Skiturtesten bestått, og vel så det

To av mine tre faste lesere har etterlyst et aldri så lite referat fra lørdagens skitur. De skal dere med glede få, ladies!

For en gangs skyld var jeg inderlig forberedt. Jeg hadde sikret turfølge, og jeg hadde en komplett utstyrspark til alle fire. Nister var smurt kvelden før, ull og påkledning var lagt fram til samtlige, jeg hadde handlet grillpølser og tursekker og solkrem og sjokolade og kjeks. Og skia var på plass i boksen, og de var festet.

Ungene hadde en optimistisk tilnærming, og de hadde så godt som lovet å være venner/blide/ukverulerende/samstemte og samspilte. Alt lå til rette for en fin dag. Klokka ni Sharp var vi i bilen, og det var akkurat så tidlig at vi slapp å kjøre i kø til Sirdal.

Vel framme fant vi Silje og gjengen, og jeg fikk kaffe. Og det var sol. Vilhellerikke presterte å vasse i snøen i bare stillongs og sko, men vi fikk kostet henne ren før snøen smeltet og hun ble våt.

Det ble besluttet av vi skulle gå rundt Furuåsen, og det var like så greit for meg som hva som helst annet. Jeg er jo ikke kjent. Ski og tekstiler ble påtatt, og vi barket i vei. Eller, det var vel egentlig ikke alle som barket så veldig. Min yngste datter har ikke gått på ski siden hun egentlig satt i pulk, så der var det  noen mindre utfordringer. Vilikke og Kostas peiset av gårde, Vilhellerikke lukta jevnt og trutt på snøen mens jeg oppmuntret.

Heldigvis er Vilhellerikke utstyrt med et jevnt godt humør og pågangsmot. Hun ble slettes ikke sur av å tryne, selv om hun på ett tidspunkt la seg ned og erklærte seg oppgitt. Og det skal hun ha, hun ble raskt bedre. Hun renner ganske bra, går helt greit, har skjønt poenget med fiskebein og kan stoppe. Stoppinga er i dette tilfellet synonymt med å gå på trynet, men det holder jo det.

Etter fullført runde rundt Furuåsen vet jeg at sjokolade hjelper mot alt, og at man må ha med rikelig. jeg vet også at det er lurt å ha med ekstra votter. Og så må man i størst mulig grad tisse før man går. Jeg vet også at det er mulig å bli veldig støl, selv om man er i baktroppen med en debutant på åtte år.

Det var tilløp til krangling ved flere anledninger, og det var også eksempler på fisteltale hos hu mor. Men bare i korte blaff. Og på vei hjem erklærte alle tre at det var den kjekkeste turen de hadde hatt. Så noe gjorde vi vel riktig.

Dermed erklærer jeg oss for å være en turglad langrennsfamilie. jepp.