onsdag 31. mars 2010

Platinablond

Jippi!

Jeg er visst i ferd med å bli platinablond. Helt av meg selv, og helt naturlig. Jeg har ikke vært komplett hvit i håret siden det herrens år 1995. Da var det en dyd av nødvendighet - år med hjemmefarging hadde påført manken såpass betydelige skvanker at det bare var å skjære inntil og bleke det resterende. Sa frisøren.

Men altså. I noe tid nå har har jeg plukket ut hår som skiller seg ut. Ikke nødvendigvis på grunn av fargen (jeg finner ikke brillene mine), heller det at struktur og konsistens har skilt seg ut i forhold til de øvrige. Siden frisøren min sier at jeg fortsatt er hovedsaklig kommuneblond, har jeg slått meg til ro med at jeg kun driver nevrotisk forebyggende arbeid.

Men. I dag brøt min livseldsager sammen i jubel. "Neimen se," sa han. "Bergljot, du har et helt hvitt hår!" Med monumentale bevegelser grep han fatt oppi der og trakk til - før han tvang meg til å se. Joda. Håret var mistenkelig solbleket. Og litt antenneaktig. Egentlig helt ulikt de andre pistrene, som er av typen nordisk blond. Og ja, vi hadde vitner.

Tenke seg til. Dette hadde jeg ikke ventet fra en mann som påstår at han elsker meg, og som attpåtil slår meg ned om jeg prøver å lugge ut et aldri så lite vilfarent øyenbryn (dere vet, de lange, stive, hvite som menn får når de runder 40). Og tror dere han bruker nesehårstusseren m/lys som han fikk til jul av "nissen" det herrens år 2008? Neida.

Gemalen er ikke bestandig så lett å forstå seg på.

tirsdag 30. mars 2010

Selvoppfyllende profeti?

Når man føler at man etterhvert begynner å ligne passordet sitt på Facebook, er det på tide å skifte passord.

Jeg logger meg inn som Bollemus (for det var det de onde foreldrene mine kalte meg da jeg var liten).

Til min svenske lesere: Dersom dette begrepet, altså bollemus, ikke finnes på svensk, og heller ikke fanges opp av Google translator, skal jeg se om jeg ikke kan bidra med en leksikalsk betydning.

Spekk, før & nå

I gamle dager arkiverte kroppen min øl, sjokolade og is rundt pupper, rumpe og lår. Nå havner "tillegget" på buken under navlen, under haka og i kladeiser på hoftekammene.

Gud, så mye kjekkere det var å bli tjukk før.

mandag 29. mars 2010

Unnfangelse

Hvorfor blogger Bergljot? spør Osloskånskan.

Ja finnes det noe entydig svar på det? På sett og vis er jeg familiært belastet. Da jeg med skjelvende hender opprettet denne greia for ett års tid siden, hadde jeg allerede en stk. mor, en stk. bror, en stk. søster og en stk. svigerinne som blogget regelmessig. Siden den gang har alle fått seg unger (strengt tatt unntatt mor mi, men hun har fått barnebarn), så nå er det visst i hovedsak jeg som skriver. Og utleverer.

Jeg tenkte ikke langsiktig da fjasebloggen ble unnfanget. Hadde jeg gjort det, hadde jeg tenkt ut et smartere navn og en smartere lay-out. Vel, egentlig er det vel skryt det med lay-out-en. Sannheten er at jeg ikke er teknisk nok til å være så avansert på det området (men nå vet jeg at Osloskånskan kan en del, så det kan tenkes at jeg kan komme til å spørre henne). Psssst! Det er derfor det bare er hvitt i toppen på Bergljot-bloggen. Bergljot evner ikke å legge inn noe stilig der. Så hun later som hun er minimalist.

Den første tiden, ja jeg vil nesten si det første året, pludret jeg i vei her inne i visshet om at jeg neppe ble lest av andre enn a) mor mi b)søsken/svigerinne c) venninne til svigerinne d) ei gammel klassevenninne (unnskyld Solfrid) og noen få innvidde familievenner. Jeg tykte det var rett så hyggelig å meddele meg om både det ene og det andre, i gamle dager mye om gemalen må jeg si, uten filter.

Men så altså litt tidligere i år ble jeg, jeg mener bloggen, nominert til "Mest originale mammablogg 2009". Jeg meldte meg ikke på selv, kors på halsen, selv om det skal innrømmes at jeg ble skamløst smigret. Plutselig kom det flere lesere, og det liker jeg mellom oss sagt godt.

Jeg synes det er stas å ha mitt eget sted, der jeg setter dagsorden og bestemmer hva som er sant (moahahahaha). Og det ble enda stasere da det begynte å komme kommentarer fra andre enn meg selv (strengt tatt kommenterer jeg fortsatt mine egne innlegg i stor grad, men jeg er ikke lenger den eneste stemmen iallfall). Nå tenker jeg liksom at jeg har en hel virtuell vennegjeng der ute, og det hadde jeg slett ikke tenkt at jeg skulle tenke.

