Jeg har hatt et tilbakefall på Candy Crush, etter mange måneder med total avholdenhet. Jeg sprakk i går, og kom helt til brett 72 før jeg ga meg. Man skulle tro at omfanget av sprekken skulle resultere i overdose, men nei da. Jeg gleder meg til å fortsette.
Jeg vil bare si at jeg har skamvett nok til å ikke plage Facebook-vennene mine med tigging om ekstra liv og den slags. Først og fremst fordi jeg skammer meg over tilbøyelighetene mine. Skam er som kjent et framtredende element med alle former for avhengighet sammen med fornektelse, bagatellisering og smug-praksis. (Jeg har jo lyst på de ekstra livene, tro ikke annet!!!)
Det er vanskelig å si hvorfor det er blitt sånn. Antakelig er jeg disponert for å bli hekta. Trøsten er at CC-hekt ikke er det verste man kan komme ut for av spillegalskap, det skal mye til for at man spiller bort gård og grunn - tror jeg. Selvsagt er det en viss risiko for at man kan gå over på sterkere saker, som nettpoker, fri og bevare meg vel, men det vokter jeg meg for. Så det er sagt!
Morfaren min likte å spille bingo. Det er sikkert der jeg har det fra. Enn så lenge nyter jeg rushet fra min lille guilty pleasure, før jeg gjør som sist - sletter appen. Og oppsøker, eller oppretter, Candy Crushers Anonymous. Jeg blir vel ikke alene der, vil jeg tro.
2 kommentarer:
Tips fra likesinnet: still frem klokka på telefonen i innstillinger, f eks ett døgn, gå til candy crush (ikke begynn å spille bare åpne appen), tilbake til innstillingene og sette riktig tid igjen og så tilbake til Cc. Vips fullt med liv igjen :-)
Å! Fantastisk!! Tusen takk :-)
Legg inn en kommentar