tirsdag 23. august 2016

Når 11-åringen din vil være Beyonce på Halloween

...fyll på hva som helst etter prikkene, halvparten av henvendelsene fra mine barn begynner slik. Kan jeg få ditt, jeg vil ha datt, den har fått sånn, hvorfor kan ikke jeg få?

Noen ganger sier jeg ja, oftere sier jeg nei, og noen ganger sier jeg til og med at jeg ikke er en pengemaskin det går an å trykke på for at det skal trille penger ut av stjerten på meg. (Men det siste sier jeg mest når jeg er litt sur i forkant altså.)

Nå har jeg nettopp snakket med Vilikke i telefonen:

"Mamma, du vet når det blir Halloween..."

(Sukkersøt stemme. Jeg stålsetter meg.)

"Kan jeg få en Beyonce-drakt da, som jeg kan bestille på nettet?"

"Hæ? ikke hvis det koster tusenvis av kroner," sier jeg.

"Neida, det koster bare halvparten, og jeg skal betale med mine egne penger!"

"Du vet at de putter på moms og toll og ekspedisjonsavgift, og så blir det uansett mye dyrere," sier jeg, gledesdrepende. (Det har vi nemlig vært gjennom før.)

"Mamma, vær så snill...!"

"Ikke nå, vi får snakke om det seinere."

Javel. Nå vet jeg hva vi skal snakke om i ettermiddag. Jeg vet at jeg må være forberedt på å argumentere hardt. Utfallet er uansett gitt, ikke svarte om min unge, på 11, skal labbe rundt fra dør til dør som Beyonce på Halloween. Et sted går grensa. Hrmf.

mandag 22. august 2016

Monday it is, og fortsatt agurktid

...og ikke hvilken som helst. I morges fikk jeg dokumentert at kattekreka nå skjønner poenget med luka, begge trosser angsten for det skumle "klikket" (chip-registreringa) og går inn selv nå. Ergo er ikke investeringen helt bortkastet.

Hva som skulle til? Pøsregn. Mine puser er ikke allværskatter.

Som tittelen indikerer, den er ikke søkemotoroptimalisert, skjer det ikke så mye med Bergljot og lottene hennes om dagen. Første skoleuke er gjennomført, hvilket slett ikke er verst. Nå er 66,6 prosent av -lottene overlevert til barnefaren, hun siste blir et par dager til. Vi må ha litt piketid, mener hun. Jeg er usikker på hva hun legger i det begrepet der hun sitter fastskrudd i iPad-en sin.

Men i går badet vi, barnet og jeg. Det var min ide, noe som rystet Vilikke ganske kraftig. Det var ikke tettitett med folk på Ølberg-stranda på kvelden, og det var bra siden jeg har badestrandfobi. Vi angrep vannet både via vassing og hopp fra moloen. Det blir feil å si at økta var langvarig, men vi bevilget oss softis etterpå.

Fint med våt søndag. For så vidt ble vi våte på lørdagen også, da gjennomførte vi Kongeparken. De eldste -lottene gikk på selvstyr, veldig praktisk. Dessverre måtte både Vilhellerikke (snart ni) og kusine Filifjonka ha voksenfølge både her og der. Hun andre mora, som er sammenfallende med undertegnedes søster, var ikke videre interessert i å kjøre karusell eller tømmerrenne, så tante Bergljot fikk dosen. Og vel så det.

Klok av skade unngikk jeg bergogdalbanen (allergi for den slags, holdt på å dø i Tusenfryd i mai). Derimot gjennomførte jeg et par runder i torpedobåt. Den går ut på å skyte vann på hverandre. I vårt lille fartøy var det først Filifjonka, og så Vilikke, som skjøt. Jeg var blink. Så mye for risikodeling.

What else is new? Jo. Jeg er kommet til Level 313 i CC. Det er jeg på ingen måte stolt av.

:-p

tirsdag 16. august 2016

Og så var vi tilbake i hverdagstralten. Og godt er det!

Jeg er inne i min tredje arbeidsuke. Nå er heldigvis ungene i gang også. I går begynte skolen. Det foregikk akkurat sånn som det gjør hvert år; som vanlig ble døgnrytmen snudd i en engang siste natta, og som vanlig var de forholdsvis lite uthvilte på morgenen. De kom hjem med dunger av lærebøker - og dere lurer vel veldig på hvem som måtte legge bind på dem.

"Hvordan lærer man seg egentlig å legge bind på bøker?" Spurte elleveåringen beundrende.
"Ved å prøve å gjøre det," knurret jeg.
Men da var hun alt på vei ut for å lete etter Pokemon'er, så hun var vel egentlig ikke så veldig interessert.

Sønnen, den enbårne, har begynt på ungdomsskolen. Han var ikke interessert i å bli avbildet og pushet ut i sosiale medier av en sentimental og lettrørt mor. Derfor vurderer jeg å legge ut et bilde fra i forrige uke, der han faktisk støvsuger. Det er et like historisk øyeblikk det som at han er i gang på ungdomsskolen.

Så what else is new? På kattefronten har det vært betydelige forbedringer siden Gammel Defekt Luke er byttet ut med Ny Velfungerende Luke. Kattedyr II, Waldemar Thrane, er også blitt chipet siden sist. Dessverre nekter begge de fastboende å gå INN gjennom luka siden den avgir et bestemt KLIKK når den registrerer chipen, noe som ikke kan sies å være annet enn en betydelig strek i regningen, tatt i betraktning har jeg har brukt 2.500 kroner på prosjektet.

Lyspunktet er at ingen av de andre gjestekattene kommer seg inn (så ungene slipper dem inn manuelt i stedet. Hrmf.).

Noen husker kanskje at jeg skal løpe KK-mila i september. Om noen lurer, kan jeg informere om at jeg er i gang med oppkjøringen. Treningsøktene og -frekvensen er noe panikkartet, men jeg holder meg til planen: Tre økter i uka og litt styrketrening når jeg gidder (det er sant å si ikke så ofte).

:-)

mandag 8. august 2016

Jeg er visst blitt innehaver av et kattepensjonat. Og det var slett ikke meningen.

Det er hyggelig med katt. Ikke bare liker jeg mine egne, jeg liker andres også. Men jeg liker dem ikke fullt så godt når de har slått seg til inne hos meg. Urk.

Greia er at jeg har kattedør. En avansert en, som (om brukt riktig) bare slipper inn  de kreka som bor i huset (nei, ungene inngår ikke i denne definisjonen). Dyra må være chipet, og de må være registrert i døra. For å si det enkelt.

Dette funka fint de første årene - det var fantastisk å slippe stinkende kattedoer, dessuten var det mulig å reise bort ei helg uten å hyre kattevakt. Det er også lettere å skaffe kattevakt når oppdraget bare innebærer påfyll av mat og vann annenhver dag.

Waldemar Thrane, fastboende
Men så fikk jeg ny katt. Eller rettere sagt - jeg fikk en gammel hjemløs en som flyttet inn. Han rakk jeg ikke å chipe før ferien. Løsningen ble å skru av "vaktfunksjonen" mens jeg var borte. Altså kunne dyra dra med seg vennene sine inn om de ville. Det ville de, har et vist seg.

For tida har jeg en rekke faste gjester. Jeg har Arnold, som bor et par hus bortenfor meg i den ene retningen: Han er en tjukk stripepus type kastrat. Han oransje som bor i den andre retningen er IKKE kastrert. Derfor er det antakelig han som tisser i gangen min av og til. Hrmf. Og så har vi han slanke, langlemmede gutten som bor rett over veien, han er identifisert som katta til Arno, som jeg egentlig ikke kjenner. Han er der ikke så ofte som Arnold og den oransje.

Smørblomst, fastboende
Katt nummer fire er en liten, langhåret hunnkatt, hun er sjelden innom siden hunnkatten min ikke går overens med andre hunnkatter enn seg selv. INGEN av krapylene, verken de fastboende eller gjestene, går over ens med den svarte, det er sikkert derfor han bare kommer på nettene. Det blir alltid rabalder når han svarte kommer.

To fastboende og fem faste gjester har jeg altså i kosten. Sånn kan vi selvsagt ikke ha det, så nå har jeg bestilt ny kattedør på nettet - og jeg har bestilt chip til Waldemar Thrane. Billig blir det ikke, men i det lange løp er det sikkert ikke billig å holde alle kattene i nabolaget i kosten heller.

Nå må jeg bare klare å framskaffe noen som kan skifte døra for meg. Er det ikke det ene, så er det det andre. Sukk.
 

onsdag 3. august 2016

Finnes det et tilbud til oss som er på Candy Crush-kjøret?

Jeg har hatt et tilbakefall på Candy Crush, etter mange måneder med total avholdenhet. Jeg sprakk i går, og kom helt til brett 72 før jeg ga meg. Man skulle tro at omfanget av sprekken skulle resultere i overdose, men nei da. Jeg gleder meg til å fortsette.

Jeg vil bare si at jeg har skamvett nok til å ikke plage Facebook-vennene mine med tigging om ekstra liv og den slags. Først og fremst fordi jeg skammer meg over tilbøyelighetene mine. Skam er som kjent et framtredende element med alle former for avhengighet sammen med fornektelse, bagatellisering og smug-praksis. (Jeg har jo lyst på de ekstra livene, tro ikke annet!!!)

Det er vanskelig å si hvorfor det er blitt sånn. Antakelig er jeg disponert for å bli hekta. Trøsten er at CC-hekt ikke er det verste man kan komme ut for av spillegalskap, det skal mye til for at man spiller bort gård og grunn - tror jeg. Selvsagt er det en viss risiko for at man kan gå over på sterkere saker, som nettpoker, fri og bevare meg vel, men det vokter jeg meg for. Så det er sagt!

Morfaren min likte å spille bingo. Det er sikkert der jeg har det fra. Enn så lenge nyter jeg rushet fra min lille guilty pleasure, før jeg gjør som sist - sletter appen. Og oppsøker, eller oppretter, Candy Crushers Anonymous. Jeg blir vel ikke alene der, vil jeg tro.

tirsdag 2. august 2016

Som regel går det meste en del bedre enn du tror og frykter, iallfall om du er negativ nok i utgangspunktet.

Og det er Bergljot. Alltid. Jeg gruer meg til det meste i god tid i forkant - også til ting som egentlig skal være gøy. Jeg tenker på hva som kan gå galt, og ulike alternativer for hvordan det kan komme til å gå galt.

Denne generelt negative innstillingen gjør at jeg vanligvis blir positivt overrasket - derfor anbefaler jeg alle å gjøre det samme: krisemaksimer! Anerkjenn, og lev etter, Murphys lov! Selv om ingenting er så ille at det ikke kan bli verre, så blir det som regel ikke sånn.

Roadtrip'en til Lofoten, for eksempel, var storartet. Jeg så ikke så lyst på å kjøre 4500 kilometer med tre motvillige unger, men så var det ikke vanskelig i det heletatt. De sloss, men ikke så mye som forventet. De maste, men ikke å intenst som fryktet. De klagde, men faktisk mest de siste 10 milene. Og da var jeg egentlig passe møkka lei, jeg også.

Lofoten er mye penere enn jeg trodde. Vi var på en øy uten vei og båtforbindelse ganske langt unna turiststrømmen. Ungene badet hver dag, selv om det jevnt over bare var 13-14 grader i vannet. Vi spilte spill, leste, strikket, fisket, steikte vafler. Jeg fikk kaffe på senga hver morgen. Luksus.
Ungene har spist nugatti hver dag. Jeg har fått campari på kaien.
 
Vi har fulgt etter hurtigruta inn Trollfjorden (se bildebevis), og vi har vært på dugnad på Digermulen-dagen. Vi har også vært på sightseeing i Svolvær og Henningsvær. Jeg har tatt tre svømmetak og tråkket på en kråkebolle. Mannen monterte lystette rullegardiner før vi kom, så sove fikk vi også (de av oss som ikke leste halve natta).
 
Men jogget jeg? Nei. Heldigvis, egentlig, for det skulle jo være ferie. Og så er det jo fortsatt en drøy måned til jeg skal løpe den mila dere vet, så jeg har vel sikkert plenty med tid (men dessverre ikke plenty med motivasjon, den kommer først når kondisjonen er på oppadgående).
 
Og sånn går no dagan. :-)
 

fredag 8. juli 2016

Og så var det denne KK-mila, da. Sukk

(Mulig det er en tabbe å skrive K-ordet i tittelen. Med tanke på en ikke ønsket søkemotoroptimalisering. Men men).

Jeg skal løpe den mila dere vet i september. Det framsto som en kjempeide da jeg meldte meg på i februar, helt frivillig. Flybilletter kjøpte jeg også. Formen var på det tidspunkt ikke super, men heller ikke så dårlig at det ikke skulle la seg gjøre å trimme seg opp. Hallo! Jeg hadde jo et halvt år på meg!

Har jeg trimmet noe videre siden da? Nei. Litt rykk og napp med Karen, min faste og tålmodige mentor og trekkvogn - men grunnet slett motivasjon og diverse vondter har det vært lite progresjon. Og det hjalp jo ikke akkurat at Karen dro til Singapore i en måned, og det uten å sette inn vikar.

Vel. Nå har jeg ikke lenger vondt i bakerscysten min i venstre kne, og lyskestrekken har sluppet taket. Ergo er jeg i gang igjen etter en måned i stabilt sideleie og lignende. Gjør det vondt? Ja. Men det gjør litt godt også, faktisk, så det er vel bare å peise på.

Hvordan i all huleste jeg skal klare å putte trening inn i roadshowet mitt, aner jeg ikke. Men jeg MÅ få til noen turer. Kanskje lurke litt langs veiene på Gol eller i Trøndelag. Å løpe i Lofoten, på ei øy uten vei, framstår som utfordrende. Får satse på å gå tur eller lide på steppemaskinen til verten i stedet.

KK-mila blir mitt første ordentlige løp siden barneskolen. Det blir nok både hyggelig og sosialt når den tid kommer. Jeg klarer sikkert å lurke meg gjennom alle disse kilometerne også. Det er bare det at det er så mye morsommere når kroppen henger med og jeg slipper å slåss mot blodtåka.

Så det. God helg!