Jeg har et svært nært familiemedlem (ikke om Gemalen) som plukker seg i nesa i tide og utide. Jeg blir helt koko av gruvedrifta, men familiemedlemmet hevder at det ikke klarer å slutte, for det er nemlig så veldig vanskelig.
Trolig graves det i andre neser en vår, derfor lanserer jeg følgende oppfinnelse: Innvendig neseklype/-saks/-biter. Ser for meg en liten klemmeanordning som monteres inne i neseborene. Ideen er da at dette lille instrumentet "glefser" når fremmedlegemer som for eksempel fingre føres oppi nesa.
Jeg tipper det blir mindre stas å pille nese når nesa biter fra seg, ja!
tirsdag 31. august 2010
Værforbehold
Den sikreste måten å sikre oppholdsvær på er å sende poden til skolen i fullt oljehyre. Eller regntøy, som det heter nå til dags.
Stakkars, stakkars gutten min. Og dumme, dumme yr.no.
Stakkars, stakkars gutten min. Og dumme, dumme yr.no.
mandag 30. august 2010
Asfalt. Og et møte.
Noen ganger møter man noen man tenker litt på etter at man har møtt dem. Jeg møtte ei jente i fjor sommer, hun ville ha sofaen min og en del annet mikkmakk som lå ute på finn.no. Jeg var litt flau over sofaen, som unektelig var litt falmet etter ti års bruk, og som hadde massevis av ufjernelige myndehår i bunnen under sitteputene.
Jeg viste henne alle defektene og beklaget - hun så på meg og sa at sofaen var kjempefin. For hun hadde ingen sofa. Faktisk hadde hun ikke noe særlig annet heller, for hun skulle flytte for seg selv etter å ha vært på avrusing.
Hun fikk med seg ett og annet i tillegg til sofaen, møbler, speil, gryter og noen bilder. Jeg tenkte med meg selv at det på en måte var feil å gi fra fra meg noe jeg bare ville bli kvitt - likvel ble jeg minnet om at det faktisk finnes noen, også i Norge, som ikke har noe som helst.
For en ukes tid siden var jeg og ungene på vei over fjorden for å være med på navnefest. Vi satt i ferjekø, og ei ung jente banket på bilruta. Hun solgte Gatemagasinet Asfalt, som selges av vanskeligstilte i Stavanger-distriktet. Jeg så på henne, hun så på meg - og ja, det var hun som arvet sofaen ++ for et års tid siden.
Vi hilste, jeg handlet, jeg nølte - før jeg spurte henne om hvordan det går med henne? Det føltes litt upassende, litt som et "innbrudd" i hennes situasjon. Men hun lyste opp og fortalte, om LAR, hvor vanskelig det er å få til livet når hele hjelpeapparatet er på ferie og om at hun venter på hjelp til å få bukt med alkoholproblemene sine. Hun ville gjerne snakke, hun. Jeg tror faktisk hun satte pris på å bli spurt.
Jeg har tenkt mer på jenta etter møtet i ferjekøen. Ei jente med svære taoveringer og rødmiks på lomma. Ei jente som strever med å få livet sitt på skinner, og som er så sårbar, så sårbar. Ei jente som trenger å bli sett på som et menneske og ikke som en narkoman.
Møtet var sikkert viktigere for meg enn for henne. For jeg ble minnet om at jeg har fordommer, og at jeg hele tiden, hver dag, må være bevisst på at jeg har dem. Jeg ble minnet om at folk først og fremst er folk, uavhengig av livene de lever og valgene de tar. Jeg ble minnet om det finnes et bakteppe for det meste, og at ingen har rett til å rakke ned på eller føle seg bedre enn andre.
Og så ble jeg minnet om at det aldri er feil å bry seg bittelitt.
(Og så må jeg få si at Gatemagasinet Asfalt er knallbra. Verd pengene, og vel så det;-)
Grønn hverdag
Det nærmer seg avreise til Spania. Gemalen har vært på handel med huskelapp, så nå er utstyrslista nesten komplett. Jeg har fått meg tursko, lett sekk og, ikke minst, Kari Traa-kortebukser.
Det spesielle med Kari Traa-kortebuksene er at de ikke bare er korte nede, de er også korte oppe. Kari designet nok ikke dette plagget for sånne som meg, altså damer på 40+ som har båret fram tre unger og som ikke har tatt situpsene sine. Ja ja, det meste kan vel reddes med en løs t-skjorte.
Jeg er i tvende sinn hva prepping av legger angår. Det blir nødvendigvis et åpent område mellom de nye, flotte turskoene mine og kortebuksene. Leggene mine har jeg som vanlig klart å bevare naturlig dueblå gjennom hele sommeren, i år var det ekstra lett siden det var så lite sol ute og gikk. Faktisk var jeg på stranden, i bikini, bare en gang.
Selvbruningskrem har jeg ikke vært borti på flere år, ikke siden jeg var in de juesei sommeren 2005. Da påførte jeg et strøk hver kveld i en uke før avreise, og jeg lignet nok mest på en syk ne... (jeg sa det ikke! Så ikke kjeft på meg!) Særlig gale ble det da herligheten begynte å flasse av etter en ukes tid... Da så jeg ut som en syk og skabbete ne...
Er uansett litt usikker på om det er veldig smart å putte gulaktig farge oppe naturlig blå legger. Risikerer man ikke egentlig at leggene blir grønne? Blått pluss gult = grønt, ikke sant?
Det er ikke kjekt å være grønn, når man ikke har planlagt det. En gang hadde jeg for eksempel grønt hår. Det vil si, det var bleket blondt før jeg kastet meg i svømmebassenget. Da jeg kastet meg opp igjen, hadde jeg aldeles skiftet farge. Så gale var det at jeg fikk ekstra, og for en gangs skyld uønsket, oppmerksomhet fra omgivelsene.
Grønt er ikke alltid skjønt. Nemlig.
søndag 29. august 2010
Ambisjoner
På vei tii sykehuset i går luftet Vilikke framtidsplanene sine, og de er intet annet enn ambisiøse.
Vilikke: "Mamma, jeg vil også finne et skip i en haug når jeg blir stor."
(Bergljot har fortalt sin eldste datter om Osebergskipet, og det har gjort inntrykk. Tenk det, at noen har funnet et digert vikingskip inne i en haug, og at det er to damer som var begravd inni der!)
Bergljot: "Det er nok ikke så mange slike skip i haugene rundt omkring. Husk at det er hundre år siden de fant det..."
Vilikke: "Men hvem var de damene, mamma?"
Bergljot: "Det er det ingen som vet helt sikkert. Men de var nok rike og mektige. Husk at det er tusen år siden de døde!"
Vilikke: "Var det da bestefar ble født?"
Bergljot: "Nei. Han er 70 år. Vikingtiden var lenge lenge lenge før han ble født."
VIlikke: "Å. Men var det da tippoldemor eller tipptippoldermor eller tipptipptipptipptippoldemor levde, da?"
Bergljot: "Øh. Ja. Noe sånt."
En tipp fra eller til, har det noe å si, liksom?
(Bildet er lånt fra NRK, i aller beste mening.)
lørdag 28. august 2010
Siste stikk, forhåpentligvis
Jeg aner ikke hvor mange ganger Vilikke er blitt stukket denne sommeren. Hun hadde allerede tatt en haug med blodprøver før hun fikk påvist borreliose - og etterpå har det bare fortsatt. Spinalpunksjonen topper suverent, den var fæl. Men det er jaggu ingen spøk å få satt inn veneflon heller.
Det begynte bra; det første veneflonet satt som et skudd på første forsøk (på tirsdag for nesten to uker siden), og det virket supert i nesten en uke. Hjemmesykepleien kom hver dag, og medisineringen gikk på skinner.
Forrige mandag var slutt; veneflonet var ødelagt, håndbaken var hoven og medisinen ville ikke inn. På voksne skiftes veneflonet hver fjerde eller femte dag, rutinemessig, men på barn kjører de på så lenge det går. Dette for å slippe unna med minst mulig stikking.
Stikkingen på sykehuset gikk også denne gangen ganske bra, legen hadde det travelt, så vi prøvde oss med bedøvelsesspray i stedet for emlaplaster (som må sitte på en time, men som virker mye bedre enn spray). Veneflonet gikk inn på første forsøk, og alle var glade. Vi håpet at dette ville gjøre jobben ut kuren - men slik ble det ikke.
Allerede dagen etter gikk ting skeis; veneflonet var ikke satt langt nok inn, og hjemmesykepleier fikk med nød og neppe gitt henne medisinen før det falt ut. Dermed ble det ny tur på sykehuset på onsdag. Siden begge hendene var "nyperforerte", strevde legen med å finne en åre som kunne brukes. Etter å ha stukket - og bommet - to ganger, måtte Vilikke ned på akutten for å få hjelp av en stikkeekspert. Barnet var på grensen til hysterisk, forståelig nok, på dette punktet, så alle var glade da akuttsykepleieren fikk det til.
Fire timer var Vilikke på sykehuset den dagen. Det ble mye styr med stikking og venting, enda mer stikking og til slutt medisinering. Lyspunktet var at det ble mange "premier" den dagen - og at storebroren var blodig misunnelig. Han synes det er temmelig urettferdig at Vilikke får mye oppmerksomhet og mange premier om dagen.
Torsdag lå alt til rette for en uproblematisk runde med medisin. Men nei. Hjemmesykepleieren prøvde og prøvde, men hun fikk ikke saltvannet (som de guffer inni før de begynner med medisinen) inn i åra. Dermed ble det en tur på sykehus igjen - heldigvis viste det seg at alt var som det skulle. Årsaken til at medisinen ikke ville inn i åren, var at hjemmesykepleieren hadde forsøkt å kjøre den inn i feil "åpning" i veneflonet.
Fredag ble det enda en tur på sykehus - den fjerde på fem dager. Vilikke ynket seg og sa hun hadde vondt, og hjemmesykepleieren våget ikke fortsette. På sykehuset viste det seg at veneflonet funket som det skulle - men de kunne fortelle at det er vanlig at barn blir vare og engstelige når det går mot slutten på slike kurer. Vilikke var redd, og det måtte mye dilling til før de fikk gang på medisinen. Men det gikk da på et vis.
Vilikke var lett hysterisk da hjemmesykepleieren begynte behandlingen i dag. Hun ynket seg da damen begynte med saltvannet - og det var ikke rart, for denne gangen var veneflonet faktisk tett. Det kom en hump på håndbaken når saltvannet gikk inn, hvilket tydet på at saltvannet ikke gikk inn i blodåren. Dermed ble var det bare å legge i vei til sykehuset igjen.
