Up(s) and downs i forbindelse med juling

I lange tider nå har de som kaller seg vennene mine drevet og lagt ut oppdateringer jeg strengt tatt ikke trenger om hvor godt de ligger an til jul. Kjekt for dem, knurrer jeg inni meg, og trykker et halvhjerta "like".

Selv vil jeg si at jeg både er frampå og bakpå, hvos noen lurer på det. Julekorta er designet, bestilt, ankommet men ikke beskrevet eller sendt. Advent har det vært i heimen i ei uke alt - den lilla duken er kommet ut av skapet, og intet mindre enn to staker er satt fram og belyset.

Adventskalenderen/-ne er et ikke avklart punkt på lista. Jeg har et brodert eksemplar, men den er ikke markedstilpasset. Med tre unger som bare er i hus annenhver uke, blir det liksom litt kjelkete.

Et annet moment er at de ikke ser kvalitetene med mors husflid, de vil mye heller ha sjokolade-, My little pony-, LEGO- eller Star wars-kalender. Jeg har stått imot det kommersielle presset til nå - men jeg vakler. Den moralske forsøplinga går sin gang uansett.

Og ellers? Det kommer ikke til å bli brygget øl, sydd kjøttrull, laget julekjøttkaker, pusset sølvtøy eller laget delfiakake. Men stjerne skal jeg ha, og, etterhvert juletre. Og akevitt. Men minimalt med kaker.

I løpet av ukene som kommer jeg skal på julebord, spa, lussifest og champisselskap, og jeg må lese big time (BI, vet dere. Sukk).

Da gjenstår bare to ting - nemlig gavehandel og og vedtak vedrørende hvor jeg skal feire jul. Men det ordner seg vel, det også.

God helg!

Prosentregning a la Bergljot og Kid Interiør

Nå er ikke jeg verdens stiveste i matte, det skal sies - men jeg er iallfall oppvakt nok til å med rette kunne himle med øynene når Kid Interiør lokker med "deilige pelspledd til bare 30 prosent" i sin tv-reklame.

Da er det mye bedre å regne sånn som jeg gjør når jeg er på salg:

Avslag skjørt:                    30 %
Avslag topp:                      30 %
__________________________
Avslag totalt:                     60 % = kupp!

Da er det bare å kjøre på, mener jeg.

Vedovnrensking a la Bergljot

Jeg skulle hatt bilder her, jeg ser det. Men Vilhellerikke ser på Netflix  på mobilen min, så da må dokumentasjonen vike.

I dag har jeg gjort noe dumt. Jeg har gjort noe mot bedre vitende, noe med høy risiko, fordi jeg er lat. Og fordi jeg er en såkalt high sensation seeker.

Jeg har støvsugd rundt vedovnen. Og i vedovnen. Det var det som var det dumme. Det var så ubegripelig mye bøss og aske rundt den. Jeg kunne ikke åpne døra uten at det flakset fintkornet, vulkansk (?) støv ut i rommet, riktig ekkelt var det.

Jeg har ikke redskap til å ordne med sånt, så klart. Løseningen ble øse og plastpose. Det funket overraskende bra, ovn og ovnsskuffe ble tømt i en feiende fart, men så var det jo litt igjen. Dermed grep jeg til støvsugeren.

Det gikk bra, lenge. Men så ble den helt stille. Støvsugeren, altså. Jeg ristet i den, dro ut stikkontakten, åpnet lokket, skiftet pose - men ingenting hjalp. Den var og ble død.

Jeg ble litt sur for det. Hadde jo ikke akkurat tenkt at det jeg visste kunne skje skulle skje. Og jeg har ikke budsjettert med ny støvsuger akkurat nå, for å si det sånn.

Så jeg lot den stå i askehaugen sin, og gikk og la meg for å sture. Etter en halvtime var jeg ferdigsturt, så da gjøv jeg løs på maskinen igjen. Tykket på knappen, for å gi den en siste sjanse. Og da, da virket den, så klart. Den trengte visst bare å kjøle seg ned. Subsidiært grep høyere makter inn. La meg si det sånn, de var tilkalt.

Nå har jeg en fungerende støvsuger, selv om jeg ikke fortjener det. Og så har jeg googlet "støvsuger aske". Det ser jeg nå at jeg burde har gjort i forkant, for nå vet jeg følgende:

• Det finnes spesialstøvsugere for aske
• Aske skal ikke oppbevares i plastpose, for glørne kan leve i et døgn (eh...)
• Den skal derimot puttes i sinkbøtte (hvem har vel sånt i 2013???)
• Aske i vanlig støvsuger kan medføre for tidlig død, brann i slangen, tett filter eller i verste fall død motor
• Asken skal hensettes utenfor bolig når den er fjernet fra ovnen
• Kost og brett og spade er visst gode redskaper for renhold av ovn

Sånn. Nå trenger ikke dere samle inn empiri på dette området. Eller tilegne dere teori.

Nå går jeg og setter RIMI-posen med aske ut på trappa, den skal vel helst ikke være oppi restavfallet på kjøkkenet. Nehei.

Litt problemblogging, for det er så lenge siden sist.

Jeg vet at jeg blogger mye om motgang, utfordringer og elendighet, derfor samler jeg opp alt nåværende gruff i en og samme post. Så er jeg liksom ferdig med det for en stund. Først vil jeg gjerne få nevne taklampen på rommet til Sønnen, den enbårne. Den har ikke lys i seg, for pærene går i ett sett.

Min mest trofaste leser husker kanskje en tidligere blogg om en taklampe, den som jeg skulle skifte selv på grunn av uadekvate lyspærer, men det er altså en annen lampe. Bare så det er klart.

Lampa til sønnen er også av type IKEA, som den andre, og den skal kunne takle 75 watt pære. Det gjorde den ikke, så jeg graderte ned til 60. Det tåler den heller ikke, så nå er hele rommet mørklagt mens jeg legger en slagplan for hvordan jeg skal løse problemet GRATIS.

Jeg ringte Lyse Elverk, som driver linjene rundt omkring meg, og jeg snakket med en snill mann som ga meg mobilnummeret sitt. Dessverre er det nok ikke spenninga det er noe i veien med, ifølge mannen, for da ville nok de andre lampene i hjemmet også ha vært rammet. Han anbefalte meg å klage på lampa.

Bare tanken på å skru ned enda en lampe (for så å måtte søke hjelp av Bodil-mannen), får meg til å blekne. Det samme gjør tanken på å tilkalle elektriker. Det blir vel stålampe på gutterommet, tipper jeg.

Over til neste problem. Jeg har skrudd sammen to skrivepultsnurrestoler selv. To av de to skrivebordsstolene har dessverre fått løse rygger. Den ene har til og med skrudd seg nedover, følgelig er stoken blitt krakk. Jeg innser at noe må strammes baki der (det er alltid noe bak som ikke er stramt nok, akk ja), men er usikker på redskap. Dog er jeg sikker på at jeg ikke har redskapen, da jeg kun besitter tre lånte skrujern, en drill uten bits og et sett umbraconøkler. Og for all del, hekkesaks.

Dere ventet nok på en problemstilling knyttet til katteluka, og jeg skal ikke skuffe dere! Jeg husker ikke om jeg har nevnt dette før, etter tv-aksjonen til inntekt for demenssaken har jeg innsett at det trolig er en grunn til at jeg er så glemsk, men greia er at kattene hadde alternativt tilsyn den siste uka i oktober. Rasekatten ble foret inne - for han har jo chip til luka - villkatten ble foret ute, for hun er ikke chipet ennå.

Uteforingen har bydd på utfordringer i ettertid. Da jeg kom hjem fra hovedstaden, satt det anslagsvis sju katter utenfor døra mi. Etter alt å dømme fordi de likte maten. De fleste gikk hjem da det ikke kom mer mat, men to ble værende. Jeg tolker det dithen at de ikke har et hjem å gå til. Slikt gjør vondt i hjertet, skal jeg si dere, særlig når de ligger på dørmatta di og kikker inn gjennom lulka 24/7.

Ja, de har fått mat og husly. Han ene har til og med fått et nytt hjem - men til gjengjeld måttet gi avkall på bjellene sine. Nå bor Anton hos Bodil, han har fått hvitt halsbånd med diamanter på - og han får våtfor hver dag. La meg si det sånn: Anton er heldig. Delvis fordi Anton er pen, sjarmerende og intelligent.

Hun andre er mer en hverdagspus. Hun er stripete, litt blyg - og trolig drektig. Det kommer til å bli et problem, for å si det forsiktig. Et scenario er at Pus føder hos meg, og at Bergljot-heimen blir omgjort til barselhotell i tolv uker (gulp). Men dette er tross alt bedre enn alternativet, nemlig at Pus føder ute - i november. Det tredje opplagte alternativet - som innebærer veterinær - er ikke et alternativ.

Sånn går dagene. Jeg tenker og tenker på om jeg har flere problemer som må luftes for fellesskapet. Kommer bare på ett - nemlig at jeg må lære meg å kjøre t-bane alene i neste uke. Dette vil visst ingen ende ta.

Bergljot tar toget og blir starstruck

Nå kommer noe så sjeldent som en historie frå røynda. Fersk er den til og med. I helga har Bergljot, avkommet og Bergljots mor vært i barnedåp på Sørlandet. Grunnet angst for trang bil i kombo med potensielt glatt veg, ble det til at Gruppen valgte toget som befordringsmiddel.

(Nå kjenner jeg at jeg er litt fristet til å fortelle om NSB-appen, og Bergljots utfordringer knyttet til bruk av denne - og, ikke minst, hvor strevsomt det var å ansaffe seg wifi på toget - men det får jeg aller motvilligst la ligge. For denne gangen.)

Transporten var berammet til å ta anslagsvis toogenhalv time - og ferden sørover gikk overraskende bra. Vi fikk sitte samlet, og vi satt i umiddelbar nærhet til lekeområdet.

Hjem igjen gikk det ikke fullt så bra. Toget var vesentlig fullere, vi hadde plasser litt rundt omkring, og to av to mobiler var tomme for strøm, og jeg hadde bare med meg en lader. Mor og mormor var overmette og trøtte, mens ungene var overtrøtte og mette - og veldig hypre. Og ikke på sitt mest sjarmerende, mellom oss sagt. Akkurat da.

Men når nøden er størst, er hjelpen nærmest. En dame like i nærleiken gir seg resolutt til kjenne og tilbyr seg å lese for banden min. For hun har skrevet barnebok, og den har hun illustrert også, og hun er på vei til Stavanger for å lese den for barnehagebarn. Forfatteren var Vilde Bjerke, og takket være henne fikk jeg en rolig og avslappende tur - mens ungene ble underholdt og medsnakket omtrent fra Moi til Bryne.

Boka var om Petronelle som er hos bestemor og ikke får sove, og den likte vi så godt at vi kjøpte den. Og vi vet faktisk også hva den neste boken om Petronelle skal handle om, men det sier vi ikke til noen, for den er ikke ferdig ennå. Nemlig.

Sånn var det. Faktisk.

Trådoppsamling etter en tids fravær

Bergljot-bloggen er gjenstand for rykkognappblogging, og sånn vil det nok fortsatt være. For det skjer jo liksom ikke så mye spennende å blogge om for tiden, bare travle hverdager.

Nytt siden sist er at Bergljot har tatt til som student. Første samling på BI er unnagjort, og den var bra. I kjølvannet av eventen har katastrofetankene veltet over herværende blogger - for det er mye som skal leses og skrives i månedene framover.

Jeg teller de små seirene; pensum er ansaffet og så vidt påbegynt, New York-turen er bestilt (ja da, samling nummer tre skal foregå der, stakkars meg), jeg har innfiltrert en kollokviegruppe og jeg har nesten begynt å tenke på hva jeg skal skrive oppgave om. Og så har jeg fått spikret studentkro med Elisabeth innerst i veien på neste samling. Det blir en høydare!

Andre triumfer man kan notere seg for er at et lass med skrot har tatt veien fram Bergljot-garasjen til fyllinga, og at garasjen, som direkte følge av dette, nå rommer en hel favn med ved. En annen konsekvens av veden er at det nå er fyr i ovnen på det jevne - og at det endelig er god plass i papirdunken. Bergljot suger i opptenning (den var vel fiks, vel), følgelig går det mye avispapir.

Etter at Mazda'en fikk på seg vinterdekk i forrige uke, har temperaturene steget igjen, så det må være bra. Verre er det at det regner hele tiden, og blåser. Etter en uforlignelig nydelig forhøst, er vi nå inne i det mer typiske.

Siden forrige innlegg har heimen også vært rammet av pest, Vilhellerikke har nemlig hatt vannkopper. Det var vondt for barnet og kjedelig for Bergljot. Det gikk i smøring, edb (barnet), tv, lesing, klaging (både mor og barn) - og så hadde vi et givende prikketreff med en pestbefengt klassevenninne og hennes mor. Det var riktig hyggelig.

Utover vannkoppetreffet har det vært noen sosiale høydepunkter; jeg har vært i badestamp i eksnabolaget mitt, jeg har vært på statsborgerskapseremoni med en tysk venninne som under sterk tvil har fornorsket seg etter tjue år i Norge, og jeg har vært på konsert med Biffy Clyro. Ha.

Og så vet jeg nesten hvor jeg skal feire jul - og der er det ikke bare bare å lande en løsning, skal jeg si dere, barnløs som jeg er. Jeg hadde opprinnelig tenkt å forskanse meg hjemme hos meg selv med ei bøtte rødvin, men da fikk jeg skjenn av mor mi. Så sånn blir det iallfall ikke.

Tror jeg.

Jaha. Hvordan skal man forstå dette da?

Sønnen, den enbårne fikk mobiltelefon tidligere i høst. Det er fint for oss begge; han kan spille spill, se på Mindcraft-videoer på Youtube og sende sms'er - og jeg kan kontakte ham når han minst venter det, og pålegge ham både det ene og andre. For eksempel kan jeg forhøre meg om han har spist (nei), om han har gjort lekser (nei) - og, ikke minst, jeg kan pålegge ham å hente søstrene sine på SFO.

Siden jeg ikke har greie på Samsung-telefoner (heller), og siden jeg av prinsipp/gammel vane ikke leser bruksanvisninger, er det han selv som har satt seg inn i telefonens funksjonalitet og finesser. Jeg bidrar med kontantkort. En veldig ryddig og grei ansvarsfordeling vi begge er fornøyde med.

Og jeg er nummer to på lista hans over favorittkontakter, kun slått av mormor. Den er grei. Og heldigvis er jeg rangert foran Politiet. Men jeg undrer meg jo litt over at Politet er der, for ikke visste jeg at han var i dialog med dem. Og så undrer jeg meg litt over det helhetlige inntrykket/uttrykket dette gir. Mormor, Mamma og Politiet - i samme jafs, liksom. Og, i lys av dette, hvorfor er ikke faren hans ført opp?

Heldigvis har han foreløpig ikke lagt inn Barnevernet. Det hadde tross alt vært verre.

Bergljot diskuterer menn og markedsmekanismer med mor si

Det er ikke det at det haster med ting, siden det er mange ting ved være single som er regelrett positivt, men det hender jo at man tenker at man kanskje ikke skal forbli single inn i evigheten. Og da tenker meg at ting jammen er annerledes nå enn forrige gang man var "i markedet".

Man er gamlere. Man er mindre (les: IKKE) mobil. Man har tre unger. Man går ikke på byen eller tilsvarende steder der man kan treffe aktuelle kandidater (byttedyr). Utvalget er blitt mindre, siden de fleste interessante er "tatt".

De man gjerne mener er i "passende alder", og som faktisk er i "passende livsfase", og som faktisk er å betrakte som attraktive, har en tendens til å bli okkupert fort. Av noen som er ti år yngre enn dem (og meg). Dette er urovekkende, for det kan bety at jeg må justere mitt målgruppeintervall ti år oppover. Da er vi plutselig langt oppi femtiåra, altså i bestefarsegmentet,

Mor mi og jeg har en del eksistensielle samtaler, som denne, som fant sted for kort tid siden.

Jeg: "Det er liksom ikke så mange interessante mannfolk der ute. Til nå har jeg ikke sett en eneste knock-out (i passende alder og med passende sivil status). Det er ikke bare vi damer som preges av tidens tann."

(Og så pludret vi litt om bollemager, håravfall og andre kjønnsspesifikke skavanker, men ikke impotens altså.)

Mor mi: "Men det er da ikke så ille om de er litt runde. Selv om det sikkert er annerledes når du har vært sammen med dem siden de var slanke, for magen kommer jo gjerne litt etter litt. og da venner man seg til det.

Så sant, så sant. Uansett blir det nybrottsarbeid for mitt vedkommende, hvis det skulle bli noe arbeid da. Og da må man vel stille med et åpent sinn med særlig fokus på indre verdier. For som Bodil-mannen så treffende uttalte da jeg var nyseparert: "Det er jo ikke et veldig stort marked for sånne som deg".

Jada. Realitetsorientering.

Ingen røyk uten ild. Og brannøvelse.

Etter den søte kløe, kommer den sure svie. Og det på minst mulig forventet vis. Siden Bergljot var litt nedrullet i går kveld, ble det iverksatt alternative trivselstiltak. Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før; jeg rigget meg til i sengen med rødvin, fyrte opp et lavendellys og så på Netflix med katta.

Fire episoder med "Orange is the new black", om prektige Pipers hverdag i kasjotten, gikk rett inn. Det samme gjorde en halv flaske vin. Alt føltes i grunnen mye bedre da jeg omsider la meg til å sove - men det var selvsagt en forbigående tilstand.

Brrrrrrrgrgrgrgrgrgrgr! Jeg våknet med et rykk av en skingrende lyd noe over klokka to. Forholdsvis avkledd veltet jeg meg ut av sengen, la i veg mot alarmboksen og trykket frenetisk. Det ulte fortsatt, og det gjorde telefonen også. I andre enden var det en oppjaget dame fra Sector Alarm.

Om jeg luktet røyk? Nei. Om jeg kunne slå koden på alarmen? Ja, men det ulte like jævlig. Om jeg kunne skru røykvarsleren ned og ta ut batteriet, varsleren i gangen? Ja.

Jeg gallopperte opp til kjøkkenet for å hente stol, fortsatt klesløs uten tanke for innsyn og utsyn, klatret opp til alarmen, skrudde ned - men der var det jo ikke noe batteri. Veldig rart - helt til jeg kom på at det nok var den andre alarmen damen mente. (Note to self: Sett inn batteri i gammel røykvarsler).

Omsider stoppet ulinga. Det var en stor lettelse. Damen ga meg pålegg om å støvsuge inni alarmen, og om ikke det skulle virke, så må jeg ta kontakt.

Ja vel. Hva har jeg lært?

• Ingen røyk uten ild stemmer for såvidt, men det betyr ikke at ikke røykvarsleren ikke kan gå av uten røyk.
• Se til å få batteri også i den røykvarsleren som ikke er tilknyttet Sector Alarm (selv om det sikkert ikke har noe for seg)
• Bergljot er irrasjonell på natta. Neste gang løper jeg ikke ut i nettoen om alarmen går - tross alt kunne det ha vært en innbruddsbanditt. Greit nok at man er singel og kanskje må by på seg selv - men det får være grenser.
• Kjør brannøvelse med ungene. Heldigvis ikke så komplisert hos meg, som har soverom i sokkelen. Vi slipper å bale med stigen.
• Snu brannslokkingsapparatet opp-ned. Eller mer presist, jeg må guggle hvordan man behandler/håndterer slike apparater.
• Sjekk om brannteppet på kjøkkenet faktisk ligger der jeg mener å huske.

Og det var vel det? Nå må jeg gå, for jeg må støvsuge røykvarsleren. Herlig.

Ting du kan få for 400 kroner

...og dette er bare et helt tilfeldig utvalg, fra den bergljotske hverdag:

• husvask (har et lite hus, praktiserer ikke slavearbeid)
• en treliter med rødvin (for eksempel Ricossa, meget drikkbar
• leppepomade fra Sisley (koster egentlig den nette sum av NOK 410).

Så hva er viktigst, på kort, mellomlang og lang sikt? Husvask er definitivt best på kort sikt, siden resultatet varer så kort. Vin vil jeg si at er bra på kort sikt, men muligens direkte dårlig på lang sikt (jf. døende hjerneceller og forhøyet fett- og skrumpleverrisiko).

Leppepomade til over 400 kroner virker kanskje alldeles hinsides, på kort sikt lindrer den litt - men på en annen side er det fort gjort å tenke på hva annet man kunne fått for de pengene. På lang sikt kan effekten være mer positiv:

Virker den som damen i butikken sa, så blir jeg myk og fristende på alle vis. Og da blir jeg kyssbar,og er jeg kyssbar, så kan det meste skje. Jeg sier ikke mer. Virker den ikke som forlovet/forventet/forutsatt, har jeg (eller rettere sagt mor mi) kastet penger (ekvivalent til en treliter med Ricossa) rett ut vinduet. Det er i så fall katastrofe.

Prioritering er en vanskelig ting. Jeg ender som regel opp med "både og", eller "Ja takk, begge deler". Godt at det er andre som tar seg av statsbudsjettet.

Bergljot skifter lampe, på en måte.

Intet tema er for lite og intet for stort for Bergljot-bloggen. I dag går vi løs på de nære ting, siden det er mandag og siden det sikkert er bra å gå litt forsiktig ut ved oppstarten av en ny uke.

Nå skal dere høre; Vilikke og Vilhellerikke deler rom. I teorien iallfall, sistnevnte er vel egentlig mest å finne i min seg. Eller mer presist, hum har kanskje sovet fem netter i egen seng siden vi flyttet inn i mars.

Men det var ikke poenget her. Lys skal de ha, iallfall nå når det går mot stupmørkere tider. I taket på pikeværelser henger det/har det hengt/hunget en trehodet sak som har lyst i tre retninger. En etter en har pærene gått, så her forleden la jeg i vei til butikken for å kjøpe nye.

Det finnes jo pærer av alle slag, så jeg hadde med meg et eksemplar av de utdødde, for å være sikker på at at jeg ikke kom hjem med feil sort. For å komprimere en gripende beretning, er saken den at jeg ikke har klart å finne egnede pærer. Enda jeg har vært på elektrikerbutikk, på IKEA og, ikke minst, på Biltema.

Og da må man nødvendigvis skifte lampe. Så det har jeg begynt på her (bildet). Ved hjelp av et skujern fikk jeg løsnet skiten, men jeg må innrømme at overraskelsen var stor da jeg så hvor mange ledninger som hang og slang inni der.

Jeg kan mangt og mye, men elektriker er jeg ikke. Likevel var jeg smart nok til å sørge for at lysbryteren var i "av"-posisjon mens jeg holdt på med dette. Men hva så? Lampen kan/kunne jo ikke henge sånn, så jeg rådførte meg med mine anslagsvis 450 nærmeste Facebook-venner. Ekspertpanelet mitt.

Jeg fikk et par gode innspill. Sigmund, som jeg gikk på ungdomsskolen med, tipset om at jeg vet hjelp av et lite flatt skrujern skulle kunne greie å løsne "sukkerbiten", og at lampen da ville være komplett fristilt. Ole Gunnar, en tidligere kollega fra Statoil, føyde til at operasjonen potensielt kunne være dødelig om jeg ikke sørget for å slå av hovedsikringen først.

Siden jeg fortsatt skriver, skjønner dere at jeg ikke er død. I mitt sikringsskap er det ingen opplagt hovedsikring, så jeg la det hele på is og ventet på Siri. Hun har både lite, flatt skrujern, teknisk forståelse og en solid dosis med pågangsmot. Og drill, men den trengte hun for en gangs skyld ikke.

Siri fant en avslåbar sikring (en lokal en) og hun fikk skrudd ned skiten. Nå er det med andre ord lysere utsikter for pikeværelset. Utfordringen er bare at påtroppende lampe, en sak som har ligget i garasjen og som på en måte ble min etter skilsmissen, viste seg å være ikke oppskrubar grunnet upassende skruer. Så nå har vi det gående.

Hvis ikke Siri kan, hvem kan da? Må jeg ha elektriker med fagbrev, eller holder med venninneektemann? Det er mulig at jeg atter en gang må ty til Bodil-mannen, som egentlig er fristilt etter at han brukte en halv lørdag på å montere kattedør.

Det er ikke lett å være single, dere, for innimellom trenger man faktisk en mann. Irriterende nok. Og tror dere de står i kø? Nei, det gjør de ikke.

Rasekatten har flere lik i lasten, viser det seg.

Husker dere den gjeve katteluka jeg fikk installert før jeg dro til Polen med AS Jomfrureiser? Den jeg kjøpte på nettet, og som er så elektronisk at det følger med en manual på storleik med Den hellige skrift?

Jeg kan med glede informere om at den virker som forutsatt, iallfall på Rasekatten. Ved hjelp av sin innebyggede chip kommer han seg både inn og ut.

Hun lille, slumsøsteren, er ikke chippet. Rett og slett fordi jeg er for kjip til å dra ens ærend for å få det gjort, når det er så mye billigere når du har andre ærend hos veterinæren samtidig. Derfor hengte jeg på henne en sånn utvendig chip i halsbånd - som forsvant etter tre minutter. Herlig.

Det jeg har lært av å studere rasekattens trekkmønster i seks uker er at han stort sett holder seg inne, og at han har det med å klemme halen i luka (Maine coon = megalang hale). Det er også gått opp for meg at han ikke bare går tur og leker med kompisene sine den lille tida han er ute. Han dreper.

I min naivitet trodde jeg ikke at han drev med sånt. Han er jo foredlet og kommer fra et møblert oppdrett, og jeg har ikke sett et kadaver siden han fikk halsbånd med bjelle. Det har han hatt siden han seriemyrdet en hel bestand med libeller, eller øyenstikkere, i eksnabolaget mitt.

Tirsdag morgen fant jeg en død fugl på teppet på pikerommet. Og nei, det var ikke Vilikkes svale Pippipp, den befinner seg fortsatt i en toalettveske i fryseren. Unntakstilfelle, tenkte jeg, og deponerte korpuset i det våtorganiske avfallet.

I dag dukket det forsyne meg opp en død fugl til, på baderomsgulvet, og det ekleste med den bare var middels død. Den rørte fortsatt på seg, og ikke nok med det, det var blod på gulvet. Og fjær. Ikke bra.

Fuglen ble resolutt (les: nølende) fjernet, slikt er ikke det mrosomste jeg gjør. Dog var jeg litt lettet over at Vilikke ikke er i residensen, og at det således var mulig å unngå enda en Pippipp-situasjon med påfølgende landesorg.

Nå er jeg grusomt spent på hva framtiden vil bringe. Er drapsinstinktet vekket en gang for alle i Rasekatten (slumsøsteren er uskyldig,hun kommer seg jo ikke inn gjennom luka)? Skal jeg vasse i småvilt og maltrakterte kadaver framover? Hvorfor skal han på død og liv dra med seg byttedyrene hjem? Kan han finne på å plassere lik i senga mi (trøste og bære).

Gjør man noe upassende en gang, er det et engangstilfelle. Gjør man det to ganger, er det et mønster (okei, dette er tilpasset utroskapsteori, men jeg mener det er relevant likevel), så nå har vi det vel gående.

God helg!

Hvordan føle seg litt bedre når man egentlig har det litt kjipt

Når nøden er størst, er hjelpen nærmest.

Besitter du en TV, har du egentlig alt du trenger for å løfte deg selv ut av tunge tanker - forutsatt at du velger de riktige programmene. Og nei, jeg snakker ikke om meningsfulle filmer og politiske debattprogrammer.

Velg deg en småtjafsete kanal, finn deg et glass rosevin og trekk for lamellene. Unn deg en reise i andres elendighet. Sliter du med cashflow'en, er Luksusfellen et naturlig valg. Mulig du er småblakk og har dårlig selvdisiplin i nettbutikker, og kanskje i andre butikker også, men de luksusfelte har det verre. Og de er på tv.

Er du stiv i nakken, har astma eller eksem, er Pinlige sykdommer på NRK 3 tingen. Du kommer til å føle deg VELDIG frisk etter en halvtime med fri sikt oppi hemmoroidejungelen til en stakkars brite i HD-kvalitet. For eksempel.

Føler du at du kanskje har et litt rotete privatliv (veldig vanlig blant nysingle), kan jeg anbefale Ung og gravid. Du kan lene deg godt tilbake og glede deg over at du hverken er ung eller gravid, og at det, i ditt tilfelle, er en stor fordel. For å si det sånn.

Lurer du på om du kanskje har vært litt flørtete på fest (det er selvsagt et helt vilt eksempel, for dere andre, men ganske relevant for sånne som meg), velger du deg Paradise Hotel. Og så skjønner du at du har holdt deg innenfor rimelighetens grenser.

Problemer med samspillet i heimen knyttet til oppussing? Sinnasnekkeren vil få deg til å føle deg vel, umiddelbart. Og strever du med å få skikk på ungene? Hallo, Nannyhjelpen går på fjerten kanaler, og du skjønner at du har kontroll på ditt hjemlige kontinent.

Sånn kan vi fortsette og fortsette og fortsette. Konklusjonen er klar og entydig - det er alltid noen som har det verre.

Skulle din konklusjon, mot all formodning, bli annerledes, er det ikke så sikkert at det er så ille det heller. Du kan jo for eksempel melde deg til tjeneste som ståframmas (case) - og heve honorar. Herlig.
 

Gardenia i knopp. Så vakkert, så vakkert.

Jeg har kjøpt meg en gardenia på IKEA. Damer i 40-åra liker nemlig planter som blomstrer og avgir duft - dermed er gardenia et opplagt valg. Jeg husker at mor mi holdt på med det der, hun hadde en diger busk som alltid hadde hvite blomster. Hele huset luktet parfyme.

"Men de er ikke så lette å få til, Bergljot. De må ha masse stell og omsorg," advarte mor mi bekymret da jeg entusiastisk fortalte henne om prosjektet mitt.

Pøh. Hvor vanskelig kan det være?

Mitt eksemplar bryter nok snart ut i blomst. Det tror jeg kan skje hvilken dag som helst nå, for den ene knoppen har vokset seg stor og fyrrig (den har en del små også, for all del).

Okei, jeg innrømmer at den er litt brunaktigog tørr, men det er garantert forbigående. Hvis mor mi kunne, kan jeg. Dette blir så bra så.

En fjellkvinnes bekjennelser. Og råd & tips til andre amatører.

Dere skjønner nå at jeg er nedkommet fra Viglesdalen. Jeg er i meget god behold, og jeg er forholdsvis sikker på at det skal fjelles igjen ved en seinere andledning. Jeg fulgte planen slavisk fredag; jeg kjøpte tursko og fjellbukse (og, eh, en del til, det er vanskelig å styre seg på XXL).

Etterpå var jeg på polet og kjøte turprosecco på boks. Anbefales! Veier ingenting, kan ikke knuses, smaker (og virker) godt. Ikke underveis, så klart, men oppe på hytta.

Altså tips 1: Premie er viktig og motiverende. Velg premie som er lett å bære og kjekk å ha. For meg funker prosecco. Eneste tabben var at jeg ikke hadde med nok, for ikke visste jeg at det var så hyggelig å sitte ute rundt det bål på kveldstid i september med en gjeng riggarbeidere på guttetur. Men det vet jeg neste gang.

Vi var fire på tur, tre voksne og en så godt som tenåring (tilhørende de to andre). Vi måtte bile både vel og lenge, og ta ferje også, før vi var på plass i Årdal. Eller mer presist Nes. Det er på en måte basecamp for Viglesdalen. Alt gikk vel så langt, eller retter sagt, bilen gikk ikke vel. Den fikk spasmer i Målandsdalen, og da vi kom fram, ville den slett ikke starte en gang. Herlig.

Men vi har da NAF-medlemskap og er ukuelige optimister. Så vi la i vei. Været var aldeles strålende, vi hadde flust med kjeks og sjokolade og kaffe, og ingenting kunne gå galt. Det gjorde det stort sett ikke heller. Det er ikke så krevende å komme seg til Viglesdalen. Litt oppover går det, så klart, og litt steinete (og sølete) er det - men såpass overkommelig at det går an å ha med seg (motiverte) unger.

Naturen er storslagen; etterhvert bratte fjell på begge sider, skog, elv og et par fosser. Ei flott steinbru og en driftsveg langs et vatn. Og i enden av vatnet, på ei slette, står de to hyttene tilhørende DNT.

Vi trodde vi ville være de eneste overnattingsgjestene siden det nesten er oktober, men det var vi altså ikke. Vi møtte både barnefamilier, en gjeng hjertesykepleier fra Stavanger Universitetssjukehus og noen enslige (for anledningen) herremenn med eget bål.

Siden vi var litt seine opp, var det ikke eget rom i herberget. Men det var hems med god plass og flatsenger. Det var helt kurant, men soverom hadde vært kjekkere, så klart.

Tips 2: Start tidlig, om du kan. Så øker mulighetene for ervervelse av eget rom. Hvis du klarer å komme deg fram menst det er lyst, klarer du kanskje å finne fram i ryggsekkene også. Det gjorde ikke jeg, for å si det sånn.

Vi hadde med rikelig med proviant, i tilfelle vi måtte overvintre (ha ha). Hytta hadde en lang kjøkkenbenk med gassapparat og oppvaskkum. Men selvsagt ikke innlagt vann, så det måtte varmes.

Tips 3: Det er ganske smart å beherske gassen. Og apparatet. Og vite hvor du henter vann. Og hente vannet før det blir for mørkt, sånn at du får vasket opp. Og altså ikke være for sein, sånn at gassapparatene er opptatt.

Som amatør skulle jeg egentlig ønske at jeg hadde en sånn pakkeliste vi fikk da vi skulle på leirskole da vi var små. Jeg vet jo ikke hva som er nødvendig og hva som egentlig ikke er det. Men prinsippet er at man skal ha med seg minst mulig siden man selv må bære det man har; et undertøys- og sokkeskift. Og en tjukk genser. Og regntøy. Lakenpose, plaster, termos. Lommelykt. Våtservietter. Ja, og prosecco, så klart. Du kan plystre langt etter speil, så det må du ta med - ja for mascara er et must også i fjellet. Iallfall for single damer.

Posebasert proviant er lurt, og mat som ikke skaper unødige mengder oppvask. Knekkebrød og tubeoster. Latmannskost. Og, for all del, pulverkaffe og -kakao.

Tips 4: I fjellet må man gjøre einskilde unnatak i forhold til antrekk og materialvalg. Det er ull som teller. Tynne ullsokker i skoa og komplett ullundertøy. Og buff. For vi vil ikke fryse. Jeg har også innsett at fjellskoa nok ikke er den dummeste investeringen jeg har gjort. Jeg verken tryna, ble våt eller fikk gnagsår.

Det var veldig hyggelig å treffe folk i den settingen. Og vi hadde en fin tur ned igjen. Kanskje enda finere enn den opp, vi slapp jo de verste motbakkene. Bilen var fortsatt død da vi kom ned, så vi måtte til slutt ringe NAF.

Tips 5: Det er faktisk ikke så dumt å være med i en NAF-lignende organisasjon som kan bidra med veihjelp. Hvis du trenger det. Og det kan jo faktisk fort skje.

Ønsker alle en strålende uke! Kanskje kommer det bilder etterhvert, eller kanskje ikke. Vi får se.

Metamorfose: Bergljot, nå også som fjellkvinne

Mine ivrigste lesere har muligens fått med seg at dette singelprosjektet innebærer at Bergljot gjør mye Bergljot egentlig ikke kan/har erfaring med. En ting er teknologiske kvantesprang innen IKEA-montering, hekkeklipping, installering av Internett etc. - men også på fritidsfronten er det tatt grep.

Bergljot er for eksempel stolt medlem av Den norske turistforening. Turist har jeg vært før, men jeg har ikke overnattet i DNT-hytte siden 1994. Det var en eiendommelig utflukt, min studievenninne Mette og jeg delte hytte med elleve innsatte ved Åna kretsfengsel, tre voktere og en schæferhund.

Jeg husker det var i Viglesdalen, og så husker jeg at det foregikk en viktig fotballkamp samtidig. Kan det ha vært noe kvalikgreier mellom Norge og England? Uansett - jeg antar at denne kampen var grunnen til at fjellet var slikket for folk, bortsett fra Mettem, meg og fengselsfuglene.

Men nå skal jeg altså til Viglesdalen - på overnatting - igjen. Med Ruth Kristin, Oda og Raymond. I motsetning til meg, er de hardbarkede turgjengere. De har alt som er av utstyr. Det har ikke jeg. Det eneste jeg har, er fem lakenposer som ikke er brukt. Minst fire av dem er overflødige.

I dag må jeg kjøpe fjellsko. Andre nødvendigheter har jeg arvet og lånt. Nå er det bare å håpe at ekspedisjonen blir vellykket, for jeg har jo tenkt at fjellferdsel skal bli en pilar i min nye tilværelse. På en måte. Etterhvert skal jeg drasse med meg ungene også.

Ønsk meg god tur. Subsidiært god bedring. Hvis jeg kommer levende ned igjen, kan det hende dere får lese om det på bloggen.

God helg fra Bergljot, som altså først skal til XXL for å kjøpe fjellsko, og så skal til polet for å kjøpe adekvat turproviant, nemlig prosecco på boks.

Bergljot blogger om sykdom og vondter

Du vet når du ikke klarer å bøye nakken uten at det gjør vondt, og når du må lære deg å rygge etter speilene fordi du ikke klarer å snu hodet nok til å se gjennom bakruta? Når det er vondt å ligge uansett hvordan du ligger, og når du kjenner murringer og ilinger bak i ryggen selv når du forholder deg i ro?

Du vet det er noe galt baki der. Men du velger gjerne å gå og kjenne på det en stund, og kanskje gå ut ifra at det kanskje kommer til å gå over av seg selv. For du vet jo at du har hatt store påkjenninger, men det er blitt bedre i det siste, og ikke har du hatt migrene på en stund heller, så det er nok i ferd med å roe seg.

Du tenker at du jo, det er vondt, men ikke vondere enn at du takler det. Hallo, du har jo født tre barn liksom. Og hva er forresten forskjellen på å "kjenne det", ha vondt og ha det dritvondt?

Jeg sendte en mail til bedriftslegen (ja, vi er bortskjemte) og fikk henvisning til massasje på huset (som sagt er vi bortskjemte). Jeg lusket bort, fortsatt veldig usikker på om det faktisk var galt nok baki der til at bedriftshelsetjenesten skulle bruke tid på meg. For det er jo alltid noen som har det verre, har vondere og er sykere, ikke sant?

Det som er så fint da, er at massøren kan bekrefte det du trodde; "du er superstiv," konstaterte hun. "Du har høy smerteterskel. Du må lære deg å kjenne igjen signalene når kroppen slår alarm."

Nå har vi en fast avtale, massøren og jeg. Det er fint. For i går rygget jeg på en bil sånn at jeg fikk skrape i speilet og han andre fikk ripe i lakken (det jeg prøver å si, er at jeg fortsatt har en del å gå på  når det gjelder rygging etter speil...). Det skal bli fint å ikke ha vondt igjen. Vel er det greit med faste muskler, men ikke plent i nakken og ryggen.

Hos meg er det et mønster. Jeg kjenner ting, men velger å vente lengst mulig å oppsøke helsevesenet - i tilfelle jeg innbiller meg at det er verre enn det er, og i tilfelle det går over av seg selv. Det holdt på å gå veldig galt da jeg fikk akutt nyrebekkenbetennelse i nittenpilogbue. Siden jeg ikke ville forstyrre legevakten, la jeg meg til på sotteseng. Det endte med legebåt (!), ambulanse og sykehusinnleggelse.

Jeg husker fortsatt lettelsen da jeg fikk konstatert 40,6 i feber i mottaket. Jeg var jo faktisk syk, jo. (Nesten halvdød, men det er en annen historie).

Noe lignende gjentok seg etter at jeg hadde født Vilhellerikke. Jeg fikk vondt i magen noen dager etterpå. Litt vondt. Så veldig vondt. Til slutt så vondt at jeg ringte barselavdelingen. Som ikke ville ta imot meg, for det var sikkert bare etterrier. Javel. Som tredjegangsfødende visste jeg godt at det ikke var det det var, men jeg ga meg.

Etterhvert ble det så ille at jeg ringte igjen - og ble rådet til å gå på legevakten. Akkurat som om du orker å sitte der med en seks dager gammel baby skrudd fast i puppen. Da var det for øvrig så vondt at jeg grein - og da fikk jeg komme, aller nådigst.

Jo visst var jeg syk. Jeg hadde streptokokk A-infeksjon i magen, og det er ikke bra i det heletatt. Det ble innleggelse, intravenøs antibiotika og full pakke.

Det flotte med tabber, er at man kan lære av dem. Jeg har tenkt å lære å stole mer på egent intuisjon og kroppens signaler. Er det vondt, så er det vondt. Er det vondt, går jeg til doktoren. For venter jeg for lenge med det, kan vondt blir til verre, og verre kan være veldig farlig.

Nå er det ikke så farlig det som pågår i ryggmusklene mine akkurat nå. Jeg kommer ikke til å havne på sykehus. Den største risikoen er vel at jeg kan komme til å kveste noen i trafikken. På grunn av den rygginga, vet dere. Usj.

Erfaringsoverføring. Og minushusmorpoeng.

Ja. Du sparer tid med å koke opp vannet til tomatsuppa mens du sender avkommet på butikken for å handle selveste suppeposene. MEN det blir klumper i suppa. Så vet dere det. Altså: Gjør som det står på posen, og rør pulveret ut i kaldt vann. Hilsen småbarnsmor (44 1/2)

(Bare så det er sagt; det er ikke så ofte vi spiser den slags til middag, men på tirsdagene har jeg tre barn som skal på trening, og marginene mellom hjemkomst og avgang er små! Og dessuten så pimpet jeg opp suppa med både egg og makaroni.)

En enslig svale gir ingen sommer. Det er til å grine av.

Vilikke kom hjem med en svale før helgen. Jeg gikk nesten ut av mitt gode skinn, for en svale kan vi jo ikke ha, iallfall ikke en som er såpass slapp i fjæra at den lar seg medbringe av en åtteåring.

"Den er skadet, mamma, og vi må redde den," insisterte barnet gråtkvalt. "Du må kjøpe fuglebur, nå!"

Mot bedre vitende resignerte jeg. Det ville liksom ende med forferdelse uansett. Vi ble enige om at svalen kunne få bo i et kattebur i garasjen, og at vi skulle ringe veterinær over helga. Vilikke ville helst ha den i bokhylla på rommet, men det var før jeg minnet henne om at vi deler hus med to pusekatter.

Jeg vet jo hva som burde vært gjort, men det har ikke jeg baller til, rent personlig. Og som dere vet, disponerer jeg ingen (fast) mann som kan gjøre sånne ting. Svalen var ikke helt i form, den satt på skuldra til Vililkke og gjorde lite av seg.

Helga har på mange måter handla om svalen Pippipp. Hun har fått kos, frø og vann, hun har badet i en suppetallerken, og hun har vært med på tur. For å si det forsiktig, er garasjen/svalehospitalet blitt valfartet av generelt ornitologiinteresserte (veldig festlig, min garasje er jo så ryddig og pen, og slettes ikke full av IKEA-papp og skrot).

Det ante meg at gleden, og berømmelsen, kunne bli kortvarig. Og sånn ble det. Pippipp dro hjem til Jesus i går kveld, stille og udramatisk. Men vi kan vel egenlig si at det var da dramaet begynte. Det er sorg i husstanden, for å si det forsiktig. Vi snakker om store ting, som livet og døden, urettferdighet, skyld, ansvar, hva som kommer etterpå og mye annet også.

Rent personlig tenker jeg at jeg sikkert burde ha gjort kort prosess på et tidlig tidspunkt - men samtidig vil jeg lære ungene mine omsorg og respekt for levende liv. Vi gjør vårt beste, liksom, så lenge det er et ørlite håp. Innen rimelighetens grenser.

Så nå da? Pippipp ligger på lit de parade i en vaskeklut i en kaffeeske. Hun skal bisettes seinere i dag, antakelig i hagen (jeg har foreslått skogen, men det er visst uaktuelt, for Vilikke vil ha en grav å gå til). Det skal lages kors, med inskripsjon ("Her hviler Pippipp"), og så avsluttes nok sørgehøytideligheten ved graven.

Vilikke ville gjerne sende ut invitasjoner til seremonien, men jeg fikk overbevist henne om at det nok er best at bare de nærmeste er til stede.

Det går nok bra til slutt. Og etterpå må jeg koste i garasjen, for den er full av frø.

Hovmod står for fall. Enda mer læring.

Jeg har nok vært litt kjepphøy etter at jeg skrudde sammen tre IKEA-skrivepulter av type Micke m/overhyller. Jeg har tenkt at ha! at jeg ikke har gjort sånt før, det er da ikke bitten vanskelig! Det er bare å følge anvisningen.

I går var jeg på IKEA igjen, denne gangen for å kjøpe nattbord til meg selv. Og plastunderlag til å ha under pultene til ungene. Og lampe. Og så ble det selvsagt lys og oppvaskkoster også, men ikke noe annet altså.

Vel hjemme basket jeg i gang med disse plastunderlagene. De er digre og uhåndterlige, og ikke så lette å manøvrere under en pult som allerede er plassert. Om dere skjønner hva jeg mener. Siden jeg er verdensmester i å ta snarveier, gadd jeg selvsagt ikke å rydde pulten før jeg begynte å flytte på den. Kjempesmart! Sønnens cd-spiller deiset ned fra hylla og i gulvet - via pultbordet. Resultat: markant hakk i pulten.

Noe slukkøret utsatte jeg den tilsvarende operasjonen på småpikenes rom, og gav meg  heller i kast med nattbordet. Det var ikke så komplisert å få til, bare barnemat i forhold til Micke. Vel manglet det en skrue i posen, men jeg er jo nesten ingeniør, så jeg bestemte meg for å gi blanke i den. Og hvem gidder vel å skru et nattbord fast i veggen? Ikke jeg, så jeg bestemte meg for å droppe det også.

Nattbordet ble både velskapt og fint, det var bare en hake: Det passet på ingen måte inn der det skulle stå. Ikke gikk det å skyve det inn, og ikke gikk det å stappe det inn fra oven. Den siste manøveren var forresten kjempesmart, for da klarte jeg også å skrape opp klesskapet i samme slengen. Hurra.

Heldigvis er ingen problemer for store eller for små til at Ruth Kristin kan fikse dem. Hun rykket ut med drill og fugemasse, den maltrakterte pulten ble sparklet, skrivepultene ble skrudd enda bedre sammen, oppvaskmaskinen ble skrudd fast i benken sånn at den ikke tipper forover når kurvene er dratt ut - og sist, men ikke minst, soverommet ble ommøblert for å få plass til nattbordet og alt er bare velstand.

For virkelig å illustrere at livet mitt er i ferd med å falle på plass, kan jeg berette at jeg har bestilt dorullholdere med sugekopp på nettet (siden jeg ikke driller, må det satses på alternative former for oppheng), og jeg har peiset opp et par speilfliser som speil på gjestedoen. Så det.

Og så har jeg fått meg rød voksduk. Og rød kåpe.

Sivil status og den slags

Dette har jeg tenkt litt på. Jeg er separert. Det betyr at jeg teknisk sett fortsatt er gift, men særboende. Rett som det er fyller jeg ut skjema og den slags der jeg må redegjøre for min sivile status - og da må jeg velge. Gift? Ugift? Skilt? Enslig? Separert? Samboende? Annet (finnes det noe annet)?

Jeg stiller meg litt undrende til noen av disse tilstandene. Jeg skjønner at banken vil vite at jeg er alene og hvor mange barn jeg har før de innvilger lån. Men hvorfor skal det havarerte ekteskapet mitt være med meg videre? Mannen er ute av hjerte og sinn og så godt som samboende med en annen. Han er faren til ungene mine, men han henger jo ikke lenger fast i meg. Om dere skjønner.

Siden jeg er separert, og altså teknisk gift, skjønner jeg at det er en teoretisk mulighet for kontring. Det kommer ikke til å skje i vårt tilfelle. Sånn sett blir 17. desember en milepæl, da er jeg ugift igjen. En gang for alle. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal tiltale/omtale meg som enslig, ugift eller singel - men jeg kommer ikke til å benevne meg som skilt.

Og dessuten kommer jeg sannsynligvis aldri til å gifte meg igjen. Såh!

Dagens tilbud

Så litt pikeprat:

Bergljot: "Det er ikke ille å være singel, egentlig, men klart det hadde vært hyggelig med kjæreste. Etterhvert."

