Kostas og klistremerkene

Kostas går i SFO, og det synes han er gode greier. I SFO synes de stort sett også det er greit å ha ham der, bortsett fra når Kostas skal spise. For han griner når han må spise grønnsaker og somler med måltidet.

Jeg føler meg jo selvsagt som en mindre vellykket mor når jeg blir informert om dette. Det er ikke noe stas å få rede på at ens eldstefødte (og kompisen Vetle) blir lagt merke til i negativ forstand.

Heldigvis vet SFO-sjef Turid råd, hun innfører et eget klistremerkeregime for Kostas og Vetle; de får ett merke hver når de spiser opp maten sin. For hvert femte klistremerke får de premie. Dette ser ut til å fungere aldeles strålende.

Men vi er visst ikke i mål på atferdsfronten, selv om han nå spiser som de andre. For nå vil SFO-Turid ta fatt i bordskikken hans, for der er det visst også utfordringer. Kostas er en liten bølle ved bordet.

Hva blir det neste? Og når kommer barnevernet til Luftslottet? Frekkesen, hvor er du?

Så var det visst snart jul igjen

Hadde jeg nå vært i nær slekt med min mor, og ikke minst min mormor, hadde jeg vært i full gang med juleforberedelsene nå. Jeg hadde laget lange og innfløkte lister over alt jeg måtte gjøre de neste ukene, og jeg hadde kjent desperasjonen skylle over meg.

Jeg hadde planlagt gavekjøp, vaskeframdrift, og kakebakst i detalj. Dessuten hadde jeg satt av dato for produksjon av heimbryggaøl, sursild, julebrød, kjøttrull, tomatsild, eggesalat og julekjøttkaker. Jeg hadde vært litt låk i humøret grunnet manglende innlevelse og deltakelse fra den til tider bedre halvdelen. Julekortene ville jeg hatt kontroll på, og jeg ville ha akseptert at det var jeg som måtte skrive samtlige av dem.

Pynten ville jeg ha visst hvor befant seg, ikke minst den hjemmebroderte kalenderen og adventsstjerna. Jeg ville hatt klart for meg hvor mange vi blir til jul, og hvor lenge vi kan regne med å ha besøk. Dessuten hadde jeg planlagt familiebesøkene i detalj.

Jeg ser nå at jeg har rimelig god oversikt over alt jeg kunne (les: burde) ha gjort, likevel er jeg sikker på at ting vil seg annerledes. Det blir som vanlig et hekkan å få julekort i hus, og som vanlig blir det ikke bakt noe før en gang etter Lucia-festivitasen. Julekjøttmaten delegerer jeg til vaniljedeigen, men pyntinga tar jeg selv (det er fort gjort siden ieg ikke vet hvor stæsjet er). Vaskingen blir nok noe overfladisk, og gavene blir kjøpt inn i siste liten.

Imidlertid kommer jeg til å drikke mye juleøl i tiden framover, merker jeg. I går testet jeg Hansas julebrygg, og det var ikke dumt i det heletatt.

Kjærestetid

Til helgen skal vaniljedeigen og jeg ut på tur, helt uten unger. Det tror jeg blir både fint og rart, siden det er toogethalvt år siden sist. Vi skal på hotell i Haugesund, og så skal vi på konsert med Minor Majority. Ellers har vi ikke planlagt noe som helst.

Hva gjør man når man skal slå ihjel 48 timer uten å måtte utøve tilsyn og omsorg for en gjeng småunger? Jeg er sikker på at man ikke står opp veldig tidlig, og at man får mye stillhet. Og mye tid, kanskje? Til vanlig går jo dialogen mye om daglige sysler og barn. Blir det sånn når barna ikke er der også? Håper det ikke blir mange pinlige pauser.

Jeg gleder meg, og tror det blir bra. Selv om jeg ikke har noe å ha på meg (ikke i den esken jeg bruker til hverdags, iallfall, mulig jeg må åpne den som står under for å se om det finnes noen skjulte skatter der).

Tror det blir fint å lese avis på kafe. Og dilte rundt i butikker i Haraldsgata. Kanskje kjøpe litt julegaver. Teste bassenget på hotellet. Og så er jeg sikker på at det blir fint å komme hjem til ungene igjen. Heldigvis.

Kyrkjelyd

Frekkesen har blogget om gårsdagens store event - barnegudstjenesten i Ræge kyrkje. Jeg synes jeg må komme med min versjon, som motvekt til hennes. Jeg er ikke sikker på om de blir så avvikende.

Det fine med gårsdagen var at vi faktisk fant kirken, at vi klarte å komme oss dit i rimelig tid, at vi fikk parkert og brakt oss selv og børnene inn og at vi var klar til klokka klang. Jeg synes kirken, som er helt ny, er ganske fin også, jeg. Ikke var den sidrumpet, og ikke var stolene vonde å sitte i. Jeg tror gulvet var ganske greit å ligge på også, iallfall hadde ikke Pingu det veldig travelt med å komme seg opp.

Programmet var ungdommelig i og med at det var en barnegudstjeneste, det var lovsang og rock og en uformell prest og lite trad liturgi (jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan det pleier å være, men jeg innbiller meg at det vanligvis prekes over en gitt tekst). Bildeshow på kirkeveggen og tryllende tiger er også nye innslag i Guds hus siden jeg var der sist.

Det som trakk ned, er at det varte litt for lenge. Og jeg synes jo alltid at det er litt hektisk å holde rede på ungene mine, de har jo mark i rumpen hele gjengen. Pingu ville verken kle av seg yttertøyet eller sitte på fanget (bombe), men hun ville ha tutt, og den hadde vi glemt. Ellers kunne hun tenke seg litt pupp, så hun gjøv like godt løs på morens pripne frontparti med store bevegelser. Angrepet ble midlertidig avverget med tyggis.

Kostas vrei seg og snakket høyt og tedde seg som vanlig, Vilikke klaget på sangene som hun syntes var kjedelige. Men hun syntes det var stas å få seg sin egen bibel, og hun tvilholdt i den så ikke Kostas skulle få kikket i den (Vilikke deler ikke, selv ikke Guds ord). Kostas parerte med å SETTE SEG oppi bibelen og skrukke til Jobs bok. Strålende.

Jeg oppdaget at jeg må lære Vilikke å tygge tyggis med munnen lukket, og at det antakelig er smart å sette seg lengre bak i kirken når man er så iøyen- og iørefallende som vi er. Og så ble jeg igjen minnet om at det er greit å ha med seg en barnefar ved offentlige anledninger, så man slipper å trøste, kjefte, holde på fanget, kle av og på og alt det andre helt alene.

Summa summarum tror jeg det gikk bedre denne gangen enn sist vi var i Guds hus for å motta barnebibel. Det skjedde parallelt med Pingus dåp, så da fikk vi på sett og vis gjort unna to fluer i en smekk. Kostas bladde litt i Bibelen og spurte uengasjert om denne boka handlet om Jesus? "Ja," svarte mormor, som også er fadder på guttebarnet. "Å ja, eg trur ikkje på han, eg," sa Kostas med basunstemmen sin, slik at alle på de nærmeste radene garantert hørte ham.

"Hvorfor ikke det, da?" hvisket mormor, litt beskjemmet. "For eg har aldri sett han på tv," forkynte Kostas. Som unektlig hadde et poeng.

Bli kjent-dag

Sånn. Nå tipper jeg de fleste i Sola Syd har observert Bergljot m/arvinger. Vi har stått på for Laos i dag sammen med andre beboere med børn på samme skole som Kostas. Vaniljedeigen er p.t. på gubbetur, så jeg fikk gleden av å tilbringe fire timer alene sammen med mine små i en offentlig sammenheng.

Naturligvis hadde jeg stresset en hel del i forkant, ja til og med grudd meg. For ikke er de særlig lydhøre for instrukser, ikke løper de alltid i samme retning og det hender til og med at de to største slåss. Pingu hyler og legger seg ned når hun ikke får det som hun vil - og så stikker hun av når hun får muligheten til det.