Igjen var det kluss med stikkingen, Vilikke var nærmest panisk, og vi var tre voksne som holdt hånda hennes. Det var grusomt å se henne så redd. Legen prøvde først den ene hånda, uten å lykkes. Så gjøv hun løs på den andre - også denne gangen ble det miss. Jeg var frustrert og oppgitt, Vilikke var livredd. Ingen god situasjon.
Jeg spurte om hun ikke kunne få noe beroligende? Men legen sa nei, hun var allerede så redd at dop trolig ikke ville ha noen effekt.
Det ble bestemt at det skulle tilkalles en anestesisykepleier, slike stikker jo både seint og tidlig, og de vet hva de holder på med. Anestesisykepleieren hadde det travelt, så vi måtte vente ganske lenge på henne. Vilikke så disneyfilm, spiste brødskive med leverpostei og var egentlig ved godt mot - helt til den grønnkledde damen med dialekt fra Nord-Gudbrandsdalen dukket opp.
Ny runde med hyl og skrik og tvangsholding. Sykepleieren var rådvill, ikke lett å stikke i en hånd som ikke ligger i ro, og ikke lett å overtale håndens hysteriske eier til å slappe av heller. Vi lokket, trøstet, holdt og forklarte at jo, hun måtte stikkes, for hun måtte ha resten av medisinen sin. Det var ingen vei utenom.
Til slutt gjorde damen et forsøk, med ei syltynn nål, og yes! Denne gangen lyktes hun, nåla gikk inn der den skulle, og datteren min var klar for ny dose med medisin. Etter mer venting og mer film, var vi i gang igjen. Alt gikk som det skulle - og etter treogenhalv time var vi på vei hjem igjen.
Nå krysser vi fingrene for at dette fjerde veneflonet sitter tiden ut. Mandag er vi ferdige med behandlingen, og jeg håper inderlig at vi slipper mer dill og flere turer til sykehuset. Jeg er redd Vilikke er påført livslang sprøyteangst, iallfall har jeg aldri sett henne så redd som i dag. Og jeg forstår henne så godt - all bomstikkingen må ha vært traumatisk for henne.
Jeg våger knapt å håpe på at hjemmesykepleien fikser biffen i morgen. Denne gangen har hun fått en annen type veneflon, og det er ikke sikkert at sykepleieren som kommer i morgen har det rette utstyret for å få koblet ungen til medisinslangen på korrekt vis. Håper jeg tar feil.
Dette ble visst grusomt langt og sjeldent lite fjasete. Men sånn får det være noen ganger. Bildet nedenfor har jeg lånt av internetten, og som dere ser, er veneflon kjipe greier.
Det begynte bra; det første veneflonet satt som et skudd på første forsøk (på tirsdag for nesten to uker siden), og det virket supert i nesten en uke. Hjemmesykepleien kom hver dag, og medisineringen gikk på skinner.
Forrige mandag var slutt; veneflonet var ødelagt, håndbaken var hoven og medisinen ville ikke inn. På voksne skiftes veneflonet hver fjerde eller femte dag, rutinemessig, men på barn kjører de på så lenge det går. Dette for å slippe unna med minst mulig stikking.
Stikkingen på sykehuset gikk også denne gangen ganske bra, legen hadde det travelt, så vi prøvde oss med bedøvelsesspray i stedet for emlaplaster (som må sitte på en time, men som virker mye bedre enn spray). Veneflonet gikk inn på første forsøk, og alle var glade. Vi håpet at dette ville gjøre jobben ut kuren - men slik ble det ikke.
Allerede dagen etter gikk ting skeis; veneflonet var ikke satt langt nok inn, og hjemmesykepleier fikk med nød og neppe gitt henne medisinen før det falt ut. Dermed ble det ny tur på sykehuset på onsdag. Siden begge hendene var "nyperforerte", strevde legen med å finne en åre som kunne brukes. Etter å ha stukket - og bommet - to ganger, måtte Vilikke ned på akutten for å få hjelp av en stikkeekspert. Barnet var på grensen til hysterisk, forståelig nok, på dette punktet, så alle var glade da akuttsykepleieren fikk det til.
Fire timer var Vilikke på sykehuset den dagen. Det ble mye styr med stikking og venting, enda mer stikking og til slutt medisinering. Lyspunktet var at det ble mange "premier" den dagen - og at storebroren var blodig misunnelig. Han synes det er temmelig urettferdig at Vilikke får mye oppmerksomhet og mange premier om dagen.
Torsdag lå alt til rette for en uproblematisk runde med medisin. Men nei. Hjemmesykepleieren prøvde og prøvde, men hun fikk ikke saltvannet (som de guffer inni før de begynner med medisinen) inn i åra. Dermed ble det en tur på sykehus igjen - heldigvis viste det seg at alt var som det skulle. Årsaken til at medisinen ikke ville inn i åren, var at hjemmesykepleieren hadde forsøkt å kjøre den inn i feil "åpning" i veneflonet.
Fredag ble det enda en tur på sykehus - den fjerde på fem dager. Vilikke ynket seg og sa hun hadde vondt, og hjemmesykepleieren våget ikke fortsette. På sykehuset viste det seg at veneflonet funket som det skulle - men de kunne fortelle at det er vanlig at barn blir vare og engstelige når det går mot slutten på slike kurer. Vilikke var redd, og det måtte mye dilling til før de fikk gang på medisinen. Men det gikk da på et vis.
Vilikke var lett hysterisk da hjemmesykepleieren begynte behandlingen i dag. Hun ynket seg da damen begynte med saltvannet - og det var ikke rart, for denne gangen var veneflonet faktisk tett. Det kom en hump på håndbaken når saltvannet gikk inn, hvilket tydet på at saltvannet ikke gikk inn i blodåren. Dermed ble var det bare å legge i vei til sykehuset igjen.
Igjen var det kluss med stikkingen, Vilikke var nærmest panisk, og vi var tre voksne som holdt hånda hennes. Det var grusomt å se henne så redd. Legen prøvde først den ene hånda, uten å lykkes. Så gjøv hun løs på den andre - også denne gangen ble det miss. Jeg var frustrert og oppgitt, Vilikke var livredd. Ingen god situasjon.
Jeg spurte om hun ikke kunne få noe beroligende? Men legen sa nei, hun var allerede så redd at dop trolig ikke ville ha noen effekt.
Det ble bestemt at det skulle tilkalles en anestesisykepleier, slike stikker jo både seint og tidlig, og de vet hva de holder på med. Anestesisykepleieren hadde det travelt, så vi måtte vente ganske lenge på henne. Vilikke så disneyfilm, spiste brødskive med leverpostei og var egentlig ved godt mot - helt til den grønnkledde damen med dialekt fra Nord-Gudbrandsdalen dukket opp.
Ny runde med hyl og skrik og tvangsholding. Sykepleieren var rådvill, ikke lett å stikke i en hånd som ikke ligger i ro, og ikke lett å overtale håndens hysteriske eier til å slappe av heller. Vi lokket, trøstet, holdt og forklarte at jo, hun måtte stikkes, for hun måtte ha resten av medisinen sin. Det var ingen vei utenom.
Til slutt gjorde damen et forsøk, med ei syltynn nål, og yes! Denne gangen lyktes hun, nåla gikk inn der den skulle, og datteren min var klar for ny dose med medisin. Etter mer venting og mer film, var vi i gang igjen. Alt gikk som det skulle - og etter treogenhalv time var vi på vei hjem igjen.
Nå krysser vi fingrene for at dette fjerde veneflonet sitter tiden ut. Mandag er vi ferdige med behandlingen, og jeg håper inderlig at vi slipper mer dill og flere turer til sykehuset. Jeg er redd Vilikke er påført livslang sprøyteangst, iallfall har jeg aldri sett henne så redd som i dag. Og jeg forstår henne så godt - all bomstikkingen må ha vært traumatisk for henne.
Jeg våger knapt å håpe på at hjemmesykepleien fikser biffen i morgen. Denne gangen har hun fått en annen type veneflon, og det er ikke sikkert at sykepleieren som kommer i morgen har det rette utstyret for å få koblet ungen til medisinslangen på korrekt vis. Håper jeg tar feil.
Dette ble visst grusomt langt og sjeldent lite fjasete. Men sånn får det være noen ganger. Bildet nedenfor har jeg lånt av internetten, og som dere ser, er veneflon kjipe greier.
fredag 27. august 2010
Tvilsom kompliment
(Etter lang tids forsømmelse og påfølgende forfall, har Bergljot vært hos frisøren. Ikke bare har hun fått seg nytt hår, hun har også blåst liv i falmede øyenbryn. Resultatet, etter at den verste draculafargen er skrubbet ut av brynene, er slett ikke verst. Synes Bergljot.)
Kostas: "Mamma, hva er det der?"
Bergljot: "Hva da, knuppen min?"
Kostas: "Det der du har over øynene."
Bergljot: "Det heter øyenbryn, vet du vel."
Kostas: "Men de er så..... svarte?"
Bergljot: "Synes du ikke at det er fint?"
Kostas: (Drar på det. Leeeeenge.) "Men du ser så sint ut, mamma."
Bergljot: "...!"
Hva skal man si? Jeg er sint ganske ofte, så nå har jeg øyenbryn som framhever humøret mitt. Hurra.
torsdag 26. august 2010
Bergljot på oljemesse, huff huff
ONS, eller Offshore Northern Seas, er svære greier. Iallfall i stavangersk målestokk. I noen dager tyter det over med oljefolk her - noe som resulterer i stappfulle hoteller (bra) og trafikalt ragnarrok (mindre bra).
Siden Bergljot til dels er i bransjen, som statstjenestekvinne i et forvaltningsorgan, ble det litt ONS-ing i går. Bergljot er normalt ikke glad i store arrangementer og køing og folkemengder og slikt, men svelget ubehaget og la i vei i Liten bil i følge med Stor kollega.
Det gikk forbløffende bra å komme seg fra Ullandhaug og ned mot ONS-området. Stor kollega, som er bosatt ikke langt fra nevnte arena, hadde synspunkter på hvor det ville være lurt å parkere - det er nemlig ingen kurant sak i disse dager. Til Stor kollegas forbløffelse, var det inført restriksjoner og forbud og begrensninger både her og både der, så vi måtte til slutt kapitulere og parkere under et kjøpesenter.
