fredag 4. desember 2015

Pollyanna venter på Synne

I natt kommer ekstremværet Synne til meg og alle andre som skulle befinne seg på Vestlandet. Hun skal være av det fuktige slaget, trolig kommer det 10-15 centimeter regn på 30 timer. Hey ho! Nå gjelder det å finne fram sydvest, slagstøvler og øsekar, for dette skal bli festlig.

Siden alt annet er kjipt, så tar jeg Pollyanna-tilnærmingen - Synne gir meg en god unnskyldning til å
være inne
  • drikke rødvin
  • fyre i ovnen
  • legge meg tidlig (eller seint, om det passer meg bedre)
  • stå opp seint
  • skrive julekort
  • vaske og rydde
  • bake pepperkaker
  • være med ungene
  • se på vintersport på tv
  • forberede London-tur
Se det, det blir ikke så dumt likevel.

God helg!

torsdag 3. desember 2015

Here I come

Se det. Ikke bare havne jeg i A-trekninga i bedriftskunstforeningen - jeg fikk andrevalget mitt også!

Kan ikke si annet enn at jeg identifiserer meg litt med fjærkreet på bildet, denne lille, pjuskete fuglen som seiler inn fra siden, opp-ned er han visst også.

Kunstneren heter Tiina Kivinen og er finsk. Bildet heter Here I come, eller Her kommer jeg - som igjen kan knyttes til en annen fugl - nemlig hanen i Drammen. Eller Hanan i Drammen, som det heter på prøysensk.

Hanen er fra Drammen, Prøysen var fra Ringsaker, og det er også gullfuglen jeg har skaffet meg, men som jeg ikke tror jeg kommer til å skyte eller sette i bur. Heller temme ham såpass at han vil holde seg rundt meg, frivillig.

Der ser dere. Alt henger sammen med alt.

HANAN I DRAMMEN 

Det bodde en hana i Drammens by
med venger som glinste i sola.
Han gikk der så langbeint og krønsk og kry
og trudde`n var finest på jorda.
Han flaksa fra bakken og rett opp på trammen
og kasta med nakken og slengte med kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Så var det en dag han fikk lyst på litt mat,
og døra sto oppe til stua.
På bordet sto graut i et lyseblått fat,
og på stolen ved bordet satt frua.
Og hanan tok telsprang, og kasta med kammen,
og rett opp i fatet slo`n hæla sammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Men da skal jeg si deg at frua ble gal.
``NEI, NÅ GÅR DET JAMEN FOR ILLE.
I HØNSEGÅR`N MED DEG, DIN STAS-GENERAL,
OG DER SKAL DU PENT TIE STILLE!``
Og frua tok hanan og bar`n ut på trammen
og kasta`n til værs så det bruste i kammen:
``HER KOMMER JEG!`` sa Hanan i Drammen.

Alf Prøysen

onsdag 2. desember 2015

Mental lavterskeljul

Det er ikke så lett å finne stemningen. Huset trenger profesjonell hjelp, subsidiært ei husfrue som fungerer, og husfrua trenger muligens profesjonell hjelp hun også.

Jeg hadde en generalsamtale med avkommet i går, om at jeg er trøtt og trist og sliten og søvnløs og alt det der. Det var visst i kjølvannet av en utblåsing grunnet avkommets manglende engasjement og deltakelse innen ro & orden.

"Må du gå på jobb, da?" spurte Vilikke.

"Klart jeg må jobbe. For å være borte fra jobb, må man være syk eller ha en annen god grunn. Jeg er ikke syk, bra trist," sa jeg.

"Men man kan jo være syk andre steder enn i kroppen. Man kan være mentalt syk," repliserte barnet.

Jeg er ikke helt der, altså. Det jeg har vil bli lettere å bære, etter hvert. Bakkene vil flate ut, etter hvert. Først må vi bare komme oss gjennom det første årshjulet uten mor. Alle merkedagene og høytidene.

Jeg aner ikke hvor dørkransen min er, ei heller favorittadventsstjerna. Staken, som jeg faktisk fant i tide, har feil farge på lysene, og ikke er det blitt til at vi har tent det første heller.

Den sirlig broderte pakkekalenderen ligger nedgravd mellom duker og diverse - men ungene er glade til. De er godt fornøyde med alternativet fra Kinder. Selv har jeg Pondus-kalenderen. Kjip sjokolade, men morsomme visdomsord bak klaffene. En gave fra en som kjenner meg godt.

Og i kjøleskapet har jeg to bokser pepperkakedeig fra IKEA - per nå representerer disse de eneste planene for julebakst. Kanskje det ikke er helt i orden med det mentale likevel, når jeg tenker meg om.

tirsdag 1. desember 2015

Og så går det mot jul.

Det er bare å innse at skal det skrives, må det skrives ut fra hvordan ting er - og ikke slik man skulle ønske at det var. Mulig jeg skifter navn på bloggen - kanskje til Blues fra sidelinjen? ;-)

Dette er definitivt en blå dag etter en lang natt. Det stormer og hagler i et bankende i Sola Syd nå, egentlig passende kulisser rundt en stusselig tid. Advent er det visst også. Stjerna er på plass, men ikke pakkekalenderen. I år blir det lavterskeladvent. Mangler både motivasjon og krefter.

Framover komme alle datoene rullende, alle merkedagene. Bursdagen hennes, jul. Nyttårsaften. Det som var godt, blir vemodig og vondt. Og sånn vil det være, lenge.

Jeg undrer meg over de parallelle livene mine, over hvordan jeg i det ene øyeblikket eller settingen kan være helt vanlig og normal - mens sorgen og savnet kan blåse meg over ende i det neste, når jeg er for meg selv.

Sorg er vondt, men ikke farlig. Etter hvert vil smerten blekne, og de gode minnene vil bli tydeligere. Klumpen i magen, den som het "angst" da hun var syk, og som nå heter "savn", vil bli mindre. Livet vil gå videre, for det er en tid for alt.

I helgen var jeg hjemme, for første gang siden begravelsen. Der er rammene rundt livet hennes, tingene hennes. Jeg ser så mye av henne i det som er igjen. Det hun likte å omgi seg med, speiler henne på en god måte.

Etter å ha utført gjenoppliving på plantene i huset, og etter å ha fått på varme og landet, var jeg på graven. Jeg fikk ryddet bort de siste kransene, rensket litt opp. Steinen er tilbake, med hennes navn og datoer på. Bokstavene er foreløpig "nye" og mørkere enn fars. Fortsatt sterkt å se tallene. De døde på samme dato, med fem års mellomrom, og det var bryllupsdagen deres. De ble bisatt på samme dato også.

1. desember og snart jul. Jeg kjenner at jeg ikke vil. Er glad jeg skal være sammen med søsknene mine, i huset hennes. Det blir godt og vondt og veldig annerledes uten henne.

Men så er nå egentlig alt annerledes nå for tiden.