...fyll på hva som helst etter prikkene, halvparten av henvendelsene fra mine barn begynner slik. Kan jeg få ditt, jeg vil ha datt, den har fått sånn, hvorfor kan ikke jeg få?
Noen ganger sier jeg ja, oftere sier jeg nei, og noen ganger sier jeg til og med at jeg ikke er en pengemaskin det går an å trykke på for at det skal trille penger ut av stjerten på meg. (Men det siste sier jeg mest når jeg er litt sur i forkant altså.)
Nå har jeg nettopp snakket med Vilikke i telefonen:
"Mamma, du vet når det blir Halloween..."
(Sukkersøt stemme. Jeg stålsetter meg.)
"Kan jeg få en Beyonce-drakt da, som jeg kan bestille på nettet?"
"Hæ? ikke hvis det koster tusenvis av kroner," sier jeg.
"Neida, det koster bare halvparten, og jeg skal betale med mine egne penger!"
"Du vet at de putter på moms og toll og ekspedisjonsavgift, og så blir det uansett mye dyrere," sier jeg, gledesdrepende. (Det har vi nemlig vært gjennom før.)
"Mamma, vær så snill...!"
"Ikke nå, vi får snakke om det seinere."
Javel. Nå vet jeg hva vi skal snakke om i ettermiddag. Jeg vet at jeg må være forberedt på å argumentere hardt. Utfallet er uansett gitt, ikke svarte om min unge, på 11, skal labbe rundt fra dør til dør som Beyonce på Halloween. Et sted går grensa. Hrmf.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar