Klimakteriet? Ka farsken.

I går hadde jeg en mildest talt dårlig, og ikke minst smertefull, start på dagen. Jeg våknet med urinveisinfeksjon. UVI er lite morsomt, og klok av skade vet jeg at det IKKE går over av seg selv. Jeg må ha antibiotika, og det betyr at jeg må til legen.

(Ja. Når det gjelder UVI er jeg ikke alternativ. Jeg har prøvd alt, fra tranebær til å drikke som en kamel, hiprex og fuglene vet hva. Tissing etter sex er knapt nok relevant for noen som knapt nok har sex.)

Jeg fikk hastetime hos en turnuskandidat, infeksjon ble påvist (hah!) og resept ble sendt apoteket. Jeg var kunde nummer 1 i reseptkøen, og det en god halvtime etter at apoteket åpnet. Det kan man kanskje tolke dithen at farmasøyten hadde ekstra god tid.

Iallfall snakket vi vel og lenge om lidelsen min og om tranebær og andre remedier som kunne tas for å bremse bivirkningen av pillene og framtidige infeksjoner. Det var mest hun som snakket. Hun lurte på om det var lenge siden forrige kur? "Nei," sa jeg. Og det var da det kom:

"Ja da bør du ta deg en tur til gynekologen. Du begynner jo å komme i en alder der du nærmer deg overgangsalderen, vet du," sa farmasøyten, som sikkert ikke har bikket tredve.

"ALT endrer seg der nede på grunn av hormonene. Slimhinnene begynner å tørke ut, og det kan føre til alskens ubehag."

Pøh. Akkurat som om det er noe i veien med mine slimhinner! De kommer til å vare, og virke, både vel og lenge. Det er jeg sikker på. Og tro kan som kjent flytte fjell. Hun kan passe munnen sin og sine egne slimhinner, kan hun. Så får jeg forvalte nasjonalparken og tilhørende herligheter etter beste evne.

Så det så.