Jeg har jo en del unger, ikke sant, og de begynner å komme til skjells år og alder. I perioder er de ganske lettstelte, hengivne og medgjørlige - i andre faser er de mer kritisk innstilt til matriarken (meg).
Jeg vet, jeg vet. Det er sånn det skal være. Men man kan jo bli litt matt noen ganger likevel. Som for eksempel da jeg hadde en middels trefning med ett av mine barn, for anledningen anonymisert.
Tvisten var av typen storm i et vannglass, og jeg prøvde på pedagogisk vis å forklare mitt barn at jeg blir trist og lei meg av gjentatte utbrudd og negative tilbakemeldinger.
Barnet lyttet overbærende før det himlet med øynene og utbasunerte følgende: "Du vet at jeg har hormoner jeg også, mamma."
Jeg OGSÅ. Akkurat som om det er andre i husstanden som har hormoner som påvirker humør og tålmodighet. Hrmf.
God mandag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar