tirsdag 28. mars 2017

Bergljot lærer keivhendt datter å strikke

Neida. Det gjør hun selvsagt ikke. Hvordan i svarte heiteste skulle jeg fått det til?

Ti prosent av verdens befolkning er født med høyrehånda på venstre side, har jeg lest et sted. Dette gjelder flere gutter enn jenter, og det skal visst nok være noe arvelighet inne i bildet. Det sies at de keivhendte stort sett er som folk flest, men de skal visst nok være spesielt kreative, som gruppe.

Jeg har satt til verden en sånn unge. Hun er sannelig meg kreativ, og hun er det første av mine barn som strikker frivillig. Heldigvis tar skolen den ballen - for jeg har jo skjønt at disse alternativt monterte hendene kan medføre utfordringer.

Pingus klasse er utstyrt med tre keivhendte unger. To av dem strikker motsatt vei enn folk flest. Min datter er en av disse, så klart. Hvorfor gjøre det enkelt, liksom. Strikkere på ti år har det med å miste masker, øke masketall i hytt og pinevære og strikke med feil tråd. Dette kan være krevende nok å rydde opp i i et vanlig strikketøy. Min erfaring er at operasjonen er nærmest umulig når det strikkes i motsatt retning.

Selv om hodet mitt skjønner hvordan det bør gjøres, forstår ikke hendene det. Det er ikke bra for klasseslangen, for å si det sånn. Klasseslangen, eller bokormen, er klassens fellesprosjekt som går på rundgang mellom hjemmene.

Hos oss ble det bråstopp etter en massiv maskemisting i går. Men vi holder motet oppe! En slange trenger da ikke å være symmetrisk og ha en standard maskevidde. Og alle trenger ikke å ha høyrehånda på høyre side. Sånn er det med den saken. Ikke sant?

mandag 20. mars 2017

Vi har sett snø!

I helga har jeg vært på hyttetur med egne unger og naboene med deres unger. Vi har basket i snø (egne og deres unger), vi har gått på ski (samtlige), vi har hatt andres unger på overnatting (jepp), vi har spilt Ryktet går og UNO, og vi har til og med drukket litt rødvin (jeg og naboene).

Jeg er glad for
  • at SUV'en med piggdekk og skiboks endelig har fått luftet seg i sitt rette element
  • at jeg har SUV med piggdekk - det var skitglatt på fredag, og "the less fortunate" sto strødd i bakkene i Hunnedalen
  • at jeg har naboer som også er venner og som vil være med på hyttetur
  • at ungene mine har fått tatt på snø og gått på den med ski
  • at jeg har en arbeidsgiver som har hytte i Sirdal
  • at arbeidsgiverens hytte har såpass bra standard at du ikke må forholde deg til utedo, parafinlamper og gasskokeplater
  • at jeg har mobilt bredbånd (denne er litt tricky. Jeg skjemmes av det også)
  • at huset mitt har katteluke sånn at dyreparken kan stelle seg selv en helg
  • at jeg har vaskemaskin siden det ikke er så rent lite som må bli rent igjen i etterkant
  • at jeg har skotørker siden det ikke er så rent lite som må blir tørt igjen i etterkant
  • at rødvin er oppfunnet, og at jeg tåler det greit
Lista kunne fortsatt og fortsatt, så takknemlig er jeg. Og neste helg skal jeg også få snø - da blir det ny hyttetur med bare damer med innlagt slalåm. Og rødvin.

Heldige meg.

torsdag 16. mars 2017

Når du aller minst venter det

Jeg hadde bursdag nettopp. Det er ikke så stor stas som det pleide å være, har antakelig passert middagshøyden (hvor og når er egentlig den?), så jeg lå ikke på været. Middagshøydeværet. Jeg var i huset som før var barndomshjem og som nå er blitt, eh - hva skal jeg si? Landsted? Det blir så upersonlig. Jeg, lillesøster og broderen har tatt over iallfall. Det er uomtvistelig.

Men altså. Etter morgenkaffen får jeg det for meg at jeg skal rydde i skap. Klesskapet hennes. Det har vært for vondt og vanskelig å ta fatt i, det er noe med å fjerne det som er igjen etter noen man er glad i som er borte. Jeg jobber målbevisst, men sakte. Går gjennom hylle etter hylle. Fyller opp poser. Det er en nitrist oppgave.

Den øverste hylla utsetter jeg til sist. Ikke bare fordi den er høyt oppe, men fordi den rommer andre ting enn tøy. Ting hun har gjemt på. Personlige, private ting. Den rutete tøyposen med broderte initialer med brevene fra far. Brevene vi har lovet at skal bort, men som vi ikke har klart å terminere ennå. De er hennes, deres. Ikke for oss eller andre.

Jeg lar den ligge. Igjen. Kikker oppi en annen pose med papirer - det viser seg å være mormors brev, mer presist mors brev til mormor siden 60-tallet. Og mine brev og tegninger. En lilla prinsesse med krone. Bergljot 7 år. En gang skal jeg sette meg ned å lese, se hva mor skrev. Om oss ungene og livet hun levde. Det er stort og litt skummelt, som en dør på gløtt inn til fortiden og henne. Hun er borte, men noen av tankene hennes har vi.

Stilboka hennes fra 8. klasse finner jeg også. Jeg kjenner henne igjen i måten hun ordlegger seg på. Håndskrifta er en uferdig, upolert variant av den ferdige voksne. Hun skriver om ferien i Flatanger på en lett og morsom måte. Læreren er ganske begeistret, men påpeker at hun har tatt seg noen friheter i forhold til oppgaven, noe man skal være varsom med.

Jeg blar fort gjennom minneboka hennes. Første minnet er fra Gulla, de to var nære hele livet. Gulla 11 år. I fjor ble hun 70. Hele boka er fylt med fine ord, og noen tegninger. Jeg husker min minnebok, med tusjtegninger og border. LEV VEL. LEV LIVET LYKKELIG. I dette eksemplaret fra 50-tallet var ordene i sentrum, ikke pynten.

Neste bok ut er kjemiarbeidsboka fra ungdomsskolen. Jeg innbiller meg at det ikke var favorittfaget hennes, hun likte tegning, engelsk, svømming. Men forsøkene er fint ført inn, med tidsriktige tegninger av reagensglass, kolber og brennere.

I en plastmappe finner jeg en del papirer fra mormor. En illegal avis fra krigen. En Amex-sjekk. Kvitteringen på at husbanklånet var innfridd. Morfars ID-kort med bilde. Mørke briller og bakoverstrøket hår. Han var blind. Jeg husker ham som underfundig og morsom, men fåmælt. Jeg skulle gjerne ha kjent ham som voksen.

Mors fotoalbum fra barndommen. Bilder av familie, hus, venner. Hun og oldefar i bindalsfæringen Otte, den nesten 200 år gamle båten hun arvet og fikk restaurert. Albumet er mørkt og skjørt. Mange av bildene har løsnet. Nesten alle er klippet sønder og sammen. Blekede ord med barnslig skrift. Sånn så hun verden. Dette var hennes verden da. Malm, Børsa, Flatanger, Sætran.

Jeg kaster en 20-pakning med Marlboro; det gjorde hun aldri selv, til tross for at hun sluttet å røyke i 2003. Å slutte var skuffende lett, sa hun alltid. Hun bare bestemte seg og kuttet av tvert (etter at hun drømte at hun hadde fått strupekreft og hull i halsen). Mor påstod at far ikke merket at hun hadde slutta før uka etter eller noe. Jeg vet ikke om det er sant.

Bakerst i skapet finner jeg en liten eske - med navnet mitt på. Litt uventet er det, og innholdet setter meg aldeles ut. En bitteliten babydokke med et kort. Det står ikke mye på kortet, som har en blomsterbutikklogo. Kjære B. Gratulerer og takk. Ø. I eska ligger det et annet kort også, til meg. Der står det at dokka og kortet hang på blomstene far sendte til mor da jeg ble født. Det er mormor som har skrevet det. "Er det ikke vakkert? Jeg håper at du finner en like bra mann," står det videre.

Verden er rar. Livet er rart. I år var den fineste bursdagsgaven min fra noen jeg er glad i, men som ikke er her lenger.

fredag 17. februar 2017

Nå er jeg også blitt kjendis. Eller ståframmas, om du vil...

...iallfall i Sola Syd. Jeg er nemlig blitt intervjuet i et ukeblad. Ikke store greiene, og ikke om veldig avanserte saker - men jeg figurerer altså i den kulørte pressen. Både inne i magasinet, og med henvisningstekst - med bilde - på side tre.

