onsdag 27. mars 2013

Jeg blir selvstendigere og selvstendigere. Blæh.

Livet i fuglekassen går sin skeive gang, nå er det veldig beboelig der - og jeg fortrenger og fortrenger alt som står igjen i ekshuset som faktisk ikke har flyttet ennå. I går hadde jeg nok et tilhengertokt, da med Anja. Først jogget vi (oss vill) i Sørmarka, så la vi i vei til polet - og så kjørte vi med henger.

Den som ikke tror at jenter kan, har ikke sett Anja og meg bære tunge møbler. Vi klarte å få både et svært fryseskap, en tørketrommel og ei hylle over i hengeren til Aud-mannen. Dessverre klarte vi ikke å få audmannhengeren fast i bilen selv, så da mobiliserte vi Christina-mannen.

Kjøring, lasting og lossing gikk framifrå, faktisk - men det gjorde ikke snuing med audmannhengeren. Heldigvis fant jeg en nabo som fikk bilen på rett kjøl, sånn at vi kom oss ut av blindveien.

Tror alle de tyngste tingene er tatt nå, resten skal jeg klare å stappe bak i Mazda'en. Den er jo type kombi, hvilket betyr at den kan gjøres om til lastebil med et enkelt grep, og det passer bra nå. Sikkert ikke dumt å få hentet noen spill og leker før ungene kommer i dag (jippi jippi jippi).

Det fineste som er skjedd til nå i dag, er at jeg har hatt rørlegger. Tommyronny koblet til oppvaskmaskinen, så nå slipper jeg mer oppvask. Kennethjimmy var innom her en dag og fikk overbevist meg om at jeg trenger alarm med kamera (singel dame, lett bytte, tonnevis med sølvtøy m.m.), og Kimjohnny har lovet meg at jeg snart har internett og tv-pakke. Fantastisk, er det.

Fuglekassen er slettes ikke dum, selv om den ikke kan skilte med samme utsikt og snertne løsninger som ekshuset. Nå skal det sies at de som har innredet det har vært noe mer kreative enn de strengt tatt hadde trengt å være, men det lærer jeg sikkert å leve med.

Flisene i gangen minner meg om det antikke Grekenland. Eller noe. De er brune med innlagte mosaikkfelt - og til alt overmål er de lagt diagonalt. Jeg blir svimmel av å se på dem. Gjestetoalettet er enda mer, eh, spesielt. Det har hvite, blanke diagonale veggfliser - med svarte fuger! Folk med promille, krystallsyke, labvt blodtrykk eller anemi anbefales å styre unna.

Og så kommer vi ikke unna dusjen. Den har diskolys der vannet kommer ut (jada, denne delen av dusjen har sikkert et egennavn, men det kan jeg ikke). Lyset veksler mellom blått, rødt og rosa. Det blå er nok i ferd med å svikte, for det blinker.

Tidligere eier har også freshet opp trappa med ledlys under trinnene. Meget spesielt. Hadde man husket hvordan det var å være på nattklubb, kunne man ha sagt at man kan få en slags nattklubbfeeling når man vandrer opp trappa.

Det meste ellers er ganske normalt. Eller, juksemurveggen mellom stue og kjøkken er ikke helt god. Siri vil rive den, sier hun. Jeg er litt usikker, greit nok at Siri er ei dronning med drill - men behersker hun andre våpen, som meisel? Usikker.

Nå blir det påskebloggpause her, ønsker alle en framifrå høytid. Og snart er det til og med april! Fantastisk.

tirsdag 26. mars 2013

Nå er det vel snart på tide å ta vårpussen.

Og nei, jeg mener slettes ikke at det er båten som skal pusses, eller terrassen. Derimot er det JEG som skulle vært grundig overhalt - eller kjølhalt, eller hva det nå heter. Det er jo mulig at jeg skal ut i spotmarkedet etterhvert.

(Siden det sikkert ikke er alle som vet hva det er for noe, så har jeg vært så vennlig å legge inn lenke til Wikipedia. Jeg kan si såpass at i mitt tilfelle snakker vi om andre markeder enn finansmarkedet.)

Flussete neglebånd, brukne negler (eller, de er jo egentlig ikke det, der er bare skamklipte med kontorsaks) og tørre legger preger den nyseparerte. Fargen på verket er heller ikke optimal, det så jeg selv da jeg var på spinning i shorts i går. Lysrør er noe skit, kort & godt.

Fyttigrisen, jeg tror pigede jeg slår til på Frk. Frekens tilbud om brunfarge på sprayflaske. Stort verre enn det er kan det faktisk ikke bli. Men først må det vel antakelig pelses. Og ideelt sett spaes.

Jeg har ikke vært på spa siden den skjelsettende opplevelsen i Tyrkia i fjor, da Kjersti og jeg til vår forferdelse oppdaget at det var to små, dunete pubertale gutter i Hiawatha-lendeklede som skulle massere oss i sjokolade, kaffe og skum.

Og tror dere vi fikk papirtruser? Neida. Bare noen bittesmå vaskekluter til å dekke til puppene. Ikke noe problem for meg, så klart - men stakkars, stakkars Kjersti. For å si det sånn.

Når jeg tenker meg om, så var jeg visst i spa i Litauen i fjor høst. Kjærlighetsspa. Det var før jeg visste at jeg snart skulle stå uten kjærlighet, og det er faktisk litt rart å tenke på nå.

Der snakket jeg meg bort igjen, for dette skulle ikke handle om spaing, først og fremst. Eller, en del av vårens oppussingsprosjekt omfatter faktisk spa på Sola Strand Hotel, men først må Bodil komme seg ned fra påskefjellet i en hel del.

Men først skal jeg ha ungene i ei uke, og det blir fint. Kanskje jeg skeier ut med litt avocado i trynet, det skal visst gjøre underverker for gud vet hva. Ellers kan jeg jo dele mitt aller beste skjønnhetstips, et tips som nok vil funke for de fleste: Demp belysningen, da blir alt bra. Selv leggene.

God påske til dere. Og husk smurning.





Nå er det offisielt. Jeg blir student.

BI har meddelt meg at de er innstilt på å slippe meg inn på masterprogrammet digital kommunikasjonsledelse fra høsten av. Så da blir jeg vel studine, da.

Det blir samlinger i Oslo, oppgaveskriving og avslutningsturne i New York, så kjedelig får vi det iallfall ikke. Så sant Gud vil og helsa holder.

Jeg har ikke sommerfulgler i magen, jeg har ugler. Men det er vel bedre å ha dem i magen enn i mosen, tenker jeg. Fint hvis noen vil ta seg en øl med meg eller noe når jeg er i Oslo. Jeg finner stort sett bare fram på Karl Johan og vil følgelig trenge oppfølging fra lokale krefter.



mandag 25. mars 2013

Kattepinen er løst, og Bergljot er lettet

Smørblomst er fortsatt litt skeptisk på dette bildet, men det er gått seg til siden!

Som dere vet, er det et par katter i livet mitt. Jeg trodde det var sånn at vi hadde katter, altså jeg og eksgemalen, men det viser seg at jeg har dem på særeie. De har på en måte bodd i og rundt gamlehuset mens vi andre har flyttet. En høyst midlertidig løsning.

Første forsøk på å flytte dyrene gikk rett i dass. Jeg klarte å isolere dem i et rom i huset, og jeg fikk faktisk også stappet han store inn i buret. Han samarbeidet på ingen måte, det ble både biting, kloring og fresing. Dessverre klarte han å bryte seg ut før jeg fikk dyttet ut hun lille - både fordi han er diger og sterk, og fordi buret manglet veldig mange skruer.

Lørdag gjorde jeg et nytt forsøk på å få dyra med meg. Jeg lappet buret sammen med gaffa-tape og la meg i bakhold på terrassen. Strategien nå var å bare bure inne hun lille og ha han andre løs i bilen. Og det fungerte bra! Begge oppførte seg ok, bortsett fra at hun lille hylte av skrekk, og jeg fikk dem begge inn i den nye residensen i hele deler.

Babar, den peneste pusen i Nord-Europa, la seg bak en blomst etter at han våget seg fram fra gjemmestedet under senga.

De første par timene var ikke veldig oppløftende; han store la seg i dekning under ei seng, mens hun remjet og klaget sammenhengende. Heldigvis roet det seg.

Katter er terriotoriale, det betyr at de må holdes inne i lange tider etter en flytting. Det blir nok en prøvelse for både dem og meg, etterhvert. Han store prøver allerede å snike seg ut, så alle dører må låses. Men ellers er de faktisk blide og fornøyde på det jevne.

torsdag 21. mars 2013

Nå har Siri drillet, og jeg har flyttet inn

Jeg har tilbakelagt den den første natten i det nye huset mitt. Det gikk som en drøm, bokstavelig talt. Ingen insomnia, ingen sauetelling. Bare koma. Koma er bra.

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for garderobesituasjonen, det vet jeg nå. De er så godt som ferdigmonterte, det sørget Siri og drillen for i går. Nå mangler bare skyvedørene og innmaten i den ene. Fantastisk, er det.

Paaskeharen og Bodil-mannen har sørget for at jeg har fått inn de tyngste møblene, nå gjenstår bare fryseskapet og tørketrommelen og ei hylle. Resten av løsøret skal jeg klarer å flytte selv.

Kanskje med unntak av kattene. Jeg hadde et mislykket forsøk i går, fikk stappet han store inn i buret, men han klarte å bryte seg ut mens jeg bedrev klappjakt på den lille. Det viser seg at alle skruene i katteburet er borte, og da virker det jo ikke så godt.

Det er rart å bo i fuglekassefelt. Jeg har ikke hilst på naboene ennå, men registrerer at det er mye unger i gata. Og at noen bruker duker og sengetøy som gardiner. Det var det ingen som gjorde i mitt gamle nabolag. Ikke at jeg skal være fordomsfull, altså, det finnes verre ting å henge i vinduene enn dynetrekk med Liverpool FC.

Dette er på ingen måte en interiørblogg, men et bilde av det mest møblerte området i mitt nye hjem må det være rom for. Her er det lite shabby chic og sinkhus, men jeg har iallfall sofa og vedovn.






Til I.

Denne sangen er til deg.

Håper du får en fin dag!!

tirsdag 19. mars 2013

Bergljot skriver seg aldeles bort om flytting. Og kjøring med tilhenger.

Nå har jeg overtatt det nye huset mitt. Jeg er til og med i ferd med å flytte inn. Jeg hadde aldeles glemt hvor traurig det er å flytte. Og hvor forbannet sliten man blir i armene etter all bæringen.

Jeg har båret vaskemaskin, kjøleskap, komfyr og oppvaskmaskin. Inn gjennom trange dører og opp smale trapper. Ikke helt alene, da - jeg hadde med meg Siri-mannen. Han har en vill ide om at jeg må løsrive meg og bli selvstendig, og at det derfor er viktig at jeg bærer selv. Så da gjør jeg det.

Heldigvis koblet han til vaskemaskinen for meg. Og gjorde sånn at komfyren nå er på nivå med benken rundt seg. Nå skal bare kjøleskapsdøren hengsles om og oppvaskmaskinen kobles opp.

Siri er på en måte innflytningssjef. Hun påstår at det er viktig å få ting gjort, så da gjør vi det. Jeg setter ord på behovene mine, og Siri angriper finn.no. Sånn har jeg fått meg køyseng, vitrineskap og tv-benk.

Skapet og benken måtte til og med hentes med tilhenger. Siden jeg verken har tilhengerfeste, tilhenger eller øvelse i å kjøre med noe av dette, måtte det organiseres kraftig. Jannicke disponerer bil med krok. Aud disponerer Aud-mannen, som har tilhenger - og den var jeg så heldig at jeg fikk låne.

Jannicke hadde nok ikke kommet hvis jeg hadde fortalt henne at det var hun som skulle kjøre. Og hun hadde slettes ikke kjørt om jeg hadde informert henne om at hengeren muligens ikke var helt i henhold til lov & orden. "Hvis du er heldig, virker ett av lysene," sa Aud-mannen.

Javel. Jeg vet ikke om det ene lyset virker, det andre henger iallfall og dingler løst. Det så jeg etterpå. Og jeg vet heller ikke om Jannicke og jeg egentlig har sertifikat for å kjøre en slik henger. For det kommer visst an på vekta, ifølge Aud-mannen. Siden jeg og Jannicke ikke er så tunge, tok jeg sjansen - men fant det likevel best ikke å involvere Jannicke i drøftingene. Hun er litt lovlydig, nemlig.

Det gikk ikke fort med oss, og vi sørget for ikke å komme i situasjoner der det måtte rygges. Selv om jeg fikk en teknisk innføring i rygging med henger av min bror trailersjåføren på Facebook før vi la av gårde. Vi fant fram, fikk møblene ut på hengeren, fikk stroppet dem fast og fikk dem hjem og inn i huset.

I går var Siri og jeg på IKEA. Som sagt vil Siri ha ting gjort, og denne ekspedisjonen ville hun ha unnagjort før eldstebarnet hennes kom hjem fra skolen. Så vi satt på kjøkkenet hennes og tegnet garderobeløsninger i grålysninga, før vi la i vei med sjuseteren. IKEA gikk over all forventning. Nå eier jeg to store skyvedørsgarderober, den ene er til og med kommet hjem. Den andre henter Paaskeharen og jeg i dag. To madrasser fikk vi også med oss.

I morgen skal garderobene skrus sammen - Siri har ryddet kalenderen sin og har tenkt å gyve løs fra morgenen av. Visst nok har hun fått kloa i drillen til Siri-mannen. Mens hun skrur, skal Eksgemalen og jeg til mekling igjen. Jeg tror faktisk at jeg heller ville ha skurdd. Om jeg hadde kunnet velge.

I dag skal Paaskeharen og jeg kjøre møbler. Det blir fint, men tungt. Håper bare Paaskeharen ikke tuller til prolapsen sin igjen. Stakkar liten.

fredag 15. mars 2013

Ja. Nå tror jeg pigede jeg skal ha meg kjøpepupper.

Jeg vurderer seriøst å kjøpe meg nye pupper og få strammet opp vomskinnet - og betale det med fleksilånet jeg forsatt deler med Eksgemalen.

Det er ikke mer enn rett og rimelig at han er med og finansierer det, mener jeg. Tross alt plikter han å levere meg fra seg i den tilstanden jeg var da han traff meg, før han satte unger på meg.

torsdag 14. mars 2013

Tross alt er det ikke bare elendighet

Jeg legger normalt aldri ut bilder av meg selv på bloggen - men nå gjør jeg et unntak for å 1) dokumentere at Snille Venninner ikke er skybert'er og at 2) Bergljot ikke ligger aldeles nede for telling.

Her feirer vi 8. mars med sushi og champagne. Ikke vet jeg hvorfor jeg har klinkekuleøyne, jeg er iallfall ikke ruset på noe som ikke serveres på Hall Toll i Stavanger.

For ordens skyld; jeg er nummer to fra venstre.

Det tømmes, det tømmes, og i går reiste ektesenga

Det er ganske snodig, det hele. Huset som en gang representerte alt vi drømte om, den gangen vi var kjernefamilie med livslangt perspektiv, skal forlates. Han andre er i gang allerede; den ene salongen er borte, tv-en og halve spisestua. I går reiste dobbelsenga også. (Ikke skjønner jeg at han vil ha den, men det er ikke alt man skal forstå.)

Huset skinner ikke lenger sånn som det gjorde på visningen. Hybelkaninene danser over gulvene, helt uforstyrret - og badene, vel, de vil jeg verken tenke på eller snakke om. Sånn generelt flyter det meste. På alle vis.

Jeg overtar huset mitt i morgen. Om en uke fra nå er jeg trolig inne. Hvordan det skal skje er bare løslig planlagt, men jeg kan jo røpe at Paaskeharen er tiltenkt en ikke uvesentlig rolle, det samme er Gode Venninners ektemenn. Jeg trøster meg med at det bare er en halv husholdning som skal flyttes, og at det neppe kan bli så strabasiøst som forrige gang.

På en måte har vi begynt å dele møbler og inventar. De store tingene. Senger, møbler, tv-er, hvitevarer. Jeg er i gang med å komplettere mitt innbo, tirsdag var jeg på Elkjøp og handlet hvitevarer en masse. Og jeg har kjøpt køyseng på finn.no. Så neida. Jeg ligger ikke i fosterstilling og synes synd på meg selv.

Hodet er likevel så fullt at det føles helt tomt, jeg finner ingenting av det jeg trenger når jeg trenger det, jeg glemmer avtaler og jeg aner ikke når det er påske. Sånne greier. Jeg tror nok man kan slå fast at dette er en stressende situasjon.

Men det hjelper med rødvin i passende mengder. Og det hjelper å jogge. Og snakke med venninner. Og spille Wordfeud. Og lese Halldis Moren Vesaas. Halldis er suveren, nemlig.




tirsdag 12. mars 2013

Singellivets utfordringer. Og Snille Venninner

Gårsdagen var av det bisarre slaget. Jeg hadde bursdag, og den var lenge forholdsvis kjip. Ikke bare hadde jeg ikke sovet (rasende god setningsoppbygging); jeg hadde også hatt en større trefning med en viss person som er under utfasing.

Men man samler seg etter beste evne, tar med seg alle sine år og går videre. Jeg, for min del, gikk på foreldrekonferanser med mine to eldste. Det gikk etter måten godt, ifølge skoleverket er begge to fortsatt etter måten velfungerende. Humøret steg flere grader etter dette!

Det varte sånn om lag til parkeringsplassen, for der stod Mors lille røde med flatt dekk. Dette markerte faktisk den første tekniske utfordringen (okei da, problemet) siden singellivet oppstod. Flate dekk har tradisjonelt sett ikke hørt til under mitt ansvarsområde.

Det endte med at jeg måtte ringe eksen etter assistanse, ydmykende nok. Han fant både reservehjulet jeg ikke visste jeg hadde, tilhørende jekk og gangbart verktøy. Det er mulig jeg ikke framstod som veldig takknemlig der og da - men jeg var det altså inni meg. Så er det sagt.

Ekstrahjul er ikke som andre hjul. Mitt ser ut som et trillebårhjul, veldig tynt, gult og rart. Det harmonerer veldig dårlig med de andre feite sportsdekkene på Mazdaratien, for å si det sånn. Dette var ærlig talt hovedgrunnen til at jeg alt ti på åtte i dag sto og skrapte på døra på et verksted for å få lappet sjefdekket. Forfengelighetsgrunner.

Men litt mer om i går. Grunnet eksisterende turbulens i livet som sådan, var det ikke lagt opp til feiring. Det var ikke blitt baket kake, og det var ikke forventet mottak av gaver. Men så kom det forsyne meg en gjeng med Snille Venninner likevel - med kake og roser og det hele! Og stjerneskudd!

Bergljot ble aldeles tatt på sengen, og hadde hun vært iført mascara, hadde denne vært å finne langt nedover genseren. Snille Venninner er en uvurderlig ressurs når ting går trått. Faktisk. Ingenting slår Snille Venninner.

Det skal iallfall jeg huske å være hvis noen jeg bryr meg om skulle havne i uføre; jeg skal være Snill Venninne.

Ja.

mandag 11. mars 2013

Førtifire. Fysj og fysj.

Først skrev jeg fy f..., men jeg kan jo ikke banne i to bloggtitler på rad. Det sier seg selv.

Det fine med å ha bursdag er at det hagler inn med oppmerksomhet og hyggelige meldinger på Facebook.

Det dumme med å ha bursdag er at man blir eldre, og det er jo ikke så gøy, selv om det selvsagt er atskillig gøyere enn alternativet.

I dag flytter eksgemalen ut for godt, og jeg inn fram til over helga. Så flytter vel jeg også. Ting kan vel egentlig bare bli bedre nå, tror jeg.

Og så har jeg fått lønn i dag. Ikke så dumt det heller.

torsdag 7. mars 2013

Bergljot er jævlig fornærmet

Det fine med å være godt voksen småbarnsmor, er at man store deler av tiden klarer å fortrenge at man er godt voksen. Man klarer fint å forlede seg selv til å tro at man er på alder med de andre med barn på samme alder. Men det er man jo ikke.

Som dere vet, går jeg på sirk denne uka. Jeg sover ei natt her, ei natt der og har livet mitt i en koffert og en IKEA-pose. Siden jeg jo ikke vil ligge noen til last, melder jeg meg etter beste evne til tjeneste der jeg til enhver tid residerer. Jeg rydder av bordet, støvsuger litt og er litt sånn aupair.

I går var jeg for eksempel på knøttesang på Emmaus med treåringen til snille Siri, som har huset meg i to netter på rad. Jeg har ikke vært på knøttesang før, for så små barn har jeg tross alt ikke - men jeg skjønte jo greia, intuitivt.

På knøttesangen liker de å merke ungene, så treåringen fikk navnelappen sin rundt halsen. Det er da knøttesangdamen ser på meg og spør: "Er du farmoren hennes?"

Jeg mistet munn og mæle, så klart, men fikk stotret fra et nei. Fortsatt i sjokk fant jeg en plass i ringen til meg og barnet. Vi sang Bygge Guds rike og Hvor er billetten, hvor skal du reise - og alle de andre slagerne som gjerne synges på slike arrangmenter.

Etterhvert fikk jeg jo summet meg og nesten fortrengt den farmorgreia. Men så kom det pigede en annen dame bort og skulle pludre, sikkert i et forsøk på å være hyggelig - og tror dere ikke jeg fikk samme spørsmålet? Er du farmoren hennes?

"Nei," breket jeg. "Du må ikke spørre om sånt, så gammel er jeg faktisk ikke, jeg er venninne med moren hennes!"

Damen ble litt perpleks, og forhåpentligvis litt flau. Men hun evnet ikke å ro situasjonen i land med en beklagelse eller en passende selvfølgelighet.

Jada jada, jeg vet at jeg teknisk sett er gammel nok til å være farmoren til lånebarnet. Selv om jeg i så fall hadde vært ni år da jeg hadde satt faren hennes til verden. Men jeg tillater meg å være litt pottesur likevel. Forbigående litt pottesur. Men det hjelper å blogge om det, så klart.

Andre som er blitt krenket på tilsvarende eller lignende vis?

Hilsen Bergljot, snart 44

tirsdag 5. mars 2013

Jeg kan ikke skru

Om ti dager tar jeg over min nye residens. Siden vi ikke har fordelt felles portefølje, vet jeg ikke helt hva jeg har å fylle den med. Men jeg vet at jeg ikke har nok av alt, at jeg trolig må på IKEA og at det trolig må skrus en hel del.

Jeg liker godt å presentere med som sjefingeniør i Staten, når det passer seg sånn, men det betyr ikke at jeg er spesielt teknisk begavet. Jeg kan ikke skru. Jeg kan ikke skrifte dekk. Jeg kan ikke henge opp bilder. Det vet jeg, for jeg har prøvd. Men jeg har en gang skiftet eksosanlegg på en bil.

De eneste to tingene jeg har montert fra IKEA er en sånn liten kontorpapirreol med tre små skuffer og en skohylle. Reolen gikk ikke så verst - men skohylla ble skrudd feil sammen. Det er den fortsatt, den peneste siden vender ned. Dette medførte en enorm knekk i selvtilliten.

Og så var det en gang jeg skulle montere et avsindig digert katteklorestativ, det var i fjor. Jeg gjøv løs med umbraconøkler, men uten monteringsanvisning. Det gikk jævlig dårlig. Og jeg ble dritsur. For at de som produserer slike greier gjør det så vanskelig for de som skal sette det sammen. Hrmf.

Så hvem skal skru for meg nå, tro? Det er det store spørsmålet. Jeg har mange fantastiske venninner, og mange av dem har tilbudt meg sine ektemenn til dette formålet. Jeg vet ikke om ektemennene er informert om dette, men jeg har likevel takket pent ja. Altså foreligger det en slags plan.

Denne uka går jeg for øvrig på rundgang hos venninnene mine, sover litt her og litt der, i barnesenger og på gjesterom. Det er slettes ikke så ille ikke å ha fast bosted, faktisk.

Men det blir lite skruing.


mandag 4. mars 2013

Når nettene blir lange...

...blir Bergljot både frustrert, småpsykotisk og svart under øynene. Men lunta påvirkes ikke, lunte har jeg jo ikke i utgangspunktet. Heldige meg.

Det er ikke så mye spennende å ta seg til på nettene i Bergljot-heimen. Man kan jo alltids tenke kjipe tanker, og det gjør man også innimellom - og man kan spille Wordfeud, til et visst punkt. Dessverre flater de fleste motspillerne mine ut ikke så lenge etter midnatt.

Selvsagt kan man invitere noen til en random runde - men det har jeg ymse opplevelser med. Du vet liksom aldri hva du får midt på natta, når det bare er tilgang på løgnaser, skiftarbeidere og søvnløse.

I natt spilte jeg AE jewels, et tidtrøyttespill som ikke krever mye av intellektet. Og så så jeg film på Netflix på mobilen. En grusomt trist film om to med kreft som ble kjærester og døde, Love in Manhattan mener jeg den heter. Snufs.

Jeg ser mye sippefilm for tiden, jeg innrømmer det. Sånn som Livet går videre, med Sandra Bullock, som handler om ei som ble outet som bedratt på nasjonalt TV. Snufs. Og enda flere jeg ikke engang husker navnet på. Snufs.

I natt sov jeg kanskje i to timer. Jeg telte en million sauer, og jeg vurderte å spise pille. Det ga jeg opp da jeg kom på at pillene ble gjemt bort før visningen, og at jeg slettes ikke husker hvor de er gjemt hen. Møkk.

Denne uka blir litt snodig. Singelleiligheten er faset ut, og alle mann alle bor i huset. Om en uke overtar Eksgemalen rekkehuset sitt, og jeg overtar mitt nye hus neste fredag. Så det går da framover, på et vis.

Det ser jeg ikke direkte mørkt på. Faktisk. 

fredag 1. mars 2013

Sex og singelliv. Eller egentlig singelliv og markedsmuligheter

La det være helt klart - jeg har tenkt å være uforpliktet og singel en god stund nå. Det er i tråd med samlivsterapeutens anbefaling, forholdshopping (hopping, ikke shopping!) er ikke bra.

Nå er det tid for å finne seg selv og sitt eget fotfeste og alt det der (vofle vofle), og så får man se hva tiden bringer.

Jeg tror at denne alenefasen kommer til å vare ganske lenge, noen ganger tror jeg at den skal vare livet ut. Noen ganger sier jeg det til og med høyt - ikke på en sånn stakkarsmegmåte, mer konstaterende og realitetsorientert, vil jeg si.

Jeg tror nemlig at jeg skal klare meg helt fint. Både praktisk og økonomisk.

Snille Bodil, verdens beste venninne, nabo og til tider klagemur, trøster og støtter så godt hun kan. Hun sier at dumme ting skal gå over, og at alt skal bli bra. Dessuten kommer jeg definitivt ikke til å være alene alltid, mener hun, så fantastisk som jeg er (he he).

Det fine med Bodil er at jeg faktisk tror at hun mener det, og at hun får meg til å tro på det hun sier, og så gir hun meg alltid kaffe.

Men selvsagt skal det helles malurt i begeret - og etter en av disse pep-talk'ene kom et aldri så lite oppriktig innspill fra Bodil-mannen:

"Men du må ha klart for deg at det er et meget begrenset marked for sånne som deg*."

En ærlig tilbakemelding er aldri å forakte. Særlig ikke en som får en til å daue av latter - gang på gang. Takk Kristian :-)

*Sånne som meg = statsansatte trebarnsmødre nesten midt i 40-årene med litt dårlig cashflow i forhold til gjeld