Det hjelper ikke å vake

Jeg hadde valgvake for meg selv da amerikanerne skulle velge seg ny president. Da jeg la meg ved 02-tiden så alt lyst ut, Hillary så ut til å vinne Florida - og jeg takket høyere makter for at de hadde tatt til vett på andre sida av Atlanteren.

Sånn ble det jo ikke. Uten at vi trenger å rippe opp i det.

I går så jeg på sjakksendinga på NRK. Magnus i VM, vet dere. Høydramatisk. Jeg verken kan sjakk eller skjønner sjakk, men liker godt rammene rundt. Jeg har litt problemer med å forklare hva som egentlig fenger - det bare er sånn.

Magnus så ut til å kunne klare remisen en stund. Det er jo det han driver med nå for tida - uavgjortkamper. Så jeg la meg med trua og håpet i behold - og våknet til nyheten om at han hadde surra det til for seg. Og, for å toppe det hele, nekta å snakke med pressen.

Konklusjon: Det har ingenting for seg å sitte oppe og vake - iallfall ikke om man legger seg prematurt. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre.

Så vet dere det.

Tanker før tåa skal sløyes

Onsdag skal tåa mi på operasjonsbordet. Jeg også, men jeg har i det minste narkose. Min venstre stortå er venstrevridd, så nå skal den hugges til og vinkles om slik at den blir mer sentrumsorientert.

Det var jeg som mente at høsten ville være en passende årstid for inngrepet. Fotballsesongen (mine barns) er passe, sommerferien er omme, høsten er kjip uansett og så bortetter. Dessverre glemte jeg den mest vesentlige variabelen - nemlig at det stunder mot jul, hiv og hoi.

Jeg skal ligge med labben høyt i tida framover. Og etterpå det igjen skal jeg komme meg rundt på krykker, uten å belaste en forfot som ikke kan ha sko på seg. Det blir nok artig når julegaver skal kjøpes, kaker bakes og hus gjøres klart. Noe av dette kan rett nok løses med netthandel - men slettes ikke alt.

En velorganisert og systematisk person ville nok ha tatt konsekvensene av situasjonen begynt julestria litt tidlig. Tross alt har jo operasjonstidspunktet vært kjent lenge. Men sånt biter åpenbart ikke på Bergljot. Her prokrastinerer vi så sant vi kan, og det kan vi som regel.

Heldigvis er julekorta bestilt. Og heldigvis kommer jula uansett. Og heldigvis vil ungene mine heller ha sånne stygge sjokoladekalendre enn pakkekalender, enda jeg har brodert en fin sak i korssting. Motviljen mot husflidsvarianten kan skyldes gjennomgående kjipe gaver; tannbørster, strømper og truser er liksom ikke godt nok nå til dags...

Sånn går dagene.

Støv støv STØV

Huset mitt har varmepumpe. Lufttilluft, tror jeg, det iallfall ikke noe vann involvert. Den surrer og går, og det har den stort sett gjort siden jeg flyttet inn i huset mitt for treogethalvt år siden.

Jeg vet at det er noen filter inni der, det er jo alltid det, og jeg mener at jeg husker at han jeg kjøpte huset av hadde noen synspunkter på vedlikehold av disse filtrene. Jeg måtte støvsuge oppi der, sa han. Hver uke!

Nå sitter det ganske langt inne å åpne en elektrisk devise. Jeg sliter nok med å skifte støvsugerpose. Eller filter i ventilasjonsanlegget. Dingsen jeg fikk i posten til oppgradering av varmtvannsberederen før sommeren ligger fortsatt oppå varmtvannsberederen. Teknisk maintainance er ikke Bergljots sterke side.

Under varmepumpa mi har jeg en lav, hvit hylle. De siste månedene har det kommet noe dryss på hylla, ved en stasjonær, halvdød potteplante. Jeg har trodd at det var kattekrapylet som er ansvarlig for bøsset. Teorien har vært at dyra har bedrevet hærverk på planten. De bøllefrøa.

Men så en dag kikket jeg nærmere på disse partiklene, og da kom den gryende mistanken om at det rett og slett kunne være støv. Støv! I mitt plettfrie hjem! Og hvor kunne et slikt lokalt utbrudd komme fra? Fra varmepumpa, så klart.

Det skulle jo fortsatt gå noen uker før jeg fikk åpnet beistet - og så sannelig, der inni var det to filter. Ett lite og ett stort. Ikke var de spesielt vanskelige å få ut heller - og ikke var det mulig å se gjennom dem. Jeg gjøv løs med støvsugeren, og kunne forbløffet observere at filtrene ikke bare skiftet farge, de skiftet også, eh, maskevidde. Helt utrolig var det.

Etter denne skjellsettende opplevelsen har jeg besluttet at jeg faktisk skal gjenta denne øvelsen jevnlig, for nå er det helt slutt på forstøvinga. Inneklimaet er blitt merkbart bedre også. Jammen godt at jeg bare er allergisk mot katt, hund og timotei, og ikke mot husstøv. Da hadde jeg vært dau antakelig.

God helg.

Bergljot kaster seg inn i den amerikanske valgkampen. Og litt Voltaire.

Hva er det med de der amerikanerne? Og måten de driver valgkamp på? Og, ikke minst, kandidatene de ser for seg skal kunne gjenreise nasjonens ære og tilhørende herligheter? Jeg er mildt sagt rystet, kvalm og ikke så rent lite redd. Hva er det de holder på med?

Lekkede eposter, taler og videoopptak, beskyldninger, sjikane og utroskapspåstander - himlende øyne og viftende pekefingre, en suppe av sirkus og såpeopera, klovner i kamp. Null regi, ingen grenser. Folkestyre. Demokrati, hei og hå.

Demokrati er kjekt. Det er kjekt å få være med og bestemme. Det er kjekt å få kunne si og mene hva man vil også. Personlig tror jeg at det er mye kjekkere å leve i et demokrati enn i et diktatur.

Men litt jording må det være. For å si det sånn. Litt fornuft.

Kanskje han ikke var så dum, han Voltaire. Kanskje det er på tide å tørke støv av det opplyste eneveldet. Jeg har ikke fått det til å fungere hjemme hos meg, dessverre (vanskelige undersåtter), men jeg har tro på konseptet.

Hjelpe oss.

Lillesøsters venner ser deg. Hvor er Datatilsynet når man trenger dem. Hrmf.

Jeg er under overvåkning. I heimen. Og det er et helsike. Nå tenker jeg ikke på Sector Alarm, som har satt opp kamera i gangen min - selv om de har kongeutsikt når Bergljot labber lett antrukket mellom bad og soverom. Jeg unner virkelig vekterne den oppturen i en hverdag med banditter og utrykninger.

Problemet er min yngste datter. Hun bruker iPad-en sin til å snakke med venninnene sine (på høyttaler, så klart), og så filmer hun mens hun gjør det. Det legger jo noen føringer, kan du si. Ikke kan jeg heve stemmen og gneldre når jeg blir sur. Huset bør ikke flyte over. Vi må være antrukket til enhver tid. Skapdører (og dodører) må være lukket.

Jeg sier til ungen at filming innaskjærs ikke er greit, men hun er ganske så tungnem. Så får vi se da. Om jeg varsler han Thon i Datatilsynet. Eller om jeg rabler over iPad-skjermen med sprittusj (manuell sladd). Kanskje iPad-en må inndras for en periode.

Eller kanskje jeg rett og slett være mer presentabel til enhver tid - og ha det mer presentabelt rundt meg til enhver tid. Om jeg da ikke bestemmer meg for bare å gi blaffen.

Blæh.

En liten bekjennelse. Det er lenge siden sist nå. Og litt kirurgi.

Here we go again. Jeg er på skokjøret, atter en gang. Jeg har kjøpt tre par høye, upraktiske (men komfortable, på sitt vis!), vidunderlig vakre sko. Trenger jeg dem? Nei. Men jeg fikk dem for halv pris. Var de billige for det? Nei, egentlig ikke.

Jeg klarer ikke å stå imot Lola Ramona-sko på salg. Jeg bare må ha dem. Siden jeg egentlig IKKE må ha dem, har jeg nå bestemt meg for ikke å gå inn på Lola-siden på zalando.no. Faktisk tror jeg at jeg skal holde meg unna zalando i sin helhet, min manglende impulskontroll omfatter jo ikke bare sko. Men mest sko. Og vesker.

Det ironiske er at jeg snart ikke kan bruke de fantastiske skoene mine (mulig det er derfor jeg kjøper dem). Stortåa mi skal sløyes og fileteres, og det er ikke måte på forholdsregler etterpå. Vi snakker  "fot-over-hjertenivå" den første uka, så seks uker med forbud mot å belaste forfoten. Det verste er ¨forbudet mot å gå i smale sko i SEKS MÅNEDER. Tanken er nesten ikke til å holde ut.

Alle de andre ulempene som følger med en midlertidig funksjonshemming skal jeg ikke snakke om nå. Det føler jeg at fortjener et eget innlegg. Jeg må ha noe å sutre over seinere også.

Nå blir det to måneder på høye hæler. Antakelig massevis av jogging også, for det stopper også opp etter inngrepet. Stakkars Bergljot.

(Elisabeth, om du leser dette, jeg er veldig interessert i det magiske plasteret ditt. Har ikke arr etter forrige sløyelse, og det er et lite under.)

Ønsker alle en høy og god helg. (Nei, ikke bli høye. Sånt tar jeg avstand fra).

Jojo. Jeg føler meg litt lurt, helt ærlig.

En tilfeldig dobbelside fra en novelle som er forkledd som en roman.

Jeg har, i likhet med halve Dame-Norge, lest noen bøker av Jojo Moyes det siste året. Bøkene er koselige, lesbare og rørende. Du får kjærleik og happy ending, men slipper de der kjedelige sex-skildringene. Det skader kort og godt ikke med litt feelgood.

Her før helga slo jeg til på COOPs medlemstilbud på Jojos siste verk - som heter noe sånt som Tur for en til Paris. 199 kroner koster den - og det er visst en hundrings under den egentlig utsalgsprisen. Hvilket kupp, tenkte jeg - hardback og greier. Jeg så for meg TIMER på sofaen med smågodt, latter og tårer. En helg på flukt.

Men slik ble det jo ikke. Selv om boka har over 200 sider. For det står jo ingeting PÅ sidene!!! Er målgruppa 80 +, eller barn under 8 år? Eller er utgivelsen spesialtilpasset for COOP-kunder? Svære bokstaver, mye luft på sidene, meningsløse illustrasjoner og, til alt overmål, flere blanke sider mellom kapitlene.

Jeg leste 80 sider på en halvtime. Helt sant. Romanen inneholder egentlig ikke mer tekst enn en langstrakt novelle. Og jeg har betalt 199 kroner for den novellen. Selv historien er søt nok, er den ikke verd prisen.

Hrmf.

Vis meg håndveska di, og jeg skal si deg hvem du er

Dere skjønner hva jeg mener. Og jeg er ikke den første som har ment det heller, garantert. Håndveska di, innholdet i den og struktureringen av innholdet sier mye om eieren.

Type veske sier selvsagt mye; har du heklenett eller batikkveske - eller kjører du Louis Vuitton eller Jane Birkin? Her kan vi muligens avkode noe om politisk orientering, yrke, økonomi, fashonistagrad - og smak, selvsagt.

Jeg innrømmer glatt at jeg er et sted midt på treet på skalaen her; jeg har sånn cirka fire Michael Kors-vesker i kulørene beige, hvit, sort og blått. Jeg har også en kongeblå Karl Lagerfeld-veske med dingeldangel på.

Samtlige er kjøpt på salg (altså fjor- eller forfjorårets modeller). Altså er jeg mer opptatt av å gjøre kupp enn å være først ute med noe. Og så er jeg en av dem som har folkeliggjort MK - eller gjort den harry, som moteekspertene påstår. Hvilket ansvar. Jeg skjemmes.

Så til innholdet. På en tilfeldig dag som i dag har jeg med meg min blå MK skulderveske. Den må jeg si at på mange måter rommer det viktigste i livet mitt. Unntatt ungene da. Selvfølgeligheter som nøkler og lommebok, ja visst, men også parfyme (Marc Jacobs' Daisy), to neglefiler, en hårbørste, en pakke tyggis, gnagsårplaster og solbrilleetui.

Det viser seg at sistnevnte slett ikke inneholder solbriller - men de vanlige brillene mine som jeg ikke har visst hvor har vært på temmelig lenge. (Note 1: Brillene fra Miu Miu er har burgunderrød innfatning, og var hippe for ti år siden. De er selvsagt kjøpt på 70 prosent).

La oss gå videre. I veska har jeg en filmrull (!), ikke fordi jeg ikke er digital, men fordi jeg kanskje en dag opparbeider mot til å framkalle den. Den er mors, eller fars, og ingen av dem er her lenger. Følelsesladet objekt. Jeg har to kulepenner, og et løst medlemskort til DNT. Det burde vært i lommeboka.

Hjelpe meg, jeg drar på pass også, ser jeg. Kanskje fordi jeg innerst inne vil være beredt til å flykte fra alt, FORT. Eller fordi jeg ikke har somlet meg til å legge det bort etter turen til Litauen i august. Forklaringen er nok helst det siste. Tannpirkere, allergitabletter, enda flere kulepenner. Og serviceheftet til min elskede Mitsubishi Outlander.

Nå nærmer vi oss slutten. Av alle ting har jeg også med meg innkallelsen til en rettssak, jeg skal være meddommer i lagmannsretten. Tenk at de kan bruke sånne som meg der. Ja ja. Konklusjon: Bergljot er ganske kaotisk og mangslungen/mangfoldig.

Så var det strukturen på innholdet. Den tror jeg faktisk at jeg skal avstå fra å beskrive, iallfall i dybden. Men stikkordet "container" skulle være ganske dekkende. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at disponenten av veska er rotete og ustrukturert.

For en selvinnsikt.

Jeg har møtt meg selv i døra, og så har jeg gjort meg ferdig med KK-mila.

Det hadde seg sånn at pc-en min har slått krøll på seg. Jeg fikk kyndig hjelp - men etter at jeg var ferdig hjulpet, var alle automatisk lagrede passord og nettstedshistorikk borte fra edb-en. Det endte med at jeg googla min egen blogg - og jeg fikk opp et innlegg fra 2010.

2010. Da var jeg fortsatt gift, jeg bodde fortsatt i villa, jeg hadde fortsatt foreldre og jeg hadde små barn. Jeg var for sliten til å trene, og jeg bodde i et permanent kaos (det gjør jeg for øvrig fortsatt). Jeg kjenner meg igjen i ordene, det er jeg som har skrevet og delt - men jeg ser jo at jeg var mye festligere før. Og mer utleverende. Sikkert fordi jeg trodde jeg var anonym - men det var jeg jo ikke, viste det seg seinere.

Nå ja. Det er gått vinter og vår siden sist jeg skrev her inne, hvilket er fint, for da har jeg lov til å oppsummere den siste tidens hendelser og aktiviteter. Iallfall noe av det. Om noen av dere husker at jeg kanskje har nevnt at jeg skulle løpe KK-mila, for eksempel, så kan jeg nevne nå at jeg har gjort det.

Ja da. Og hadde det ikke vært for det at jeg var så grusomt stygg på håret på bildet Vita Hjertego tok i løypa, hadde jeg bildedokumentert det også. Note to self: Løp med kule solbriller. Og ikke tøm vann i håret underveis.

Oppsummering: Ei mil er ganske langt. Særlig når den første halvdelen stort sett går oppover. Lyspunktet er at den siste halvdelen i hovedsak går nedover. Jeg, og mer enn 3000 andre, peiset i vei i varierende driv, i varmen, uten solkrem og uten solbriller (jeg, altså). Men det var fantastisk, jeg datt inn i mitt eget hode. Bare løp, liksom. Noen passerte, noen passerte jeg. Vi var en eneste stor bølge.

Etterpå gjorde det vondt og godt. Jeg var kry og lettet over å ha gjennomført. Ville helst tasse rundt i Byen med nummerlappen på brystet og goodie-bagen i lanken. Se på meg, liksom. En løper! Det var jo jomfruturen, mind you, har ikke gjort sånt siden 60-meteren på barneskolen.

Det var jo ikke bare jeg som løp fra Tjelta og omegn, vi var rundt 30 i Team surprise!. Etter anstrengelsen dro vi til med champagne-forsing på hotellet, og så middag på Dinner. Note 2 to self: Neste gang skal jeg dusje FØR sjampisen. Det var en periode jeg var fristet til å bare sitte og kope og bare droppe hele middagen. Jeg er glad for at Wenche fikk meg på bedre tanker (antakelig fordi jeg ikke akkurat luktet blomster).

Etter dusjinga, og middagen, og vinpakken, og drinkene, og nachspielet, ble jeg lagt. Det var nok greit. Og jeg var ikke først oppe dagen derpå. Derimot fikk jeg kaffe på sengen. Heldigvis trengte jeg ikke Paracet. Selv om kroppen kjentes ut som den hadde fått skambank. Og hodet også, litt.

Det er dekkende å avslutte med at alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Kan også tilføye at jeg alt er påmeldt til neste års evenement, som skal avvikles 2. september. Det blir så bra at.

Når 11-åringen din vil være Beyonce på Halloween

...fyll på hva som helst etter prikkene, halvparten av henvendelsene fra mine barn begynner slik. Kan jeg få ditt, jeg vil ha datt, den har fått sånn, hvorfor kan ikke jeg få?

Noen ganger sier jeg ja, oftere sier jeg nei, og noen ganger sier jeg til og med at jeg ikke er en pengemaskin det går an å trykke på for at det skal trille penger ut av stjerten på meg. (Men det siste sier jeg mest når jeg er litt sur i forkant altså.)

Nå har jeg nettopp snakket med Vilikke i telefonen:

"Mamma, du vet når det blir Halloween..."

(Sukkersøt stemme. Jeg stålsetter meg.)

"Kan jeg få en Beyonce-drakt da, som jeg kan bestille på nettet?"

"Hæ? ikke hvis det koster tusenvis av kroner," sier jeg.

"Neida, det koster bare halvparten, og jeg skal betale med mine egne penger!"

"Du vet at de putter på moms og toll og ekspedisjonsavgift, og så blir det uansett mye dyrere," sier jeg, gledesdrepende. (Det har vi nemlig vært gjennom før.)

"Mamma, vær så snill...!"

"Ikke nå, vi får snakke om det seinere."

Javel. Nå vet jeg hva vi skal snakke om i ettermiddag. Jeg vet at jeg må være forberedt på å argumentere hardt. Utfallet er uansett gitt, ikke svarte om min unge, på 11, skal labbe rundt fra dør til dør som Beyonce på Halloween. Et sted går grensa. Hrmf.

Monday it is, og fortsatt agurktid

...og ikke hvilken som helst. I morges fikk jeg dokumentert at kattekreka nå skjønner poenget med luka, begge trosser angsten for det skumle "klikket" (chip-registreringa) og går inn selv nå. Ergo er ikke investeringen helt bortkastet.

Hva som skulle til? Pøsregn. Mine puser er ikke allværskatter.

Som tittelen indikerer, den er ikke søkemotoroptimalisert, skjer det ikke så mye med Bergljot og lottene hennes om dagen. Første skoleuke er gjennomført, hvilket slett ikke er verst. Nå er 66,6 prosent av -lottene overlevert til barnefaren, hun siste blir et par dager til. Vi må ha litt piketid, mener hun. Jeg er usikker på hva hun legger i det begrepet der hun sitter fastskrudd i iPad-en sin.

Men i går badet vi, barnet og jeg. Det var min ide, noe som rystet Vilikke ganske kraftig. Det var ikke tettitett med folk på Ølberg-stranda på kvelden, og det var bra siden jeg har badestrandfobi. Vi angrep vannet både via vassing og hopp fra moloen. Det blir feil å si at økta var langvarig, men vi bevilget oss softis etterpå.

Fint med våt søndag. For så vidt ble vi våte på lørdagen også, da gjennomførte vi Kongeparken. De eldste -lottene gikk på selvstyr, veldig praktisk. Dessverre måtte både Vilhellerikke (snart ni) og kusine Filifjonka ha voksenfølge både her og der. Hun andre mora, som er sammenfallende med undertegnedes søster, var ikke videre interessert i å kjøre karusell eller tømmerrenne, så tante Bergljot fikk dosen. Og vel så det.

Klok av skade unngikk jeg bergogdalbanen (allergi for den slags, holdt på å dø i Tusenfryd i mai). Derimot gjennomførte jeg et par runder i torpedobåt. Den går ut på å skyte vann på hverandre. I vårt lille fartøy var det først Filifjonka, og så Vilikke, som skjøt. Jeg var blink. Så mye for risikodeling.

What else is new? Jo. Jeg er kommet til Level 313 i CC. Det er jeg på ingen måte stolt av.

:-p

Og så var vi tilbake i hverdagstralten. Og godt er det!

Jeg er inne i min tredje arbeidsuke. Nå er heldigvis ungene i gang også. I går begynte skolen. Det foregikk akkurat sånn som det gjør hvert år; som vanlig ble døgnrytmen snudd i en engang siste natta, og som vanlig var de forholdsvis lite uthvilte på morgenen. De kom hjem med dunger av lærebøker - og dere lurer vel veldig på hvem som måtte legge bind på dem.

"Hvordan lærer man seg egentlig å legge bind på bøker?" Spurte elleveåringen beundrende.
"Ved å prøve å gjøre det," knurret jeg.
Men da var hun alt på vei ut for å lete etter Pokemon'er, så hun var vel egentlig ikke så veldig interessert.

Sønnen, den enbårne, har begynt på ungdomsskolen. Han var ikke interessert i å bli avbildet og pushet ut i sosiale medier av en sentimental og lettrørt mor. Derfor vurderer jeg å legge ut et bilde fra i forrige uke, der han faktisk støvsuger. Det er et like historisk øyeblikk det som at han er i gang på ungdomsskolen.

Så what else is new? På kattefronten har det vært betydelige forbedringer siden Gammel Defekt Luke er byttet ut med Ny Velfungerende Luke. Kattedyr II, Waldemar Thrane, er også blitt chipet siden sist. Dessverre nekter begge de fastboende å gå INN gjennom luka siden den avgir et bestemt KLIKK når den registrerer chipen, noe som ikke kan sies å være annet enn en betydelig strek i regningen, tatt i betraktning har jeg har brukt 2.500 kroner på prosjektet.

Lyspunktet er at ingen av de andre gjestekattene kommer seg inn (så ungene slipper dem inn manuelt i stedet. Hrmf.).

Noen husker kanskje at jeg skal løpe KK-mila i september. Om noen lurer, kan jeg informere om at jeg er i gang med oppkjøringen. Treningsøktene og -frekvensen er noe panikkartet, men jeg holder meg til planen: Tre økter i uka og litt styrketrening når jeg gidder (det er sant å si ikke så ofte).

:-)

Jeg er visst blitt innehaver av et kattepensjonat. Og det var slett ikke meningen.

Det er hyggelig med katt. Ikke bare liker jeg mine egne, jeg liker andres også. Men jeg liker dem ikke fullt så godt når de har slått seg til inne hos meg. Urk.

Greia er at jeg har kattedør. En avansert en, som (om brukt riktig) bare slipper inn  de kreka som bor i huset (nei, ungene inngår ikke i denne definisjonen). Dyra må være chipet, og de må være registrert i døra. For å si det enkelt.

Dette funka fint de første årene - det var fantastisk å slippe stinkende kattedoer, dessuten var det mulig å reise bort ei helg uten å hyre kattevakt. Det er også lettere å skaffe kattevakt når oppdraget bare innebærer påfyll av mat og vann annenhver dag.

Waldemar Thrane, fastboende

Men så fikk jeg ny katt. Eller rettere sagt - jeg fikk en gammel hjemløs en som flyttet inn. Han rakk jeg ikke å chipe før ferien. Løsningen ble å skru av "vaktfunksjonen" mens jeg var borte. Altså kunne dyra dra med seg vennene sine inn om de ville. Det ville de, har et vist seg.

For tida har jeg en rekke faste gjester. Jeg har Arnold, som bor et par hus bortenfor meg i den ene retningen: Han er en tjukk stripepus type kastrat. Han oransje som bor i den andre retningen er IKKE kastrert. Derfor er det antakelig han som tisser i gangen min av og til. Hrmf. Og så har vi han slanke, langlemmede gutten som bor rett over veien, han er identifisert som katta til Arno, som jeg egentlig ikke kjenner. Han er der ikke så ofte som Arnold og den oransje.

Smørblomst, fastboende

Katt nummer fire er en liten, langhåret hunnkatt, hun er sjelden innom siden hunnkatten min ikke går overens med andre hunnkatter enn seg selv. INGEN av krapylene, verken de fastboende eller gjestene, går over ens med den svarte, det er sikkert derfor han bare kommer på nettene. Det blir alltid rabalder når han svarte kommer.

To fastboende og fem faste gjester har jeg altså i kosten. Sånn kan vi selvsagt ikke ha det, så nå har jeg bestilt ny kattedør på nettet - og jeg har bestilt chip til Waldemar Thrane. Billig blir det ikke, men i det lange løp er det sikkert ikke billig å holde alle kattene i nabolaget i kosten heller.

Nå må jeg bare klare å framskaffe noen som kan skifte døra for meg. Er det ikke det ene, så er det det andre. Sukk.

 

Finnes det et tilbud til oss som er på Candy Crush-kjøret?

Jeg har hatt et tilbakefall på Candy Crush, etter mange måneder med total avholdenhet. Jeg sprakk i går, og kom helt til brett 72 før jeg ga meg. Man skulle tro at omfanget av sprekken skulle resultere i overdose, men nei da. Jeg gleder meg til å fortsette.

Jeg vil bare si at jeg har skamvett nok til å ikke plage Facebook-vennene mine med tigging om ekstra liv og den slags. Først og fremst fordi jeg skammer meg over tilbøyelighetene mine. Skam er som kjent et framtredende element med alle former for avhengighet sammen med fornektelse, bagatellisering og smug-praksis. (Jeg har jo lyst på de ekstra livene, tro ikke annet!!!)

Det er vanskelig å si hvorfor det er blitt sånn. Antakelig er jeg disponert for å bli hekta. Trøsten er at CC-hekt ikke er det verste man kan komme ut for av spillegalskap, det skal mye til for at man spiller bort gård og grunn - tror jeg. Selvsagt er det en viss risiko for at man kan gå over på sterkere saker, som nettpoker, fri og bevare meg vel, men det vokter jeg meg for. Så det er sagt!

Morfaren min likte å spille bingo. Det er sikkert der jeg har det fra. Enn så lenge nyter jeg rushet fra min lille guilty pleasure, før jeg gjør som sist - sletter appen. Og oppsøker, eller oppretter, Candy Crushers Anonymous. Jeg blir vel ikke alene der, vil jeg tro.

Som regel går det meste en del bedre enn du tror og frykter, iallfall om du er negativ nok i utgangspunktet.

Og det er Bergljot. Alltid. Jeg gruer meg til det meste i god tid i forkant - også til ting som egentlig skal være gøy. Jeg tenker på hva som kan gå galt, og ulike alternativer for hvordan det kan komme til å gå galt.

Denne generelt negative innstillingen gjør at jeg vanligvis blir positivt overrasket - derfor anbefaler jeg alle å gjøre det samme: krisemaksimer! Anerkjenn, og lev etter, Murphys lov! Selv om ingenting er så ille at det ikke kan bli verre, så blir det som regel ikke sånn.

Roadtrip'en til Lofoten, for eksempel, var storartet. Jeg så ikke så lyst på å kjøre 4500 kilometer med tre motvillige unger, men så var det ikke vanskelig i det heletatt. De sloss, men ikke så mye som forventet. De maste, men ikke å intenst som fryktet. De klagde, men faktisk mest de siste 10 milene. Og da var jeg egentlig passe møkka lei, jeg også.

Lofoten er mye penere enn jeg trodde. Vi var på en øy uten vei og båtforbindelse ganske langt unna turiststrømmen. Ungene badet hver dag, selv om det jevnt over bare var 13-14 grader i vannet. Vi spilte spill, leste, strikket, fisket, steikte vafler. Jeg fikk kaffe på senga hver morgen. Luksus.

Ungene har spist nugatti hver dag. Jeg har fått campari på kaien.

 

Vi har fulgt etter hurtigruta inn Trollfjorden (se bildebevis), og vi har vært på dugnad på Digermulen-dagen. Vi har også vært på sightseeing i Svolvær og Henningsvær. Jeg har tatt tre svømmetak og tråkket på en kråkebolle. Mannen monterte lystette rullegardiner før vi kom, så sove fikk vi også (de av oss som ikke leste halve natta).

 

Men jogget jeg? Nei. Heldigvis, egentlig, for det skulle jo være ferie. Og så er det jo fortsatt en drøy måned til jeg skal løpe den mila dere vet, så jeg har vel sikkert plenty med tid (men dessverre ikke plenty med motivasjon, den kommer først når kondisjonen er på oppadgående).

 

Og sånn går no dagan. :-)

 

Og så var det denne KK-mila, da. Sukk

(Mulig det er en tabbe å skrive K-ordet i tittelen. Med tanke på en ikke ønsket søkemotoroptimalisering. Men men).

Jeg skal løpe den mila dere vet i september. Det framsto som en kjempeide da jeg meldte meg på i februar, helt frivillig. Flybilletter kjøpte jeg også. Formen var på det tidspunkt ikke super, men heller ikke så dårlig at det ikke skulle la seg gjøre å trimme seg opp. Hallo! Jeg hadde jo et halvt år på meg!

Har jeg trimmet noe videre siden da? Nei. Litt rykk og napp med Karen, min faste og tålmodige mentor og trekkvogn - men grunnet slett motivasjon og diverse vondter har det vært lite progresjon. Og det hjalp jo ikke akkurat at Karen dro til Singapore i en måned, og det uten å sette inn vikar.

Vel. Nå har jeg ikke lenger vondt i bakerscysten min i venstre kne, og lyskestrekken har sluppet taket. Ergo er jeg i gang igjen etter en måned i stabilt sideleie og lignende. Gjør det vondt? Ja. Men det gjør litt godt også, faktisk, så det er vel bare å peise på.

Hvordan i all huleste jeg skal klare å putte trening inn i roadshowet mitt, aner jeg ikke. Men jeg MÅ få til noen turer. Kanskje lurke litt langs veiene på Gol eller i Trøndelag. Å løpe i Lofoten, på ei øy uten vei, framstår som utfordrende. Får satse på å gå tur eller lide på steppemaskinen til verten i stedet.

KK-mila blir mitt første ordentlige løp siden barneskolen. Det blir nok både hyggelig og sosialt når den tid kommer. Jeg klarer sikkert å lurke meg gjennom alle disse kilometerne også. Det er bare det at det er så mye morsommere når kroppen henger med og jeg slipper å slåss mot blodtåka.

Så det. God helg!

Bergljot er tungnem. Gang på gang.

Jeg husker det ikke helt sikkert, men jeg tror ikke at jeg har delt detaljene rundt Den store togreisen i mai. Jeg og arvingene dro til Oslo for å la oss kultivere - vi skulle på teater, på Tusenfryd og mer til. (I ettertid er jeg ikke sikker på om Tusenfryd kan kalles kultur. Men meg om det).

Det hadde seg sånn at NSB la ut billigbilletter i april, og jeg handlet resolutt; fire billetter til 199 kroner hver vei - pluss en hundrings i påslag for komfortstandard - det lar seg høre! Veldig praktisk med oval helg i forbindelse med kristihimmelfartsdag også.

Det var bare en hake med opplegget, skulle det vise seg. Først da jeg hadde bestilt billetter, og betalt, oppdaget jeg at jeg hadde bomma med ei uke. Det endte med at jeg måtte søke rektor om permisjon for de to dagene ungene ikke hadde fri likevel. Heldigvis lot det seg ordne.

Litt vanskeligere var det å ordne at jeg hadde glemt at jeg skulle på en konferanse - i Oslo - omtrent samtidig med Den store togreisen - til Oslo. En ganske dyr en også. Litt upraktisk. Løste det med å alliere meg med en kollega, vi tok en dag hver.

Jeg er jo ikke så lærenem, så nå har jeg gjort det igjen. I februar meldte jeg Sønnen, den enbårne på Liverpool fotballskole i august. Jeg sjekka at det var i min uke (oddetall), men ikke om det skjer noe annet av betydning samtidig. Det gjør det, viser det seg. Sønnen begynner på ungdomsskolen. Tabbe.

Skoleruta for 2016/-17 ble laget i  fjor, så det er min feil. Nå håper jeg bare at fotballskolerektor vil se i nåde til meg sånn at jeg får meldt Sønnen av, for her er neppe permisjon fra den egentlige skolen et alternativ. Selv om Sønnen satser på en karriere som profesjonell fotballspiller (fortsatt).

Jeg burde ikke fått lov til å gå løs med Visa-kortet mitt. Argh.

Om å rydde hus

Da mor gikk ut av tiden i fjor høst, ble alt hennes vårt. Det betyr at jeg per i dag eier et kvart hus, et kvart naust og en kvart garasje i Ryfylke, samt ei kvart hytte i Sauda-fjellene. Huset er jeg oppvokst i, hytta kom til etter at jeg flytta ut.

Folk spør oss om hva vi skal gjøre med alt dette. Om vi skal selge, eller beholde. Om vi har begynt å rydde. Rydde.

Jo, vi rydder. Aldri har jeg ryddet i tyngre materie, jeg rydder i det som var livene til foreldrene mine. Noe er usentimentalt og lett å sette bort, eller kaste - andre ting setter meg aldeles ut. Som brevene fra far til mor. En rutete tøypose med broderte initialer bakerst i klesskapet, full av brev fra slutten av sekstitallet. Jeg la den pent tilbake.

Det er også spesielt å finne eldgamle album med duse svarthvittbilder av folk jeg ikke aner hvem er. Av gårdsarbeidere, unge kvinner i sykepleieruniform, store familier foran hus. Alvorlige unge menn i uniform, brudebilder. Ett av bildene er av en åpen kiste med noen i. Så mye historie, levde liv, svunne tider.

I hver skuff og i hvert skap er det spor etter foreldrene mine - som sirlige handlelister, eller skrukkete konvolutter og servietter med kryptiske stikkord på, i bold, foroverlent skrift. Fars taler. Hvor mange hundre han har holdt aner ikke jeg - han hadde gjerne tre på en enkelt 17. mai - men de fleste var skrevet i hurten og sturten på det han hadde for hånd.

Fars gamle 7. sanser. Mors strøkne kjøkkenhåndklær. Par på par med høyhælte sko - fine moren min prioriterte estetikk foran det praktiske til det siste. Kranser med tørka blomster, julekort med bilder av barnebarn. I boden fant jeg brudebildet mitt, vendt mot veggen. Plukket ned da jeg ble skilt, men ikke kastet.

Jeg liker ikke å rydde, på generelt grunnlag. Og ingenting har vært tyngre enn den ryddejobben vi nå ikke kommer utenom. Vi rydder ikke hus, men levde liv. Og det er ingen vei utenom.

Lite morsomme voksenting, litt selvransakelse

Det er ikke til å tro hvor barnslig, naiv og umoden jeg har vært. Sikkert til jeg var flere og førti. Jeg levde som om alt og alle skulle vare evig. Skyene på himmelen var få, og i grunnen var det sånn jeg forventet at det skulle være. Ikke det at jeg var fornøyd, for all del. Små ting fikk store dimensjoner, vi må jo alltid ha noe å henge oss opp i, irritere oss over, engste oss over.

Jeg forholdt meg ikke til kreft, død, depresjoner, økonomiske bekymringer eller skilsmisser, slikt var ikke en del av mitt trusselbilde. Jeg tenkte mer på manglende framdrift i hagen, hvorvidt vi skulle ha vaskedame eller om det kunne komme røde tall i skatteoppgjørets time.  

Så nå sitter jeg her da, og føler meg gammel. Ufrivillig bråmodnet. Jeg skjønner jo nå at det er sånn livet er, for alle, før eller seinere, på den ene eller andre måten - men jeg liker det ikke, det er uutholdelig. Folk du er glad i blir syke, de dør, du må ordne opp, du må ta vare på dem rundt deg. Er du heldig, har du noen som tar litt vare på deg.

Så hva vil jeg med dette? Vet ikke. Bare minne meg selv om at jeg må bli flinkere til å se og ta vare på de jeg er glad i, og at jeg må se de gode øyeblikkene i hverdagen. Alt er forgjengelig, og det er ikke jeg som er regien på alt. Ofte må jeg bare henge med, forholde meg til det som skjer, gjøre det beste ut av det.

"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet".

Der har du meg.

Overganger og rever

Alt er en overgang, sa reven da han ble flådd. Ikke alle overganger er så dramatiske som det, noen er bare vemodige.

Sønnen, den enbårne, er inne i sin siste barneskoleuke nå. Jeg tror ikke det plager ham nevneverdig - han skal jo fortsette på samme skole. Med samme kontaktlærer som kontaktlærer. Og han skal fortsatt gå i A. Selv om klassesammensettingen blir ny, blir det ikke så nytt for ham. Kostas kjenner "de nye", for han har gått på skole med dem før. I fire år.

Nu vel. Fra høsten av skal han lære tysk, som nå heter tilvalgsfag, og han skal ha valgfag, som er noe helt annet. Og han skal få karakterer. Det virker ikke som om det bekymrer ham noe videre. Det er jo så lenge til august.

I går var det avslutning for klassen. Med foreldre, bespisning og opptreden med Prøysen. Det var aldeles gripende og temmelig tårevått for mange av oss. Ikke minst for avtroppende lærer, som var i oppløsning. Var det vemodig? spurte jeg min sønn. "Hø!? Vi er jo ikke ferdige ennå. Vi skal jo i Kongeparken torsdag!" svarte han overbærende.

Mens jeg på den ene siden vil tviholde på den lille, søte gutten min, synes jeg på den andre siden at det er stas at han blir større. At jeg stadig klarere ser konturene av hvem han er, og hvem han kommer til å bli. Jeg håper inderlig at han får en mindre smertefri overgang enn reven, og at livet farer fint med ham.

Trøsten er at han antakelig takler overgangen mye bedre enn den sentimentale mor si.

Dumme, dumme guggle

Greit nok at jeg må kunne verifisere hvem vi er ("bevis at du ikke er en robot"), og jeg gjør det mer enn gjerne. Med å krysse av i en firkant. Eller i verste fall med å skrive ned bokstavene - som knapt er lesbare - for å få registrert en kommentar i en blogg.

Men inni helsike, de der bildene jeg skal tolke!? Velg bildene som viser trafikkskilt, eller butikkfasader, eller trær... Jeg mangler gangsyn (= nærsynt + skjeve hornhinner), og denne funksjonshemmingen, i kombinasjon med uskarpe, dårlige bilder er IKKE gangbar!

I dag klarte jeg nesten ikke å komme meg inn i kommentarfeltet i min egen blogg. Enda jeg var innlogga fra før. Fordi jeg ikke klarte å se hvilke hus som var butikker.

Snurp snurp.

Så litt selvgrilling, som ikke er det samme som selvbruning

Jeg leser normalt ikke manualer, men jeg måtte jo da jeg ikke fikk gang på den nye investeringen min. Jeg lærte at  man må ha en del kull - og tid - for å få grillen varm, at tennvæska må få virke ei stund før man tenner på - og at man må grille på en dertil egnet lokasjon.

Det vil si minst halvannen meter fra husvegg eller terrasse. Kanskje like så greit at jeg ikke fikk gruff på mitt eksemplar, som var hensatt på et trebord på balkongen ti centimeter fra husveggen....! Det virka så praktisk å ha den i nærleiken av kjøkkenet. Men jeg har jo ikke mye glede av kjøkkenet om huset brenner ned.

En annen feil som ble begått, var at kullet ble kastet for tidlig. Ifølge Jamie, eller HMS-folka hans, må det ha 48 timer på seg for å slukke. Fra nå av skal jeg forholde meg til det også.

#bergljotgjørtinghunikkekan

Grill baby grill

 

 

Er så sykt fornøyd med tittelen på dette innleget. Men i panikk for at mine tre lesere ikke tar analogien, kan jeg fortelle at den er avledet av "Drill baby drill", som var republikanernes slagord i 2008, da de ville ut og leite etter mer olje og gass in the Juesei. Godt påkommet, eller hva?  Selv om det egentlig ikke gikk så godt med Sarah Palin da hun ville bli visepresident.

 

Det gikk ikke så godt da jeg startet grillsesongen i går heller. Den startet i helt feil ende for noen uker siden, egentlig, da jeg booket grillmiddag gjennom Adams Matkasse. I sommer skal det i prinsippet tilberedes to grillmiddager i måneden i regi av Adam. Men grill har jeg jo ikke hatt på lenge, ikke siden den gang jeg var gift. Grillen røyk i delinga, og det var helt greit siden det aldri var jeg som fyrte den opp.

 

For noen dager siden gikk jeg dog til anskaffelse av en. I kjent Bergljot-stil gikk jeg for den første og beste, som i dette tilfellet var den siste og beste. Det vil si utstillingsmodellen på COOP Extra i Sola Syd. Fordelen med dette eksemplaret var at den var ferdig sammenskrudd, og at den ikke hadde eske. Ulempen, skulle det vise seg, var at den heller ikke hadde bruksanvisning.

 

Men hvor vanskelig kan det være, liksom. Å steike noen hamburgere? Jeg putta litt kull nedi der jeg regnet med at det skulle være kull, peiset på med litt tennvæske - og lot anretningen stå og trekke. Jeg hadde jo selvsagt guggla det som guggles kunne for å lære meg om anvende min staselige, nye kulegrill fra selvseste Jamie Oliver.

 

Jeg vil si det gikk bra lenge. Jeg tente på, kullet ble hvitt, jeg ventet en halvtime og anrettet burgerne på rista. Og så ventet jeg. Og ventet. Og ventet. Og ble litt sur også, for til tross for at det var litt lunk inni der, var det slett ikke steiketemperatur.

 

Jomfrugrillinga endte i total fornedrelse (les: i steikapanna). Livet er urettferdig, og jeg er en ubrukelig griller. Men det skal jeg ha, etter å ha feilsøkt litt, har jeg funnet feilen. Rett og slett for lite kull. Det fant jeg ut i the manjual, som faktisk var å finne på nettet. Den inneholdt også noen anbefalinger i om ventilbruk, så det er mulig jeg gjorde noe feil der også.

 

Så hva nu? Jeg klarte ikke å ferdigstille fire hamburgere på planlagt vis. Og i går kom Adam - med svinecarre. Hva nå svarten det er. Håper inderlig jeg får lunk på grillen når det endelig gjelder, er lite lysten på grisesushi. Det må jeg si.

 

So go go girl, grill baby, grill!

Bergljot er en grusom mor

Jeg er en dårlig mor. Ungene mine skal på bilferie i år. I Norge. Da jeg orienterte dem om planene, begynte et par av dem å grine. For noe grusommere hadde de aldri hørt, tenk at de skulle utsettes for dagevis i bil - og at ferden skulle ende på ei øde øy uten veier og rutebåtforbindelse!

Å kjøre med tre motvillige barn fra Rogaland til Lofoten er litt ambisiøst. Jeg ser for meg trefninger i bilen, klaging og høylytt kjedsommelighet. Trøtt sjåfør, grinete unger. SINT sjåfør, trassige unger. Men er det en menneskerett å feriere på All inclusive med Bamseklubb på Kreta? Nei. Det er ikke det.

Ifølge gulesider.no er det 1771,7 kilometer til residensen i Sola Syd til tettstedet Digermulen. På kartet er det en blå strek beint opp, det ser radig og greit ut, men jeg vet jo at det antakelig vil være bobiler og elendighet på den blå streken. Køer. Vegarbeid. Jeg hater begge deler.

Jeg er i full gang med å planlegge økter, iallfall på oppturen (eller nedturen, det kan jo bli en sånn en). Først soving i Eidfjord, vi er sikkert veldig klare for det etter å ha kommet oss forbi Sørfjorden. Det er verdens kjipeste og kjedeligste vei, omgivelsene er pittoreske, men det veier knapt nok opp for alle saktegående bobilene som ligger midt i veien.

I Eidfjord har de en foss som heter Vøringsfossen, er noe usikker på om den er vannførende, uansett skal vi IKKE se på den (annet enn eventuelt fra bilen), for jeg er livredd for stup og fallende vannmasser. Takk meg til en slapp fjord.

I Eidfjord sover vi hos Kjersti, som har lovet oss middag også. Nice. Dagen etter har vi ei kjemperolig økt, da skal vi bare til Gol. Gol er på andre sida av vidda, og der har de en campingplass. blant annet. Med basseng. Tror det kan være ganske tørt og varmt i Hallingdal, er det ikke der Nesbyen er??? Så jeg regner med at ungene skal ligge og duppe i bassenget mens jeg nyter et glass rosevin og bygger krefter til dag 3: Da kjører vi til Oppdal.

Som dere ser, velger jeg konsekvent steder som skal være bra om vinteren, men som vi ikke hører så mye om på sommeren. Det vil vise seg om det er smart. Også i Oppdal blir det hytte på campingplass. Hva mer de har der, unntatt kanskje Erik Håker, er ikke godt å si. Moskus kanskje.

Dag 4 skal ikke være så langstrakt. Da skal vi til Malm, som ikke er noe skisted. Derimot blir det et vemodig gjensyn med fortida, der tilbrakte jeg alle barndommens somre hos mormor. Vi skal på grava, og vi skal se huset. Som ikke er grønt lenger, men hvitt - og som er bebodd av noen jeg ikke aner hvem er.

Jeg har ikke vært på Malm siden sommeren etter at mormor døde. Det er 13 år siden. Litt rart blir det. Etter Malm drar vi så til Flatanger. For der har vi faktisk noen få slektninger igjen. Ikke mange, og ikke veldig nære - men akkurat så nære at vi tillater oss å invitere oss selv på overnatting. Hallo, sånt har jo amerikanere holdt på med i alle år. Det må da være minst like eksotisk å få inn ei alenemor med tre unger fra Rogaland?

Til de av dere som ikke har hørt om metropolene Malm og Flatanger: Vi befinner oss altså i Nord-Trøndelag. Etter det har jeg egentlig ikke planlagt så mye. Vi må finne Nord-Norge, men kartet er så smalt oppover der at det neppe kan være så mange parallelle veier å velge mellom. Vi går nok for den raskeste, ikke den peneste. Jeg VET at det er pent på Helgelandskysten, men det får bli en annen gang.

Kanskje kommer vi oss til omtrent Mo i Rana? Det hadde vært fint, for der har jeg aldri vært. Ungene mine har ikke vært nord for Stord (unntatt han eldste, han har vært i Trøndelag). De kommer til å være SÅ takknemlige etterpå for at de har fått se (?) polarsirkelen.

Det med lyset kommer til å bli et problem for oss som må ha det mørkt når vi skal sove. Note to self: Ta med jordbærplast og gaffa-teip i tilfelle det er påkrevd med blending av vinduer.

Tenker vi ankommer Lofoten på dag 6. Da er vi kanskje så leie av å kjøre at halvannen uke på ei øde øy ikke blir så ille. Vi skal bo på noe som en gang var et fiskebruk, med kai, krane og tilhørende herligheter. Han som skal ha oss der liker oss nå, vi får håpe at han også liker oss etter oppholdet....!

Blir egentlig litt spennende det der...

Hormoner og sånn

Jeg har jo en del unger, ikke sant, og de begynner å komme til skjells år og alder. I perioder er de ganske lettstelte, hengivne og medgjørlige - i andre faser er de mer kritisk innstilt til matriarken (meg).

Jeg vet, jeg vet. Det er sånn det skal være. Men man kan jo bli litt matt noen ganger likevel. Som for eksempel da jeg hadde en middels trefning med ett av mine barn, for anledningen anonymisert.

Tvisten var av typen storm i et vannglass, og jeg prøvde på pedagogisk vis å forklare mitt barn at jeg blir trist og lei meg av gjentatte utbrudd og negative tilbakemeldinger.

Barnet lyttet overbærende før det himlet med øynene og utbasunerte følgende: "Du vet at jeg har hormoner jeg også, mamma."

Jeg OGSÅ. Akkurat som om det er andre i husstanden som har hormoner som påvirker humør og tålmodighet. Hrmf.

God mandag!

Bergljot er nok ingen opinionsleder, nei. Glanstida er forbi.

Helt ærlig, jeg plaprer tidvis her inne for min egen del, fordi det er morsomt å skrive. Men jeg må innrømme at det var morsommere før, når jeg vitterlig og beviselig hadde en og annen leser. Vi var en gjeng som leste hverandres innlegg, diskuterte og kommenterte. Kanskje ikke akkurat filosofi, eldre krigshistorie eller kjernefysikk - men hverdagslige småmorsomheter.

Nå pludrer jeg stort sett for og om meg selv, tror jeg. Innholdet er like lavtersklet som før, med unntak av at jeg ikke lenger har en ombloggbar gemal. Han som er faset ut kan jeg ikke skrive om, og erstatteren har ikke de kvalitetene som skal til for å bli stjerne i en vindskeiv mammablogg.

Ungene må også få litt fred nå som noen vet hvem jeg er, og nå som de til stadighet er på nettet selv. Det skal vel noe til at de dumper oppi mor si, men likevel :-)

Elisabeth inne i veien, som er yngre enn meg og som tydeligvis catcher trender innen sosiale medier hurtigere, har lært meg at det nå er Insta som er greia. Instagram. Jeg har i det lengste unngått å tatt dette innover meg, men i mangel på oppmerksomhet her inne (ha ha) tok jeg nylig grep: Nå har jeg konto, og over 40 (!) følgere. Bildene er ikke særlig bedre enn den litterære kvaliteten på denne bloggen, men tro ikke at jeg lar meg stoppe!

Det eneste jeg kan love er at jeg neppe kommer til å legge ut bilder av interiøret mitt, kakene mine eller meg selv i kort shorts i soloppgangen etter en halvmaraton før frokost. Ikke fordi jeg ikke respekterer de som holder på med sånt, for all del - men fordi det ikke er slikt å ta bilde av rundt meg.

Nå ja. Ingen lesere på bloggen, og bare en håndfull følgere som gir meg likes på bildene. Det er bare å innse at glanstida er forbi, og at jeg heller ikke i år kommer til å bli invitert til Vixen Blog Awards som Norges fremste blogger innenfor noen som helst kategori.

Jeg får trøste meg med at jeg tross alt har vært nominert i en mammabloggkonkurranse, to år på rad. Det var tider, det!

Dere finner ikke Bergljot i noe skatteparadis. I tilfelle dere lurte.

For ikke lenge siden innrullerte jeg meg hos DnB. Noen dager etterpå la de ned filialen min. Typisk. Nå er det også kommet fram at datterselskapet i Luxembourg visst nok har vært behjelpelig med å opprette kontoer for en håndfull nordmenn i såkalte skatteparadiser.

Jeg vil bare si at jeg til nå har hatt pengene mine i Norge. Det kan selvsagt ha sammenheng med at mine penger stort sett er eiendom, som er finansiert gjennom lån (i DnB). Skulle det oppstå et overskudd av fysiske penger, ender det vel med at jeg broderer dem inn i overmadrassen.

Får man seg konto på Cayman Islands eller Guernsey, litt i det skjulte, kan man fort tenke sånn at motivasjonen kan være å få senka skatten - mye. Ikke for å forhåndsdømme noen - men likevel. Jeg kjenner at jeg blir litt skuffa over at min bank kan knyttes til slik virksomhet, med staten som eier og greier.

Når det er sagt - så er sjølvmeldinga komen. Jeg før den på nynorsk, av prinsipp. Etter den sure baksmellen i fjor, den var på flerfoldige tusen kroner, satte jeg opp et ekstratrekk hver måned. Det tror jeg var lurt, for jeg for bare noen skarve hundrelapper igjen.

Eller, egentlig ikke. Jeg fant en gruelig fæl feil i et innrapportert tall fra NAV, så det kan komme noen tusenlapper til. Det hadde vært direkte kjekt.

Tilbake til skatteparadisene. Det slår meg at de i mange tilfeller er sammenfallende med ferieparadisene. Bahamas og sånn. Seychellene også, kanskje.

I sommer skal jeg feriere i noen andres paradis, lurer på om jeg får anskaffet meg en gunstig avtale der? Det kan jo hende at Svalbardskatten eller Finnmarksfradraget eller hva det nå heter har forplantet seg nedover til Lofoten? I lys av klimaendringene?

Dette må de blå-blå kunne ta fatt i, vel?

Bergljot er i husflidmodus

Husflidmodus er ikke det samme som husmormodus. Dessverre. Det ene går derimot ut over det andre, for i stedet for å vaske vinduer og skrubbe steikeovn henger jeg over strikkepinnene.

 

Det er jaggu mange år siden sist jeg hadde glede av å strikke. Minst ti år, tror jeg. Jeg prøvde å kaste meg på klutebølgen for et år og to siden, men det tok ikke av. Derfor var det en viss risiko knyttet til vårens mariusgenserprosjekt.

 

Genser er gøyere enn vaskekluter. På alle vis. Men det tar jaggu sin tid å produsere en også. Min har vokst i ujevne rykk og natt siden februar, og for et par dager siden var den såpass ferdig at jeg prøvde den på. I grunnen av den passelig stor, men halsen var ikke i tråd med forventningene, så nå er den ikke ferdig lenger likevel.

 

Å rekke opp er enda kjedeligere enn å strikke vaskekluter. Og jeg skal rekke opp seks omganger. Ikke våger jeg å bare dra i tråden heller, for aldri i livet om jeg klarer å fiske opp maskene igjen. Triste ting. Tålmodighet på prøve. Men men.

 

Så hvorfor husflide når det er så mye annet å holde på med? Det er fint å få til noe konkret (med eller uten vellykket hals), noe det blir synlige resultater av. Og så er det ingenting som haster når jeg holder på, målet er ikke å bli fortest mulig ferdig. Prosessen er like viktig som produktet.

 

Men jeg skal fullføre, altså. Det må jeg, for jeg har allerede investert i et nytt prosjekt - neste gang flesker jeg til og går for kofte.

 

Det blir nok mer krevende, for da skal det klippes (njet, ikke av meg), og enda verre, det skal lages stolper og knapphull. Ser for meg at akkurat den biten blir satt bort til kyndige, men den tid den sorg. 

 

 Nå er det han Marius som gjelder, sånn så den ut noen dager før den aldeles mislykka halsen kom på plass. Nå er det bare å gyve løs på gjenoppretteinga. Eller gjenopprekkinga.

 

 

 

Nå er det dokumentert. Jeg mangler noe.

De med best hukommelse av dere husker kanskje at jeg var hos doktoren før påske på grunn av generelt tungsinn og forslappelse. Før påske kom testresultatene - med vedlagt mangellapp. Det viser seg nemlig at jeg ikke er utflatet grunnet sviktende mental helse, neida, jeg mangler D-vitaminer.

Nå har jeg fått D-vitaminer på resept, de skal spises to ganger daglig i tre måneder, så skal vi se om hodet er begynt å virke igjen. Håpet er at jeg også skal våkne opp og kanskje til og med bli opplagt. Iallfall på gode dager. Her gjelder det å ha realistiske forventninger.

Det er så strålende å ha papir på at det er en kroppslig grunn til at man ikke virker. Nå henger jeg alle mine ufullkommenheter på mangelsykdommen min, for alt jeg vet kan jeg ha vært ute av drift i årevis. Kanskje til og med i flere generasjoner.

Nå går jeg og venter på overskudd og energi. Og så lurer jeg på hvordan jeg best mulig skal forvalte de presumptivt kommende kreftene. Blir det sånn at jeg får lyst til å gjøre forefallende hus- og hagearbeid? Vil jeg trenge mindre søvn (det skal noe til å sove mindre enn jeg allerede gjør)? Blir det gøy å trene igjen, blir dørstokkmila lavere?

Kanskje blir jeg blidere og mer tålmodig. Vil ungene mine kjenne meg igjen da, tro? Vil de ta avstand fra meg, eller bli mistenksomme og utrygge? Vil jeg ta avstand fra meg selv, siden jeg ikke kjenner meg igjen?

Det er bare å vente og se. Og huske å spise pillene sine. Heldigvis kan man ikke forvente noe særlig med bivirkninger, med unntak av oppblåst fjes og elveblest i sjeldne tilfeller. Rammes jeg av slikt, i tillegg til overskudd og godt humør, blir jeg iallfall ikke til å kjenne igjen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Jeg skal være ærlig. Jeg la ut et ikke ubetydelig agn om at det hadde vært artig med en tur i anledning den halvstore dagen min. Jeg tenkte egentlig hotell og by, men kan ha nevnt ski i en bisetning.

Fisken beit på det med skiene. Greit nok det. Men jaggu ville han sove på DNT-hytte også, enda jeg understreket at de har et helt greit høyfjellshotell i Sirdal. Så da var det duket for en eksotisk helg.

Det fine med Ådneram-hytta er at du kan kjøre til døra, at den har strøm og at den har innlagt vann. Sånn sett er den håndterbar også for damer som ikke kan med gass, biodasser eller opptenning.

Ellers er den stort sett som de andre DNT-hyttene jeg har sett - en symfoni av gulnet treverk, rutete gardiner, knirkende gulv, tynne vegger, smale køyesenger og hyllemetere med årbøker. Veggene er prydet med kart og naturbilder, og oppslag om etikette, priser og lignende.

Romeo og jeg kuppet et rom, skiftet til skiutstyr og peiset i vei. Romeo hadde kjøpt kart, så det skulle være en enkel sak. Det var det faktisk også. Sirikroken-løypa var en runde rundt hytta, kanskje rundt ei mil lang. Gliden var grei, bakkene håndterbare og humøret jevnt bra. Siden Romeo liker å ligge først, var han stort sett det. Siden jeg ikke liker å tape, beit jeg meg fast i anklene på ham.

Etter noen kilometer syntes jeg at det ble veldig mye opp i forhold til ned. Ikke bratt, og ikke tungt, bare jevnt opp. Siden Romeo er østlending og dermed trolig født med ski på beina, scorer han høyere på skiteknikk enn Bergljot. Sistnevnte har imidlertid en noe lettere kropp og bedre kondisjon, så sånn sett gikk det i null.

Etter å ha jobbet meg gjennom både dobbeltdans og staking og passgang og diagonalgang og fiskebein og alle andre slags bein jeg ikke vet hva heter, foreslo jeg ølpause. Jeg drøftet dette med stigningen, og fikk for så vidt medhold i at det var lenge siden vi hadde sett en nedoverbakke. Romeo så på kotene på kartet, og konkluderte med at vi sikkert snart var på toppen.

Man skal ikke ønske seg noe for sterkt. Jeg ønsket meg nedoverbakke, men ikke en slalåmbakke. Det var kort sagt lite festlig på langrennsski. Nå, to dager etter, har jeg vondt i kroppen både på muskelmåten og på knallogfallmåten. Romeo påstår at han ikke kjenner noe som helst. Urettferdig.

Vel tilbake på hytta gjorde vi hytteting. Kort, sjokolade, rødvin, middag. De andre beboerne, fire ungdommer og en puddel, kom også etter hvert. Kvelden ble rett så hyggelig.

To skiturer på en og samme vinter har ikke forekommet de siste 20 årene. Og nå står snart påsken for tur, med enda mer ski. Lurer på når man blir en kroniker/notoriker?

Det drar seg til. Bursdag og andre bører.

Javel. Så var det ingen vei tilbake, Bergljot er offisielt blitt 47. Med Facebook og allting så er det blitt umulig å holde sånt skjult, jeg har vært altfor lat og glemsk til å "skjule" alderen. Når det er sagt, må jeg innrømme at det er litt koselig. Med oppmerksomhet på veggen.

Dette er første bursdagen min uten mor. Jeg tenker på hvordan det pleide å være, at hun alltid ringte meg, tidlig, for å gratulere. Hun sang aldri, det gjorde derimot far. Han ringte alltid for å synge for meg - selv om det var noe av det han var aller dårligst til.

I fjor strikket mor genser til meg til bursdagen. Jeg ser på den, på mønster og masker, og tenker at det på en måte er noe som er igjen etter og av henne. Det er godt å ha noe konkret som er ladet med tid, arbeid og kjærlighet. Da føler jeg meg ikke så forlatt og hjelpeløst alene.

Mormor hadde et dikt i glass og ramme på veggen i det grønne huset på Malm. Jeg pleide å tenke at det var trist og stusselig, men jeg skjønner det nå:

Um å bera.

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.
Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.
Stor og
verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine;
Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.
Lik tre utan sevjestraumen
turkast han inn —.
Den mannen har tyngste børi
som ingenting har å bera.
Jan Magnus Bruheim

Det drar seg til mot helg, og den har jeg bestemt meg for at skal bli bra. Siden skidebuten forrige helg var så overmåtes vellykket, blir det fjellet igjen. Denne gangen skal jeg til om med natte over på DNT-hytte. Rett nok en med strøm, dusj og parkeringsplass - men likevel!

Og så må det være lov å medbringe noe rødvin, siden anledningen tross alt er der.

Scener fra et legekontor

I dag har jeg vært hos doktoren. Ikke min faste, som har ukevis med venteliste, men til en ung mann som enten er turnuskandidat eller nyklekket medisiner.

Bortsett fra at jeg alltid er trøtt, tror jeg at jeg virker som jeg skal. Men det er greit å finne ut om det er en kroppslig grunn til trøttheten - bortsett fra at jeg er dårlig til å legge meg. For tenk om det kan fikses med en pille. Det hadde vært strålende.

Doktoren tok meg på alvor, og jeg bestod både blodtrykktesten og lytteprøven. Skriftinga rund funksjoner knyttet til gastrointestinaltraktus gikk også bra. Med stolthet kunne jeg også dele at jeg spiser sunt, trener regelmessig, ikke røyker og knapt nok drikker (det med drikkinga var kanskje ikke helt sant, men jeg tror ikke det slår ut på leverprøvene.)

"Men er du kommet i overgangsalderen da?" spurte den unge jyplingen. NEI! Ingen undergang å spore foreløpig. "Sjekker du brystene dine?" Æhhh... med ujevne mellomrom (lyvekryss bak ryggen nå).

"Jeg kan godt sjekke dem for deg, hvis du vil." Det tror jeg sikkert ikke er nødvendig, jeg skal sjekke dem med enda jevnere mellomrom fra nå av. (Note to self: Følg opp dette.)

Derfra bar det rett på benken for å bli klemt på magen. Det var ikke vondt, men det var ikke godt heller. Jeg fryktet et øyeblikk at det var forventet at jeg måtte dra ned buksa. Siden jeg på ingen måte er iført den-anstandige-vegg-til-vegg-trusa-kalibrert-for-leger-og-ikke-planlagte-sykehusinnleggelser i dag, hadde det passet særdeles dårlig.

Jeg kom til å tenke på den penible episoden hos fysioterapeut Lars Lennart i det Herrens år 2002; Jeg var sprenggravid og hadde bekkenløsning. Arealene sør for bysten generelt, og sør for navlen spesielt, var dårlig vedlikeholdt. For sikkerhets skyld var jeg iført Nord-Europas minste stringtruse.

Du kan vel si det sånn at jeg ikke var veldig etterkommende da LL ville ned i omstendighetsbuksene på meg for å sjekke den delen av bekkenet som befant seg der. Jeg blånektet. Rett og slett.

Heldigvis fikk jeg ingen lignende tilbud hos Den unge legen. Men så er jo heller ikke bekkenvansker en vanlig diagnose hos ubesvangrede damer som er på decline.

Jeg skal sikkert være fornøyd med at jeg ikke ble avskiltet på stedet. Nå er det bare å vente på resultatet fra blodprøvene. Kommer de ut på grønt, er det vel ingen annen utvei enn å begynne å legge seg tidligere på kvelden for å bli mer uthvilt.

Suring og grining hjelper, men uvisst mot hva

De siste par dagene har jeg vært Kunden Fra Helvete. Det er ulikt meg, som aldri klager på service eller pruter eller gjør noe som helst som kan påføre omgivelsene mine ubehag (unntaket er i nære forhenværende relasjoner).

Men altså. Jeg har begynt å sende sure eposter og gi anmeldelser på ratingnettsteder. Det er virkelig fint å få ut forbannelsen sin, usensurert, merker jeg. Det er nok kun et spørsmål om tid før Bergljotta gjenoppstår som nettroll.

Først ble jeg sinna på Sector Alarm og OBOS. De har frekkhet nok til å sende meg inkassovarsel, og det uten å ha sendt purring på regningene først. Nå vil sikkert noen påstå at det er mitt ansvar å betale regningene mine i tide, men jeg har skiftet bank, og noen av avtalegiroene har tydeligvis ikke fulgt med på ferden.

Jeg har sendt en velartikuert gneldremail der jeg uttrykker min bestyrtelse over kundebehandlingen, jeg antyder til og med at jeg vurderer å si opp alarmen. Litt verre er det å si opp kundeforholdet til OBOS, så der har jeg ikke giddet å ta grep. Siden Sector ikke har latt høre fra seg ennå, antar jeg at de har krisemøte på direktørnivå etter den knusende kritikken.

Ja. Og så er jeg sur på Easypark. Det er et sånn selskap som gjør at du kan betale parkeringa di med mobilen. Så lite som jeg er ute og parkerer utenfor min egen innkjørsel, har jeg ikke hatt behov for noe sånt. Men nylig var jeg seint ute til et kurs, og da passet det supert at korttjenesten på parkeringsautomaten ikke virket. I panikk for å komme for seint ringte jeg Easypark, og de opprettet et abonnement til meg over telefonen mens jeg var i farta.

De sendte noe info på mail etterpå, som jeg ikke leste - ble likevel forbløffet over regningen jeg fikk etter den ene parkeringen min. Selve parkeringen kostet 110 kroner, men de hadde lagt på 60 kroner i månedsavgifter og diverse. Det synes jeg de kunne sagt da jeg ringte dem.

Sur mail, dårlig rating. De har svart på ratingen, og vil at jeg skal ringe for å "ordne opp". Jeg kan ikke se at det er så mye å ordne opp i, all den tid de påstår at de ALLTID informerer om prisene når de får nye kunder. I mitt tilfelle er ikke det sant.

Blæh. Sinte-Bergljot er i farta. Hvem vet hva som blir det neste. Ønsker alle ei fortsatt fin uke - og forresten har jeg solgt bilen. Det er i det minste bra.

Skiturtesten bestått, og vel så det

To av mine tre faste lesere har etterlyst et aldri så lite referat fra lørdagens skitur. De skal dere med glede få, ladies!

For en gangs skyld var jeg inderlig forberedt. Jeg hadde sikret turfølge, og jeg hadde en komplett utstyrspark til alle fire. Nister var smurt kvelden før, ull og påkledning var lagt fram til samtlige, jeg hadde handlet grillpølser og tursekker og solkrem og sjokolade og kjeks. Og skia var på plass i boksen, og de var festet.

Ungene hadde en optimistisk tilnærming, og de hadde så godt som lovet å være venner/blide/ukverulerende/samstemte og samspilte. Alt lå til rette for en fin dag. Klokka ni Sharp var vi i bilen, og det var akkurat så tidlig at vi slapp å kjøre i kø til Sirdal.

Vel framme fant vi Silje og gjengen, og jeg fikk kaffe. Og det var sol. Vilhellerikke presterte å vasse i snøen i bare stillongs og sko, men vi fikk kostet henne ren før snøen smeltet og hun ble våt.

Det ble besluttet av vi skulle gå rundt Furuåsen, og det var like så greit for meg som hva som helst annet. Jeg er jo ikke kjent. Ski og tekstiler ble påtatt, og vi barket i vei. Eller, det var vel egentlig ikke alle som barket så veldig. Min yngste datter har ikke gått på ski siden hun egentlig satt i pulk, så der var det  noen mindre utfordringer. Vilikke og Kostas peiset av gårde, Vilhellerikke lukta jevnt og trutt på snøen mens jeg oppmuntret.

Heldigvis er Vilhellerikke utstyrt med et jevnt godt humør og pågangsmot. Hun ble slettes ikke sur av å tryne, selv om hun på ett tidspunkt la seg ned og erklærte seg oppgitt. Og det skal hun ha, hun ble raskt bedre. Hun renner ganske bra, går helt greit, har skjønt poenget med fiskebein og kan stoppe. Stoppinga er i dette tilfellet synonymt med å gå på trynet, men det holder jo det.

Etter fullført runde rundt Furuåsen vet jeg at sjokolade hjelper mot alt, og at man må ha med rikelig. jeg vet også at det er lurt å ha med ekstra votter. Og så må man i størst mulig grad tisse før man går. Jeg vet også at det er mulig å bli veldig støl, selv om man er i baktroppen med en debutant på åtte år.

Det var tilløp til krangling ved flere anledninger, og det var også eksempler på fisteltale hos hu mor. Men bare i korte blaff. Og på vei hjem erklærte alle tre at det var den kjekkeste turen de hadde hatt. Så noe gjorde vi vel riktig.

Dermed erklærer jeg oss for å være en turglad langrennsfamilie. jepp.

Ut på (ski-)tur. Med fare for å bli sur.

Loddet er kastet. Bergljot har handlet inn tidsriktig langrennsutstyr til avkommet per postordre, og planen er å introdusere dem for snø. Bergljots eget utstyr er noe mangelfullt, men så snart beksømstøvlene er på plass, er vi klare for ekspedisjon.

Jeg vet ikke hvordan det begynte. Antakelig ble jeg trigget av dårlig samvittighet, oftest er det jo sånn. Jeg er ikke vant til å gå på ski. Jeg er under middels glad i å gå på ski. Jeg vet man kan gjøre det i Sirdal, men det er langt borte, og man må kjøre langt på smale og svingete vinterveier for å komme seg dit.

Å reise alene med tre unger har heller ikke vært spesielt aktuelt, for å si det sånn. Grøss.

Et annet uomtvistelig godt poeng er at ungene har en far som har påberopt seg tung skifaglig kompetanse, blant annet skal han ha gått Hardangervidda på tvers i studietida, har han uttalt, med dårlig skjult selvbeundring. HAN kunne tatt med seg ungene på ski. Men har han gjort det? Nei.

Jeg må visst gjøre det selv.

Nå skal det altså bli andre boller. Ingen skal si at ikke Bergljot går inn med livet som innsats når hun først satset. Nytt av vinteren er at SUV-en er på plass. Eller husmortanks'en, som min venninne Bodil sier. Den er godt skodd med piggdekk, og skal være i stand til å kjøre på glatte veier. Om jeg er det, er mer usikkert.

SUV-en har også fått seg takboks, om jeg nå bare klarer å nå opp til den, skal alt bli bra. Mulig jeg må ha gardintrapp i bilen. Alle mine tre arvinger har nye ski og beksømstøvler, og jeg har en slags kontroll på ull, votter og andre tekstiler. Sekker, mat, sitteunderlag og termoser tror jeg jeg vet hvor er. Og viktigst av alt - jeg har funnet ei som er villig til å gå tur med meg. Snille Silje.

På lørdag skjer det. Jeg gruer meg ganske mye. Fallhøyden er stor, tålmodigheten liten og lunta kort. Ungene gleder seg. Vilikke har allerede begynt å krangle på om hun må ha på ullundertøy. Alt er med andre ord som det pleier.

Kryss fingrene for meg. På forhånd takk.

Mars, Malm og mormor

Bikkjekaldt og vindete er det her, selv om det på papiret skal være vår fra i dag av. Dette er enda en småblå dag, mormor hadde vært 90 år i dag. Hun døde da jeg var åtte måneder på vei med Kostas, som skulle blitt hennes første oldebarn. Det føltes urettferdig, husker jeg. Hun skulle fått opplevd å bli oldemor.

Mormor var et fyrverkeri. Morsom, energisk og temperamentsfull. Hun likte bøker, musikk, film og alle former for sosialt samvær. Mormor var glad i blomster, fugler, dyr og mennesker. Stort sett var hun blid og utrolig snill, særlig med oss ungene - men hun kunne bli furiøs også, om noen sluntret unna oppgavene sine eller behandlet andre dårlig. Hun hadde en sterkt utviklet rettferdighetssans.

Mormor bodde bodde på Malm, som er, eller egentlig var, et gruvesamfunn i Trøndelag. Hun bodde i et grønt frupigalopphus i en hage med hekk og ripsbærbusker. Vi var der hele somrene da vi var små, Påskeharen og jeg. Jeg husker at det alltid var varmt og at det aldri regnet. (Sånn er det visst ikke nå lenger).

70-tallet på Malm var uten skyer. Vi fartet rundt, ble dillet og degget med, vi spiste Asterix-is og drakk hjemmelaget saft. Mormor kjørte åpent hus, og vi fikk rote det vi ville (selv om hun egentlig nok ikke likte rot.) Jeg husker teltturer i hagen, pinnsvin, dusjseanser med hageslangen på plenen.

Det er så lenge siden nå. Huset er solgt, jeg vet ikke om det er grønt lenger. Malm er et lukket kapittel siden jeg ikke har familie der lenger. Det eneste som står igjen er egentlig minnene og graven til mormor og morfar. I sommer skal jeg oppover, for første gang siden 2003. Viktig å vanne røttene, vise ungene hvor vi kommer fra. Etter Malm skal vi til Flatanger og se på enda flere røtter, der bor fortsatt noen av mors søskenbarn.

Jeg savner mor og mormor og far og alle andre som er borte ekstra på en dag som denne. Det har vært så mye døing de siste årene, og det er så vemodig med dører som lukkes for godt. Jeg angrer på at jeg ikke spurte mer, interesserte meg mer, for historien deres. Nå har jeg ingen å spørre .

Triste ting. Men kanskje hjelper det at det offisielt er vår.

Smått og enda mindre om hverdagsliv

For å samle opp noen tråder som tidligere er rullet ut; jeg selger fortsatt bil, siden sist har jeg fått enda et skambud fra en fyr som lurer på om han kan få bilen til halvparten av det den er lagt ut for. 50 prosent avslag. Det kan han ikke. Lyspunktet er at det kommer ei og ser på den i dag - hun ringte faktisk, og hun hadde mange relevante spørsmål. Om registerreima og sånn.

Jeg kan jo ikke svare på spørsmål om registerrima og hvorvidt den er byttet. Derimot kan jeg ringe verkstedet for å sjekke, de kunne opplyse at min bil ikke har registerreim. Den har registerkjede, som ikke skal byttes etter faste intervaller. Så lærte jeg det!

Klimakteriet har heller ikke forsterket seg nevneverdig den siste uka, så jeg håper og tror at det har latt seg kurere av antibiotikakuren. Derimot har jeg fått vondt i ryggen, så er det ikke det ene så er det det andre. Og så jeg som ikke har dårlig rygg engang. Møkk.

Waldemar Thrane, den tannløse katta mi, driver fortsatt med selvskading. Jeg husker ikke om dette fenomenet tidligere er omblogget, men altså klør han så ille at pelsen ramler av. Deretter slikker han sårene slik at de blir infisert og sprer seg. Hva det kommer av er ikke lett å si - vi har prøvd med både antibiotika og kortisonsprøyte. Uten hell. Så nå blir det vel veterinær igjen. Godt jeg er rik (blæh).

Ellers er det sånn at Sønnen, den enbårne, blir tenåring denne uka. Han synes det er stas, jeg synes det er vemodig. Slike hendelser booster sorgen. Jeg tenker på moren min som ikke er mer, og som ikke får være med. De er ekstra såre, disse merkedagene. Morsdag, bursdager, årstider som går over i hverandre.

Og snart er det mars, og snart er det min tur til å eldes med et år. Greit det, så lenge ikke klimakteriet kommer og tar meg. Ønsker alle en fin uke!

Klimakteriet? Ka farsken.

I går hadde jeg en mildest talt dårlig, og ikke minst smertefull, start på dagen. Jeg våknet med urinveisinfeksjon. UVI er lite morsomt, og klok av skade vet jeg at det IKKE går over av seg selv. Jeg må ha antibiotika, og det betyr at jeg må til legen.

(Ja. Når det gjelder UVI er jeg ikke alternativ. Jeg har prøvd alt, fra tranebær til å drikke som en kamel, hiprex og fuglene vet hva. Tissing etter sex er knapt nok relevant for noen som knapt nok har sex.)

Jeg fikk hastetime hos en turnuskandidat, infeksjon ble påvist (hah!) og resept ble sendt apoteket. Jeg var kunde nummer 1 i reseptkøen, og det en god halvtime etter at apoteket åpnet. Det kan man kanskje tolke dithen at farmasøyten hadde ekstra god tid.

Iallfall snakket vi vel og lenge om lidelsen min og om tranebær og andre remedier som kunne tas for å bremse bivirkningen av pillene og framtidige infeksjoner. Det var mest hun som snakket. Hun lurte på om det var lenge siden forrige kur? "Nei," sa jeg. Og det var da det kom:

"Ja da bør du ta deg en tur til gynekologen. Du begynner jo å komme i en alder der du nærmer deg overgangsalderen, vet du," sa farmasøyten, som sikkert ikke har bikket tredve.

"ALT endrer seg der nede på grunn av hormonene. Slimhinnene begynner å tørke ut, og det kan føre til alskens ubehag."

Pøh. Akkurat som om det er noe i veien med mine slimhinner! De kommer til å vare, og virke, både vel og lenge. Det er jeg sikker på. Og tro kan som kjent flytte fjell. Hun kan passe munnen sin og sine egne slimhinner, kan hun. Så får jeg forvalte nasjonalparken og tilhørende herligheter etter beste evne.

Så det så.

Felleluksus, børs og katedrat på TV3

Vilikke og jeg har (minst) en felles guilty pleasure: Vi ser Luksusfellen. Vi foretrekker de nye episodene, men kniper det, ser vi mer enn gjerne reprisene.

Vi ser til og med svenske Luxfellan, om vi skulle komme i skade for å zzzzæppe innom der. Selv om svenskene er litt rare - blant annet må fattigfransene alltid selge unna eiendeler på loppemarked. Stakkar folk.

I går var det fest i stua, nye norske episoder og greier. Mira fra Finland og Sandnes fikk hjelp fra Hallgeir og han nye psykologen til å åpne vinduskonvolutter og ringe inkassobyråer. Stakkar dame.

Mira hadde kommet i skade for å pådra seg krav og gjeld og til og med en dom. Hallgeir minnet henne på at gjeld ikke oppstår av seg selv - og at den dessverre heller ikke går bort av seg selv. Mira gråt, Hallgeir messet og psykologen trøstet.

Jeg må innrømme at jeg gråt en aldri så liten skvett jeg også. Tenk så kjipt for Mira å ha tullet det sånn til for seg at hun må blottstilles på tv for å få skikk på livet sitt igjen. Dog ble jeg beroliget i reklamepausen, for da stod tidligere luksusfelte fram og takket og bukket for all hjelpen de har fått. Til å gråte av det også.

Men jeg finner det jo litt besynderlig, iallfall ironisk, at det det reklameres for før og under og etter luksusfellinga er kredittkort ("noen ganger må man unne seg litt ekstra") - og spillselskaper.

Med det er jo greit å selv kunne bidra til at man også i framtida har deltakere til Luksusfellen. Eller hva, TV3?

Når Bergljot skal selge bil...

...går det ikke så fort for seg. For tiden eier jeg to biler og en motorsykkel, og det er jo rikelig tatt i betraktning at jeg er den eneste voksne i husstanden. Alle kjøretøyene er kaskoforsikret - og de har skilter på seg.

Sånn kan vi jo ikke ha det i lengden, så i forrige uke la jeg ut den ene bilen på finn.no. Mazdaen er fin, rød og bredfelget med nye dekk og framifrå servicehistorikk. Den er priset fornuftig, synes jeg. Jeg vil jo få den solgt, ingen vits i å overprise.

Etter en uke som bilselger kan jeg rapportere følgende: 349 personer har sett på annonsen, og 2 har lagret den. 51 har fått den på epost. Og jeg har til og med mottatt to bud!!

Bilannonsen hadde ligget ute i bare ti minutter da første bud kom - fra en ikkeregistrert mobiltelefon, og uten navn. Vedkommende byr 10.000 kroner OVER oppgitt pris - mot at han (hvorfor er jeg så sikker på at det er en han?) kan kjøpe bilen på avbetaling. Tilbudet forutsetter at han kan få bilen levert til Sandnes samme dag.

Seriøst? Selv jeg lukter ugler i eggedosisen etter et sånt tilbud, man er vel direkte dum om man gir fra seg en bil - før den er omregistrert og før den har fått ny forsikring og før man har fått penger for den.

Bud nummer to kom i går. Meldingen var for så vidt hyggelig nok, en som var på jakt etter en sånn bil som jeg har på vegne av datteren, som dessverre ikke har så god råd, så derfor ville de betale maks 20.000 kroner mindre enn det bilen ligger ute for.

Nå er det ikke akkurat en Porsche jeg selger, så den er ikke så dyr fra før. Jeg er lite innstilt på å gi den vekk, for å si det sånn. Argumentet om dårlig cashflow på kjøpersiden kan lett pareres med tilsvarende dårlig cashflow på selgersiden (alenemorargumentet).

Så sånn går nå dagene. Har klokkertro på at det går seg til etter hvert. God helg, folkens.

Skikkelig god kundeservice, altså. Ikke.

Jeg har mistanke om at forsikringsselskapet mitt har tatt et radikalt grep for å få ned utbetalingene. Trikset er å gjøre seg minst mulig tilgjengelig. Ingen rapportert skade = ingen penger ut. (Og snart en kunde mindre også, så det er sagt).

Det hele foregikk omtrent som følger, fritt gjengitt etter hukommelsen:

Bergljot ringer. Stemmen i -fonen ber deg velge om du er privatperson eller om du er bedrift. Jeg er privat, så da taster jeg 1. Ved neste korsvei skal jeg velge type forsikring, så da taster jeg 2 for reiseforsikring.

Så kommer det masse info om tjenesten - om at jeg kan trykke mens hun snakker, og at jeg når som helst kan taste 1 for å bli oppringt. Uten å miste min plass i køen. Så det gjør jeg. Men funker funksjonen? Nei. Ingenting registreres, så da er det bare å vente. Grrrr. Heldigvis er jeg bare nummer fem i køen.

Tida går. Det går opp for meg at det selskapet omtaler som "våre saksbehandlere" antakerlig egentlig er "vår saksbehandler". Det går 23 minutter før noen tar telefonen. Hyggelig dame, presenterer seg med navn og greier. Jeg rapporterer anliggendet - Vilikke har skadet ei tann i lek, og jeg må ha tannlegeerklæring.

Det kan ikke hun hjelpe meg med, så hun setter meg over til skaderegistreringsavdelingen. Tror hun. Men nei, omkoblingen funker ikke, det blir pip-pip-pip, og samtalen er forbrutt og jeg er forbannet. Nå som jeg har fått bekreftet at det jobber folk der, begynner jeg på ny ringerunde. Samme prosedyre som sist, med start som nummer fire i køen.

Når spørsmålet om å bli oppringt kommer, tester jeg ut å putte en # bak 1-tallet, og det er visst det som skal til, iallfall får jeg beskjed om at de skal ringe meg. Jeg blir rent oppstemt, og legger på. Og venter. Og venter. Og venter. Runger de? Nei. Etter halvannen time gir jeg opp, og begynner på ringerunde nummer tre. Nå kan jeg jo alt utenat, dessuten har jeg rigget meg til med kaffe og wordfeud på iPaden mens jeg venter.

Etter et kvarter har jeg en saksbehandler på tråden. Klok av skade ber jeg om hennes direktenummer før hun setter meg over. Jeg har lite lyst til å begynne på ny for fjerde gang. Men under over alle under, det virker som det skal, og jeg får faktisk registrert skaden. Og alt skal være i orden også, sier de.

Tips til forsikringsselskapet: Telefondameautomaten sier at samtalene blir tatt opp på bånd for å brukes i opplæring. Det er ikke veien å gå. Det er det kunden sier høyt (!) mens hun venter, fånyttes og forgjeves, som er interessant. Noen av oss er ganske TYDELIGE på hva vi tenker og føler i sånne sammenhenger.

Heldigvis fikk jeg en spørreundersøkelse fra TNS gallup på epost i går som til alt overmål handlet om forsikringsselskaper og min erfaring med slike. Så jeg fikk sagt hva jeg mener der. Ikke at jeg har tro på at det hjelper, men det kjentes bra uansett. Og så får vi håpe at tanna holder seg frisk så jeg slipper å prøve å få ut en utbetaling. Er sikkert ikke lett, det heller.

Gode nyheter. Omsider.

Noen erstatter måltider med shaker og bisarre juicer - andre går mer ekstremt til verks for å bli sunne og leve lenge. Antonio fra Spania levde på rødvin, og bare det, og ble 107 år. For ordens skyld så døde han av lungebetennelse.

Man kan ikke annet enn å juble, kan man vel?

Bergljot har byttet bank, og timingen er perfekt. Nei.

Bare noen uker etter at jeg konverterte fra Sandnes Sparebank til DnB, ble det klart at sistnevnte legger ned filialen min. Selv om jeg ikke er så ofte i banken, finner jeg dette ganske så irriterende. Som middelaldrende og under middels digital foretrekker jeg dessuten å vite hvem saksbehandleren min er.

Den ene grunnen av til at jeg gav opp Sandnes Sparebank var faktisk at jeg mista den fantastisk hyggelige saksbehandleren min - uten at de sa det til meg, og uten at de fortalte meg hvem som hadde arvet meg og finansene mine (store summer og komplisert portefølje, vet dere).

Den andre grunnen til at jeg byttet, var den helsikes nye nettbanken deres (Eika) - synes den gamle var MYE bedre (sikkert fordi jeg er middelaldrende).

Jeg aner faktisk ikke om det er noen forskjell på rentene og vilkårene her og der, så ingen kommersielle hensyn ble lagt til grunn. Derimot er det greit å ha et kundeforhold i en bank som har tilrettelagt for nettbasert og selvbetjent  aksjehandel. Med lav kurtasje. Ikke det at jeg har tenkt å kjøpe eller selge aksjer med det første - som dere vet, foretrekker jeg andre former for netthandel. Poenget er at jeg kan. Hvis jeg vil.

Nå som jeg snart står på bar bankbakke igjen, får jeg trøste meg med at DnBs nettbank er lettbetjent og intuitiv. Og så håper jeg inderlig at den hyggelige, flinke saksbehandleren min, Lisbeth, ikke mister jobben. Det er egentlig det jeg håper mest, kjenner jeg.

Hudfletting fra en underyter

Fletta hår er fortsatt supertrendy, leser jeg i tabloiderne. Ka farsken. Nå må det vel snart være slutt? Ikke det at jeg ikke ser at det er smellvakkert med tjukke fiskebeinsfletter og franske anretninger av ymse slag - men det finnes en nedside. Flere, faktisk.

Jeg har døtre, og begge har langt hår. Heldigvis har de ikke arvet MITT hår, så teknisk sett hadde alt ligget til rette for flotte fletter. Problemet er bare at jeg ikke får det til. Fingrene mine fikser det ikke, alt klabber og baller og floker seg inn i hverandre. Jeg fatter ikke hvordan vanlige folk, uten fagbrev i frisering, lykkes!

OK, det skal sies at jeg ikke har søkt støtte i litteraturen, bøker som "Flett deg frisk" eller "Fletteencyklopediet", men jeg tror ikke det hadde hjulpet. Teorien skal jeg klare å forstå, jeg kan bare ikke operasjonalisere den.

Den eneste varianten jeg behersker, er den klassiske håndballfletta. Altså den som springer ut av en høy hestehale. Det fine med den er at man ikke trenger å lage en skill - og at det på en måte er forhåndsdefinert hvor man skal begynne og slutte.

Skill er nemlig en utfordring i seg selv, ikke vet jeg hvordan andre får den rett og sentrert. Bruker de linjal eller? Vater? Jeg bruker det berømte øyemålet, og et kan slå alle veier. Jeg har vurdert å tatovere inn en rett strek i bakhodet på Vilhellerikke, for å ha noe å sikte etter. Vilikke sitt hår får jeg ikke røre, så der hadde det ikke hatt noe for seg. Toget er for lengst gått der i gården.

I fjor høst gifta bror min seg, Påskeharen altså. Jeg besluttet at småpikene skulle kunstflettes. Jeg inngikk avtale med venninna mi Siri, som kan sånt - og resultatet ble framifrå. I all beskjedenhet må jeg si at de var på høyde med bruden og brudepiken på håret.

Tilbakemeldingene var deretter; "nei og nei! Så fine dere er! Er det mamma som har flettet dere?" Det var det jo ikke. Vilikke laget et stort poeng av at mamma ikke kan slikt, må dere forstå - men mammas venninne Siri - hun er flink, hun!

Og nå kommer vi til det egentlige poenget. Dette flettehysteriet er med å danne, eller la oss si opprettholde, uheldige strukturer i samfunnet. Det dannes a-lag og b-lag. De som lykkes og de som ikke lykkes. Min teori er at de som fletter, er de som også var i fremste rekke da cupcakebølgen skyllet over nasjonen (den er over, håper jeg?). Det er de samme som lager treretters matpakker med motivlakkert stangselleri, hjemmelaget speltbrød og fruktspyd.

A-laget har a-lagsunger som kan gå i pasteller og tyll, uten at pastellene og tyllen får uhelbredelige flekker, revner eller hull. De har unger som kan passe på husnøklene sine og som kommer hjem fra skolen med badetøyet samme uka som de hadde bading. A-laget har vaser med striper eller dådyr på, og de holder på med pensjonssparing (for ungene også).

Ungene deres angriper grønnsakene sine uten protest og legger seg klokka 20, seinest, uansett. De vil heller vil spille sjakk enn å kikke inn i en skjerm, og de foretrekker positiv samhandling med sine søsken framfor krangling og gladvold. De rammes ikke av styggedom som lus eller mark i stjerten. De biter ikke negler heller.

Jeg har rett, ikke sant? Sammenhengene kan være spuriøse, men jeg tviler på det. For ordens skyld må jeg få tilføye at jeg ikke har gjennomgått forskningen på feltet.

Jada jada. Jeg innrømmer at jeg er litt misunnelig. Jeg skulle gjerne hatt alt på stell, iallfall litt mer enn det jeg har nå. Enn så lenge brenner jeg duftlys og ser på Luksusfellen og Sinnasnekkeren med Vilikke. For å bli påminnet at noen faktisk har det verre.

Siden sist...

...har jeg kjøpt enda et par løpesko. De er så glorete at åtteåringen ble aldeles betatt - ingenting slår lillarosa! Totalt er vi da oppe i, la meg se, seks par på under et år. Nei, jeg er ikke stolt av det. Ikke av diverse andre nettbaserte skokjøp heller.

Men hodet mitt klarer ikke å ta inn over seg at netthandel ikke handler om monopolpenger og at 70 prosent av avslag ikke bør veie tyngre enn behov, passform og estetikk. Jeg tror det er en diagnose, og jeg tror det heter compulsive shopping. Jeg la inn en bekymringsmelding hos min stedlige organisasjonspsykolog, men hun lider visst av samme handlingsmønster, følgelig ser hun ikke problemet. Om det er dessverre eller heldigvis, er jeg ikke sikker på.

Jeg synes det er vanskelig å blogge for tiden. Det finnes plenty av tema jeg kunne belyst fra yndlingsvinkelen min (bakfra og litt nedenfra), men så er det smartest å la være siden jeg ikke lenger er så anonym som jeg skulle ønske. Det er mye lettere å fjase og gulpe frekkheter når man er hemmelig. Dumt at det ikke går an å krabbe inn i skapet igjen når en har forvillet seg ut, og det nærmest mot sin vilje.

Siden sist har eksen fått seg en ny unge (det kom sikkert brått på mange av mine fortsatt ikke frafalne lesere som kan dateres langt tilbake. Tross alt har jeg ikke delt at vedkommende er samboende i nybygget hus heller. Men det er strengt tatt ikke så viktig).

Siden sist har jeg også begynt å strikke (igjen), med unntak av to kluter er det ti år siden sist. Det skal være godt for sjela og endorfinutløsende, har jeg lest, så jeg gir det en sjanse. Alt kan ikke døyves med rødvin og Netflix.

Jeg har begynt å spille Candy Crush - og, ikke minst, jeg har slutta igjen. Nå skal det sies at jeg måtte slette app-en for å klare å gjennomføre det. Noen av oss kan bli litt hektet på slikt søl, og det er jo slettes ikke bra når man skal være rollemodell og greier.

Siden sist har jeg også dristet meg til å bruke drillen jeg kjøpte for halvannet år siden. Og det må jeg si, hvilken fantastisk devise! jeg har skrudd fast en gjeng med dørblad som til stadighet datt av hengslene og i hodet på den som måtte befinne seg i nærheten. Veldig irriterende, faktisk.

Nå ønsker jeg meg selv, og dere, en god uke og en god måned. Snart blir alt lysere, forhåpentligvis på alle måter.

Løpetid igjen

Dette er ikke en trenings- eller livsstilsblogg, så dette blir et unntaksinnlegg mellom alle de blå deppeepistlene. Så bær over med meg. Jeg løper igjen. Eller "springer", som vi sier i min del av landet. Etter et halvt år i rykkognappmodus med innlagte hvileskjær er jeg i gang.

Går det bra? Nja, stadig bedre, tror jeg. Kroppen knirker, pusten også, og endorfinene og dopaminet lar vente på seg. Akkurat nå er det ikke fryktelig morsomt å springe. Men jeg vet jo at det er bra for hodet, og at det etter hvert blir bedre for legemet også. Dessuten er det suverent kunne ventilere underveis - løpefølget mitt og jeg deler det meste etter fire års samtrening.

Og i september skal vi debutere på KK-mila. Det blir sikkert stas. jeg har ikke deltatt i sånt siden jeg var atten og drev med terrengløp i USA.

Jeg gikk i treningsdvale i høst en gang, da livet spisset seg til. Da mor ble sykere og etter hvert døde. Etter en stund virket det uoverkommelig å komme i gang igjen - det hjalp ikke det spøtt at jeg hadde trent i mange år og i utgangspunktet var i grei fysisk forfatning.

For å kompensere handlet jeg joggesko - fem par på et halvt år. Fire av dem har jeg knapt hatt på meg.

Nå er det altså andre boller, men også et justert amibisjonsnivå. Det viktigste er å komme seg ut, få frisk luft og kjenne at kroppen fungerer. Kanskje blir jeg aldri mer i stand til å løpe en totimers tur og like det - men i så fall er det helt greit, kjenner jeg.

:-)

All time low, om sorg og veiledning jeg ikke har bedt om.

Jeg er mildt sagt urovekket over hva enkelte får seg til å si og mene til folk som har mistet noen som står dem nær. Her er utsagn som har gitt meg ståpels på ryggen i seinere tid:

"Sørger du ENNÅ? Det er jo gått  mer enn to måneder siden hun døde. Nei nå ble jeg overrasket."

"Ok, skjønner. Men om du fortsatt er i den tilstanden om et halvt år, blir jeg bekymret for deg."

"Jeg har også mistet foreldrene mine, men jeg bestemte meg for å akseptere det. Det tok en måneds tid, så var det verste over."

"Husk, hun hadde ikke villet at du skulle være lei deg."

"Har dere ikke begynt å rydde huset hennes ennå?? Husk at det er en viktig del av bearbeidelsen."

"Det har jo sine positive sider også, vet du. Økonomisk. Du og ungene dine har mer trygghet og frihet."

"Livet må jo gå videre, vet du!"

Og så videre. Og bla bla bla. Jeg vil bare si, og det bør alle voksne folk vite, at ingen er like, og vi sørger forskjellig. Man skal være særdeles varsom med å gi råd og synspunkter på hva andre føler og gjør i tiden etter et tap. Vi må får lov til å sørge vår egen sorg.

Det dere også må være klar over, er at det tar lenger tid enn du tror. Når du, som bekjent eller perifer venn er kommet over sjokket og tapet, begynner jeg på den egentlige sorgen. Monsterbakken. Det er først nå jeg innser hva jeg har mistet. Bedøvelsen er på vei ut av kroppen.

Så hva kan du gjøre? Ikke så mye, egentlig. Bare akseptere at det er sånn det er, dessuten er det fint om du lytter mer enn du snakker.

Litt om Waldemar Thrane, den nye katta mi

Bergljot holder seg som mange vet med katt, eller katter - for tiden to. Begge er sånne som er samla inn fra rennesteinen, og begge er på sitt vis sympatiske. Denne bloggen skal handle om Waldemar Thrane, også kalt Bobbos, som flytta inn i høst.

Waldemar er en stripete sak med finurlig kroppsbygning. Han er tjukk på midten, litt hjulbeint og slank for det meste. Han var meget mager og pjusk da han kom, men meget kjærlig og kontaktsøkende. Og ukastrert.

Sånn kunne vi jo ikke ha det, så Waldemar måtte til veterinær og kjøttkontroll. Denne avdekket at han var yngre enn forventet, bare tre-fire år - og at han har levd det lassisliv. Det var som forventet. Han mangler 17 tenner (!), har flere krigsskader, han var full av lus og hadde kolonier av midd i ørene.

Waldemar kom ut fra doktoren uten baller, lus, midd og mark. Etter hvert er han blitt penere og blankere og blidere - men dessverre driver han med selvskading, han klør og klorer seg til blods, han har store pelsløse sår på flankene. Han ser rett og slett ikke ut, så i går dro vi til veterinær.

Som forhenværende uteligger er ikke Dyret vant til, eller fortrolig med, å være i bur, så jeg var ganske lykkelig da jeg klarte å stappe ham inn på første forsøk. Naboen har nemlig lært meg et triks: Sett buret på høykant, løft Dyret forsiktig etter nakkeskinnet og tre det ned i buret - og lås før det kommer til seg selv igjen.

Han var lite fornøyd, og gav tydelig uttrykk for det, men jeg skyfla buret inn i bilen og la i vei til Sandnes - glad og fornøyd, ute i god tid. Det hadde jo gått så mye bedre enn forventet! Waldemar romsterte bak, han var ikke glad og fornøyd.

Så. Brått, etter tre-fire kilometer, kommer katta som et prosjektil, fra bagasjeavdelingen, via baksetet og fram til meg. Han har på finurlig vis klart å bryte seg ut av buret, og han er ganske rabiat. Det ble jeg også, på en litt annen måte, for hva gjør du når du har en oppkavet, rebelsk katt løs i bilen - mens du kjører - og du vet at du aldri i livet kommer til å klare å bure ham inn igjen?

Siden jeg uansett måtte kjøre - enten hjem eller til veterinæren - valgte jeg det siste. I pent og rolig tempo. Katta labba rundt i bilen, lå litt på dæsjbordet, i forsetet, tok seg en tur bak.

Så merkelig at den setter spor, tenkte jeg. For jeg kunne tydelig se poteavtrykk på dæsjbordet. Kunne det være svette siden han sikkert var stressa? tenkte jeg. Men så kjente jeg lukta. Spylervæske. Krapylet hadde, i kampens hete, klart å klore hull i en pose med spylervæske bak i bilen. Så satt vi der da, i spritosen. Ganske absurd egentlig.

Vel framme hos veterinæren oppstod neste problemstilling. Hvordan få ham inn, uten bur? Og hva om det satt en koloni med rottweilere på venterommet? Etter telefonisk kontakt med doktoren fikk vi liste oss inn ei bakdør, og Waldemar ble plassert på undersøkelsesbordet. So far so good!

Heldigvis vet han å oppføre seg, er tillitsfull og kontaktsøkende. Hva som feiler han vet vi fortsatt ikke, bortsett fra at han klør og har betennelser i huden. Det skal løses med kortisonsprøyter og penicillin.

Pillekur i ti dager, to ganger til dagen blir rasende festlig. Det eneste Waldemar Thrane avskyr like mye som å være i bur, er å ta piller. Løsningen er å dele dem opp i våtfor, for han er altfor glad i våtfor til å våge ikke å spise alt.

Og om noen lurer på hvordan vi kom oss hjem fra veterinæren med Houdini, så løste vi det med gaffa-teip rundt buret.