Kostas (7 1/2): "Mamma, du er så fin! Du er finere enn julepynt."
Takk. Den trengte jeg.
Ønsker dere alle en god jul! Håper dere er sammen med dem som betyr mest for dere og at dere finner fred. Vi er hjemme hos mor i år. Det blir spesielt og annerledes, det blir trist, men jeg tror det blir fint også.
Snøen laver ned her. Gemalen er ute og steller sauene, ungene går rundt seg selv og gleder seg til kvelds. Jeg skal ta meg en tur på kirkegården og tenne et lys for han som ikke er her, men som er her likevel.
fredag 24. desember 2010
torsdag 23. desember 2010
...ikke bare gammel, men steingammel... (del 2)
I dag fikk jeg brev fra NAV. Jeg trodde at det kanskje et utbetalingskort (og det hadde passet bra...) - for reiseutgiftene i samband med tåoperasjonen min. Det var det aldeles ikke. Det var et frikort!
Salte bananer. Jeg er blitt så behandlet av helsevesenet i 2010 at jeg er berettiget til frikort - i likhet med (andre) gamle, kronisk syke og folk med generelt svekket helse. Bergljot, som har ment og trodd at hun er en kjernesunn sjel i et forholdsvis sunt legeme.
Rett skal være rett - det er nok i hovedsak Sør-Norges mest omtalte (-bloggede)tå som har utløst dette sosiale godet. Alle registrete utgifter på vel 1858,70 kroner er tilknyttet min høyre stortå (med unntak av noen allergitabletter på blå resept).
Det er jo litt annoying at det bare er åtte dager igjen av året. Med mindre jeg pådrar meg noe uggabugga i romjula, blir det ikke noe mer doktorfråtsing på Bergljot i 2010. Jeg får trøste meg med at jeg får refundert noen kroner fra NAV i januar. NOK 18,70, for å være presis.
De grunkene blir kjekke å ha på januarsalget.
Salte bananer. Jeg er blitt så behandlet av helsevesenet i 2010 at jeg er berettiget til frikort - i likhet med (andre) gamle, kronisk syke og folk med generelt svekket helse. Bergljot, som har ment og trodd at hun er en kjernesunn sjel i et forholdsvis sunt legeme.
Rett skal være rett - det er nok i hovedsak Sør-Norges mest omtalte (-bloggede)tå som har utløst dette sosiale godet. Alle registrete utgifter på vel 1858,70 kroner er tilknyttet min høyre stortå (med unntak av noen allergitabletter på blå resept).
Det er jo litt annoying at det bare er åtte dager igjen av året. Med mindre jeg pådrar meg noe uggabugga i romjula, blir det ikke noe mer doktorfråtsing på Bergljot i 2010. Jeg får trøste meg med at jeg får refundert noen kroner fra NAV i januar. NOK 18,70, for å være presis.
De grunkene blir kjekke å ha på januarsalget.
Nå føler jeg meg plutselig gammel...
...og det er ikke min feil.
Ei gymnasvenninne er blitt mormor (det er vel egentlig ikke hennes feil). Hun er like gammel som meg. Er det mulig?
Hilsen Bergljot, ungdommelig småbarnsmor, 41 1/2
p.s. Og god jul til alle som er innom her - både mine hundre (100!!) følgere og dere andre!
Ei gymnasvenninne er blitt mormor (det er vel egentlig ikke hennes feil). Hun er like gammel som meg. Er det mulig?
Hilsen Bergljot, ungdommelig småbarnsmor, 41 1/2
p.s. Og god jul til alle som er innom her - både mine hundre (100!!) følgere og dere andre!
onsdag 22. desember 2010
40. og 25.000. Og 99.
I dag skåler vi først og fremst at Pia er blitt førtis. Og så feirer man litt til for at fjasebloggen nå har rundet 25.000 besøkende (mange av dem er nok begått av meg selv, men skitt la gå). Og - sist men ikke minst - så feirer vi at bloggen nå har nesten 100 følgere.
Hadde jeg ikke vært så blyg, skulle jeg lagt meg til som følger selv. Liksom for å komme opp i et tresifret antall nå til jul. Men man kan jo ikke bli sin egen følger nummer 100, kan man vel? I så fall skulle jeg ha gitt meg selv en premie.
Jeg kan røpe at jeg har gitt meg selv en premie allerede, og det helt uten å bite meg selv i halen som følger av egen blogg. Jeg har bestilt meg vaskedame! Jeg tror ikke hun er svart, for hun er jo fra Polen, men jeg gleder meg hemningsløst til å bli kjent med henne. Nå må jeg bare se til å få rasket sammen heimen til et anstendig nivå, sånn at hun ikke snur i døren.
Hadde jeg ikke vært så blyg, skulle jeg lagt meg til som følger selv. Liksom for å komme opp i et tresifret antall nå til jul. Men man kan jo ikke bli sin egen følger nummer 100, kan man vel? I så fall skulle jeg ha gitt meg selv en premie.
Jeg kan røpe at jeg har gitt meg selv en premie allerede, og det helt uten å bite meg selv i halen som følger av egen blogg. Jeg har bestilt meg vaskedame! Jeg tror ikke hun er svart, for hun er jo fra Polen, men jeg gleder meg hemningsløst til å bli kjent med henne. Nå må jeg bare se til å få rasket sammen heimen til et anstendig nivå, sånn at hun ikke snur i døren.
Til deg som skal bygge hus m/små barn
Nei nei nei, mener ikke dere som bruker barna til dette formålet. Jeg oppfordrer ikke tilbarnearbeid, så klart.
Derimot har jeg tenkt å være litt belærende - eller rett og slett dele erfaringer og tanker og følelser og lignende. Kanskje kan jeg redde et ekteskap eller to. Eller spare dere for tusener på tusener og litervis med frustrasjon og anger.
Altså, here it comes:
1) Tenk deg godt om før du gyver løs. Er du sikker på at forholdet ditt tåler påkjenningen? Husbygging er et hekkan - det er så mye som skal bestemmes, betales og bedrives, og det skal gjøres parallelt med jobb og unger og alt det der.
2) Egeninnsats ser fint ut på papiret og i planleggingsfasen. Man tror man kan spare millioner på millioner. Sannheten er at man bruker tre ganger så lang tid på å sparkle tak og legge fliser som fagfolk. Vond rygg får man også. Den som forvalter avkommet i egeninnsatsperioden blir også passe trøtt og lei av å være aleneforelder.
3) Tenker du på å droppe tapeten? Husk at det fort kommer hakk i gipsveggene. Dessuten kommer det fort svarte striper i dem hvis noen kommer borti. For ikke å snakke om merker etter svarte fingre, spaghettisaus, fargestifter og lignende (hos noen, iallfall...). Jeg innbiller meg at det er lettere å tørke av tapetserte vegger.
4) Lyst på kjøkken i høyglans u/ knotter? Absolutt all skitt viser på frontene. Riktig nok er det kjapt gjort å tørke av skapdørene - men face it: Det er sannsynligvis du som må gjøre det. Hver gang. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg beholdt den himmelblå beskyttelsesfolien på skapene til ungene flytter ut.
5) Fliser i yttergang og på kjøkken er slitesterkt og lettstelt. Men vær forberedt på svinn. Alt av glass som går i gulvet knuser tvert.
6) Ha kontroll på finansene! Huset blir alltid vesentlig dyrere enn man tror, og etterhvert blir man immun mot tallene nede til høyre på fakturaene. Men sjekk likevel - vi opplevde å bli dobbeltfakturert for mer enn 60.000 kroner. Ellers er det mulig å leie seg en erfaren byggeleder som følger opp. Det koster litt, sannsynligvis vil det lønne seg likevel.
7) Du som er glad i å vaske og gnikke og tørke støv, kan trygt velge svarte materialer. Svarte (helst blanke) fliser med kritthvite fuger, særlig på kjøkken og bad, vil sikre deg noe å pusle med livet ut. Har du andre interesser enn å vaske, anbefaler jeg mellomfarger på gulvene. Gulvene blir ikke immune mot møkk, men den blir lettere å ignorere.
8) Mens vi snakker om svart - velg for all del ikke svarte persienner på kjøkkenet. Støvet sitter forbasket godt i kombinasjon med fett. Svart glassplate bak vasken er også et ganske teit valg. Med mindre du tilhører avvikergruppa under punkt 7, selvsagt. Jeg tror det er noen av dem her i Bloglandia, disse tipsene er nok mer for oss litt praktiske og dorske.
9) Tro ikke at du er ferdig med å bygge hus når du har flyttet inn. Tro ikke en gang at du er innflyttet når du har flyttet inn. Du kommer til å være trøtt og handlingslammet. Esker blir stående uoppakket; bildene kommer ikke på veggene; skrot blir ikke kjørt på fyllinga. Man lærer seg å leve uten knagger, dorullholder og alt annet som må skrus fast i gips- eller flisvegger.
10) Aksepter at ting tar litt tid og at alt ikke trenger å gjøres det første året dere er inne. Ta litt etter litt, sett realistiske mål.
11) Jeg understreker igjen at prosjektet blir mye, mye dyrere enn du tror og frykter. (Men sannsynligvis går det bra likevel.)
Det er vel det dere trenger å vite i denne omgang, tenker jeg.
Derimot har jeg tenkt å være litt belærende - eller rett og slett dele erfaringer og tanker og følelser og lignende. Kanskje kan jeg redde et ekteskap eller to. Eller spare dere for tusener på tusener og litervis med frustrasjon og anger.
Altså, here it comes:
1) Tenk deg godt om før du gyver løs. Er du sikker på at forholdet ditt tåler påkjenningen? Husbygging er et hekkan - det er så mye som skal bestemmes, betales og bedrives, og det skal gjøres parallelt med jobb og unger og alt det der.
2) Egeninnsats ser fint ut på papiret og i planleggingsfasen. Man tror man kan spare millioner på millioner. Sannheten er at man bruker tre ganger så lang tid på å sparkle tak og legge fliser som fagfolk. Vond rygg får man også. Den som forvalter avkommet i egeninnsatsperioden blir også passe trøtt og lei av å være aleneforelder.
3) Tenker du på å droppe tapeten? Husk at det fort kommer hakk i gipsveggene. Dessuten kommer det fort svarte striper i dem hvis noen kommer borti. For ikke å snakke om merker etter svarte fingre, spaghettisaus, fargestifter og lignende (hos noen, iallfall...). Jeg innbiller meg at det er lettere å tørke av tapetserte vegger.
4) Lyst på kjøkken i høyglans u/ knotter? Absolutt all skitt viser på frontene. Riktig nok er det kjapt gjort å tørke av skapdørene - men face it: Det er sannsynligvis du som må gjøre det. Hver gang. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg beholdt den himmelblå beskyttelsesfolien på skapene til ungene flytter ut.
5) Fliser i yttergang og på kjøkken er slitesterkt og lettstelt. Men vær forberedt på svinn. Alt av glass som går i gulvet knuser tvert.
6) Ha kontroll på finansene! Huset blir alltid vesentlig dyrere enn man tror, og etterhvert blir man immun mot tallene nede til høyre på fakturaene. Men sjekk likevel - vi opplevde å bli dobbeltfakturert for mer enn 60.000 kroner. Ellers er det mulig å leie seg en erfaren byggeleder som følger opp. Det koster litt, sannsynligvis vil det lønne seg likevel.
7) Du som er glad i å vaske og gnikke og tørke støv, kan trygt velge svarte materialer. Svarte (helst blanke) fliser med kritthvite fuger, særlig på kjøkken og bad, vil sikre deg noe å pusle med livet ut. Har du andre interesser enn å vaske, anbefaler jeg mellomfarger på gulvene. Gulvene blir ikke immune mot møkk, men den blir lettere å ignorere.
8) Mens vi snakker om svart - velg for all del ikke svarte persienner på kjøkkenet. Støvet sitter forbasket godt i kombinasjon med fett. Svart glassplate bak vasken er også et ganske teit valg. Med mindre du tilhører avvikergruppa under punkt 7, selvsagt. Jeg tror det er noen av dem her i Bloglandia, disse tipsene er nok mer for oss litt praktiske og dorske.
9) Tro ikke at du er ferdig med å bygge hus når du har flyttet inn. Tro ikke en gang at du er innflyttet når du har flyttet inn. Du kommer til å være trøtt og handlingslammet. Esker blir stående uoppakket; bildene kommer ikke på veggene; skrot blir ikke kjørt på fyllinga. Man lærer seg å leve uten knagger, dorullholder og alt annet som må skrus fast i gips- eller flisvegger.
10) Aksepter at ting tar litt tid og at alt ikke trenger å gjøres det første året dere er inne. Ta litt etter litt, sett realistiske mål.
11) Jeg understreker igjen at prosjektet blir mye, mye dyrere enn du tror og frykter. (Men sannsynligvis går det bra likevel.)
Det er vel det dere trenger å vite i denne omgang, tenker jeg.
tirsdag 21. desember 2010
Sinnssykt dårlig planlegging
Hva gjør man, når man er sørgelig bakpå i juleforberedelsene? Når man fortsatt har hus som skal vaskes, gaver som skal kjøpes og tomatsild som skal lages? Når man slettes ikke har bakt noe videre, og heller ikke har ordnet seg med fri noen dager før Høytiden for å redde stumpene?
Jo! Man stoler blindt på sin Gemal. Man skriver en utfyllende liste over hva som må gjøres de nærmeste dagene, i prioritert rekkefølge. Menn er jo ikke veldig begeistret for slike aksjonslister, men hos oss er det unntaktstilstand i år. Mannen grep lista uten å mukke - og Fruen la i vei til jobb. Dette var i går.
Etter et par timer ringer Fruen hjem for å sjekke framdrift. Hun hører mistenkelig mye støy i bakgrunnen og overveldes av bange anelser. Kan det være barn hjemme? Har ikke Gemalen fått dem avgårde til barnehagen?
Det viste seg å være verre enn som så. Visst var småpikene hjemme. Men ikke fordi Gemalen hadde somlet, men fordi Noen hadde krysset av på at Småpikene skal ha fri disse siste dagene før jul. Jeg gikk der og da langt i å antyde at dette måtte være barnefaren. Da det i tillegg ble brakt på det rene at de holdt på å bake pepperkaker (av restene fra forrige ukes gigadeig) - enda dette ikke sto på den offisielle lista - da rablet det for Fruen.
Fruen gneldret. Gemalen heiv på røret. Fruen ringte opp igjen. Og opp igjen. Og opp igjen. Gemalen tok ikke telefonen. Fruen tenkte at nå har han sikkert funnet seg en annen og dratt av gårde med Felles Barn, liksom for å toppe det hele. (NB! Det ble seinere avdekket at Mobilen var henlagt ovenpå, og at Gemalen ikke hørte at den ringte.)
I mellomtiden hadde Fruen begynt å tenke. Hvem var det egentlig som fylte ut skjemaet om julefri til barnehagen? Var ikke det....? Jo, det var det vitterlig. Det var nok selveste Fruen, det. Og nå hadde Gemalen forlatt henne for en yppig blondine, sikkert, fordi Fruen hadde vært så bøs og urimelig på telefonen. For en jul det skulle bli, uten Mann og Barn og gaver, men med pepperkaker og rot og støv.
For å gjøre en lang historie litt kortere: Bergljot oppnådde etterhvert kontakt med Hovedkvarteret. Mann og Barn var fortsatt tilstede, og de kunne meddele at de hadde ekspedert fem brett med pepperkaker (det blir elleve til sammen, hvis vi tar med dem vi fikk unna i forrige uke.) Og nei, det ville nok ikke bli tid til handling før til kvelds, og vasking? Njaaa.... Kanskje i morgen?
I morgen i går, det er i dag, det. Jeg har ikke våget å ringe hjem ennå. Han har fortsatt en nesten intakt liste å forholde seg til, i tillegg til tre barn (Sønnen, den enbårne har fri fra SFO). Utsiktene til en kontrollert innspurt er dunkle, det må man bare erkjenne.
Men men. Det blir vel jul for det.
Jo! Man stoler blindt på sin Gemal. Man skriver en utfyllende liste over hva som må gjøres de nærmeste dagene, i prioritert rekkefølge. Menn er jo ikke veldig begeistret for slike aksjonslister, men hos oss er det unntaktstilstand i år. Mannen grep lista uten å mukke - og Fruen la i vei til jobb. Dette var i går.
Etter et par timer ringer Fruen hjem for å sjekke framdrift. Hun hører mistenkelig mye støy i bakgrunnen og overveldes av bange anelser. Kan det være barn hjemme? Har ikke Gemalen fått dem avgårde til barnehagen?
Det viste seg å være verre enn som så. Visst var småpikene hjemme. Men ikke fordi Gemalen hadde somlet, men fordi Noen hadde krysset av på at Småpikene skal ha fri disse siste dagene før jul. Jeg gikk der og da langt i å antyde at dette måtte være barnefaren. Da det i tillegg ble brakt på det rene at de holdt på å bake pepperkaker (av restene fra forrige ukes gigadeig) - enda dette ikke sto på den offisielle lista - da rablet det for Fruen.
Fruen gneldret. Gemalen heiv på røret. Fruen ringte opp igjen. Og opp igjen. Og opp igjen. Gemalen tok ikke telefonen. Fruen tenkte at nå har han sikkert funnet seg en annen og dratt av gårde med Felles Barn, liksom for å toppe det hele. (NB! Det ble seinere avdekket at Mobilen var henlagt ovenpå, og at Gemalen ikke hørte at den ringte.)
I mellomtiden hadde Fruen begynt å tenke. Hvem var det egentlig som fylte ut skjemaet om julefri til barnehagen? Var ikke det....? Jo, det var det vitterlig. Det var nok selveste Fruen, det. Og nå hadde Gemalen forlatt henne for en yppig blondine, sikkert, fordi Fruen hadde vært så bøs og urimelig på telefonen. For en jul det skulle bli, uten Mann og Barn og gaver, men med pepperkaker og rot og støv.
For å gjøre en lang historie litt kortere: Bergljot oppnådde etterhvert kontakt med Hovedkvarteret. Mann og Barn var fortsatt tilstede, og de kunne meddele at de hadde ekspedert fem brett med pepperkaker (det blir elleve til sammen, hvis vi tar med dem vi fikk unna i forrige uke.) Og nei, det ville nok ikke bli tid til handling før til kvelds, og vasking? Njaaa.... Kanskje i morgen?
I morgen i går, det er i dag, det. Jeg har ikke våget å ringe hjem ennå. Han har fortsatt en nesten intakt liste å forholde seg til, i tillegg til tre barn (Sønnen, den enbårne har fri fra SFO). Utsiktene til en kontrollert innspurt er dunkle, det må man bare erkjenne.
Men men. Det blir vel jul for det.
mandag 20. desember 2010
Den aller, aller, aller fineste julesangen
...og muligens den aller, aller, aller fineste tolkningen.
Sorel-beib med Pedometer Plus
Jeg har fått julegave av jobben. I fjor fikk vi en liten eske med konfekt fra Pascal og ei sjokoladekokebok, og det var fint. Jeg spiste opp all konfekten selv, på cellekontoret.
I år har jeg fått noe ganske annet. Jeg har fått et Pedometer Plus. En overmåtes avansert skritteller som kan fortelle meg mye om ting jeg helst ikke vil vite så mye om. Den kan telle skrittene mine, den kan måle hvor langt jeg skritter og den kan si noe om hvor mange kalorier jeg svir av mens jeg skritter den aktuelle distansen.
Og så har den automatisk timer også (stoppeklokke?) og noe som heter safety lanyard, som jeg ikke helt vet hva er. Safety lanyard klinger forresten kulere på tysk - Sicherheitsschnur sier de der. Sikkerhetssnurr. Stilig.
Jeg liker godt å gå, men jeg går ikke så mye. Jeg liker nemlig godt å sitte også, og så har jeg en fot som ikke er helt oppe og går etter den meget omtalte tåoperasjonen i medio oktober. Poten er fortsatt hoven, og den får bare plass i en type sko per nu - nemlig mine eminente, men stygge Caribou Sorels.
Jeg har gått i Sorel-støvler i hele vinter. Jeg bruker dem på jobb. Jeg har til og med brukt dem til skjørt. Og erfart at det går helt fint, så lenge barrierene brytes en for en. De kan sikkert brukes til bunad også - og det er bra, for det kan jaggu meg ikke bunadssko. Tenk det; sorels og hardangerbunad med et Pedometer Plus i perlebeltet. Det blir saker, hurra hurra.
Bruker dere Pedometer i hverdagen? Eller sorels? (Nå skal jeg guggle fram et bilde av en sorel, det er jo ikke sikkert at dere vet hva det er for noe.)
søndag 19. desember 2010
Beretningen om en varslet basar
Jeg må bare aller ydmykest få melde at det nærmer seg noen milepæler her i selveste Bergljot-bloggen. To stykker, så vidt jeg kan se - nemlig innen kategoriene antall treff og antall følgere. Vi nærmer oss henholdsvis 25.000 og 100.
Jeg er mer sikker på at bloggen vil runde 25.000 enn 100 - men uansett er en basaaaaar under planlegging. Jada. Jeg tror den kommer til å oppstå i januar, for det er jo, som alle vet, en skikkelig skitmåned. I januar er vi tjukke, fattige og daffe.
Og hvis noen oppfatter det slik at dette er en skjult oppfordring til eventuelle ikkefølgere om å legge seg til som følgere, så er det ikke det altså. Jeg er godt fornøyd med de 96 jeg har per 19. desember. Men derimot hvis noen vil ta følge til tross for denne ikkeoppfordringen, så er de selvsagt mer enn meget velkomne.
Og så en liten hale som egentlig hører hjemme under det forrige innlegget. Jeg så faktisk julekonserten med Kurt i går. Den var ikke så aller verst for det meste. Så er det sagt (men jeg mener fortsatt det jeg mente her forleden om dem sangen dere vet).
Jeg er mer sikker på at bloggen vil runde 25.000 enn 100 - men uansett er en basaaaaar under planlegging. Jada. Jeg tror den kommer til å oppstå i januar, for det er jo, som alle vet, en skikkelig skitmåned. I januar er vi tjukke, fattige og daffe.
Og hvis noen oppfatter det slik at dette er en skjult oppfordring til eventuelle ikkefølgere om å legge seg til som følgere, så er det ikke det altså. Jeg er godt fornøyd med de 96 jeg har per 19. desember. Men derimot hvis noen vil ta følge til tross for denne ikkeoppfordringen, så er de selvsagt mer enn meget velkomne.