Venninne (anonymisert av personvernhensyn): "Du kan få låne min. Når som helst!"

Javel. Godt å vite at man har et alternativ.

Endelig kan jeg slippe min indre løve løs

Til dere som tror at jeg er en myk liten pus, for det er sikkert sånn jeg framstår, må jeg bare si at det er feil. Jeg er ikke snill, jeg er ikke tålmodig, jeg er ikke forutsigbar og jeg hadde ALDRI kunnet jobbe i service- eller omsorgsyrker.

Aller kortest er lunta om morgenen, når både jeg og mine yndige små skal ut dørene. Da er det lite rom for slåssing, krangling, somling  og trass - for å si det sånn. Likevel både slåsses, krangles, somles og trasses det.

Siden jeg er dårlig i matte, klarer jeg ikke alltid å telle til ti når det spisser seg til. Og da hender det, en sjelden gang, at det går en kule varmt. Det hender jeg hever stemmen. Det hender jeg til og med at jeg brøler.

Derfor er jeg så glad for at det er høst! At vinduer og dører er lukket, og at jeg ikke trenger å frykte barnevernet, bekymringsmeldinger fra naboene eller psykebilen. For det er jo egentlig mye skrik og lite ull - eller fritt oversatt, jeg utøver ikke vold eller trakassering. Bare masse, masse lyd - noen ganger. For å bli hørt.

God helg!

Litt mer om klær som skaper folk

...siden vi er opptatt av de litt lettvektige tingene om dagen. Jeg har akkurat oppdaget at den ene strømpen min er under rakning. Heldigvis er den ikke svart, så det er nok bare de som kommer (for) tett på som ser det, men likevel!

Neglelakksurvivorkit har jeg ikke for hånden. Dermed må jeg velge mellom å gi blaffen - eller ta av strømpene og blotte mine blåskimrende legger. Vanskelig, vanskelig. Finnes det noe mer tøytete enn raknede strømper?

Her er noen forslag:

• Mascara på avveie
• For dyp kløft (eller kløft i det heletatt, hilsen misunnelig)
• For korte skjørt (både kløft og skjørtelengde er selvsagt situasjons- alders- og figuravhengig. Jeg nøyer meg med å slåfast at du vet når det er "feil" når du ser det (på andre, iallfall)).
• For transparent bluse (akk ja, det hadde jeg visst også her om dagen)
• Truse som ikke sitter som den skal/der den skal og følgelig deler skinkene i to (=totalt fire småskinker. Ikke pent).
• Stringtruse som kryper opp over bukselinningen (ille. Virklig ille!!)
• Bollemus (utrydningstruet rase? Når jeg tenker meg om, er det lenge siden jeg har registrert noen sånne. Bra, i så fall).
• Splittballer (ja dette er jo egentlig et herreproblem, men siden jeg har et par mannlige lesere, tar jeg det med. Dette er den mannlige varianten av bollemusen. På en måte.)
• Leppestift på tennene

Er noe utelatt her, anyone? (Nå går jeg på do og tar av meg strømpene. Herlig....)

Klær skaper folk (?)

I dag er det meldt oppimot 20 grader og muligens litt regn i Rogaland.

Vilikke er på skolen iført ullstillongs, dongeribukse, fleecebukse over dongeribuksa, ulltrøye, genser og fleecejakke. Hun har vanlige strømper, ullsokker og støvler - ja, og regntøy, så klart. Glemte jeg buffen? Den sover hun forresten med i vinterhalvåret (fra august til mai).

For lite klær i forhold til faktiske værforhold kan indikere omsorgssvikt. Spørsmålet er om det samme gjelder for mye klær osv...?

Ferdig valgt, og takk for det. Og IKEA og BI.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har fulgt veldig godt med i denne valgkampen, på tv altså, og de som finleser Bergljot-bloggen (ha!) vet hvorfor, likevel må jeg si at det er godt at det er over, at Bergljot er ferdigstemt og at det nå blir en ende på dette her.

Valgstyre ble det ikke på meg, det viste seg at vedkommende som skulle se til mine barn plutselig hadde glemt at h*n i lange tider hadde planlagt valgvake med De Grønne (eller grønnasene, som jeg kaller dem, og det er mangfoldige grunner til det). Så sånn er det. Dessverre har jeg en åpen blogg. Hadde ting vært annerledes, skulle jeg ha utdypet kraftig.

For mitt vedkommende var altså valget over før helgen. Jeg har lest veiledningen om gjennomføringen i valglokalet til ingen nytte, og besitter nå en kunnskap jeg neppe får bruk for før om tidligst fire år, og da er den nok uansett glemt. Herlig.

Jeg har imidlertid tilegnet meg annen nyttig kunnskap i helgen - nemlig skruing. Jeg har satt sammen mitt første IKEA-møbel helt alene, om vi da ser bort fra den feilmonterte skohylla fra om lag nittenpilogbue.

Svennestykket er en skrivepult med både skuffer og skap, og den ble akkurat som forventet/forespeilet. Jeg kan ikke akkurat si at denne triumfen har påført meg blod på tann, men jeg er iallfall ikke så engestelig for å gjør det en annen gang. Men jeg skrur fortsatt kun manuelt, ekspertene får ta seg av drillingen.

Apropos ekspertise; i slutten av oktober blir jeg student. Det virket litt mer fristende før enn da jeg fikk se pensumlista, jeg skjønner nå at det faktisk også må studeres. Siden jeg har programfestet at jeg ikke skal på studentkro, får vi satse på at det blir grei skuring.

Heldigvis er mesteparten av litteraturen på norsk, og heldigvis skal jeg på studietur til NYC, det blir bra. Litt uheldig dog at turen er lagt til begynnelsen av januar, like i forkant av lønning. Hallo, var er poenget med det, liksom.

Og så håper alle får en fin uke!

Dagens blundere. Jeg nevner i fleng.

Jeg vandrer på en måte fra suksess til suksess, føler jeg. I dag, for eksempel, har jeg vært på obligatorisk valgmedarbeideropplæring på Sola rådhus. Jeg møtte fram i god tid, som vanlig, det var bare det at jeg møtte fram på feil dag. Jeg skulle visst vært der i går.

Det ble rett og slett spesialundervisning, for det viser seg at Mildrid trenger meg på mandag. Så da så. Håper jeg skal stille i et valglokale jeg vet hvor er, og så håper jeg at jeg settes til å stemple sedler. Det forekommer meg å være den minst krevende oppgaven i valglokalet.

Ellers har jeg kjøpt meg stearinlys. Igjen. Havner jeg på IKEA eller lignende, må jeg ha lys. Uavhengig av reelt behov og beholdning. Irriterende nok var ikke kuppet et kupp likevel. Når veldig dyre lys er satt ned til halv pris, blir de ikke nødvendigvis rimeligere en billige lys til full pris. Og hvem i helsike trenger vel håndstøpte lys, unntatt kanskje paven?

Om en halv time skal jeg dessuten ut og jogge med Bodil. Det er nok dagens sjefsblunder - for det bøtter ned, og det har lynet og tordnet i timevis. Jammen bra at jeg kan varme meg på de håndstøpte lysa mine mens jeg studerer brosjyren "Veiledning for stemmemottakere ved stortingsvalget 2013".

Alt henger nemlig sammen med alt.

Foreldremøte. Og Bergljot filosoferer over mål og mening.

Mine tre små barn har begynt på ny skole i høst. Ikke fordi de ville, men fordi de måtte. Overgangen har gått bra, fra mitt ståsted - men det er ikke sikkert at de det gjelder er like fornøyde, hele tiden. De trivdes jo der de var.

Denne uka har jeg vært på mitt første foreldremøte i ny klasse på ny skole. Det var litt rart, det også. Ikke visste jeg hvor klasserommet er, ikke visste jeg hvem de andre foreldrene er, jeg visste knapt nok hvem læreren er. Med andre ord hadde jeg det nok ikke så ulikt ungene mine på første skoledag.

Det gikk jo bra. Folk var hyggelige. Jeg var kanskje litt utilpass og litt forknytt. Heldigvis var Linn der, Linn som jeg i sin tid gikk i barselgruppe med i en annen kommune, men som også har endt opp i Søndre Sola. Og jeg kjente igjen faren til en av guttene på fotballaget til Sønnen.

Jeg savner foreldrene til eksklassekameratene til ungene mine. Jeg savner å alltid møte noen jeg kan stoppe og slå av en prat med. Jeg savner å ikke være "ny". Det er travelt å være "ny". Jeg skjønner jo at det er enda mer krevende for mine søte små, de er tross alt på skolen hele dagene.

Det er ikke bare bare å finne sin plass i ny klasse - og, ikke minst, finne nye venner. En ting er at ekteskap og samliv går i dass, og det kan være (er!) riktig i mange tilfeller - men ringvirkningene er store for de som ikke hadde medbestemmelsesrett.

Men alt er vel en overgang, som reven sa da han ble flådd. Det går seg nok til.

Kort lunte. Og metaforer.

"Mamma, hva betyr egentlig kort lunte?" lurte Vilikke på her forleden.

Siden dette er et meget relevant spørsmål hjemme hos oss, satte jeg meg ned med barnet for å forklare. Jeg tegnet og fortalte om bomber og lunter, og jeg forklarte at jo lenger lunte, desto lenger tid tar det å antenne.

Barnet lyttet oppmerksomt, og jeg tok utredningen videre til mer abstrakte plan:

"Men det vi egentlig mener når vi sier at noen har kort lunte, er at de er hissige. Sånn som mamma, vet du. Det kaller vi en metafor."

"Å ja. Jeg trodde metaforer var noe som kom fra verdensrommet, jeg," repliserte min datter, bare sånn halvveis interessert.

Så det så.

Ut og velge, men hva da?

Snart er det valg, vet dere. Det er blitt debattert i det vide og brede lenge, på tv iallfall - uten at jeg har fått med meg så mye, for jeg har nemlig ikke hatt batterier i fjernkontrollen på en stund. Følgelig har det ikke latt seg gjøre å få tv'en over på HDMI1, og da går alt åt skogen. (For ordens skyld - jeg leser aviser. Så det er sagt.)

Underlig nok klarer ungene å få inn Disney Channel uansett - men det orker jeg ikke å tenke for mye på. Nu vel. Jeg har, som tidligere omblogget, gjennomført Aftenbladets valgomattest, og der kom jeg ut som KrF-er. Med Sp på andre. Det kom litt uventet, for jeg hadde takket ja til både eggdonasjon, homoekteskap og rovdyr.

Jeg kommer neppe til å stemme Sp eller KrF - men sant å si vet jeg ikke hva annet jeg skal stemme på heller. Bortsett fra at jeg ikke skal stemme Frp, og slettes ikke Miljøpartiet det grønne. Denne beslutningen (med grønnasene) er veldig, veldig vel fundert, så ikke prøv å påvirke meg.

Da blir det vel stort sett H, Ap, SV og V igjen. Og Rødt. Rødt har en ganske stram partileder. Kanskje det bør vektlegges? Alltid hyggelig å ha noe tiltalende å se på i tv-debattene, og nå som jeg faktisk HAR batterier i fjernkontrollen, så er det et argument.

Stemmes skal det iallfall. Jeg skal også til og med valgmedarbeider neste mandag. Jeg har egenhendig søkt, blitt godkjent (vandelen min er fullkommen) og er nå kalt inn til opplæring. Personlig håper jeg at jeg slipper å være i tellekorpset, da kvantifisering ikke er min sterkeste side. Men jeg gjør nok som jeg får beskjed om.

Som vanlig. Eh.

Om å gå på en smell

Lørdag var jeg på fest med eksnaboene mine. Det var ualminnelig gøy. Så ualminnelig gøy var det, at jeg kom i skade for å glemme at jeg verken røyker eller festrøyker.

Hva blir det neste? Fleinsopp?

Hilsen bill.mrk. "Bekymret"

Denne bloggen må dere bare lese...

...hvis dere ikke allerede gjør det.

Jeg oppdaget den via en annen blogg jeg tilfeldigvis ramlet innom, og nå er jeg i gang med å lese hele, fra første innlegg.

Enjoy mellombels, dama er kanonmorsom, velformulert og aldri så lite original (iallfall bloggen).

God helg :-)

Bergljot er på nett. Og nå virker dessuten kattedøra.

