Endelig basaaaaar!

Etter diverse tekniske utfordringer med knappen er det en glede å omsider kunne kalle inn til basar!

Bergljots jomfrubasar, er det - så dette blir spennende.

På gavebordet ligger verken Frognerbadet, en nybonet Gemal, makrameugle eller rød heklebrikke. Derimot kan du vinne diverse påkledning:

Disse fjonge pulsvarmerne kan berge deg fra blærekatarr og lungebetennelse mens du venter på den egentlige sommeren. Pulsvarmerne kommer fra Container, og de er petroleumsfarvede, sånn cirka.

Gevinst nummer to er også hentet opp av Container-en, dette er et bedårende skjerf/sjal i nervøs fløyel og blonde og fluene vet hva. Smørsida, altså den myke, er i petroleum. Blondesiden har noe turkist og brunt på seg.


Å ta lodd er kanonenkelt - ett får du for å kommentere på dette innlegget, og du får ett til om du legger inn basar-knappen og lenke på på din blogg. Og du trenger naturligvis ikke å ha egen blogg for å melde deg på;-)

Trekning blir det 15. juli.

(Hvis du vil legge inn knapp, gjør du så her: 1. Lagre bilde av Basar-knappen eller ett av bildene i innlegget på pc-en din. 2) Gå inn på Utforming i menylinja på bloggen din, og videre på Legg til gadget. 3) Velg alternativet Bilde - trykk på +. Last inn Basarbildet, og legg eventuelt til tittel og tekst. Hvis du vil lenke til basarinnlegget i bloggen min, legger til til url'en i lenkefeltet.)

Si din mening - NÅ!

Okei, hvis du skulle ha synspunkter på hvor Gemalen og hans vevre viv bør kline til på tiårsdagen, og du ennå ikke har stemt - så vil jeg bare påpeke at klimamålingen stenges ved midnatt.

Ingenting er avgjort - så din stemme kan bli utslagsgivende! Just nu ser det ut til at Turtelduene skal til de britiske øyer, Irland leder et ponnyhode foran Skottland. Jeg er særs godt nøgd med begge alternativene. I Skottland var vi på brureferda, den første - og det var et fint sted å sverme.

Jeg kan faktisk bare huske en eneste uoverensstemmelse, mest fordi Gemalen elsker å snakke om den, og det var da Bergljot kastet en kortstokk i hodet på ham på Aberdeen International Airport.

I Irland har vi aldri vært, men vi har snakket en del om at vi burde ha vært der. Det finnes mye fint i Irland, ikke bare Johnny Logan. De ha firkløvere, grønne enger og Guinness - og de var gode på å dyrke poteter på 1800-tallet. Det eneste jeg stiller spørsmkål ved, er familieplanleggingspolitikken "over there" - men den rammer sikkert ikke turister i førtiåra. Eller - det skulle pigede ha tatt seg ut om den gjorde det...!

Jeg observerer at de tre andre alternativene - Legoland, Hjelmeland og Sunnhordland - også har fått noen stemmer. Dette kan være proteststemmer - eller det kan hende at de som har gått for disse alternativene selv har søte minner fra eller tilknytning til nevnte destinasjoner. Det har for så vidt Bergljot og Gemalen også - kanskje med unntak av Legoland.

Stem i vei - folkens! Bergljot og Gemalen lytter folkehavet!

Takst og gjeld og den slags

Det er mye jeg ikke forstår, særlig når det er tall og summer inne i bildet. Når det er store tall og summer inne i bildet, forstår jeg nesten ingenting.

For eksempel forstår jeg ikke at et hus som var verd x millioner kroner på høsten plutselig er verd hundrevis av tusen kroner mer på våren. Folk har ikke fått mer penger, huset er det samme - med unntak av flere hakk i parketten og spaghettisaus på veggene - men markedet er tydeligvis på vei opp.

For meg er det ellers et mysterium at folk har råd til å kjøpe bolig i denne delen av landet - prisnivået er sykt høyt. Og jeg begriper iallfall ikke hvordan førstegangsetablerere og enslige klarer å komme seg inn i markedet.

En dåre spør mer enn ti vise kan svare.

(Psssst! Jeg har ikke glemt giborten. Den kommer, den kommer.)

Agurktid

Jeg tror jeg skal legge inn en aldri så liten agent på bloggen min. Den skal, helt av seg selv, harke opp gamle og for lengst glemte innlegg og publisere dem på ny - med et vilkårlig bilde.

Siden jeg stort sett skriver om de samme gamle greiene hele tiden - nemlig legemets forfall og tidens tenner, rot og uorden, Gemalen og arvingene og amming - så er det stor sannsynlighet for at mine lesere (som jeg aldeles ikke undervurderer!!) ikke vil oppdage resirkuleringen.

Miljøvennlig er det også.

Andre enn meg som er i agurkmodus?

Ellers så, kremt kremt. nevner jeg sånn ut i luften at Bergljot-bloggen har tippet 10.000 besøkende. Det er blitt lovet gibort i sakens anledning, og gibort skal det bli.

Hvis Nord-Europas mest klumsete og upraktiske sjefingeniør bare klarer å finne ut hvordan man lager en velskapet "gibortannonse".

Jeg tror jeg må konsultere Gemalen. Han blir sikkert kjempeglad for å få gjøre noe annet enn å se på den der gørre fotballen.

Kjærestetid

Joda.

Ungene er borte, mor og far er hjemme - og man kunne kanskje forvente seg litt klinings og greier. Jeg mener - hvor ofte er vi alene, Gemalen og jeg? Og hvor ofte er det sol, ankommede skattepenger og fluene vet hva - samtidig?

Alt burde ligge til rette for det meste. Men så er det det der jæv... fotball-VM, da. Blæh;-/

Noen som kjenner Harriet?

Harriet har vært på ferde i dag. Bergljot er personlighets-splittet, og Harriet er hun andre. Harriet er hun som liker køntri og som har vært medlem i MC-klubb (m/ skinnvest med ryggmerke). For det meste holdes Harriet i sjakk - men noen ganger glipper det.

I dag glipper det på kjøpesenteret. Posesalg på Claire.dk! 90 prosent på ALT!!! Harriet er ikke til å styre, hun bykser inn på Claire før Bergljot rekker å tenke. Der inne er det en god del harrieter fra før, harrieter i alderen 25 til 70. De er forrykte i blikket, lilla i kinnene og korte i pusten - det krever tydeligvis sin kvinne å bla seg gjennom et helt butikksortiment.

Min Harriet er ikke bedre enn de andre; hun soper med seg det ene plagget etter det andre - parametrene er pris og størrelse. Faktorer som snitt, farge og hvorvidt plaggene kan la seg kombinere med eksisterende garderobe er uinteressante.

Harrietene har herpet butikken, kjoler har havnet på gulvet og et finnes ikke spor av system i buksehaugen. Butikkdamen studerer den krafsende skaren med et oppgitt og litt nedlatende blikk. Hun tygger tyggis.

Etter en halvtime eller så får Bergljot fatt i øret på Harriet; hun tauer henne med seg til kassen, og de betaler. 450 kroner. 450 kroner!!! Det er helt vilt, jubler Harriet (inni seg). Så er det hjem med posene og opp på badet. For nå skal det prøves! Harrieter på poseslag prøver ikke i butikken; de konsentrerer seg om jakten på kuppene. Og om å få mest mulig nedi posene.

Den passer, den passer nesten, den toppen er fin, men jævlig stram over puppene (ordner seg sikkert når melkesprengen er borte). Å nei, den kjolen er helt feil, dessuten er glidelåsen ødelagt - og sånn holder vi på, Harriet og jeg. Til slutt tar vi den ultimate Harriet-øvelsen: Vi regner på hvor mye vi har spart! Og kommer til at det handler om tusener på tusener!!

Harriet er glad. Og når Harriet er glad, er Bergljot glad. Jippi.

Disponering av alenetid

Hva tror dere Bergljot gjør når både hannkatten og kattungene er borte? Tror dere kanskje at hun ligger i badekaret med agurk på øynene, duftlys og gytjemaske, med Enya på spilledåsen? Eller at hun drikker hvitvin med forsømte venninner?

Nei. Bergljot rydder i kjøkkenskuffene og blogger - vekselvis. Hun vasker klær og kjæler med Suge-Simen (som forresten må repareres siden han driver og slår seg av på eget initiativ). Bergljot drikker dobbel latte fra Nespresso-maskinen og savner beibiene sine.

Bergljot må skjerpe seg. Melkespreng har hun også. Usj.

(Lyspunkt: Restene av Fars konjakk er fortært, og brownies-isen er på mystisk vis borte (I GÅR KVELD! IKKE PÅ MORGENKVISTEN!!). Det kan fortsatt være håp for Kjerring-Bergljot, som nå vurderer å kvalitetssjekke kindereggene til ungene.)

Oppfinnelse (15)

Det enkle er ofte det beste.

I mange hjem forekommer det rot. Ikke sjelden havner rotet - altså leker, klær, sekker, pc-vesker, sko m.m. - på gulvet. Det underlige er at selv om flere av hjemmets faste medlemmer bidrar aktivt til kaoset, så er det (ofte) bare en person som rydder/pålegger rydding/kjefter som følge av manglende rydding.

Denne personen vil som regel være Mor i hjemmet, det er iallfall min høyst personlige erfaring.

Tidligere har jeg funnet opp et skyvedørsgulv som løsning på dette problemet. Med dette vil jeg fremme en alternativ metode - fordelen med denne er at den kan ha en oppdragende effekt. NB! Dette er ikke testet.

Oppfinnelsen er, som antydet innledningsvis, genialt enkel (se illustrasjonsbilde, velvilligst lånt ut fra internetten):

1. Spa fram en caps (du finner sikkert en på gulvet)

2. Dekk skyggen/skjermen nennsomt med folie - NB! Den blanke siden ut!

3. Pass på at ikke folien er for skrukkete, da dette vil dempe effekten av Bergljots Speil-caps.

4. Dander julelys (sånne små som bare trenger marginalt med strøm, ikke Lucia-lys!) langs bremmen for å bedre sikten.

Tesen er at Menn og Barn ikke rydder gulv frivillig fordi de ikke ser/registrerer rotet. Bergljots Speil-caps vil kunne bidra til å korrigere denne atferden. Brukeren trenger nemlig ikke bøye seg eller se ned for å se rot på gulvet, det holder at han/hun kaster et lite blikk oppover i speilskyggen/-skjermen.

Selv om brukerne nå vil være i stand til å observere rotet, er det dessverre ikke sikkert at de stimuleres til å bøye seg ned og rydde det opp. Bergljot planlegger imidlertid å søke Forskningsrådet om økonomisk støtte for å kartlegge dette nærmere.

Sigøynerleir

I dag tenkte jeg at skulle blogge litt om sigøynere. Eller rom-folket eller hva nå den politisk korrekte benevnelsen er for tiden. Og dere tror kanskje at dagens tema er tatt ut av det blå, omtrent som morgenandakten på NRK - men nei! Det kommer en (tynn?) tråd!

Vi har fått oss en sigøynerleir, nemlig! Eller, fått og fått, leiren er oppstått nede på campingen her, vegg i vegg med SFO. De kom på onsdag, sigøynerne, og på no time anekterte de en hel parkeringsplass. Et tjuetall røsslige vogner står i sirkel, og eslene beiter i utkanten.

Bare tulla! De har ikke esler, vettu. De har svulmende, dyre, svarte, blanke svenskregistrerte mercedeser. Hadde man ikke visst bedre, hadde man trodd at Berthel O. Steen hadde opprettet filial der nede på campingplassen.

Nu vel. Jeg har jo aldri, meg bekjent, sett en genuin sigøyner. Eller jo, klart jeg har sett blomsterselgere og gatemusikanter og tiggere som kan være av sigøynersk herkomst, men jeg har aldri sett dem i leir før. Jeg vet lite om dem også, bortsett fra at noen av dem heter Karoli, at mange av dem reiser rundt på sommeren og... tja.

Det andre jeg vet, er kanskje bare ting jeg tror. Så det skal jeg holde for meg selv.

På 70-tallet leste jeg, med stor innlevelse, om sigøynerjenta Katitzi (bildet). Om hvordan det var å reise rundt fra sted til sted med hest og vogn - på den tiden hadde de visst ikke biler, tror jeg. Smekre, eksotiske jenter med langt hår, lange skjørt og gullringer i ørene. Fargerike sjal, sang og dans rundt leirbålet. Rotløshet.

Jeg har ikke sett noe leirbål hos "mine" sigøynere. Men de kan ha danset og sunget til seine natta i går likevel - iallfall var det ikke liv i leiren da jeg leverte poden på SFO klokken 8:00 i morges. Helt tyst, var det, så de lå nok der og hvilte på laurbærene sine.

Som innflytter og selverklært openminded, synes jeg at folk skal få lov til å leve som de vil, at de skal få lov til å utøve kulturene og tradisjonene og levesettene sine. Så lenge de er sånn noenlunde lovlydige.

Sambygdingene mine ser det annerledes, for de har visst vært ute ei sigøynernatt før. Jeg blir fortalt at de stjeler, og at de selger juggel og falske tepper til uskyldige, demente og selskapssjuke pensjonister. Det er slik de får råd til så dyre biler. Kjeltringer, er de visst.

Jeg blir litt skuffet, for jeg vil jo ha litt annerledeshet rundt meg. Jeg vil at ungene min skal se at ikke alle er hvite i pelsen og "like", at ikke alle lever som oss. Jeg vil at de skal forstå og akseptere at folk først og fremst er folk - og at det er en fin ting at alle er forskjellige - sigøynere også.

Selv om ting har skjedd siden Katitzi drev og reiste rundt på 70-tallet.

Kommunikasjon mellom kjønnene

Ring ring.
Gemalen: Hei, lille due, husker du hvor mye bonus vi har på Renaulten?

Bergljot: Nei.

Gemalen: Kan du se om du finner forsikringsavtalen, eller ringe forsikringsselskapet?

Bergljot: Jeg vet ikke hvor avtalen er, og sant å si husker jeg ikke hvor den er forsikret heller...

Gemalen: Å. Fint om du leter.

...

Bergljot leter. Men finner ikke. Til gjengjeld husker hun forsikringsselskap, og ringer sporenstreks det femsifrede nummeret til DnB NOR skadeforsikring.

Dere vet - tast en for sperring av kort, to for spareavtaler - og så videre og så videre.

Omsider treffer Bergljot på et menneske, hun får presentert seg og hun får presentert problemstillingen.

Full kasko, opplyser damen, altså 75 prosent bonus.

...

Ring ring.

Bergljot: Hei, sukkerklumpen, jeg har funnet ut av det med bonusen. Vi har full kasko. 75 prosent.

Gemalen: Ja men betyr det at vi kan reparere en skade uten tap av bonus?

Bergljot: Det vet vel ikke jeg. Du sa jeg skulle sjekke bonusen.

Gemalen: Men jeg visste jo at vi har full bonus på bilen. Det snakket vi jo om i går!(Oppgitt)

Bergljot: (Illsint) Men hvorfor sa du at jeg skulle spørre om bonusen, da, hvis det ikke var det du lurte på?

Gemalen: Ikke kjeft, ro deg ned.

...

Det er virkelig vidunderlig å være på bølgelengde med sin utkårede. Vakkert, er det.

Milepæl i sikte - gibort-tid?

Kremt kremt. Bergljot-bloggen kan komme til å tippe 10.000 besøkende i løpet av de neste dagene eller ukene. Og kanskje til og med 50 følgere også. Det er stort. Ikke i den store sammenhengen, selvsagt, men likevel;-)

Det blir nok en liten gibort-markering, tipper jeg, selv om jeg ennå ikke har bestemt meg for hva som skal gis bort. Men jeg tenker på det. Tenker og tenker.

Kanskje en knallrød heklebrikke til jul, egenprodusert sådan? Eller en nett liten makrameugle til å henge på veggen? Autentiske norgesglass? En nybonet gemal? En halvstrikket barnegenser str. 86? Eller kanskje jeg skal gi bort selveste frognerbadet?

Nei dette blir ikke lett. Men jeg tenker, altså er jeg.

Fattig-Bergljot

"Skal vi til Syden i sommer, mamma?" undrer Kostas (7).

"Nei, i sommer blir vi hjemme. Eller, vi skal sikkert besøke mormor og morfar og bestemor og bestefar, men til Syden skal vi nok ikke."

"Åååååå! Hvorfor ikke? Alle de andre skal jo. (Jeg registrerer at Sønnen, den enbårne har lært seg å overdrive - meg bekjent er det kun en av kompisene som skal sørover.)

"Vi har ikke råd. Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus, vet du, og huset ble temmelig mye dyrere enn det mamma og pappa hadde planlagt. Og så må vi fikse ting ute her, beise terrasse, sette opp gjerde mot naboen...," forklarer jeg.

"Du mamma? Er vi fattige?"

Om vi er fattige? Dritfattige! Har jeg lyst til å si. Men vi er jo egentlig ikke det. Det er bare det at alle overskuddspengene våre skal brukes til utrolig kjedelige ting, som belegningsstein, brannstige, gjerde, lameller og fuglene vet hva.

Heldigvis har Gemalen, skolemesteren, fått seg sommerjobb hos Fylkesmannen - han skal gjøre noe så givende som å hogge ned lupiner langs jærstrendene. Og snart kommer skattepengene også. Så det blir vel ei råd.

Selv om sola har vendt seg om og vi er for fattige til å dra til Syden.

Beibien vokser til

Vilhellerikke har visst tenkt å slutte med bleier. Vi har tenkt det lenge, på hennes vegne, men siden hun har nektet å forholde seg til potta og toiletten, har det vært fåfengt.

Nå vil hun! Hun vil sitte på do, og hun vil komme seg opp dit søl! Tørke seg vil hun også søl, helst med 114 meter papir uavhengig av leveranse/ikke leveranse. Å bruke den lille doringen er helt uaktuelt, toåringen mener det er mye bedre å sitte med stussen nesten nede i vannspeilet.

Vi har hatt bleiebarn, sammenhengende, siden våren 2003. Libero har tjent store penger på oss, men nå er det snart slutt. Det er fint, på de fleste måter, men Teite-Bergljot synes jo alltid at slike overganger er vemodige. Tenk det - slutt for alltid, liksom.

Iallfall fram til eventuelt Bergljot og/eller Gemalen blir bleiebrukere igjen. Noe sier meg at det blir minst like vemodig.

Bergljot (på sotteseng) drøfter piercing

Etter halvannet døgns pine og elendighet er Bergljot omsider i stand til å ta seg ned trappen til kjøkkenet og pc-en. Knærne bevrer, hodet suser og ansiktet har fotsatt et turkis skjær bak det gråhvite.

Stakkars, stakkars meg. Mon tro om det er et sunnhetstegn at jeg starter rekonvalisensen med å blogge i stedet for å rydde? Er altfor ør i hodet til å tenke veldig grundig på akkurat det.

Det er ikke moro å være syk. Det eneste morsomme siden søndag ettermiddag er en samtale med min eldste datter. Den ga såpass dramatiske signaler at jeg husker den ordrett - tross delirium.

Vilikke (5): "Du mamma, Liv Heidi i barnehagen har hatt ring i navlen!"

Bergljot (41): "Å? Men hun har vel ikke det nå lenger vel?

Vilikke (5): "Neeei, men Randi har kule i leppa. Og vet du hva? Hun har en kule i tunga også."

Bergljot (41): "Synes du det er fint?"

Vilikke (5): "Ja! Jeg også har lyst på kuler i leppa og tunga. Men gjør det vondt, mamma?"

Bergljot (41): "Ja, Vilikke, det gjør veldig vondt. (Bergljot er på noe tynn is her, men hun antar at hun har rett. Det må da gjøre vondt med kulehull både her og både der?)

Vilikke (5): Å ja. Men du mamma? Vil du ha ring i navlen?

Bergljot (41): NEI! Det har jeg ikke lyst på!

Ring i navlen, for svarte? Den måtte vært ganske svær for å komme til sin rett, og trolig måtte den vært festet direkte i løsflesket. Jeg tror jeg avstår, takk.

Været og sånn

Leste forleden i avisa at mai 2010 er den varmeste måneden som er registrert (målt? temperert?) siden meteorologene begynte å registrere denslags.

Personlig synes jeg at denne varmen kunne vært litt bedre fordelt. I Sola Syd har det vært dritkaldt siden i fjor en gang (okei, med unntak av 9. juni) - og det blåser og blåser. Vi har nordavind fra både øst og vest, faktisk.

Jeg tar avstand fra både klimakrisen og de bakenforliggende årsakene. Men det må være lov å ønske seg en vindfri dag med sol og temperaturer over 10 grader?

Stemorsblomster skal jo liksom tåle alt av skiftende vær - men min terrasseblomst ble så kvestet i nattens orkan at den trolig ikke er til å redde.

Og på onsdag er det sankthans også... Og sola snur. Hekkan.

Digre føtter

Bør mannfolk som har størrelse 47 i sko få lov til å ha mer enn ett par? Og bør slike mannfolk få lov til å parkere dem i entreen, når de alltid blir hensatt like innenfor døra slik at små, nette fruer snubler i dem?

Hvorfor klarer ikke folk som har så digre føtter å sette fottøyet sitt i, for eksempel, en skohylle? Er størrelsen på føttene omvendt proporsjonal med ordenssansen - eller er disse sammenhengene spuriøse?

Så mange spørsmål. Så få svar.

Alt jeg vil ha

Snille, flinke Trine har utmerket meg. Tusen, tusen takk;-) For å få denne høythengende prisen, må jeg dele sju ønsker med resten av verden - så her kommer Bergljots ønskeliste:

1. Jeg vil gjerne ha en lunte. Den jeg er født med er for kort, og dette medfører frustrasjon og besvær for både Bergljot og omgivelsene. Om noen av mine lesere har for lang lunte, kan organdonasjon diskuteres.

2. Trine foreslår at jeg kan ønske meg et skarpere blikk siden jeg strever med å se konturene i objektet som omtales i mitt forrige innlegg. Det er en god ide. Ikke minst fordi jeg for tiden er brilleløs, glemte buruglebrillene mine på Kastrup i mai.

3. Dette ønsket er blitt uttrykt før - men jeg sier det igjen. Jeg vil ha en container, helst til odel og eie. Den skulle jeg lett klart å fylle - forutsatt at Gemalen holdt seg unna noen dager. Tror pigede jeg hadde begynt med kanoen.

4. Teknisk innsikt vil jeg også gjerne ha, på dette området er jeg direkte mindre begavet. Heldigvis har jeg alliert meg med en Mann som kan fikse alt. Ikke alltid i det tempoet jeg ønsker (jf. punkt 1), men dog. Nevenyttig er han, det skal han ha.

