Det gikk som det måtte gå. Synstesten hos Specsavers holdt ikke vann, og jeg kom ut med brillebestilling. Jeg vet nå hvor dårlig det egentlig har stått til de siste åra. Plutselig ser jeg som en hauk, både på nært hold og på avstand. Mellomsikten tror jeg ikke at har vært så verst.
I grunnen er det hyggelig å kunne lese uten å myse, og det er fint å kunne lese skiltene før i det øyeblikket jeg kjører forbi dem. Nå kan jeg håndarbeide også, i grunnen er det ikke måte på.
Jeg kunne kanskje ha gått for mer spektakulære innfatninger, nå ser jeg ut som om jeg stemmer KrF. Men det viktigste er vel at man ser. På ordentlig. Sukk.
Dersom du er i tvil om at glanstida virkelig er forbi, på ordentlig, kan det være en ide å se deg i speilet med lesebriller på. Du vil ikke tvile etterpå - for å si det sånn...
Lille speil på veggen der... etc.
mandag 30. januar 2017
onsdag 25. januar 2017
Så var det den fartsbota
Dere skal få kortversjonen. Det skjedde på havets bunn, i en undersjøisk tunnel mellom Aksdal og Karmøy. Det var fredag, jeg skulle på fest - og det var ikke en bil i sikte. Alt var såre vel, helt til at det blinket rødt foran meg. Jeg panikksjekket speedometeret, og så nåla gå nedover fra 100.
At jeg hadde kjørt for fort, var det ingen tvil om. Fartsgrensa, derimot...! Den var jeg usikker på. Jeg håpet på 80, men fryktet 60.
Etter noen dager kom det brev til meg via Digipost. Det viste seg å være fra Statens innkrevingssentral, de kunne fortelle at bilen min var avbildet i en fotoboks, at den hadde kjørt i 100 kilometer i timen - og at dette kvalifiserer til et forenklet forelegg. De forespeilet meg en bot på 3600 kroner og to prikker i sertifikatet.
Jeg vedtok forelegget uten å mukke, det var jo ikke tvil om skyldspørsmålet. I morgen trekkes pengene fra konto, prikkene skal jeg visst slite med i tre år til. Skulle jeg, Gud forby, pådra meg noen prikker til, kan det ende i førerkortbeslag og fotgang i seks måneder.
Dagens henstilling: Se på skiltene. Hold fartsgrensa. Kjør pent. Fotoboksene er ikke bare til pynt, de kan faktisk ha kamera inni seg. Det er en grunn til at vi har en veitrafikklov - og fartsgrenser. Det er for at vi selv og andre skal kunne ferdes trygt.
Amen.
At jeg hadde kjørt for fort, var det ingen tvil om. Fartsgrensa, derimot...! Den var jeg usikker på. Jeg håpet på 80, men fryktet 60.
Etter noen dager kom det brev til meg via Digipost. Det viste seg å være fra Statens innkrevingssentral, de kunne fortelle at bilen min var avbildet i en fotoboks, at den hadde kjørt i 100 kilometer i timen - og at dette kvalifiserer til et forenklet forelegg. De forespeilet meg en bot på 3600 kroner og to prikker i sertifikatet.
Jeg vedtok forelegget uten å mukke, det var jo ikke tvil om skyldspørsmålet. I morgen trekkes pengene fra konto, prikkene skal jeg visst slite med i tre år til. Skulle jeg, Gud forby, pådra meg noen prikker til, kan det ende i førerkortbeslag og fotgang i seks måneder.
Dagens henstilling: Se på skiltene. Hold fartsgrensa. Kjør pent. Fotoboksene er ikke bare til pynt, de kan faktisk ha kamera inni seg. Det er en grunn til at vi har en veitrafikklov - og fartsgrenser. Det er for at vi selv og andre skal kunne ferdes trygt.
Amen.
tirsdag 24. januar 2017
Tidens tanngard glefser meg i stjerten
Det er rart med det. Man blir ikke yngre selv om man hører på mP3 på radioen i bilen. Man eldes ikke saktere heller. Selv har jeg sett flere tegn på akutt bråmodning den siste tiden.
For eksempel har jeg investert i et korsstingbroderi, og tanken var å produsere det selv. Det dreier seg om en adventskalender med noe nissegreier på, og jeg gjøv løs med liv og lyst. Problemet er bare at jeg ikke ser hvor jeg skal putte nåla. Jeg prøvde med og uten brillene fra tidlig nittitall, og med lyssetting av alle valører - men nei. Jeg er blitt nålblind!
Broderiet ble lagt til side, og den potensielt kommende strikkegenseren jeg fikk til jul ble hentet fram. Strikkepinnene ser jeg jo. Prosjektet heter Pauline, og det skal ha 272 masker til vrangborden på pinne nummer tre. Grei skuring, jeg la opp etter beste evne - og oppdaget at jeg hadde satt av for lite tråd til å få nok masker. Hrmf. Rykk tilbake til start. Klok av skade hadde jeg nå metervis av tråd til overs, jeg hadde passelig med masker og livet smilte til meg. Jeg smilte noe mindre da jeg oppdaget, etter sånn cirka ni omganger at den jævla vrangborden var vridd!!! Jeg slengte skiten i veggen før jeg tok meg sammen og rekte opp. Nå ligger Pauline med kalendernissene, og jeg håper de finner tonen. De kan komme til å bli liggende en stund.
Som konsekvens av disse nederlagene, oppsøkte jeg optiker. Jeg fryktet at han kom til å skrive ut førerhund på stedet, og hvit stokk - men etter å ha identifisert bokstaver, tall og streker opp og i mente (jeg, ikke han), gikk han for en brilleløsning. To, faktisk. Så nå venter jeg på både skjermbriller og progressive. Tenk det, sånn skulle det gå med meg. Progressive briller før fylte 48. En skinnmager trøst er at jeg hårfint for lite blind til å måtte ha briller når jeg kjører bil.
Så hva gjør man når man blindes/blendes? Jo, man kjøper seg nye og større tv. Så det har jeg gjort. Den er ervervet i det stedlige bruktmarkedet til en levelig pris - må jo være litt nøktern siden jeg pådrog meg ei aldri så lita fartsbot før jul (man ser jo ikke skiltene så godt når man er svaksynt, så den bota kan jeg strengt tatt ikke klandres for). Regner med at NAV sponser tv-en (som nødvendig hjelpemiddel). Er mer usikker på om de vil være med på kronerulling på fartsbota.
En ørliten fordel med at synet dimmes, er at det ikke er fullt så lett å identifisere eventuelle grå hår (jeg sier ikke at jeg har noen, jeg snakker på generelt grunnlag) og rynker. Men den fordelen forsvant da jeg fikk meg forstørrelsessminkespeil på badet. Og fordelen forsvinner nok ytterligere med de progressive brillene.
Antakelig er det bare en ting å gjøre fra nå av - nemlig å dempe lyset på badet. Subsidiært å slukke det helt. Men det vil kanskje være å gi aldeles opp.
(Jeg kan godt lage en blogg om fartsbota mi. Hvis noen vil høre mer om den.)
For eksempel har jeg investert i et korsstingbroderi, og tanken var å produsere det selv. Det dreier seg om en adventskalender med noe nissegreier på, og jeg gjøv løs med liv og lyst. Problemet er bare at jeg ikke ser hvor jeg skal putte nåla. Jeg prøvde med og uten brillene fra tidlig nittitall, og med lyssetting av alle valører - men nei. Jeg er blitt nålblind!
Broderiet ble lagt til side, og den potensielt kommende strikkegenseren jeg fikk til jul ble hentet fram. Strikkepinnene ser jeg jo. Prosjektet heter Pauline, og det skal ha 272 masker til vrangborden på pinne nummer tre. Grei skuring, jeg la opp etter beste evne - og oppdaget at jeg hadde satt av for lite tråd til å få nok masker. Hrmf. Rykk tilbake til start. Klok av skade hadde jeg nå metervis av tråd til overs, jeg hadde passelig med masker og livet smilte til meg. Jeg smilte noe mindre da jeg oppdaget, etter sånn cirka ni omganger at den jævla vrangborden var vridd!!! Jeg slengte skiten i veggen før jeg tok meg sammen og rekte opp. Nå ligger Pauline med kalendernissene, og jeg håper de finner tonen. De kan komme til å bli liggende en stund.
