Jeg har møtt meg selv i døra, og så har jeg gjort meg ferdig med KK-mila.

Det hadde seg sånn at pc-en min har slått krøll på seg. Jeg fikk kyndig hjelp - men etter at jeg var ferdig hjulpet, var alle automatisk lagrede passord og nettstedshistorikk borte fra edb-en. Det endte med at jeg googla min egen blogg - og jeg fikk opp et innlegg fra 2010.

2010. Da var jeg fortsatt gift, jeg bodde fortsatt i villa, jeg hadde fortsatt foreldre og jeg hadde små barn. Jeg var for sliten til å trene, og jeg bodde i et permanent kaos (det gjør jeg for øvrig fortsatt). Jeg kjenner meg igjen i ordene, det er jeg som har skrevet og delt - men jeg ser jo at jeg var mye festligere før. Og mer utleverende. Sikkert fordi jeg trodde jeg var anonym - men det var jeg jo ikke, viste det seg seinere.

Nå ja. Det er gått vinter og vår siden sist jeg skrev her inne, hvilket er fint, for da har jeg lov til å oppsummere den siste tidens hendelser og aktiviteter. Iallfall noe av det. Om noen av dere husker at jeg kanskje har nevnt at jeg skulle løpe KK-mila, for eksempel, så kan jeg nevne nå at jeg har gjort det.

Ja da. Og hadde det ikke vært for det at jeg var så grusomt stygg på håret på bildet Vita Hjertego tok i løypa, hadde jeg bildedokumentert det også. Note to self: Løp med kule solbriller. Og ikke tøm vann i håret underveis.

Oppsummering: Ei mil er ganske langt. Særlig når den første halvdelen stort sett går oppover. Lyspunktet er at den siste halvdelen i hovedsak går nedover. Jeg, og mer enn 3000 andre, peiset i vei i varierende driv, i varmen, uten solkrem og uten solbriller (jeg, altså). Men det var fantastisk, jeg datt inn i mitt eget hode. Bare løp, liksom. Noen passerte, noen passerte jeg. Vi var en eneste stor bølge.

Etterpå gjorde det vondt og godt. Jeg var kry og lettet over å ha gjennomført. Ville helst tasse rundt i Byen med nummerlappen på brystet og goodie-bagen i lanken. Se på meg, liksom. En løper! Det var jo jomfruturen, mind you, har ikke gjort sånt siden 60-meteren på barneskolen.

Det var jo ikke bare jeg som løp fra Tjelta og omegn, vi var rundt 30 i Team surprise!. Etter anstrengelsen dro vi til med champagne-forsing på hotellet, og så middag på Dinner. Note 2 to self: Neste gang skal jeg dusje FØR sjampisen. Det var en periode jeg var fristet til å bare sitte og kope og bare droppe hele middagen. Jeg er glad for at Wenche fikk meg på bedre tanker (antakelig fordi jeg ikke akkurat luktet blomster).

Etter dusjinga, og middagen, og vinpakken, og drinkene, og nachspielet, ble jeg lagt. Det var nok greit. Og jeg var ikke først oppe dagen derpå. Derimot fikk jeg kaffe på sengen. Heldigvis trengte jeg ikke Paracet. Selv om kroppen kjentes ut som den hadde fått skambank. Og hodet også, litt.

Det er dekkende å avslutte med at alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Kan også tilføye at jeg alt er påmeldt til neste års evenement, som skal avvikles 2. september. Det blir så bra at.