Og det er Bergljot. Alltid. Jeg gruer meg til det meste i god tid i forkant - også til ting som egentlig skal være gøy. Jeg tenker på hva som kan gå galt, og ulike alternativer for hvordan det kan komme til å gå galt.
Denne generelt negative innstillingen gjør at jeg vanligvis blir positivt overrasket - derfor anbefaler jeg alle å gjøre det samme: krisemaksimer! Anerkjenn, og lev etter, Murphys lov! Selv om ingenting er så ille at det ikke kan bli verre, så blir det som regel ikke sånn.
Roadtrip'en til Lofoten, for eksempel, var storartet. Jeg så ikke så lyst på å kjøre 4500 kilometer med tre motvillige unger, men så var det ikke vanskelig i det heletatt. De sloss, men ikke så mye som forventet. De maste, men ikke å intenst som fryktet. De klagde, men faktisk mest de siste 10 milene. Og da var jeg egentlig passe møkka lei, jeg også.
Lofoten er mye penere enn jeg trodde. Vi var på en øy uten vei og båtforbindelse ganske langt unna turiststrømmen. Ungene badet hver dag, selv om det jevnt over bare var 13-14 grader i vannet. Vi spilte spill, leste, strikket, fisket, steikte vafler. Jeg fikk kaffe på senga hver morgen. Luksus.
Ungene har spist nugatti hver dag. Jeg har fått campari på kaien.
Vi har fulgt etter hurtigruta inn Trollfjorden (se bildebevis), og vi har vært på dugnad på Digermulen-dagen. Vi har også vært på sightseeing i Svolvær og Henningsvær. Jeg har tatt tre svømmetak og tråkket på en kråkebolle. Mannen monterte lystette rullegardiner før vi kom, så sove fikk vi også (de av oss som ikke leste halve natta).
Men jogget jeg? Nei. Heldigvis, egentlig, for det skulle jo være ferie. Og så er det jo fortsatt en drøy måned til jeg skal løpe den mila dere vet, så jeg har vel sikkert plenty med tid (men dessverre ikke plenty med motivasjon, den kommer først når kondisjonen er på oppadgående).
Og sånn går no dagan. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar