine på første skoledag.

Det gikk jo bra. Folk var hyggelige. Jeg var kanskje litt utilpass og litt forknytt. Heldigvis var Linn der, Linn som jeg i sin tid gikk i barselgruppe med i en annen kommune, men som også har endt opp i Søndre Sola. Og jeg kjente igjen faren til en av guttene på fotballaget til Sønnen.

Jeg savner foreldrene til eksklassekameratene til ungene mine. Jeg savner å alltid møte noen jeg kan stoppe og slå av en prat med. Jeg savner å ikke være "ny". Det er travelt å være "ny". Jeg skjønner jo at det er enda mer krevende for mine søte små, de er tross alt på skolen hele dagene.

Det er ikke bare bare å finne sin plass i ny klasse - og, ikke minst, finne nye venner. En ting er at ekteskap og samliv går i dass, og det kan være (er!) riktig i mange tilfeller - men ringvirkningene er store for de som ikke hadde medbestemmelsesrett.

Men alt er vel en overgang, som reven sa da han ble flådd. Det går seg nok til.



onsdag 4. september 2013

Kort lunte. Og metaforer.

"Mamma, hva betyr egentlig kort lunte?" lurte Vilikke på her forleden.

Siden dette er et meget relevant spørsmål hjemme hos oss, satte jeg meg ned med barnet for å forklare. Jeg tegnet og fortalte om bomber og lunter, og jeg forklarte at jo lenger lunte, desto lenger tid tar det å antenne.

Barnet lyttet oppmerksomt, og jeg tok utredningen videre til mer abstrakte plan:

"Men det vi egentlig mener når vi sier at noen har kort lunte, er at de er hissige. Sånn som mamma, vet du. Det kaller vi en metafor."

"Å ja. Jeg trodde metaforer var noe som kom fra verdensrommet, jeg," repliserte min datter, bare sånn halvveis interessert.

Så det så.

tirsdag 3. september 2013

Ut og velge, men hva da?

Snart er det valg, vet dere. Det er blitt debattert i det vide og brede lenge, på tv iallfall - uten at jeg har fått med meg så mye, for jeg har nemlig ikke hatt batterier i fjernkontrollen på en stund. Følgelig har det ikke latt seg gjøre å få tv'en over på HDMI1, og da går alt åt skogen. (For ordens skyld - jeg leser aviser. Så det er sagt.)

Underlig nok klarer ungene å få inn Disney Channel uansett - men det orker jeg ikke å tenke for mye på. Nu vel. Jeg har, som tidligere omblogget, gjennomført Aftenbladets valgomattest, og der kom jeg ut som KrF-er. Med Sp på andre. Det kom litt uventet, for jeg hadde takket ja til både eggdonasjon, homoekteskap og rovdyr.

Jeg kommer neppe til å stemme Sp eller KrF - men sant å si vet jeg ikke hva annet jeg skal stemme på heller. Bortsett fra at jeg ikke skal stemme Frp, og slettes ikke Miljøpartiet det grønne. Denne beslutningen (med grønnasene) er veldig, veldig vel fundert, så ikke prøv å påvirke meg.

Da blir det vel stort sett H, Ap, SV og V igjen. Og Rødt. Rødt har en ganske stram partileder. Kanskje det bør vektlegges? Alltid hyggelig å ha noe tiltalende å se på i tv-debattene, og nå som jeg faktisk HAR batterier i fjernkontrollen, så er det et argument.

Stemmes skal det iallfall. Jeg skal også til og med valgmedarbeider neste mandag. Jeg har egenhendig søkt, blitt godkjent (vandelen min er fullkommen) og er nå kalt inn til opplæring. Personlig håper jeg at jeg slipper å være i tellekorpset, da kvantifisering ikke er min sterkeste side. Men jeg gjør nok som jeg får beskjed om.

Som vanlig. Eh.



mandag 2. september 2013

Om å gå på en smell

Lørdag var jeg på fest med eksnaboene mine. Det var ualminnelig gøy. Så ualminnelig gøy var det, at jeg kom i skade for å glemme at jeg verken røyker eller festrøyker.

Hva blir det neste? Fleinsopp?

Hilsen bill.mrk. "Bekymret"