Psssst (2)! Jeg har skrevet ganske mye oppigjennom generasjonene, og jeg skriver fortsatt en del - jobbmessig, altså. Jeg har skrivejobb. Men siden den befinner seg i de lavere stukturer i statsforvaltningen, er det mye som ikke slipper ut i det daglige. Bloggen er et fint sted for blomstring, utblåsing, tøysing, gremmelse, pludder og fjas. Innimellom kjenner jeg prestasjonsangsten bite meg i hekken, for jeg vet jo at det er litt lavkulturelt og smalt (=ensporet) det som tematiseres her inne.

Heldigvis er jeg så gammel at jeg kan blogge om det samme gamle om og om igjen, bare med en litt ny vinkling og start. Unnskyldningen min er at jeg er tilnærmet senil, og således ikke kan holdes ansvarlig for mine gjentakelser.

Amen.

søndag 28. mars 2010

Mulig jeg kreperer

Dersom den eminente sårsalven fucidin er giftig, kan det hende at Bergljot nu har tatt et langt skritt mot evigheten. I ren desperasjon, som en siste utvei, bruker jeg nemlig fucidin som leppepomade.

Salven smaker dritt, og jeg bruker den på ingen måte i tråd med produsentens anbefalinger. Tre ganger til dagen? Pøsj! Tre ganger i timen er nærmere sannheten. Og etter råd fra legen? Hahahaha!

Leppene mine er så såre og oppsprukne at jeg er klar for avliving uansett. For meg er det det samme om jeg dauer av forgiftning eller tørke. Bare det ikke gjør så veldig vondt.

lørdag 27. mars 2010

Ting og tang i nese og ører

I dag har vi vært på legevakten med toåringen. Hun klaget over vondt i nesa, og da vi kikket oppi der, så vi noe rødt. Doktoren, en tysk turnuslege, spadde ut en av Vilikkes treperler. Vilhellerikke har lovet aldri mer å putte fremmedlegemer inn i nesa. Jeg håper hun forstår at det også omfatter ørene og for så vidt også munnen.

I min familie har det vært ganske vanlig å stappe ting inn i kroppen. Et av mine mindre stolte øyeblikk var da jeg måtte til legen for å få plukket ut mine hjemmelagede ørepropper. La meg si det sånn: Jeg kommer IKKE til å lansere fuktet toalettpapir som ny oppfinnelse i denne bloggen.

"Som regel er det fluer og insekter folk vil ha fjernet fra ørene. Jeg har ALDRI vært borti rosa dopapir før," gaulte doktoren henrykt etter inngrepet.

Jeg husker også vagt at noen (lillebroren min?) måtte på legevakten en 17. mai for å få hentet ut ei ert fra nesa, og at noen (Frk. Frekkesen?) oppbevarte en mynt på et tilsvarende sted. Sønnen til ekskona vår puttet brødbiter opp der - det oppdaget de ikke før det begynte å lukte bedervet kompost av ungen.

Gemalen kan skilte med TO legebesøk for å fjerne objekter fra nesa. Første gangen testet han ut sølvpapir, andre gangen kjørte han på med rosiner. Jeg tror han er litt tungnem.

torsdag 25. mars 2010

Slem mann har lært

Etter trusler om uker med taus kone og permanent stengt perleport, avslørte Slem mann at han hadde gjemt rødvinen i skapet hvor Snill kone oppbevarer vaskemidler.

Snill kone visste ikke at Slem mann vet om dette skapet, men det gjør han altså.

Snill kone fikk vin, og da ble hun både blid og omgjengelig. Slem mann fikk både vin og tilgivelse.

Nå vet Mann at han aldri mer skal gjemme vin for Snill og blid og omgjengelig kone. Det vil straffe seg for Mann. Alltid.

onsdag 24. mars 2010

Slem, slem mann


Jeg vet det. Det var jeg som bestemte at vi skal ha rødvinspause fram til påske. Og det var jeg som likevel gikk på polet og kjøpte italiensk pappvin i dag.

MEN!!!! Det betyr ikke at Mannen har rett til å gjemme vinen på et hemmelig sted for at jeg ikke skal bryte det selvpålagte nykterhetsløftet mitt.

Sånt er det bare slemme, slemme menn som gjør mot konene sine. Argh!

Oppfinnelse (12)


Snart skal jeg komme med en oppfinnelse innen, øh, kvantefysikk eller noe, men enn så lenge holder jeg meg til det kjente og kjære. Nemlig mat og/eller kropp.

Denne oppfinnelsen passer godt på våren, når folk flest (jeg) er fattige grunnet forsikringsforfall, uventet dyr strøm, veiavgifter m.m. Produktet vil nemlig være rimelig å produsre og følgelig rimelig i innkjøp. Den kommer endatil i to varianter.

Variant 1: Man tar en rull sølvtape (alle som disponerer en mann har garantert sølvtape i hus. Mannfolk elsker sølvtape). Man fester tapen under venstre skinke og ruller den diagonalt oppover ryggen, over høyre skulder og til slutt under puppen. Deretter gjør man det samme med høyre skinke/venstre pupp. For å få maks effekt må man stramme til/løfte de løse delene, da kan man oppnå en flott push-up effekt.

Fordelen med å anrette tapen diagonalt, er at man da også vil kunne få en kløft foran fordi puppene vil bli klabbet mot hverandre. På baksiden vil man få en smalere stuss, da skinkene også vil bli ført tettere sammen. Denne varianten av oppfinnelsen vil nok fungere best i situasjoner hvor man slipper å skifte stilling veldig ofte. Hvis man setter seg eller bøyer seg vil jo puppene havne under haken fordi tapen ikke er elastisk. Jeg anbefaler at man ifører seg klær utenpå oppfinnelsen, men det er selvsagt opp til hver enkelt.

Skal man bøye seg mye og være atletisk, anbefaler jeg variant 2. Den fungerer etter samme prinsipp som variant 1, men den er laget av bred strikk. Også denne festes diagonalt, men denne har fått en regulerbar løkke (loop) i hver ende. Løkkene anrettes rundt henholdsvis skinke og pupp, og oppfinnelsen vil dermed bidra til å føre disse kroppsdelene opp i ønsket høyde over havoverflaten. En ørliten risiko ved denne varianten er at strikken kan ryke. Det vil kunne utløse en liten katastrofe, da vil jo den ene puppen og den mostående skinken falle ned igjen.

Produktene er ikke testet ut, hvis noe vil prøve dette hjemme, vil jeg gjerne ha tilbakemelding på funksjonaliteten slik at jeg kan få utviklet konseptet videre.

tirsdag 23. mars 2010

Jeg kan også bli professor


Harald Eia bedriver for tiden hjernevask på NRK. Ifølge traileren er han nå gammel nok til å stille alle de dumme spørsmålene han ikke våget å komme med da han var student. I gårsdagens episode studerte han vold - eller mer presist, han lurte på om noen folkeslag eller kulturer var mer voldelige enn andre, og i så fall hvorfor.

Jeg kan ikke akkurat si at den norske avdelingen av åndseliten imponerte, ikke denne gangen heller. De fomlet, furtet, påsto ting uten å kunne vise til forskning, de fniste og himlet med øynene. Hun ene sa til og med at hun "følte" at det var oppdragelse og ikke arv som gjorde at gutter lekte mer voldelig enn jenter. Jeg skjemtes på deres vegne; det går da ikke an å avvise hypoteser og andres forskning med at "nei, dette synes jeg ikke er interessant. Dette synes jeg ikke at vi trenger å forske på."

Jeg vet nå at også jeg kunne ha vært professor. Det er mulig jeg måtte ha anstrengt meg litt, lest noen bøker og gått på noen forelesninger - men hvis det er sånn at det er lov å "føle" hvordan ting henger i hop der ute i verden, så skal jeg klare det. Jeg er også god på å påstå at jeg har rett fordi det bare er sånn. Punktum.

Hvis jeg tar steget ut og blir professor, har jeg vett nok til forstå at jeg bør holde meg i Norge. De amerikanske professorene framsto som mye mer reflekterte, åpne og kunnskapsrike. Ikke var de nedlatende, heller. De begrunnet påstandene sine, og kunne vise til forskningsresultater.

Jeg hadde nok falt igjennom som professor i Amerika. Men jeg jeg skulle klart meg bra i Norge.

mandag 22. mars 2010

Fikse ideer og den slags


På noen områder er jeg påvirkelig og bevegelig og pragmatisk. På andre områder er jeg fullstendig kompromissløs. Eller direkte stridig, som min far ville ha sagt.

For eksempel er jeg imot margarin. Jeg er imot alle former for margarin, inkludert de såkalt sunne variantene. Jeg har aldri kjøpt et pund margarin i mitt enogførtiårige liv. Grunnen er at jeg er helt sikker på at margarin er usunt. Noe vitenskapelig belegg for denne nærmest religiøse overbevisningen har jeg ikke giddet å hoste opp - men det trenger jeg ikke heller. Margarin er nei, nada, ikke.

Til gjengjeld er jeg for meierismør. Det må være fulloktan bondesmør, i nøden Bremykt (ja, jeg vet at noen vil klassifisere dette produktet som margarin, men jeg gjør ikke det. Jeg ser på Bremykt som smørevillig smør). Får jeg ikke meierismør (eller Bremykt), spiser jeg heller ubefettet brødskive. Det absolutt hesligste er de der hjertegode greiene som er pastellegult på farge og majonesaktig i konsistensen. Uærk, som min yngste datter sier. (Uærk=det motsatte av nam nam).

Jeg spiser av prinsipp ikke lettmajones. Skal jeg ha majones, må det være ekte greier. Og jeg er livredd for produkter av billigtyper som europrice og first price. Også her er empirien og den saklige kunnskapen litt tynn, men jeg kjøpte en gang et kneippbrød av et sånt kjipemerke. Hadde jeg klasket det i hodet på gemalen, hadde gemalen dødd. Så hardt var brødet.