Som konsekvens av disse nederlagene, oppsøkte jeg optiker. Jeg fryktet at han kom til å skrive ut førerhund på stedet, og hvit stokk - men etter å ha identifisert bokstaver, tall og streker opp og i mente (jeg, ikke han), gikk han for en brilleløsning. To, faktisk. Så nå venter jeg på både skjermbriller og progressive. Tenk det, sånn skulle det gå med meg. Progressive briller før fylte 48. En skinnmager trøst er at jeg hårfint for lite blind til å måtte ha briller når jeg kjører bil.
Så hva gjør man når man blindes/blendes? Jo, man kjøper seg nye og større tv. Så det har jeg gjort. Den er ervervet i det stedlige bruktmarkedet til en levelig pris - må jo være litt nøktern siden jeg pådrog meg ei aldri så lita fartsbot før jul (man ser jo ikke skiltene så godt når man er svaksynt, så den bota kan jeg strengt tatt ikke klandres for). Regner med at NAV sponser tv-en (som nødvendig hjelpemiddel). Er mer usikker på om de vil være med på kronerulling på fartsbota.
En ørliten fordel med at synet dimmes, er at det ikke er fullt så lett å identifisere eventuelle grå hår (jeg sier ikke at jeg har noen, jeg snakker på generelt grunnlag) og rynker. Men den fordelen forsvant da jeg fikk meg forstørrelsessminkespeil på badet. Og fordelen forsvinner nok ytterligere med de progressive brillene.
Antakelig er det bare en ting å gjøre fra nå av - nemlig å dempe lyset på badet. Subsidiært å slukke det helt. Men det vil kanskje være å gi aldeles opp.
(Jeg kan godt lage en blogg om fartsbota mi. Hvis noen vil høre mer om den.)
torsdag 19. januar 2017
Siste nytt om tåa, til dere som har ventet i spenning
Jeg antar at det er mange som er kjempespente på å høre om hvordan det går med tåa mi etter operasjonen i november. Jeg kan meddele at operasjonen var vellykket vinkelen på stortåa er nå korrigert sånn at den peker framover og ikke mot naboen. Jeg har fått en skrue inni der også, så tåa er bokstavelig talt skudd på plass.
Den lite flatterende og ganske så upraktiske kulen på utsiden av stortåleddet er høvlet bort, så foten er blitt mye penere å se på. Iallfall når den har strømpe på seg.
Men. Vi har et problem. Foten er fortsatt hoven. Såpass hoven er den at jeg knapt kan bruke noen av skoene mine. Kun de panikkrosa Nike-joggeskoene jeg kjøpte til halv pris på XXL (fargen er nok grunnen til rabatten. Ingen ved sine fulle fem kjøper sånne sko). Og så har jeg et par lave, svarte støvletter jeg har arva av Vilikke.
Jeg har Tjeltas mest omfattende samling av høyhælte sko. De står på vent på ubestemt tid. De har fått støv på seg. Skobegrensningene mine medfører klesbegrensninger, kan jo ikke gå med kjole og skjørt når det står så ille til nederst der (ikke underst, men nederst. Stor forskjell på det).
Det må også anføres at sju uker på sofaen med KK med innlagt julefeiring ikke har gått legemet hus forbi. Dessverre. Så deler av garderoben er også ukurant som følge av dette. Og jeg har meldt meg inn på treningssenter (igjen), mot bedre vitende. Spørsmålet er om det er for seint å reversere utviklingen når kjøttet er i ferd med å løsne fra beina.
Satser på at det går seg til, må jo det siden jeg skal løpe KK-mila i september. På bedre tid enn i fjor. Så det er bare å komme seg på den gyselige elipsemaskina.
Den lite flatterende og ganske så upraktiske kulen på utsiden av stortåleddet er høvlet bort, så foten er blitt mye penere å se på. Iallfall når den har strømpe på seg.
Men. Vi har et problem. Foten er fortsatt hoven. Såpass hoven er den at jeg knapt kan bruke noen av skoene mine. Kun de panikkrosa Nike-joggeskoene jeg kjøpte til halv pris på XXL (fargen er nok grunnen til rabatten. Ingen ved sine fulle fem kjøper sånne sko). Og så har jeg et par lave, svarte støvletter jeg har arva av Vilikke.