Her kommer en aldri så liten tilståelse, og dette er litt pinlig, så ikke si det til noen. (Det er derfor jeg hvisker). Tingen er at jeg ikke har hatt internett i singelresidensen. Ikke fordi jeg har tatt et bevisst standpunkt om at jeg ikke vil ha sånt - neida, grunnen er at jeg ikke har visst hvordan jeg skulle komme meg innpå. Eller utpå.

Da jeg og Lyse ble enige om at de skulle få levere strøm til meg, snakket vi for så vidt om internett. Jeg bestilte - og så trodde jeg dett var dett og at det bare var å skru på maskinen, og så ville jeg være på verdensveven. Men nei.

Og sånn har nå ukene og månedene gått. Her om dagen tok jeg grep og ringte til Lyse for å snakke ut. Det vil si, først sang Enya en halv cd for meg - og så tok de telefonen. Det var fint. Ikke Enya, altså.

Lyse-mannen var snill. Han kunne fortelle at jeg hadde et internettabonnement, men at det ikke var aktivert. Følgelig har jeg iallfall ikke betalt for noe jeg ikke har hatt, og det er jo bra. Han kunne også fortelle at jeg har alt utstyr jeg trenger i heimen, det vil si en grå boks med to antenner, og at det er en trådløsdings inne i den boksen.

"Men jeg har ikke en sånn boks. Den eneste boksen jeg har funnet er hvit, og den har ikke antenner," sutret jeg.

Og så sa jeg noe om at tidligere eier sikkert hadde tatt den med seg, for det var han nemlig troende til, og at jeg nok sikkert ikke hadde utstyr i huset.

Men det avviste Lyse-mannen, for han hadde nemlig kontakt med boksen, så jeg ble bedt om å dra hjem og lete en gang til. Mulig han hørte at jeg var litt nedstemt da jeg la på, iallfall ringte han oppigjen og tilbød seg å sette opp det trådløse nettverket mitt over telefon. For at jeg skulle slippe å dille inne på "Min side" på www.lyse.no. Det hadde nok bare ført til mer ringing uansett.

Jeg lette mer etter den hekkans boksen, men fant den fortsatt ikke. Det ble enda en samtale med en annen Lyse-mann, etter enda mer Enya, og han sa at det av og til var litt kluss med internetten i disse sameiene. Men at det var sannsynlig at boksen var i sikringskapet.

Jeg så i sikringsskapet for fjertende gang, der var det fortsatt ingen boks, men siden det var to stikkontakter der, trakk jeg ut ledningene i dem. Om dere skjønner. Altså, det er derfor jeg måtte finne the box, for å restarte anlegget ved å trekke ut stikkontakten.

Men kom internetten til meg? Neida. Så da gikk jeg til Bjørnar, naboen. Med tårer i øynene og klump i halsen. Og Bjørnar ble med meg hjem, inn i yttergangen (denne uka har jeg ungene, og det ser ut deretter, så INGEN får komme lenger inn til inn i yttergangen).

Bjørnar kikket i sikringskapet og på de intravenøse ledningene, han røsket litt inni der, og gjett hva! Han fant the box. Den viser seg å være gjemt/innebygd bak et deksel - trolig av tidligere eier. Og ikke nok med det, etter at Bjørnar hadde tatt på ledningene, fant jeg wifi-nettverket mitt også. Ikke til å tro; den mannen har magiske hender.

Ungene er fra seg av glede over at de endelig kan spille dataspill - selv er jeg litt ambivalent siden det egentlig har vært litt deilig å slippe maset om dataspill. Men jeg får vel sette en grense eller to, så ordner det seg.

Og så litt om kattedøra, som fram til nå er blitt benyttet av nær sagt samtlige katter i gata. Bortsett fra den ene min, som ikke begriper konseptet. Nå har Bodil-mannen saget litt mer i døra, og luka virker som den skal. Altså er det bare Rasekatten som kan bruke den. Utrolig bra.

Kanskje jeg skal chippe ungene og få dem til å bruke luka, da vaser de iallfall ikke bort nøklene sine.

Fra barnemunn (ikke for sarte sjeler)

Det skinner muligens igjennom, noen ganger, at mine barn tidvis er i konflikt. Noen ganger med meg, men som regel med hverandre. Dette avstedkommer både støy, baluba og lett vold (ikke fra meg) - og nå i det siste også alvorlige trusler.

Barn 1 (for anledningen anonymisert): "Barn 2 sier h*n skal drepe meg!"
Bergljot (til barn 2): "Vet du, sånn har du ikke lov til å si!!! Det er stygt!"
Barn 2: "Men mamma, det er bare et ordtak! Det er sånn jeg sier når jeg er sur."

Ordtakene er ikke hva de en gang var. Hva er galt med "som man reder, ligger man", for eksempel? Eller "en fugl i hånden er bedre enn ti på taket"?

Hrmf.

#denfølelsen

...når du mistenker at den nye flaskegrønne blusen kanskje er ørlite grann for transparent til å brukes på jobb - men du tar den på likevel, for så å oppdage, i lysrørskinnet på do på jobben, at du ser ut som du skal på nattklubb.

Det hjelper litt at du har bikinitopp under, men bare litt. Og sånn går nå dagene i byråkratiet.

(Litt uheldig vinkel på nesa på det bildet, men det veies opp av at du kan se antydningen til kløft om du legger godviljen til. Dyp er den ikke, men dog!)

Hurra for Nokia - not, for hekkan. Og grov forsovelse.

Jeg disponerer en veldig staselig og smart telefon fra Nokia. Den kan visst gjøre store ting (det sier iallfall de som har giddet å lese manualen), og den tar faktisk veldig fine bilder. Men!!! Den slår seg av både titt og ofte. Og ikke bare det, slår den seg av idet du mottar en SMS, så kan du plystre langt etter SMS-en. Den forsvinner nemlig ut i lufta et sted, for aldri å komme tilbake.

Telefonen fungerer selvsagt også som vekkerklokke - når den virker. I natt virket den for eksempel ikke, noe som resulterte i kollektiv forsovelse. Eller mer presist; jeg våknet av at ungene sloss klokka 08:10. Som min datter understreket flere ganger - hun hadde ikke forsovet seg, for hun hadde jo faktisk stått opp da jeg kom til meg selv vel to timer seinere enn planlagt. Joda.

De ble støvtørret, påkledd, foret og levert på skolen før klokka ni. Eldstemann leverte seg selv, mens jeg måtte tilstå min brøde for to kontaktlærere. "Du er iallfall uthvilt nå," sa begge, uavhengig av hverandre. Lurer på om det kan være en standardreplikk?

Forsovelser kan skje, men det skjer aldri meg. Faktisk. Jeg kommer aldri for seint til noe (derimot er jeg veldig ofte forholdsvis altfot tidlig). Derfor var det ekkelt i dag. Og det var ekkelt fordi dette er den første uka på ny skole for både meg og mine tre barn, og vi trengte ikke den starten.

Nå er det bare å håpe at barnefaren ikke informeres om det inntrufne. Det hadde toppet kaka, lissom.

Vinner jeg kjolen? Eller ikke.

Jeg er dame. Damer liker kjoler (og sko, men det får vi komme tilbake til). Jeg liker Kjoledamen-kjoler. Jeg EIER mange Kjoledamen-kjoler, og de aller fleste har jeg handlet på nettet. Men ikke alle, altså, tross alt befinner butikken seg i Stavanger.

Nå har Kjoledamen fått så mange Likes på Facebook at Kjoledamen vil gi bort en kjole til de tre beste nettbutikkundene sine. Så nå går jeg her og venter på e-post om at jeg er blant de tre utvalgte.

Jeg er likevel litt usikker på hva som er best - gratis kjole (og bekreftelse på at jo, jeg er en netthandelversting) eller ingen gratis kjole (og bekreftelse på at jeg har vesentlig mer å gå på). Virkelig et dilemma, vil jeg si.

I mellomtiden - altså i påvente
av e-post eller ikke e-post - har jeg brukt tiden fornuftig. Jeg har bestilt to kjoler til (PayPal er en vidunderlig ting).

Den ene, den på bildet, er så fin at den kun tilbys i pygme-størrelse (34), likevel bestilte jeg den i tilfelle den er stor i størrelsen. Veldig sannsynlig, når det i utgangspunktet er en smal modell. Men men.

Litt spenning skal man jo ha (det er pinadø ikke mye spenning ellers, iallfall ikke selvpåført).

Du vet at du er desperat når...

...du vurderer å investere i kose-robot.

Den gode nyheten er at jeg slettes ikke er der, for jeg får rikelig med kos. Av katta, for eksempel. Han klorer og biter også, så vi har det ganske vilt.

Ungene er også rause med klemmene. Og en av dem har sågar slått seg ned i senga mi på fast basis. Opphavet til dette arrangmentet er at hun er så, eh, høylytt på kveldene at storesøsteren ikke får sove.

Nå som han klorende og bitende har markert på madrassen hennes, er det en viss risiko for at samsovingen (med meg) kan bli mer varig enn forutsett. Med mindre jeg får fingeren ut og tatt meg til IKEA for å kjøpe ny madrass, da.

Og sånn går nå dagene. Trenger du kose-robot, eller får du det du trenger man(n)uelt?
Bildet er tjuvlånt fra www.enklereliv.no

Bergljot tar grep innen kosthold

Jeg har vært på RIMI og kjøpt tre eksemplarer av Susanne Kaluza-matboksen. Den har, som min fars hus, mange rom, den er sammenkrasjbar når den ikke er i bruk og den kan oppvaskmaskinvaskes.

Egentlig får jeg prestasjonsangst av flerrommede matbokser. Mine barn er nemlig enkle i kosten (det går i prim, leverpostei og ost) - og de er livredde grønnsaker. Det er også en kjensgjerning at mora er dårlig på å lage pastasalater og fullkornsmuffins i gryotta.

Spørsmålet er om struktur kan være med og påvirke innhold. Vil jeg ta meg selv på tak og bli flinkere til å putte avva saker nedi boksene, nå som jeg har bokser som legger til rette for (les: krever) det? Vil mine kresne konsumenter la seg lede (les: lure)?

Og hvis ikke, er det gangbart å bare legge brødskiver rundt omkring i de forskjellige rommene? Tre kneipblingser uten smør men med prim, med eget rom?

Går dette prosjektet som forhåpet, vil både mine barn og jeg gjennomgå en slags nisteutvikling i positiv retning. Og går det i dass, vil det uansett se ut som om vi er blant de viderekomne. Kan det i det hele tatt gå galt? Nei, det kan det ikke.

Slettes ikke dumt med Polen.

Som dere kanskje vet, har etablissementet AS Jomfrureiser sjekket ut Polen. Deltakende var Bergljot m/ tre barn, Frk. Frekkesen (Bergljots lillesøster) m/ datter samt Madam Mim (Bergljots og Frekkesens mor). Totalt sju reisende, når jeg teller etter.

Vi ble fløyet til Gdansk fra Stavanger og drosjet til Sopot, en badeby ikke langt unna. Hvorfor Sopot, tenker du kanskje, det er jo en by ingen har hørt om en gang, svaret er da, i opplistet men ikke prioritert rekkefølge:

• Nesten daglige direkteflyvninger til Gdansk fra Stavager
• Kanonbillige flybilletter, passer bra for til dømes pensjonister og enslige forsørgere og offentlig ansatte  (helt ville eksempler, selvsagt)
• Det meste annet er også billigbillig i norsk målestokk, også gunstig for pensjonister og enslige forsørgere og offentlig ansatte
• Flotte strender
• Polen er ikke langt borte (veldig praktisk for for eksempel enslige forsørgere med barn som krangler og slåss på fly, på flyplasser, i drosjer m.v.)
• Polen er vanligvis ikke så varmt som Syden (la gå at de har hatt hetebølge der i sommer, men den var aldeles borte da vi kom. Vi merket så vidt etterdønningene).
• Da vi var i Sopot, så vi knapt en eneste skandinav, kun to norske familier ble identifisert i løpet av en uke. Følgelig kan man nesten si hva man vil, hvor man vil og om hvem man vil, og det forholdsvis trygt. Mine barn har dessverre lagt seg til den uvanen å peke. Peking er dessverre like uhøflig på polsk som på norsk.
• God mat. God drikke.
• Mye som er artig for ungene om man blir lei av strandlivet: Et helt greit badelandanlegg, en stor zoologisk hage (som ikke vi besøkte) i Gdansk, akvarium i Gdynia (helt greit), sjørøverskuter i trafikk både fra Sopot og Gdynia.
• Mye artig for mødrene om man blir lei av strandlivet. Det kan vel stort sett oppsummeres til shopping. Ikke så mye sprelsk i Sopot akkurat - men flere handlesentre i grei drosjeavstand.
• Ryddig, rent og pent. Lite synlig sosial elendighet. Bra for sånne som meg, som ikke takler så bra å feriere blant fattige og vanskeligstilte.

Noen utfordringer var det jo også - språk, for eksempel. Man kan ikke gå ut fra at alle snakker engelsk. Og polsk er såpass krevende at kun de intelligenteste av oss vil lykkes med å lære seg gangbare gloser. Litt vanskelig å bestille drosje, for eksempel, når det eneste sentralbordama kan si på engelsk er "I have no cars. No cars!".

Som reiseleder i AS Jomfrureiser tillater jeg meg også å si at Polen ikke er et opplagt sjekkemarked, ikke for damer iallfall. Basert på egne observasjoner må jeg bare si at det er langt mellom konfekten. Og når de ikke snakker engelsk heller, er det ikke så lett å lodde sjarmen og de indre verdiene.

Nokså nedslående er det også at de polske damene jevnt over er strøkne og velholdte. Ikke en cellulitt å se (bortsett fra medbrakte). Akk ja. Grunnen til at jeg våger å viderebringe disse observasjonene er at vi tross alt hadde tre dager på stranda og en i badeland. Da fanger man jo opp en del, i dødvinkelen.

Summa summarum må jeg si at Sopot er et fint sted, og at jeg mer enn gjerne reiser tilbake ved en senere anledning. Faktisk like gjerne som til Syden :-)

Litt om kattedøra. Mens vi venter på siste nytt fra Nord-Polen.

Det er nok mange som lurer på om jeg klarte å skaffe stikksag (gratis), om det ordnet seg med drill og sist, men ikke minst, om det som følge av dette er installert kattedør i peppermøresidensen. Sånn sett er det hyggelig å kunne melde at alt er såre vel - med einskilde unnatak:

Stikksaga ble etterlyst på FB, og det ble suksess per omgående. Takk, Eileen. Drill fikk jeg også låne av en (litt motvillig) herre som egentlig ikke pleier å låne bort verktøy til noen. Suksess der også, altså.

Min skjønne venninne Bodil hadde stilt Bodil-mannen til disposisjon hele forrige fredag, og siden Bodil-mannen hadde montert kattedør før, skulle det bli grei skuring. Det ble det på en måte også - bortsett fra at vi måtte skru av alle de fiffige elektroniske funksjonene i luka. Ytterdøra har stålplate i seg, og den kom for nær magneten (?) i luka. Følgelig virket ikke chip-ene.

Katteluka er p.t. fullstendig manuell, noe som i prinsippet innebærer at hvem som helst - forutsatt at du er katt, da - kan labbe inn og ut hos meg. Etter MYE drilling skjønte Rasekatten poenget med egen inngang. Villkatten har ikke tatt poenget. Derimot har jeg to faste andre gjester i kosten, en stor stripte sak som bor to hus mot høyre, og en liten langhåret frøken som bor rett til venstre for oss.

Ellers er nok Rasekatten litt sur for at vi ble borte så lenge, iallfall tisset han i senga til Vilhellerikke to ganger  i løpet av tre sekunder (?) etter at vi kom hjem. Selv etter at madrassen er dynket i eddik, lukter det død og fordervelse. Trolig må det kjøpes ny madrass. Herlig.

Han bør være forsiktig nå, så jeg ikke tilbereder rasekatteletter av ham. Grrrr.

Snart skal jeg fortelle der om Nord-Polen. Må bare samle meg først. Tross alt stod vi opp klokka 03:00 søndag morgen for å rekke hjem til skolestart og diverse.

Da må jeg vel kjøpe meg stikksag, da.

En av ulempene med å ikke disponere mann på fast basis, er at man ikke har tilgang på verktøy. Ikke har man tilgang på noen til å anvende det heller. Jeg driver, som gjentatt til det kjedsommelige, rovdrift på mine venninners ektemenn når jeg har teknikalske behov jeg (eller Siri) ikke kan løse selv, og nå må jeg visst til pers igjen.

Det nærmer seg avreise til Nord-Polen, vet dere. Og jeg har katter. Av en eller annen grunn fikk jeg eneomsorgen for disse etter bruddet, det viser seg at jeg har hatt dem på særeie hele tiden, jeg har bare ikke visst om det. Det er lite plunder med dyra i det daglige - men litt styr når vi skal på tur.

Mat skal de jo ha. Og tak over hodet. Han med løveklippen tåler neppe vann og lave temperaturer, og hun andre, vilkatten, liker også å komme inn en gang i blant.

Jeg har landet på at løsningen må bli kattedør. Denne ble bestilt på nettet i hui og hast på mandag, og i går kom den. Men døra må altså settes inn i ytterdøra, og da hjelper det ikke med bakgrunn fra 4H eller bondegård. Det gikk utrolig raskt å rekruttere håndverker, faktisk. Bodil-mannen har satt inn kattedør før, og han sa seg straks villig til å bistå.

Problemet er at Bodil-mannen bygger hytte, og at verktøyet hans befinner seg et sted i sirdalsområdet. Jeg har en slags drill, men den er antakelig ikke helt prima siden eksgemalen mer enn gjerne gav den fra seg da vi delte innholdet i garasjen. Dessuten mangler den bits. Uansett får jeg nok lånt meg en drill, En Nakamura eller noe. Verre er det med stikksaga.

Jeg har ringt og ringt rundt i nær og fjern omgangskrets, men en stikksag har til nå ikke vært å oppdrive. Det kan i verste fall bety at jeg må ut og handle selv - at jeg må på Clas Ohlson eller Biltema eller COOP Bygg eller et tilsvarende skrekkelig sted. For å kjøpe et et verktøy jeg garantert aldri kommer til å bruke igjen, noensinne. Så bortkastet det vil være i såfall.

Det er uansett greit å få på plass kattedøra i såpass god tid at de som skal bruke den lærer seg konseptet. Tiden er ikke på min side, for å si det sånn.

Om en dag eller to reiser mopsen til avlastningshjem nr. 2, hvor hun skal bo fram til hennes egentlige foreldre kommer hjem fra ferie. Det blir litt trist, for vi har i grunnen blitt vant til hverandre nå. Det jeg ikke kommer til å savne, er håravfallet hennes. Jeg trodde hunder skulle røyte på våren, men sånn er det åpenbart ikke. Og så gidder man liksom ikke støvsuge så mye heller, siden dyret reiser snart, og siden hun åpenbart vil fortsette å røyte.

Altså blir det lite husvask. Og siden det ikke er så koselig å være inne i nedsjaska hus, får jeg gjort litt utendørs. Steinbedet mitt begynner å ta form - iallfall den delen av det som har med stein å gjøre. Det må nok puttes nedi noen flere stauder før det egentlig kan kalles bed.

Ruth Kristin og jeg hentet tilhengerlass på tilhengerlass med stein etter avtale med en bonde på Jæren som er kompis med en venninne av Ruth Kristin - men mer stein måtte til. Dermed kjøpte jeg meg et tonn med elvestein fra en nettleverandør, og det er dette tonnet som nå er fordelt i bedet. Det ble ganske vellykket, om jeg skal si det selv.

Som bildet viser, er hekken noe puslete etter vinteren (og etter at Bergljot gikk bananas med hekkesaksa i forrige uke). Og som bildet også viser, har jeg ennå ikke anskaffet meg kantklipper, det får eventuelt komme etter stikksaga. Men steinene er bra, ikke sant?

I dag blir det verken steinlegging eller støvsuging, for jeg skal kjøre motorsykkel med kollega Bjørn. Etter at jeg eventuelt ha kjøpt meg stikksag. Hrmf.

Et hundeliv. Ikke for pyser. Eller puser.

Siden det er agurktid, gjør jeg som tabloiderne; jeg lager et lite kjæledyrinnlegg. Det skal handle om både katt og hund. La oss begynne med hund. Jeg passer en for tida. En mops tilhørende en ferierende venninne.

Jeg har ikke veldig god greie på hund. Mopser ha jeg iallfall ikke greie på. Etter halvannen uke samliv med dette eksemplaret, er jeg kommet til at den nok er minst like mye gris som hund. Den har nemlig krøll på halen, den grynter og snorker - og den har liksom litt sånn baconfasong. Huden hennes er litt sånn som mageskinnet mitt etter tre svangerskap. Men litt mer hårete er hun dog, heldigvis.

(Det er ikke stygt ment, Irmelin - i tilfelle du leser dette i Spania. Du vet at jeg er bondejente, og jeg har ingenting imot griser.)

Jeg tror ikke egentlig at kattene mine skjønner at Wasabi er en hund. Iallfall er det ingen tegn til konflikt, de bare ser på henne. Eller, hun ene prøvde seg på hundematen - og da våknet villdyret i mopsen. Hun er ikke veldig interessert i maten sin selv, men det betyr tydeligvis ikke at hun er villig til å dele den med noen.

Til dere som ikke helt forstår hvordan man kan anvende en mops i det daglige, kan jeg fortelle at den kan brukes som hunder flest. Hun er nok ikke bygd for fart og spenning, men hun liker å lunte på tur, snuse på stolper og alt det der. Og hun er overraskende god til å gå i terreng, utformingen tatt i betraktning.

Ellers har jeg merket meg at hun foretrekker å hvile i senger og sofaer, men det får hun naturligvis ikke. Noen grenser må man ha.

Når det gjelder kattedyrene mine, er det egentlig ikke så mye å si. De er stort sett som vanlig. Rasekatten har fått ny frisyre i anledning sommeren, eller egentlig mest fordi han var ubørstbar grunnet knuter, floker, kvister (og, om sant skal sies, et hissig gemytt).

Klippen ble utført hos veterinær, og dyret var dopet mens det hele pågikk. Og nei, det var ingen billig affære for meg. Men det vil jeg helst ikke snakke om.

På bildet er løveklippen helt fersk. Han ser noe forkommen ut etter narkosen, og kragen er ikke så pen siden han har siklet i den. Han ser ikke fullt så korka ut nå som han har fått litt dun på kroppen. Så det er sagt.

Siste nytt på kjæledyrfronten er at jeg har bestilt kattedør på nettet. Det er nok i grevens tid, siden vi reiser til Nord-Polen på søndag. Dersom døra kommer i tide, må jeg også finne noen som kan tenke seg å sette den inn for meg. Okei, jeg kan klippe hekk på en måte, men jeg er ikke en kyndig kattedørmontør.

Men det ordner seg vel (?).

 

Jeg er blitt utsatt for et Valgomat-sjokk, og Plumbo er en fantastisk ting

Mer er det vel egentlig ikke å si om den saken - eller kanskje jeg skal si litt likevel. Det nærmer seg valg, og siden jeg ikke helt vet hva jeg står for nå om dagen, gjennomførte jeg den mest omfattende varianten av Aftenbladets Valgomat. Jeg svarte på 60 spørsmål om alt fra selvbestemt abort, innvandring, oljeleting utenfor Lofoten og privatskoler.

Jeg har stemt både det ene og det andre før, når jeg teller etter kan det vel hende at jeg minst har vært innom fire partier, så jeg var rimelig sikker på at jeg kom til å lande på et av disse. De av dere som har latt dere pirre av den festlige tittelen, har antakelig alt skjønt at det ikke gikk sånn.

Jeg ble rett og slett KrF-er. Ikke sånn at det er det verste som kunne skje, det kom bare så totalt uventet. Like uventet var det at Sp kom opp på andreplass (enda jeg tok parti for rovdyra på spørsmålet om statlig forvaltning av disse). Først på tredjeplass dukket Arbeiderpartiet opp. Ikke det at jeg plent trodde jeg skulle havne der - men likevel.

Det er ikke bare bare å plutselig være sentrumsnær, skal jeg si dere. Det gjør noe med selvforståelsen og -følelsen. Som KrF-dame er jeg vel ganske skikkelig? Verdiorientert? Tilkneppet? Prippen, kanskje? Streng? Religiøs? Eller forer jeg mine egne fordommer nå, kanskje? Jeg må si at jeg er godt fornøyd med at FrP endte som sistevalg, det er iallfall i henhold til forventning.