I motsetning til andre bevisste forbrukere, så boikotter jeg Q-meieriene. Jeg kjøper Tine-greier. Her har jeg faktisk en ganske god begrunnelse, synes jeg selv, og det er at jeg må støtte opp om det meieriet som gidder å hente melka i ytre Utkants-Norge. Siden min elskede IKKE boikotter Q, er jeg for all del ikke fanatisk her. Bare litt trassig når det er jeg som handler.

Jeg har flere kjepphester også. Jeg steller godt med dem. Jeg antar at de vil parre seg med hverandre og formere seg og bli riktig mange etterhvert som jeg blir gamlere og gråere.

Oppfinnelse (11)


Denne oppfinnelsen er spesielt rettet mot husholdninger med barn som er smale i matveien.

Leverpostei, kaviar, krydderost og andre nifse, usøte, smørbare påleggslag tilsettes først brunlig konditorfarge. Deretter anrettes resultatet i en nugattiboks og - voila!

Jeg regner med at konsumenten ganske raskt oppdager at det IKKE er nugatti han har fått i seg, men i det minste har stuntet ført til at han har kjent smaken av noe annet enn prim, brunost eller syltetøy.

Dette er veldig viktig, siden man må smake på en ting minst ti ganger for å like det (NB! Gjelder ikke møkkapålegg og godteri). Klarer man altså å lure leverpostei i poden noen ganger, så kan det føre til at han blir hekta.

Jeg mener, ingen liker røyk, kaffe eller rødvin første gangen de eksponeres for det, men med litt ståpåvilje løser det seg som regel.

Jeg funderer på på om dette geniale matkamuflasjekonseptet også kan overføres til grønnsaker, men jeg har ennå ikke funnet løsningen på dette området.

fredag 19. mars 2010

Sinte-Bergljot slår til


I dag har jeg vært kjeftekjerring, og det uten at det gikk ut over min nærmeste, for en gangs skyld.

I flere uker nå har det vært begått anleggsarbeid rundt huset mitt. Det er for så vidt greit, sånn er det i nye boligfelt. Men jeg blir dritsur når de lar dumperen sin stå på tomgang fra klokken seks-halvsju hver morgen - to meter fra min husvegg, endatil på min tomt. Særlig når jeg vet at de ikke begynner å jobbe før klokka sju.

Jeg vil våkne til lyden av barneføtter eller min egen vekkerklokke. Ikke av anleggsmaskiner oppimot en halvtime før jeg har tenkt å stå opp.

Så i dag ringte jeg til dumpersentralen - telefonnummeret sto på magen til det buldrende beistet. Damen jeg snakket med var forekommende og forståelsesfull, og hun lovet å varsle bråkemennene. Bergljot framsto som både myndig og saklig, tror jeg, men damen fikk nok en forståelse av at jeg var indignert og, tja, krenket.

Nå er jeg glad for at jeg har sagt ifra. Og så gremmes jeg litt over at det tok meg tre uker å kvinne meg opp til å ringe. Det er Pyse-Bergljot i et nøtteskall.

torsdag 18. mars 2010

Bergljot i kaffe-fella


Jeg har fått meg kaffemaskin. Den er rød og blank, og den kan lage både vanlig espresso og det som i håndboka heter "melkebaserte kaffedrikker". Jeg trodde at man kunne kjøpe seg en sånn en og omtrent handle kaffe på super'n som før - men nei. Skal jeg ha kaffe som kan brukes i min maskin, må jeg enten oppsøke "boutique-en" på Karl Johan (de kaller faktisk sjappa for en boutique...) - eller jeg må handle på nettet. Og skal jeg handle på nettet, må jeg registrere meg som medlem i Nespresso Club.

Nespresso Club høres så eksklusivt og fancy ut. Og så er det egentlig en slags sekt jeg sluses inn i for at noen skal ha monopol på kaffen jeg må ha for å få brukt maskinen min. Jeg liker ikke monopoler, for jeg er sikker på at slikt driver opp prisene. Ikke det at jeg ikke står i å betale vel tre kroner koppen for en espresso - men klubben får meg ikke til å tro at dette er en sånn bærekraftig non-profit greie, selv om de snakker i det vide og det brede om hvor snille de er med kaffebøndene.

Nespresso Club sender meg epost når de mener at jeg trolig er i ferd med å gå tom for kaffe, og dermed bør bestille mer. Og de sender meg epost når de tror at jeg bør rense maskinen min. De har jo full kontroll på bestillingene mine og følgelig forbruket. Det sleipeste er at de presenterer seg som en gave til meg, akkurat som om de forventer at jeg skal juble over at jeg får være med i dette eleverte forbundet av kvalitetsbevisste forbrukere.