Jeg har Tjeltas mest omfattende samling av høyhælte sko. De står på vent på ubestemt tid. De har fått støv på seg. Skobegrensningene mine medfører klesbegrensninger, kan jo ikke gå med kjole og skjørt når det står så ille til nederst der (ikke underst, men nederst. Stor forskjell på det).
Det må også anføres at sju uker på sofaen med KK med innlagt julefeiring ikke har gått legemet hus forbi. Dessverre. Så deler av garderoben er også ukurant som følge av dette. Og jeg har meldt meg inn på treningssenter (igjen), mot bedre vitende. Spørsmålet er om det er for seint å reversere utviklingen når kjøttet er i ferd med å løsne fra beina.
Satser på at det går seg til, må jo det siden jeg skal løpe KK-mila i september. På bedre tid enn i fjor. Så det er bare å komme seg på den gyselige elipsemaskina.
tirsdag 17. januar 2017
Bergljots roteanalyse
Teorien, eller observasjonen, jeg nå kommer til å legge fram for Eder, burde og kunne vært gjenstand for en doktorgradsavhandling - eller i det minste en master på folkeskoleuniversitetet. Dessverre er jeg for slapp i metode, analyse og edb til å gjøre det selv.
Tesen er at det er en sammenheng, eller koherens, mellom hjernefunksjon og grad av orden i sysakene.
For å ta meg selv som eksempel, eller case - det er jo trygt siden jeg da ikke henger ut andre (men det kommer, slapp av): Jeg har det forholdsvis ryddig på overflaten. Jeg støvsuger jevnlig og rydder etter beste evne. Nå skal det sies at jeg ikke får betalt for innsatsen når arvingene er der, da er det som å måke mens det det fortsatt snør.
Altså er heimen min presentabel - så lenge ingen finner på å åpne en skapdør eller en skuff. Eller gud forby, boden eller garasjen. Praksisen reflekterer at jeg lever godt (?) med kaos, så lenge jeg ikke ser det. Nedsiden er at jeg ikke alltid (les: ikke veldig ofte) vet hva jeg har, hvor det er og i hvilket omfang jeg eventuelt har det. Jeg lør inn på tilfeldig gods i tilfeldig rekkefølge, og når jeg trenger det, aner jeg ikke hvor jeg har det.
Oppsiden er at jeg av og til, bokstavelig talt, snubler over en skatt og blir gledelig overrasket.
Så over til hodet (mitt): Det er på ingen måte tomt. Faktisk er det ganske fullt av alt mulig rart. Problemet er at kunnskapen er formålsløst og tilfeldig lagret. I mitt hode er unyttig og nyttig viten rota rundt i en saus. Min kjære eksstedatter, velsigne henne, er hjerneforsker. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe henne til oppi styringshuset mitt. De kognitive strukturene er til å grine av.
Når det er så rotete på loftet, sier det seg selv at det er litt tilfeldig hva man finner der oppe. Jeg har for eksempel full kontroll på hvem som skåret flest mål i fotball-VM i 1982, og på mønsteret på sengeteppet mitt da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1987. Men jeg vet ikke hvilke dager ungene mine har gym og svømming. Eller når papirsøpla tømmes.
Når man har det sånn, er det vanskelig å sette ny kunnskap i kontakt med gammel. Fordypning i noe som helst er uaktuelt.
Han Som Ikke Vil Bekrefte At Han Har En Romantisk Relasjon Med Meg På Facebook er min motsetning. Han synes ikke det gjør noe med litt smuler på benken eller aviser på bordet. Men i skuffene...! Der er strømpene sortert etter fargekode (ok, lett, når alle er svarte), og skruene ligger alfabetisk etter hverandre i verktøykassa. Jeg skjønner ikke at det går an. Men jeg tror det må være behagelig å ha det sånn.
Jeg har nylig avdekket at et av mine barn bruker skuffer og skap i skrivebordet som søppelbøtte. Dette kom som et sjokk; gammel bøss og godtepapir, papp og dritt overalt inni der. Jeg håper ikke at h*n har fått ekstremvarianten av mitt hodet og mine kognitive strukturer :-8
Tesen er at det er en sammenheng, eller koherens, mellom hjernefunksjon og grad av orden i sysakene.
For å ta meg selv som eksempel, eller case - det er jo trygt siden jeg da ikke henger ut andre (men det kommer, slapp av): Jeg har det forholdsvis ryddig på overflaten. Jeg støvsuger jevnlig og rydder etter beste evne. Nå skal det sies at jeg ikke får betalt for innsatsen når arvingene er der, da er det som å måke mens det det fortsatt snør.
Altså er heimen min presentabel - så lenge ingen finner på å åpne en skapdør eller en skuff. Eller gud forby, boden eller garasjen. Praksisen reflekterer at jeg lever godt (?) med kaos, så lenge jeg ikke ser det. Nedsiden er at jeg ikke alltid (les: ikke veldig ofte) vet hva jeg har, hvor det er og i hvilket omfang jeg eventuelt har det. Jeg lør inn på tilfeldig gods i tilfeldig rekkefølge, og når jeg trenger det, aner jeg ikke hvor jeg har det.
Oppsiden er at jeg av og til, bokstavelig talt, snubler over en skatt og blir gledelig overrasket.
Så over til hodet (mitt): Det er på ingen måte tomt. Faktisk er det ganske fullt av alt mulig rart. Problemet er at kunnskapen er formålsløst og tilfeldig lagret. I mitt hode er unyttig og nyttig viten rota rundt i en saus. Min kjære eksstedatter, velsigne henne, er hjerneforsker. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe henne til oppi styringshuset mitt. De kognitive strukturene er til å grine av.
Når det er så rotete på loftet, sier det seg selv at det er litt tilfeldig hva man finner der oppe. Jeg har for eksempel full kontroll på hvem som skåret flest mål i fotball-VM i 1982, og på mønsteret på sengeteppet mitt da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1987. Men jeg vet ikke hvilke dager ungene mine har gym og svømming. Eller når papirsøpla tømmes.
Når man har det sånn, er det vanskelig å sette ny kunnskap i kontakt med gammel. Fordypning i noe som helst er uaktuelt.
Han Som Ikke Vil Bekrefte At Han Har En Romantisk Relasjon Med Meg På Facebook er min motsetning. Han synes ikke det gjør noe med litt smuler på benken eller aviser på bordet. Men i skuffene...! Der er strømpene sortert etter fargekode (ok, lett, når alle er svarte), og skruene ligger alfabetisk etter hverandre i verktøykassa. Jeg skjønner ikke at det går an. Men jeg tror det må være behagelig å ha det sånn.
Jeg har nylig avdekket at et av mine barn bruker skuffer og skap i skrivebordet som søppelbøtte. Dette kom som et sjokk; gammel bøss og godtepapir, papp og dritt overalt inni der. Jeg håper ikke at h*n har fått ekstremvarianten av mitt hodet og mine kognitive strukturer :-8
torsdag 12. januar 2017
Vi tar ut puberteten på tidskonto
Jeg har fattet en eneveldig beslutning i AS Oddetallsukeheimen. Med tre tette arvinger ser jeg for meg at jeg før eller siden kan komme til å rammes av et akkumulert hormonhelvete - nemlig trippel pubertet + overgangsalder.
Det blir for meget for ei stakkars alenemor. Derfor har jeg bestemt av vi skal ta ut puberteten på tidskonto. Jeg ser for meg en 50/50-løsning med pubertet annenhver uke, eller mer presist, pubertet i partallsukene.
Jeg vedgår at løsningen vil innebære dobbelt så lange puberteter, men det lever jeg godt med - så lenge de tas ut i Partallsukeheimen.
Det skulle ikke forundre meg om de rammes av overgangsalder der også etter hvert, men det kan jeg ikke legge på meg. Min jobb er å legge til rette for harmonisk sameksistens i oddetallsukene.
Det er nesten så jeg gleder meg.
Det blir for meget for ei stakkars alenemor. Derfor har jeg bestemt av vi skal ta ut puberteten på tidskonto. Jeg ser for meg en 50/50-løsning med pubertet annenhver uke, eller mer presist, pubertet i partallsukene.
Jeg vedgår at løsningen vil innebære dobbelt så lange puberteter, men det lever jeg godt med - så lenge de tas ut i Partallsukeheimen.
Det skulle ikke forundre meg om de rammes av overgangsalder der også etter hvert, men det kan jeg ikke legge på meg. Min jobb er å legge til rette for harmonisk sameksistens i oddetallsukene.
Det er nesten så jeg gleder meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)