Og så over til Plumbo'en. Dette delemnet sorterer under #bergljotgjørtinghunikkekan. Greia er at jeg nå også behersker omgang med Plumbo. Dusjsluket var blitt tett (det kan ha noe å gjøre med et visst besøk av fire amerikanske damer med veldig langt hår, hva vet vel jeg), men nå er det åpent igjen. O lykke! Det var bare å peise litt plumbo og kokende vann nedi der, og alle problemer er borte.

Vel svei det i nesa, trolig er det meningen at man skal holde pusten når man sysler med slike operasjoner. Jeg er unasett veldig lykkelig for at jeg slapp å angripe sluket manuelt, altså at jeg ikke trengte å grave nedi der med hansker og fjerne vemmelig guffe. Dette hadde trolig ført til sykmelding i mitt tilfelle.

Jeg er en tander sjel.

Jeg er her igjen, iallfall litt.

Først: Takk til deg som uttrykker et mildt savn etter Bergljot i kommentarfeltet under forrige innlegg. Slike utsagn rører en halvslapp blogger i feriemodus.

Jeg kan meddele at ferien nesten er over, det eneste som gjenstår er uka i Nord-Polen. Den skal begås i neste uke i regi av AS Jomfrureiser, et joint venture (nei, ikke sånn joint) bestående av meg, mor mi og søstra mi m/ barn.

Jeg er blitt smertelig klar over at de tre jeg er ansvarlig for må ha et intensivkurs i skikk & bruk før vi reiser, og tiden er mildest talt knapp. Siden dere andre sikkert har unger som hører etter, som sitter pent ved bordet, som legger seg når de skal, som ikke skal HA alt mulig hele tiden, som ikke krangler og som ikke utøver vold mot hverandre, skal jeg IKKE dele hvordan det er hos oss.

I lys av dette kan Polen-prosjektet kanskje framstå som noe risky - men altså, vi har en reprensetant fra Barnevernet med oss i AS Jomfrureiser. Så det går nok bra, til slutt.

Det har også tross alt gått bra i den delen av ferien som er tilbakelagt. Berljot har satset på aktiviteter (les: utsliting av avkom), og dette har til dels vært vellykket. Vi har vært på fjelltur, hyttetur, badeland (en fest når man er alene med tre barn, anbefales...!), museum, mormorbesøk, strand og fuglene vet hva.

For å toppe det hele har jeg meldt oss inn i Turistforeningen OG kjøpt lakenposer til hele balletten liksom for å markere for meg selv at jeg faktisk mener alvor. Livet er en fest, dere.

Jeg HAR hatt ei uke uten unger også. Da var jeg vertinne og reiseleder for fire amerikanere. Og da de hadde reist, sov jeg. Sov og sov og sov. Og klippet hekken med den nye hekkesaksa mi, heldigvis var jeg så godt som i mål da jeg saget over skjøteledningen.

Men jeg har gaffateip.

...og så gjør Bergljot ungdomsting. Det er mye morsommere.

Nei, vi snakker ikke om sex, drugs & rock'n'roll. Slikt er det skuffende lite av, om sant skal sies. Derimot har Bergljot luftet motorsykkelen på ordentlig for første gang siden nittenpilogbue (om vi da ser bort fra to-tre korte turer).

I går kjørte jeg ti mil med en kollega, og det var faktisk ustyrtelig morsomt! Det gikk opp for meg at jeg ikke har kjørt sammen med andre siden 1999 (!), så det var jaggu på tide med selskap.

Bønna er en stor mann med en stor Ducati som lager stor lyd, litt sånn bomobombombom, vet dere. Jeg la meg pent på hjul med turtallsmaskinen min, som høres ut som en småhysterisk symaskin uten lyddemper. Vi kjørte til Sandnes, Høle, Lauvik, Oltedal, Ålgård og videre over til Bryne, og så til Kvernaland og videre hjem.

I distriktet her er det samkjøring for motorsyklister hver onsdag, da samles spesielt interesserte i Oltedal. Det er rett før jeg vurderer å få meg skinnvest igjen... Eller egentlig ikke. Jeg er ikke helt der ennå. Men jeg kjenner at jeg har lyst på nye kjørestøvler. Borrelåsen er gåene i de fra 1998, og det er ikke noe særlig.

Det går stadig bedre å kjøre, men jeg er fortsatt uendelig mye stivere i skrotten enn i glanstiden. Den nye dressen, den som er var litt for trang over bysten vet dere, er fortsatt litt for trang. Jeg får så vidt smøget inn sertifikat, VISA- og vognkort i innerlommen. Det er slettes ikke plass til ryggskinne.

Å kjøre svinger er litt skumlere enn før, særlig på steder med smal vei, mye vegetasjon og dårlig sikt. Må konsentrere meg om sporing, altså hvor i veibanen jeg befinner meg når jeg går inn i svingen. Det har nemlig mye å si for hvor jeg befinner meg når jeg kommer ut av svingen - og da vil jeg helst være godt plassert i min egen kjørebane. For å si det sånn.

Motorsykkel er fortsatt morsomt. Og jeg kjører ganske pent og forsvarlig, man må jo ta høyde for at man er alenemor midt i førtiåra. Mest av alt er jeg glad for at jeg er i gang igjen, og at jeg ikke lenger har garasjesykkel.

Bergljot gjør voksenting. Mestring og den slags.

Jeg lærer og lærer, og blir jeg mer ansvarlig nå, ja da sprekker jeg. Bare hør: Jeg har søkt om lån i Statens Pensjonskasse, jeg har latt meg kredittvurdere (og fått topp-rating!), bilen er både EU-kontrollert og -godkjent.

Jeg har lest av strømmen, klart å registrere meg som Lyse-kunde (etter mye kluss, noen må si til Lyse at de må slutte å spille Enya på kundesenterventetelefonen!!!) og jeg har kjøpt penservise. Jeg har returnert deler av penservise kjøpt på nett grunnet feil farge (hrmf), og bestilt og mottatt deler av penservise med riktig farge.

Jeg har fått ungene mine til å forstå at faren deres IKKE er frisør, og at han ikke har mandat til å klippe dem, og jeg har fortsatt tre busker og fem stauder som lever, tre uker etter planting. Jeg velger å se bort fra at fem hengelobeliaer henger i meste laget. Trolig har de hengt seg, for godt. Ja ja, litt svinn osv.

Jeg har avtale med tømmermann om legging av platting, og har lagt framdriftsplan for ombygging av platting til terrasse. Og jeg har oppdaget at jeg ikke har så mange millioner i gjeld som jeg trodde, men desto høyere faste utgifter som ikke er lånefinansiert.

Og, ikke minst, jeg passer barnebarn. Ikke verst, om jeg skal si det selv.

Bergljot passer barnebarn

Jeg er blitt bestemor, og det lenge før forventet (fryktet). Vilikke har nedkommet med et vakkert pikebarn som har fått navnet Gresseline.

Gresseline ble til på skolen, og det vites ikke om det var en far inne i bildet. Det er iallfall ingen far inne i bildet nå. Barnet hadde en tøff start på livet, da moren adopterte henne bort til en klassevenninne. Eller for å være presis, Gresseline ble byttet bort mot en diger malt t-skjorte.

Det viste seg imidlertid at Vilikke etterhvert ble overveldet av morsfølelse for dette lille vesenet hun hadde satt til verden, og hun angret på hele byttehandelen. Enden på visa er at Gresseline er tilbakeført til biologisk mor, som til alt overmål har fått beholde t-skjorta. Det ble vinn-vinn for Vilikke.

Gresseline er et harmonisk barn, hun er trinn og deilig, og hun gjør lite av seg (dette har hun ikke etter sin mor). I starten undret vi oss jo på om hun ville bli lys eller mørk (ukjent far, vet dere), nå har hun fått en flott grønn manke som må vannes daglig, ifølge moren.

Men hvor er moren, tror dere? Joda,  hun er på ferie. Uten Gresseline. Personlig synes jeg at det er litt tidlig å overlate et lite nurk til andre, og dette skal jeg ta opp med min datter. Frykten nå er at tante, som jobber i barnevernet, tropper opp og henter Gresseline. Tross alt kan det framstå som lite heldig at moren både har adoptert henne bort (midlertidig) og reist fra henne.

Utfordringen nå blir å holde liv i Gresseline til moren kommer tilbake. Jeg er litt rusten i omsorgsgenene, merker jeg, det er vanskelig å vite hvor mye vann hun egentlig skal ha. Og må hun kalkes og/eller gjødsels? Og klippes? Kan det sette seg ugras på henne? Lus?

Trøster meg med at hun iallfall ikke skal ha pupp. Det hadde blitt aldeles for slitsomt.

Hilsen Bergljot, som kanskje ikke skal ha bloggpause likevel, men som skal pauseblogge litt når det føles riktig.

Tja. Ferie? Kanskje til og med bloggferie?

Siden livet går sin skeive gang, sola har snudd og siden jeg ikke har så mye spennende å berette for tiden, kan jeg visst like gjerne ta bloggferie.

Jeg er hjemmealenemor hele uka, og man skulle kanskje tro at jeg ville benytte anleningen til å drikke amarone eller slå ut håret på annet spektakulært vis. Men neida! Jeg skal vaske hus, luke i hekken, legge (få lagt) platting/terrasse, gjødsel plen og besøke nytt tantebarn.

Hyggelige ting, iallfall det med tantebarnet, men kanskje ikke så god bloggmat. Spørsmået er om jeg bør legge hele blogginga på is, iallfall til jeg har noe å fortelle. Kanskje.

Jeg forbereder meg på min første singelsommer med barn. Enda en ny erfaring skal erfares, og man får tro at det går av i likeste laget. Vi skal på hyttetur, vi skal til Dyreparken og vi skal, etterhvert, til Polen. Siden budsettene er så som så, kommer vi også til å frekventere museene som omfattes av årekortet jeg var så framsynt å handle meg tidligere i år.

Ellers får jeg besøk fra USA, av min amerikanske "søster" og hennes tre barn. Det blir fint! Veldig praktisk for meg at hun er veterinær, og følgelig sikkert kan brukes til å klippe ned den lurvete pusekatten min.

Ønsker alle en god sommer :-)



  

Betraktninger fra singellivet

Nå vet jeg at

• IKEA har eget lyspæreformat (veldig praktisk - not)
• det finnes tre størrelse av Gardena hann (den til hageslangen, vet dere)
• gaffateip selges på OBS COOP Bygg (blant annet)
• hvit tannkrem ("vulgaris") er en ypperlig flekk- og skittfjerner
• det ligger mye stein nedi jorda (#staudegraving)
• det finnes en skala for planters hardførhet og overlevingsevne. Den går fra en til sju, hvorav sju er mest robust
• wok er lettvindt singelhusholdningsmat
• det er vel så økonomisk å drikke Amarone (en-to flasker i uka) som en hvilken som helst treliter, som forsvinner like fort (?)
• den sunneste kaffen er den som er kjappbrygget. Er vannet i kontakt med kaffen i mer enn 25 sekunder, frigjøres de uhumske giftstoffene i kaffen (ifølge kaffemaskinvedlikeholdsmannen på jobb). Traktekaffe er følgelig et dårlig alternativ - mens espresso er bra. Sier han.
• sigar er godt, innimellom
• batteriet i bildørnøkkelen og batteriet i garasjeåpneren og batteriet i fjernkontrollen til varmepumpa har en tendens til å ryke samtidig
• selv om man finner egnet hull til scartkabel i både dvd-spiller og tv, er det ikke sikkert at man får dvd-spilleren til å virke
• skal man ha internett, må man ha en hvit boks (?). Enkelte huseiere tar med seg hvit boks når de flytter (!)
• jogging er bra for hodet og kroppen (muligens med unntak av puppene, som kan finne på å forsvinne helt, og tåneglene, som også kan finne på å bli blå og forsvinne helt)
• det er lurt å putte vann og kukompost ned i hull i jorda før man putter busker nedi dem
• hvis man klipper hekken jevnt, og klipper bort døde deler, da blir den tettere nederst
• hvitløk, chilli og ingefær er aldri feil. Ei heller koriander
• det stadig er kjekt med helg :-)

Så nå vet dere det.