mandag 27. juni 2016

Lite morsomme voksenting, litt selvransakelse

Det er ikke til å tro hvor barnslig, naiv og umoden jeg har vært. Sikkert til jeg var flere og førti. Jeg levde som om alt og alle skulle vare evig. Skyene på himmelen var få, og i grunnen var det sånn jeg forventet at det skulle være. Ikke det at jeg var fornøyd, for all del. Små ting fikk store dimensjoner, vi må jo alltid ha noe å henge oss opp i, irritere oss over, engste oss over.

Jeg forholdt meg ikke til kreft, død, depresjoner, økonomiske bekymringer eller skilsmisser, slikt var ikke en del av mitt trusselbilde. Jeg tenkte mer på manglende framdrift i hagen, hvorvidt vi skulle ha vaskedame eller om det kunne komme røde tall i skatteoppgjørets time.  

Så nå sitter jeg her da, og føler meg gammel. Ufrivillig bråmodnet. Jeg skjønner jo nå at det er sånn livet er, for alle, før eller seinere, på den ene eller andre måten - men jeg liker det ikke, det er uutholdelig. Folk du er glad i blir syke, de dør, du må ordne opp, du må ta vare på dem rundt deg. Er du heldig, har du noen som tar litt vare på deg.

Så hva vil jeg med dette? Vet ikke. Bare minne meg selv om at jeg må bli flinkere til å se og ta vare på de jeg er glad i, og at jeg må se de gode øyeblikkene i hverdagen. Alt er forgjengelig, og det er ikke jeg som er regien på alt. Ofte må jeg bare henge med, forholde meg til det som skjer, gjøre det beste ut av det.

"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet".

Der har du meg.



5 kommentarer:

Siri sa...

Det er så sant som det er sagt. Hadde jeg som 18-åring blitt bedt om å spå fremtiden, hadde jeg ikke klart å være i nærheten av sånn som den ble, sånn som den er. Heldigvis...på godt og vondt.

Ellers oppdaget jeg for noen år siden, at livet, verden, er så mye lettere å hanskes med dersom jeg forholder meg til sånn som den faktisk er, og ikke som jeg gjerne skulle ønske at den var. For det er ganske slitsomt å gå rundt og ønske seg alt annerledes. For det eneste man oppnår med det er skuffelse.

Anne-Helene sa...

mm.. er ikke lenge siden jeg begynte å forstå at jeg var dødelig, det hadde ikke slått meg.. så noe skjer når man runder førti. Godt innlegg!

Livet, døden, kjærligheten og bamsemums sa...

Det er så eg innimellom får lyst til å rope "urettferdig" når ting skjer! Men så ser eg ar kanskje er det livet? Det å måtte ta ansvar, utfordringar, ikkje ha ein lettgått sti å følge. Nei, eg kjem fortsatt til å tenkje urettferdig, men ....det er vel livet.

Anonym sa...

Kloke ord! I likhet med det at man blir mindre og mindre sikker på noe som helst etter som årene går, så blir man på et tidspunkt plutselig klar over at verken enn selv eller de man er glad i kommer til å leve for alltid. Eller at sykdom og ulykke bare er noe som hender andre!
Tok meg selv i å tenke: "så utrolig heldig jeg er som kan gå langs denne stien å se alle blomstene og lukte alle sommerluktene. Med ben som bærer meg." her en kveld jeg gikk en tur. Nå er jeg 49 og det er egentlig først de siste årene jeg har reflektert over sånt, og ikke bare tatt det som en selvfølge.
Gro

Anonym sa...

retro jordans
yeezy shoes
off white hoodie
golden goose
off white outlet