Det finnes et nettsted som heter side3.no. Jeg nekter å linke til det, så spesielt interesserte får gå inn og se selv. At jeg er side tre-pike denne uka skyldes ikke bildet, for å si det sånn. Jeg ser ut som ei salig ugle. Heldigvis ble intervjuet gjort før jeg fikk de nye progressive brillene, det kunne fort ha blitt enda verre. Eller mer uglete, om du vil.

Da jeg lot meg intervjue i høst en gang, tenkte jeg liksom ikke på at produktet ville ende på trykk. Og jeg tenkte iallfall ikke på at det er noen som leser dette bladet som jeg ikke tenkte på at jeg ville havne i. Feilvurderingen er grov. Folk leser ukeblader. Og de kjøper dem når de vet at noen de kjenner er inne der. Seinest i går møtte jeg Linn på butikken - med blad. Og hun pleide aldri å lese det ellers, kunne hun fortelle. Jepp.

Selv har jeg ikke kjøpt bladet, men Siri har "glemt det igjen" hos meg. Jeg har heller ikke lest artikkelen. Jeg vet jeg gikk god for hva jeg sa like etter intervjuet, men hva jeg mente da, kan jeg ikke huske. Det var sikkert for personlig og privat, og muligens litt teit, derfor er det best å la det ligge. Tenker jeg.

I hine hårde dager var jeg ekte journalist. Da hadde vi en egen benevnelse om folk som lot seg intervjue om saker og ting. Privatpersoner, altså - ikke "profesjonelle kilder". Vi kalte dem "Ståframmas'er". Den intelligente leser skjønner nok at begrepet er en avledning, eller substantivisering, av å "stå fram".

Nå er jeg blitt en sånn en. I det minste tror jeg ikke ungene er flaue.

torsdag 16. februar 2017

Forvaltning av unger som ikke kan passe på ting

Ett av mine barn, hvis navn ei nevnes av personvernhensyn, har det med å miste ting. Vedkommende mister det meste som mistes kan - som klær (særlig jakker), gymtøy og nøkler, i tillegg har h*n for vane å hensette sykkelen sin på steder man ikke intuitivt kommer på å lete.

Denne håttlause atferden gjør meg sprø. Det er jo ikke bare egne ting som forsvinner, vedkommende mister mine saker også.

Det blir fort dyrt for hu mor når avkommet mister tre ytterjakker på fjorten dager. Nesten enda kjipere er det når nøklene blir borte, dog er det en mager trøst at knippet som mangler nå om dagen også inneholder nøkkel til farens residens. Føler det er greit at det ikke bare er jeg som rammes når felles unge er blitt som h*n har blitt.

Jeg stusser også over evne/vilje til å lete etter tapte/gjenglemte ting. Å si at ungen tar lett på det, er ikke å ta i.

Men nå har jeg fått en ide. Kattene mine er chippet sånn at de kommer seg inn gjennom den elektroniske kattedøra. Hva om jeg tar med det aktuelle barnet til veterinæren og chipper det? Nå kan det tenkes at vedkommende er for omfangsrik til å komme seg inn gjennom luka, men det skulle vel være mulig å ha chipleser på terrassedøra også?

Et slikt tiltak redder nok ikke garderoben, men det gjør jo ikke navnemerking heller. Det er ikke sånn at klærne kommer spaserende hjem, selv om de er merket med navn og telefonnummer.

En chip i nakken på ungen kan jo også være gunstig om h*n sliter med å finne seg selv (vanlig i ungdomsårene). Og tenk så lett det blir for meg å følge med på hvor h*n holder seg (unnskyld, Datatilsynet. Det er sikkert ikke lov.)

Nå skal det sies at det jevnt over er lett å finne folk som helst vil ligge i senga og se på iPad-en, men det er en annen diskusjon.

Når jeg tenker meg om, skal h*n ikke bare få chip. Jeg drar til med grønn tatovering i øret, sånn at det er klart for alle at vedkommende er chippet.

Jeg er sannelig ikke dum

torsdag 9. februar 2017

Mølleløping og studiotortur

Jeg bor 100 meter fra en fotballhall, og inni der er det et treningssenter. Det er et lavterskelsenter med apperatur og ingen fellestimer, og bare en dag i uka kan du få profesjonell hjelp.

Jeg har mang en gang lovet meg selv at jeg aldri skal melde meg inn på treningssenter igjen. Erfaringsmessig slår kost-nytte-analysen negativt ut. Jeg har betalt mye penger for en vare jeg har avstått fra å bruke.