5. Mens vi er inne på det teknisk/praktiske: Jeg ønsker meg ny vaskedame. Eller -mann, forutsatt da at han kan/vil vaske. Er også villig til å betale Mannen for å tre inn i denne funksjonen. Han kan få 150 kroner timen svart eller naturalytelser. Siste alternativ tilbys dessverre ikke eksterne søkere.

6. Jeg ønsker meg en frisk motorsykkel. Den er ute av funksjon på andre året grunnet defekt hjullager, flatt batteri og knallharde økonomiske prioriteringer (vi har bygget hus, og prosjektet budsjettsmalt mer enn forutsett).

7. Jeg ønsker allergien min dit pepperen gror. Iallfall den delen av den som omfatter pusekatter. Jeg vil ha en svær Maine coon, og jeg vil ha den nå. Det er utrolig urettferdig at jeg, som er et uttalt kattemenneske, ikke skal kunne ha katt.

NB! Fred på jord, mat til alle, allmenn lykke ++ kommer i tillegg til dette! Sånn at dere ikke tror at jeg bare tenker på meg selv, altså.

Jeg vil gjerne gi denne gjeve utmerkelsen videre til... Madame Mim! Og hører du, mor, jeg forventer at du a) klarer å legge inn bildet og b) utøver de tilhørende forpliktelsene! Okei?

Uskarp penis

Huff.

Er jeg i ferd med å miste synet? Jeg kikker og kikker på denne greia her, og jeg ser at den har erigerte trekk. Men ligner ikke dette mest på la linea?

Hilsen Bergljot, som tross alt synes det er bedre å miste synet enn sansen.

Hovmod står for fall

For et par dager siden delte jeg intim info om da Gemalen, skyhøy på salmiakk, bulket bilen på mindre intelligent vis. Han rygget uten å lukke døra bak, og det gikk til dels dårlig.

I etterkant av denne høyst uønskede hendelsen var Gemalen på nettet støtt og stadig for å forsøke å oppdrive ei brukt bildør, fortrinnsvis i bedre stand enn den som han herpa. Han lyktes, og en stk. dør ble importert fra Danmark våren 2006.

Siden vi ikke bestandig rir de dagene vi saler her i huset, står den "nye" bildøra fortsatt på vent. Den sto i kjelleren i ekshuset vårt i tre år, nå er den hensatt til garasjen.

Og jaggu er det bra den står der! For, og så omsider kommer poenget, i dag har selveste jeg, Bergljot, tatt en gemalmanøver med bilen. Jeg har rygget med bildøra åpen - og bang krasj! Heldigvis ble jeg ikke observert, og heldigvis traff jeg bare skjermen på den bilen som sto i veien for bildøra. Og jammen er det heldigvis at det er samme dør som Gemalen knertet i 2006.

Timingen for denne hendelsen er udiskuterbart uheldig, siden det bare er timer siden jeg gapestokket Gemalen for å ha forårsaket et helt tilsvarende uhell. Derfor erklærer jeg hovmodet for falt mens jeg kryper til korset.

Sånn kan det altså gå.

Bergljot i containeren

Noen ganger tar det ene bare det andre.

I dag, foreksempel, skulle jeg spise lunsj med ei venninne. Tilfeldigvis observerte jeg at det er 30 prosent avslag på alle klærne i min favorittbutikk. Dette kunne neppe være tilfeldig, tenkte jeg, og lot meg frivillig lede inn i fristelse.

Beina mine gikk, helt av seg selv, bort til kjoledepartementet, og der!! Der hang selveste Kjolen som var ment for meg. Se! Er den ikke fin (se den for dere uten vest)? Sukk. I grønt og lilla, mønsteret minner meg om min mors aldrende sengetøy. Bildet har jeg lånt av Container.

Sammen med kjolen sto det tilfeldigvis et par lilla Khrio-sko - og de var så fine og så perfekte til den nye kjolen min at jeg simpelthen ikke klarte å styre meg:


Og så ble det en hvit liten bolero-sak til.

Og ei flaske vin for å feire kuppet (30 prosent på skoa også, mind you!!). Når man er fin og småbrisen i ny kjole og nye sko, vet man jo aldri hva som kan komme til å skje. Så Bergljot kjøpte sengetøy også - i satin. Det skal min santen ikke stå på tilbehøret.

Jeg har brukt litt penger, ja, hvis man velger å se sånn på det. Men husk at det var hundrevis av prosent med avslag både her og både der. La meg addere: 30% (sko) + 30% (kjole) + 30% (bolerosak) + 50% (sengetøy) = totalt 140%!!! Strengt tatt var det bare vinen som kostet noe. Men uansett går jeg ut i pluss, så vidt jeg kan se.

Fantastisk, er det!

Dårlig mor

Jeg så det på 50 meter avstand, minst. Det var noe feil med koloritten i min datters ansikt. Kunne det være... blod?

Ja visst, det kunne det. Hun hadde blod i neseregionen, rundt munnen, på haka og i hendene. Hun så ut som en skrekkfilm.

"Disså (=huska)," hulket hun.

Hadde hun falt? Eller fått huska i ansiktet? Ikke godt å si; hun var ikke i stand til å gå i detaljer.

Vi var sikkert 100 stykker på skoleavslutningen. Ungene boltret seg i lekeapparatene og tuslet rundt i hagen, vi voksne sløvet rundt grillene. Innimellom talte vi opp ungebeholdningen, tørket nese, tildelte pølser.

"Håper det ikke er tennene. Eller at hun har fått et kutt som må sys," tenkte jeg fortvilet.

Jeg holdt henne tett inntil meg mens under avblodifiseringen. Etter noen runder med våtserviett så alt mye bedre ut - ingen kutt og fullt tannsett (hurra!). Så mye blod - og så viste det seg ikke å være så ille likevel.

Men jeg føler meg som verdens verste mor som ikke passet på. Som ikke var der da hun slo seg. Som satt og pludrert med nabodamene mens toåringen min hadde det vondt.

Huff.

Bergljot er føre var

Sånn. Nå har Bergljot gnafset i seg siste rest av melkesjokoladen, type 200 gram.

Skapet skulle nå være tomt for godteri. Det er jammen bra siden Bergljot skal avtjene hjemmekontor i morgen.

Vi vil ikke utsette oss for fete fristelser når vi er hjemme alene, vil vi vel?

Nei, det vil vi sannelig ikke.

Kjepphest og jomfruhinne

For en søt historie! Gro (78) og Jan (84) gifter seg - de møttes på nettet. Men søte VG; har dere dekning for å påstå at de "smis i hymens lenker"? Vet dere hva en hyme er for noe?

Hymen er bryllupsguden i gresk mytologi. Han er en personifisering av jomfruhinnen, hymen (kilde: filolog i klassiske språk ved universitetet i Bergen, Martine Skoie).

Gro er fraskilt og Jan er enkemann. Godt voksne er de også. Så jeg tviler, rent personlig, på at vi skal blande hymen inn i denne nydelige kjærlighetshistorien.

Amen.

Hva er det med mannfolk og varmt vann?

Som et lite apropos til mitt forrige gripende innlegg om salmiakkens velsignelser, der jeg også drøftet trekantforholdet mellom menn, kvinner og altså salmiakk.

Altså; mannfolk takler ikke salmiakk, det gjør dem svimle, bleke og kvalme, dessuten får de vondt i nesa. Jeg tror mange av dem med fordel kunne ha snust mer nedi flaska, muligens hadde de da fått svidd av nesepelsen som strekker seg mot lyset. Men det var en digresjon.

Det jeg lurer på er - hvorfor tåler ikke mannfolk varmt vann? Ikke vil de dusje i varmt vann. Ikke vil de vaske opp i varmt vann. Og ikke takler de å bære pappkopper med varm kaffe uten å hyperventilere.

Har mannfolka en annen slags termostat enn oss damer? Eller er de bare mindre herdet, fordi de gjennom generasjoner har sluntret unna aktiviteter som innebærer kontakt med væsker (les: vaskevann) som er varmere enn 37 grader pluss?

Undrende hilsen fra Bergljot med smedfingrene

Salmiakk, takk - Husmorrefleksjoner (4)

Offisielt bruker jeg nesten ikke vaskemidler i heimen. Eller jo, selvsagt Zalo og dusjsåpe og vaskepulver og sånt - men ikke til boningen av selveste lokalene. Jeg er en kvinne av mikrofibergenerasjonen, mind you. Trolig finansierer jeg en Enjo-agent, helt alene.

Men salmiakken min kaster jeg aldri! Etter at jeg oppdaget dette fantastiske middelet gangen før forrige gang jeg flyttet, har det vært min faste følgesvenn. Okei, det stikker i nesa, og man skal være litt forsiktig med doseringa. Men det blir litt som med tranen; det lukter vondt (og trolig smaker det vondt også) - men det virker!

Som den stålhusmora jeg er, følger jeg ikke alltid mine egne råd. For eksempel peiser jeg oppi litt mer enn det som anbefales på flaska, for å få enda bedre effekt av vidundermiddelet. Det var litt dumt den gangen jeg vasket tak og det dryppet salmiakkvann i øynene på meg, men pytt pytt. Plommeøynene ble seg selv igjen etter noen dager.

Mange lar seg skremme av lukta, men man venner seg faktisk til den. Jeg vil ikke si at den er vanedannende, men etter noen ganger (og etter at man har lært seg at man ikke plent trenger å ånde inn like over flaska eller vaskebøtta) går det så det kviner.

Gemalen er natuligvis skeptisk, men så er han en novise inne salmiakkanvendelse også. Han blir svimmel og uvel og blek bare han ser den grønne flaska, tror jeg. En gang kræsja han til og med bilen i salmiakkrus. Han rygget bilen uten å lukke bakdøra på passasjersiden - og døre kleiset rett i rekkverket på utetrappa. Baaang!

Og joda, jeg hadde drevet med utvasking i noen dager - og han hadde pustet litt inne i huset jeg hadde vasket ned. Men at jeg dermed var delvis ansvarlig for at han dunka bilen? Vel, kremt. Man må jo selv vurdere hvorvidt man er i stand til å kjøre bil, mener jeg.

Og hansker er for pyser, bare så det er sagt;-)

(P.s. Jeg vet at salmiakk sikkert ikke er det beste for miljøet. Men jeg er kommet til at siden jeg bruker så mye mikrofiber ellers, så går regnestykket opp i null for min del).

Just a perfect day...?

Jeg er blitt utfordret av Elisabeth innerst i veien - oppgaven er å berette om en typisk bergljotsk dag. Klart jeg vil det! De er nemlig både innholdsrike, eksotiske og exciting;-)

Morgenens nedtur...
...dem er det få av, men jeg blir betuttet når jeg forsover meg og ikke rekker å bake grove scones til familiens felles frokost. Jeg blir lykkelig av å spre glede og latter rundt meg.

Utenfor mitt vindu...
...ligger familiens "kompost" og godgjør seg. Vi tømmer det våtorganiske avfallet (les: potta) til toåringen rett ut der, for av jord er det kommet, og til jord skal det bli. Gemalen har vært aktiv i Naturvernforbundet, så vi er opptatt av ressursforvaltning, bærekraftig utvikling og gjenbruk. Og så får vi lavere kommunale avgifter også, når vi gjør oss nytte av "sudrene" selv.

På mitt fjernsyn...
...holdes det på non-stop, og siden vi får inn all verdens lystige kanaler via satellitt, framstår hver eneste snadd uten sladd.

Jeg vil gjerne høre...
...hva naboene holder på med når de tror ingen hører dem. Jeg er jo som dere vet sjefingeniør, derfor var det direkte enkelt å montere avlyttingsutstyr i husene rundt her. Jeg vil ikke henge ut noen, men stikkord er mølje, shiamuslimer og spanking.

Jeg har på meg...
...en nett høyhalset, småblomstrete Laura Ashley-kjole med legg under puppene og volanger. For å være helt ærlig så stjal jeg kjolen i russetida. Det er så lenge siden at jeg betrakter forholdet som foreldet.

I dag skal jeg...
...løpe halvmaraton i den rosa Frank Shorter-tightsen min fra 1995. Over tightsen ifører jeg meg Jane Fonda-string fra 1985, og under det hele har jeg selvsagt på meg holdinnstrømpebukse. Ikke for å passivisere cellulittene, men for å få mer motstand og dermed bedre effekt ut av løpeturen. Oventil blir det nok en yndig, stram liten skinntopp med nagler, tenker jeg.

Men jeg vil heller...
...løpe triathlon i det samme antrekket mens jeg jodler The hills are alive with the sound of mjoooooosik... Det er det jeg vanligvis gjør på en søndag, men da vi skal ha gjester, må jeg amputere opplegget.

I min vinduskarm...
...ligger Gemalens snus, mobil, nøkler og ymse verktøy. Det er naturligvis jeg som oppmuntrer ham til å legge stæsjet sitt der, hvis ikke hadde han jo brukt uakseptabelt lang tid på å lete etter de ulike livsnødvendighetene.

I helgen skal jeg...
...arrangere swingers' party med soknerådet og FAU. Håpet er at dette vil løsne litt opp i de tilkneppede snippene, for ikke å si smekkene, deres.

Morgenens lykke...
...er at det endelig er mandag igjen! Jeg lever som de fleste vet i tiden og forventer effektivitet, og jeg regelrett gleder meg til å være tilbake på kontoret igjen.

Dette bildet har dere aldri sett før...
...alle bilder som er tatt av meg, er å finne på www.flickr.com og www.deiligst.no. Bare søkt på Bergljot - og vips! Der er jeg! Blond, yppig og smilende bak halvsenkede øyenvipper.

Som dere skjønner, er jeg en vellykket og suksessrik kone, mor, venninne, arbeidstaker og nabo - og jeg er glad for at jeg endelig, endelig, får dele dette i herværende blogg.

Utfordringen går videre til søte Juni, som kan velge om hun vil fjase eller angripe oppgaven på en mer seriøs måte. Gleder meg til å bli bedre kjent med henne;-)

Ute og sykler...

...not! I dag har det vært godt å være meg. Været suger noe så inderlig, og just nu pågår Nordsjørittet. Ikke hørt om det sier du? Da er du ikke fra Rogaland, iallfall. Nordsjø(mare)rittet er en grusomt lang sykkeltur som strekker seg fra Egersund til Sandnes.

Jeg er så glad for at min førtiårskrise ikke materialiserte seg i en sykkel! Jeg har ingen hang til å halse rundt på to hjul i glorete lycratrøye og ukledelige bleiebukser. Jeg har sett dem som ikke slapp unna - de sykler og sykler og ser direkte nedstemte ut. De tyter om hvor fort de skal sykle Nordsjørittet i år (målet er bestandig fortere enn i fjor), jeg antar det må være fordi de egentlig hater hele greia og vil bli ferdig med det.

De har gnagsår i rumpa og arr på albuer og knær etter ublide møter med grus. Og de er fullstendig gale etter utstyr! Må ha mange gir, vettu! Og gode dempere! Skal man sykle Nordsjørittet må man ha det samme stæsjet som karene i Tour de France. Sånn er det bare.

Bergljot har sykkel, faktisk ble den brakt til Bergljot som førtiårsgave. Det er mer enn et år siden. Jeg er opptatt av at den skal vare livet ut, derfor har den bare vært ute og syklet to ganger. En gang med meg og en gang med Gemalen. Selvsagt var det Gemalen som kjøpte den, og han er særs skuffa over at jeg ikke er mer entusiastisk. På et vis skjønner jeg ham jo, sykkelen var sikkert ganske dyr. Men jeg har jo ikke sikkerhetsutstyr! Og så kan jeg ikke trafikkreglene!! Jeg vil ikke risikere å gjøre ham til enkemann.

Forresten trodde vi at sykkelen var stjålet her forleden. Gemalen ryddet i garasjen og avdekket at mors røde Diamant var fraværende. Vi sørget litt, begge to - til sykkelen kom til rette igjen. I et avlåst rom på Fars arbeidsplass. Det viste seg at Gemalen brukte den en gang i fjor høst - og at han glemte å ta den med hjem igjen. Sånn kan det gå.

Gemalens sykkel er faktisk stjålet på ordentlig. Men siden den var like lite i bruk som min er, er det ingen som aner når det kan skjedd. Borte er den uansett - og med den festet til barnesetet og festet til barnehengeren. Men setet og hengeren hadde bandittene anstendighet til å la stå igjen.

Uansett, det har da skjedd noe hyggelig på syklistfronten i det siste. Vilikke har lært seg å sykle, og det helt uten bistand fra de slappe foreldrene sine. Gemalen skrudde av det defekte støttehjulet - og så sannelig! Pikebarnet syklet i vei per omgående.

Nå skal jeg inn på vår lokale nettavis og lese om 10.000 forblåste, våte og hardt kvestede norsjøryttere. Tipper de er både desillusjonerte og forkjølede nå. Og siden de etter sigende har hatt motvind hele veien, skal det vel litt til for at de perser i dag. Moahahahahaha.

Fransk kyssing

(Fredag morgen. Bergljot spiser hastefrokost med sine barn, smører niste og... Ja dere vet. Situasjonen er ikke tilrettelagt for dype samtaler.)

Kostas: Mamma? i Frankrike har de kysset verdens lengste kyss.

Bergljot: Hæ? Hvordan vet du det?

Kostas: Jeg har sett det på tv. (Notat til meg selv: Følg litt bedre med på Sønnens tv-vaner.)

Bergljot: Hva slags kyss var det, da?

Kostas: (Triumferende) De kysset i en hel time! Noe så kjedelig.

(Jeg kjenner at jeg er litt lettet over at Sønnen tar en kvantitativ tilnærming, at han er mer opptatt av lengde på kysset enn av dybde. For å si det sånn.)

Vilikke: Jeg hater å kysse.

Kostas: Ikke når det er mamma som kysser deg, vel?

Vilikke: Nei.

Det var det enda godt, tenker jeg.

Dårlig impulskontroll

Samvittigheten er ikke helt god. Det har skjedd igjen - jeg har gått bananas med visakortet. Jeg har kjøpt barneklær både her og både der og på nettet - bare kupp, selvsagt, men skulle man finne på å summere prislappene - tja. Og huff. (Jeg hvisker nå, så ikke Gemalen hører meg).

Ikke bare mangler Bergljot lunte, hun er også blottet for impulskontroll. Det lukter bokstavdiagnose laaaang vei. Det må være ADHD eller noe. Undres på om jeg får bedriftslegen til å kvittere ut noe medisin til meg for dette? Bare et aldri så lite brett ritalin for å dempe symptomene litt?

Og skulle det vise seg at jeg ikke har ADHD, så kan jeg jo ha glede av ritalinen på andre områder i livet. Fuglene vet at jeg trenger energi og pågangsmot for å få skikk på Bergljot-heimen som nå ligger brakk etter dager, ja uker, med avslutninger og stress og kav og jag.

Jeg vet ikke hva jeg frykter mest - Barnevernet, Mattilsynet eller kaoskontrolløren Hilde Hummelvoll.

Men ungene har i det minste klær.

En solskinnshistorie om en rosa u-dal

Alt flytter på seg. Nå snakker jeg om de store sakene, selveste platene i jordskorpa. Hva er det det heter igjen - skiveutglidning? Eller det var visst platetektonikk, ifølge Gemalen, som besitter husets best fungerende hjerne.

For å snakke om de små sakene (stadig mindre, dessverre), så flytter de på seg, de også. Den staute v-dalen som strakte seg fra, tja, omtrent kragebena og noen få centimetre nedover er blitt til en betydelig mer langstrakt u-dal. Nesten over natta har geografien skiftet karakter. Eller kanskje det har skjedd så gradvis at jeg ikke har klart å fange det opp?

Jeg er nå veldig glad. For det er mye lettere å sole seg jevnt når man innehar en u - sola slipper jo til over alt! til og med nedimellom. Man blir rosa og fjong over hele det eksponerte området, og man slipper ekle, hvite folder og striper. Det er så fint så.

Ser at fruene i Sex & the City har gjennomgått den samme metamorfosen som Bergljot; Jeg har med egne øyne observert at det nå er temmelig stor avstand mellom puppene til Carrie (og jeg haddde god innsikt fra mitt ståsted i luksussalen på kinoen). Jeg kunne imidlertid ikke se at Carrie hadde fått noe farge nedi der, tross Abu Dabi-ferie.

Puppene har skjønt det, men ikke magen; der er det fortsatt v-daler mellom de ulike lagene, og man må omtrent stå i bro for å unngå at det danner seg hvite striper imellom. Og hvem gidder vel å sole seg stående i bro, liksom?

Ikke Bergljot, iallfall.

Bergljot blogger om forbrytelse & straff

Søte Gafflan har gitt meg en utmerkelse - eller award, som det heter i bloggeland. Denne utmerkelsen har bare en liten forpliktelse knyttet til seg: Gjengi det tiende bildet som ble publisert i bloggen, og lenk til det tilhørende innlegget.

Her har jeg flaks, synes jeg. Det kunne jo ha vært et av mine sedvanlige innlegg om familiedynamikk eller løsflesk eller fylling og puling. Jeg mener, bildet har noe lett SM-aktig over seg.

Men alt dette er feil! Med denne innsiktsfulle, poengterte og balanserte lille kronikken om forbytelser og straff viser Bergljot både samfunnsengasjement og karakter. Okei da, jeg ser at jeg går for drøye avstraffelsesmetoder. Mulig jeg hadde ordlagt meg litt mer raffinert om jeg hadde visst at dette innlegget skulle få sin renessanse.

Innlegget finner du her.

Og utmerkelsen sendes videre til Bustenellik og A BIT(ch)SHY - to nye, fremragende bloggebekjentskaper;-)

Pretty in pink?

Vilhellerikke har en rosa arm, og Bergljot har en svart samvittighet. Ungen ble solkremert i helgen, men tydeligvis ikke grundig, eller ofte, nok. De har sikkert sett det i barnehagen, og de rister nok på hodet over den uomtvistelige omsorgssvikten som har funnet sted.

For 30-40 år siden ville det ha vært helt greit. Det var før UV-strålene var oppfunnet (eller -daget), og drivhuseffekten var ikke påtenkt engang. Vi var mer eller mindre rosa hele sommeren, vi ungene. Vi blemmet og vi flasset, men på den tiden var det ikke farlig, for det måtte til for å bli brun.

Jeg kan ikke huske at Madam Mim, som var smøresjef i min grønne barndoms dal, noen gang preppet meg eller søsknene mine. Hun var/er en kvinne av sin tid. Men hun er i gang nå, Mim. Og gjett hva hun bruker for å beskytte seg? Tror dere kanskje at det er faktor 30, type vannfast?

Nada. Nei. Not. Madammen sverger til spenol, for det blir hun så brun av, sier hun. Argumenter om manglende beskyttelse preller av som vann på gåsa. Irrelevant, påstår hun. Og dessuten bruker nabokjerringa samme preparat, med minst like gode resultater.

Underlig nok ble også Madam Mim solbrent i helgen, enda hun hadde tatt sine forholdsregler med spenolen. Men det hadde ikke noe med manglende solfaktor å gjøre, altså, den bakenforliggende årsaken var, sitat SMS, Nei! D'ekje spenolen si skyld. Det e' antall timer tilbragt i hytteveggen!

Jeg tenker mitt. Selv om 335.000 norske kyr (2001) og en håndfull husmødre anbefaler spenol, så er det ikke sikkert at det er det beste mot alt.

vroooOOOMM putre-putre... Shit.

Nei. Tittelen er ikke et forsøk på å skildre et eksplosivt mageonde i lyriske vendinger. Derimot handler dette om bilen, eller mer presist, jeg vil anta at dette handler om bilens bakre potte (se vedlagt illustrasjonspotte).

Ja dere vet vel hvor den befinner seg? Vi snakker om selveste eksosrøret, og det er kjekt å ha, for når man ikke har det, så buldrer bilen som et humørsjukt bombefly.

Siden Mannen har vært på sensorcamping, er det moi som har bestyrt porteføljen i dag. Med hård hånd, må jeg tilstå, for stressnivået har vært høyt! Huff. Jeg orker ikke engang å skrive om akkurat det, men stikkord er bursdag, turnavslutning, kurs m.m. Og kjøring og henting, skrubbing og foring, omkledning og hysteriske undertoner.

Bakre potte ga lyd fra seg da jeg parkerte ved SFO-en. Jeg skvatt sånn at jeg holdt på å rygge i grøfta, og det gjorde visst de som så meg også. Alle hørte meg, så jeg er sikker på at alle så meg. Forferdelig, var det. For det var jo ikke bare å parkere bilen, siden jeg skulle på turnavslutning og hente unger og diverse.

Jeg har buldret rundt i halve Sola. Det var ikke mulig å ha vinduene oppe i varmen en gang, for da hadde ungene trolig blitt dauhørte. Jeg også, men jeg er det fra før, då det hadde ikke gjort så mye.

Det er noe styr, er det. Nå er kjerra parkert, Gemalen skal få kjøre den til verkstedet. Han takler bedre å bli sett på enn jeg gjør. Og jeg tenker på den gangen jeg mistet eksosanlegget på motorsykkelen i Tyskland og måtte kjøre helt hjem uten... og det var etter at girvaieren hadde tatt kvelden, sykkelen virket bare på første og fjerde gir. Men det var en digresjon.

Jeg ønsker alle en heidundrende aften!

Rystende milepæl

I morges våknet jeg opp og var alene i senga. Mannen har purket i telt i Nord-Rogaland i natt*, så han var avskrevet i utgangspunktet - men de andre faste gjestene hadde ikke meldt inn fravær i forkant.

Vilhellerikke har ikke sovet en hel natt i sin egen seng siden hun så dagens lys, så jeg antar at hennes uteblivelse kun kan forklares med arbeidsuhell.

De to andre er litt mer sporadiske gjester, men det skjer fortsatt at Gemalen og jeg våkner med helle kullet. Da er vi passe støle - vi er for gamle til å ligge P.I.R. en vei en hel natt mens vi blir sparket og dengt både høyt og lavt.

Nevnte jeg at vi har ei seng som er 150 cm bred? Ergo blir det 30 cm per person, og det er ikke rare greiene. Med mindre man stammer fra for eksempel Bengal og har sped beinbygning, selvsagt.

Men i morges var jeg altså alene. Jeg kunne strekke ut armer og bein i alle retninger, og jeg kunne rulle meg rundt uten å klemme noen flate. Jeg kunne stå opp og dusje uten å forholde meg til andre, og jeg var bortimot ferdig montert da Vilhellerikke snublet ut fra rommet sitt klokken 06:45.

Underlig, var det. Og litt fint. Selv om jeg innerst inne liker samsoving. Kanskje det er litt bengaler i Bergljot, tross alt.

* Gemalen har en dragning mot teltlivets gleder. Den dragningen deler ikke jeg, så nå håper jeg at han har fått rast fra seg for en stund. Håper Fylkeskommunene tildeler borteboerstipend, tross alt skjedde alt dette i embeds medfør. Gemalen har vært sensor.

Sønnen og Gemalen på Jutjub

Gemalen og Sønnen, den enbårne, var på tv da de gikk hjemme i permisjon. Nå viser det seg at de er på jutjub også - og siden de begge har endret seg i årenes løp, så deler jeg øyeblikket. Share the moment, you know!

Sønnen er han i hoggormgenser som spiller på slurva. Enjoy!

Passiar med poden (2)

(Sønnen, den enbårne, og Bergljot sitter ute på terrassen, Sønnen på Bergljots fang under et pledd).

Bergljot: (Nusser Sønnen i nakken og stryker han over det solblekede håret) Tenk, Kostas, snart vil du kanskje ikke sitte på fanget til mamma lenger (hulk hulk).

Kostas: Det kommer aldri til å skje, mamma.

Bergljot: Men om noen år er du kanskje for stor og tung til at jeg makter å ha deg på fanget.

Kostas: Neida, mamma, ikke før jeg er... 13, iallfall. Og da kan jo du sitte på mitt fang. Hvor gammel er du når jeg er 13, mamma?

Bergljot: (Tenker...lenge) Jeg er, la meg se, det er seks år til... Jeg er 47 (grøss). Men pappa, han er 50!!!

Kostas: Oi. Når han er så gammel, må vi gi ham bøker om krigen. Sånne som morfar liker.

Han har skjønt mye, Sønnen;-)

Passiar med poden

Gemalen er på møte i Utdanningsforbundet. Sønnen, den enbårne og Bergljot styrer hjemme, iallfall etter at møfrøene er stappet i seng og, høyst motvillig, har entret drømmeland.

Sønnen, den enbårne og Bergljot ser på Bislett Games. Vi er nemlig glad i idrett, men mest når idretten er inni tv-en. Jeg lusker Sønnen i håret, han ligger i armkroken og lar seg luske.

"Du mamma, du har ikke så fine negler," sier han plutselig,

"Hva mener du," sier jeg, "har jeg stygge tånegler???"

"Neeeei, jeg synes ikke at de er stygge, de er bare ikke så fine," utdyper sjuåringen.

"Hva er feil med dem, da?" undrer jeg (selv om jeg vet svaret).

"De er så... humpete, mamma. Men det gjør ingenting, altså!" bedyrer han.

"Og det sier du, som har svart kant under dine," sier (en snurt og harmfull) Bergljot.

"Ja men mamma, det gjør ingenting, altså."

Og så ser vi litt på kappløpinga, som sønnen kaller det. Og spyd og damehøyde, Mor forklarer hvorfor de har så mye (eventuelt lite) muskler. Lusker litt mer i håret.

"Å, se! Han der har stor hjerne, er han veldig smart?" undrer Sønnen.

"Høh? Nei, han (som vant 5000-meteren) har bare litt stort bakhode. Du vet, alle er forskjellige, noen er flate i skallen (som mamma), og noen har hoder som er rundere bak, som du, for eksempel," forelser Bergljot.

Vi har hatt samme tilnærmingen på hudfarge tidligere på kvelden. Han har undret seg over hvorfor alle som løper 100-meter er svarte - og hvorfor det bare hva en som ikke var svart i 5000 meter-feltet.

"Alle er forskjellige. Vi ser forskjellige ut, og det er ikke noe vi liksom går rundt og kommenterer. Men veldig mange av dem som er veldig raske eller kan løpe temmelig fort veldig langt er mørke i huden," sier jeg.

Det er en av noen ganske få ting jeg prøver å dunke inn i skallen på avkommet; alle er forskjellige, og vi driver ikke og kommenterer hvordan folk ser ut eller om de eventuelt skiller seg ut. Noen er store, noen er små, noen er tynne og noen er ikke tynne.

Og noen har altså humpete tånegler - som mamma.

Husmorrefleksjoner (3)

Støvsugeren er Husmoderens beste venn. Og eneste allierte, føles det som noen ganger. De tette båndene mellom meg og Suge-Simen (han er en Siemens) - blir sterkere for hvert år som går.

I gamle dager, før jeg ble desillusjonert, plukket jeg for eksempel opp småting og leker for at disse ikke skulle bli oppsugd. Nå sikter jeg på småtteriet og får en god følelse inni meg når jeg hører det ringler oppi røret på Simen. "Hi hi, enda noe kindereggdritt går fløyten!" tenker jeg. Eller "Åååå! Nei se der forsvant noen av Vilikkes klinkekuler."

Stadig utfordrer jeg Simen på større objekter, og det er utrolig hva som går inn der i tuten! Rekorden til nå tror jeg er en av Gemalens strømper (kanskje den bakenforliggende årsaken til at han i dag har på seg to umake og single strømper som jeg paret sist jeg brettet tøy?)

Vi har tilbrakt en hel del tid sammen de siste årene, Simen og jeg. Og stort sett har vi hatt glede av hverandre, ja endatil respekt.

Men jeg er litt betenkt over at han tar initiativ. I går, for eksempel, knuste han en blomsterpotte i vinduet i trappeoppgangen - helt uten at jeg ville det. Han liksom langet ut albuen, eller svingen på slangen, og orkideen kleiset i bakken.

Resultatet ble smadret potte, puslete orkide og hakk i trappa. (Og sikkert sur orkideeier (Gemalen), men han har ikke oppdaget det inntrufne ennå.) Simen sugde i seg orkidebarken, jeg kostet sammen glasset og nå later vi begge som ingenting.

Livet går jo videre uansett.

Det er ikke slutt før det er slutt

I dag har vi vært på en slags avslutning i barnehagen. Jeg sier en slags, for det kommer visst en enda mer høytidelig en om et par uker, da skal vi nemlig ta farvel med seksåringene.

Barnehagehappeningen var den andre avslutningen denne uken, fra før har vi sluttet av på skolen (den første markeringen av i alt tre). Og vi har enda en avslutning coming up på førstkommende mandag (turn).

Puh. Jeg synes det er litt strevsomt med alle disse arrangementene, jeg. Selvsagt koselig også, men det blir kavete når det skal gjøres så mye ut av det. Tre skoleavslutninger, liksom? Hva er vitsen med det? Det er ikke graduation, de er bare sju år og skal studere sammen i mange år ennå. En markering holder i massevis!

Og hvorfor slå til med to avslutninger i barnehagen? En er nok! Ideelt sett ville jeg klasket sammen avslutningene på turnen og fotballen også, men jeg ser at det kan bli litt kjelkete.

Er det bare jeg som synes det blir litt voldsomt av og til?

Push-up-Bergljot...

...dukket opp i kjølvannet av Jogge-Bergljot. Og nei, for en gangs skyld snakker vi ikke om den mest innlysende varianten av oppushing - men om armhevinger. Jadda. Armhevinger, folkens!

Jeg trodde slike øvelser først og fremst angikk armene, særlig grevinneslengen. Men hvordan kan det da ha seg at det er omgivelsene rundt det imaginære vaskebrettet som gjør vondt dagen derpå?

Skal det være mulig å bli støl i magen etter å ha tatt noen usle armhevinger? Jeg bare spør, for dette har jeg virkelig ikke greie på.

Jogge-Bergljot...

...har vært på ferde igjen. Jeg lover at hun ikke skal bli for dominerende i herværende blogg, det er jo ingen treningsdagbok, se dette innlegget som et pauseinnslag. (All erfaring tyder på at Bergljot snart kommer til å ta pause fra hele jogginga uansett, og da stopper det av seg selv.)

Men altså. Jeg venter fortsatt fra det forgjettede endorfinet jeg var lovet etter forrige joggetur. Trolig har det forstoppet seg et sted i kroppen, eller kanskje det er blitt utløst mens jeg sov. Turen i dag var bare litt jævlig, trolig fordi jeg denne gangen halset av gårde uten følge, og følgelig ikke trengte å tøffe meg så veldig.

Jeg er altfor utmattet til å tøye ut, så anstrengelsene kommer til å kjennes i noen dager. I stedet tar jeg meg et aldri så lite glass hvitvin, det hjelper iallfall midlertidig. Mot alt, faktisk.

Jeg spør meg nå hvor mange ganger man må ha utført jogging før man kan anse seg for å være en jogger? Og er det da man går ut og kjøper fancy sko og treningstøy? Jeg humper rundt i en tights fra 2003 (ikke spesielt slitt, men ikke veldig flatterende heller), sko fra 2008 (?) og Gemalens psykosegule collegejakke med "Brazil" i grønt på ryggen.

Jakken er et sikkerhetstiltak; klapper jeg sammen i skauen, kan de garantert se meg fra redningshelikopteret (hvis Gemalen gidder å melde meg savnet).

Og jeg droppet holdinnstrømpebuksa, hvis noen lurte på det. Den sparer jeg til det er kortbuksevær. Øh.

Et slag i trynet

Jeg er blitt personlighetstestet. Den gode nyheten er at jeg trolig ikke er forrykt eller forstyrret - den dårlige er at jeg tydeligvis ikke er den jeg trodde.

Hørt om Carl Jung (bildet)? Han var sveitsisk psykolog og disippelen til Freud. Med utgangspunkt i Jungs tro og lære er det utarbeidet noe som heter Jungiansk Type Index - JTI.

Testen var kanonenkel, syntes jeg. Det var jo bare å krysse av, velge mellom to alternativer. Jeg leverte det ifra meg i visshet om at jeg ville komme ut av det med verdigheten i behold, jeg så for meg at jeg nok var en logisk og rasjonell og kreativ, utadvendt type. Litt sånn djerv, liksom.

Jeg er ikke der, kan du si. Jeg er en pudding - eller, som Jung kaller det, et intuitivt, innadvendt følelsesmenneske. En INFP, altså. Det er luftig, det!

Folk flest har to hjernehalvdeler, hvorav den ene er logisk og den andre litt mer sånn kreativ og sansende. Hos meg har den høyre halvdelen okkupert den venstre.

Det føles og fjases over det hele, bortsett fra i ei lita rosin oppe til venstre. Der ligger den logiske og praktiske sansen min og stritter imot alt vaset. Det blir nesten som Gallia vs. Romerriket.

Ifølge Jung-bibelen er vi INFP-er "i de høye idealers tjeneste". Man gjør seg jo noen tanker når man er statsansatt byråkrat med stillingsbetegnelse sjefingeniør. Kanskje man ikke bare er på feil hylle i livet, men i feil bibliotek?

Heldigvis har Gemalen logisk sans, han påstår at han fikk 1.5 eller noe sånt på logikkeksamen på universitetet. Dermed skulle det være håp for avkommet.

Blodig alvor og bråk

(En liten passiar mellom mine to eldste, sånn i forbifarten.)

Vilikke: "Jeg vil bli doktor når jeg blir stor."

Kostas: (Rystet) "Men...! Da må du jo ta på blod!

Min sønn mener at blod er en uting. Han krever plaster for den minste skade, og dette smitter selvsagt over på de to minste. Så vi plastrer over en lav sko - det vil si, jeg gjør det.

Dersom en plasterlapp lindrer smerten og, ikke minst, demper lyden, så er det bare å kjøre på.

Jeg har hatt lyst til å plastre igjen selveste truten på dem til tider (Gemalens også), eller plastre igjen soveromsdørene når det er sengetid +. Men siden de er kapable til å referere slike hendelser på skole og i barnehage, innser jeg at det nok er best å la være.

Godt man har hørselvern/øreklokker. Uvurderlig når det kaukes som verst rundt en.