Denne kom jeg på i helgen. Vi var i konformasjon (tog du an?) på gemalens hjemtrakter, og jeg hadde lagt opp til å stille i svigermors hardangerbunad, som har bodd i fosterhjem hos meg siden 2003.
Det er flere grunner til omsorgsovertakelsen. For det første har jeg ingen egen bunad (jeg fikk ikke til min egen konfirmasjon fordi min mor påsto at jeg skulle vokse så veldig, noe jeg fortstat venter spent på at skal skje), for det andre har svigermor en grom hardangerbunad hun har kjøpt på auksjon, men som hun aldri har kommet seg inn i. En tredje grunn er at døtrene hennes er for store og barnebarna for små til å bruke praktplagget.
Utfordringen med bunaden er at den består av så forskrekkelig mange deler, og at den som følge av dette nesten er umulig å få på seg. Det at jeg presterte å glemme perlebeltet hjemme, viser at det også er vanskelig å huske alle elementene når man er på reisefot. Jeg mener at problemene kan løses ved hjelp av borrelåser og påliming av løsøre som mansjettknapper, bringeduk, perlebelte og -duk m.v. Altså en slags altiettløsning, som gjør det mulig å smyge seg inn i herligheten, uten å måtte dille med alt stæsjet.
Ideelt sett burde forkleet og skjorta vært i ett med resten også, men jeg innser jo at det da hadde vært vanskelig med vask. Uansett burde skjorta og forkleet vært laget av noe strykefritt stoff.
Jeg forventer at fundamentalistene i de dedikerte bunadsamfunnene vil ha innsigelser på forslagene mine, men jeg vil argumentere for at utviklingen må få gå sin gang. Og at mye har endret seg i årenes løp. I gamle dager brukte for eksempel mennene ikke underbenklær, da var bundadsskjortene så lange at de kunne draperes rundt stasen og tilhørende herligheter. Ingen mukker over at denne praksisen er avviklet, gjør de vel?
Dersom noen har innspill, må de sendes før 17. mai, for det er da jeg tar sikte på å sende patentsøknaden.
Det er flere grunner til omsorgsovertakelsen. For det første har jeg ingen egen bunad (jeg fikk ikke til min egen konfirmasjon fordi min mor påsto at jeg skulle vokse så veldig, noe jeg fortstat venter spent på at skal skje), for det andre har svigermor en grom hardangerbunad hun har kjøpt på auksjon, men som hun aldri har kommet seg inn i. En tredje grunn er at døtrene hennes er for store og barnebarna for små til å bruke praktplagget.
Utfordringen med bunaden er at den består av så forskrekkelig mange deler, og at den som følge av dette nesten er umulig å få på seg. Det at jeg presterte å glemme perlebeltet hjemme, viser at det også er vanskelig å huske alle elementene når man er på reisefot. Jeg mener at problemene kan løses ved hjelp av borrelåser og påliming av løsøre som mansjettknapper, bringeduk, perlebelte og -duk m.v. Altså en slags altiettløsning, som gjør det mulig å smyge seg inn i herligheten, uten å måtte dille med alt stæsjet.
Ideelt sett burde forkleet og skjorta vært i ett med resten også, men jeg innser jo at det da hadde vært vanskelig med vask. Uansett burde skjorta og forkleet vært laget av noe strykefritt stoff.
Jeg forventer at fundamentalistene i de dedikerte bunadsamfunnene vil ha innsigelser på forslagene mine, men jeg vil argumentere for at utviklingen må få gå sin gang. Og at mye har endret seg i årenes løp. I gamle dager brukte for eksempel mennene ikke underbenklær, da var bundadsskjortene så lange at de kunne draperes rundt stasen og tilhørende herligheter. Ingen mukker over at denne praksisen er avviklet, gjør de vel?
Dersom noen har innspill, må de sendes før 17. mai, for det er da jeg tar sikte på å sende patentsøknaden.
2 kommentarer:
Selv går jeg og brygger på en tanke om et destrueringsanlegg for husflidprodukter generelt og med spesielt fokus på bunader og rosemalte ting i tre.
Du kan kjøpe en fargerik fillerye fra IKEA og klippe den opp? Billig tradisjonsvev fra Bangladesh.
Legg inn en kommentar