Litt om Waldemar Thrane, den nye katta mi

Bergljot holder seg som mange vet med katt, eller katter - for tiden to. Begge er sånne som er samla inn fra rennesteinen, og begge er på sitt vis sympatiske. Denne bloggen skal handle om Waldemar Thrane, også kalt Bobbos, som flytta inn i høst.

Waldemar er en stripete sak med finurlig kroppsbygning. Han er tjukk på midten, litt hjulbeint og slank for det meste. Han var meget mager og pjusk da han kom, men meget kjærlig og kontaktsøkende. Og ukastrert.

Sånn kunne vi jo ikke ha det, så Waldemar måtte til veterinær og kjøttkontroll. Denne avdekket at han var yngre enn forventet, bare tre-fire år - og at han har levd det lassisliv. Det var som forventet. Han mangler 17 tenner (!), har flere krigsskader, han var full av lus og hadde kolonier av midd i ørene.

Waldemar kom ut fra doktoren uten baller, lus, midd og mark. Etter hvert er han blitt penere og blankere og blidere - men dessverre driver han med selvskading, han klør og klorer seg til blods, han har store pelsløse sår på flankene. Han ser rett og slett ikke ut, så i går dro vi til veterinær.

Som forhenværende uteligger er ikke Dyret vant til, eller fortrolig med, å være i bur, så jeg var ganske lykkelig da jeg klarte å stappe ham inn på første forsøk. Naboen har nemlig lært meg et triks: Sett buret på høykant, løft Dyret forsiktig etter nakkeskinnet og tre det ned i buret - og lås før det kommer til seg selv igjen.

Han var lite fornøyd, og gav tydelig uttrykk for det, men jeg skyfla buret inn i bilen og la i vei til Sandnes - glad og fornøyd, ute i god tid. Det hadde jo gått så mye bedre enn forventet! Waldemar romsterte bak, han var ikke glad og fornøyd.

Så. Brått, etter tre-fire kilometer, kommer katta som et prosjektil, fra bagasjeavdelingen, via baksetet og fram til meg. Han har på finurlig vis klart å bryte seg ut av buret, og han er ganske rabiat. Det ble jeg også, på en litt annen måte, for hva gjør du når du har en oppkavet, rebelsk katt løs i bilen - mens du kjører - og du vet at du aldri i livet kommer til å klare å bure ham inn igjen?

Siden jeg uansett måtte kjøre - enten hjem eller til veterinæren - valgte jeg det siste. I pent og rolig tempo. Katta labba rundt i bilen, lå litt på dæsjbordet, i forsetet, tok seg en tur bak.

Så merkelig at den setter spor, tenkte jeg. For jeg kunne tydelig se poteavtrykk på dæsjbordet. Kunne det være svette siden han sikkert var stressa? tenkte jeg. Men så kjente jeg lukta. Spylervæske. Krapylet hadde, i kampens hete, klart å klore hull i en pose med spylervæske bak i bilen. Så satt vi der da, i spritosen. Ganske absurd egentlig.

Vel framme hos veterinæren oppstod neste problemstilling. Hvordan få ham inn, uten bur? Og hva om det satt en koloni med rottweilere på venterommet? Etter telefonisk kontakt med doktoren fikk vi liste oss inn ei bakdør, og Waldemar ble plassert på undersøkelsesbordet. So far so good!

Heldigvis vet han å oppføre seg, er tillitsfull og kontaktsøkende. Hva som feiler han vet vi fortsatt ikke, bortsett fra at han klør og har betennelser i huden. Det skal løses med kortisonsprøyter og penicillin.

Pillekur i ti dager, to ganger til dagen blir rasende festlig. Det eneste Waldemar Thrane avskyr like mye som å være i bur, er å ta piller. Løsningen er å dele dem opp i våtfor, for han er altfor glad i våtfor til å våge ikke å spise alt.

Og om noen lurer på hvordan vi kom oss hjem fra veterinæren med Houdini, så løste vi det med gaffa-teip rundt buret.