Og så en liten hale som egentlig hører hjemme under det forrige innlegget. Jeg så faktisk julekonserten med Kurt i går. Den var ikke så aller verst for det meste. Så er det sagt (men jeg mener fortsatt det jeg mente her forleden om dem sangen dere vet).
fredag 17. desember 2010
Bergjlot om (jule)platearbeid
Jeg kan ikke tro det. Eller det kan jeg vel egentlig, det var vel ikke annet å vente. Kurt'en har sunget inn juleplate. Noe mindre julete enn Kurt'en kan jeg knapt tenke meg - men nå har han altså følt seg kallet til å spille inn sine tolkninger av kjente og kjære julesanger som han setter spesielt stor pris på.
Han synger jo så fint, den gutten. Og så vet han akkurat hvilke knapper han skal trykke på for å smelte damene (av en eller annen grunn tror jeg målgruppen er damer i alle aldre). Først sukkersøte schlagere med de nye gitarkameratene. Så sakrale julesanger - med hatt og med kringkastingsorkesteret. Joda, plata vil sikkert selge som hakka møkk. Men en ting vil jeg si - og det er at det finnes bedre versjoner av Walking in the air en Kurt'en sin.
Her er den fra filmen:
...og her er Nightwish sin variant...
Kurt'en sin får dere guggle dere fram til selv.
Han synger jo så fint, den gutten. Og så vet han akkurat hvilke knapper han skal trykke på for å smelte damene (av en eller annen grunn tror jeg målgruppen er damer i alle aldre). Først sukkersøte schlagere med de nye gitarkameratene. Så sakrale julesanger - med hatt og med kringkastingsorkesteret. Joda, plata vil sikkert selge som hakka møkk. Men en ting vil jeg si - og det er at det finnes bedre versjoner av Walking in the air en Kurt'en sin.
Her er den fra filmen:
...og her er Nightwish sin variant...
Kurt'en sin får dere guggle dere fram til selv.
torsdag 16. desember 2010
Hovmod står for fall. Møkkadeig!
Nå har jeg, atter en gang, lært at det ikke er smart å selge skinnet før bjørnen er skutt. Eller selge inn pepperkakene før deigen er bakt, for å være mer konkret.
Deigen var diger i utgangspunktet. Jeg kan meddele at den ikke har minket nevneverdig i løpet av aftenen, rett og slett fordi den gradvis er blitt tilsatt så mye mel at den holder stand der nede i bollen sin. Jeg var jo litt mistenksom i går, jeg syntes deigen var vel løs i fisken. Men Mortens oppskrift (som til overmål er rettet mot mindreårige!!) påstår at 5 dl melk OG 7,5 dl sirup er passende mengde væske til 1,25 kilo mel. Så da så.
Deigen klisset, Bergljot bannet, Gemalen ble tilkalt (han er en tålmodig kar), Gemalen tilsatte bøttevis med mel, Gemalen kjevlet, ungene stakk, Gemalen stakk ut kakene og Bergljot fulgte dem opp i ovnen. Han leverte fem brett før han forlot åstedet - og nå teller Bergljot på knappene om det er lov å kaste resten av deigen, eller om hun rett og slett må til pers selv. Urk.
Akkurat nå føler jeg meg som Klatremus i Hakkebakkeskogen. For jeg må jo ha gjort noe vilt under deigproduksjonen? Deigen skulle jo være idiotsikker, jo, det påstår Morten Schakenda i boka si. Jeg kan liksom ikke slakte oppskrifta heller - jeg har gugglet og gugglet, men ingen andre på internetten har delt erfaringer rundt nevnte oppskrift. Bare jeg.
Kakene som er produsert til nå er for øvrig ganske gode. Det er en mager trøst oppi det hele. Og så har Gemalen gitt meg Juleøl for at jeg skal bli glad igjen.
Deigen var diger i utgangspunktet. Jeg kan meddele at den ikke har minket nevneverdig i løpet av aftenen, rett og slett fordi den gradvis er blitt tilsatt så mye mel at den holder stand der nede i bollen sin. Jeg var jo litt mistenksom i går, jeg syntes deigen var vel løs i fisken. Men Mortens oppskrift (som til overmål er rettet mot mindreårige!!) påstår at 5 dl melk OG 7,5 dl sirup er passende mengde væske til 1,25 kilo mel. Så da så.
Deigen klisset, Bergljot bannet, Gemalen ble tilkalt (han er en tålmodig kar), Gemalen tilsatte bøttevis med mel, Gemalen kjevlet, ungene stakk, Gemalen stakk ut kakene og Bergljot fulgte dem opp i ovnen. Han leverte fem brett før han forlot åstedet - og nå teller Bergljot på knappene om det er lov å kaste resten av deigen, eller om hun rett og slett må til pers selv. Urk.
Akkurat nå føler jeg meg som Klatremus i Hakkebakkeskogen. For jeg må jo ha gjort noe vilt under deigproduksjonen? Deigen skulle jo være idiotsikker, jo, det påstår Morten Schakenda i boka si. Jeg kan liksom ikke slakte oppskrifta heller - jeg har gugglet og gugglet, men ingen andre på internetten har delt erfaringer rundt nevnte oppskrift. Bare jeg.
Kakene som er produsert til nå er for øvrig ganske gode. Det er en mager trøst oppi det hele. Og så har Gemalen gitt meg Juleøl for at jeg skal bli glad igjen.
Bergljot juleforbereder seg
Jeg har et triks. Siden alle andre er så gode til å være ferdige til jul i sånn cirka oktober, og siden jeg som regel ikke er ferdig før utpå påfølgende nyår, så er det viktig å kunne feike litt. Altså at man i gitte sammenhenger kan framstå som om man har stålkontroll, selv om man ikke har det.
Trikset mitt er å lage pepperkakedeig fra skrætsj. Mellom oss sagt så er det jo ingen kunst, ærlig talt. Men i min omgangskrets sverger alle til IKEA-deig. For det er så lettvindt. I den sammenhengen blir hjemmelaget pepperkakedeig litt, tja, avva. Ikke helt som sylte eller hjemmelaget øl - men iallfall husflid.
I går var lagedeigdagen. Det var ingen god dag, for å være ærlig. Ikke bare hadde jeg ladet opp med å redde treåringen min fra den trange stolen (nå kom jeg til å tenke på de innestengte gruvearbeiderne i Chile). Jeg skulle også teste ut en ny oppskrift. For pepperkakedeiger kan jo komponeres på mange vis, må vite!
Denne fant jeg i kokeboka til eminente Morten Schakenda, som har vært på kokkelandslaget om jeg ikke tar mye feil. Han har laget bakeskolebok for unger, et praktverk! Jeg var lett å lede da oppskriften også lokket med at den var så enkel. Det var bare å krasje i hop de ulike ingrediensene, uten koking.
Jeg er muligens en super mor (håh!), men jeg passet på å distrahere ungene mine mens jeg laget deigen. Det er ikke noe mål i seg selv å ha tre barn rundt seg som slåss om å hjelpe. De blir fort mer opptatt av slåssinga enn av hjelpinga, for å si det slik. De skal få være med og lage kakene, altså. Tipper det er interessant i sånn cirka fire minutter, da er de mette på deig og leie av hele prosjektet.
Nevnte prosjekt blir så overtatt av Bergljot. Og hvilket prosjekt det kommer til å bli denne gangen! I kjøleskapet mitt står Nord-Europas største pepperkakedeig. Og jeg kjører ikke dobbel deig engang - det er Morten Schakenda som har glemt å nedskalere deigomfanget til kjernefamiliemål.
Jeg ble litt mistenksom når deigen krevde vel 1,2 kilo mel og tre beger (7,5 dl!) lys sirup (noe søl!). Og en halvkilo smør... og et halvkilo sukker... Alt ble lempet i mikseren. Deigen er så diger at den nesten fyller Kenwood-bollen. Og jeg vet hva jeg skal holde på med i kveld...
Hadde jeg vært litt tidligere ute, kunne jeg ha gitt bort pepperkakedeig i en bloggbasar. Mend et er nok for seint nå, for alle dere andre er vel ferdige med å bake (IKEA-)pepperkaker i fryd og harmoni med ungene deres. Jeg får baske i vei med gigadeigen min selv. Er pepperkakedeig forresten frysbar? I så fall er jeg sikret deig nok til samtlige juler fram til 2013, om lag.
Ellers så er julekortene kommet i hus. Det er da noe, det også. Jeg ser ut som villmarkens dronning i kanoen, om jeg så skal si det selv. Så fin er jeg at jeg sikkert ikke trenger å skriver noe særlig på kortene, bildet sier alt. Selv Gemalen ser sakral ut. Jeg tror bildet ble tatt før vi kranglet.
Flaks.
Trikset mitt er å lage pepperkakedeig fra skrætsj. Mellom oss sagt så er det jo ingen kunst, ærlig talt. Men i min omgangskrets sverger alle til IKEA-deig. For det er så lettvindt. I den sammenhengen blir hjemmelaget pepperkakedeig litt, tja, avva. Ikke helt som sylte eller hjemmelaget øl - men iallfall husflid.
I går var lagedeigdagen. Det var ingen god dag, for å være ærlig. Ikke bare hadde jeg ladet opp med å redde treåringen min fra den trange stolen (nå kom jeg til å tenke på de innestengte gruvearbeiderne i Chile). Jeg skulle også teste ut en ny oppskrift. For pepperkakedeiger kan jo komponeres på mange vis, må vite!
Denne fant jeg i kokeboka til eminente Morten Schakenda, som har vært på kokkelandslaget om jeg ikke tar mye feil. Han har laget bakeskolebok for unger, et praktverk! Jeg var lett å lede da oppskriften også lokket med at den var så enkel. Det var bare å krasje i hop de ulike ingrediensene, uten koking.
Jeg er muligens en super mor (håh!), men jeg passet på å distrahere ungene mine mens jeg laget deigen. Det er ikke noe mål i seg selv å ha tre barn rundt seg som slåss om å hjelpe. De blir fort mer opptatt av slåssinga enn av hjelpinga, for å si det slik. De skal få være med og lage kakene, altså. Tipper det er interessant i sånn cirka fire minutter, da er de mette på deig og leie av hele prosjektet.
Nevnte prosjekt blir så overtatt av Bergljot. Og hvilket prosjekt det kommer til å bli denne gangen! I kjøleskapet mitt står Nord-Europas største pepperkakedeig. Og jeg kjører ikke dobbel deig engang - det er Morten Schakenda som har glemt å nedskalere deigomfanget til kjernefamiliemål.
Jeg ble litt mistenksom når deigen krevde vel 1,2 kilo mel og tre beger (7,5 dl!) lys sirup (noe søl!). Og en halvkilo smør... og et halvkilo sukker... Alt ble lempet i mikseren. Deigen er så diger at den nesten fyller Kenwood-bollen. Og jeg vet hva jeg skal holde på med i kveld...
Hadde jeg vært litt tidligere ute, kunne jeg ha gitt bort pepperkakedeig i en bloggbasar. Mend et er nok for seint nå, for alle dere andre er vel ferdige med å bake (IKEA-)pepperkaker i fryd og harmoni med ungene deres. Jeg får baske i vei med gigadeigen min selv. Er pepperkakedeig forresten frysbar? I så fall er jeg sikret deig nok til samtlige juler fram til 2013, om lag.
Ellers så er julekortene kommet i hus. Det er da noe, det også. Jeg ser ut som villmarkens dronning i kanoen, om jeg så skal si det selv. Så fin er jeg at jeg sikkert ikke trenger å skriver noe særlig på kortene, bildet sier alt. Selv Gemalen ser sakral ut. Jeg tror bildet ble tatt før vi kranglet.
Flaks.
onsdag 15. desember 2010
Sånn kan det gå. Ekte drama i Bergljot-heimen.
I dag har jeg vært lettere hysterisk. Vilhellerikke presterte å kile seg fast i en spisestuestol (!). Hun satt bom fast, etter hodet, i glipa mellom setet og stolryggen. Jeg fikk henne ikke løs verken den ene eller den andre veien. Og hun hylte - høyt.
Gemalen var ikke hjemme, men tilgjengelig på telefon. Da jeg presenterte problemstillingen, repliserte han på provoserende vis: "Nå må du først og fremst roe deg ned."
Roe meg meg ned!? Flaks for ham at han var ei mil borte. Hadde han vært i nærheten, hadde jeg muligens klasket ham i planeten med stol m/innebygd unge. Jeg liker ikke når han vil ha meg nedroet.
Jeg prøvde å befri henne fra stolen, men nei. Det var helt absurd - hun kom seg jo inn, hvorfor var det kliss umulig å få henne ut? Vilhellerikke bæljet, jeg stresset og de to andre ungene mine betraktet dramaet med stor interesse. Vilikke ville hjelpe, så hun hentet en svær kokkekniv - sånn i tilfelle jeg måtte skjære lillesøsteren hennes løs.
I stedet for å angripe møblementet, ringe jeg Naboen. Han kom settende - han oppfattet nok at Bergljot var lett ubalansert. Mulig Naboen trodde situasjonen var enda mer dramatisk enn den faktisk var - iallfall konstaterte han raskt at barnet iallfall ikke var i livsfare.
Naboen forsøkte først å forløse treåringen i hoderetningen - eller, det vil si, han prøvde å trekke henne ut med beina først. Det gikk ikke. Hodet var for stort. Jeg ville ha veddet mye på at det iallfall ville være umulig å røske henne løs den andre veien - Vilhellerikke har nemlig et ikke ubetydelig mage- og rumpeparti.
Heldigvis er jeg dårlig på å beregne størrelser. I fellesskap klarte Naboen og jeg å frigjøre min yngste datter. Som luntet avgårde med et råttent glis - helt uberørt av traumene hun hadde påført sin mor.
Uansett er jeg glad for at hun ikke utførte sin originale stolkilingsmanøvre i et ubevoktet øyeblikk. For det kunne faktisk ha endt riktig dårlig.
Gemalen var ikke hjemme, men tilgjengelig på telefon. Da jeg presenterte problemstillingen, repliserte han på provoserende vis: "Nå må du først og fremst roe deg ned."
Roe meg meg ned!? Flaks for ham at han var ei mil borte. Hadde han vært i nærheten, hadde jeg muligens klasket ham i planeten med stol m/innebygd unge. Jeg liker ikke når han vil ha meg nedroet.
Jeg prøvde å befri henne fra stolen, men nei. Det var helt absurd - hun kom seg jo inn, hvorfor var det kliss umulig å få henne ut? Vilhellerikke bæljet, jeg stresset og de to andre ungene mine betraktet dramaet med stor interesse. Vilikke ville hjelpe, så hun hentet en svær kokkekniv - sånn i tilfelle jeg måtte skjære lillesøsteren hennes løs.
I stedet for å angripe møblementet, ringe jeg Naboen. Han kom settende - han oppfattet nok at Bergljot var lett ubalansert. Mulig Naboen trodde situasjonen var enda mer dramatisk enn den faktisk var - iallfall konstaterte han raskt at barnet iallfall ikke var i livsfare.
Naboen forsøkte først å forløse treåringen i hoderetningen - eller, det vil si, han prøvde å trekke henne ut med beina først. Det gikk ikke. Hodet var for stort. Jeg ville ha veddet mye på at det iallfall ville være umulig å røske henne løs den andre veien - Vilhellerikke har nemlig et ikke ubetydelig mage- og rumpeparti.
Heldigvis er jeg dårlig på å beregne størrelser. I fellesskap klarte Naboen og jeg å frigjøre min yngste datter. Som luntet avgårde med et råttent glis - helt uberørt av traumene hun hadde påført sin mor.
Uansett er jeg glad for at hun ikke utførte sin originale stolkilingsmanøvre i et ubevoktet øyeblikk. For det kunne faktisk ha endt riktig dårlig.
tirsdag 14. desember 2010
Partnerbytte
Vilikke (5) har dumpa Jacob. Han som slår, vet dere. Men hun er ikke sikker på at han vet det, altså, for hun har ikke fortalt ham at det er slutt. Min datter har imidlertid et lønnlig håp om at han forstår det av seg selv, selv om hun ikke har sagt noe.
Det er ikke pent. Å avslutte forpliktende relasjoner, uten å informere den andre parten om de faktiske forhold. Jeg må med skam melde at jeg har anvendt samme metodikken selv noen ganger, i riktig unge år. (Konfliktsky? Neida!)
Og forresten så er Vilikke nå sammen med Sander (4). Han skal, ifølge Vilikke, ikke være voldelig.
Det er ikke pent. Å avslutte forpliktende relasjoner, uten å informere den andre parten om de faktiske forhold. Jeg må med skam melde at jeg har anvendt samme metodikken selv noen ganger, i riktig unge år. (Konfliktsky? Neida!)
Og forresten så er Vilikke nå sammen med Sander (4). Han skal, ifølge Vilikke, ikke være voldelig.
Bergljot daler ned i skjul...
...eller fullt synlig, muligens. Tusen takk for fine kommentarer etter forrige innlegg;-)
Først må jeg få takke Namaste for adventskalendergave den 12., ble øredøvende overrasket siden jeg ikke visste at jeg hadde "vunnet" engang. Jeg fikk et staselig heklet pannebånd i som til alt overmål er begått i min favorittfarge lilla (er Namaste synsk?). Og så fikk jeg fine til/fra-lapper og kort. Tusen, tusen takk!
Og takk til Bustenellik for lykta. Den kveiker jeg hver dag, lykta er fylt med et såkalt duftlys fra IKEA som nok skal skiftes ut med noe litt mindre duftende (les: stinkende) når det bare har fått brent ned. Hvis jeg da ikke er blitt immun mot min egen motvilje til den tid.
Det er kanskje på sin plass med en liten oppsummering fra Bergljot-heimen siden det er så daft på bloggefronten for tiden. For å si det rett ut, så er det ikke mye å oppsummere. Jeg er nemlig den eneste (?) i Sola Syd som ikke gleder meg så veldig til jul. Siden jeg ikke gleder meg så mye til jul, har jeg heller ikke gjort noe særlig til jul.
Hva har jeg egentlig gjort til jul? Joho. Jeg har vasket vinduer. Det gjorde jeg for to uker siden. Det kan ingen se nå, siden min yngste har befølt nesten alle vinduene med gørr på hendene. Hun var nok litt overrasket over at det i en periode (tre timer?) var mulig å se gjennom rutene.
Jeg dummet meg voldsomt ut da jeg angrep vinduene på utsiden. Jeg vet nå at man ikke skal gjøre slikt i ti minus. Iallfall er det ikke lurt å spraye fire svære vinduer før man går i gang med nalen - alt fryser jo! Hvorfor har ingen fortalt meg det? Jeg var mest opptatt av at det ikke var sol i gjerningsøyeblikket. At vindusvask og solskinn ikke hører sammen, lærte jeg da jeg vasket vinduer til jul i fjor (nei, i mellomtiden er det ikke blitt vasket vinduer).
Det er foreløpig ikke blitt baket. Ikke er det blitt handlet julegavar. Ikke er det blitt sendt kort (men de er bestilte, altså) og ikke er det blitt pyntet noe særlig. Det er definitivt ikke blitt rundvasket. Den rasende flotte adventskalenderen jeg, moi, broderte i en mer produktiv fase av livet er kommet opp, men ungene påstår at det ikke henger noe i det hver dag. Ungene har nok dessverre rett. Og dessverre er det nok sånn at det bare kommer godteri i kalenderen i år (små kvanta og som nevnt ikke daglig!) - og godteriet er ikke engang skikkelig pakket inn. Man tager en seigmann, putter den i et muffinspapir og fester arrangementet i kalenderen med en pen julekortklype. Skikkelig latmannsløsning. Særlig når man henger opp litt etter litt, sånn dag for dag.
Adventstjerne i vinduet har jeg. Den er kanonfin og i glass med telys. Selvsagt har jeg mest lyst på en sånn vulgært diger en til å henge i det store loftsvinduet mitt, men den lysten burde jeg ha forutsett da vi bygde huset. For er det stikkontakt ved vinduskarmen, tror dere? Neida. Følgelig må en eventuell stjerne vulgaris bygges om av elektriker eller av en Gemal som mener han har elektrikerkompetanse.
Nevnte Gemal har for øvrig kommet lenger i julestria enn meg. Han sørget for å slå to fluer i en smekk da han var på koffertloftet for å spa fram adventsstjerne og -staker. Da tok han likegodt med seg hele julepyntproteføljen, inkl. juletrefot, og dette har han anrettet i en krok i loftsstua. Meget dekorativt. Han ble sterkt oppfordret, i milde ordelag etter omstendighetene, til å bære greiene opp på loftet igjen - men lystret han, tror dere? Nei. Han gjorde ikke det.
Nå er det vel ni dager igjen? Ni dager til å ordne alt som ikke er ordnet? Det kan bli litt hektisk, jeg ser det. Men trikset er å ikke forholde seg til hvor godt alle andre ligger an, aktiv fortrenging er utrolig effektivt. Da blir det mye lettere å kjøre sitt eget laaaaangsomme tempo. Sitt eget løp. Og ingen merker om man ikke vasker taket, tror jeg.
Jeg er spent på julekortet. Det er designet av Gemalen, jeg har ikke en gang sett bildet han har valgt for anledningen. Jeg tror det dreier seg om et utinaturenbilde av den lykkelige kjernefamilien i kano i skjønne høstfarger, og jeg håper det er tatt på så lang avstand at ingen kan se at Mor og Far hadde noen kontroverser på den utflukten. Far mente at mor ikke ga alt i padlingen, og mor ble forbannet på Far fordi han stilte for strenge krav. Og for andre ting også, sikkert. Jeg regner med at det er jeg som skal skrive på kortene. Eller kanskje kortene blir ubeskrevet i år? Skulle pigede ikke forundre meg.
Det eneste jeg vet, er at det skal bli gaver, tre, tomatsild og pepperkaker. Og at vi nesten ikke skal være hjemme i romjula, så det blir sikkert ikke krise uansett. Og nå vil jeg gjerne at dere som forhåpentligvis har lest helt hit og følgelig vurderer å legge inn kommentar, jeg elsker jo kommentarer, skriver noe oppmuntrende om at det går bra til slutt likevel, og at jeg slettes ikke trenger å begynne å stresse.
Takk og amen.
Først må jeg få takke Namaste for adventskalendergave den 12., ble øredøvende overrasket siden jeg ikke visste at jeg hadde "vunnet" engang. Jeg fikk et staselig heklet pannebånd i som til alt overmål er begått i min favorittfarge lilla (er Namaste synsk?). Og så fikk jeg fine til/fra-lapper og kort. Tusen, tusen takk!
Og takk til Bustenellik for lykta. Den kveiker jeg hver dag, lykta er fylt med et såkalt duftlys fra IKEA som nok skal skiftes ut med noe litt mindre duftende (les: stinkende) når det bare har fått brent ned. Hvis jeg da ikke er blitt immun mot min egen motvilje til den tid.
Det er kanskje på sin plass med en liten oppsummering fra Bergljot-heimen siden det er så daft på bloggefronten for tiden. For å si det rett ut, så er det ikke mye å oppsummere. Jeg er nemlig den eneste (?) i Sola Syd som ikke gleder meg så veldig til jul. Siden jeg ikke gleder meg så mye til jul, har jeg heller ikke gjort noe særlig til jul.
Hva har jeg egentlig gjort til jul? Joho. Jeg har vasket vinduer. Det gjorde jeg for to uker siden. Det kan ingen se nå, siden min yngste har befølt nesten alle vinduene med gørr på hendene. Hun var nok litt overrasket over at det i en periode (tre timer?) var mulig å se gjennom rutene.
Jeg dummet meg voldsomt ut da jeg angrep vinduene på utsiden. Jeg vet nå at man ikke skal gjøre slikt i ti minus. Iallfall er det ikke lurt å spraye fire svære vinduer før man går i gang med nalen - alt fryser jo! Hvorfor har ingen fortalt meg det? Jeg var mest opptatt av at det ikke var sol i gjerningsøyeblikket. At vindusvask og solskinn ikke hører sammen, lærte jeg da jeg vasket vinduer til jul i fjor (nei, i mellomtiden er det ikke blitt vasket vinduer).
Det er foreløpig ikke blitt baket. Ikke er det blitt handlet julegavar. Ikke er det blitt sendt kort (men de er bestilte, altså) og ikke er det blitt pyntet noe særlig. Det er definitivt ikke blitt rundvasket. Den rasende flotte adventskalenderen jeg, moi, broderte i en mer produktiv fase av livet er kommet opp, men ungene påstår at det ikke henger noe i det hver dag. Ungene har nok dessverre rett. Og dessverre er det nok sånn at det bare kommer godteri i kalenderen i år (små kvanta og som nevnt ikke daglig!) - og godteriet er ikke engang skikkelig pakket inn. Man tager en seigmann, putter den i et muffinspapir og fester arrangementet i kalenderen med en pen julekortklype. Skikkelig latmannsløsning. Særlig når man henger opp litt etter litt, sånn dag for dag.
Adventstjerne i vinduet har jeg. Den er kanonfin og i glass med telys. Selvsagt har jeg mest lyst på en sånn vulgært diger en til å henge i det store loftsvinduet mitt, men den lysten burde jeg ha forutsett da vi bygde huset. For er det stikkontakt ved vinduskarmen, tror dere? Neida. Følgelig må en eventuell stjerne vulgaris bygges om av elektriker eller av en Gemal som mener han har elektrikerkompetanse.
Nevnte Gemal har for øvrig kommet lenger i julestria enn meg. Han sørget for å slå to fluer i en smekk da han var på koffertloftet for å spa fram adventsstjerne og -staker. Da tok han likegodt med seg hele julepyntproteføljen, inkl. juletrefot, og dette har han anrettet i en krok i loftsstua. Meget dekorativt. Han ble sterkt oppfordret, i milde ordelag etter omstendighetene, til å bære greiene opp på loftet igjen - men lystret han, tror dere? Nei. Han gjorde ikke det.
Nå er det vel ni dager igjen? Ni dager til å ordne alt som ikke er ordnet? Det kan bli litt hektisk, jeg ser det. Men trikset er å ikke forholde seg til hvor godt alle andre ligger an, aktiv fortrenging er utrolig effektivt. Da blir det mye lettere å kjøre sitt eget laaaaangsomme tempo. Sitt eget løp. Og ingen merker om man ikke vasker taket, tror jeg.
Jeg er spent på julekortet. Det er designet av Gemalen, jeg har ikke en gang sett bildet han har valgt for anledningen. Jeg tror det dreier seg om et utinaturenbilde av den lykkelige kjernefamilien i kano i skjønne høstfarger, og jeg håper det er tatt på så lang avstand at ingen kan se at Mor og Far hadde noen kontroverser på den utflukten. Far mente at mor ikke ga alt i padlingen, og mor ble forbannet på Far fordi han stilte for strenge krav. Og for andre ting også, sikkert. Jeg regner med at det er jeg som skal skrive på kortene. Eller kanskje kortene blir ubeskrevet i år? Skulle pigede ikke forundre meg.
Det eneste jeg vet, er at det skal bli gaver, tre, tomatsild og pepperkaker. Og at vi nesten ikke skal være hjemme i romjula, så det blir sikkert ikke krise uansett. Og nå vil jeg gjerne at dere som forhåpentligvis har lest helt hit og følgelig vurderer å legge inn kommentar, jeg elsker jo kommentarer, skriver noe oppmuntrende om at det går bra til slutt likevel, og at jeg slettes ikke trenger å begynne å stresse.
Takk og amen.
fredag 26. november 2010
Tørketid
Dere tror kanskje at tittelen på dette innlegget henspeiler på at Bergljot er slapp på blogginga for tiden. Men nei, dette skal omhandle noe annet (som ikke har det aller minste med sex eller inkontinens å gjøre heller. Faktisk.)
Noen husker kanskje at Bergljot har fått seg ny tå, eller det vil si, tåa er for så vidt den gode gamle, den ser bare annerledes ut etter at den er blitt sløyet på siden.
Liten tue kan min santen velte stort lass. Denne fisleoperasjonen har medført sju uker sjukmelding, bevegelseshemmelse og kjøreforbud - og dette har igjen medført at Bergljot har vært mer eller mindre bastet og bundet til heimen.
Hvilken elendinghet! Ikke har jeg gått på kafe. Ikke har jeg shoppet. Ikke har jeg besøkt venninner heller. Alt dette har hatt forbløffende effekt på mine monitære anliggender, kontoutskiften fra november er bare på en kvart A4-side. En skam er det.
Det er ikke til å underslå at jeg begynner å gå tom for en del ting. For eksempel er det slutt på den gjeve Babor-dagkremen min, som jeg ble pålurt av en overivrig og rynkefri hudpleierske en gang i vår. Da burken var tom, sluttet jeg å kreme meg, men det var en tabbe. Etter få dager så jeg ut som en albinosviske i fleisen.
Løsningen ble å oppgradere Babor-nattkremen (ervervet samtidig med dagkremen) til dagkrem. Jeg har aldri giddet å bruke nattkrem (ikke trenger jeg det heller, jeg er jo bare 41 1/2) på nettene.
Nattkrem på dagtid er virkelig god ressursutnyttelse og ENØK-tiltak, vil jeg si. Ikke minst fordi den er så feit at det er komplett umulig å bruke foundation utenpå den. Følgelig sparer jeg på den også.
Sviskeerfaringen var såpass skremmende at jeg har gjort smøregrep på nettene. Siden den egentlige nattkremen er blitt dagkrem, har jeg begynt å bruke den fuktighetsgivende masken (fra Babor, jada jada. Jeg gikk på en skrell den gangen i mars) som nattkrem.
Den er nemlig ikke sånn at den stivner, så jeg innbiller meg at den sikkert gjør underverker med meg. Snart er nok svisken konvertert til plomme igjen. Jeg velger å ignorere at den bare skal være på i ti minutter.
Siden jeg er "på smøret" (jeg synes det er en kanskje fin omskriving av "på kjøret" - tok dere den?), har jeg også spadd fram øyenkremen min, den er så gammel at den har snerk (mugg?) på seg, men hallo, det er mugg i penicillin også, så det kan ikke være så farlig. Øyenkremen bruker jeg faktisk der den er ment å brukes.
Jeg vet at noen, for eksempel Jan Thomas, bruker hemoroidepreparater rundt øynene. Jeg mener imidlertid at slike remedier skal anvendes der hemoroidene normalt befinner seg, og det er meg bekjent ikke rundt øynene. Vel er jeg for alternativ smøring - men det får være grenser.
Jeg antar at jeg er under inntørking siden jeg er 40+ og nesten ikke drikke vann. Jada. Og når det er kaldt ute, blir jeg bare enda tørrere. Det knitrer nesten når jeg går, så tørr er jeg.
Det kommer seg jo i ansiktet etter skippertaket der - resten av legemet står til forfalls. Føttene, hendene, leggene - huff huff. Heldigvis har jeg rikelig med bodylotion - det hoper seg jo litt opp når man bare kjøper slikt uten å ta det i bruk.
Men i dag er det jo fredag. Kanskje jeg rett og slett skal sause meg inn fra nederst til øverst eller omvendt og overraske Gemalen? Mulig det blir for sterkt for ham å finne en komplett bløtgjort kvinne i sitt eget soverom, så det er forresten kanskje best å la være. Man skal være varsom med å sjokkere menn i midten av førtiårene, mind you. De liker visst best det kjente og kjære (?).
Nei nå får det være nok tørkeblogging. Og når det gjelder finansielle disposisjoner vil jeg bare tilføye at jeg er godt kjent med at det finnes nettbutikker og nettshopping og lignende. Det er bare det at jeg har forglemt sikkerhetspassordet mitt i nettbanken - og da stopper det liksom litt opp av seg selv.
Ønsker alle en fin dag.
Noen husker kanskje at Bergljot har fått seg ny tå, eller det vil si, tåa er for så vidt den gode gamle, den ser bare annerledes ut etter at den er blitt sløyet på siden.
Liten tue kan min santen velte stort lass. Denne fisleoperasjonen har medført sju uker sjukmelding, bevegelseshemmelse og kjøreforbud - og dette har igjen medført at Bergljot har vært mer eller mindre bastet og bundet til heimen.
Hvilken elendinghet! Ikke har jeg gått på kafe. Ikke har jeg shoppet. Ikke har jeg besøkt venninner heller. Alt dette har hatt forbløffende effekt på mine monitære anliggender, kontoutskiften fra november er bare på en kvart A4-side. En skam er det.
Det er ikke til å underslå at jeg begynner å gå tom for en del ting. For eksempel er det slutt på den gjeve Babor-dagkremen min, som jeg ble pålurt av en overivrig og rynkefri hudpleierske en gang i vår. Da burken var tom, sluttet jeg å kreme meg, men det var en tabbe. Etter få dager så jeg ut som en albinosviske i fleisen.
Løsningen ble å oppgradere Babor-nattkremen (ervervet samtidig med dagkremen) til dagkrem. Jeg har aldri giddet å bruke nattkrem (ikke trenger jeg det heller, jeg er jo bare 41 1/2) på nettene.
Nattkrem på dagtid er virkelig god ressursutnyttelse og ENØK-tiltak, vil jeg si. Ikke minst fordi den er så feit at det er komplett umulig å bruke foundation utenpå den. Følgelig sparer jeg på den også.
Sviskeerfaringen var såpass skremmende at jeg har gjort smøregrep på nettene. Siden den egentlige nattkremen er blitt dagkrem, har jeg begynt å bruke den fuktighetsgivende masken (fra Babor, jada jada. Jeg gikk på en skrell den gangen i mars) som nattkrem.
Den er nemlig ikke sånn at den stivner, så jeg innbiller meg at den sikkert gjør underverker med meg. Snart er nok svisken konvertert til plomme igjen. Jeg velger å ignorere at den bare skal være på i ti minutter.
Siden jeg er "på smøret" (jeg synes det er en kanskje fin omskriving av "på kjøret" - tok dere den?), har jeg også spadd fram øyenkremen min, den er så gammel at den har snerk (mugg?) på seg, men hallo, det er mugg i penicillin også, så det kan ikke være så farlig. Øyenkremen bruker jeg faktisk der den er ment å brukes.
Jeg vet at noen, for eksempel Jan Thomas, bruker hemoroidepreparater rundt øynene. Jeg mener imidlertid at slike remedier skal anvendes der hemoroidene normalt befinner seg, og det er meg bekjent ikke rundt øynene. Vel er jeg for alternativ smøring - men det får være grenser.
Jeg antar at jeg er under inntørking siden jeg er 40+ og nesten ikke drikke vann. Jada. Og når det er kaldt ute, blir jeg bare enda tørrere. Det knitrer nesten når jeg går, så tørr er jeg.
Det kommer seg jo i ansiktet etter skippertaket der - resten av legemet står til forfalls. Føttene, hendene, leggene - huff huff. Heldigvis har jeg rikelig med bodylotion - det hoper seg jo litt opp når man bare kjøper slikt uten å ta det i bruk.
Men i dag er det jo fredag. Kanskje jeg rett og slett skal sause meg inn fra nederst til øverst eller omvendt og overraske Gemalen? Mulig det blir for sterkt for ham å finne en komplett bløtgjort kvinne i sitt eget soverom, så det er forresten kanskje best å la være. Man skal være varsom med å sjokkere menn i midten av førtiårene, mind you. De liker visst best det kjente og kjære (?).
Nei nå får det være nok tørkeblogging. Og når det gjelder finansielle disposisjoner vil jeg bare tilføye at jeg er godt kjent med at det finnes nettbutikker og nettshopping og lignende. Det er bare det at jeg har forglemt sikkerhetspassordet mitt i nettbanken - og da stopper det liksom litt opp av seg selv.
Ønsker alle en fin dag.
mandag 22. november 2010
Min svigersønn slår
(Kvalitetstid på sengekanten. Mor (41 1/2) og Datter (5 1/2) har lest om Lotta i Bråkmakergata, sunget om Amandus Dokkemann snakket om dagen som er gått.)
Bergljot: "Hvordan går det med Jacob, da, er dere fortsatt kjærester?"
Vilikke: "Joooo.... Men han er ikke så snill!"
Bergljot: "Å? Hvordan da, mener du?"
Vilikke: "I dag slo han både Kyrre og Alex. De voksen ble sinte!"
Bergljot: "Huff da. Det var ikke bra. Kanskje du skulle finne deg en kjæreste som ikke slåss så mye."
Vilikke: "Men vet du, Jacob har tre kjærester!"
Bergljot: "Å, hvem er de andre?"
Vilikke: "Den ene er meg, og så er det Vilhellerikke og Lena."
Bergljot: "Er han kjæresten til Vilhellerikke også??? Lena har vel forresten sluttet i barnehagen?"
Vilikke: "Jo."
Tenke seg til. Begge døtrene mine har den samme hardtslående kjæresten. Jammen bra det snart er forelsresamtale i barnehagen.
Bergljot: "Hvordan går det med Jacob, da, er dere fortsatt kjærester?"
Vilikke: "Joooo.... Men han er ikke så snill!"
Bergljot: "Å? Hvordan da, mener du?"
Vilikke: "I dag slo han både Kyrre og Alex. De voksen ble sinte!"
Bergljot: "Huff da. Det var ikke bra. Kanskje du skulle finne deg en kjæreste som ikke slåss så mye."
Vilikke: "Men vet du, Jacob har tre kjærester!"
Bergljot: "Å, hvem er de andre?"
Vilikke: "Den ene er meg, og så er det Vilhellerikke og Lena."
Bergljot: "Er han kjæresten til Vilhellerikke også??? Lena har vel forresten sluttet i barnehagen?"
Vilikke: "Jo."
Tenke seg til. Begge døtrene mine har den samme hardtslående kjæresten. Jammen bra det snart er forelsresamtale i barnehagen.
torsdag 18. november 2010
Sjokosjokk
Ikke før har man sneket labben nedi posen med eventyrsjokoladebiter fra Freia, så må man slukkøret snike den opp igjen. For noen har nemlig fjernet (og sannsynligvis spist opp!!) alle bitene! Og latt posen ligge igjen!
Denne noen har sannelig forsynt seg med flere rekker av 200-gramsen med melkesjokolade med Walter-mandler også. (Enda h*n til vanlig tar avstand fra mandler, nøtter og lignende).
Hos oss er det jeg som gjør sånne ting. Det er jeg som gnafser i meg gjenglemt bursdagsgodteri, rester av lørdagssnop, kokesjokolade m.v. når ingen ser meg. Nå er vi tydeligvis to med denne hangen. Jammen bra at den andre bare er fem år og ikke rekker opp i det aller, aller øverste skapet. Ha!
Denne noen har sannelig forsynt seg med flere rekker av 200-gramsen med melkesjokolade med Walter-mandler også. (Enda h*n til vanlig tar avstand fra mandler, nøtter og lignende).
Hos oss er det jeg som gjør sånne ting. Det er jeg som gnafser i meg gjenglemt bursdagsgodteri, rester av lørdagssnop, kokesjokolade m.v. når ingen ser meg. Nå er vi tydeligvis to med denne hangen. Jammen bra at den andre bare er fem år og ikke rekker opp i det aller, aller øverste skapet. Ha!
tirsdag 9. november 2010
Humørsvingninger (ikke mine denne gang)
"Vrææææl."
Jeg våkner med et rykk, setter meg opp i senga. Det er vår yngste, Vilhellerikke, som påkaller vår oppmerksomhet. Klokken er om lag tre midt på natta, og barnets far befinner seg i sitt sedvanlige nattlige koma.
Har hun mareritt? Har hun falt ut av senga? Er hun traumatisert? Jeg bykser ut av senga, kravler og hinker meg bort til døra (jf. mye omtalt herpet stortå, se eldre innlegg) og tar meg inn til treåringen. I nattlyset skimter jeg en buddalignende, naken skikkelse som sitter i senga. Den hyler. Det er ikke Buddha.
"Mamma skal pusse tennene mine!" hikster min datter. "Maaaaammmmaaa!"
Hun er oppbrakt. "Puussse tennene! Mamma!!!" Gauler hun.
Lille ungen min. For tiden har hun tre humør - hun er enten rasende, kjempeglad (som oftest) eller pottesur. Det finnes ikke noe midt imellom, noen nyanser.
I går kveld kikk hun i vranglås fordi faren skulle pusse tennene hennes. Hun ble så til de grader sint at hun sovnet - i nettoen, oppå dyna. Sju timer seinere våkner hun, sikkert fordi hun fryser, og er fortsatt rasende fordi det er pappa som har pusset tennene hennes.
Sta unge.
Jeg tar henne forsiktig opp, bærer henne med meg til senga mi. Henter forsiktig tannbørsten hennes, pusser et par liksomdrag. "Tannkrem!" forlanger barnet hissig. Hun godtar ikke juks, selv om klokka er midt på natta.
Jeg lystrer. På med tannkrem. Puss puss puss. Stapper ungen under dyna og holder henne tett. Nydelige lille furiebuddhaen min.
Jeg våkner med et rykk, setter meg opp i senga. Det er vår yngste, Vilhellerikke, som påkaller vår oppmerksomhet. Klokken er om lag tre midt på natta, og barnets far befinner seg i sitt sedvanlige nattlige koma.
Har hun mareritt? Har hun falt ut av senga? Er hun traumatisert? Jeg bykser ut av senga, kravler og hinker meg bort til døra (jf. mye omtalt herpet stortå, se eldre innlegg) og tar meg inn til treåringen. I nattlyset skimter jeg en buddalignende, naken skikkelse som sitter i senga. Den hyler. Det er ikke Buddha.
"Mamma skal pusse tennene mine!" hikster min datter. "Maaaaammmmaaa!"
Hun er oppbrakt. "Puussse tennene! Mamma!!!" Gauler hun.
Lille ungen min. For tiden har hun tre humør - hun er enten rasende, kjempeglad (som oftest) eller pottesur. Det finnes ikke noe midt imellom, noen nyanser.
I går kveld kikk hun i vranglås fordi faren skulle pusse tennene hennes. Hun ble så til de grader sint at hun sovnet - i nettoen, oppå dyna. Sju timer seinere våkner hun, sikkert fordi hun fryser, og er fortsatt rasende fordi det er pappa som har pusset tennene hennes.
Sta unge.
Jeg tar henne forsiktig opp, bærer henne med meg til senga mi. Henter forsiktig tannbørsten hennes, pusser et par liksomdrag. "Tannkrem!" forlanger barnet hissig. Hun godtar ikke juks, selv om klokka er midt på natta.
Jeg lystrer. På med tannkrem. Puss puss puss. Stapper ungen under dyna og holder henne tett. Nydelige lille furiebuddhaen min.
mandag 8. november 2010
Bergljot blogger fortsatt om triste ting
Jeg blir visst nødt til å skifte genre in the Blog i en periode. Dere får bære over med meg. Jeg vil skrive, men får ikke til å skrive visvas. Livet er for alvorlig til det akkurat nå. Men jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å framstå som patetisk eller for privat.
Jeg har tenkt en del tanker jeg aldri før har tenkt. Det er virkelig sånn at man kommer nærmere hverandre i sorg. Både i familien og i nærmiljøet. Kanskje det er Bygde-Norge på sitt beste vi opplever nå? Vi føler på en omsorg, en tilstedeværelse og en respekt. Praktiske ting ordnes lett som bare det.
Vi er i gang med å få oversikt over det praktiske - det må gjøres, selv om det nesten føles litt makabert oppi sorgen. Få oversikt over økonomi, fylle ut skjema, gjennomgå post og papirer, eiendeler - noe haster, noe haster ikke.
Far drev gård. Fram til nå har det vært litt usikkert om noen vil ta over - eller om den etterhvert må selges. Et lyspunkt i elendigheten er at broren min vil komme hjem og ta over. Det er gjennomtenkt, han har lyst. Viktig. Vi puster litt lettere, det hadde vært vondt å måtte sende dyra, som betydde så mye for far, til slakt.
Vi søsknene er mye hjemme nå, ingen av oss bor i umiddelbar nærhet, men vi bor så nært at vi kan være der jevnlig. Det er fint å være sammen, snakke om far, le litt, grine litt. Innimellom kommer panikken og den øredøvende sorgfølelsen over en, den tunge tristheten. Jeg klarer å holde den litt på avstand ved å sysle med det praktiske, men jeg overrumples stadig.
At jeg aldri mer skal se ham, aldri mer snakke med ham, aldri mer være sammen med ham - det er ikke til å holde ut. Enda vet jeg at det er verst for mor, som levde ved hans side og som har vært sammen med ham i alle år. Han døde på bryllupsdagen deres. Av alle dager døde han på bryllupsdagen.
Det jeg vet nå, som jeg ikke visste for to uker siden, er at jeg ikke skal trekke meg unna når noen rundt meg opplever noe tilsvarende. Jeg vet nå at omsorg og tilstedeværelse gjør godt. Jeg skal begynne å gå i begravelser selv om det gjør vondt, og jeg skal ikke feige ut og ikke våge og ta kontakt.
Jeg er også blitt minnet om at livet er forgjengelig og at man iblant, helst ofte, må si til dem man bryr seg om at man bryr seg om dem. Man må være der. Man må søke forsoning og tilgivelse (okei, jeg vet dette høres veldig bibelsk ut, men jeg finner ikke bedre ord), ikke pleie konflikter og gammelt bøgg. Man må ringe oftere og være oftere hjemme enn jeg har vært.
Døden er en del av livet, jeg vet det - men det er lettere å svelge når det er teoretisk, når det ikke gjelder en selv. Og man kan virkelig ikke forestille seg hvor vondt det er å miste, før man faktisk har mistet. I den andre enden kommer man kanskje ut som et klokere menneske, kanskje. Vet ikke.
Oppi det hele har man barn som skal røktes, gulv som skal støvsuges, gymtøy som skal pakkes og hverdager som skal organiseres. Alle gjøremål preges nok av at vi er i limbo, det er unntakstilstand i heimen. Sånn blir det nok en stund framover.
Det er fint at far er gravlagt på den gamle gravplassen på gården, bare 50 meter fra huset jeg vokste opp i. Gravplassen er liten, og alle navnene på støttene er kjente. De er fra gårdene rundt. Det er stille der, det eneste som høres er vinden, bekken og sauebjellene. Sist mor og jeg var der, seilte en ørn over himmelen.
Det var fint.
Jeg har tenkt en del tanker jeg aldri før har tenkt. Det er virkelig sånn at man kommer nærmere hverandre i sorg. Både i familien og i nærmiljøet. Kanskje det er Bygde-Norge på sitt beste vi opplever nå? Vi føler på en omsorg, en tilstedeværelse og en respekt. Praktiske ting ordnes lett som bare det.
Vi er i gang med å få oversikt over det praktiske - det må gjøres, selv om det nesten føles litt makabert oppi sorgen. Få oversikt over økonomi, fylle ut skjema, gjennomgå post og papirer, eiendeler - noe haster, noe haster ikke.
Far drev gård. Fram til nå har det vært litt usikkert om noen vil ta over - eller om den etterhvert må selges. Et lyspunkt i elendigheten er at broren min vil komme hjem og ta over. Det er gjennomtenkt, han har lyst. Viktig. Vi puster litt lettere, det hadde vært vondt å måtte sende dyra, som betydde så mye for far, til slakt.
Vi søsknene er mye hjemme nå, ingen av oss bor i umiddelbar nærhet, men vi bor så nært at vi kan være der jevnlig. Det er fint å være sammen, snakke om far, le litt, grine litt. Innimellom kommer panikken og den øredøvende sorgfølelsen over en, den tunge tristheten. Jeg klarer å holde den litt på avstand ved å sysle med det praktiske, men jeg overrumples stadig.
At jeg aldri mer skal se ham, aldri mer snakke med ham, aldri mer være sammen med ham - det er ikke til å holde ut. Enda vet jeg at det er verst for mor, som levde ved hans side og som har vært sammen med ham i alle år. Han døde på bryllupsdagen deres. Av alle dager døde han på bryllupsdagen.
Det jeg vet nå, som jeg ikke visste for to uker siden, er at jeg ikke skal trekke meg unna når noen rundt meg opplever noe tilsvarende. Jeg vet nå at omsorg og tilstedeværelse gjør godt. Jeg skal begynne å gå i begravelser selv om det gjør vondt, og jeg skal ikke feige ut og ikke våge og ta kontakt.
Jeg er også blitt minnet om at livet er forgjengelig og at man iblant, helst ofte, må si til dem man bryr seg om at man bryr seg om dem. Man må være der. Man må søke forsoning og tilgivelse (okei, jeg vet dette høres veldig bibelsk ut, men jeg finner ikke bedre ord), ikke pleie konflikter og gammelt bøgg. Man må ringe oftere og være oftere hjemme enn jeg har vært.
Døden er en del av livet, jeg vet det - men det er lettere å svelge når det er teoretisk, når det ikke gjelder en selv. Og man kan virkelig ikke forestille seg hvor vondt det er å miste, før man faktisk har mistet. I den andre enden kommer man kanskje ut som et klokere menneske, kanskje. Vet ikke.
Oppi det hele har man barn som skal røktes, gulv som skal støvsuges, gymtøy som skal pakkes og hverdager som skal organiseres. Alle gjøremål preges nok av at vi er i limbo, det er unntakstilstand i heimen. Sånn blir det nok en stund framover.
Det er fint at far er gravlagt på den gamle gravplassen på gården, bare 50 meter fra huset jeg vokste opp i. Gravplassen er liten, og alle navnene på støttene er kjente. De er fra gårdene rundt. Det er stille der, det eneste som høres er vinden, bekken og sauebjellene. Sist mor og jeg var der, seilte en ørn over himmelen.
Det var fint.
torsdag 4. november 2010
Sånn går dagene
En fjaseblogg er et lite passende medium for å formidle de tingene som preger meg og mine om dagen. Men det er nå en gang det mediet jeg råder over.
Far ble gravlagt i går. Det ble en fin og verdig avslutning, full kirke og masse, masse blomster. Mye fint ble sagt om ham, og det er tydelig at han også har betydd noe for andre enn oss nærmeste. Det er godt å tenke på.
Vi mistet ham plutselig og uventet, og han ble bare 63 år. Det er vondt. Heldigvis er vi en stor familie som tar vare på hverandre oppi dette, så vi kommer vel ut i andre enden på et vis.
Tusen takk for at dere tenker på meg.
Far ble gravlagt i går. Det ble en fin og verdig avslutning, full kirke og masse, masse blomster. Mye fint ble sagt om ham, og det er tydelig at han også har betydd noe for andre enn oss nærmeste. Det er godt å tenke på.
Vi mistet ham plutselig og uventet, og han ble bare 63 år. Det er vondt. Heldigvis er vi en stor familie som tar vare på hverandre oppi dette, så vi kommer vel ut i andre enden på et vis.
Tusen takk for at dere tenker på meg.
onsdag 27. oktober 2010
mandag 25. oktober 2010
IKEA har noe jeg skulle hatt
Nei, jeg tenker ikke på en sofa der far kan banke mor. Jeg vil ha selveste ballrommet. Den som hadde hatt et ballrom!
Det skulle hatt høye vegger, og det skulle vært heeeelt lydtett. Ungene skulle fått seg en halvtime der hver kveld, og når de var umulige ellers også, for å rase av seg vrangvilje og energi.
(Jeg ser ikke bort fra at det kanskje kunne blitt et og annet opphold på Gemalen også.)
Jeg vet at ballrom er fulle av basiller og uhumskheter, men jeg har aldri hørt at noen har daua i fasilitetene på IKEA, Oslo lekeland (bildet) eller danskebåten. Og basilleksponering er bra for immunforsvaret, det vet jo alle.
Hilsen Bill.Mrk. "Desillusjonert og oppgitt kone og mor som har vært på kjøpesenter på krykker med sine to yngste i dag, huff huff".
Morgenknurring
Å rydde leker mens man hinker og freser er ikke lett. Prøv det den som vil. Men aktiviteten trigger jo noen tanker og følelser rundt oppgavefordeling i heimen og generelt disguist level (=nivå for når man kjenner vemmelser og brekkelser, varierer fra person til person og muligens også fra kjønn til kjønn).
Og så lurer jeg på noe annet også. Hvem svarte har innbildt Fisherprice at folk forventer at de lager leker som varer? Jeg er så møkka lei av de der lekene som aldri går i stykker, som aldri slutter å lage ekkel lyd og som i tillegg er så store at det er vanskelig å få ryddet dem bort på effektivt vis.
Ekstra irriterende er det å tenke på at det er jeg som har kjøpt og brakt hjem en del av disse lekene. Men jeg var bevisstløs og kunnskapsløs i gjerningsøyeblikket - det var kun Kostas, min eldste, som fikk slikt av meg! Jeg lærer, jeg lærer.
Og så lurer jeg på en ting til: Elektrobutikkene må ta imot defekte vaskemaskiner og kaffetraktere og vibratorer og andre strømdrevne deviser - defekte eller ikke. Hvorfor kan ikke leketøysbutikkene bli pålagt en lignende ordning? De selger og tjener penger Fisherprice og Barbie og Pet Shop og annet juggel - og det burde de pigede ikke få gjøre ustraffet. Nehei.
Og i samme rennet vil jeg ha et generelt forbud mot leker med lyd, leker som er moralsk nedbrytende (som bratz, våpen og lignende) og alle former for musikkinstrumenter.
Og hvis noen leste feil da de leste tittelen på dette innlegget, er det tid for å pusse brillene;-)
Kaffe nå.
Og så lurer jeg på noe annet også. Hvem svarte har innbildt Fisherprice at folk forventer at de lager leker som varer? Jeg er så møkka lei av de der lekene som aldri går i stykker, som aldri slutter å lage ekkel lyd og som i tillegg er så store at det er vanskelig å få ryddet dem bort på effektivt vis.
Ekstra irriterende er det å tenke på at det er jeg som har kjøpt og brakt hjem en del av disse lekene. Men jeg var bevisstløs og kunnskapsløs i gjerningsøyeblikket - det var kun Kostas, min eldste, som fikk slikt av meg! Jeg lærer, jeg lærer.
Og så lurer jeg på en ting til: Elektrobutikkene må ta imot defekte vaskemaskiner og kaffetraktere og vibratorer og andre strømdrevne deviser - defekte eller ikke. Hvorfor kan ikke leketøysbutikkene bli pålagt en lignende ordning? De selger og tjener penger Fisherprice og Barbie og Pet Shop og annet juggel - og det burde de pigede ikke få gjøre ustraffet. Nehei.
Og i samme rennet vil jeg ha et generelt forbud mot leker med lyd, leker som er moralsk nedbrytende (som bratz, våpen og lignende) og alle former for musikkinstrumenter.
Og hvis noen leste feil da de leste tittelen på dette innlegget, er det tid for å pusse brillene;-)
Kaffe nå.
søndag 24. oktober 2010
Gitarglæde og diverse digresjoner
Vilikke ønsket seg gitar til femårsdagen sin - og fikk det, fra en lydhør tante som bor såpass langt borte at hun ikke trenger å være der når Vilikke "øver". Vilikke vil helst øve med publikum, og hun vil helst øve høylydt og hardt. Derfor forsvant hele gitaren i sommer en gang - den havnet på mystisk vis høyt oppe i et skap, litt sånn ute av syne.
(Bergljot er, som dere skjønner, tidvis en dårlig mor. Hun elsker sine barn, men det hender at hun glemmer å motivere og stimulere og bygge opp under selvfølelsen. Huff huff.)
Nylig var tante gitargiver på besøk. Hun oppdaget selvsagt instrumentet oppe i skapet, enda hun er ekstremt langsynt (gitaren var langt oppe i skapet, det var sikkert derfor hun fikk øye på den). Tante pekte på gitaren. Tante tok gitaren ned og ut. Og så har vi det gående igjen.
Vilikke spiller gitar med samme innlevelse som Bergljot kjevler eller elter når hun er sur. Hun angriper målbevisst, innbitt og hardt - helst alle strengene på en gang (og nei, ingen av dem er stemte, men det ville trolig ikke ha hatt noen effekt i dette tilfellet). Og hun synger. Høyt.
Siden det evig kjærlige storebroren har puttet en terning eller noe annet skramlende nedi gitarhuset, har instrumentet innebygget rytmeboks. Lytteropplevelsen blir dermed unik.
Vilikke er ingen utpreget sosialist (per nå, dette kan sikkert endre seg), så ingen får låne gitaren hennes. Faktisk får ingen ta i det engang. Dette respekteres naturligvis ikke - tvert imot fungerer det som en oppmuntring til å knabbe den når eiersken ikke følger med. Dermed har vi det gående også når Vilikke ikke "øver".
Vilhellerikke har for eksempel hatt et strålende nummer nå i formiddag: "Mamma er drooooooonnnnning. Og jeg er prinissssseeeessse," kauker hun, mens hun mishandler strengene.
"Pappa, da, hva er han? En hest?" spør jeg.
"Nehei, pappa er koooooonge," messer treåringen.
"Ja men det er dronningen som er sjefen og bestemmer?" lirker jeg, jeg har nemlig en ekkel mistanke om at mine barn ikke har oppfattet beslutningsprosessene i det bergljotske hjem.
"Koooonnggen er sjeeeefen," gauler min datter, den yngste.
Ja ha, ja. Dette ble litt sånn "lille speil på veggen der."
Sangen varte for øvrig ikke veldig mye lenger, da en amper førstegitarist treiv strengesleiva ut av grepet til sin lillesøster. Akk ja. Sånn kan et vakkert estetisk øyeblikk gå over, nesten helt av seg selv.
Vi har på en måte gitartradisjoner i familien. Min mormor spilte gitar, skillingsviser og den slags, tror jeg. Morfar spilte trekkspill. Jeg tror de i hovedsak var utøvende før min tid, for jeg kan ikke huske dem spille sammen.
Mor mi, Madame Mim, eier også en gitar, i fjor eller i forfjor gikk hun til og med i musikkskolen. Mim gjorde det klart for instruktøren at hun ikke var interessert i å lære noter, ei heller ville hun opptre på elevkonsertene. Så sånn ble det. Gitaren sto, sist jeg så etter, bak sofaen. Dessverre er også dette instrumentet blitt mishandlet av mine barn.
Bror min, rockeren, tror jeg kan spille litt gitar. Jeg er ikke sikker, men jeg er nokså sikker på at han i så fall spiller ganske uten noter. Svigerinnen min, min brors fru og mor til hans barn, er jeg sikker på at spiller etter noter. Hun er av det mer klassisk skolerte slaget, vil jeg si. Jeg tror faren hennes er en virtous, selv om jeg aldri har hørt ham utøve live (dog har jeg hørt ham på kassett (jada) på 80-tallet).
He he. Tipper de fleste som begynte å lese dette innlegget nå har falt av - jeg innser at det er i ferd med å blive for langt, og at viktigheten og relevansen er stupende. Men jeg kan ikke avslutte før jeg har berettet om den ultimate gitaropplevelsen fra barndommen. Den ble levert av den langsynte tanten til mine barn - hun som brakte lys og gitarspill inn i Bergljot-heimen i vår:
Frøken Frekkesen, det er det hun heter/het i Blogglandia (bloggen hennes er visst døende, dog har jeg ikke gitt opp håpet om at hun vil puste liv i den snart), satt øverst i trappa med Mims gitar over fanget. Hun var fire-fem år, kanskje, søt, lys og med tjukke brilleglass.
På den tiden var Frekkesten fremst i hjorden på søndagsskolen, hun var trolovet med sønnen til søndagsskolelæreren, og hun var lidenskapelig opptatt av Jesus:
Når frelseren kommer
og banker på mitt hjerte
og spør om hankan få komme inn
Da svarer jeg
ja, det kan du gjerne
kom inn i mitt hjerte og sinn
kom inn i mitt hjerte og sinn.
Frekkesen sang med pasjon og inderlighet, mens hun klasket på Mims ustemte gitar. jeg husker at hun var veldig søt - men litt komisk også. Hun har lagt om repertoaret noe siden begynnelsen av 80-tallet, Frekkesen, men hun kan spille gitar. Synge kan hun også. Og ekskjæresten, sønnen til søndagsskolelæreren, er trommeslager i et av nasjonens mest bejublede rockeband. Han har klart seg riktig bra etter bruddet fra min søster i anslagsvis 1982.
Bergljot kan noter, men hun kan ikke spille gitar. Bare så det er sagt. Dog har Bergljot en brokete fortid med elorgel, b-kornett og eufonium - for å nenvne noe. Og en om mulig enda mer brokete fortid med altsax og piano.
Akk ja. Takk for oppmerksomheten.
(Bergljot er, som dere skjønner, tidvis en dårlig mor. Hun elsker sine barn, men det hender at hun glemmer å motivere og stimulere og bygge opp under selvfølelsen. Huff huff.)
Nylig var tante gitargiver på besøk. Hun oppdaget selvsagt instrumentet oppe i skapet, enda hun er ekstremt langsynt (gitaren var langt oppe i skapet, det var sikkert derfor hun fikk øye på den). Tante pekte på gitaren. Tante tok gitaren ned og ut. Og så har vi det gående igjen.
Vilikke spiller gitar med samme innlevelse som Bergljot kjevler eller elter når hun er sur. Hun angriper målbevisst, innbitt og hardt - helst alle strengene på en gang (og nei, ingen av dem er stemte, men det ville trolig ikke ha hatt noen effekt i dette tilfellet). Og hun synger. Høyt.
Siden det evig kjærlige storebroren har puttet en terning eller noe annet skramlende nedi gitarhuset, har instrumentet innebygget rytmeboks. Lytteropplevelsen blir dermed unik.
Vilikke er ingen utpreget sosialist (per nå, dette kan sikkert endre seg), så ingen får låne gitaren hennes. Faktisk får ingen ta i det engang. Dette respekteres naturligvis ikke - tvert imot fungerer det som en oppmuntring til å knabbe den når eiersken ikke følger med. Dermed har vi det gående også når Vilikke ikke "øver".
Vilhellerikke har for eksempel hatt et strålende nummer nå i formiddag: "Mamma er drooooooonnnnning. Og jeg er prinissssseeeessse," kauker hun, mens hun mishandler strengene.
"Pappa, da, hva er han? En hest?" spør jeg.
"Nehei, pappa er koooooonge," messer treåringen.
"Ja men det er dronningen som er sjefen og bestemmer?" lirker jeg, jeg har nemlig en ekkel mistanke om at mine barn ikke har oppfattet beslutningsprosessene i det bergljotske hjem.
"Koooonnggen er sjeeeefen," gauler min datter, den yngste.
Ja ha, ja. Dette ble litt sånn "lille speil på veggen der."
Sangen varte for øvrig ikke veldig mye lenger, da en amper førstegitarist treiv strengesleiva ut av grepet til sin lillesøster. Akk ja. Sånn kan et vakkert estetisk øyeblikk gå over, nesten helt av seg selv.
Vi har på en måte gitartradisjoner i familien. Min mormor spilte gitar, skillingsviser og den slags, tror jeg. Morfar spilte trekkspill. Jeg tror de i hovedsak var utøvende før min tid, for jeg kan ikke huske dem spille sammen.
Mor mi, Madame Mim, eier også en gitar, i fjor eller i forfjor gikk hun til og med i musikkskolen. Mim gjorde det klart for instruktøren at hun ikke var interessert i å lære noter, ei heller ville hun opptre på elevkonsertene. Så sånn ble det. Gitaren sto, sist jeg så etter, bak sofaen. Dessverre er også dette instrumentet blitt mishandlet av mine barn.
Bror min, rockeren, tror jeg kan spille litt gitar. Jeg er ikke sikker, men jeg er nokså sikker på at han i så fall spiller ganske uten noter. Svigerinnen min, min brors fru og mor til hans barn, er jeg sikker på at spiller etter noter. Hun er av det mer klassisk skolerte slaget, vil jeg si. Jeg tror faren hennes er en virtous, selv om jeg aldri har hørt ham utøve live (dog har jeg hørt ham på kassett (jada) på 80-tallet).
He he. Tipper de fleste som begynte å lese dette innlegget nå har falt av - jeg innser at det er i ferd med å blive for langt, og at viktigheten og relevansen er stupende. Men jeg kan ikke avslutte før jeg har berettet om den ultimate gitaropplevelsen fra barndommen. Den ble levert av den langsynte tanten til mine barn - hun som brakte lys og gitarspill inn i Bergljot-heimen i vår:
Frøken Frekkesen, det er det hun heter/het i Blogglandia (bloggen hennes er visst døende, dog har jeg ikke gitt opp håpet om at hun vil puste liv i den snart), satt øverst i trappa med Mims gitar over fanget. Hun var fire-fem år, kanskje, søt, lys og med tjukke brilleglass.
På den tiden var Frekkesten fremst i hjorden på søndagsskolen, hun var trolovet med sønnen til søndagsskolelæreren, og hun var lidenskapelig opptatt av Jesus:
Når frelseren kommer
og banker på mitt hjerte
og spør om hankan få komme inn
Da svarer jeg
ja, det kan du gjerne
kom inn i mitt hjerte og sinn
kom inn i mitt hjerte og sinn.
Frekkesen sang med pasjon og inderlighet, mens hun klasket på Mims ustemte gitar. jeg husker at hun var veldig søt - men litt komisk også. Hun har lagt om repertoaret noe siden begynnelsen av 80-tallet, Frekkesen, men hun kan spille gitar. Synge kan hun også. Og ekskjæresten, sønnen til søndagsskolelæreren, er trommeslager i et av nasjonens mest bejublede rockeband. Han har klart seg riktig bra etter bruddet fra min søster i anslagsvis 1982.
Bergljot kan noter, men hun kan ikke spille gitar. Bare så det er sagt. Dog har Bergljot en brokete fortid med elorgel, b-kornett og eufonium - for å nenvne noe. Og en om mulig enda mer brokete fortid med altsax og piano.
Akk ja. Takk for oppmerksomheten.
lørdag 23. oktober 2010
Seks korssting
I går skiftet Gemalen bandasje på den nysløyde foten min. Han er en hjelpsom fyr, og hadde nok sett fram til det øyeblikket lenge (han er naturfaglærer og dissekerer så ofte han kan).
Foten ser slettes ikke verst ut, synes jeg. Den er riktig nok fortsatt gul (jod?) etter operasjonen, men den fæle svineknoken ved stortårota er gone. Nå har jeg bare en lekker liten korsstingsøm der.
Seks sting. Det er jo ingenting. Jeg har født barn og blitt brodert før, for å si det sånn. Seks sting i foten er ingenting sammenlignet med snurpesøm i perleporten. Men fikk jeg sykemelding da? Neida.
Gemalen ble kun pålagt et midlertidig besøksforbud som for all del ikke burde vare for lenge - for da kunne man risikere at ting aldri gikk seg til. Man kunne bli permanent gjengrodd, kunne man få inntrykk av.
Vel, det får være nok om husflid for denne gang. Jeg har hatt en lengre telefonsamtale med fin fagre venninne Jorunn i dag, hun fantastiske med den hvite sofaen (som dessverre er blitt dynket i en kopp te, og følgelig ikke er så hvit over det hele lenger). Hun mener at det er litt dødt inne på Bergljot-bloggen for tiden.
"Jeg opplever jo ikke noe, så jeg har ikke noe å skrive om," argumenterer jeg (det er jo grenser for hvor mye man kan skrive om ei tå. Man vil jo ikke kjede sine lesere.)
"Men du kan jo skrive veldig mye veldig bra om veldig lite. Du er utrolig god til å koke suppe på en spiker," mener Jorunn, og påstår videre at hun er innom fjasebloggen mange ganger til dagen for å fange opp alle oppdateringer.
Huff og huff. Jeg kjenner at det bare er et spørsmål om tid før jeg begynner å listeblogge.
Hilsen Bergljot, som ikke har dusjet (har ikke lov) eller vært utendørs siden mandag. Og ja, det er fortsatt synd på meg, selv om tåa blir fin.
Foten ser slettes ikke verst ut, synes jeg. Den er riktig nok fortsatt gul (jod?) etter operasjonen, men den fæle svineknoken ved stortårota er gone. Nå har jeg bare en lekker liten korsstingsøm der.
Seks sting. Det er jo ingenting. Jeg har født barn og blitt brodert før, for å si det sånn. Seks sting i foten er ingenting sammenlignet med snurpesøm i perleporten. Men fikk jeg sykemelding da? Neida.
Gemalen ble kun pålagt et midlertidig besøksforbud som for all del ikke burde vare for lenge - for da kunne man risikere at ting aldri gikk seg til. Man kunne bli permanent gjengrodd, kunne man få inntrykk av.
Vel, det får være nok om husflid for denne gang. Jeg har hatt en lengre telefonsamtale med fin fagre venninne Jorunn i dag, hun fantastiske med den hvite sofaen (som dessverre er blitt dynket i en kopp te, og følgelig ikke er så hvit over det hele lenger). Hun mener at det er litt dødt inne på Bergljot-bloggen for tiden.
"Jeg opplever jo ikke noe, så jeg har ikke noe å skrive om," argumenterer jeg (det er jo grenser for hvor mye man kan skrive om ei tå. Man vil jo ikke kjede sine lesere.)
"Men du kan jo skrive veldig mye veldig bra om veldig lite. Du er utrolig god til å koke suppe på en spiker," mener Jorunn, og påstår videre at hun er innom fjasebloggen mange ganger til dagen for å fange opp alle oppdateringer.
Huff og huff. Jeg kjenner at det bare er et spørsmål om tid før jeg begynner å listeblogge.
Hilsen Bergljot, som ikke har dusjet (har ikke lov) eller vært utendørs siden mandag. Og ja, det er fortsatt synd på meg, selv om tåa blir fin.
torsdag 21. oktober 2010
Om blogging i narkorus
Her om dagen blogget Trine om ullteppet som loer svære ulldotter oppi ullsofaen hennes. Et sårt innlegg, vil jeg si, der hun ber om gode, ømme råd fra Blogglandia.
Siden jeg var brilleløs og narkotikapåvirket da jeg leste innlegget (ja dere har vel sikkert fått med dere at jeg har vært gjennom en dramatisk stortåoperasjon?), mente jeg bestemt at det var en av Trines praktfulle saueputer som lå pent anrettet i bakgrunnen. Og der og da føltes det riktig å påpeke at ulldottene nok stammet fra putesauene.
Men au da! Det var visst ikke en sauepute. Ifølge Trines mor var motivet Trines nydelige tvillinger, altså Trines mors barnebarn. De loer trolig ikke.
Nå når jeg er nykter og bebrillet, skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne ta så feil. Unnskyld, Trine. Jeg skjemmes. Bildet over er en av Trines fantastiske saueputer, det er gjengitt uten tillatelse - men det er fordi jeg ønsker meg en sånn en til jul, og da må jeg jo vise hvilken en jeg mener (leser du, Mim? her kan du bestille).
Og sånn går nu dagan - - -
Takk for dypfølt empati etter gårsdagens innlegg. Slikt lindrer både Bergljot og Bergljots syke tå.
Jeg kan meddele at det er dritkjedelig å hinke rundt hjemme. Jeg er sur og synes synd på meg selv. Ikke har jeg fått dusjet, og ikke begriper jeg hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste fire ukene uten å tilte. Ikke ser jeg for meg at det blir noe særlig med blogginga heller - for hva skal jeg skrive om når jeg ikke opplever noe?
Det er grenser for hvor mye jeg kan dele om tå, helbred og daglige sysler i hjemmet. Jeg kan jo begynne å blogge lister, det har jeg hørt er vanlig i tørketider. Lister over favorittbøker, -filmer, -musikk, -skuespillere og sånt. Men siden jeg er noe kulturelt bakpå for tiden (helt siden jeg fikk ungene, egentlig), er neppe lister tingen.
Hvis jeg skulle listeblogge, måtte det blitt om barnebøker, -sanger, -filmer og tilsvarende. Gjesp. Det skal jeg ikke utsette dere for. Et alternativ til listene, er mimring. Jeg kan dele gylne øyeblikk fra en solfylt oppvekst og en jevnt over plettfri vandel (med unntak av to fartsbøter og noen flussete parkeringsbøter). Dobbeltgjesp.
Konklusjonen er som følger: Blir det tyst her inne, er det fordi det ikke skjer noe. Da er Bergljot på Facebook, eller hun spiller teite spill på mobilen. Forhåpentligvis blir dette så stusselig etterhvert at Bergljot heller begynner å lese, hekle eller sette bilder inn i album. Fuglene vet at det er nok å ta fatt i.
Og framdriften ellers? I morgen skal jeg skifte på tåa - eller mer presist, det oppdraget er outsourcet til Gemalen. Jeg er ikke klar for å se poten min ennå, den er sikkert både blå og hoven og full av sting. Lørdag har jeg lov til å dusje, og om halvannen uke skal jeg ta stingene. I tre uker har jeg bare lov å trø forsiktig på hælen, de tre ukene etterpå kan jeg trø nedpå med hele foten, men jeg har ikke lov til å rulle.
Kjøre bil kan jeg visst ikke gjøre på seks uker, så det blir drosje til jobben i starten. Ikke verst for ei stortå.
Men man får jo trøst av sine barn, da:
"Mamma, du er ikke så syk. Jeg har vært mye sykere enn deg, for jeg har hatt borreliose," minnet Vilikke meg om i går kveld. Hun har unektelig et poeng.
Jeg kan meddele at det er dritkjedelig å hinke rundt hjemme. Jeg er sur og synes synd på meg selv. Ikke har jeg fått dusjet, og ikke begriper jeg hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste fire ukene uten å tilte. Ikke ser jeg for meg at det blir noe særlig med blogginga heller - for hva skal jeg skrive om når jeg ikke opplever noe?
Det er grenser for hvor mye jeg kan dele om tå, helbred og daglige sysler i hjemmet. Jeg kan jo begynne å blogge lister, det har jeg hørt er vanlig i tørketider. Lister over favorittbøker, -filmer, -musikk, -skuespillere og sånt. Men siden jeg er noe kulturelt bakpå for tiden (helt siden jeg fikk ungene, egentlig), er neppe lister tingen.
Hvis jeg skulle listeblogge, måtte det blitt om barnebøker, -sanger, -filmer og tilsvarende. Gjesp. Det skal jeg ikke utsette dere for. Et alternativ til listene, er mimring. Jeg kan dele gylne øyeblikk fra en solfylt oppvekst og en jevnt over plettfri vandel (med unntak av to fartsbøter og noen flussete parkeringsbøter). Dobbeltgjesp.
Konklusjonen er som følger: Blir det tyst her inne, er det fordi det ikke skjer noe. Da er Bergljot på Facebook, eller hun spiller teite spill på mobilen. Forhåpentligvis blir dette så stusselig etterhvert at Bergljot heller begynner å lese, hekle eller sette bilder inn i album. Fuglene vet at det er nok å ta fatt i.
Og framdriften ellers? I morgen skal jeg skifte på tåa - eller mer presist, det oppdraget er outsourcet til Gemalen. Jeg er ikke klar for å se poten min ennå, den er sikkert både blå og hoven og full av sting. Lørdag har jeg lov til å dusje, og om halvannen uke skal jeg ta stingene. I tre uker har jeg bare lov å trø forsiktig på hælen, de tre ukene etterpå kan jeg trø nedpå med hele foten, men jeg har ikke lov til å rulle.
Kjøre bil kan jeg visst ikke gjøre på seks uker, så det blir drosje til jobben i starten. Ikke verst for ei stortå.
Men man får jo trøst av sine barn, da:
"Mamma, du er ikke så syk. Jeg har vært mye sykere enn deg, for jeg har hatt borreliose," minnet Vilikke meg om i går kveld. Hun har unektelig et poeng.
onsdag 20. oktober 2010
Operasjon tåverk
Så var tåa og omegn operert. Kirurgen var overmåtes fornøyd, selv er jeg usikker - hele foten er innbandasjert og Bergljot er blitt krøkkete krykkebruker.
All honnør til alle dem som klarer seg med en fot til daglig. Jeg føler meg grusomt funksjonshemmet og hjelpeløs. Og sånn blir det ei god stund framover, har jeg nå oppdaget.
Jeg har tatt ganske lett på dette her. Tåa er en liten ting, det må jo være grei skuring å fikse på den, har jeg tenkt. Hallo, hvor vanskelig kan det være. På konsultasjonen sa også kirurgen at inngrepet var lite, at det var gjort på en halvtime - og at jeg ville få en liten sykmelding etterpå.
Liten sykmelding? Jeg er ute av spill i fire uker!!! Deretter er jeg sykmeldt i halv stilling i fire uker til. Etterutdanningen går helt klart fløyten i denne omgang - og det gjør mye annet også, siden jeg ikke har lov til å kjøre bil før uti desember en gang.
For å dra det kronologisk: Gemalen og jeg møtte i Haugesund mandag formiddag, der ble jeg straks tildelt blå pysj og sendt til venterommet. De visste ikke når jeg skulle inn - men det kunne ta tid. Det gjorde det, to og en halv time ventet jeg før jeg ble leiet inn på operasjonsstuen. Der inne var det fem grønnkledte, med munnbind, og jeg holdt på å snu og løpe ut igjen.
Egentlig hadde de tenkt å bare lokalbedøve meg, men jeg sutret meg til narkose. Tross alt hadde jeg fastet i mange, mange timer - og det ville jeg ha betalt for. To - tre sniff i maska, og jeg flatet ut. Da hadde jeg noen hjerteovervåkingsknapper på overkroppen, veneflon i hånda og ganske bange anelser.
Det siste jeg hørte var operasjonssykepleieren ikke fant det riktige sagbladet. Mens jeg purket i narkosekoma, "delte de stortåens mellomfotben, i tillegg meislet de av fremspringet på denne. Derved ble tåen rettet opp. Det vil si at jeg ble påført et brudd i mellomfotbenet."
Jeg har foreløpig ikke fått se den nye foten min, da den var grundig bandasjert da jeg ble vekket opp fra de døde. Jeg var ganske ør i fletta, jeg skalv og hakket tenner. Men ellers var formen overraskende bra, særlig da jeg fikk kaffe og mat.
Så var det på med klærne, opp på krykkene og ned på apoteket for å hente Pinex Forte. For det ville gjøre vondt, sa de. Vondtene kom ikke før ved leggetid, men da kom de grundig. Første natt var ikke god. Gårsdagen var ikke veldig god, den heller - men jeg tror det verste er over nå.
Iallfall har jeg ikke pillet meg siden jeg la meg i går.
All honnør til alle dem som klarer seg med en fot til daglig. Jeg føler meg grusomt funksjonshemmet og hjelpeløs. Og sånn blir det ei god stund framover, har jeg nå oppdaget.
Jeg har tatt ganske lett på dette her. Tåa er en liten ting, det må jo være grei skuring å fikse på den, har jeg tenkt. Hallo, hvor vanskelig kan det være. På konsultasjonen sa også kirurgen at inngrepet var lite, at det var gjort på en halvtime - og at jeg ville få en liten sykmelding etterpå.
Liten sykmelding? Jeg er ute av spill i fire uker!!! Deretter er jeg sykmeldt i halv stilling i fire uker til. Etterutdanningen går helt klart fløyten i denne omgang - og det gjør mye annet også, siden jeg ikke har lov til å kjøre bil før uti desember en gang.
For å dra det kronologisk: Gemalen og jeg møtte i Haugesund mandag formiddag, der ble jeg straks tildelt blå pysj og sendt til venterommet. De visste ikke når jeg skulle inn - men det kunne ta tid. Det gjorde det, to og en halv time ventet jeg før jeg ble leiet inn på operasjonsstuen. Der inne var det fem grønnkledte, med munnbind, og jeg holdt på å snu og løpe ut igjen.
Egentlig hadde de tenkt å bare lokalbedøve meg, men jeg sutret meg til narkose. Tross alt hadde jeg fastet i mange, mange timer - og det ville jeg ha betalt for. To - tre sniff i maska, og jeg flatet ut. Da hadde jeg noen hjerteovervåkingsknapper på overkroppen, veneflon i hånda og ganske bange anelser.
Det siste jeg hørte var operasjonssykepleieren ikke fant det riktige sagbladet. Mens jeg purket i narkosekoma, "delte de stortåens mellomfotben, i tillegg meislet de av fremspringet på denne. Derved ble tåen rettet opp. Det vil si at jeg ble påført et brudd i mellomfotbenet."
Jeg har foreløpig ikke fått se den nye foten min, da den var grundig bandasjert da jeg ble vekket opp fra de døde. Jeg var ganske ør i fletta, jeg skalv og hakket tenner. Men ellers var formen overraskende bra, særlig da jeg fikk kaffe og mat.
Så var det på med klærne, opp på krykkene og ned på apoteket for å hente Pinex Forte. For det ville gjøre vondt, sa de. Vondtene kom ikke før ved leggetid, men da kom de grundig. Første natt var ikke god. Gårsdagen var ikke veldig god, den heller - men jeg tror det verste er over nå.
Iallfall har jeg ikke pillet meg siden jeg la meg i går.
tirsdag 19. oktober 2010
Ikke død
Takk for all medkjensle i samband med utstrekkjingi av tåi mi!
Alt er vel med oss begge, altså tåa og meg.
Detaljene fra det dramatiske inngrepet kommer.
God natt.
Alt er vel med oss begge, altså tåa og meg.
Detaljene fra det dramatiske inngrepet kommer.
God natt.
søndag 17. oktober 2010
Tolv timer til tåa skal sløyes og fileteres
Akk ja. Så var Bergljot i gang med fasten. Om tolv timer befinner hun seg på dagkirurgisk, nybadet og blank, med høyre stortå i givakt. Gemalen er med som sjåfør og sjelesørger, og Madame Mim skal håndtere avkommet.
Mim er gjør sitt beste for å motivere, det skal hun ha:
"Bergljot, hvis det går bra med operasjonen din i morgen, skal jeg får operert tåa (hammertåa. Red. anm.) mi."
Hvis det går bra. Hvis det går bra, lover jeg å skrive et gripende innlegg om Livet på Lasarettet i morgen.
Na na.
Mim er gjør sitt beste for å motivere, det skal hun ha:
"Bergljot, hvis det går bra med operasjonen din i morgen, skal jeg får operert tåa (hammertåa. Red. anm.) mi."
Hvis det går bra. Hvis det går bra, lover jeg å skrive et gripende innlegg om Livet på Lasarettet i morgen.
Na na.
Urbefolkninger og kosthold
Som sagt er jeg hos mor. Hos mor ser vi på NRK. Blant annet har vi sett på Den store reisen. Jeg har ikke tenkt å drøfte den etiske siden ved å lyskaste primitive samfunn og hvordan hvitinger fungerer i slike settinger.
Jeg vil bare si at jeg ikke hadde fikset det.
Jeg hadde ikke klart å tygge pinnedyr i Vanuatu (den stillehavsøya heter kanskje ikke akkurat det, jeg tar det igjen etter hukommelsen). Ikke hadde jeg klart å suge på geitetarmer i Gobi-ørkenen heller. Melgrauten i Sør-Etiopia hadde jeg nok klart å få i meg (det er jo ingen døde dyr i den), men ikke sauemelk blandet med blod (lokal styrkedrikk).
Forstå meg rett - jeg vet jeg kunne ha klappet ut kumøkk på hyttegulvet, og jeg skulle klart å sove ute. Jeg hadde også fikset fint å gå langt etter vann. Selv om jeg måtte ha gjort alt dette på tom mage.
Jeg minnes vagt en realityserie der noen ble sendt på fleske-camp eller Tjukkholmen med Kari Jaquessen (orker ikke sjekke stavingen, vet det er feil). Meg kunne de sendt til en hvilken som helst kjøttetende utbefolkning, og jeg hadde vært sylslank på tre dager.
Eller dau.
Jeg vil bare si at jeg ikke hadde fikset det.
Jeg hadde ikke klart å tygge pinnedyr i Vanuatu (den stillehavsøya heter kanskje ikke akkurat det, jeg tar det igjen etter hukommelsen). Ikke hadde jeg klart å suge på geitetarmer i Gobi-ørkenen heller. Melgrauten i Sør-Etiopia hadde jeg nok klart å få i meg (det er jo ingen døde dyr i den), men ikke sauemelk blandet med blod (lokal styrkedrikk).
Forstå meg rett - jeg vet jeg kunne ha klappet ut kumøkk på hyttegulvet, og jeg skulle klart å sove ute. Jeg hadde også fikset fint å gå langt etter vann. Selv om jeg måtte ha gjort alt dette på tom mage.
Jeg minnes vagt en realityserie der noen ble sendt på fleske-camp eller Tjukkholmen med Kari Jaquessen (orker ikke sjekke stavingen, vet det er feil). Meg kunne de sendt til en hvilken som helst kjøttetende utbefolkning, og jeg hadde vært sylslank på tre dager.
Eller dau.
lørdag 16. oktober 2010
Gullrekka. Og porno.
Mor (Madame Mim) og Bergljot sitter i sofaen. Mim strikker mariusgenser nummer seks for høsten, Bergljot strikker ingenting for hun kan ikke strikke og drikke gin samtidig. Vi ser på detektimen på NRK og har det riktig så trivelig.
Mim dupper av innimellom (Tause vitner varer veldig lenge, til og med etter Kveldsnytt), Bergljot følger med for begge. Mim orienteres om framdrift og utvikling på mordfronten i våkne øyeblikk.
Underlig nok kvikner Mim til etter at morderne er fanget og detektimen forbi.
"Hva skal vi se på nå?" spør Mim. (Hun fekter med fjernkontrollen, og Bergljot får en snikende følelse av at Mim egentlig har bestemt seg.)
"Kanskje det der sjekkeprogrammet på NRK3? Det med hun komikeren som vil ha type?" foreslår Bergljot entusiastisk.
"Nei, ikke det. Det der musikkprogrammet fra 60-tallet. Det pleier å være bra. Men det liker vel ikke du?"
"Øh. Nei. Jeg har jo ikke sett det..."
(Mim klimprer i vei på fjernkontrollen, og 60-tallsprogrammet kommer opp. Det er underlige greier. En gjeng karer som er stygge på håret som synger ganske stygg musikk. Mim er enig - hun aaaaaner ikke hvem pop-gruppa er, de var iallfall aldri på Radio Luxembourg.)
"Vi får vel se på noe annet, da," sier Mim resignert, og zapper videre.
(Bergljot filosoferer over hvor mye som er skjedd på tv-fronten siden hun vokste opp her inne i indre Ryfylke. Da Bergljot var ung, fantes det bare NRK. Det var jo mange kanalknapper på tv-en, men alle tok inn NRK, i mer eller mindre skurrete grad. Videospiller var ikke en del av medietilbudet, da Mim på den tiden tok avstand fra slikt. Nå har hun resignert for teknologien og fått seg dvd-spiller. Hvem vet, kanskje hun får seg flatskjerm etterhvert også?)
Zap zap. Men hva i svarte...? Bergljot gulper gin og gisper, og Mim zapper febrilsk videre i rasende fart. Jammen er Mim kjapp i fingrene til å være i sekstiåra. Men Bergljot så jo hva det var. Det var noen (ja, flere enn to) som drev med puling inne i Mims fjernsynsapparat. Helt uten sladd gjorde de det, og i HD kvalitet på 40 tommers skjerm.
"Men Mim!!!! Har du porno på tv-en? Usladdet...?" kauker Bergljot.
"Jeg har jo fortalt at det av og til kommer slikt seint på kveldene og i helgene. Første gangen vi tullet oss inn på den kanalen, var akten filmet på så nært hold at din far ikke så hva det var de holdt på med. Enda han hadde brillene på seg og alt...," sier Mim forarget.
Mim er meget kritisk til pornografi, for å si det forsiktig. Bergljot er vokst opp i et anstendig hjem med minimalt med nakenhet og sedløyse.
Bergljot vrinsker av latter. Mim snøfter.
"Noen må blogge om dette, Mim, det forstår du vel?"
"Ja. Men du får gjøre det du. Jeg kan ikke."
Bergljot takker og bukker. Det er pigede ikke hver dag man får en slik historie, fra røynda, rekandes på ei fjøl.
Mim dupper av innimellom (Tause vitner varer veldig lenge, til og med etter Kveldsnytt), Bergljot følger med for begge. Mim orienteres om framdrift og utvikling på mordfronten i våkne øyeblikk.
Underlig nok kvikner Mim til etter at morderne er fanget og detektimen forbi.
"Hva skal vi se på nå?" spør Mim. (Hun fekter med fjernkontrollen, og Bergljot får en snikende følelse av at Mim egentlig har bestemt seg.)
"Kanskje det der sjekkeprogrammet på NRK3? Det med hun komikeren som vil ha type?" foreslår Bergljot entusiastisk.
"Nei, ikke det. Det der musikkprogrammet fra 60-tallet. Det pleier å være bra. Men det liker vel ikke du?"
"Øh. Nei. Jeg har jo ikke sett det..."
(Mim klimprer i vei på fjernkontrollen, og 60-tallsprogrammet kommer opp. Det er underlige greier. En gjeng karer som er stygge på håret som synger ganske stygg musikk. Mim er enig - hun aaaaaner ikke hvem pop-gruppa er, de var iallfall aldri på Radio Luxembourg.)
"Vi får vel se på noe annet, da," sier Mim resignert, og zapper videre.
(Bergljot filosoferer over hvor mye som er skjedd på tv-fronten siden hun vokste opp her inne i indre Ryfylke. Da Bergljot var ung, fantes det bare NRK. Det var jo mange kanalknapper på tv-en, men alle tok inn NRK, i mer eller mindre skurrete grad. Videospiller var ikke en del av medietilbudet, da Mim på den tiden tok avstand fra slikt. Nå har hun resignert for teknologien og fått seg dvd-spiller. Hvem vet, kanskje hun får seg flatskjerm etterhvert også?)
Zap zap. Men hva i svarte...? Bergljot gulper gin og gisper, og Mim zapper febrilsk videre i rasende fart. Jammen er Mim kjapp i fingrene til å være i sekstiåra. Men Bergljot så jo hva det var. Det var noen (ja, flere enn to) som drev med puling inne i Mims fjernsynsapparat. Helt uten sladd gjorde de det, og i HD kvalitet på 40 tommers skjerm.
"Men Mim!!!! Har du porno på tv-en? Usladdet...?" kauker Bergljot.
"Jeg har jo fortalt at det av og til kommer slikt seint på kveldene og i helgene. Første gangen vi tullet oss inn på den kanalen, var akten filmet på så nært hold at din far ikke så hva det var de holdt på med. Enda han hadde brillene på seg og alt...," sier Mim forarget.
Mim er meget kritisk til pornografi, for å si det forsiktig. Bergljot er vokst opp i et anstendig hjem med minimalt med nakenhet og sedløyse.
Bergljot vrinsker av latter. Mim snøfter.
"Noen må blogge om dette, Mim, det forstår du vel?"
"Ja. Men du får gjøre det du. Jeg kan ikke."
Bergljot takker og bukker. Det er pigede ikke hver dag man får en slik historie, fra røynda, rekandes på ei fjøl.
fredag 15. oktober 2010
Heim til hu mor
Nå reiser jeg snart hjem til mor. Bare jeg, uten Gemalen og ungene. Husker ikke sist jeg dro hjem alene.
Mor har lammelår i ovnen og gin i skapet (konjakken ble visst borte da bror min var hjemme med tvillingbeibiene sine tidligere i uka). Jeg skal bidra med uovertruffent humør og bitter lemon. Så skal mor strikke (hun har satt seg fore å strikke mariusgenser til samtlige seks barnebarn) og jeg skal kanskje hekle. Eller noe.
Nevnte jeg at vi skal drikke gin?
Vi skal besøke farmor, og vi skal gå tur med Stella, som trolig er den eneste gardabikkja i Sør-Norge som er stuehund (foreløpig er hun ikke skjødehund). Stella liker nemlig ikke å sove ute - da bjeffer hun og går bananas.
(Bananas går hun forresten inne også, av og til, da herper hun blant annet dører. Men det er bare bra, for da blir de skiftet ut, og det var kanskje på tide? Så det er en mening med alt.)
Jeg skulle reist hjem oftere. Men ser at dagene og ukene går, og når helga kommer - ja da er vi ganske pumpa, hele gjengen. Dessuten ser jeg for meg at det er kav å ha oss også, De tre små griser lager både leven og kaos rundt seg.
Jeg skal spise frokost i morgenkåpa, og se på dårlige kåbbåifilmer på tv2 på formiddagen (mor liker kåbbåifilmer). Og så skal jeg gjemme fyrstikkene, slik at hun ikke kan fyre opp i atomreaktoren sin. Husker ikke om jeg har blogget om den før? Atomreaktoren er et beist av en ovn som er så effektiv at den ikke er til å være i hus med.
Og så skal jeg drikke litt gin, men ikke på formiddagene, altså. Vi er tross alt ikke helt ute og kjører, verken mor eller jeg.
Jeg hadde tenkt å begå litt husarbeid før avreise, litt gnikking og gnukking på badene og sånn. Men nå tror jeg at jeg ikke skal gjøre det likevel. Hallo, ingen av de jeg bor med bryr seg om støv og bøss og rot - så hva er poenget? Tross alt har jeg ryddet og vasket klær.
Blir det for ille, er det bare å ta en (støv)allergipille.
Mor har lammelår i ovnen og gin i skapet (konjakken ble visst borte da bror min var hjemme med tvillingbeibiene sine tidligere i uka). Jeg skal bidra med uovertruffent humør og bitter lemon. Så skal mor strikke (hun har satt seg fore å strikke mariusgenser til samtlige seks barnebarn) og jeg skal kanskje hekle. Eller noe.
Nevnte jeg at vi skal drikke gin?
Vi skal besøke farmor, og vi skal gå tur med Stella, som trolig er den eneste gardabikkja i Sør-Norge som er stuehund (foreløpig er hun ikke skjødehund). Stella liker nemlig ikke å sove ute - da bjeffer hun og går bananas.
(Bananas går hun forresten inne også, av og til, da herper hun blant annet dører. Men det er bare bra, for da blir de skiftet ut, og det var kanskje på tide? Så det er en mening med alt.)
Jeg skulle reist hjem oftere. Men ser at dagene og ukene går, og når helga kommer - ja da er vi ganske pumpa, hele gjengen. Dessuten ser jeg for meg at det er kav å ha oss også, De tre små griser lager både leven og kaos rundt seg.
Jeg skal spise frokost i morgenkåpa, og se på dårlige kåbbåifilmer på tv2 på formiddagen (mor liker kåbbåifilmer). Og så skal jeg gjemme fyrstikkene, slik at hun ikke kan fyre opp i atomreaktoren sin. Husker ikke om jeg har blogget om den før? Atomreaktoren er et beist av en ovn som er så effektiv at den ikke er til å være i hus med.
Og så skal jeg drikke litt gin, men ikke på formiddagene, altså. Vi er tross alt ikke helt ute og kjører, verken mor eller jeg.
Jeg hadde tenkt å begå litt husarbeid før avreise, litt gnikking og gnukking på badene og sånn. Men nå tror jeg at jeg ikke skal gjøre det likevel. Hallo, ingen av de jeg bor med bryr seg om støv og bøss og rot - så hva er poenget? Tross alt har jeg ryddet og vasket klær.
Blir det for ille, er det bare å ta en (støv)allergipille.
torsdag 14. oktober 2010
Bergljot skal under kniven
Ja da. Jeg lyver ikke.
Mandag klokken midt på dagen skal foten min beskjæres med meisel og øks og motorsag. Vi snakker ikke amputasjon, altså, doktoren skal bare kappe av noe overflødig brusk, flytte litt på en leddkapsel og stramme opp ei slapp sene. Så skal foten bli god som ny.
Bergljot har nemlig hallux valgus. Det høres ut som noe veldig sjeldent og eksotisk på latin - men siden jeg er blitt så åpen og ærlig i det siste, skal jeg fortelle hva lidelsen egentlig består i: Bergljot har skeiv stortå. Jau då.
Hallux er ifølge internetten en utpreget kjerringlidelse som ofte kommer i kombinasjon med hammertå (NBNBNB! Det har ikke Bergljot!).
Tilstanden oppstår ofte i førtiårene (kremt kremt), og den rammer særlig damer som har gått mye i for små sko, for spisse sko og/eller for høye sko. Og så er det et arvelig element ute og går i tillegg. Det er flust i skakke og misdannede tær i min familie, på begge sider, tror jeg. Derfor har det, i mitt tilfelle, neppe vært utslagsgivende at jeg er i flere generasjoner har gått i for små sko. (Hallo! Jeg er en nummer 37, uansett! Sånn er det bare. Au.)
Bergljot innehar de styggeste føttene i Nord-Europa, dette er blitt grundig og omstendelig omblogget her inne. Nå skal det bli andre boller. Eller rettere sagt annen bolle, for det er bare den ene labben som skal skjæres ned nå. Den andre får vente til den ene virker som den skal.
Jeg er forespeilet flere uker med spesialsåle under foten. Den skal visst ikke belastes, hvilket jo betyr at jeg sikkert skal gå på krykker. Hump hump. Det blir veldig moro i et hus på tre etasjer, kjenner jeg. Og etterpå må jeg visst gå i praktiske sko i mange måneder, til tåa har grodd fast i riktig vinkel eller hva man nå skal kalle det.
Jeg tror det blir fint å få føtter som ikke er vonde å gå på. Men jeg er jo litt bekymret for inngrepet. Jeg er jo aldri blitt skjært i før. Og så driver jo sykehusene og sparer så voldsomt for tiden - hva om de ikke vil gi meg nok dop? Jeg vil ha masse, masse dop. Og bind for øynene, slik at jeg ikke ser hva som skjer der nede i fotenden.
Og etterpå vil jeg ha premie.
Mandag klokken midt på dagen skal foten min beskjæres med meisel og øks og motorsag. Vi snakker ikke amputasjon, altså, doktoren skal bare kappe av noe overflødig brusk, flytte litt på en leddkapsel og stramme opp ei slapp sene. Så skal foten bli god som ny.
Bergljot har nemlig hallux valgus. Det høres ut som noe veldig sjeldent og eksotisk på latin - men siden jeg er blitt så åpen og ærlig i det siste, skal jeg fortelle hva lidelsen egentlig består i: Bergljot har skeiv stortå. Jau då.
Hallux er ifølge internetten en utpreget kjerringlidelse som ofte kommer i kombinasjon med hammertå (NBNBNB! Det har ikke Bergljot!).
Tilstanden oppstår ofte i førtiårene (kremt kremt), og den rammer særlig damer som har gått mye i for små sko, for spisse sko og/eller for høye sko. Og så er det et arvelig element ute og går i tillegg. Det er flust i skakke og misdannede tær i min familie, på begge sider, tror jeg. Derfor har det, i mitt tilfelle, neppe vært utslagsgivende at jeg er i flere generasjoner har gått i for små sko. (Hallo! Jeg er en nummer 37, uansett! Sånn er det bare. Au.)
Bergljot innehar de styggeste føttene i Nord-Europa, dette er blitt grundig og omstendelig omblogget her inne. Nå skal det bli andre boller. Eller rettere sagt annen bolle, for det er bare den ene labben som skal skjæres ned nå. Den andre får vente til den ene virker som den skal.
Jeg er forespeilet flere uker med spesialsåle under foten. Den skal visst ikke belastes, hvilket jo betyr at jeg sikkert skal gå på krykker. Hump hump. Det blir veldig moro i et hus på tre etasjer, kjenner jeg. Og etterpå må jeg visst gå i praktiske sko i mange måneder, til tåa har grodd fast i riktig vinkel eller hva man nå skal kalle det.
Jeg tror det blir fint å få føtter som ikke er vonde å gå på. Men jeg er jo litt bekymret for inngrepet. Jeg er jo aldri blitt skjært i før. Og så driver jo sykehusene og sparer så voldsomt for tiden - hva om de ikke vil gi meg nok dop? Jeg vil ha masse, masse dop. Og bind for øynene, slik at jeg ikke ser hva som skjer der nede i fotenden.
Og etterpå vil jeg ha premie.
Å nei og nei. Jeg skal etterutdannes!
Det går litt fort i svingene av og til. I går gikk jeg på jobb som vanlig, jeg leste eposten min som vanlig, så et fagtidsskrift - og der sto det om et etterutdanningsprogram på UiO.
"Nei det så kjekt ut," tenkte jeg, og gikk inn på internetten for å lese mer. Et kvarter seinere hadde jeg fått go fra jobben og Gemalen om å go for it - så nå er det visst ingen vei tilbake.
Ikke det at jeg vil tilbake. Men jeg er litt smånervøs, bare. For at de andre er flinkere enn meg, for at jeg ikke skal klare å henge med i svingene, for at jeg ikke skal få til oppgavene (ja da. Det blir visst hjemmearbeid. Gruppearbeid også).
Jeg har jo vært under utdanning tidligere, da satset jeg på en studieteknikk basert på skippertak og panikkhandlinger. Metodikken anbefales ikke andre; den gjør vondt, den er nervepirrende og den er slettes ikke gunstig for samvittigheten.
Denne gangen skal jeg jobbe jevnt og trutt, trur eg. Være Flittig-Lise. Jeg skal stille intelligente spørsmål på forelesningene og være aktiv i gruppediskusjonene. Trur eg. Jeg skal ikke utsette lesing og oppgaveskriving (jeg utsetter bestandig alt til siste liten), og jeg skal være fokusert og konsentrert. Eller noe.
Det går vel bra. Så lenge jeg slipper å lage powerpointpresentasjon...
"Nei det så kjekt ut," tenkte jeg, og gikk inn på internetten for å lese mer. Et kvarter seinere hadde jeg fått go fra jobben og Gemalen om å go for it - så nå er det visst ingen vei tilbake.
Ikke det at jeg vil tilbake. Men jeg er litt smånervøs, bare. For at de andre er flinkere enn meg, for at jeg ikke skal klare å henge med i svingene, for at jeg ikke skal få til oppgavene (ja da. Det blir visst hjemmearbeid. Gruppearbeid også).
Jeg har jo vært under utdanning tidligere, da satset jeg på en studieteknikk basert på skippertak og panikkhandlinger. Metodikken anbefales ikke andre; den gjør vondt, den er nervepirrende og den er slettes ikke gunstig for samvittigheten.
Denne gangen skal jeg jobbe jevnt og trutt, trur eg. Være Flittig-Lise. Jeg skal stille intelligente spørsmål på forelesningene og være aktiv i gruppediskusjonene. Trur eg. Jeg skal ikke utsette lesing og oppgaveskriving (jeg utsetter bestandig alt til siste liten), og jeg skal være fokusert og konsentrert. Eller noe.
Det går vel bra. Så lenge jeg slipper å lage powerpointpresentasjon...
onsdag 13. oktober 2010
Om forkastninger og appelsinhud og slikt
Here I am, som Marion Ravn ville ha kvitret. I den grad ravner kvitrer, mulig de kakler eller piper. Eller krakraer.
En sped, liten reiseskildring er vel på sin plass, tross alt har bloggen framstått som dau i halvannen uke nå. Bergljot har turnert i Pyreneene igjen - denne gangen ikke med jobben i direktoratet, men med et oljeselskap som begynner på S.
S leter ikke etter olje i nevnte fjellkjede - og direktoratet har heller ingen direkte engasjementer i denne delen av verden. Men det har seg sånn at Pyreneene har mange fellestrekk med undergrunnen på norsk sokkel, derfor blir geologer og lignende liksom litt klokere på hjemlige forhold ved å kikke på fjellsidene i nordre Spania.
Først fly til Barcelona. Så fire timer i buss til Ainsa, en fin liten by ved foten av fjellene. Gamlebyen er fra 1300-tallet, den er laget av stein, pyntet med blomster og den har ekte vollgrav (tørrlagt, men likevel) rundt seg.
Ainsa har et bittelite sentrum, ei svær elv og fjell på alle kanter (bombe). Her er det anslagsvis like mange hoteller og spisesteder som innbyggere. De har visst en turistsesong der oppe, men den er iallfall ikke på høsten.
Solen sto høyt på himmelen hele uka, og vi var ute hele dagen. Vi så på turbeditter og fluviale avsetninger, skifer og sandstein, gode reservoarer og dårlige reservoarer. Vi trampet rundt på løse stier i halvhøyt gras, vi tisset i buskene og og vi kløyv opp rødlige fjellsider for å se på steinstrukturer.
Bergljot er jo ingen geolog, må vite. Bergljot har kun daffelinja fra gymnaset (=samfunn uten matte) og noe høyskole etter det igjen. Selv etter dagevis i fjellene ser Bergljot bare fjell og stein når de andre ser formasjoner og forkastninger.
Litt overflatisk kunnskap har nok piplet inn i den realfaglige delen av hjernen (den har ligget brakk i noen år). Jeg babler i vei om Eocen, platetektonikk og Darcys lov, om turbeditter og injektitter og fuglene vet hva. Jeg skjønner jo ikke halvparten av det jeg selv tatler om, men det er fint å feike, liksom. Til noen stiller ekle oppfølgingsspørsmål.
Solen sto høyt på himmelen hele uka, og Bergljot ble frisk og rød i kinnene. Den sunne profilen avtok radikalt til kvelds, da gikk det i vin og gåselever og fisk servert med hode og hale og beingrind. Mye av inntaket er ettertrykkelig lagret rundt midjen og tilhørende herligheter.
Vi dro etterhvert til Barcelona for å reurbaniseres, der bodde vi på et hotell som heter B. Rett og slett. B var stilige saker, her var det design så det holdt! Badet var bokstavelig talt midt i soverommet - skulle man dusje privat, måtte man ty til en slags persienneløsning (se bildet).
Vannkranene var så avva at selv sivilingeniørene i S måtte ty til den vedlagte bruksanvisningen - og Bergljot presterte å forbrenne begge føttene sine i et fåfengt forsøk på å regulere temperaturen på vannet.
Design er jo en fin ting i mange sammenhenger. Men det jeg ikke begriper, er at de som lager hotelldesign er så lite opptatt av belysning. Det er ikke lett å sminke seg når det nesten ikke er lys på badet. Jeg strevde fælt med å finne meg selv i speilet.
Til gjengjeld hadde designeren boltret seg med lyskastere i sovegemakkene! Der var det et digert helfigurspeil med noen grusomme lanterner over. La meg si det sånn: Hver en bulk, forkastning og formasjon ble fremhevet. Cellulittene ble lyssatt fra alle vinkler.
Det må være mannfolk som lyssetter hotellrom! Tipper de vil ha det dunkelt på badet slik at de slipper å se sine egne nesehår. Siden de jevnt over er tilfredse med kroppene sine, synes det er det er flott å se seg selv i helfigur innrammet i lyset av 200 W pærer.
For all del, det er ikke bare B som har bommet på belysningen. Dette er et generelt hotellproblem, vil jeg si. Jeg fester nå min lit til fru Stordalen - håper hun får Petter'n til å gjøre noe med lampene på Choice-hotellene. En del klesbutikker har skjønt det; damer vil ha litt flatt lys når de skal se på seg selv uten klær. Vi har hverken ønske om eller behov for å se alt.
Det ble visst mye om fjell og hotell. Bergljot var hjemme fredag kveld, men la straks avgårde på høstferie i fjell, men uten hotell, med familien. Man lever da i tiden og forventer effektivitet. Nå venter nye dager som gressenke da Gemalen og avkommet har dratt til svigers.
Så nå skal det soves. Hola!
En sped, liten reiseskildring er vel på sin plass, tross alt har bloggen framstått som dau i halvannen uke nå. Bergljot har turnert i Pyreneene igjen - denne gangen ikke med jobben i direktoratet, men med et oljeselskap som begynner på S.
S leter ikke etter olje i nevnte fjellkjede - og direktoratet har heller ingen direkte engasjementer i denne delen av verden. Men det har seg sånn at Pyreneene har mange fellestrekk med undergrunnen på norsk sokkel, derfor blir geologer og lignende liksom litt klokere på hjemlige forhold ved å kikke på fjellsidene i nordre Spania.
Først fly til Barcelona. Så fire timer i buss til Ainsa, en fin liten by ved foten av fjellene. Gamlebyen er fra 1300-tallet, den er laget av stein, pyntet med blomster og den har ekte vollgrav (tørrlagt, men likevel) rundt seg.
Ainsa har et bittelite sentrum, ei svær elv og fjell på alle kanter (bombe). Her er det anslagsvis like mange hoteller og spisesteder som innbyggere. De har visst en turistsesong der oppe, men den er iallfall ikke på høsten.
Solen sto høyt på himmelen hele uka, og vi var ute hele dagen. Vi så på turbeditter og fluviale avsetninger, skifer og sandstein, gode reservoarer og dårlige reservoarer. Vi trampet rundt på løse stier i halvhøyt gras, vi tisset i buskene og og vi kløyv opp rødlige fjellsider for å se på steinstrukturer.
Bergljot er jo ingen geolog, må vite. Bergljot har kun daffelinja fra gymnaset (=samfunn uten matte) og noe høyskole etter det igjen. Selv etter dagevis i fjellene ser Bergljot bare fjell og stein når de andre ser formasjoner og forkastninger.
Litt overflatisk kunnskap har nok piplet inn i den realfaglige delen av hjernen (den har ligget brakk i noen år). Jeg babler i vei om Eocen, platetektonikk og Darcys lov, om turbeditter og injektitter og fuglene vet hva. Jeg skjønner jo ikke halvparten av det jeg selv tatler om, men det er fint å feike, liksom. Til noen stiller ekle oppfølgingsspørsmål.
Solen sto høyt på himmelen hele uka, og Bergljot ble frisk og rød i kinnene. Den sunne profilen avtok radikalt til kvelds, da gikk det i vin og gåselever og fisk servert med hode og hale og beingrind. Mye av inntaket er ettertrykkelig lagret rundt midjen og tilhørende herligheter.
Vi dro etterhvert til Barcelona for å reurbaniseres, der bodde vi på et hotell som heter B. Rett og slett. B var stilige saker, her var det design så det holdt! Badet var bokstavelig talt midt i soverommet - skulle man dusje privat, måtte man ty til en slags persienneløsning (se bildet).
Vannkranene var så avva at selv sivilingeniørene i S måtte ty til den vedlagte bruksanvisningen - og Bergljot presterte å forbrenne begge føttene sine i et fåfengt forsøk på å regulere temperaturen på vannet.
Design er jo en fin ting i mange sammenhenger. Men det jeg ikke begriper, er at de som lager hotelldesign er så lite opptatt av belysning. Det er ikke lett å sminke seg når det nesten ikke er lys på badet. Jeg strevde fælt med å finne meg selv i speilet.
Til gjengjeld hadde designeren boltret seg med lyskastere i sovegemakkene! Der var det et digert helfigurspeil med noen grusomme lanterner over. La meg si det sånn: Hver en bulk, forkastning og formasjon ble fremhevet. Cellulittene ble lyssatt fra alle vinkler.
Det må være mannfolk som lyssetter hotellrom! Tipper de vil ha det dunkelt på badet slik at de slipper å se sine egne nesehår. Siden de jevnt over er tilfredse med kroppene sine, synes det er det er flott å se seg selv i helfigur innrammet i lyset av 200 W pærer.
For all del, det er ikke bare B som har bommet på belysningen. Dette er et generelt hotellproblem, vil jeg si. Jeg fester nå min lit til fru Stordalen - håper hun får Petter'n til å gjøre noe med lampene på Choice-hotellene. En del klesbutikker har skjønt det; damer vil ha litt flatt lys når de skal se på seg selv uten klær. Vi har hverken ønske om eller behov for å se alt.
Det ble visst mye om fjell og hotell. Bergljot var hjemme fredag kveld, men la straks avgårde på høstferie i fjell, men uten hotell, med familien. Man lever da i tiden og forventer effektivitet. Nå venter nye dager som gressenke da Gemalen og avkommet har dratt til svigers.
Så nå skal det soves. Hola!
søndag 3. oktober 2010
Hola!
Bare sånn i forbifarten, før man eventuelt blåser på havet. Kofferten er pakket og vel så det, nettbanken er kontaktet (huff) og passet er spadd fram. Krise-AmEx-kortet (som skal erstatte det som plutselig hadde gått ut på dato) er ankommet fra Stockholm - alt ligger dermed til rette for en ny ekskursjon til Espana.
Eller - jeg vet jo ikke hva jeg skal reise i. Eller hvor skoa mine er (de praktiske, altså, jeg vet hvor alle de upraktiske er). Drosjen kommer før seks i morgen tidlig, noe som tilsier at det bær gjøres et søk nå før leggetid.
I helga har det vært så mye annet å gjøre enn å pakke. Vilhellerikke blir tre i morgen (hurra for beibien min), og hun er blitt feiret både vel og lenge. Faktisk er jeg kvalm ennå, enda jeg ikke har spist kake på sju timer.
Det blir vel sikkert ikke noe særlig til blogging de neste dagene. Ser for meg travle dager og tett program, dog ser jeg ikke for meg at det blir like mye fin som sist. Hallo, man lærer.
Na na!
Eller - jeg vet jo ikke hva jeg skal reise i. Eller hvor skoa mine er (de praktiske, altså, jeg vet hvor alle de upraktiske er). Drosjen kommer før seks i morgen tidlig, noe som tilsier at det bær gjøres et søk nå før leggetid.
I helga har det vært så mye annet å gjøre enn å pakke. Vilhellerikke blir tre i morgen (hurra for beibien min), og hun er blitt feiret både vel og lenge. Faktisk er jeg kvalm ennå, enda jeg ikke har spist kake på sju timer.
Det blir vel sikkert ikke noe særlig til blogging de neste dagene. Ser for meg travle dager og tett program, dog ser jeg ikke for meg at det blir like mye fin som sist. Hallo, man lærer.
Na na!
fredag 1. oktober 2010
Farlige dyr i Pyreneene
...jeg har nå oppdaget at det er slanger oppi de der Pyreneene.
(The Crossed Viper, also known as the Common Viper and the European Adder (Vipera
berus) is a fairly small snake, rarely longer than 2ft, but are known to reach 3ft or so. The background colour ranges from grey and olive to yellow or brown, with a dark zigzag pattern running down the length of its back, and a 'v' or 'x' shape on the head region. Their food consists mainly of rodents, amphibians and lizards, although birds and their eggs are sometimes consumed.)
Jeg tror vi snakker spansk hoggorm, men jeg er ikke stø nok i engelsk til å være sikker. Disse spanske ormene eter ifølge turoperatørens HMS-notat firfirsler og øgler - og slikt er jo like nifst som selveste slangene.
Skorpioner har de også. Og hva betyr for eksempel at de er realtivt harmløse? På bildet ser dere en ekte spansk skorpion, lånt fra nettet (unnskyld).
(Scorpion venoms are geared towards activity in other arthropods and therefore most scorpions are relatively harmless to humans; stings produce only local effects (such as pain, numbness or swelling). Unless molested, scorpions are generally harmless and timid, and only make use of the sting for the purpose of killing prey. Generally, they will run from danger, or remain very still. Also if you want to pick anything up to look at then be very careful and exercise common sense.)
Ka farsken. Dette visste jeg ikke om sist jeg var der. Og jeg som gikk rundt i kortlivet Kari Traa-kortebukse og alt mulig.
Denne gangen tror jeg pigede det blir full survival suit. Hvis jeg da tar sjansen på å reise.
torsdag 30. september 2010
Mer husmortipsing
Gårsdagens deling ble såpass godt mottatt at jeg følger opp med mer. Hvilken lettelse at det er andre makelige husmødre der ute som legger sin flid i å kutte svinger!
Har du en mann som roter/ikke rydder? En som hiver og slenger rundt seg, og som har diffuse gulvsystemer for halvrene, halvskitne og helskitne klær? Systemer som i praksis betyr at du, Husets Herskerinne, soper alt tøyet sammen og hiver det til vask når du er lei av å snuble i det?
Kjøp deg en svær, dekorativ kurv med lokk! Lemp Mannens gulvklær oppi der etterhvert som de oppstår. Ideen er at når Mannen er tom for strømper, rene skjorter eller bukser - eller når kurven simpelthen er full - da vet Mannen at han må ta affære.
Siden kurven er belokket, slipper du å gremmes av at den er full og ulekker (husk, det vi ikke ser, har vi ikke vondt av). Og Mannen kan selv bestemme når han vil ta et personlig oppgjør med kurvens innhold.
- Du slipper å se rotet
- Du slipper å snuble i rotet
- Du slipper å gneldre (om akkurat dette, iallfall)
- Barna slipper å bli utsatt for uheldig rollemodellering/påvirkning
Trikset er ikke testet ut i Bergljot-heimen (ooops! Røpet jeg nå at dette er en problemstilling hjemme hos oss? Det var overhodet ikke meningen), men det kan komme til å bli det i nær framtid.
Og virker det i henhold til forventningene, så er det mulig det blir utvidet til også å omfatte ungene.
Les ellers Pias beslektede og som vanlig hylende morsomme innlegg om at det ikke går seg til.
Har du en mann som roter/ikke rydder? En som hiver og slenger rundt seg, og som har diffuse gulvsystemer for halvrene, halvskitne og helskitne klær? Systemer som i praksis betyr at du, Husets Herskerinne, soper alt tøyet sammen og hiver det til vask når du er lei av å snuble i det?
Kjøp deg en svær, dekorativ kurv med lokk! Lemp Mannens gulvklær oppi der etterhvert som de oppstår. Ideen er at når Mannen er tom for strømper, rene skjorter eller bukser - eller når kurven simpelthen er full - da vet Mannen at han må ta affære.
Siden kurven er belokket, slipper du å gremmes av at den er full og ulekker (husk, det vi ikke ser, har vi ikke vondt av). Og Mannen kan selv bestemme når han vil ta et personlig oppgjør med kurvens innhold.
- Du slipper å se rotet
- Du slipper å snuble i rotet
- Du slipper å gneldre (om akkurat dette, iallfall)
- Barna slipper å bli utsatt for uheldig rollemodellering/påvirkning
Trikset er ikke testet ut i Bergljot-heimen (ooops! Røpet jeg nå at dette er en problemstilling hjemme hos oss? Det var overhodet ikke meningen), men det kan komme til å bli det i nær framtid.
Og virker det i henhold til forventningene, så er det mulig det blir utvidet til også å omfatte ungene.
Les ellers Pias beslektede og som vanlig hylende morsomme innlegg om at det ikke går seg til.
onsdag 29. september 2010
Husmortips for de makelige
Her er et knippe tips til den dorske, men praktiske husmor.
1: Barnestrømpebukser med hull på tåa blir til tights eller leggings eller longs eller lignende om man ganske enkelt klipper av foten. Det geniale er at man slettes ikke trenger å sy kanten nede - for den rakner ikke! Tips: Jorunn. Æres den som æres bør.
2: Har du gulnede/grånede ekshvite vaskekluter eller håndklær? Dryl en dæsj klorin rett i vaskekammert på maskina - og blenda kan bare gå og legge seg! Pssst, ikke si det til eventuelle menn i husholdningen, trikset er ikke i tråd med instruksjonsboka til vaskemaskina. Mannfolk er jo så lite fleksible på sånt. Dette har jeg for øvrig lært av Bodil.
3. Som en avlegger av punkt 2, vurderer jeg å teste klorin i badevannet. Kanskje det vil ta knekken på de uavvaskbare sørgerendene på døtrene mine? De rører i søla hver dag i barnehagen, og dritten er ikke til å få bort. Det er ikke nok å holde neglene korte eller skrubbe dem med børst. Det er mulig brunfargen fra sommeren ryker i samme slengen, men hallo. Man må tåle å ofre litt. NB! Dette er ikke testet ut.
4. Er det fortsatt flekker på ulla etter at den er vasket på ullprogram og med Milo? Gni grønnsåpe på flekkene. Dersom vi ikke snakker årgangsskitt, kan det godt hende skitten går bort. Det gjorde den iallfall den ene gangen jeg prøvde (altså skrinn empiri her, men verd å prøve).
Dett var dett for denne gang. Skulle det dukke opp mer som kan være relevant for fler, skal jeg dele med meg.
Jeg lover.
1: Barnestrømpebukser med hull på tåa blir til tights eller leggings eller longs eller lignende om man ganske enkelt klipper av foten. Det geniale er at man slettes ikke trenger å sy kanten nede - for den rakner ikke! Tips: Jorunn. Æres den som æres bør.
2: Har du gulnede/grånede ekshvite vaskekluter eller håndklær? Dryl en dæsj klorin rett i vaskekammert på maskina - og blenda kan bare gå og legge seg! Pssst, ikke si det til eventuelle menn i husholdningen, trikset er ikke i tråd med instruksjonsboka til vaskemaskina. Mannfolk er jo så lite fleksible på sånt. Dette har jeg for øvrig lært av Bodil.
3. Som en avlegger av punkt 2, vurderer jeg å teste klorin i badevannet. Kanskje det vil ta knekken på de uavvaskbare sørgerendene på døtrene mine? De rører i søla hver dag i barnehagen, og dritten er ikke til å få bort. Det er ikke nok å holde neglene korte eller skrubbe dem med børst. Det er mulig brunfargen fra sommeren ryker i samme slengen, men hallo. Man må tåle å ofre litt. NB! Dette er ikke testet ut.
4. Er det fortsatt flekker på ulla etter at den er vasket på ullprogram og med Milo? Gni grønnsåpe på flekkene. Dersom vi ikke snakker årgangsskitt, kan det godt hende skitten går bort. Det gjorde den iallfall den ene gangen jeg prøvde (altså skrinn empiri her, men verd å prøve).
Dett var dett for denne gang. Skulle det dukke opp mer som kan være relevant for fler, skal jeg dele med meg.
Jeg lover.
Bloody Bergljot & the Hufsa
Ja ja. Tittelen på innlegget lover litt mer enn jeg kan holde. Men altså, i går var jeg i Blodbanken for å by på meg selv. Det var sånn cirka 30 andre også, for det var oppstart for nye givere.
Jeg registrerer at ting har skjedd siden sist jeg ga blod av meg selv, på 90-tallet - nå får man for eksempel informasjon. En halv times foredrag om risiko, blodplater, hepatitt og piercingkarantener. Etter den seansen bar det rett til prøvestikking og et lett avhør om personlige forhold som sykehistorikk og slikt.
Nå blir det ulidelig spennende framover: Vil de ha meg? Eller stryker jeg på blodprosenten? Nå som jeg med egne øyne har sett premiehylla, vil det føles sårt og vondt og vanskelig å bli avvist. Jeg klarte å identifisere minst seks ulike mummikopper. Jeg tror til og med at jeg så favorittmummien min, nemlig Hufsa.
Å så lyst jeg har på en hufsekopp! Faktisk tror jeg at jeg skal satse på et helt hufseservise.
tirsdag 28. september 2010
Tilbake til Pyreneene
...jammen godt at jeg gjorde meg noen bokstavelig talt dyrkjøpte erfaringer i Pyreneene og omegn for noen uker siden. Jeg skal nemlig tilbake igjen alt i neste uke.
Dere tror kanskje at jeg flunka geologikurset (subsidiært den sosiale delen av ekskursjonen) og må konte? Neida! Jeg skal bare ned på en aldri så liten reportasjetur.
Denne gangen skal jeg være aktsom i omgang med sangria, og jeg skal slettes ikke la meg forføre/-lede av pågående selgere. Og jeg skal drikke masse vann i felten, sånn at jeg ikke havner til køys med hodepine.
Gemalen er nok gladere på mine vegne enn på egne, for å si det sånn. Han får (nok) ei travel uke.
Men sånn er det å ha kone som jobber i Staten. Akk ja.
Dere tror kanskje at jeg flunka geologikurset (subsidiært den sosiale delen av ekskursjonen) og må konte? Neida! Jeg skal bare ned på en aldri så liten reportasjetur.
Denne gangen skal jeg være aktsom i omgang med sangria, og jeg skal slettes ikke la meg forføre/-lede av pågående selgere. Og jeg skal drikke masse vann i felten, sånn at jeg ikke havner til køys med hodepine.
Gemalen er nok gladere på mine vegne enn på egne, for å si det sånn. Han får (nok) ei travel uke.
Men sånn er det å ha kone som jobber i Staten. Akk ja.
mandag 27. september 2010
Reven Rappo
Noen av dere tror kanskje at Reven Rappo er en hvilken som helst rev. Men det er han ikke. Han er skurken i Boots & Dora (eller var det omvendt?) - altså er vi inne på barne-tv.
Boots er en apekatt med boots på seg, og Dora er ei jente. Programmet er litt sånn dataaktig (nei, jeg har ikke tenkt å presisere hva jeg mener med det, for jeg pleier å duppe av forholdsvis tidlig i programmet). De løser liksom mysterier, Dora og Boots, og så snakker de engelsk innimellom.
Reven Rappo er den revifiserte Ondskapen i programmet, The Evil. Han er en tilsynelatende tilforlatelig liten rev som ligger og lusker i buskene. Han er alltid ute etter å lage hekkan, stjele eller begå andre heslige ugjerninger.
Vilhellerikke har stor respekt for Rappo. Hun synes han er ufordragelig og slem. Så fæl synes hun han er at vi til tider har (mis)brukt ham i oppdragelsesøyemed. "Legg deg nå, ellers kommer kanskje Rappo!!!!" "Hvis du ikke spiser opp middagen din, kommer kanskje Rappo og tar den!"
Jesper Juul, som jo er Bergljots Store Ledestjerne innen oppdragelse (unnskyld, jeg mente empatisk veiledning) av barn, hadde selvsagt ikke bifalt denne metodikken. Men man må jo gjøre sine personlige tilpasninger, ikke sant.
I går skjedde det noe uventet i Bergljot-heimen. Bergljot og Vilhellerikke hadde en fin samtale, og temaet kom inn på denne revejævelen. Det var da Vilhellerikke kastet på hodet og erklærte at hun ikke brydde seg om Rappo - for hun kunne bare "bange ham".
"Bange? Hva i svarte er det for noe?" tenkte Bergljot. (Ungen mente vel ikke skyte?)
Joda, det mente Ungen. Hun pekte ut i lufta med en gaffel og skjøt av hjertens lyst.
Nå lurer jo jeg på hvem det er som har lært min yngste datter å bange? Det må jo være noen i barnehagen, kan ikke tenke meg at det er noen av de veloppdratte (unnskyld, empatisk veiledede) eldre søsknene hennes som har ledet henne på ville veier.
Jeg vet at det var de som lærte henne å bruke sengebunnspinnene til lekevogga til å fekte med - men de kan da ikke ha introdusert skytevåpen?
Eller kan de det...?
søndag 26. september 2010
Kvalitetstid og hvit sofa
I gamle dager var en vellykket helg kjennetegnet av elementer som sosial omgang, dansing, bøttevis med vin, late morgener og litt klinings og denslags.
Nå for tiden er man tilfreds om man har begått noe som bør gjøre ungene tilfreds. (Ofte vet man ikke om man har lykkes før man ser de idylliske bildene i ettertid grunnet vraæling og kranglig og annet skurr i realtime.)
Nu vel. Denne helgen har vi både kjørt kano i et vassdrag fullt av siv og muligens også ål, vi har grillet der ute i naturen og vi har fisket i en avkrok av Lysefjorden.
Bergljot-heimen flyter og hybelkaninene har uforstyrret fått storpult i krokene - men skitt (ha ha ha) la gå. Kanskje får vi ikke finvær og ikkevind før til våren. You never know.
Min fabuløse venninne Jorunn og hennes to fagre barn var med på dagens fisketur. Hun er en av de få jeg faktisk omgås som av og til leser fjasebloggen (nei, den er ikke massivt markedsført i omgangskretsen.)
Jorunn tilkjennega at hun har lest Bergljots bekjennelser litt lenger nedi her - og ga uttrykk for, eller iallfall inntrykk av, at hun syntes det sto til.
Bergljot: "Det verste av alt, er jo at det faktisk er sant alt som står der."
Jorunn: "Det vet jeg vel. Jeg kjenner deg jo."
Bergljot: "Men vi tar vel alle noen snarveier i hverdagen...?"
Jorunn: "Jo da. Men jeg tror ikke min liste er fullt så lang som din."
Den er nok ikke det. Jorunn er den eneste jeg kjenner som er troende til å sortere trådsnellene sine alfabetisk. Der i gården er det ikke mye slendrian.
I dag kunne hun også berette at hun har impulskjøpt en kritthvit sofa med sjeselong til å ha foran tv-en. Det mener hun er forenelig med å ha to barn på fem og sju år. For å si det sånn: Hun kunne ikke hatt mine barn.
Men det kan jo gå bra.
Nå for tiden er man tilfreds om man har begått noe som bør gjøre ungene tilfreds. (Ofte vet man ikke om man har lykkes før man ser de idylliske bildene i ettertid grunnet vraæling og kranglig og annet skurr i realtime.)
Nu vel. Denne helgen har vi både kjørt kano i et vassdrag fullt av siv og muligens også ål, vi har grillet der ute i naturen og vi har fisket i en avkrok av Lysefjorden.
Bergljot-heimen flyter og hybelkaninene har uforstyrret fått storpult i krokene - men skitt (ha ha ha) la gå. Kanskje får vi ikke finvær og ikkevind før til våren. You never know.
Min fabuløse venninne Jorunn og hennes to fagre barn var med på dagens fisketur. Hun er en av de få jeg faktisk omgås som av og til leser fjasebloggen (nei, den er ikke massivt markedsført i omgangskretsen.)
Jorunn tilkjennega at hun har lest Bergljots bekjennelser litt lenger nedi her - og ga uttrykk for, eller iallfall inntrykk av, at hun syntes det sto til.
Bergljot: "Det verste av alt, er jo at det faktisk er sant alt som står der."
Jorunn: "Det vet jeg vel. Jeg kjenner deg jo."
Bergljot: "Men vi tar vel alle noen snarveier i hverdagen...?"
Jorunn: "Jo da. Men jeg tror ikke min liste er fullt så lang som din."
Den er nok ikke det. Jorunn er den eneste jeg kjenner som er troende til å sortere trådsnellene sine alfabetisk. Der i gården er det ikke mye slendrian.
I dag kunne hun også berette at hun har impulskjøpt en kritthvit sofa med sjeselong til å ha foran tv-en. Det mener hun er forenelig med å ha to barn på fem og sju år. For å si det sånn: Hun kunne ikke hatt mine barn.
Men det kan jo gå bra.
Urettferdig
(Kvalitetstid på sengekanten før legging. Vilikke og Bergljot snakker om de viktige tingene i livet.)
Vilhellerikke: "Mamma, gutter er mye mer heldige enn jenter."
Bergljot: "Å? Hvorfor det?"
Vilhellerikke: "For de slipper å føde barn."
Godt poeng. (Men jeg ville ikke ha byttet...)
Vilhellerikke: "Mamma, gutter er mye mer heldige enn jenter."
Bergljot: "Å? Hvorfor det?"
Vilhellerikke: "For de slipper å føde barn."
Godt poeng. (Men jeg ville ikke ha byttet...)
fredag 24. september 2010
Nevnte jeg forresten...
...at Havdur II, gutter sju år, slo selveste Viking 5-1 i går? Jeg gjorde visst ikke det nei.
Bergljot, som i de fleste settinger forfekter at man skal tape og vinne med samme sinn, er hylende euforisk og ubehersket tilfreds. For første gang føler jeg meg litt sånn... Berit Riise. Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Kostas, stakkars, hadde jo tenkt å legge opp før gårsdagens oppgjør. I vår tapte Havdur II nemlig så det sang for dette laget, og Kostas forventet i likhet med oss andre en reprise. Vi trodde jo at seieren i forrige uke (som var den første i historien) skyldtes tilfeldigheter.
Sønnen var glad, men ikke i ekstase etter kampen. Enda han scoret og greier. Neida, han tenkte på Viking og på hvor lei seg de sikkert var for at de tapte, stakkars. Søte Sønnen.
God helg ønskes dere alle! Hilsen Bergljot Griise. Øh.
Bergljot, som i de fleste settinger forfekter at man skal tape og vinne med samme sinn, er hylende euforisk og ubehersket tilfreds. For første gang føler jeg meg litt sånn... Berit Riise. Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Kostas, stakkars, hadde jo tenkt å legge opp før gårsdagens oppgjør. I vår tapte Havdur II nemlig så det sang for dette laget, og Kostas forventet i likhet med oss andre en reprise. Vi trodde jo at seieren i forrige uke (som var den første i historien) skyldtes tilfeldigheter.
Sønnen var glad, men ikke i ekstase etter kampen. Enda han scoret og greier. Neida, han tenkte på Viking og på hvor lei seg de sikkert var for at de tapte, stakkars. Søte Sønnen.
God helg ønskes dere alle! Hilsen Bergljot Griise. Øh.
Bekjennelser (II)
...det kommer mer, det kommer mer:
Jeg kler på ungene mine (på hverdagene) enda minst to av dem er store nok til å gjøre det selv. Jeg gjør det for å spare tid, å stå opp et kvarter før for at de skal kle seg selv er ikke et reelt alternativ. Dessuten er småpikene såpass vrange når det gjelder valg av antrekk at det er mest praktisk å utøve mild tvang.
Og så drikker jeg alkohol, noen ganger også på ukedagene. Ikke i bøtter og spann (hallo, vi er ikke helt utpå), men litt for helsas skyld. Jeg tror det også har forekommet at mine barn har observert at det finnes alkohol i hjemmet, kanskje de til og med at har sett mor ta et lite glass vin til maten.
Jeg vanner ikke blomster. Ikke steker jeg stek, ikke lapper jeg bukser og ikke vasker jeg kjøleskap/fryseboks før jeg må. Jeg ser ikke forskjell på ugras og kultiverte planter, og jeg avskyr å luke.
Jeg har ved flere anledninger brølt til mine barn i irettesettelsesøyemed, men til forsvar vil jeg si at jeg er rimelig god på å si unnskyld. Jeg har også truet dem med å låse dem inne på soverommet (ja da. Jeg vet det er feil, men man blir litt desperat når de står opp og forlater rommet 119 ganger etter at de er pålagt å sove).
Kostas har sett alle piraterikaribia-filmene, enda de har elleveårsgrense og han bare er sju. Vi har ikke sett noen traumer til nå, men det kan naturligvis komme seinskader. Posttraumatisk stress eller noe.
Jeg skjenner (nei, ikke kjenner!!!) på Gemalen oftere enn jeg burde, og jeg omtaler ham noen ganger i lite fordelaktige vendinger i bloggen. Og så beskylder jeg ham for å rote, enda han ifølge ham selv ikke gjør det. Ja, jeg er en ond kone.
I forrige innlegg påsto jeg at vi har gode rutiner før legging hos oss. Ved nærmere ettertanke finner jeg at det er på sin plass å moderere dette noe - det korrekte er at ungene får mat, de blir vasket/tørket støv av, de får pusset tennene, de få fluor og de ble lest og sunget for. Men ofte sprekker tidsskjemaet, og det oppstår stadig avvik i rutinene. Resultat et er at de jevnt over er i seng vesentlig seinere enn ambisjonen.
Jeg pusser ikke alltid tennene på ungene på morgenen. Igjen må jeg få skylde på knappe marginer - dessuten spiser 66% av dem frokost etter at de har forlatt hjemmet. De resterende 33 prosentene, sånn cirka, burde fått en avskraping - kanskje jeg må legge inn det der ekstra kvarteret uansett. For ordens skyld; ingen av dem har hatt hull.
Avslutningsvis vil jeg bekjenne at jeg aldri vasker legoklosser og leker, enda jeg vet at slikt er bakteriebomber og risikoelementer i heimen. Derimot hiver jeg leker jeg er lei av noen ganger (hvis de er ørlitegrann defekte), og jeg stikker hull på balonger som ikke sprekker naturlig.
Og jeg er jævlig dårlig til å flette hår. Mine døtre har aldri sånne flotte innebygde fletter (amerikaflette het det i gamle dager, eller rotflette). Ikke har de ben skill heller.
Nå setter vi strek, tenker jeg. Det får være grenser for deling;-)
Takk for vettuge tilbakemeldinger under forrige innlegg, forresten!
Jeg kler på ungene mine (på hverdagene) enda minst to av dem er store nok til å gjøre det selv. Jeg gjør det for å spare tid, å stå opp et kvarter før for at de skal kle seg selv er ikke et reelt alternativ. Dessuten er småpikene såpass vrange når det gjelder valg av antrekk at det er mest praktisk å utøve mild tvang.
Og så drikker jeg alkohol, noen ganger også på ukedagene. Ikke i bøtter og spann (hallo, vi er ikke helt utpå), men litt for helsas skyld. Jeg tror det også har forekommet at mine barn har observert at det finnes alkohol i hjemmet, kanskje de til og med at har sett mor ta et lite glass vin til maten.
Jeg vanner ikke blomster. Ikke steker jeg stek, ikke lapper jeg bukser og ikke vasker jeg kjøleskap/fryseboks før jeg må. Jeg ser ikke forskjell på ugras og kultiverte planter, og jeg avskyr å luke.
Jeg har ved flere anledninger brølt til mine barn i irettesettelsesøyemed, men til forsvar vil jeg si at jeg er rimelig god på å si unnskyld. Jeg har også truet dem med å låse dem inne på soverommet (ja da. Jeg vet det er feil, men man blir litt desperat når de står opp og forlater rommet 119 ganger etter at de er pålagt å sove).
Kostas har sett alle piraterikaribia-filmene, enda de har elleveårsgrense og han bare er sju. Vi har ikke sett noen traumer til nå, men det kan naturligvis komme seinskader. Posttraumatisk stress eller noe.
Jeg skjenner (nei, ikke kjenner!!!) på Gemalen oftere enn jeg burde, og jeg omtaler ham noen ganger i lite fordelaktige vendinger i bloggen. Og så beskylder jeg ham for å rote, enda han ifølge ham selv ikke gjør det. Ja, jeg er en ond kone.
I forrige innlegg påsto jeg at vi har gode rutiner før legging hos oss. Ved nærmere ettertanke finner jeg at det er på sin plass å moderere dette noe - det korrekte er at ungene får mat, de blir vasket/tørket støv av, de får pusset tennene, de få fluor og de ble lest og sunget for. Men ofte sprekker tidsskjemaet, og det oppstår stadig avvik i rutinene. Resultat et er at de jevnt over er i seng vesentlig seinere enn ambisjonen.
Jeg pusser ikke alltid tennene på ungene på morgenen. Igjen må jeg få skylde på knappe marginer - dessuten spiser 66% av dem frokost etter at de har forlatt hjemmet. De resterende 33 prosentene, sånn cirka, burde fått en avskraping - kanskje jeg må legge inn det der ekstra kvarteret uansett. For ordens skyld; ingen av dem har hatt hull.
Avslutningsvis vil jeg bekjenne at jeg aldri vasker legoklosser og leker, enda jeg vet at slikt er bakteriebomber og risikoelementer i heimen. Derimot hiver jeg leker jeg er lei av noen ganger (hvis de er ørlitegrann defekte), og jeg stikker hull på balonger som ikke sprekker naturlig.
Og jeg er jævlig dårlig til å flette hår. Mine døtre har aldri sånne flotte innebygde fletter (amerikaflette het det i gamle dager, eller rotflette). Ikke har de ben skill heller.
Nå setter vi strek, tenker jeg. Det får være grenser for deling;-)
Takk for vettuge tilbakemeldinger under forrige innlegg, forresten!
torsdag 23. september 2010
Bekjennelser
Finnes det en fasit på hvordan man skal røkte og følge opp sitt avkom? Hvem vet, hvem vet. Men abonnerer man på Foreldre og barn og følger sånn passe bra med ellers - ja da kan man i det minste få en slags følelse på hva som høver seg og hva som ikke høver seg hva barnerøkt angår.
Jeg er nok ingen foregangskvinne, dessverre. I Bergljot-heimen slukes kameler mothårs daglig. Mye er ikke på stell - det underlige er at ting steller seg ganske bra likevel. Nå er jeg så gammel og har så mange unger at jeg sier det like ut:
Ungene mine får ikke tran. Vi har kjøleskapet fullt av diverse traner og seloljer og tuttifrutti og fuglene vet hva - men jeg synes slikt er så jævlig at jeg ikke orker å lure det i ungene. Så får det heller våge seg om de blir mindre intelligente enn referansegruppen. Og nei, de fikk ikke d-vitaminer da de var babyer heller.
Jeg vet at unger skal sove i sin egen seng og ha faste rutiner og alt det der. Halvfaste rutiner har de - men de verken sovner eller sover i sin egen seng. Jeg pleier å ligge med Vilhellerikke til hun sovner - for da sovner hun mye fortere, og dessuten er det noen hyggelige spinoffeffekter: Jeg kan klemme på henne så mye jeg vil - og jeg kan sove litt selv. Anbefales!
Kostas og Vilhellerikke befinner seg som regel i min seng når jeg legger meg. Men siden det bare er å bære dem tilbake igjen, er det ikke noe problem. Men kommer de på natta, får de bli. Jeg har ikke hjerte til å utvise dem når de er kalde på tærne og har mareritt.
Jeg ammet Vilhellerikke til hun var nesten tre - faktisk fikk hun pupp flere ganger på dagen (og av og til til og med på natta) fram til i sommer. Omgivelsene var rystet, men for meg og Vilhellerikke var det ikke noe problem. Dog var vi enige om at det var greit å slutte når hun skulle begynne i stor avdeling i barnehagen. Tross alt var det ikke så festlig når storesøsteren satt i garderoben og gaulet at "Vilhellerikke er snart tre år, men hun har ikke sluttet med pupp!!!!".
Ungene mine spiser ikke grønnsaker, og jeg presser ikke veldig på heller. Jeg fester min lit til at det vil løsne etterhvert. Kostas spiser spinat (! han har sett på Skipper'n), sopp og brokkoli, Vilhellerikke rører ikke noe grønt utover poteter og Vilhellerikke spiser kun rå gulrøtter, paprika og rødbeter på glass. Til tross for dette beskjedne inntaket av grønt, er de røde i kinnene og fri for rakitt,skjørbuk og andre mangelsykdommer.
Jentene mine er ikke så halvgalne på påleggsfronten - Kostas, derimot, spiser kun brunost med kardemomme (krydra brunost), prim og syltetøy. Han spiser sjokoladepålegg også hvis han får, naturligvis, men han får ikke. Ikke skal han ha hele korn eller frø i brødet heller, så dette legger kjipe føringer på hele familien. Jeg burde sikkert ha tvunget i ham fiber og skinke og leverpostei, men jeg gjør det ikke. Jeg prioriterer at han faktisk spiser opp nista si og at vi har hyggelige måltider.
Som sagt er Kostas ved god helse. Både han og søstrene er stort sett friske, ikke har de hatt hull i tennene heller. Konklusjonen er at det kanskje ikke er optimalt at unger er kresne og ensformige i kostinntaket - men det skal mye til at de dauer av det (i Norge). Og jeg vil i samme slengen minne om at det finnes folk rundt om i verden som spiser mye mer ensformig enn vi gjør - det er viktig å se seg selv i et større bilde.
Og så var det dette med rengjøringen, da. I Bergljot-heimen har vi basert oss på en slags skippertakmetodikk, det innebærer at det ikke er vann på gulvene hver dag (eller uke, for den del...). Ikke har vi det spesielt ryddig, heller. Arbeidsfordelingen er, vil jeg si, at alle roter mens bare Bergljot rydder. Gemalen er ikke enig i denne beskrivelsen, men han om det.
Jeg kan meddele at hverken unge eller voksne dauer av støv. Min observasjon er at man ei heller utvikler allergi sånn over natta. Skjønt jeg skal innrømme at jeg av og til nyser når jeg graver i klesskapet mitt. Der kan det tenkes at det er en del fine partikler, ja. Eller kanskje jeg bare nyser av alle bomkjøpene???
Nå som jeg er så godt i gang her, kan jeg også bekjenne at mine helger ikke hadde vært det samme uten NRK Super. Jeg hyller muligheten til å ligge litt lenger mens ungene ser på tv. Fantastisk, er det. Jeg begriper ikke hvordan småbarnsforeldre holdt ut i gamle dager.
Mens vi snakker om tv, og for så vidt ds og dvd og pc også: Hos oss er konsumet noe i overkant av det ønskelige. Dette er jeg faktisk litt flau over - så det er kommer til å bli innført restriksjoner. Trur eg.
Har vi vært innom det meste av gjennomtygde kameler nå? Jeg er sannelig ikke sikker. Dog føler jeg at det er på sin plass å understreke at jeg i det minste tvinger ungene mine til å gå i ullundertøy. Fra midten av september. Moahahahahha! På noen områder må man være litt Hitler.
Jeg er nok ingen foregangskvinne, dessverre. I Bergljot-heimen slukes kameler mothårs daglig. Mye er ikke på stell - det underlige er at ting steller seg ganske bra likevel. Nå er jeg så gammel og har så mange unger at jeg sier det like ut:
Ungene mine får ikke tran. Vi har kjøleskapet fullt av diverse traner og seloljer og tuttifrutti og fuglene vet hva - men jeg synes slikt er så jævlig at jeg ikke orker å lure det i ungene. Så får det heller våge seg om de blir mindre intelligente enn referansegruppen. Og nei, de fikk ikke d-vitaminer da de var babyer heller.
Jeg vet at unger skal sove i sin egen seng og ha faste rutiner og alt det der. Halvfaste rutiner har de - men de verken sovner eller sover i sin egen seng. Jeg pleier å ligge med Vilhellerikke til hun sovner - for da sovner hun mye fortere, og dessuten er det noen hyggelige spinoffeffekter: Jeg kan klemme på henne så mye jeg vil - og jeg kan sove litt selv. Anbefales!
Kostas og Vilhellerikke befinner seg som regel i min seng når jeg legger meg. Men siden det bare er å bære dem tilbake igjen, er det ikke noe problem. Men kommer de på natta, får de bli. Jeg har ikke hjerte til å utvise dem når de er kalde på tærne og har mareritt.
Jeg ammet Vilhellerikke til hun var nesten tre - faktisk fikk hun pupp flere ganger på dagen (og av og til til og med på natta) fram til i sommer. Omgivelsene var rystet, men for meg og Vilhellerikke var det ikke noe problem. Dog var vi enige om at det var greit å slutte når hun skulle begynne i stor avdeling i barnehagen. Tross alt var det ikke så festlig når storesøsteren satt i garderoben og gaulet at "Vilhellerikke er snart tre år, men hun har ikke sluttet med pupp!!!!".
Ungene mine spiser ikke grønnsaker, og jeg presser ikke veldig på heller. Jeg fester min lit til at det vil løsne etterhvert. Kostas spiser spinat (! han har sett på Skipper'n), sopp og brokkoli, Vilhellerikke rører ikke noe grønt utover poteter og Vilhellerikke spiser kun rå gulrøtter, paprika og rødbeter på glass. Til tross for dette beskjedne inntaket av grønt, er de røde i kinnene og fri for rakitt,skjørbuk og andre mangelsykdommer.
Jentene mine er ikke så halvgalne på påleggsfronten - Kostas, derimot, spiser kun brunost med kardemomme (krydra brunost), prim og syltetøy. Han spiser sjokoladepålegg også hvis han får, naturligvis, men han får ikke. Ikke skal han ha hele korn eller frø i brødet heller, så dette legger kjipe føringer på hele familien. Jeg burde sikkert ha tvunget i ham fiber og skinke og leverpostei, men jeg gjør det ikke. Jeg prioriterer at han faktisk spiser opp nista si og at vi har hyggelige måltider.
Som sagt er Kostas ved god helse. Både han og søstrene er stort sett friske, ikke har de hatt hull i tennene heller. Konklusjonen er at det kanskje ikke er optimalt at unger er kresne og ensformige i kostinntaket - men det skal mye til at de dauer av det (i Norge). Og jeg vil i samme slengen minne om at det finnes folk rundt om i verden som spiser mye mer ensformig enn vi gjør - det er viktig å se seg selv i et større bilde.
Og så var det dette med rengjøringen, da. I Bergljot-heimen har vi basert oss på en slags skippertakmetodikk, det innebærer at det ikke er vann på gulvene hver dag (eller uke, for den del...). Ikke har vi det spesielt ryddig, heller. Arbeidsfordelingen er, vil jeg si, at alle roter mens bare Bergljot rydder. Gemalen er ikke enig i denne beskrivelsen, men han om det.
Jeg kan meddele at hverken unge eller voksne dauer av støv. Min observasjon er at man ei heller utvikler allergi sånn over natta. Skjønt jeg skal innrømme at jeg av og til nyser når jeg graver i klesskapet mitt. Der kan det tenkes at det er en del fine partikler, ja. Eller kanskje jeg bare nyser av alle bomkjøpene???
Nå som jeg er så godt i gang her, kan jeg også bekjenne at mine helger ikke hadde vært det samme uten NRK Super. Jeg hyller muligheten til å ligge litt lenger mens ungene ser på tv. Fantastisk, er det. Jeg begriper ikke hvordan småbarnsforeldre holdt ut i gamle dager.
Mens vi snakker om tv, og for så vidt ds og dvd og pc også: Hos oss er konsumet noe i overkant av det ønskelige. Dette er jeg faktisk litt flau over - så det er kommer til å bli innført restriksjoner. Trur eg.
Har vi vært innom det meste av gjennomtygde kameler nå? Jeg er sannelig ikke sikker. Dog føler jeg at det er på sin plass å understreke at jeg i det minste tvinger ungene mine til å gå i ullundertøy. Fra midten av september. Moahahahahha! På noen områder må man være litt Hitler.
onsdag 22. september 2010
Om familiebånd
Kostas: "Mamma, tenk at jeg er i slekt med alle i hele verden!"
Bergljot: "Å? Vel, på en måte, men de aller, aller fleste er du ikke i så veldig nær familie med, da."
(Tenk det, tenker Bergljot. At de har begynt å lære om genetikk og denslags på skolen alt nå. Og Sønnen går bare i andre klasse....)
Kostas: "Hva var det nå han het igjen?"
Bergljot: (Rådvill) "Hvem?"
Kostas: "Han der som bygde den der båten?"
Bergljot: ".....du mener vel ikke Noa???"
Kostas: (Henrykt) "Jo! Tenk at han er min tipptipptipptipptipptipptipptippoldefar!"
Bergljot: "Øh. Ja tenk det."
Utmerkelser og denslags
Jeg er blitt hedret og æret med ikke mindre enn to utmerkelser den siste tiden, tusen tusen takk, snilleste Shy Bitch og godeste Bustenellik.
Den kule utmerkelsen fra Shy B har ligget til modning i noen dager, rett og slett fordi den krevde litt gjennomtenking. Jeg skal fortelle om sju dubbeditter jeg ikke klarer meg uten. Siden er jeg så sløv/dårlig til å avfotografere, må eventuelle lesere lukke øynene og se dupedittene for seg (eller kanskje det blir vanskelig å lese videre da, hva vet vel jeg.)
For øvrig vil jeg si at utmerkelsen er kjempefin, og at det er Ellen som har laget den. Hun med alle de fine kjolene, vet dere.
1) Under tvil vil jeg løfte fram Gemalen, som jo strengt tatt ikke er noen dubeditt om man skal henge seg opp i detaljer. Likvel, det følger en del dubeditter med ham. Han er en snill, flink og ikke minst usedvanlig tålmodig mann. Særlig det siste kommer godt med i det daglige.
2) Motorsykkelen min. Onde tunger påstår at jeg ikke har brukt den på en del år, og dette medfører nok dessverre riktighet. Men det skyldes ikke at jeg ikke vil, men at den har vondt i et hjullager på nte året. Sykkelen minner meg om ei tid da det gikk an å være litt mer løssluppen enn man kan tillate seg som småbarnsmor på førtienogethalvt med jobb i Staten, den norske.
3) Jeg må ha tilgang på pinsett. (Nå føler jeg at vi nesten er inne på det rent personlige her, men det får våge seg). Jeg orker ikke å oppdage viltvoksende øyenbrynshår (heldigvis har jeg ikke sånne som mannfolk får, sånne stive, lange som bror min kaller for "magnus-er") uten å ha mulighet for å terminere dem raskt. Jeg innrømmer at det er sært.
4) Bergljot er et vanedyr. Har jeg ikke hvitost i kjøleskapet, Norvegia eller til nøds Jarlsberg, blir jeg sur. Er ost dipedutt? Øh, kanskje ikke, men jeg lar tvilen komme meg selv til gode.
5) Jeg kommer dessverre ikke utenom mobilen. Ikke bare fordi det går an å ringe og smse med den - men fordi den har klokke og vekkerklokke (jeg har ingen av delene) og spill og masse annet kjekt i seg. Det eneste kjipe med den, er at den er en sånn HTC som det er kliss umulig å ringe med mens man kjører bil. Dermed tvinger den meg til å være lovlydig, ja den er nesten som en sånn alkosperre.
6) Jeg er hjelpeløs uten tilgang på kulepenn. Mest fordi jeg kan komme til å komme over en Sudoku eller et kryssord mens jeg venter på noe og kjeder meg, og da er det ikke til å holde ut å ikke få løst det. (Og for the record, Bergljot løser aldri, ALDRI, kryssord eller Sudoku med blyant. Det er for pyser.)
7) Til slutt må jeg nevne mascara, helst fra Lancome. Så lenge jeg gidder å bruke mascara, innbiller jeg meg at jeg ikke har status som 100 prosent kjerring. Det er meget, meget viktig!
Puh. Det kjente jeg var mye på en gang. Men jeg gyver likvel løs på neste - utmerkelsen fra Bustenellik. Fra henne får jeg Cherry on top - og det er jo alltid gode greier. Nå fikk jeg plutselig veldig lyst på moreller. Forpliktelsene knyttet til kirsebæret, er at jeg skal dele med eder tre ting som ligger meg varmt for hjertet.
Dette er ikke ukomplisert, for vi snakker antakelig ikke om ting. Men om verdier og viktige, øh, ting. Og slikt er det ikke veldig lett å fjase om.
1. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre som man vil. Politismester Bastian fikk sagt det, han.
2. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Øverland fikk også sagt det - denne verselinja treffer meg alltid midt i magen.
3. Skapte er vi te bera,og lette børene for kvarandre. Til fånyttes lever ingen. Mormor hadde Jan Magnus Bruheims dikt hengende på veggen i glass og ramme, og jeg syntes alltid at det var så nydelig. Det sier noe om likeverd og solidaritet, synes jeg.
Og så var det å gi videre, da. Det er ikke lett, det er mange flotte bloggere som fortjener et diplom på en vanlig onsdag. Jeg gjør det kort og godt enkelt - Pafrika og Belkini tildeles den kule blog-awarden, simpelthen fordi den er utrolig morsom og velskrevet, og forde Belkini og hennes mor er et nytt bekjentskap i Blogglandia.
Cherry on top-awarden går til Metu, hun har en blogg jeg stadig er innom. Liker godt det hun skriver - og ikke minst bildene;-)
Og ladies - hyggelig om dere tar imot utmerkelsene - og så velger dere selv om dere vil utøve forpliktelsene. Skryt fortjener dere uansett;-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)