Utfordrende godlukt

Juni har utfordret meg til å skrive litt om sju dufter jeg har assosiasjoner til, det være seg dufter som ikke er parfymerelaterte. Og jeg har måttet gruble! Men jeg begynner i en ende, så får vi se hva det blir til. Og, for ordens skyld, det er ikke alle disse luktene i seg selv jeg liker - men det de minner meg om.

1. Våren på Jæren og omegn er virkelig i gang når noen har observert vibå (altså vipa=fugleslag som plystrer på eiendommelig vis og som lager reir i åkeren). Vibå lukter ikke - men det gjør det når bøndene kjører "hevd" (=møkk) omtrent i samme periode som vibå dukker opp. Jesus, så det stinker. Men jeg forbinder drittlukta med... Vår!

2. Har dere vært i kjelleren på gamle hus? Og kjent den eiendommelige "murlukta" som stikker litt i nesa, men som er deilig likevel? I ekshuset mitt fra 1950-tallet luktet det gammelhus i kjelleren. Jeg pleide å gå noen trinn ned trappa, lukke øynene og ta et par magadrag - for det luktet mormors kjeller. Mormor som døde i 2003. Da jeg var gravid med min yngste, var jeg hektet på denne kjellerlukta (!). Jeg måtte ned og sniffe flere ganger om dagen, og undret meg i det stille over om jeg muligens var klar for psykiatrisk behandling? Enda sprøere ble det da jeg bedtrodde meg om dette forholdet til min mor - og hun kunne fortelle at hun var vill etter den samme lukta da hun gikk gravid med meg. Litt nifst og veldig rart.

3. Jeg er mest gal etter smaken, men også etter lukta av koriander. Jeg kunne spist koriander på alt, og jeg tuller ikke. Særlig sammen med hvitløk og ingefær...!

4. Kvae, eller harpiks, lukter godt, synes jeg. Fordi det minner meg om gamle dager, da jeg pleide å drikke gin, og det husker jeg at jeg pleide å like. Nå drikker jeg ikke gin lenger - Gemalen liker det ikke, så det blir liksom ikke til at vi kjøper det.

5. Jeg elsker duften av liljer - men jeg er så allergisk mot dem at jeg ikke kan ha dem i hus. Dessverre. Øyne og nese renner og renner - og det er så tragisk! Stakkar, stakkar meg.

6. Det er kanskje blomstene jeg kjente angen av da jeg kjørte motorsykkel også? Iallfall har jeg søte minner om å kjøre gjennom Frankrike med visiret oppe, varm sommerluft i ansiktet, krydret luft. Vi hadde all verdens tid, skulle Europa rundt og kjørte på lykke og fromme. Det var magisk.

7. Så! Nesten til veis ende. Det siste jeg vil nevne er lukta av klor. Ikke av husvask, nei, men av svømmehall. Den minner meg om da jeg var liten, da vi reiste med buss til Hjelmeland for å ha "bading". Jeg husker småkaldt vann, remjende og oppspilte unger, vann i nesa og en intens glede.

Der var jeg i mål. Jeg sender sporenstreks utfordringen videre - til alle mine lesere med gener i Trøndelag. Hallo trøndere og halvtrøndere - er dere der?

Feil rekkefølge

Forskerne har oppdaget at man kan bli følelsesmessig avstumpet av å kjøre botox inn i skrotten.

Jeg tror det er omvendt; at det er følelsesmessig avstumpelse som kan føre til at man begynner med botox.

(Det er like før jeg går i gang selv, faktisk. Jeg føler at det er lenge siden jeg har følt noe nå.)

Bryllupsreisen - vi ser en tendens

Jadda, jadda.

Jeg vet det kan framstå som om jeg prøver å påvirke stemmeresultatet, men jeg vil nå bare komme med en liten gledesytring.

Tingen er at jeg er overmåtes fornøyd med at de fleste av dere - til nå iallfall - vil sende Gemalen og hans sarte fru til de britiske øyer i august.

Spørreundersøkelsen kommer til å rulle og gå i noen uker til, jeg er nemlig opptatt av at stemmegivningen skal være dokumentertbart statistisk signifikant. Dette er nemlig alvorlige saker!

Takk for oppmerksomheten.

Å så vondt det er å være meg

Jeg er så stiv og støl. Stølere og stivere enn i går, faktisk. Begynner det endelig å gå opp for kroppen at den har vært med på noe ekstraordinært? Er den i ferd med å gå inn i en tilstand av posttraumatisk stress? Den føles ikke glad nå, kroppen min. Den ynker seg bare jeg reiser meg, og den remjer når jeg går.

Jeg er blitt fortalt at det ikke nødvendigvis er så artig å trimme, men etterpå!!! Da gjør det godt, da. Jeg venter fortsatt spent på dette. Når er det egentlig meningen at disse endorfinene skal komme? På onsdag i neste uke?

Og når kommer kroppen min tilbake til hektene igjen?

Huff. Og au.

Et STORT dilemma

Jeg jogget i går. Det var så jævlig at jeg ikke har tenkt å skrive så mye om det, nøyer meg med å si at det er tre år siden sist jeg var anpusten (med unntak av en gjesteopptreden på aerobic i fjor høst).

Jeg erfarte at jeg med fordel kan bruke holdinnstrømpebukse under løpetightsen. Kroppen min slang jo i alle retninger. Men så er jeg litt usikker - vil en slik innretning gjøre det enda tyngre å flytte føttene? De er jo ganske stramme, holdinnstrømpebuksene?

Hva tror dere?

Rapport fra glasshuset

Utrolig irriterende, er det. Her bygger man seg et hus med store vinduer for riktig å kunne nyte utsikten (bildet), og så ser man så mye mer! Mer enn man ønsker, altså.

Nei, vi har ikke gjenboere, vi ser ikke så mye til naboene når de er inne i husene sine. Det er mulig de drikker, slåss eller er transpersoner på privaten - men det er i såfall utenfor vårt synsfelt.

Problemet er det de gjør utenfor husene sine. Tror dere de sitter fint i hagene sine og drikker ettermiddagste? Eller spiller bocca? Neida. De ligger langflate med rumpene i været og luker. Eller planter stauder. Eller oljer eller beiser eller murer eller spyler innkjørselen eller fluene vet hva.

De jobber og jobber, og jeg kan ikke unngå å se det. Vi har flittige naboer på alle kanter, og hos oss skjer det... ikke så mye. Jeg kjenner at jeg også vil ha plen. Jeg vil ha en fin mur, og kanskje noen busker, og kanskje til og med et blomsterbed. Jeg vil ha belegningsstein og et fint gjerde mot naboen.

Huset mitt er fint, jeg synes jo det, men det har det litt stusselig rundt seg. Foran er det bare grus og bak er det bare jord. Siden det skal komme enda mer jord, kan vi ikke plante plen.

Jeg vet at det kan være sosialt belastende å ha slaurer med vanskjøttede hager i nabolaget. Men det er jaggu meg ganske belastende å være disse slaurene også.

Så det så.

De lærer visst aldri

"Mahahahammma! Jeg har ei perle i nesa! Den sitter ikke så langt inn, altså," kauker min datter.

Salte bananer. Det er bare to måneder siden forrige perleinesaepisode. Oppturen er at det ikke er samme datter i hovedrollen. Nedturen er at denne her er vesentlig eldre og burde ha skjønt bedre.

Heldigvis slapp vi legevakten - perla kom ut på første blåsutforsøk.

Nå krysser jeg fingrene for at den siste perla har funnet veien inn i - og ut igjen av - mine døtres nesebor.

Når katten er borte...

...skal musa se på ESC og drikke øl.

Det skal pigede ikke mye til før man føler seg uskikkelig nå om dagen.

Husmorrefleksjoner (2)

Viljen til å bidra i husarbeidet er omvendt proporsjonal med alderen og evnen.

Tygg på den.

Fotpleie a la Bergljot

Bergljot har Nord-Europas styggeste føtter. Det er ikke så kjekt når det går mot sommer. Her om dagen tok jeg derfor grep, slik at jeg kanskje kan gå i åpne sandaler på sikt.

Det som er fint med føttene, er at de befinner seg såpass langt fra hodet at man slipper å se dem på nært hold i det daglige. Jeg bruker ikke så mye tid på å røkte legemet, og de kroppsdelene som befinner seg lengst borte fra synsfeltet, får minst omsorg. Apostlenes hester er så vanskjøttet at det er rart dyrevernsnemnda ikke har tatt affære.

Når man har så fæle føtter som meg, så går man ikke til fotpleie av frykt for å skremme fagarbeiderne. Man gyver løs selv, med fortrukne gardiner, dempet lys og låste dører.

Verktøykassa er skral, jeg har ei rasp, en slags høvel, fotkrem og negleklipper. Høvelen våger jeg ikke å røre, tross alt holdt jeg på å blø i hjel da jeg brukte den på hælene mine i fjor. Høvelen er et liktornfjerningsinstrument, har jeg nå lært.

Det er raspa som skal brukes på elefanthudshæler, vet jeg nå. Jeg vet også at det er en dårlig ide å raspe hælene etter man har vært i dusjen, for da sprekker de bare enda mer (ja, jeg har prøvd dette selv). Raspinga tar lang, lang tid når når man er riktig tjukkhudet. Ordentlig kjedelig, er det. Derfor er musikk et must.

I grunnen kan man jo raspe i det uendelige, risikoen er liten for at man brått oppdager at man er kommet inn til knoklene. Men jo mer man rasper, desto mer "spon" blir det. Så det er viktig å holde seg på håndkleet sitt! Og håndkleet må rulles pent sammen og ristes utendørs etter endt business.

Eller rettere sagt, businessen er jo ikke helt over selv om man er ferdigraspet. Man har kanskje gått ned et kilo i vekt og en størrelse i sko, men det er mye å gå på ennå! Først må føttene få vann - enten i bøtte eller dusj. For nå venter tåneglene, huff og huff.

Det er sikkert noen som har tånegler av samme kaliber som fingerneglene, men jeg er dessverre ikke blant dem. Det nytter ikke med en søt, liten neglesaks, nei. Jeg vet at negleklippere egentlig er fy fy på føttene, men det får ikke hjelpe. Alternativet - vinkelsliper eller motorsag - er antakelig mye mer risikabelt. Uansett har jeg lært at det er lurt å kutte klørne når de har vært i vann.

På dette tidspunktet er iallfall jeg dritlei. Føttene er blitt noe bedre, men de er fortsatt tørre og småsprukne. Jeg kleiser så på litt fotkrem og gratulerer meg selv med vel utført økt. Noen ville nok brukt et par minutter på å neglelakkere, men det er uaktuelt. Jeg er ikke interessert blikkfang der nede. Minst mulig oppmerksomhet, takk.

Og OBS OBS! Det er ikke smart å tasse rundt i heimen med nysmurte føtter, barbeint! Dette medfører fettflekker - og i verste fall ødelagte gulv. En nær slektning av meg har for eksempel varige fotspor på den lekre, oljede wengeparketten sin. Det kulturminnet tror jeg hun kunne vært foruten.

Det var vel det hele, tenker jeg.

Hilsen Bergljot

...og enda mer hærverk...

...og nå gir jeg snart opp mine små håpefulle. En av dem har dekorert bilen - liflige kruseduller og streker er nu på plass på to av bildørene (illustrasjonsfoto lånt fra Internettet). Vi har framprovosert en tilståelse og fått formidlet at fra nå av lager vi kunst kun på papir.

Dog er jeg glad for at h*n kun har forvoldt skade på egen eiendom, det hadde tross alt vært verre om det var naboens svarte BMW som fikk gjennomgå.

Ja og så var det visst noe med Sønnens Nintendo DS også, ja. Den ble reparert i april grunnet ikke virkende nedre skjerm. Selvsagt gikk det ikke lenge før skjermen døde igjen. I dag ringte mannen fra verkstedet, og han kunne fortelle at det var synlige skader på DS-en. Jeg forsøkte meg med at verken jeg eller butikkmannen hadde sett noe som helst, men DS-mekanikeren ga seg ikke.

"Det er distinkte hakk på begge sider av skjermen," meddelte han. "Skjermen er punktert. Sannsynligvis har noen bitt i den."

Jeg trodde ikke mine egne ører, jeg har sett at ungene har slåss om DS-en, og den har nok hatt seg noen turer i dørken. Men at noen skal ha spist på apparatet?

Heldigvis er Bergljot forutseende,hun kjenner sitt avkom, derfor tegnet hun trygghetsavtale på DS-en da den ble innkjøpt i vinter. Enden på visa er at Sønnen får helt ny DS av forsikringsselskapet. Det med bitingen nevnte jeg ikke for dem. Hallo! Det hadde neppe kommet noe godt ut av det (for meg eller Sønnen).

Og hvem tror dere har vedkjent seg å ha bitt i DS-en? Ikke toåringen, nei. Men selveste Sønnen, den enbårne.

Er det rart jeg er i ferd med å gi opp?

Gemalen på konsert

(Gemalen og hans vevre kvinne sitter sammenslynget i sofan og ser på Grand Prix-semien (okei, tvilsom aktivitet, men det er ikke poenget her). Det albanske bidraget er fargerikt, særlig rundt vokalistens øyne. Hun har vært sjeldent raus med den blå øyenskyggen).

Bergljot: Du synes kanskje det ser litt unaturlig ut med så mye øyenskygge?

Gemalen: Ja, det blir litt klovneaktig, synes jeg. Men det kan være litt tøft også, altså. Jeg husker jeg syntes det da jeg var på konsert med U2, Bono var tungt sminket rundt øynene....

Bergljot: (Forbløffet) Har du vært på konsert med U2? Det ante jeg virkelig ikke?

Gemalen: (Nølende) Å? Var det ikke U2 jeg var på konsert med?

Bergljot: Når da?

Gemalen: ...den gangen på stadion, vet du. Med Helga...

Bergljot: (Bryter sammen i latterspasmer) Så du tror det var U2 du så, men du er ikke sikker?

Gemalen: Øh, hvem var det jeg så, da?

Bergljot: (Litt skadefro) Det var REM.

Gemalen: (Ror nå) Ja ja. Det er nesten samme greia, det vel? Samme genren.

Bergljot: Huff. Dette kommer jeg til å blogge om.

Egentlig er jeg inne i en periode der jeg skåner Gemalen for ufordelaktig omtale, men denne kan jeg bare ikke la ligge;-) Søte lille mannen min. Han skal få gå mer på konsert.

(Og hvis noen lurer - konserten Gemalen var på ble avviklet for nøyaktig fem år siden på nye Viking stadion. Helga er ikke guvernanaten eller elskerinnen, men en kollega.)

Trusekultur

Kulturorganet Dagbladet slår til igjen - denne gangen med en seriøs analyse av dagens trusetrender.

Særlig kommentarene under artikkelen er slående lesning...

Husmorrefleksjoner (1)

Før ryddet og vasket jeg for at heimen skulle se sånn noenlunde ut fram til neste gang det var tid for å rydde og vaske.

Nå (les: etter ungene) rydder og vasker jeg for å vite med meg selv at jeg har gjort det - uten forventninger til at resultatet skal vare lenger enn tre kvarter.

Realitetsorientering heter det visst.

Territorium og sunn (?) skepsis

Min sønn, den enbårne, liker ikke jenter, sier han. Unntakene er meg og ei i parallellklassen. For å hindre uønskede gjester, har han nå markert reviret sitt:


Jeg ser at han ikke er helt i mål hva rettskriving angår - men illustrasjonene synes jeg er gripende. Særlig den forseggjorte djevlegaffelen. Lurer på hvor han har lært om sånne???

Jeg antar at skapningen under gaffelen er han som anvender den, iallfall ser han litt nifs ut. Omtrent like nifs som jenta bak krysset. Legg spesielt merke til munnen.

Kostas har ikke sugd plakatideen fra eget bryst. Borti gangen bor det ei lillesøster som tok sine forholdsregler alt ved juletider:


Vilikke trengte litt hjelp fra mor for å få festet budskapet ned på papiret, men ordlyden er hennes egen.

Jeg har nå tenkt å brenne dette budskapet inn i soveromsdøra hennes - slik at hun ikke glemmer seg ut om en ti års tid eller så....

Mer hærverk...

...men denne gangen selvpåført. Grafisk selvskading, kan man kanskje kalle det.

Min yngste og desidert travleste har kommet over en kulepenn, og med den har hun tegnet seg oppover både legger og lår. Jeg kan ikke skjønne at den som utførte kveldsstellet (kremt kremt) ikke oppdaget/tok fatt i dette forholdet i går kveld, men det får så være.

Spørsmålene som reiser seg nå er

a) Lar det seg gjøre å få bort kroppskunsten (vi snakker store mengder!) før levering i barnehagen? (Det er greit nok, eller egentlig ikke, at vi utøver omsorgssvikt, men vi vil helst unngå at barnehagen sender bekymringsmelding til barnevernet.)

b) Har hun tegnet andre steder? På veggene? Eller på møblene? Jeg tror egentlig at hun stort sett har bekunstet seg selv, hun liker det (vi kan ikke ha sminke lett tilgjengelig, for eksempel). Men sikker kan man aldri være.

c) De rare strekene Bergljot oppdaget på LED-tv-en i morges - er det riper (utført med penn) - eller er det noe som kan vaskes av? Kladdemerkene rundt stripene levner lite tvil om at ripene er menneskeskapte, og Vilhellerikke er nok p.t. under mistanke.

Uansett innser jeg at vaktholdet i heimen må forsterkes, særlig rundt hun minste. Om det så innebærer at vi voksne (ikke sammen, selvsagt, men annenhver gang, beinhard og ufravikelig turnus) må stå opp med småfuglene også i helgene.

Hun er vel dessverre for stor til å surres fast til sengen i babysafe (og siden hun stort sett ligger i min seng, er vel dette neppe noe gjennomførbart alternativ).

Rampunger og regn

I går tøffet jeg meg litt i en kommentar på et innlegg hos Elisabeth innerst i veien. Hun blogget om sovende foreldre og våkne barn, om unger som står opp og ser barne-tv mens mor og far ligger frampå bare litt til (helgefenomen).

Sånn gjør vi det også, delte jeg, og det er jo sant. Jeg fikk det nok til å framstå som at dette var både trygt og forsvarlig. Men det var før jeg oppdaget Katastrofen i Sofaen.

Ett av våre børn har tegnet med stearin i den nye (stoff-)sofaen. Det viste seg at det ene vi trodde det var var uskyldig, noe i blikket til ett av de andre røpet det. H*n brøt sammen og tilsto etter et par ledende spørsmål.

Imidlertid viste det seg at barnet vi trodde hadde tegnet i sofaen, hadde tegnet på flere dvd-plater, også disse nye. I tillegg hadde h*n bitt i dem, som for riktig å forsikre seg om at de aldri mer vil virke.

Vi har gnukket og gnidd på sofaen, men tegningene er ikke helt borte. Dersom man ser dette i sammenheng med regnværet som kom uanmeldt i går kveld (det skulle ha kommet i dag) - direkte på Gemalens nyoljede terrasse - må man kunne slå fast at søndagen var en dårlig dag i Bergljot-heimen. Sju timers oljing rett i dass og herpet sofa.

Hurra.

Første pinsedag a la white trash

Jeg hadde tenkt å blogge et sødmefullt innlegg om hvordan kjernefamilien, den bergljotske, tilbringer pinsen. Om elskelige barn, generøs vårsol og hjemmelaget is på terrassen. Hjemmet på stell, mor med gylne fregner på nesen og kjærlig omsorg for far. Reinhekla lykke.

Det ble ikke helt sånn. Sola tittet fram, og far proklamerte at nei nå, nå skulle terrassen oljes. Bergljot rødmet av skam, og sa at det er upassende å olje terrassen på første pinsdag. Far pekte opp på et hus i nabolaget, hvor det ble utført høylydt garasjebygging, og påsto at Vår Herre neppe ville ha innvendinger mot finslig, stille arbeid som oljing.

Så det ble sånn. Trampolinen henger over rekkverket, og far oljer og oljer. Bergljot har vært på tur med avkommet, med bæremeis, pulehår og Norrønabukse. Vilikke var iført rosa tunika, strømpebukse og en eiendommelig, grønn babygimpelue. Vilhellerikke hadde på seg rosa Boots&Dora-kjole i tyll, rosa bolero og blå ullongs. Sønnen, den enbårne, hadde hull på bukseknærne, ellers var han gangbar.

Turen var finfin, de to største fektet med pinner og smeiset ned løvetenner, enda mor prøver å lære dem at man ikke ødelegger noe som vokser kun for å ødelegge. Vilhellerikke løp og løp, for det meste i en helt annen retning enn den avtalte retningen for turen.

Kostas spiste syreblomster, Vilikke sanket kongler og Vilheller ikke plukket løvetann. Mor loset, jagde, motiverte og gneldret. Det fineste med dagens turterreng er nemlig at nesten ingen andre bruker det. Dermed slipper vi å legge bånd på oss.

Siden utflukten skulle vare noen timer for at Far skulle få gjort noe, rundet vi av på MacDonald's på Klepp. Det er pinlig å erkjenne det, men barna mine elsker det stedet. Det gjør ikke deres foresatte, så det er sjelden vi er der.

Fyttirakkeren. Pinsedagsmiddag på Mac-en, med pulehår, uten sminke, med tre lurvete unger og uten barnefar var en selsom opplevelse. Trøster meg med at vi i det minste ikke ble nektet servering - og at resten av Folket der, iallfall store deler av det, heller ikke var så sirlige i framtoningen.

Jeg kjenner nå at jeg har lyst til å harselere med pinseklientellet på Mac-en, eller MC-Donald, som bror min sier. Men da framstår jeg vel som fordomsfull og nedlatende, og det vil jeg jo ikke. Øh. Uansett har de en egen forståelse av hva hurtigmatkonseptet innebærer på restauranten på Klepp, de tar seg den tiden de trenger, for å si det sånn.

Bergljot, uten sminke og med pulehår og Norrøna-bukser, prøvde å skaffe familien sin mat, mens hun samtidig skulle holde øye med avkommet inne i lekeriet. Etter langt om lenge kunne hun by på tre x happymeal = tørre burgere med ketchup og pommes frittes og Cola light. Fruen selv nøt en big mac med lignende tilbehør. Urk. Ikke godt.

Vilhellerikke slikket ketchup direkte fra begeret, de andre var høylydte men mer siviliserte ved bordet. Det ble en del avbrudd med tissing og henting av mer ketchup og sånt, men i det store og hele gikk det ok. Bortsett fra at min yngste kravlet seg en tur for å gnafle i seg pommes frites på golvet. Hun er nå så bærekraftig, den jenta... Urk.

Vi er hjemme nå. Far oljer fortsatt terrassen. Trampolinen henger der den henger, og hos naboen, som er troende, feirer de tydeligvis mer enn bare den hellige ånd, for der flagger de og går i bunad. De har panoramautsikt over til oss, og jeg gremmes over det de ser. Men men.

Nå skal jeg gå og dusje og sminke meg. Det er aldri for seint!

Fortsatt god pinse.

Store rumper, små truser

Kostas lurer på hvorfor damer med store rumper bruker så små trusser. Jeg tror han mener meg, siden han ikke har sett så mange andre damer iført trusser de siste årene (han frekventerer ikke lenger damegarderober i selskap med sin mor).

Hva svarer man da? Jo nå skal du høre: Trussene er ikke så små, enda de ikke dekker så mye på sidene og bak, og så er mamma blitt litt tjukk siden i fjor, og da dekker de jo enda mindre. Når trussene blir for store, medfører de flerdelt stuss. Det nederste henget havner som en buffer mellom øvre rumpe og lår. Ikke pent.

Det var ikke det jeg svarte, nei. Ikke sa jeg "spør pappa, husk at det er han som er lærer" (ett av mine standardsvar) heller. Jeg hevet derimot stemmen og begynte å snakke om noe annet.

Det enkle er ofte det beste, iallfall der og da.

Bryllupsdag coming up!

Jeg vet, jeg vet. Det skjer ikke før i august, men det er greit å ha gjort seg noen tanker om hva man vil gjøre med det. Gemalen og jeg har snart vært ringmerket i ti år, og det må markeres på et vis.

Den observante leser har antakelig alt oppdaget at jeg har utarbeidet en spørreundersøkelse i sakens anledning, det ligger en velskapt liten gadget i høyremargen. Så go ahead og stem! Jeg lytter nesten alltid til gode og velmente råd. Selv om jeg må si jeg vil foretrekke at dere råder meg til å dra til Irland eller Skottland.

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke har oppført Roma eller Hellas eller Seychellene eller Zanzibar som alternativer, så finnes det en god forklaring på det. Disse stedene er varme, og da tipper Bergljot over i delirium tremens før høna galer. Dette er et dårlig utgangspunkt for å utforske gjengrodde/-glemte stier, skal jeg si dere.

Hilsen Bergljot, blakk & heimkomen

Time for goosebumps

Dette er en av de fineste sangene jeg vet... Og Nightwish' versjon er praktfull.

40+ og på Facebook?

Er du? Jeg er. Og det vet de godt, de som driver fjesboka. Det var jeg som oppga fødselsdagen min, jeg vet det, men jeg ante jo ikke at fjesbokfolkene uten skrupler deler disse høyst intime detaljene med sine annonsører.

Jeg er tydeligvis midt i målgruppa for annonsører som selger kjerringprodukter. For tiden har jeg tre flotte annonser på siden min: Den øverste tilbyr meg refinansiering av kredittkortgjelda mi, den i midten omhandler et produkt som skal være bra mot luft i magen og den nederste markedsfører kosedresser i velour.

Bergljot = fjertende førtis i kosedress med kredittkortgjeld. Fantastisk. Lurer på hva de vil selge til dem på 20? Angrepiller og skikkelige onepiecere, kanskje? Red Bull? Pakketurer til Ibiza?

Det hadde vært artig å visst.

Tankekors

Jeg må bare innrømme det. Noen ganger ønsker jeg avkommet (og noen ganger også Gemalen) dit pepper'n gror. Når jeg er blitt tilstrekkelig mast på, når de to største har kranglet lenge nok, når rotet flyter i residensen, når nettene blir for korte og og jeg herjes av PMS - da tenker jeg for meg selv at det hadde vært fint med litt alenetid. Mye alenetid.

Nå har jeg alenetid. Jeg har hatt det siden i går morges, og jeg burde egentlig nyte det. Jeg burde ha diltet rundt i vårsola, drukket rosevin og kjøpt sko. I stedet sitter jeg i senga og ser tomt ut av vinduet og savner ungene og faren deres.

Teite-Bergljot.

Stappmett i Køben

Nota bene! Innlegg skrevet på sengen i mørket og med en definerbar promille: Bear that in mind. Det er finslig i København, det vil jeg gjerne få si. I dag har jeg nytt to utendørs pils i Nyhavnen og hatt et helt okei måltid på Madklubben. Nå er jeg bare klar for å lalle, for i morgen skal jeg framstå som en troverdig byråkrat i Udenrigsministeriet her nede.

Mett i magen er jeg ja, fire retter er i rikesligste laget. Danskene har det med å pælme vinflaskene på bordet, og det er også vanskelig å forholde seg til for veloppdragne norsker. Jeg har gumlet brød og reke-og-asparges-greier, en del av en tjukk kalv (ribbeina?), noen spenstige oster og panacotta med lakris. Og hvit vin fra Chile, rød vin fra fuglene vet hvor og cognac. Og kaffe.

Bergljot bor sentralt, men litt bustete på Hotell Opera. Herfra er det kort avstand til alt av betydning, men det er vel mest interessant for de som er kjent fra før eller gode til å lese kart.

Ellers? Enda jævlig vondtere i beina enn i går, men det er selvforskyldt grunnet gange i Ilse Jacobsens fottøy med spiss tå og enda spissere hæl. Og Kostas har tapt 6-1 i fotball igjen, men han antyder at han scoret det ene målet (nb! må sjekkes!!).

Småpikene har vært til skogs med sin far i dag, det er faren sin, det. Og nå skal det soves i Køben. Natti natt. Og ta dette for det det er;-) I det minste er jeg ikke på nattklubb.

Summertime!

Ai ai ai, det er fint å være statsansatt i sommerhalvåret! Etter 15. mai! Da trer nemlig den statlige sommertiden i kraft, og utslitte, grå byråkrater kan dra seg hjem klokken 15 sharp. Bergljot slipper rushet og er hjemme mens sola står høyt, høyt på himmelen. Iallfall de dagene det er sol.

Jeg sutrer ikke nå, hører dere? Jeg er lystig og fjåg, og nærmest danser rundt på cella, eller cellekontoret, i visshet om at jeg har fire måneder med standard lærerarbeidstid foran meg (mindre avspassering/fri midt på, men skit la gå).

Og så drar jeg til København om to timer, med mindre askeskyen forkludrer det hele. Men det kommer den ikke til å gjøre, for det kjenner jeg på meg! Kommer jeg til å blogge i Køben, tro? Det blir vel syretesten på om jeg er hektet...

Na na!

Litt hjerte & smerte på morgenkvisten?

Lean back and listen! Sing along! Okei, dette sorterer under køntri, men gi sangen en sjanse. Dette er en versjon uten video av gode, gamle Hal, men til gjengjeld får vi teksten!

Oppfinnelse (14)

Au au au. Jeg har så vondt i føttene at jeg bare har lyst til å sitte med dem høyt opp, jeg tror ikke at jeg orker å vifte med tærne engang.

Hvorfor skal det være så inni hesterumpen vondt å gå i bunadssko en hel dag? Typiske bunadsdager medfører ofte mye trasking og fotfølging av eget avkom - det er ikke til å tro at man akkurat i disse sammenhengene skal måtte humpe rundt på stive, harde sabeltannmokkasiner.

Selvsagt er det mannfolk som har pønsket ut utformingen på de jævla torturinstrumentene. De frykter nok at vi skal flykte fra dem, og at de ikke skal kjenne oss igjen når vi løper fordi de ikke klarer å skille bunadsdamene fra hverandre.

Jeg er bombesikker på at det er mannfolk som har designet bunadshodeplaggene også, de skal gjøre oss minst mulig attraktive og litt latterlige. Ingen sjekker opp ei voksen dame med blondekyse med sløyfe under haka, garantert.

Jeg skal finne opp ei fin bunadslue en annen gang. Denne gangen nøyer jeg meg med fottøyet - hva med å selge bunadsskospenner med borrelås eller trykknapp? Spenner som kan festes på dine favrotitsko, om det så er crocks eller joggesko? Billig, miljøvennlig og plassbesparende tiltak, skulle jeg mene.

Jeg hadde definitivt gått for Ecco-sandaler. Uten strømper.

Livstegn fra nasjonaldragen

Tenke seg til. Bergljot har hatt det så travelt at hun ikke har hatt tid til å blogge, og hvor ofte skjer det? Tre bursdager på rappen har tæret på både kreftene og tålmodigheten, og nå går det forsyne meg mot 17. mai også.

Jeg har bona unger og strøket bunadsskjorter og flagg, spadd fram vogna fra garasjen og bestilt lapping av dekk på denne. Jentene er lagt rundt åtte ganger hver - Vilikke roet seg da jeg truet med å avblåse hele 17. mai-feiringa (he he), men Vilhellerikke balerer ennå. Jeg har truet med babysafe og hengelås på døra, uten effekt.

Kostas ser fotball på tv - men han har lovet å legge seg når det er pause i kampen. Huset flyter over etter alle selskapene, og det må nå utøves et panikkrafttak. Gemalen er ute og beplanter de to krukkene som bor ved døren, en slags panikkhandling, det også.

Hva nå, hva nå? hjullapping, ja, og pakking av utstyrsveske til i morgen med bleier og penger og plaster. Bundasskoene må pusses, og det må Gemalen også. Han må i tillegg finne fram antrekk. Dersom det er ribbefett på dresstrøya etter julebordet, er det greit å få avklart det alt i kveld og ikke i morgen tidlig.

Jeg gleder meg ikke veldig til i morgen. Været suger, for å si det mildt. Togavgang blir før ni, og vi skal gå mange kilometer i oppoverbakke og motvind. Ikke vet jeg hvor regntrekket til vogna er, husets paraplyer er både glorete og tjafsete og ungenes regntøy er møkkete.

Nå kommer jeg ikke på mer å sutre om, bortsett fra at jeg har pels på tennene etter tre dager med gele og sjokoladekake. Men jeg skal prøve å skylle mosen bort med en splæsj hvitvin, tenker det meste ordner seg da.

Kanskje med unntak av været.

Hjelp, hjelp, vi føder!

Hm. For fem år siden, i dette øyeblikk, drev jeg og fødte. Det var ikke i henhold til plan, for terminen var ikke før 26. mai. Jeg hadde akkurat gått ut i permisjon, og så for meg noen uker med dilling, stryking av gulpekluter og prepping før jeg skulle bli tobarnsmor.

Men Vilikke ville, som så ofte seinere, har det vist seg, det annerledes. Hun sparket hull i vanntaken og tok peiling mot verden utenfor - uten å ha latt seg feste nedi bekkenet. Bonusbarnet fikk ansvaret for Kostas, og barnefaderen la i vei til hospitalet med sin fødende fru liggende i vater i baksetet. Babubabu!

jeg ble lempet over i rullestol (til nå første og eneste gang) og trillet opp til Fødeloftet ved daværende SiR. Beibien skulle ut på mest mulig ubedøvd vis, hadde jeg bestemt. Det angret jeg jævlig på etterhvert, men det er en annen historie.

Selve fødselen er ganske så tåkelagt opplevelse. Vilikke lå langt fra bekkenet, så hennes mor ble kommandert i seng. Det er jo farlig å tasse rundt med en unge i fri flyt inni der etter vannavgang. Husker jeg fikk akupunktur, og at jeg ikke fikk gå på do. Og at det var slapt med rier de første timene.

Etterhvert ble det jo gang på greiene. Jeg trasket i vei med denne prekestolen og fødte etter beste evne. Den evnen er ikke god i mitt tilfelle. Ikke puster jeg som jeg skal, og ikke er jeg på lag med kroppen i åpningsfasen. Derimot er jeg vanvittig god til å presse (sikkert fordi jeg er så lei av hele opplegget at jeg bare vil ha det overstått). Vilikke var ute på to pressrier.

Hun var fin da også, husker jeg. 3600 gram og 52 centimetre. Lange storetær og lemmer, registrerte jeg, hun har arvet sin fars skabelon. Vi flyttet over i naborommet, der var vi over natta før vi reiste hjem. Litt rart å dra hjem med en ny beibi mindre enn et døgn etter at vi reiste til sykehuset.

En sjeldent nydelig beibi var det vi kom hjem med, faktisk. Og det er helt objektivt.

Prinsessebursdag og påfølgende festligheter

Vilikke blir fem i morgen. Det skal feires i tre dager til ende, for det er visst vanlig å gjøre det sånn blant prinsesser. I morgen kommer en hel bande fra barnehagen, på lørdag kommer slekta og på søndag kommer småpikene i nabolaget.

Prinsessen selv er godt forberedt på markeringen, hun har telt ned siden jul sånn cirka. Den siste måneden har hun krysset av datoer i kalenderen, og den siste uka har hun forlangt prioritet og særbehandling - siden hun jo er bursdagsbarn. "Ikke før på fredag," bemerker jeg, men det mener hun visst at er irrelevant.

I dag har Bergljot bakt litt og laget gele. Gemalen, som er lærer og har fri (unnskyld, det heter visst avspassering) i morgen, får ta siste pussen i heimen. Han skal pynte kaken, bake muffins, rydde, mekke godteposene (som jeg synes er helt unødvendige, men som tydeligvis er obligatoriske) og dekke bordet.

Etter endt party drar Gemalen på vinsmaking, mens Bergljot får besøk av den fantastiske Frøken Frekkesen og hennes uimotståelige Filifjonka. Hvis Bergljot ikke er helt på felgen etter førsteselskapet, så gyver hun vel løs på nye runder med baking. Eller kanskje det kan utsettes til lørdag morgen, til vinsmakeren kommer hjem?

Etter tre dager med bursdag og en påfølgende 17. mai vil nok Bergljot være litt utladet. Det kommer til å passe dårlig, siden hun skal til København med jobben fra tirsdag til torsdag. Fryktelig krevende det også, med tanke på den sosiale biten med vin og nattevåk.

Jeg gjør mitt beste for å forberede meg til den nærmeste uka. Litt vin hver dag bør resultere i et brukbart grunnlag. Det er utrolig farlig å gyve løs på langstrakte festligheter uten en grundig oppladning når man er 40 +. Det fører fort til både migrene, nausea m/elgrop og brukket lårhals. Særlig nausea m/elgrop, i mitt tilfelle.

Og oppi alt dette skal Bergljot påvise og rigge til bunader m/tilbehør, flagg og 17. mai-effekter. Just nu kan hun på ingen måte gjøre rede for alt, og hun forventer ei at Gemalen har mye å bidra med. Annet en seg selv, da.

Men først altså prinsessefeiring. Juhu!

Om Gud og Pokemon

(Utdrag av samtale mellom Bergljot og Sønnen, den enbårne, i bilen på vei hjem fra SFO.)

Kostas: "Du mamma? Hva het nå hun moren til Jesus?"

Bergljot: "Hun het Maria."

Kostas: "Gud var jo faren til Jesus, var han gift med Maria?"

Bergljot: (Tenke tenke) "Nei, Maria var jo kjæresten til Josef, så på en måte var han også faren til Jesus." (Bergljot er på tynn teologisk grunn nå.)

Kostas: "Men gud er faren til alt, ikke sant?"

Bergljot: "Mange tror det, ja." (Sliter litt med å balansere budskapet nå, Sønnen den enbårne er tross alt døpt).

Kostas: "Gud skapte verden. Det betyr det samme som at han fødte jorda."

Bergljot: "Han gjorde vel ikke akkurat det. Han hadde ikke verden inni magen sin. Å skape betyr det samme som å lage, ikke det samme som å føde.

Kostas: "Å ja. I dag fikk jeg to Pokemon-kort av Victor, vil du se?"

(Den gudfryktige delen av konversasjonen er med dette over, og Bergljot puster lettet ut. Det er mye lettere å diskutere Pokemon-kort enn skapelseshistorien.)

Det går framover med deponiet

I dag er det 14 dager siden jeg varslet sanksjoner mot Gemalen grunnet manglende ordenholding i vår felles innkjørsel. Dersom ikke skrapet var borte innen 14 dager (altså innen i dag), skulle jeg straffe ham hårdt med enten a) pulestreik, b) dagmulkt eller c) gapestokk i Bergljot-bloggen.

Aksjonen ble avblåst, og det er kanskje like så greit. Gemalens deponi er nesten borte, bare plaskebassengene og et bilbatteri ligger igjen. Vi skal få det fint til 17. mai, bare vi får dyttet noen vekster ned i de to krukkene som bor ved døra. Der er det fortsatt hull i jorda etter vintergrønten (vårbrunten) som ble lugget opp i forrige uke (kremt kremt).

Når jeg tenker meg om, så er det ikke sikkert at sanksjonene hadde hatt ønsket effekt. Pulestreik vil antakelig virke best på gemaler som er veldig godt vant fra før. Gapestokket er han allerede blitt, gjennom fyldig omtale om manglende ordensutøvelse i herværende blogg. Dagmulkt hadde nok rammet meg like hardt som ham, siden vi har felles økonomi.

Det er uansett vesentlig å være på god fot med sin gemal, man vil jo ikke risikere at han sliter seg og finner seg en snillere (eller yngre!!!) fru å bruke tiden sin på. Med tre små felles barn ville det vært intet mindre enn en katastrofe.

Hvor er min indre gudinne?

Det går litt på stumpene løs i Bergljot-heimen i hverdagen. Mye skal gjøres, litt for lite blir gjort og en hel del blir forsømt.

For eksempel pelser man seg ikke i særlig grad når tid er et knapphetsgode. Det vil si - man pelser, men bare der man risikerer å bli sett. For eksempel konsentrerer man seg om den nederste sekvensen av leggene og øyenbrynene.

Under armene skal i likhet med underarmene tas på alvor. Dette området er high priority, mener Bergljot. Men tydeligvis ikke high enough. Jeg mener, når husets toåring peker og sier "mamma skjegg!!!", da er det noen som har forsømt seg.

Heldigvis har jeg min indre gudinne. Ja dere har vel fått med dere det slående nye slagordet for Gillette sine Venus-artikler? Oppfordringen er "vis fram din indre gudinne," så da er det vel bare å kjøre på, da. Hark hark. Jeg har ikke sett henne på en stund, denne indre gudinnen, men hun er vel der under pelsen et sted.

De fleste ulykker skjer i hjemmet!

Javel.

Hver tredje brite skadet seg mens de hadde sex i fjor. Det var da rock'n roll på en mandag morgen! Hva gjør de feil, tenker jeg? Varmer de ikke opp? Skjønner de ikke at de må tilpasse aktivitetsnivå og øvelser etter kapasitet og alder? Har de rett og slett bare dårlig selvinnsikt?

Jeg har hørt at det kan være farlig å kopulere, man kan jo pådra seg både veneriske sygdommer og uforutsette graviditeter. Men at det er så utbredt (i UK, riktig nok) å skade seg under akten, det visste jeg ikke. Selv er jeg aldri blitt kvestet. I farten kan jeg ikke huske at jeg har skadet noen andre, heller. Ingen jeg kjenner har fått temporære eller permanente men (så vidt jeg vet).

Sexolog Kjell-Olav Svendsen uttrykker en viss engstelse for at den rapporterte skadefrekvensen fra UK kan få fatale (?) følger for den seksuelle utfoldelsen på Norske Kjøkkenbenker. Han synes at folk skal ta noen risker, sier han, for det er jo sånn livet er.

Det vil forundre meg noe om Det Norske Folk over natten nu vil omkalfatre sine seksualvaner som følge av en liten epistel i Verdens Gang. Uansett vil jeg komme med en liten påminnelse - eller et knippe pekefingre - la oss si at det er

Bergljots lille bidrag for å forebygge skader under seksualaktene i De Norske Hjem:

1. Varm opp - unngå strekkskader.

2. Gjennomfør Åpen Sikkerhetssamtale/risikovurdering/HMS-analyse før akten. Husk at det er for seint etterpå, når skaden er skjedd.

3. Velg forsvarlig arena for gjennomføring. Her er stikkord som alder og fysisk form høyst relevante.

4. Det er lov å si nei. Dersom du ikke har lyst på en runde i hengekøya eller stikkelsbærbuskene til naboen, si for all del fra.

5. Det er aldri for seint å snu (selv om du risikerer at partneren blir sur).

6. Har du lyst til å være med på noe du ALDRI hadde våget før? Tenk deg om en gang til. Dette kan skyldes midtlivskrise, demens eller påvirkning av rusmidler.

7. Husk alltid å ha førstehjelpsutstyr i nærheten.

8. Dersom håndjern, tau og teknisk utstyr er en del av akten i hjemmets lune reder, kan det være lurt å ha avbitertang/motorsag lett tilgjengelig. All teknikk kan slå seg på krøll.

9. Kjenn din makker! Det kan være direkte dumdristig å gyve løs på d-momentene dersom du ikke har undersøkt om den andre er kapabel til å følge opp.

10. Dersom en ulykke eller nestenulykke inntreffer - skriv en RUH (rapport om uønsket hendelse) i fellesskap. Dette for å unngå lignende episoder. Erfaringsdeling kan redde liv. NB! Dette gjelder ikke de erfaringene du delte med din forhenværende. De kan du med fordel holde for deg selv.

11. Dropp eventuelt hele sex-en. Avholdenhet er, og vil alltid være, det tryggeste. Det eneste du risikerer å miste da, er forstanden. Og muligens partneren.

Det var vel det, tror jeg.

Min datter vil flytte

Vilikke (5) har antydet at hun kan tenke seg å flytte. Til naboen.

"For Sunniva får Nugatti på brødskiva hver dag!" forklarer VIlikke.

"Men tror du ikke at du kommer til å savne mamma, da?" spør jeg.

"Jeg kan jo komme på besøk. Det er jo ikke så langt å gå," trøster Vilikke.

Ja ja. Min datter lar seg forlede/-føre av et løfte om Nugatti. Jeg håper hun bli mindre lettkjøpt/-lurt etterhvert som hun vokser til.

2-7-tap

Kostas (7) har startet fotballkarrieren. Han har vært på to treninger, og i går debuterte han i kamp. Det gikk ikke så bra; de tapte 2-7 for Ålgård.

"Var det gøy?" spurte jeg.

"Nei. Vi tapte jo. Men det var utrettferdig, for de var både større enn oss og mindre enn oss."

"Både større og mindre?"

"Ja. En av de store tok hukkas på meg sånn at jeg datt. Og de små klarte å smette mellom oss med ballen."

Det er ikke så greit alltid.

Uthengt gemal

Gemalen påstår at jeg henger ham ut i Bergljot-bloggen. Han sier at jeg bør bruke energien min på å oute meg selv, der er det nemlig mer enn nok å ta fatt i, hevder han.

Jeg får vel være snill og skåne ham, da. I en periode, iallfall. Det var kanskje slemt å dele private detaljer om deponiet hans, og jeg burde sikkert ha droppet innlegget som på generelt grunnlag drøftet problemstillingen gemaler og klesvask/tørketromler. Men gjort er gjort og spist er spist.

Det blir altså ikke noe av den bebudede avstemmingen om sanksjonsmiddel for permanent skrothaug. Jeg var i ferd med å forberede den, hadde gravd fram en passende gadget for avstemming/lesermedvirkning og det hele, men dette er nå lagt på is.

Vi som er opptatt av avstemminger, får heller følge med på valget i UK. Det er visst et drama, det også.

Det er det frekkeste!!!

Arrangørene av russetreffet i Kongeparken vil heller ha besøk av 11.000 russ enn av 2.000 40-åringer. Ka farsken? Dette er jo direkte krenkende.

Opprørt hilsen fra Bergljot (41), som er fullt ut i stand til å te seg som en russ, om det er det som må til.

Bunad

Begljot eier ikke bunad. Dette har vært vondt og vanskelig for Bergljot nesten siden konfirmasjonen. Ikke plent fordi jeg skulle hatt et slikt plagg - men for at jeg ikke fikk det. Aner dere nyanseforskjellen?

Jeg lå an til å få bunad med broderier av typen på bildet, nemlig, men mor mi konkluderte med at jeg var for liten. Ikke for ung, men for kort. "Du skal jo vokse mye mer, så jeg tenker vi venter med bunaden," sa mor. Bergljot på 165 cm kranglet ikke på dette, i 1984 hadde hun fortsatt stor tiltro til sine foreldres vurderingsevne. (Tro meg, dette har avtatt).

Har jeg vokst siden jeg var 15? Nei. Har jeg blitt vesentlig tjukkere? Hm. Intrikat spørsmål. Antakelig ikke, men massene har definitivt forflyttet seg. Men ikke verre enn at det kunne ha blitt løst innenfor bunadens romslige sømrom (de plaggene er jo designa for at man skal kunne bruke dem fra man er 14 til 90).

Nå er jeg jo blitt så stor at jeg kunne ha kjøpt meg (eller la oss si brodert meg) en bunad selv. Hvis det egentlig hadde vært så viktig for meg. Men jeg gjør det ikke - for hva skal jeg sutre over da, da? Det er riktig hyggelig å dele traumene rundt hvordan jeg ble snytt for en bunad, trolig som den eneste i Nord-Europa, i 1984.

Men jeg husker jo at mange var misunnelige på gaven JEG fikk - nemlig en hitec Commodore 64. Dere som har levd en stund husker kanskje denne powermaskina? Jeg husker vagt at jeg satt med manualen, med edb-maskinen koblet til tv-en (den kom uten skjerm) og knattet dataprogrammering. Basic, het programmeringsspråket. Jeg ble aldri noen racer.

Nei nå snakker jeg meg vekk. Det stunder mot 17. mai, og det er jo den store dagen for bunadslufting. Da skal møllen ut av stakken, for å si det sånn. En av fordelene som fulgte med Gemalen, er at han har en mor som har en bunad som hun ikke kan bruke. Gjett hvem som disponerer denne? Jess! Bergljot. En flott hardangerbunad, er det.

Bunaden bor i fosterhjem hos meg. Jeg har kjøpt meg bunadssko, og til jul fikk jeg et rosemalt skrin til å ha sølvet i (!), så jeg er på gang, iallfall med tilbehøret.

Nå når jeg disponerer bunad, er jeg blitt usikker på om jeg egentlig vil ha det. Det er jo et himla styr å oppbevare den (mange deler, tar mye plass), "sette den opp" (koking av skjorter og forklær, pussing av sølv m.m.) og, ikke minst, få den på seg. Det tar sykt lang tid, faktisk, særlig når man også skal iføre sine søte små lignende antrekk. Stress = Bergljot på morgenen 17. mai.

Og når man først har fått den på seg, skal man løpe etter unger og passe seg for å bli sølt is og snørr på. Og gjett om det blir lunt under ullstakken hvis temperaturen tipper 15 grader! Skoene er ei soge for seg. De er dritvonde å gå og løpe i.

Vel, litt smerte tåler man jo, i visshet om at man er et praktfullt syn der mellom hvitveisen og bjørkeløvet. Hurra hurra. I det minste har jeg ikke en sånt jævlig stygt hodeplagg. Når man avanserer til kjerring, skal man jo egentlig tre på seg et skaut eller en gyselig kyse med blondekant e.l.

Ikke har jeg konebelte, heller. Jeg begriper ikke at matroner som er halvannen meter rundt livet på død og liv skal markere denne manglende midja med sølv- eller gullbelte.

Nå kom jeg på en vits, og siden jeg egentlig ikke har noen god avslutning eller konklusjon på dette innlegget, drar jeg den:

Hva kjennetegner den ultimate bollemusen? At den vises utenpå bunaden, vel. Hi hi.

Jeg husker vagt at jeg har skrevet om bunader før (helt dement er jeg tydeligvis ikke), så hvis noen vil fordype seg, er det bare å lese mer om bunader her.

Gemaler og tørketromler

Dette innlegget er tuftet på generelt grunnlag, slik at ingen gemaler skal føle seg spesielt uthengt. Jeg er nemlig litt opptatt av det.

Alle som innehar en gemal, vet at gemaler i prinsippet er skeptiske til tørketromler. Gemaler har nemlig lest, i 1995 eller deromkring, at tørketromler bruker mye strøm.

Siden bruk av strøm både koster penger og er ødeleggende for miljøet, vil en typisk gemal derfor heller henge opp 93 vaskekluter på et tørkestativ, selv om de blir steinharde og ubrettelige, enn å kjøre dem i tørketrommelen. (Ja, jeg kjenner til at det finnes noe som heter skyllemiddel. Men mange gemaler er også skeptiske til dette).

Gemaler flest vasker ikke så ofte klær. Fruer flest maser ikke så mye om det heller, for de vet at gemaler flest kan finne på å kjøre de underligste klesblandinger i samme vask.

Mange gemaler tar seg dessuten sjelden bryet med å lese vaskeanvisningen.
Eksempel 1: "All bomull tåler jo 95 grader!!!"
Eksempel 2: "Å! var det der ull? Det så jeg ikke."
Eksempel 3: "Jeg trodde at det røde badehåndkleet er vasket så mange ganger at det var trygt å vaske det sammen med de nye, hvite håndklærne."

Men altså når det en sjelden gang skjer, at gemalene slår seg løs på vaskerommet, på sitt eget vis, kan man være sikker på at de plutselig kan finne på å bruke tørketrommelen. Gemaler flest vil da ofte velge å tromle tøy som ikke er ment for tørketrommel, for eksempel fruenes nette undertøy og barnas bommullsgensere.

Når fruene da etterpå anmerker at plaggene har skiftet fasong, at de er blitt kortere og strammere, vil mange gemaler føle at dette er utrettferdig kritikk, da det bare vil være å strekke i plaggene. Da vil de gjenoppstå i sin opprinnelige fasong, nemlig.

Personlig skal jeg tromle meg selv i dag, for å krympe meg inn i garderoben min. Og for å bli litt strammere til sommeren. Blir jeg for kort, er det bare å strekke litt i meg.

For ordens skyld: Gemalen på bildet er ikke min. Men det er sikkert noen som eier/har eid ham.

Tjukkas med kinnben

Dette har jeg tenkt på.

Jeg har såkalt høye kinnben (om sant skal sies, er det vel bare kinnbena som er plassert høyt på meg). Jeg har lest at det skal være en kjekk ting å ha, i motsetning til lave kinnben. Hva nå det egentlig er for noe.

Høye kinnben kan man putte rouge på, og de stikker ut sånn at eventuelt utstående øyne ikke blir for bokstavelig talt framtredende i ansiktet. Nissen, for eksempel, (bildet) har høye kinnben. Og indianerne.

Men!!! Det er jo et hekkan å bli tjukk når de der beina stikker ut. For enten legger reservene seg i puter oppå kinnbeina - eller enda verre, det danner seg overheng. Bollekinnene får liksom et ekstra løft når de henger rett ned fra kinnbeina.

Jeg har mye å bekymre meg for.

23 år

I går traff jeg et knippe jenter (damer?) fra gymnasietiden, jenter jeg ikke har sett på 23 år (gulp). Jenter jeg husker med perleøredobber, hullete 501-bukser, Pringle-gensre og Millet-jakker på midten av 80-tallet.

Vi var 16-17 år og sneik oss inn Alstor med lånt legitimasjon på onsdagene (eller var det bare jeg som gjorde det? De andre var vel kanskje litt mer skikkelige).

Det var i den tiden da ti Prince Mild kostet NOK 13,20, og da "alle" piker drakk Reiler vom Heissenstein og Martini Bianco (nei, ikke blandet). Bergljot bodde som eneste i klassen på hybel, og fikk (delvis som følge av dette?) fort en betydelig omgangskrets.

Nå har vi menn og unger og utdannelse og jobb, vi har hager og hytter og er speiderledere, sitter i korpsstyrer og leder FAU. Vi er blitt ansvarlige voksne (tenk det!). Vi (vel, kanskje ikke akkurat jeg) går på pilates og vi har sluttet å røyke. Vi er opptatt av konfirmasjoner, konebelte til bunader, jobb og stauder.

Vi har fått rynker i ansiktet, og vi har så vidt begynt å gråne. Litt tjukkere er vi blitt, også. Alle sammen. Noen har så store barn at de kan komme til å bli bestemødre snart, mens andre (jeg) har så små barn at vi kommer til å ha dem i huset til vi er pensjonister.

Mye er annerledes, men mye er likt, også. Tonen og kjemien fra gamle dager kom helt av seg selv, og jeg tenker at jeg har lyst til å møte damene igjen. Ja faktisk, det vil jeg.

Vikingtid

Vilikke (5): Du pappa?
Pappa (43): Mmmmm?
Vilikke (5): Ble du født da vikingene levde?

Ingen kan få en til å føle seg så utdatert som ens barn. Et gammelt (?) visdomsord sier at "barn gir en mye glede i alderdommen. De bidrar også til at man kommer raskere dit (red.anm. til alderdommen, altså).

Det skulle pigede ikke forundre meg.

Husker du?

Denne her liker jeg. Han som synger den også. Lystig er det vel ikke akkurat, men en passende start på en mandag morgen.

Oppfinnelse (13)

Hvis det er sånn at kjøkkenet er hjemmets hjerte, kan man kanskje si at entreen er... leveren eller nyrene? Alt hoper seg liksom opp i inngangspartiet. Klær havner i hauger, fottøy i hulter til bulter - og alt av sekker, vesker, sykkelhjelmer og ju neim it parkeres innimellom.

Hos oss er det riktig ille, for vi har ikke etablert et skikkelig logistikk- og oppbevaringssystem etter at vi flyttet inn i august i fjor. Og så hadde vi egentlig tenkt å bruke vaskerommet til hverdagsinngang, men det er ikke blitt, og nå har vi vent oss til å bruke den vanlige entreen, så det skal vel noe til at vi legger om vanene.

Men altså; mange mener at skyvedørsgarderobe er en fin ting, da kan man dytte inn alt mulig og trekke for dørene. Personlig vil jeg heller ha et skyvedørsgulv, eller skyvegulv, et rundt 40 cm dypt oppbevaringsrom under selve dørken. Da kunne de med mangelfullt utviklet ordenssans samt barn fortsette med å slippe ting rett ned - og så kunne man bare trekke gulvet over etterpå. Vips! Rot borte!!!

Skyvedørsgulv bør også kunne anvendes på vaskerom (for skittentøy som ellers ville havnet på gulvet, for eksempel) eller barnerom (leker?). Eller kanskje også på voksensoverom, da kunne man gjemt hemmelige elskere/elskerinner nedi der hvis man for eksempel holdt på å bli fersket. Her er det bare fantasien som setter grenser.

Kvalitetstid

Kort sit.rap. fra Hålandsmarken: Familien, den utvidede inkl. bonusbarn (i russedress) har utøvd kvalitetstid i Guds frie natur. Det er blitt grillet og begått aktiviteter med Koneklubben m/menn og unger. Det blåste kuling med orkan i kastene, minst, så turen ble avsluttet med en time i gymsalen på Gemalens skole for virkelig å slite ut ungene.

Tanken var jo blant annet å få dem trøtte til kvelds. Men tror dere noen av mine har vært trøtte til kvelds? Neida. Nummer en og tre er fortsatt våkne. Jeg vurderer å oppsøke søvnekspert Naphaug på døra, ja kanskje til og med Ferber.

Nå skal jeg spise karamellis og drikke rødvin. For å feire en flott dag i skogen - og for å feire alle verdens proletarer. Og for å feire mine barns bestefar, som runder 63 i dag. Jeg oppfordere selvsagt alle til å gjøre det samme.