Kjøpesenteret ligger såpass langt unna messeområdet at vi måtte gå og gå og gå for å komme oss dit. Men hallo, det var da oppholdsvær. Ellers var onsdagen preget av øsepøseregn og vind, så man skal ikke klage.
Etter langt om lenge kom man seg inn i registrereingsområdet og man ble akkreditert med pressebevis. Det er litt gildt å ha, for man kommer seg litt rundt på arrangementene, og man får tilgang til pressesenteret. Der er det blant annet gratis mat, og gratis mat er alltid fint.
Nu vel. På ONS kan man strengt tatt spise seg fra stand til stand, om man vil - Statoil bød for eksempel på Sushi, mens myndighetene lokket med Twist. Stor kollega kunne også fortelle at man kunne få øl enkelte steder om man kjente de rette folka, men som kjørende statstjenestekvinne var jo ikke det noe alternativ. Sant vel.
På ONS vasser man ikke bare i mat, man vader i et hav av dresser og drakter og ingeniører og teknologer og fluene vet hva. Man tar seg fram mellom haller og telt og mer eller mindre forseggjorte stands. Man beundrer (øh) ventiler og dipedutter og teknodilldall - og man hører på foredrag og presentasjoner og går på pressekonferanser.
Selvsagt er det krevende for ei enkel, introvert landsens jente å oppholde seg på slike steder. Men så lenge jeg holdt meg fast i Stor kollega, gikk det overmåtes bra. Verre gikk det da Stor kollega dumpet meg for å gå på innovasjonslunsj. Da var det bare å lurke rundt på egenhånd i folkehavet - for å finne veien ut og hjem.
Det var ikke så lett, skulle det vise seg. Jeg kavet meg fra hall til hall, på jakt etter en utgang som ledet andre steder enn til et inngjerdet uteområde - men nei. Siden jeg verken har stedsans eller orienteringsevne, tok det en halvtime å finne veien til Friheten (trolig hadde jeg gått i ring). Ute i Friheten møtte jeg århundrets regnbyge, så jeg kapitulerte og tok taxi til kjøpesenteret som huset Liten bil.
For å oppsummere kjenslene jeg sitter igjen med etter ONS-ingen:
+ Jeg kom meg dit og fikk parkert
- Bilen sto altfor langt fra arrangementet
+ Gratis mat og Pepsi Max
- Pastasalaten smakte papir
+ Jeg fant "vår" stand helt på egenhånd
- Jeg fant ikke ut igjen
+ Jeg møtte flere gamle kjente, blant annet tidligere kolleger
- Jeg traff ikke Mrs. Sundal, som ikke var der fordi hun var hjemme med sykt barn
+ Jeg fikk sett opptil flere kjendiser, og det er jo aldri å forakte
- Frederic Hauge er ikke den han en gang var (ja for dere husker vel hvordan han en gang var, ladies?
- Jeg fikk ikke med meg Kevin Costner, og det er egentlig en katastrofal trippelminus! Jeg trodde vitterlig ikke at han skulle komme før seinere i uka!!!
+ Jeg var ikke blant de blonde bertene med sug i blikket som sirklet rundt Kevin. Og jeg slapp å komme på tv i en slik tilstand, he he.
+ Jeg kom meg avgårde uten en eneste souvernir fra standene. Vel done, Bergljot!
ONS er unnagjort for min del. Og det er alltid godt hva som er gjort.
onsdag 25. august 2010
Tørr vits
Sjuåringen er i utvikling hva humoristisk sans angår. Her er dagens lille perle, servert ved frokostbordet:
Kostas: "Har du hørt om de to tørrfiskene som svømte rundt i sjøen?"
Bergljot: "Nei. Men Kostas, tørrfisk svømmer jo ikke rundt i sjøen. De blir ikke tørrfisk før de er blitt tørket og saltet."
Kostas: "Ja, jeg vet det, man vet du at han ene fisken gikk opp på land. Og vet du hva han andre sa da?"
Bergljot: "Nei?"
Kostas: "At du tørr, fisk!"
Og så ler Sønnen, den enbårne så han rister. Og da må jeg jo le, jeg også. Av den søte lille gutten min.
(Illustrasjonsfisken har jeg tillatt meg å låne av www.forskning.no)
tirsdag 24. august 2010
Tilstandsrapport for flåttofferet
Siden oppdateringer på dette emnet er blitt etterlyst, er jeg ikke vanskelig å be. Vilikke er nå halvveis i antibiotikakuren mot nevroborreliose, og hun er i mye, mye bedre form. Hjemmesykepleien har ordnet opp, og først i går måtte vi til sykehus igjen. Da funka ikke veneflonet lenger, og vi måtte inn og skifte.
Det betydde stikking, og det var ikke veldig moro. Litt irriterende da at det nye veneflonet ikke var plastret skikkelig fast - for i dag løsnet det og falt av da hun fikk "påfyll". Hvilket betyr enda en tur til sykehuset i morgen - og enda mer stikking.
Men vi bruker tiden effektivt. I dag skal det bades! Uten plagsom plastpose på hånda! Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Og siden hånden er uten ekstrautstyr til i morgen ettermiddag, kan hun også være ute i barnehagen selv om det regner (akkurat som om det er noe mål...)
Stikkingen er noe herk. Ellers har det vel egentlig gått fint. Jeg er uansett lettet over at vi slipper å være på barneavdelingen, det sitter mye fortvilelse i veggene der, og jeg synes uendelig synd på alle som har tøffere saker å hanskes med enn vi har.
Nei vi har ingenting å klage over, vi som kan dra hjem igjen i visshet om at jenta vår blir bra igjen.
Det betydde stikking, og det var ikke veldig moro. Litt irriterende da at det nye veneflonet ikke var plastret skikkelig fast - for i dag løsnet det og falt av da hun fikk "påfyll". Hvilket betyr enda en tur til sykehuset i morgen - og enda mer stikking.
Men vi bruker tiden effektivt. I dag skal det bades! Uten plagsom plastpose på hånda! Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Og siden hånden er uten ekstrautstyr til i morgen ettermiddag, kan hun også være ute i barnehagen selv om det regner (akkurat som om det er noe mål...)
Stikkingen er noe herk. Ellers har det vel egentlig gått fint. Jeg er uansett lettet over at vi slipper å være på barneavdelingen, det sitter mye fortvilelse i veggene der, og jeg synes uendelig synd på alle som har tøffere saker å hanskes med enn vi har.
Nei vi har ingenting å klage over, vi som kan dra hjem igjen i visshet om at jenta vår blir bra igjen.
Ekteskapelig nøtt
...eller er det noen i -skapet som bare har gått litt nuts?
Hva får en gemal, ikke helt tilfeldig valgt, til å servere sin fru kaffe en halvtimes tid før leggetid? Når han vet at hans hjertes utkårede ikke tåler slikt etter klokken 18? Når han er inneforstått med at hun vil ligge med oppspilte øyne og hjertebank hele natta, og at hun vil være trøtt som en dupp hele påfølgende dag (les: uke)?
Har han skumle hensikter og tvilsomme baktanker? Bruker han kaffe ispedd bailey's som andre bruker drinker tilført rohypnol?
Nei han er ikke lett å bli klok på, han der Gemalen. Eller kanskje det nettopp er det han er. Hvem vet.
Hva får en gemal, ikke helt tilfeldig valgt, til å servere sin fru kaffe en halvtimes tid før leggetid? Når han vet at hans hjertes utkårede ikke tåler slikt etter klokken 18? Når han er inneforstått med at hun vil ligge med oppspilte øyne og hjertebank hele natta, og at hun vil være trøtt som en dupp hele påfølgende dag (les: uke)?
Har han skumle hensikter og tvilsomme baktanker? Bruker han kaffe ispedd bailey's som andre bruker drinker tilført rohypnol?
Nei han er ikke lett å bli klok på, han der Gemalen. Eller kanskje det nettopp er det han er. Hvem vet.
Slik skal Bergljot utforske Spanien (2)
I forrige innlegg pludret jeg litt om hva jeg så for meg ville komme godt med på min ferd til Pyrineene. Guess what! Jeg trenger ikke tenke. Min omtenksomme arbeidsgiver, altså Staten, den norske, har sendt meg pakkeliste. En sånn en har jeg ikke sett siden jeg skulle på leirskole i 7. klasse.
Det er litt fint å slippe å tenke selv - men litt urovekkende også. For jeg er nemlig pålagt å holde meg med en minst mulig koffert eller bag, samtidig er det ikke måte på obligatoriske greier som skal opp der. Jeg nevner i fleng; hjelm, feltklær, fjellsko, kikkert, regntøy, kamera, solbriller, solhatt, shorts - - -
Jeg får ikke alt det der nedi en liten koffert. Ikke når det kommer i tillegg til alt det andre man må ha når man skal ut på tur. Og når det også viser seg at vi skal tilbringe en kveld og en natt i Barcelona, da...! Det nytter liksom ikke å trampe rundt i fjellstøvler der, føler jeg.
Hva skal jeg gjøre? Leie plass i kofferten til en medreisende mann? Jeg har blinket ut flere som neppe tar med seg mye annet enn det obligatoriske pluss et par trusser. Eller satser jeg på små plagg som ikke tar plass, nette små silkeshortser, nusselige tangatrusser og desslike? Skal jeg glemme hjelmen? Eller kanskje jeg rett og slett skal iføre meg tre lag med klær når jeg reiser, og toppe det hele med nettopp hjelmen?
Det vil muligens bli lunt og klamt, men jeg vil få bedre plass i den bittelille kofferten. Hva er forresten en bitteliten koffert? Jeg har en mammutkoffert som mor mi kjøpte til meg da jeg skulle flytte til Amerika i 1986. Sammenlignet med den, framstår de fleste kofferte som puslete.
Jeg er oppriktig bekymret for pakkepålegget, blant annet fordi jeg vet jeg må ut og shoppe for å oppfylle kravene (nei, jeg har ikke kikkert). Men det er noe enda verre. Vi skal ha leiebiler fra Barcelona til Pyrineene, og noen av oss vil bli pålagt å kjøre.
Følgende står på infoskrivet:
"Det er bestilt 6 leiebiler som dere kjører selv til Ainsa. Selve kjøreturen til Ainsa tar ca 4 timer. Det informeres på møte hvem som blir sjåfører."
Ser dere? Noen skal bestemme hvem som skal kjøre. Jeg kan bli bestemt, uten at jeg har lyst eller føler meg kapabel. Har jeg spesielt lyst til å kjøre rundt på mine dyrebare og høyt verdsatte kolleger i Barcelona og omegn? No, senor! Ikke veldig.
Det finnes vel sikkert praktiske og gjennomførbare løsninger på disse tilsynelatende uoverkommelige problemene. Og så blir det sikkert veldig fint. De fleste situasjoner kan uansett reddes med lit Chanel nr 5 i knehasene og en positiv innstilling.
(Jeg tror det er noe sånt som bildet viser jeg skal iføre meg på hodet. Meget kledelig, garantert. Bildet er lånt fra dette geolognettstedet.
mandag 23. august 2010
Bergljot utforsker Spanien
Snart skal jeg til Spanien på kurs. Jeg skal labbe rundt i Pyrineene og lære om geologi og ressursutnyttelse i fire dager.
Det skal bli fint. Selv om jeg er litt engstelig for at det finnes øgler og slanger oppi der - for møter jeg på noe slikt, dauer jeg. Helt sant. Men altså. Fire dager i den spanske fjellheimen må ikke forveksles med husmorferie. Selv om sol, frisk luft og bøtter og spann med rødvin vil kunne forekomme.
For det første er det ikke ferie, dette er kompetanseheving og jobb. Og for det andre så vet enhver Husmoder at en vesentlig del av husmorgjerningen ikke vil bli utført i hennes fravær. Derimot vil mye bli liggende på vent, til Husmoderen vender hjem med kofferten full av tvilsomme souvernirer og billig spansk vin.
Det hender jeg organiserer forsterkninger når jeg blir borte noen dager, for at det skal bli litt mindre travelt for Gemalen. Denne gangen har jeg ikke tatt et eneste initiativ, trolig ei heller han - så han blir vel antakelig enerådende på hjemmebane. Med mindre - Madame Mim? Leser du dette? Vil du komme og følge opp barnebarna dine noen dager i starten av september?
Bergljot liker godt å lage "to do-lister" til det operative personellet i heimen, men det blir sjelden satt pris på. Så han får vel bale på som det passer ham, det går sikkert ikke så verst. Det har vist seg før at Bergljot på ingen måte er uunnværlig, hun bare foretrekker å tro det selv.
Så er spørsmålet - hva tar man med seg til Pyrineene på denne tiden av året? Ikke strandanrekk, for det er vel neppe strender oppi der. Jeg trenger trolig ingen snasne kjoler heller, jeg mistenker lokasjonen for å befinne seg et godt stykke oppi ødemarken. Gode sko - et must. Men ikke sandaler, for man vet jo aldri med disse slangene og øglene. Da får det heller bli klamme tær, fotsopp og tåfis.
Bare jeg husker vippetangen, blir alt bra.
(Bildet har jeg tjuvlånt av Barcelonaeksperten, håper han ikke blir sint på meg.)
søndag 22. august 2010
Høydepunkter - og dybdepunkter
+ Vi sto opp før ni og hadde felles frokost nesten uten sure miner
- Vilhellerikke tok seg en tur ut, uautorisert, iført badedrakt og gummistøvler
+ Vi dro på Open gard i regi av Norges Bondelag, Bondekvinnelaget og dess like
- Vi ble utsatt for uforutsett styrtregn
+ Vi hadde, mot alle odds, regntøy i bilen
- Bergljot og småpikene "mistet" far, hvilket var ubeleielig da det var han som forvaltet kapitalen
- Bergljots mobiltelefon lå til lading hjemme, og Bergljot kunne følgelig ikke spore opp Mistet Gemal
+ Bergljot kom over en nyvasket femtilapp i en baklomme, og kunne dermed redde livet til småpikene med pølse i brød
+ Bergljot møtte vennepar og fikk påvist Mistet Gemal
- Bergljot demonstrete dyreomsorg og ble bæsjet på av liten, gul kylling
+ Det sluttet å regne
+ Vi klarte å samle oss alle fem på en gang og kunne forlate den opne garden
+ Gjenfunnet Gemal murte skifermur og passet Vilhellerikke mens Bergljot og Vilikke var inne
- Gjenfunnet Gemal mistet Vilhellerikke da det plutselig ble veldig travelt å mure mur
+ Vilhelllerikke ble påvist på en lekeplass et godt stykke fra huset, kun iført truse og t-skjorte
- Det var voksne på lekeplassen som sikkert mistenkte omsorgssvikt - med god grunn
+ (eller -?) Bergljot irettesatte Gjenfunnet Gemal for å ha mistet yngste felles datter
+ Muren blir i det minste fin
+ Vilikke er nesten halvveis med penicillinkur
- Vi må trolig til sykehuset og skifte veneflon i morgen eller tirsdag
+ Snart er det leggetid
- Kostas er på vidvanke, forhåpentligvis hos naboen
- I morgen er det mandag
+ Bergljot har velferdspermisjon og trenger ikke gå på jobb veldig tidlig
+ Bergljot planlegger å se film med Gjenfunnet og Tilgitt Gemal - og hun skal få vin
Konklusjon: Vi går i pluss, totalt sett. Alltid, nesten.
lørdag 21. august 2010
...og sånn går no dagan...
På hverdagene må ungene mine vekkes. De må vekkes skånsomt, ømt og lavmælt, dette for å avverge utagering og vrangskap. Dette gjelder også til en viss grad Gemalen.
I helgene må de ikke vekkes (gjelder ikke Gemalen), for da skal de på død og liv våkne av seg selv. Og det helst grytidlig. I dag meldte de seg i hovedkvarteret (mine gemakker) før halv sju.
Takk og lov for NRK Super. Fatter ikke hvordan folk overlevde før.
fredag 20. august 2010
Bergljot pusher grenser
Kostas brukte tutt da han var liten, men kun på natten og i bilen. Vi var jo redde for tennene hans, så klart. Så på treårsdagen var det slutt.
Vilikke brukte også tutt - men stort sett bare på natten og i bilen og når hun var lei seg og når Bergljot trengte stillhet og fred. Hun sluttet da hun var tre. Eller godt og vel det, om sant skal sies. Husker tannpleieren antydet at fortennene var litt ute av posisjon - men hun trodde at det ville gå seg til.
Og så var det Vilhellerikke,da. Hun har brukt tutt. Stort sett har hun gjort det når det har passet henne, og det er jo litt nå og da. Alltid på natten, noen ganger på dagen og så der. Og når hun har sett film eller barne-tv- For et par uker siden informerte hun om at hun er stor jente, og at hun har sluttet med tutt. Og det har hun sannelig gjort, helt av seg selv, og helt uten påtrykk fra sine foresatte. Hallo! Hun blir jo ikke tre før i oktober!!
Dette er antakelig vel og bra og noe vi/jeg skal være glade for. Men hvorfor får jeg meg ikke til å kaste tuttene hennes, da? Hvorfor ligger det et par stykker i klesskapet hennes? Er det en tilstand av fornektelse, klarer jeg ikke å akseptere at jeg ikke har beibi lenger? Eller kanskje jeg bare er en vanlig hamster, som har latt meg påvirke av min ikke-kastende mann...?
Jeg vil bestemme selv når ungene er modne nok til å slutte eller begynne med noe, kjenner jeg. Og med minsta kjenner jeg at det meste kan ventes med... Hun trenger ikke å bli stor på lenge ennå.
(For ordens skyld vil jeg bare si at vi har sluttet med pupp omsider, så vi er ikke helt på jordet. Det ble litt rart å amme på en beibi på 17 kilo som hadde sluttet med bleier. På en måte.)
torsdag 19. august 2010
Framdrift i utearealene
Ambisjonene var store. Vi hadde tenkt å få gjort litt ute i år. Vi så for oss dager og uker med sol og overskuddstid og motivasjon. Øh.
I pinsehelgen gjøv Gemalen løs på den 60 kvadratmeter store terrassen - den skulle beises, og det skulle gå fint. For ifølge yr.no skulle det ikke regne før neste dag. Gemalen beiset i sju timer, men ikke før hadde han fått rundet av, så kom de første dråpene. Svarte. Alt forgjeves.
I juni var det stillstand, hovedsaklig grunnet familiebesøk og dårlig vær. I juli var det også stillstand, av samme grunnforhold. Men så! I midten av august fikk Far ånden. Altanen ble beiset i en fei, og det samme ble to tredjedeler av terrassen. Far ga seg, fornuftig nok, da noen mistenkelige skyer åpenbarte seg i horisonten.
Nå har han gjøvet løs på den kommende skifermuren. Han har balert med minigraveren i flere dager, og nå er det visst bare å mure i vei. Eller noe sånt. For muring kan visst utøves i all slags vær, mer eller mindre.
Det er fint å se at ting faller på plass utvendig. Vi har grus på alle kanter, på den ene siden av huset venter vi på jord for at vi skal kunne så plen, på den andre siden skal det legges belegningsstein, trolig neste år. Nå har vi i det minste en beiset altan, 2/3 beiset terrasse og en påtenkt mur.
Jeg ser lyst på det!
I pinsehelgen gjøv Gemalen løs på den 60 kvadratmeter store terrassen - den skulle beises, og det skulle gå fint. For ifølge yr.no skulle det ikke regne før neste dag. Gemalen beiset i sju timer, men ikke før hadde han fått rundet av, så kom de første dråpene. Svarte. Alt forgjeves.
I juni var det stillstand, hovedsaklig grunnet familiebesøk og dårlig vær. I juli var det også stillstand, av samme grunnforhold. Men så! I midten av august fikk Far ånden. Altanen ble beiset i en fei, og det samme ble to tredjedeler av terrassen. Far ga seg, fornuftig nok, da noen mistenkelige skyer åpenbarte seg i horisonten.
Nå har han gjøvet løs på den kommende skifermuren. Han har balert med minigraveren i flere dager, og nå er det visst bare å mure i vei. Eller noe sånt. For muring kan visst utøves i all slags vær, mer eller mindre.
Det er fint å se at ting faller på plass utvendig. Vi har grus på alle kanter, på den ene siden av huset venter vi på jord for at vi skal kunne så plen, på den andre siden skal det legges belegningsstein, trolig neste år. Nå har vi i det minste en beiset altan, 2/3 beiset terrasse og en påtenkt mur.
Jeg ser lyst på det!
Facts om flått-faen...
...for fuck, hadde jeg lyst til å skrive, med det ble for drøyt i en tittel.
Det fine med internetten er at det er så lett å finne ut ting om ting. Alt kan guggles - og guggler man på for eksempel lyme nevroborreliose, så finner man de heftigste skildringer og historier.
Man kan lese om lammelser og synsforstyrrelser og ALS og depresjoner. Om varig ødelagte nerver, leddsmerter, hjernehinnebetennelser og forstyrrelser i hjerterytmer. Og man lar seg skremme, man blir redd og rystet og man tenker på hvor galt ting kunne ha gått.
Jeg har nå lest at det er fire prosent sjanse for å bli bitt av flått hvis man er ute i ti timer (i flåttrike områder, altså. Risikoen er trolig mindre midt i byen og nord for polarsirkelen.)
Blir du bitt av flåtten, er det 0,5 prosent sjanse for borreliainfeksjon per bitt.
Av de som får borreliainfeksjon, får mellom 10 og 15 prosent nevroborreliose. Mellom fem og ti prosent får leddbetennelser, mens en prosent for hjerteforstyrrelser. Resten får bare hudsymptomer.
Jo lenger flåtten får meske seg med blod, desto større er risikoen for smitte. Tar du den før den har sittet i 24 timer, er risikoen liten.
Bare 30 prosent av de som får påvist borreliainfeksjon vet at de er bitt av flått.
Dersom du blir bitt av flått og får "ring" rundt bittet, skal du ha antibiotika, uansett.
Borreliose er vanskelig å påvise, fordi man kan ha antistoffer i blodet uten å være syk - og omvendt. Dessuten varierer symptomene veldig. Siden immunforsvaret svekkes, kan pasienter også få mange andre infeksjoner - og da er det fort gjort at legene konsenterer seg om disse, uten å lete etter flått som bakenforliggende årsak.
Stakkars lille jenta mi. Hun har nok vært mye dårligere enn vi har vært klar over. Heldigvis er hun bedre, det er tydelig at medisinen virker. Hjemmesykepleien er innom hver dag, og vi har opprettet et lasarett på gjesterommet. Dere vil ikke tro hvor mye utstyr som må til! Bandasjer og taper og saltvann og pulver og sakser og hansker og nåler og sprøyter og fulgene vet hva.
Vilikke samarbeider til dels bra, men hun synes det er grusomt kjedelig å ligge der med slangen i hånda. Og hun vil ha ut veneflonet, sier hun. Jeg strever med å finne gensere og klær hun kan ha på seg, ikke lett å finne noe som går over hånden og underarmen. Heldigvis er det sommer...
Og nå lover jeg å ikke mase mer om blod og flått og sånn.
Det fine med internetten er at det er så lett å finne ut ting om ting. Alt kan guggles - og guggler man på for eksempel lyme nevroborreliose, så finner man de heftigste skildringer og historier.
Man kan lese om lammelser og synsforstyrrelser og ALS og depresjoner. Om varig ødelagte nerver, leddsmerter, hjernehinnebetennelser og forstyrrelser i hjerterytmer. Og man lar seg skremme, man blir redd og rystet og man tenker på hvor galt ting kunne ha gått.
Jeg har nå lest at det er fire prosent sjanse for å bli bitt av flått hvis man er ute i ti timer (i flåttrike områder, altså. Risikoen er trolig mindre midt i byen og nord for polarsirkelen.)
Blir du bitt av flåtten, er det 0,5 prosent sjanse for borreliainfeksjon per bitt.
Av de som får borreliainfeksjon, får mellom 10 og 15 prosent nevroborreliose. Mellom fem og ti prosent får leddbetennelser, mens en prosent for hjerteforstyrrelser. Resten får bare hudsymptomer.
Jo lenger flåtten får meske seg med blod, desto større er risikoen for smitte. Tar du den før den har sittet i 24 timer, er risikoen liten.
Bare 30 prosent av de som får påvist borreliainfeksjon vet at de er bitt av flått.
Dersom du blir bitt av flått og får "ring" rundt bittet, skal du ha antibiotika, uansett.
Borreliose er vanskelig å påvise, fordi man kan ha antistoffer i blodet uten å være syk - og omvendt. Dessuten varierer symptomene veldig. Siden immunforsvaret svekkes, kan pasienter også få mange andre infeksjoner - og da er det fort gjort at legene konsenterer seg om disse, uten å lete etter flått som bakenforliggende årsak.
Stakkars lille jenta mi. Hun har nok vært mye dårligere enn vi har vært klar over. Heldigvis er hun bedre, det er tydelig at medisinen virker. Hjemmesykepleien er innom hver dag, og vi har opprettet et lasarett på gjesterommet. Dere vil ikke tro hvor mye utstyr som må til! Bandasjer og taper og saltvann og pulver og sakser og hansker og nåler og sprøyter og fulgene vet hva.
Vilikke samarbeider til dels bra, men hun synes det er grusomt kjedelig å ligge der med slangen i hånda. Og hun vil ha ut veneflonet, sier hun. Jeg strever med å finne gensere og klær hun kan ha på seg, ikke lett å finne noe som går over hånden og underarmen. Heldigvis er det sommer...
Og nå lover jeg å ikke mase mer om blod og flått og sånn.
onsdag 18. august 2010
Kostas og hodeskallegenseren
Sønnen, den enbårne, er ikke veldig forfengelig. Jeg tror jeg kunne ha sendt ham til skolen i tyllkjole - uten at han hadde registrert det. En dag i sommer stilte han til frokost i Vilhellerikkes olabukse - han er sjuogethalvt, hun snaue tre. Dere ser tegninga?
Det eneste plagget han har vist interesse for (bortsett fra sabeltannfrakken, Jack Sparrow-drakten og Kung Fu-bunaden), er (var) en grå hettegenser med dødningeskalle på. Det vil si - bakholdet på hodeskallen er (var) utformet som en fotball.
Genseren var en gave. Og siden gutten ble så jublende euforisk da han fikk den, nyttet det ikke for en lett rystet mor å terminere den. Det ville ha vært direkte ondt. I stedet grov jeg den ned i klesskapet, helt bakerst.
Det hjalp ikke veldig, gutten kan lete når han vil, viste det seg. Jeg fikk så vidt det var avverget at han hadde genseren på seg på julegudstjenesten med barnehagen og under barnehagefotograferingen. Huff.
Genseren er (var) størrelse seks år. Da Sønnen rundet sju, tok jeg grep og gjemte genseren for godt, enda den strengt ikke var for liten. Jeg stappet den i en svart sekk sammen med andre utvokste klær for å donere det hele til en liten gutt som er barnebarnet til kjæresten til fetteren til en kollega.
Jeg følte meg litt ond da jeg gjorde det - men mest av alt følte jeg meg lettet. Aldri mer skulle min sønn bli sett med en dauing på magen. Aldri mer skulle fremmede stusse over hva slags foreldre den gutten har, som sender ungen ut dørene iført noe slikt.
Det føltes helt riktig å kvitte seg med genseren. Helt til jeg ble fortalt at mottakeren - altså dattersønnen til kjæresten til fetteren til en kollega - er kirkefolk. Seriøse kirkefolk. Tipper at genserdauingen nå er død & begravet for godt.
(Vi er jo skikkelige folk, altså, ungene er døpt og greier. Dog har vi et nært familiemedlem som til dels innehar/ifører seg mørke effekter. Dette familiemedlemmet ga for eksempel Kostas cd med Dimmu Borgir (bildet er tjuvlånt av internetten, men hva skal man gjøre!) til dåpen. Den ligger også for tiden litt gjemt bak de andre cd-ene, i påvente av at sjuåringen skal bli ferdig med Otto Monster og Hakkebakkeskogen.)
Visst svarte har vi borrelia (2)
Det blir ikke så mye fjas om dagen. Her kommer del to av gårsdagens borreliahistorie. Vilikke blir helt frisk, heldigvis.
Vi hadde time på sykehuset klokken 12 sharp, det første legen gjorde var å sjekke reflekser på jenta og ta en kjapp undersøkelse av lymfer og ledd.
Legen fortalte at det var funnet indikasjoner på borrelia i blodprøven, men de ville ta en såkalt spinalpunksjon i ryggen for å se om bakterien hadde kommet seg inn i sentralnervesystemet. Dette for å avgjøre videre behandling.
Femåringen fikk et bedøvelsesplaster, og en time seinere var vi i gang. Ryggmargsprøving var ikke veldig morsomt, verken for pasienten eller oss som var der. Vilikke lå i fosterstilling på en benk, og hun ble "holdt på plass" av en sykepleier for at hun ikke skulle røre på seg.
Legen stakk en ganske heftig nål inn i ryggen for å suge opp væske fra spinalvæskerommet. Stikkstedet er det samme som for epidural, men ved spinalpunksjon skal nåla lenger inn.
Vilikke gråt. Jeg gråt. Legen traff ikke og måtte ha forsterkninger. Jeg syntes det varte ulidelig lenge, men trolig holdt de ikke på i mer enn fem minutter. Ikke vet jeg. De fikk da ut spinalvæsken sin, sykepleieren sto ved siden og talte antall dråper.
Etterpå måtte den tapre femåringen min ligge flatt en god stund, dette for å unngå hodepine etter inngrepet. Hun kom seg ganske fort, og særlig da hun fikk en sjørøverbok i premie.
Resultatet kom ganske kjapt; det viste seg at hun har forhøyede verdier av hvite blodlegemer i spinalvæsken, og at hun altså har det de kaller nevroborreliose. Behandlingen er antibiotika intravenøst i 14 dager - eller lenger, hvis hun ikke er i bedre form.
Så var det tid for venting. Vilikke fikk bedøvelsesplater på begge hendene, legen vil ha flere alternativer når hun skulle sette inn veneflon. Etter et par timen og vaktskifte var det tid for mer stikking. Og flere tårer. Denne ganen traff de bra, og ikke lenge etter var hun i gang med første antibiotikabehandling. Anslår at det tok en halvtime å tømme posen.
Etterpå ble det mer venting, for å se om hun tåler medisinen. Det gjør hun heldigvis. Etter seks timer var det klart for hjemreise.
Så hva nå? Trolig kommer hjemmesykepleien til å sørge for medisineringen de neste fjorten dagene, heldigvis slipper vi daglige besøk til sykehuset. Vi skal inn om en ukes tid for å bytte veneflon, og om to uker skal jenta tilbake til kontroll og "siste dose".
Det kan nok bli litt mer stikking - men ikke spinalpunksjon. Heldigvis. Forstå meg rett - prøven gir viktig info og jeg er glad for at de tok den på henne - men den var lite morsom.
Vi er jo litt preget av dette, alle sammen. Det står mye rart og nifst på nettet om borreliose, og sykdommen kan være vrien å påvise. Enkelte går med borreliainfeksjoner i årevis, uten å være klar over det. Jeg er så utrolig lykkelig for at vi vet hva som er i veien, og at det kan behandles.
Vilikke kan gå i barnehage, men hun er så slapp at jeg nok satser på omsorgspermisjon og en gradvis tilvenning. Vi tar den tiden vi trenger, tenker jeg.
Og igjen - takk for fine ord etter forrige innlegg! Det varmer.
Vi hadde time på sykehuset klokken 12 sharp, det første legen gjorde var å sjekke reflekser på jenta og ta en kjapp undersøkelse av lymfer og ledd.
Legen fortalte at det var funnet indikasjoner på borrelia i blodprøven, men de ville ta en såkalt spinalpunksjon i ryggen for å se om bakterien hadde kommet seg inn i sentralnervesystemet. Dette for å avgjøre videre behandling.
Femåringen fikk et bedøvelsesplaster, og en time seinere var vi i gang. Ryggmargsprøving var ikke veldig morsomt, verken for pasienten eller oss som var der. Vilikke lå i fosterstilling på en benk, og hun ble "holdt på plass" av en sykepleier for at hun ikke skulle røre på seg.
Legen stakk en ganske heftig nål inn i ryggen for å suge opp væske fra spinalvæskerommet. Stikkstedet er det samme som for epidural, men ved spinalpunksjon skal nåla lenger inn.
Vilikke gråt. Jeg gråt. Legen traff ikke og måtte ha forsterkninger. Jeg syntes det varte ulidelig lenge, men trolig holdt de ikke på i mer enn fem minutter. Ikke vet jeg. De fikk da ut spinalvæsken sin, sykepleieren sto ved siden og talte antall dråper.
Etterpå måtte den tapre femåringen min ligge flatt en god stund, dette for å unngå hodepine etter inngrepet. Hun kom seg ganske fort, og særlig da hun fikk en sjørøverbok i premie.
Resultatet kom ganske kjapt; det viste seg at hun har forhøyede verdier av hvite blodlegemer i spinalvæsken, og at hun altså har det de kaller nevroborreliose. Behandlingen er antibiotika intravenøst i 14 dager - eller lenger, hvis hun ikke er i bedre form.
Så var det tid for venting. Vilikke fikk bedøvelsesplater på begge hendene, legen vil ha flere alternativer når hun skulle sette inn veneflon. Etter et par timen og vaktskifte var det tid for mer stikking. Og flere tårer. Denne ganen traff de bra, og ikke lenge etter var hun i gang med første antibiotikabehandling. Anslår at det tok en halvtime å tømme posen.
Etterpå ble det mer venting, for å se om hun tåler medisinen. Det gjør hun heldigvis. Etter seks timer var det klart for hjemreise.
Så hva nå? Trolig kommer hjemmesykepleien til å sørge for medisineringen de neste fjorten dagene, heldigvis slipper vi daglige besøk til sykehuset. Vi skal inn om en ukes tid for å bytte veneflon, og om to uker skal jenta tilbake til kontroll og "siste dose".
Det kan nok bli litt mer stikking - men ikke spinalpunksjon. Heldigvis. Forstå meg rett - prøven gir viktig info og jeg er glad for at de tok den på henne - men den var lite morsom.
Vi er jo litt preget av dette, alle sammen. Det står mye rart og nifst på nettet om borreliose, og sykdommen kan være vrien å påvise. Enkelte går med borreliainfeksjoner i årevis, uten å være klar over det. Jeg er så utrolig lykkelig for at vi vet hva som er i veien, og at det kan behandles.
Vilikke kan gå i barnehage, men hun er så slapp at jeg nok satser på omsorgspermisjon og en gradvis tilvenning. Vi tar den tiden vi trenger, tenker jeg.
Og igjen - takk for fine ord etter forrige innlegg! Det varmer.
tirsdag 17. august 2010
Vi har visst borrelia
Ikke jeg, altså, men femåringen. Og nå er jeg bare så glad for at legene endelig har funnet en forklaring på at jenta har vært "ute av hakk" hele sommeren.
Det begynner først i juli, jenta får feber. Så kommer det et underlig, rødt utslett på kinnet og rundt øret. Legen er usikker på hva det er, men hun finner lungebetennelsebakterier (!) i huden. CRP-en er ok.
Dagene går, utslettet blekner - men så blir hun rødflammet andre steder på kroppen, både i ansiktet og nedover mage og rygg. Ikke klør det, ikke svir det, ikke stikker det ut, ikke flasser det. Hun er bare rød.
Periodevis har hun litt feber, mer alarmerende er det at hun er totalt utmattet og at hun nesten slutter å spise. Hun går ned i vekt, er trøtt hele tiden og vil bare sove. Vi valfarter legesenteret og legevakten, det blir tatt blodprøver og kroppen hennes blir undersøkt. Fortsatt fin CRP og normale blodprøver. Det tas borrelia-prøve, men vi kan ikke vente oss svar på flere uker.
Etter ørten legebesøk blir vi sendt til sykehus. Det blir tatt røntgen og enda flere prøver. Barnelegen finner ikke noe nytt - men han antyder at de heller mot at det kan være borrelia.
I går kom telefonen fra legen - og joda - det er sannsynligvis borrelia. Vi skal tilbake til sykehuset i dag, er spent på hva slags behandling de vil gi henne. Antibiotika blir det sikkert - men legger de henne inn og gir det intravenøst? Eller holder det med pillekur? Uansett blir det pest-/koleraproblematikk, pikebarnet har aldri svelget en pille, og hun avskyr å bli stukket (gjett om hun er blitt stukket de siste ukene...).
Jeg vet at de noen ganger tar ryggmargsprøve, lurer på om hun må gjennom det også? Håper hun slipper det. Jeg kjenner at jeg også har fått nok av at de stikker henne.
I grunnen vet vi ikke så mye nå. Siden hun ikke har tegn på hjernehinnebetennelse, bilyd på hjertet, lammelser eller noen av de andre nifse symptomene noen borreliasmittede får, håper jeg at hun er lett rammet og kurant å behandle. Og jeg håper inderlig at hun snart blir seg selv igjen.
Og så lurer jeg på når og hvor den der jævla flåtten satte seg på henne. Vi har sannelig vært flere steder der det er mye av udyra - men denne ene møkkaflåtten, han lurte oss. Men så er det visst bare 30 prosent av de som får borrelia som vet at de har hatt flått på seg - ganske vanglig å ikke vite, altså.
Mest av alt er jeg takknemlig for at vi vet - og for at vi bor i et land i en tid der det går an å få medisinsk behandling.
mandag 16. august 2010
Ut og sykle
Lørdag var familien Bergljot på sykkeltur. Noen av dere, kjære lesere, husker kanskje at Gemalen fikk sykkel til bryllupsdagen, og den måtte prøves, forstås.
Far salet opp sin heftige offroader med 27 gir og festet sykkelvogna (for å dempe dunsten av hingst). Der inni skulle husets yngste spennes fast. Egentlig husets nest yngste også, men hun insisterte på å sykle selv, på sin lille rosa sak med kurv foran. Ja ja.
Kostas ville helst være hjemme og spille pc-spill, men han gikk motvilligst (og oppløst i tårer) med på å dele kvalitetstid med Familien da naboens sønn ville være med. Kostas har svart DBS-sykkel med dødningehoder på og seks gir. Og ja, gira er unødvendige, for guttebarnet begriper ikke hvordan han skal bruke dem. Aller helst vil han spinne rundt i første gir, for da går det jo så lett, mind you.
Mor selv har også sykkel, en nett rød en som kun har vært brukt to ganger (av Mor) siden hun fikk den til førtiårsdagen i mars i fjor. Kjærlige Far hadde, i omsorg for mors tandre stump, satt gelesete på den. Man må jo unngå at Mor får vannblemmer og salsår der bak i regionen rundt perleporten. Sykkelen hadde flate dekk og et tynt støvlag over det hele. Men den hadde heldigvis ikke satt rot i garasjegulvet.
Kostas strever med giringen, men det gjør min santen Mor også. Det viser seg at mye er skjedd på girfronten siden Mor var 16 og hadde sykkel med en liten klikkesak med tre gir på styret. Nå er det 21 stykker som skal administreres, og det ved å vri på håndtakene på styret. Eller hva det nå heter.
Hver gang Mor vred, sa det skrangleskrangleskrangle. Mor ble sur og frustrert - dog gikk alt meget bedre da Far orienterte Mor om at man ikke skal gire fra tredje til nittende gir i et kjempevrikk. Ett hakk om gangen, instruerte Far. Ja vel, ja. Hva svarte skal man med 21 gir, anyway? Tenkte Mor. Man skal liksom ikke legge ut på Birken.
Så der tråkket den utvidede kjernefamilien til. Far, Mor, småpikene, Kostas og naboens sønn. Sykkelvogna var lastet med ymse proviant, solkrem og forefallende - og sola sto høyt på himmelen. Målet var Ølbergskogen, et tidligere forsvarsområde fullt av stier, bunkerser og villbringebær.
Guttene la i vei fortere enn svint, med Far og Vilhellerikke på hjul. Mor og Vilikke utgjorde baktroppen. Det viste seg at Vilikke helst bare ville sykle på flate strekninger, i oppover- og nedoverbakker foretrakk hun å gå. Siden det ikke er mange flate strekk i vårt nærmiljø, ble vi hengende etter. Langt etter.
Etter at Mor hadde skissert skrekkscenarioer om at vi neppe ville rekke barnetv og lørdagsgodt på dette viset, gikk Vilikke motvilligst med på å sjekke inn i sykkelvogna hos Far. Kriteriet var at også sykkelen hennes skulle inn der - og slik ble det. Stakkars Far. Han fikk bruk for alle de 27 gira sine - oppsiden var at han fikk trimmet stumpen og lårene, og det er jo en fin ting. Iallfall for Mor.
Vi kom oss trygt fram til Ølbergskogen - eller rettere sagt, det føltes ikke veldig trygt. Deler av strekningen mangler gang- og sykkelsti, og enkelte kjører som tullinger. Mor hadde hjertet i halsen ved flere anledninger, og hun var sterkt fristet til å vise både fingrer og kaste stein på enkelte forbipasserende biler. Men man behersker seg, man er da rollemodell.
Skogen hadde vi for oss selv, og det var fint. Ingen folk og ingen biler. Bare bringebær og bunkerser. Sjuåringene ville selvsagt ha grundige forklaringer på hva sistnevnte egentlig var for noe og hvorfor og hvem og når og alt det der, dessverre var ingen av de uopplyste foreldrene i stand til å gi historisk korrekte svar. Enda faren er lærer (okei, han er ikke historielærer).
Etter proviantering og vranglære om bunkerser og tissing og andre nødvendigheter, bar det hjemover igjen. Far fant en mindre trafikkert rute, som også viste seg å være kortere. Alle var glade for det, ikke minst Mor.
Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Far salet opp sin heftige offroader med 27 gir og festet sykkelvogna (for å dempe dunsten av hingst). Der inni skulle husets yngste spennes fast. Egentlig husets nest yngste også, men hun insisterte på å sykle selv, på sin lille rosa sak med kurv foran. Ja ja.
Kostas ville helst være hjemme og spille pc-spill, men han gikk motvilligst (og oppløst i tårer) med på å dele kvalitetstid med Familien da naboens sønn ville være med. Kostas har svart DBS-sykkel med dødningehoder på og seks gir. Og ja, gira er unødvendige, for guttebarnet begriper ikke hvordan han skal bruke dem. Aller helst vil han spinne rundt i første gir, for da går det jo så lett, mind you.
Mor selv har også sykkel, en nett rød en som kun har vært brukt to ganger (av Mor) siden hun fikk den til førtiårsdagen i mars i fjor. Kjærlige Far hadde, i omsorg for mors tandre stump, satt gelesete på den. Man må jo unngå at Mor får vannblemmer og salsår der bak i regionen rundt perleporten. Sykkelen hadde flate dekk og et tynt støvlag over det hele. Men den hadde heldigvis ikke satt rot i garasjegulvet.
Kostas strever med giringen, men det gjør min santen Mor også. Det viser seg at mye er skjedd på girfronten siden Mor var 16 og hadde sykkel med en liten klikkesak med tre gir på styret. Nå er det 21 stykker som skal administreres, og det ved å vri på håndtakene på styret. Eller hva det nå heter.
Hver gang Mor vred, sa det skrangleskrangleskrangle. Mor ble sur og frustrert - dog gikk alt meget bedre da Far orienterte Mor om at man ikke skal gire fra tredje til nittende gir i et kjempevrikk. Ett hakk om gangen, instruerte Far. Ja vel, ja. Hva svarte skal man med 21 gir, anyway? Tenkte Mor. Man skal liksom ikke legge ut på Birken.
Så der tråkket den utvidede kjernefamilien til. Far, Mor, småpikene, Kostas og naboens sønn. Sykkelvogna var lastet med ymse proviant, solkrem og forefallende - og sola sto høyt på himmelen. Målet var Ølbergskogen, et tidligere forsvarsområde fullt av stier, bunkerser og villbringebær.
Guttene la i vei fortere enn svint, med Far og Vilhellerikke på hjul. Mor og Vilikke utgjorde baktroppen. Det viste seg at Vilikke helst bare ville sykle på flate strekninger, i oppover- og nedoverbakker foretrakk hun å gå. Siden det ikke er mange flate strekk i vårt nærmiljø, ble vi hengende etter. Langt etter.
Etter at Mor hadde skissert skrekkscenarioer om at vi neppe ville rekke barnetv og lørdagsgodt på dette viset, gikk Vilikke motvilligst med på å sjekke inn i sykkelvogna hos Far. Kriteriet var at også sykkelen hennes skulle inn der - og slik ble det. Stakkars Far. Han fikk bruk for alle de 27 gira sine - oppsiden var at han fikk trimmet stumpen og lårene, og det er jo en fin ting. Iallfall for Mor.
Vi kom oss trygt fram til Ølbergskogen - eller rettere sagt, det føltes ikke veldig trygt. Deler av strekningen mangler gang- og sykkelsti, og enkelte kjører som tullinger. Mor hadde hjertet i halsen ved flere anledninger, og hun var sterkt fristet til å vise både fingrer og kaste stein på enkelte forbipasserende biler. Men man behersker seg, man er da rollemodell.
Skogen hadde vi for oss selv, og det var fint. Ingen folk og ingen biler. Bare bringebær og bunkerser. Sjuåringene ville selvsagt ha grundige forklaringer på hva sistnevnte egentlig var for noe og hvorfor og hvem og når og alt det der, dessverre var ingen av de uopplyste foreldrene i stand til å gi historisk korrekte svar. Enda faren er lærer (okei, han er ikke historielærer).
Etter proviantering og vranglære om bunkerser og tissing og andre nødvendigheter, bar det hjemover igjen. Far fant en mindre trafikkert rute, som også viste seg å være kortere. Alle var glade for det, ikke minst Mor.
Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
søndag 15. august 2010
Da Han møtte Henne
Sju stk. sannheter om Bergljot
Surresilje har utfordret meg til å fortelle sju sannheter om meg selv. Takk Silje, jeg deler så gjerne;-)
1. Jeg har vært på reinsdyrjakt på Svalbard. Jeg fortsatt litt vondt av reinsdyret dette gikk ut over, til mitt forsvar vil jeg bare si at det ikke var jeg som fyrte av skuddet (dessverre, da hadde reinen trolig ikke blitt truffet).
2. Jeg har vært på hjortejakt i USA. Heldigvis så jeg ikke en eneste hjort i løpet av de to dagene jeg var med, kan ellers fortelle at det både var kaldt og kjedelig å sitte på en "stand" oppe i et tre mutters alene i slutten av november. Og ja, jeg var utstyrt med "hunter's saftety course" og egen rifle.
3. Jeg har hoppet fra timeteren i Frognerbadet. Tre ganger. Da jeg var 16. Det var skrekkelig høyt, husker jeg.
4. Jeg har gult belte i ju jitsu. Eller hvordan det nå skrives.
5. Jeg har spilt i korps i mange år. Først b-kornett, så eufonium. Jeg øvde lite, følgelig var jeg aldri veldig god.
6. Jeg eier en ekte cowboyhatt fra the juesei.
7. Jeg tror på spøkelser. Helt sant!
Utfordringen går videre til Janet, som har en en flott blogg jeg må innom. Og så er hun fra Ryfylke, som meg.
1. Jeg har vært på reinsdyrjakt på Svalbard. Jeg fortsatt litt vondt av reinsdyret dette gikk ut over, til mitt forsvar vil jeg bare si at det ikke var jeg som fyrte av skuddet (dessverre, da hadde reinen trolig ikke blitt truffet).
2. Jeg har vært på hjortejakt i USA. Heldigvis så jeg ikke en eneste hjort i løpet av de to dagene jeg var med, kan ellers fortelle at det både var kaldt og kjedelig å sitte på en "stand" oppe i et tre mutters alene i slutten av november. Og ja, jeg var utstyrt med "hunter's saftety course" og egen rifle.
3. Jeg har hoppet fra timeteren i Frognerbadet. Tre ganger. Da jeg var 16. Det var skrekkelig høyt, husker jeg.
4. Jeg har gult belte i ju jitsu. Eller hvordan det nå skrives.
5. Jeg har spilt i korps i mange år. Først b-kornett, så eufonium. Jeg øvde lite, følgelig var jeg aldri veldig god.
6. Jeg eier en ekte cowboyhatt fra the juesei.
7. Jeg tror på spøkelser. Helt sant!
Utfordringen går videre til Janet, som har en en flott blogg jeg må innom. Og så er hun fra Ryfylke, som meg.
fredag 13. august 2010
There will be blood
I går tok jeg Telefonen, den store. Jeg ringte blodbanken og meldte meg og min gemal til tjeneste. Damen i den andre enden, bloody Mary, ble rent opprømt, følte jeg. To postensielle givere i en smell!
Jeg har jo gitt av meg selv før, også på dette området. Gemalen er jomfru. Vi blir nå begge kalt inn til samtale og testing, tross alt har det skjedd mye på blodfronten de siste årene, meddelte damen. Det var ikke sånn som sist jeg gav - håh nei! Hun fikk det til å høres ut som om det var i oldtiden. Akkurat som om aids ikke var oppfunnet på den tiden.
Men det er bra de er forsiktige og siler ut obskure givere som bare er ute etter håndkleende deres eller mummikoppene. Folk som har promiskuøse livsførsler og ikke har seksuallivene sine på stell. Det har man når man har vært lenge i ekteskapet. I den grad man har et seksualliv, altså.
Gemalen og jeg har REMA 1000-blod. Vi er begge A+. Det kan godt hende at det bare er sånn vanlig blod på hans side, på min side er det derimot mye nobelt. Faktisk er det rene, skjære uflaksen at jeg er blitt så ordinær.
Husker dere Fleksnes (bildet, velvilligst lånt ut av internetten)? Han som hadde så sjeldent blod at han helst bare ville sette av blod til seg selv i -banken? Far min er like eksklusiv. Han er en AB-, og de er så uvanlige at jeg tror de blir stoppet ut og satt i monter når de vandrer heden. 4 prosent av befolkningen i Norge er AB. 15 prosent av disse igjen er Rhesus -. Til sammenligning er 49 prosent av befolningen A+. Say no more.
Mor mi er en 0 (sorry, mamma), men en uvanlig en, i og med hun er negativ på noe som heter Kell.
Disse to særhetene klarte altså å få fram meg, en samlebåndsvare, en dølahest. Den kjensliga araberhingsten (okei, det er Paaskeharen jeg snakker om) kom året etter, han er en B-. Han er ikke fullt så "smal" som vår far - 8 prosent av alle norsker er B. Og 15 prosent av disse igjen er negative, må jeg få repetere. Sånn sette skulle han være sånn cirka 50 ganger mer sjelden enn meg(0,08:100x15=0,012).
Jeg synes det er ganske irriterende, for å si det rett ut. Okei, jeg ligger godt an i krisetider - jeg antar at det er mye a+-blod i banken. På en annen side vil det jo bli rift om dette skvipeblodet dersom mange trenger det på en gang - sant vel? Sånn sett kommer jeg ikke nødvendigvis bedre ut enn han araberen. Det er jo ikke så mange som etterspør sjampanjeblod.
I september skal Gemalen og jeg blodbankes. Nå er jeg grusomt spent på om vi klarer å kvalifisere oss. Som sagt har det skjdd mye på blodfronten siden sist jeg donerte, det var vel midt på nittitallet.
Les mer om blodtyper her. Og her kan du lese mer om hva som kan skje dersom du tar for mye jern på en gang etter å ha gitt blod. NB! Sterke scener!
torsdag 12. august 2010
Gift... lenge!
I dag er det ti år siden jeg ektet Gemalen. Det skulle, ifølge internetten, tilsvare porselensbryllup. Det er definitivt et tegn, et slags klarsignal til å kjøpe inn nytt servise.
