Jeg skal være ærlig. Jeg la ut et ikke ubetydelig agn om at det hadde vært artig med en tur i anledning den halvstore dagen min. Jeg tenkte egentlig hotell og by, men kan ha nevnt ski i en bisetning.
Fisken beit på det med skiene. Greit nok det. Men jaggu ville han sove på DNT-hytte også, enda jeg understreket at de har et helt greit høyfjellshotell i Sirdal. Så da var det duket for en eksotisk helg.
Det fine med Ådneram-hytta er at du kan kjøre til døra, at den har strøm og at den har innlagt vann. Sånn sett er den håndterbar også for damer som ikke kan med gass, biodasser eller opptenning.
Ellers er den stort sett som de andre DNT-hyttene jeg har sett - en symfoni av gulnet treverk, rutete gardiner, knirkende gulv, tynne vegger, smale køyesenger og hyllemetere med årbøker. Veggene er prydet med kart og naturbilder, og oppslag om etikette, priser og lignende.
Romeo og jeg kuppet et rom, skiftet til skiutstyr og peiset i vei. Romeo hadde kjøpt kart, så det skulle være en enkel sak. Det var det faktisk også. Sirikroken-løypa var en runde rundt hytta, kanskje rundt ei mil lang. Gliden var grei, bakkene håndterbare og humøret jevnt bra. Siden Romeo liker å ligge først, var han stort sett det. Siden jeg ikke liker å tape, beit jeg meg fast i anklene på ham.
Etter noen kilometer syntes jeg at det ble veldig mye opp i forhold til ned. Ikke bratt, og ikke tungt, bare jevnt opp. Siden Romeo er østlending og dermed trolig født med ski på beina, scorer han høyere på skiteknikk enn Bergljot. Sistnevnte har imidlertid en noe lettere kropp og bedre kondisjon, så sånn sett gikk det i null.
Etter å ha jobbet meg gjennom både dobbeltdans og staking og passgang og diagonalgang og fiskebein og alle andre slags bein jeg ikke vet hva heter, foreslo jeg ølpause. Jeg drøftet dette med stigningen, og fikk for så vidt medhold i at det var lenge siden vi hadde sett en nedoverbakke. Romeo så på kotene på kartet, og konkluderte med at vi sikkert snart var på toppen.
Man skal ikke ønske seg noe for sterkt. Jeg ønsket meg nedoverbakke, men ikke en slalåmbakke. Det var kort sagt lite festlig på langrennsski. Nå, to dager etter, har jeg vondt i kroppen både på muskelmåten og på knallogfallmåten. Romeo påstår at han ikke kjenner noe som helst. Urettferdig.
Vel tilbake på hytta gjorde vi hytteting. Kort, sjokolade, rødvin, middag. De andre beboerne, fire ungdommer og en puddel, kom også etter hvert. Kvelden ble rett så hyggelig.
To skiturer på en og samme vinter har ikke forekommet de siste 20 årene. Og nå står snart påsken for tur, med enda mer ski. Lurer på når man blir en kroniker/notoriker?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar