De med best hukommelse av dere husker kanskje at jeg var hos doktoren før påske på grunn av generelt tungsinn og forslappelse. Før påske kom testresultatene - med vedlagt mangellapp. Det viser seg nemlig at jeg ikke er utflatet grunnet sviktende mental helse, neida, jeg mangler D-vitaminer.
Nå har jeg fått D-vitaminer på resept, de skal spises to ganger daglig i tre måneder, så skal vi se om hodet er begynt å virke igjen. Håpet er at jeg også skal våkne opp og kanskje til og med bli opplagt. Iallfall på gode dager. Her gjelder det å ha realistiske forventninger.
Det er så strålende å ha papir på at det er en kroppslig grunn til at man ikke virker. Nå henger jeg alle mine ufullkommenheter på mangelsykdommen min, for alt jeg vet kan jeg ha vært ute av drift i årevis. Kanskje til og med i flere generasjoner.
Nå går jeg og venter på overskudd og energi. Og så lurer jeg på hvordan jeg best mulig skal forvalte de presumptivt kommende kreftene. Blir det sånn at jeg får lyst til å gjøre forefallende hus- og hagearbeid? Vil jeg trenge mindre søvn (det skal noe til å sove mindre enn jeg allerede gjør)? Blir det gøy å trene igjen, blir dørstokkmila lavere?
Kanskje blir jeg blidere og mer tålmodig. Vil ungene mine kjenne meg igjen da, tro? Vil de ta avstand fra meg, eller bli mistenksomme og utrygge? Vil jeg ta avstand fra meg selv, siden jeg ikke kjenner meg igjen?
Det er bare å vente og se. Og huske å spise pillene sine. Heldigvis kan man ikke forvente noe særlig med bivirkninger, med unntak av oppblåst fjes og elveblest i sjeldne tilfeller. Rammes jeg av slikt, i tillegg til overskudd og godt humør, blir jeg iallfall ikke til å kjenne igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar