Overganger og rever

Alt er en overgang, sa reven da han ble flådd. Ikke alle overganger er så dramatiske som det, noen er bare vemodige.

Sønnen, den enbårne, er inne i sin siste barneskoleuke nå. Jeg tror ikke det plager ham nevneverdig - han skal jo fortsette på samme skole. Med samme kontaktlærer som kontaktlærer. Og han skal fortsatt gå i A. Selv om klassesammensettingen blir ny, blir det ikke så nytt for ham. Kostas kjenner "de nye", for han har gått på skole med dem før. I fire år.

Nu vel. Fra høsten av skal han lære tysk, som nå heter tilvalgsfag, og han skal ha valgfag, som er noe helt annet. Og han skal få karakterer. Det virker ikke som om det bekymrer ham noe videre. Det er jo så lenge til august.

I går var det avslutning for klassen. Med foreldre, bespisning og opptreden med Prøysen. Det var aldeles gripende og temmelig tårevått for mange av oss. Ikke minst for avtroppende lærer, som var i oppløsning. Var det vemodig? spurte jeg min sønn. "Hø!? Vi er jo ikke ferdige ennå. Vi skal jo i Kongeparken torsdag!" svarte han overbærende.

Mens jeg på den ene siden vil tviholde på den lille, søte gutten min, synes jeg på den andre siden at det er stas at han blir større. At jeg stadig klarere ser konturene av hvem han er, og hvem han kommer til å bli. Jeg håper inderlig at han får en mindre smertefri overgang enn reven, og at livet farer fint med ham.

Trøsten er at han antakelig takler overgangen mye bedre enn den sentimentale mor si.