Det er bare å innse at skal det skrives, må det skrives ut fra hvordan ting er - og ikke slik man skulle ønske at det var. Mulig jeg skifter navn på bloggen - kanskje til Blues fra sidelinjen? ;-)
Dette er definitivt en blå dag etter en lang natt. Det stormer og hagler i et bankende i Sola Syd nå, egentlig passende kulisser rundt en stusselig tid. Advent er det visst også. Stjerna er på plass, men ikke pakkekalenderen. I år blir det lavterskeladvent. Mangler både motivasjon og krefter.
Framover komme alle datoene rullende, alle merkedagene. Bursdagen hennes, jul. Nyttårsaften. Det som var godt, blir vemodig og vondt. Og sånn vil det være, lenge.
Jeg undrer meg over de parallelle livene mine, over hvordan jeg i det ene øyeblikket eller settingen kan være helt vanlig og normal - mens sorgen og savnet kan blåse meg over ende i det neste, når jeg er for meg selv.
Sorg er vondt, men ikke farlig. Etter hvert vil smerten blekne, og de gode minnene vil bli tydeligere. Klumpen i magen, den som het "angst" da hun var syk, og som nå heter "savn", vil bli mindre. Livet vil gå videre, for det er en tid for alt.
I helgen var jeg hjemme, for første gang siden begravelsen. Der er rammene rundt livet hennes, tingene hennes. Jeg ser så mye av henne i det som er igjen. Det hun likte å omgi seg med, speiler henne på en god måte.
Etter å ha utført gjenoppliving på plantene i huset, og etter å ha fått på varme og landet, var jeg på graven. Jeg fikk ryddet bort de siste kransene, rensket litt opp. Steinen er tilbake, med hennes navn og datoer på. Bokstavene er foreløpig "nye" og mørkere enn fars. Fortsatt sterkt å se tallene. De døde på samme dato, med fem års mellomrom, og det var bryllupsdagen deres. De ble bisatt på samme dato også.
1. desember og snart jul. Jeg kjenner at jeg ikke vil. Er glad jeg skal være sammen med søsknene mine, i huset hennes. Det blir godt og vondt og veldig annerledes uten henne.
Men så er nå egentlig alt annerledes nå for tiden.