mandag 18. januar 2016

Løpetid igjen

Dette er ikke en trenings- eller livsstilsblogg, så dette blir et unntaksinnlegg mellom alle de blå deppeepistlene. Så bær over med meg. Jeg løper igjen. Eller "springer", som vi sier i min del av landet. Etter et halvt år i rykkognappmodus med innlagte hvileskjær er jeg i gang.

Går det bra? Nja, stadig bedre, tror jeg. Kroppen knirker, pusten også, og endorfinene og dopaminet lar vente på seg. Akkurat nå er det ikke fryktelig morsomt å springe. Men jeg vet jo at det er bra for hodet, og at det etter hvert blir bedre for legemet også. Dessuten er det suverent kunne ventilere underveis - løpefølget mitt og jeg deler det meste etter fire års samtrening.

Og i september skal vi debutere på KK-mila. Det blir sikkert stas. jeg har ikke deltatt i sånt siden jeg var atten og drev med terrengløp i USA.

Jeg gikk i treningsdvale i høst en gang, da livet spisset seg til. Da mor ble sykere og etter hvert døde. Etter en stund virket det uoverkommelig å komme i gang igjen - det hjalp ikke det spøtt at jeg hadde trent i mange år og i utgangspunktet var i grei fysisk forfatning.

For å kompensere handlet jeg joggesko - fem par på et halvt år. Fire av dem har jeg knapt hatt på meg.

Nå er det altså andre boller, men også et justert amibisjonsnivå. Det viktigste er å komme seg ut, få frisk luft og kjenne at kroppen fungerer. Kanskje blir jeg aldri mer i stand til å løpe en totimers tur og like det - men i så fall er det helt greit, kjenner jeg.

:-)

mandag 11. januar 2016

All time low, om sorg og veiledning jeg ikke har bedt om.

Jeg er mildt sagt urovekket over hva enkelte får seg til å si og mene til folk som har mistet noen som står dem nær. Her er utsagn som har gitt meg ståpels på ryggen i seinere tid:

"Sørger du ENNÅ? Det er jo gått  mer enn to måneder siden hun døde. Nei nå ble jeg overrasket."

"Ok, skjønner. Men om du fortsatt er i den tilstanden om et halvt år, blir jeg bekymret for deg."

"Jeg har også mistet foreldrene mine, men jeg bestemte meg for å akseptere det. Det tok en måneds tid, så var det verste over."

"Husk, hun hadde ikke villet at du skulle være lei deg."

"Har dere ikke begynt å rydde huset hennes ennå?? Husk at det er en viktig del av bearbeidelsen."

"Det har jo sine positive sider også, vet du. Økonomisk. Du og ungene dine har mer trygghet og frihet."

"Livet må jo gå videre, vet du!"

Og så videre. Og bla bla bla. Jeg vil bare si, og det bør alle voksne folk vite, at ingen er like, og vi sørger forskjellig. Man skal være særdeles varsom med å gi råd og synspunkter på hva andre føler og gjør i tiden etter et tap. Vi må får lov til å sørge vår egen sorg.

Det dere også må være klar over, er at det tar lenger tid enn du tror. Når du, som bekjent eller perifer venn er kommet over sjokket og tapet, begynner jeg på den egentlige sorgen. Monsterbakken. Det er først nå jeg innser hva jeg har mistet. Bedøvelsen er på vei ut av kroppen.

Så hva kan du gjøre? Ikke så mye, egentlig. Bare akseptere at det er sånn det er, dessuten er det fint om du lytter mer enn du snakker.

torsdag 7. januar 2016

Litt om Waldemar Thrane, den nye katta mi

Bergljot holder seg som mange vet med katt, eller katter - for tiden to. Begge er sånne som er samla inn fra rennesteinen, og begge er på sitt vis sympatiske. Denne bloggen skal handle om Waldemar Thrane, også kalt Bobbos, som flytta inn i høst.

Waldemar er en stripete sak med finurlig kroppsbygning. Han er tjukk på midten, litt hjulbeint og slank for det meste. Han var meget mager og pjusk da han kom, men meget kjærlig og kontaktsøkende. Og ukastrert.

Sånn kunne vi jo ikke ha det, så Waldemar måtte til veterinær og kjøttkontroll. Denne avdekket at han var yngre enn forventet, bare tre-fire år - og at han har levd det lassisliv. Det var som forventet. Han mangler 17 tenner (!), har flere krigsskader, han var full av lus og hadde kolonier av midd i ørene.

Waldemar kom ut fra doktoren uten baller, lus, midd og mark. Etter hvert er han blitt penere og blankere og blidere - men dessverre driver han med selvskading, han klør og klorer seg til blods, han har store pelsløse sår på flankene. Han ser rett og slett ikke ut, så i går dro vi til veterinær.

Som forhenværende uteligger er ikke Dyret vant til, eller fortrolig med, å være i bur, så jeg var ganske lykkelig da jeg klarte å stappe ham inn på første forsøk. Naboen har nemlig lært meg et triks: Sett buret på høykant, løft Dyret forsiktig etter nakkeskinnet og tre det ned i buret - og lås før det kommer til seg selv igjen.

Han var lite fornøyd, og gav tydelig uttrykk for det, men jeg skyfla buret inn i bilen og la i vei til Sandnes - glad og fornøyd, ute i god tid. Det hadde jo gått så mye bedre enn forventet! Waldemar romsterte bak, han var ikke glad og fornøyd.

Så. Brått, etter tre-fire kilometer, kommer katta som et prosjektil, fra bagasjeavdelingen, via baksetet og fram til meg. Han har på finurlig vis klart å bryte seg ut av buret, og han er ganske rabiat. Det ble jeg også, på en litt annen måte, for hva gjør du når du har en oppkavet, rebelsk katt løs i bilen - mens du kjører - og du vet at du aldri i livet kommer til å klare å bure ham inn igjen?

Siden jeg uansett måtte kjøre - enten hjem eller til veterinæren - valgte jeg det siste. I pent og rolig tempo. Katta labba rundt i bilen, lå litt på dæsjbordet, i forsetet, tok seg en tur bak.

Så merkelig at den setter spor, tenkte jeg. For jeg kunne tydelig se poteavtrykk på dæsjbordet. Kunne det være svette siden han sikkert var stressa? tenkte jeg. Men så kjente jeg lukta. Spylervæske. Krapylet hadde, i kampens hete, klart å klore hull i en pose med spylervæske bak i bilen. Så satt vi der da, i spritosen. Ganske absurd egentlig.

Vel framme hos veterinæren oppstod neste problemstilling. Hvordan få ham inn, uten bur? Og hva om det satt en koloni med rottweilere på venterommet? Etter telefonisk kontakt med doktoren fikk vi liste oss inn ei bakdør, og Waldemar ble plassert på undersøkelsesbordet. So far so good!

Heldigvis vet han å oppføre seg, er tillitsfull og kontaktsøkende. Hva som feiler han vet vi fortsatt ikke, bortsett fra at han klør og har betennelser i huden. Det skal løses med kortisonsprøyter og penicillin.

Pillekur i ti dager, to ganger til dagen blir rasende festlig. Det eneste Waldemar Thrane avskyr like mye som å være i bur, er å ta piller. Løsningen er å dele dem opp i våtfor, for han er altfor glad i våtfor til å våge ikke å spise alt.

Og om noen lurer på hvordan vi kom oss hjem fra veterinæren med Houdini, så løste vi det med gaffa-teip rundt buret.