Men nå er vi altså på'n igjen. Jeg er innmeldt, og jeg har nøkkelkort. Jeg har ennå til gode å møte Mannen som setter opp programmer (det henger muligens sammen med at jeg bare har vært der et par ganger) - den oppløftende nyheten er at jeg helt på egenhånd har klart å gjennomføre et opplegg som har gjort meg både støl og stiv, og det i flere dager etter gjennomført økt.

Det står sånn passe til med fysikken etter operasjonen. Sånn blir det når man velger sammenhengende stabilt sideleie i stedet for alternativ trening. Den gode nyheten er at jeg kan jogge tre kilometer på mølle sammenhengende uten å dø. Den dårlige er at jeg pleide å kunne løpe ei mil - halvannen, og at det ikke er veldig lenge siden.

Sånt må man bare prøve å ikke tenkt på.

Til tross for lemsterhet, har jeg trimdate med Erik i dag. Erik er om mulig enda er lemster enn meg, det så jeg med selvsyn i går. Erik har nemlig gått på en smell med  knebøy, og er knapt nok i stand til å gå i trapper. Morsomt for meg, plagsomt for ham.

Han vet ikke at jeg også lider, hos meg er det skuldrene og overkroppen det sitter. Enda jeg ikke husker hva jeg kan ha gjort som har gitt sånne utslag der.

Men det merker jeg vel tidsnok seinere i dag.



tirsdag 7. februar 2017

En sjefingeniørs bekjennelser

Man skulle kanskje tro at sjefingeniører i staten har et minimum av teknisk innsikt, eller i det minste et snev av interesse for innovasjon og teknologi. Dessverre er det ikke nødvendigvis sånn.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke måtte lære meg noe nytt som har med data eller digitalisering å gjøre. For det meste er jeg fornøyd med ting sånn som de er - det er lenge siden jeg gav opp å holde meg oppdatert på nye teknologiske trender. Når det gikk galt, vet jeg ikke. Muligens et sted mellom personsøkeren og telefaksen og walkman'en.

Ja, jeg hadde personsøker tidlig på nittitallet. Den het Motorola, og den fikk meg til å se viktig ut. Jeg har ikke sett viktig ut seinere. For eksempel er jeg blant de åtte prosentene som har WindowsPhone, det er så avleggs at verken Coop-appen eller Æ-appen er å få tak i. Blæh.

I det lengste har jeg forsøkt å fortrenge at jeg kommer til å bli et offer for disse DAB-greiene, men så tok jeg grep og fikk installert adapter i bilen. Radioen funker den, men får jeg denne antikvariske telefonen min over på handsfree'en ved hjelp av blåtanna? Neida nada. Helt ubegripelig. Det skal sies at den indre motstanden mot å lese bruksanvisninga er betydelig, jeg venter på at det skal gå over.

Og så var det tv-en, da. Som mine faste lesere vet, har jeg kjøpt meg en ny (brukt) og større en. Uteknisk som jeg er, forlangte jeg at selger (Kristian) skulle "få den opp og gå". Damer uten fast mann i huset kan be om sånne ting uten å skjemmes.

Kristian var velvillig, han - men han holdt på å daue av latter da han nappa ut kabelen baki der. "Scart-kabel?" hoiet han, som om det var en telegraflinje fra nittenpilogbue. Ikke visste jeg at det var noe galt med kabelen min - men jeg vet nå at jeg bør anskaffe meg en HDMI-kabel, for en slik vil gi penere bilde. Og så jeg som ikke visste at jeg hadde (har) dårlig bilde engang. Hrmf.

Netflix og Viaplay har jeg, men siden arvingene mine har anektert iPad-en, har jeg ikke tilgang til disse vidunderlige teknologiene. Jeg bare betaler. Det samme gjelder Kindle-en. Jeg har aldri fått til å laste inn noe annet enn engelske bøker på den, men det tok elleveåringen min fire minutter å få det på plass via ebok.no. Og sånn går nu dagan. Og pængan. Hun leser veldig fort, den ungen.

Spotify har jeg ikke satt meg inn i. Ikke podcast heller, eller snapchat. For å være ærlig er det vel bare innen Candy Crush jeg er i fremste rekke, men det er liksom ikke noe å være stolt av, føler jeg. Jeg sier iallfall ikke til noen hvilken Level jeg er på, for da kan det hende at Blå Kors kommer og henter meg.

Sånn. Ferdig bekjent! Puh.