Okei, kaffen er god, det skal de ha. Og de har stort utvalg og flashy innpakning. Men jeg skulle gjerne ha kunnet velge leverandør selv.

onsdag 17. mars 2010

Hår


Bergljot (41): "Vi må se til å få klippet deg, Kostas, nå ser du ut som en busk på håret."

Kostas (7): "NEI! Jeg vil ikke klippe meg. Ole og Vetle i klassen har langt hår.

Bergljot: "Vil du ha langt hår???" (Du store. Sjuåringen vil slippe ut håret. Er han påvirket av onkel Paaskehare, som hverken klipper eller børster seg, enda han snart er førti og tvillingpappa? Eller er det et prematurt ungdomsopprør?)

Kostas: "Ja. For Vetle og Ole slipper å klippe seg, de."

Bergljot: Ja vel. (Tenker at hvis dette er viktig for den enbårne sønnen, hvis det handler om identititsbygging, så skal ikke Mor stille seg firkantet). "Men hvorfor vil du ikke klippe deg, Kostas?"

Kostas: "Fordi det tar så lang tid, vel."

Gjett om ungen skal klippes. Skal han ha langt hår, får han i det minste hoste opp en plausibel begrunnelse. Og det holder ikke at han digger styx (bildet), heller. De er dårlige forbilder, hårmessig sett.

tirsdag 16. mars 2010

Bergljot, en terrorblondine

Mange muslimer og andre med mørk kompleksjon og etnisk påkledning mener seg diskriminerte når de er ute og reiser. De kroppsvisiteres, avhøres og må nærmest dokumentere at de ikke er terrorister.

Det er ikke lettere å være blåhudet og blond, kan jeg opplyse. JEG har nemlig vært ute og flydd meg en tur i det siste. Det var ikke artig, Securitas-damen tafset meg langt oppunder bysteholderen på jakt etter håndgranater og mitraljøser - i påsyn av hele køen. Enda jeg fortalte henne at det nok var støvlettene som var problemet. Og det var det.

Siden innsjekkingsautomaten ikke ville ha meg (ugyldig referansenummer), måtte jeg dra med meg kofferten om bord. Der oppi lå det strikkepinner og objekter med mer enn 100 ml væske som ikke hadde gjennomsiktig plastpose rundt seg. Det gikk jo ikke så bra i kontrollen. Jeg måtte kaste en nesten full kjempeburk med Biotherm rensemelk ("eller du kan jo sende den i posten?"). Det var så vidt jeg klarte å berge parfymen.

Jeg er for at alle skal behandles likt i sikkerhetskontrollen. Likevel føles det litt rart å bli håndtert som en potensiell terrorist når man er en blond og løsflesket småbarnsmor på 40+.

Thank you, Jihad Jane.

mandag 15. mars 2010

Om pupper - igjen (men for en gangs skyld ikke mine)

I helgen var gemalen, jeg og arvingene på familiebading. Vilikke (fireogethalvt) har mast om "svømmehalen" lenge, så vi innså at det var på sin plass med litt kvalitetstid på ungenes premisser.

Jeg har stor sans for "svømmehalen" - når vi først er kommet ut i vannet. Styret før og etter kan jeg styre meg for. Det der med å samle utstyr, oppdage at 80 prosent av badehettebeholdningen er borte (=uforutsett innkjøp av 4 badehetter a 89 kroner), lete etter badebleier m.m. er en kjedelig øvelse. Særlig fordi slikt vanligvis blir MIN øvelse.

Når det gjelder omkledning, har vi begynt å fordele etter kjønn. Det vil si at jeg tar meg av småpikene, mens gemalen får storebror. Særlig gemalen er fornøyd med den ordningen, men for så vidt jeg også. Jeg er ikke spesielt keen på å ha Vilikke på studietur i en herregarderobe. Fuglene vet hva hun kan finne på å si om forbipasserende mannlige genitalier.

I stedet fikk hun ta seg ut i en overfylt damegarderobe. Vi rigget oss til i en krok, og alt gikk riktig så bra - lenge. Til det kom en nokså frodig dame ut av dusjen med en baby under armen. Vilikke fulgte interessert med mens damen stelte nurket.

"Mamma," hvisker hun så, akkurat så høyt at de fleste i garderoben hører det.

"Ja?" svarer jeg, litt hektisk.

"Hvorfor vokser puppene på damene?" Hun kaster lange blikk på puppene til småbarnsmoren ved vår side.

"Men det vet du da. Damer må ha store pupper for å få plass til melk hvis vi får baby."

"Ja men mamma. Hvorfor bare vokser og vokser de?" Hun kikker fra meg til hun andre, hun andre ser ikke i vår retning. Jeg synes hun ser litt stresset ut.

"De gjør ikke det. Det vokser en stund og så stopper de. Når du blir stor jente, kommer du til å få større pupper, du også," sier jeg, og håper at akkurat denne samtalen er over.

Det er den ikke.

"Jeg skal iallfall ikke ha sånne pupper, vel!" sier min datter skråsikkert, før jeg får tauet henne med ut i dusjen, omtrent etter nakkehårene. Jeg minner meg selv om at vi må ha enda en samtale med våre børn om det å kommentere andres kropper og utseende.

Flere kroppslige kommentarer ble det ikke den dagen, iallfall ikke fra mine barn. Nå er det bare å håpe at hun med puppene har det greit. Hun er antakelig klar over at hun er barmfager, men jeg synes litt synd på henne likevel.

søndag 14. mars 2010

Rockering


Noen som har forsøkt å håndtere en sånn en i voksen alder? Jeg var sabla god som ung (iallfall sånn som jeg husker det nå). Som voksen har jeg framstått som seriøst dårlig, ringen har deiset rett i bakken etter et par vrikk.

Men!!!! Nå har jeg skjønt at årsaken ikke er at Bergljot er for dårlig til å rotere bekkenet (selv om det av og til virker som det knirker der nede). Neida, det har vært ringene sin feil, for de er rent for lette for voksne damer. Det er så deilig å kunne skylde på utstyret; i går testet jeg en ekte trimrockering - og den hang! Rockeringen var blytung og stor, og den hadde innebygde humper på innsiden. Humpene virker direkte på magespekk og svanger, påsto rockeringeiersken.

Kan rockeringing defineres som mosjon? I så fall tror jeg dette er noe som passer for meg:

- jeg blir ikke anpusten
- jeg får stå i ro
- jeg slipper å koordinere noe annet enn rumpe, bekken og hofter
- jeg slipper å måtte tilpasse meg en ubegripelig koreografi
- jeg slipper å bøye meg (veldig bra når man er aldrende)
- idretten virker direkte på området som i sin tid framsto som midje (liv). Tror jeg.

Jeg skal pinadø få meg en sånn en.

lørdag 13. mars 2010

Fø-fø-fø-førti-en

Saksopplysning til dem det måtte angå (det vil si alle som ennå er på riktig side av middelalderen):

Det er ikke så himla ille å bli førtien. Iallfall ikke i forhold til å bli førti. Førti var fælt (les: jævlig).

Jeg fikk ikke container, men jeg fikk en rød kaffemaskin. Gemalen påstår at den er så enkel å operere at jeg kan klare det selv. Jeg er ikke fullt så sikker på det.

Heldigvis har jeg pulverkaffe på lur.

torsdag 11. mars 2010

Oppfinnelse (10)


Sumaren nærmer seg, og jeg er som vanlig litt bakpå hva fysiske forberedelser angår. Ikke det at jeg har tenkt å valse rundt i bikini i det offentlige rom, men det er jo litt hyggelig å i det minste kunne føle seg vel i en sommerkjole.

Trimming og studiosoling er antakelig den mest bærekraftige og langsiktige "oppfinnelsen" for å komme i mål her, men ikke den kjappeste. Quickfix-en er sånn der muskelstimulerende belte som de selger på tv-shop (og som ifølge frisøren min til og med virker) - men den løsningen er neppe kvikk nok for meg. Jeg mener, man kan bare stimulere en kroppsdel om gangen - magen, så ett lår, en grevinnesleng (også kjent som triceps) før man tar bingovingene til slutt (=spekkhenget under skulderbladene).

Jeg vil ha et belte som går fra halsen og ned, en slags muskelstimulerende catsuit. Eller burka, om man vil, men den må nødvendigvis være tettsittende. Siden jeg lever i tiden og forventer effektivitet, ifører jeg meg selvsagt selvbruningskrem før jeg ruller meg inn i den heldekkende muskelstimulatoren. Det kan tenkes at jeg vil ligne på en spastisk oransje mumie under oppstrammingsøkta, men det får så være.

Brun Betong-Bergljot. Det er finere enn Blå Blubbe-Bergljot. Og for ordens skyld kan jeg opplyse at det ikke er Bergljot som er avbildet.

onsdag 10. mars 2010

Skapmus

Det fine med å ha hjemmekontor, er at man kan ta en ørliten bit søtt fra kjøkkenskapet så ofte man vil. Når kvelden kommer, og sukkersuget velter over en, blir det således lett å beherske seg - man har jo ikke noe godt i huset.

Vinn-vinn-situasjon!

Spar meg for sludder

Flere og flere småbarnsforeldre har så god råd at de velger å spare deler av barnetrygden, er bekymringsmeldinga i dagens nyheter. Venstre bykser på banen og krever behovsprøving og gradering av ytelsen.

Det de egentlig sier, er at småbarnsforeldre ikke bør ta seg råd til å spare. For det er vel samme svarten om man sparer 1000 kroner av lønna si, eller om man setter av bidraget fra staten, vel? Eller er det sånn at trygda er øremerket slik at den skal pløyes inn i den daglige driften av ungene, mens annen inntekt er til fri disposisjon?

Nei dette er for dumt.

tirsdag 9. mars 2010

Røtter og kulturhistorie

Det er greit å ha en slags formening om hva man kommer fra. Det handler om å ha kontroll på røttene sine, for de farger den man er, mener jeg å ha lest.

Bergljot stammer fra en gard på ei øy i en fjord i en utkantskommune. Jeg har ikke bodd der på 20 år, men det er løye med det. Der man kommer fra, kommer man fra. Jeg vet jo at det ikke bare er jeg som kommer fra der jeg kommer fra (selv om det av og til føltes slik i oppveksten), men jeg var sannelig ikke klar over at Snøhulemannen og jeg kommer fra samme utkant.

Sånn sett er det jo vanligvis ikke så mye snø der han og jeg kommer fra, derfor tenkte jeg ikke tanken. At min hjemkommune kunne fostre en snøhulemann, altså. For fra før er vi, eller kommunen, kjent for andre ting. For eksempel hadde vi i sin tid landets første bedehus. Hadde, sier jeg, for det ble tatt av en uhorvelig kraftig flom rundt sånn cirka andre verdenskrig eller deromkring.

En annen kulturell milepæl er at Anders Lange valgte å stifte partiet sitt hos snøhulemannen og meg på begynnelsen av 1970-tallet. Mer hos snøhulemannen enn hos meg, egentlig, siden han har direkte familiær tilknytning til gjestgiveriet der dette historiske øyeblikket utspant seg. Tenk det. Fremskrittspartiet ble født hjemme hos snøhulemannen.

Rundt 100 meter fra der Anders Lange og snøhulemannen henholdsvis stiftet parti og vokste opp ligger det en barnehage. Den ble tatt til fange av en kar med skytevåpen for en ti års tid siden. Per Ståle Lønning forhandlet med gisseltakeren på direkten på TV2. Og den fredelige hjemkommunen til snøhulemannen og meg var i nyhetene verden rundt.

Rundt en kilometer fra røttene til snøhulemannen, Fremskrittspartiet og barnehagen bor det en statsråd. Nå er vi over på de greiene jeg faktisk er litt kry av på ordentlig, for hun er flink og hyggelig. Bergljot har faktisk hatt statsråden som lærer i heimkunnskap i sjuende klasse, så hun har et visst grunnlag for å uttale seg.

Jeg tenker så det knaker nå om det er mer å berette hjemmefra, men det tynnes ut. Europas sørligste villreinstamme bor der snøhulemannen, ministeren og jeg vokste opp, det samme gjør en veldig sjelden plante som heter malurt.

Og så vokser det uendelig mye revebjeller (digitalis) der. Det skulle vel være det viktigste.

mandag 8. mars 2010

Skilsmisseforebyggende tiltak

For 600 kroner får du...

a) en konsultasjon à en time hos samlivsterapeut
b) støvletter på 70 prosent salg
c) vaskedame i fire timer

Jeg vet iallfall hvilket alternativ som vil ha mest positiv effekt på mitt ekteskap (nei, det er ikke støvlettene, de kan jeg jo kjøpe i smug når som helst):

Vaskedamen. Sånne burde man få på blå resept.

søndag 7. mars 2010

Oppfinnelser (9 og 9 1/2)

Denne er egentlig ikke min, men den har såpass mye for seg at jeg formidler ideen likevel: Snus med fluor. Da har endelig snuserne et faktisk grunnlag for å påstå at snus forebygger karies (hull). I tillegg vil jeg peise i litt klorin, for å forebygge brune tenner.

Denne her er jeg litt mer usikker på om vil slå an, men jeg lufter tanken: Astmainhalator med nikotinpatron. Eller sigaretter tilsatt luftveisåpnende medikamenter. Målgruppen er røykende astmatikere - hvis det finnes noen, da.

lørdag 6. mars 2010

Bergljot hedrer mor si

Jeg har fått en blog award av snille, snille Pia! Jeg har ikke fått noe slikt før, så jeg vet ikke helt hvordan man forholder seg, men jeg gjør sikkert ikke noe veldig feil når jeg putter den inn i et innlegg og takker pent før jeg sender den videre.


Hvis det er noen som fortjener en liten oppmerksomhet for bloggen sin, så er det mor mi. Hun har tatt et kvantebyks på edb-fronten det siste året - hun har fått seg Mac(verk), hun blogger, hun er på Facebook og hun er endatil på Twitter (selv om ingen egentlig skjønner hvorfor hun mener hun må være der).

Alle vi som står henne nær er litt rystet og dypt imponerte over disse dataoperasjonene til Mor, for vi så det ærlig talt ikke komme.

Jeg mener, mor mi hadde sjekkhefte fram til sånn cirka 2003, og hun har ikke håndtert et tastatur siden hun lærte seg Touch på handelsskolen på begynnelsen av sekstitallet. Nå er hun uten tvil den mest datakyndige i barndomsheimen (nå er ikke far min noe lys på området, men likevel. Han har i det minste hatt pc i nesten 25 år). Her om dagen kunne hun for eksempel fortelle at hun, nesten helt alene, hadde installert en ny nettleser for å få ting til å gli litt lettere i nettbanken.

Tenk det. Mor mi vet hva en nettleser er. Ubegripelig, er det.

fredag 5. mars 2010

Min venn i Karibia (2)

Hjelp, hjelp, nå vil visst Sam Noah chatte med meg på Facebook. Min modne reaksjon er å klapse igjen fjesboka midt i fleisen på ham. Huff.

Jeg er redd jeg må stenge ned/blokkere hele Sam Noah, for jeg blir litt nervøs av dette vennskapet vårt.

Fra Enjo til enjoy: Susanne Sundfør rules

Susanne Sundfør er så utrolig, utrolig flink! Og "The Brothel" er så fantastisk vakker.




onsdag 3. mars 2010

Oppfinnelse (8)


Det finnes mye gildt i mikrofiber til reinhald i heimen, men jeg savner ett remedium: Nemlig en mop for rot. Ser for meg en litt kraftig sak som suger til seg leker, klær, verktøy og annet som til enhver til ligger strødd utover dørken.

Tenk så fint å bare kunne plukke rotet av mopen i en operasjon i stedet for å kravle rundt på alle fire. Denne oppfinnelsen er nok mest relevant i hjem der noen (alle) roter og bare en (mor?) rydder, men markedet er der, det er jeg sikker på.

Rart at ikke Enjo har lansert noe slikt?

tirsdag 2. mars 2010

Bergljot blogger om scrapping

...eller rettere sagt, det gjør hun ikke, for da hadde det blitt et usedvanlig kort innlegg. Men bilder kan jeg skrive om. Bildebehandling.

I prosessen med å konvertere roterommet til gjesterom, kom jeg over familiens fotoskatt. Den fylte to store pappesker med usorterte fotos - mesteparten lå sammen med negativene sine i fremkallingskonvolutter, men ellers var det lite system å spore.

Bildehåndtering er en av mine svarteste samvittigheter. Ikke setter jeg noe inn i album, ikke har jeg logiske kataloger på pc-en og ikke lager jeg flotte scrappebøker som dokumenterer mine barns oppvekst. Egentlig kan jeg ikke for det, for i min familie gjør vi det sånn. Søsteren min fikk album, med barnebilder, av foreldrene mine til 30-årsdagen. Det var visst en voldsom jobb for mor mi å spa fram bilder deres pappeske, har jeg hørt.

Svigers har album, tror jeg, men ikke mange. Og det jeg har sett av nyere produksjon er vel ikke så mye å sette i album heller, kanskje. Selv om videofilmen fra Syden i 1993 eller deromkring var verre, svigerfar filmet trafikken og samhandlingen utenfor hotellet i 90 stive minutter. Lars von Trier kan bare gå og legge seg; ingen zoomer og panorerer som svigerfar.

Og så var det Mannen, svigerfars sønn. Han er god på å ta bilder, men dårlig på å organisere dem. Jeg, for eksempel, er arkivert i samme album som eks-bryllupet hans. Det er mulig tematikken i albumet er "koner", men egentlig tror jeg han bare tenkte praktisk og ville utnytte de tomme sidene bakerst i boka.

Bildene i eskene på rotegjesterommet er overført fra esker til kommodeskuffer. Jeg tror det kanskje betyr at jeg kanskje kommer til å sette dem inn i et album en dag jeg har lite å gjøre. Kanskje det til og med blir hyggelig å se igjen glimt av eks-livet sitt.

Hvis jeg kjenner meg selv igjen, da.

mandag 1. mars 2010

Reiseskildring

Bergljot & co. har vært på vinterferie. Ikke på noe lokalt fjell, neida, vi har krysset Norge på tvers i kompaniskap ned De norske statsbaner. Inntil det aller siste hadde vi tenkt å kjøre - men Mor fikk spasmer bare ved tanken på 62 mil i bli med grinete og bilsyke unger, glatte veier og vinterferietrafikk.

Jeg skal ikke skrive noen avhandling om den store togferden, jeg tenkte bare at jeg skulle juble litt behersket over toget som framkomstmiddel. Og ja, jeg har fått med meg at togene bare unntaktsvis kommer og går når de skal:

Jeg liker å reise mens jeg sover, selv når senga er 29 cm bred og jeg deler den med to unger.
Jeg liker å sitte i en stille kupe mens verden suser forbi utenfor.
Jeg liker å kunne strekke på beina når jeg reiser.
Jeg liker å kunne gjøre ting med ungene mine underveis - lese, spille, tegne...

Okei, tre av seks tog var forsinket. Det fjerde hadde ikke plass til oss, ikke var det plass på bussen som gikk i stedet for toget heller. Men vi syntes at det var helt kurant med taxi fra Hamar til Oslo (vi er temmelig sikre på at det var den eneste grunnen til at vi faktisk rakk det siste nattoget, Far hadde nemlig ikke tatt høyde for forsinkelser da han la opp turen).

Tog er en fin ting. Jeg skal toge mer, tror jeg.