Det trengs, jeg besitter (og bruker) fortsatt hybelserviset mitt fra Figgjo fra 1985. Det heter Gourmet og har blekgrå furukvister på seg. Min søster, som er yngre og mer trendy enn meg, sier at serviset er så stygt at det nesten er kult. Men bare nesten.
Det var en digresjon, gitt. Altså er det ti år siden vi ble høytidelig viet i ei lita trekirke i Ryfylke. 12. august 2000 var den eneste godværsdagen midt i ei tung regntid, husker jeg. Kirka rista under vielsen grunnet jordskjelv (!). Jeg merket ikke skjelvet, jeg var så grepet av øyeblikket. De som var mer "med", sier at det bråkte fælt.
Nu vel. Jeg har hele brudestasen hengende i skapet. Hadde ikke hjerte til å selge i tiden etterpå - og nå er vel kjolen så utdatert at ingen vil kjøpe den. Venter jeg lenge nok, blir den kanskje vintage? En ting er sikkert - jeg kommer ikke oppi den.
Gemalen er snill. Han spanderer diamant til gifteringen i anledning dagen. I tillegg til en ring i hvitt gull med diamanter. Jeg tror jammen han liker meg litt ennå. Og i kveld skal vi ut og spise og se hverandre dypt inni øynene. Det er grusomt lenge siden vi har gjort begge deler på en gang.
Jeg har vært hjemmeværende med syk datter i flere dager og har ikke fått kjøpt noen til den stakkars mannen min. Lurer på om det er nok å by på seg selv?
Uansett - skål for meg og Gemalen! Det skal iallfall jeg.
Det trengs, jeg besitter (og bruker) fortsatt hybelserviset mitt fra Figgjo fra 1985. Det heter Gourmet og har blekgrå furukvister på seg. Min søster, som er yngre og mer trendy enn meg, sier at serviset er så stygt at det nesten er kult. Men bare nesten.
Det var en digresjon, gitt. Altså er det ti år siden vi ble høytidelig viet i ei lita trekirke i Ryfylke. 12. august 2000 var den eneste godværsdagen midt i ei tung regntid, husker jeg. Kirka rista under vielsen grunnet jordskjelv (!). Jeg merket ikke skjelvet, jeg var så grepet av øyeblikket. De som var mer "med", sier at det bråkte fælt.
Nu vel. Jeg har hele brudestasen hengende i skapet. Hadde ikke hjerte til å selge i tiden etterpå - og nå er vel kjolen så utdatert at ingen vil kjøpe den. Venter jeg lenge nok, blir den kanskje vintage? En ting er sikkert - jeg kommer ikke oppi den.
Gemalen er snill. Han spanderer diamant til gifteringen i anledning dagen. I tillegg til en ring i hvitt gull med diamanter. Jeg tror jammen han liker meg litt ennå. Og i kveld skal vi ut og spise og se hverandre dypt inni øynene. Det er grusomt lenge siden vi har gjort begge deler på en gang.
Jeg har vært hjemmeværende med syk datter i flere dager og har ikke fått kjøpt noen til den stakkars mannen min. Lurer på om det er nok å by på seg selv?
Uansett - skål for meg og Gemalen! Det skal iallfall jeg.
onsdag 11. august 2010
Søskenkjærlighet
(Vilikke hangler. Hun har hanglet ganske lenge. Bergljot har overtalt legevakten til å få henne skikkelig undersøkt på sykehus. Gemalen og Vilikke var til testing i hele går kveld - og Kostas fikk ikke sove. Bergljot konkluderte med at han nok var engstelig for sin lillesøster. Passiaren nedenfor fant sted i dag tidlig.)
Bergljot: Kostas, du må stå opp. Du skal på SFO. Vil du kanskje gå inn til Vilikke og si hei? Kanskje gi henne en klem?
Kostas: Okei.
Bergljot: (Henvendt til Vilikke) Kostas tenkte mye på deg i går kveld da du var på sykehuset. Han savnet deg.
Kostas: (Hvisker høyt) Mamma, jeg savnet henne ikke så veldig.
(Kostas labber likevel lydig inn til søsteren for å gi henne en klem.)
Vilikke: Vræææææl! Gå vekk...! Mamma, få Kostas til å gå vekk!!!!
Kostas: Mamma! Vilikke slår...!
Akk ja. Søskenkjærlighet er en vakker ting.
Bergljot: Kostas, du må stå opp. Du skal på SFO. Vil du kanskje gå inn til Vilikke og si hei? Kanskje gi henne en klem?
Kostas: Okei.
Bergljot: (Henvendt til Vilikke) Kostas tenkte mye på deg i går kveld da du var på sykehuset. Han savnet deg.
Kostas: (Hvisker høyt) Mamma, jeg savnet henne ikke så veldig.
(Kostas labber likevel lydig inn til søsteren for å gi henne en klem.)
Vilikke: Vræææææl! Gå vekk...! Mamma, få Kostas til å gå vekk!!!!
Kostas: Mamma! Vilikke slår...!
Akk ja. Søskenkjærlighet er en vakker ting.
tirsdag 10. august 2010
Ferieberetninger - langt og muligens kjeeeeedelig
Så var fem dager i Danmark omme - Bergljot har nesten drept hele skittentøyhaugen og hun er nesten klar for jobb. Selv om det er viktig å ikke kjenne for godt etter.
De unge og uforpliktede driver med hoppåturer til Syden. Vi nøyer oss med å hoppe over Nordsjøen, spontant med en nabofamilie vi ikke kjenner veldig godt. Eller, vi kjenner dem jo bedre nå. Noen døgn under samme tak - og vips! Omgangsvenner;-)!
Vi fikk hukket det siste ledige feriehuset i Lalandia i Billund per internetten, og vi kjørte både langt om lenge for å komme ned til det. Selv den minste strekning oppleves som lang når man har tre små bakerst i farkosten. Det skal spises, drikkes, tisses, krangles og ikke minst spørres om hvor langt det er igjen.
Det som ikke var langt, var toktet over havet med verdens etter sigende raskeste bilferje. Toogenhalv time fra Kristiansand til Hirtshals var rått! Vi hadde knapt fått gaflet oss gjennom buffeten før det var avgårde-Kåre igjen.
DK er ikke et så lite land som man kanskje skulle tro, iallfall ikke når man kjører nedover i det. To-tre timer tror jeg vi brukte til Billund. Det ble en rystende økt da vi kjørte forbi noe som åpenbart hadde vært en alvorlig ulykke. En smadret stasjonsvogn med restene av et par sykler sto/lå i veikanten. Tre ambulanser med sirener og blålys. En fæl slutt på ferien for noen.
Billund åpenbarte seg til slutt, midt der i ingenmannsland. Etter litt vasing trillet vi inn i Hyldestien i Lalandia - en ghetto med hundretusenvis (?) av hus bosatt av legolendere og badelendere og trolig andre -lendere. Ikke vet jeg. Husene var klin like utenpå - og inni også, viste det seg (det fant vi ut da et par av børnene gikk inn feil terrassedør og måtte avhentes).
Billund er et underlig sted. Legoland og Lalandia tar mye av plassen der. Sommerpopulasjonen er tydeligvis akkurat sånne som oss - folk med unger og flerbruksbiler og fornuftige sko.
Vi skilte oss litt ut - for vi droppet Legoland. Bergljot og naboens hustru er blitt traumatisert der tidligere, bare tanken på å stå en halvtime i kø for å gå på do eller kjøpe is var frastøtende. For ikke å snakke om utfordringene knyttet til synkronisering av unger. De har en slags tendens til å bevege seg i hver sin retning, og det fort.
Badeland var ikke til å unngå, dessverre. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å bruke et par av dagene der - men det holdt plenty med en! Mye folk, mye lyd og særdeles mye kav med å gjete dårlig dresserte unger er stikkord her. Mine var høyt og lavt, i sklier og plaskebassenger og bølgebassenger. Deres far og jeg løp stort sett i hver våre retninger med hjertene i halsen. Men ungene hadde det bra.
Bading ble det også i strandsetting, vi fant verdens beste strand i Vejle. Den var vel egentlig strengt tatt som andre strender - men med passelig temp på 25 grader, totalt fraværende vind og full oversikt ble stranddagen fin for alle. Ingen ble svidd og alle fikk badet.
Et steinkast fra leiren vår fisket folk småkrabber fra ei lita brygge. Vi undret oss litt over at dette tydeligvis også er noe voksne dansker beskjeftiger seg med - og ble nok litt forskrekket da det gikk opp for oss at de trolig spiser strandkrabber (landkrabber?) der nede i syd. Iallfall brakte de med seg svære bøtter med småkrabber hjem.
Jeg skal ikke gå i detalj over alle opplevelser - men kan i stikkordsform nevne at mennene fikk spille golf og backgammon og at fruene fikk shoppet litt. Og at det blr vin nok til alle etter at ungene var i seng. På hjemturen mellomlandet vi i Djurs Sommerland, et fint sted for små og store. Der ble det kjørt karusell og piknikket og litt forskjellig.
Seinkveldferje med småunger er stress. Etterhvert sovnet de heldigvis alle tre, og vi lyktes med å montere dem i bilen og seinere sengene hjemme uten å vekke dem. Gemalen og Bergljot er nok fortsatt noe trøtte i trynene - men totalt sett var alle samde om at dei hadde hatt ein fin tur.
(...og hvis det fortsatt er noen som henger med her i dette avsindig personlige innlegget, er jeg imponert!)
tirsdag 3. august 2010
Eplet og stammen
Min yngste datter (snart tre) trenger en fiskestang, mener hun. Og den skal være rosa. RRRRRoooosa!
Se det. Faren liker å fiske. Besteforeldrene på farsida er halvprofesjonelle fiskere. Det samme er en inngiftet onkel på samme side. Storebroren har det også i seg. Det er hans feil at det neste ikke er makrell igjen i Skåneviksfjorden p.t.
Arven er noe slakkere på min side. Vilhellerikkes tippoldefar på morsida var dog renheklet kystfisker bosatt i et fiskevær i Flatanger. Etter ham har genet ligget brakk, det skal innrømmes. Og på farsida mi er DNA-et direkte fraværende - enda far min og far hans før han igjen vokste opp på diverse øyer i Ryfylke-bassenget.
Min datter vil ha fiskestang. Takk og lov at hun er opptatt av fargen. Det må da komme fra meg? Faren er iallfall ikke av den rosa typen.
mandag 2. august 2010
Summen av laster...
Abonner på:
Innlegg (Atom)