Når jeg nå skal bearbeide dagen, må jeg innrømme at det ikke gikk så verst. Pingu lå på gulvet under Kostas' og klassens Laos-forestilling, men hun skrek ikke (hun sa bare "nei"). Vilikke og Kostas var vel forlikte i aktivitetsløypa, og de sloss bare en gang (det var i kafeen, og da var det en dame som ble så glad for at andres unger også øvde vold mot hverandre). Jeg slapp å bytte bæsjebleie på trangt do, og ingen veltet ut juicen sin på bordet. Eller tisset på seg.

Den eneste ulykken som skjedde var at Vilikke klemte fingeren sin i bildøra, heldigvis ikke så hardt. Det verste med den hendelsen var at vi ikke fikk plasteret til å henge der den inbildte skaden befant seg, et sted mellom to fingre.

I morgen skal vi også vise oss fram, da skal jeg agere enslig mor oppe i kirken her, for Vilikke skal motta barnebibel. Dette har hun sett fram til lenge, så det var ikke snakk om å avlyse seremonien og hente Guds ord på kyrkjekontoret, nei. Her skal vi ha full pakke. Heldigvis rykker Frekkesen ut fra nabobyen i Dalane, hun er jo både bestemt og høgskoleutdannet for å kunne ta seg av unger i alle faser og aldre.

Og utpå dagen kommer vaniljedeigen hjem også, sikkert VELDIG uthvilt. Det er det jeg gleder meg mest til - - -

(Home)partydronning

I går var jeg på homeparty. Jeg var der på dispensasjon, siden det har vist seg at jeg har vanskelig for å la være å kjøpe hele assortementet ved slike anledninger. For eksempel har jeg vært på Mary Kay-party en gang. Det er lenge, lenge siden, rundt 2000, men fortsatt har jeg levninger i skapene på badet etter den utskeielsen der.

Til vaniljedeigen sa jeg den gang at en kubikkmeter med sminke fra Mary Kay var dritbillig. Men han fant jo kvitteringen jeg hadde gjemt under sofaen, og var ikke enig i den vurderingen. (Thank you Paaskeharen, som røpet gjemmestedet mitt).

Erfaringen viser at jeg strever mest med å beherske meg på homeparties der de selger sminke eller barneklær. Tupperwareselskap har jeg aldri vært i (heldigvis), ei heller dildoaftener (dessverre). Ikke har jeg vært i Enjo-party heller, jeg nekter å gå i selskap for å lære meg å vaske (og stæsjet kan jo kjøpes på nettet uansett).

Men nå har jeg vært på Perfect Home-demenstrasjon! Temaet fikk vaniljedeigen til å senke skuldrende og klukke brutalt. "Men Bergljot, der passer jo ikke du inn," sa han overbærende. Litt snurt ble jeg, jeg er tross alt vokst opp i et møblert hjem, men jeg la nå i vei til nabofruen på 28. Bare for å oppdage av min til tider bedre halvdel nok hadde et poeng.

Damene der var hyggelige, og kakene var gode, og tingene var for så vidt dekorative - men jeg hadde jo helt glemt at jeg ikke utstår pynt. Iallfall ikke rustikk pynt. Og jeg ble smertelig klar over at jeg er en avviker på dette området, for de andre oppførte seg som jeg gjorde den gangen på Mary Kay-visningen. De handlet lykter og lysestaker og rammer og fat og vaser og designernisser og alt mulig. "Alt" var enten munnblåst i Kina eller håndlaget i India. Selv kjøpte jeg seks små hjerter til jul til under 200 kroner.

Etter seansen måtte jeg litt slukkøret spørre min mann om han synes det er dumt at jeg er så totalt uinteressert i interiør. "Neida. Men det hadde jo ikke skadet om du hadde vært litt mer opptatt av å gjøre det hjemmekoslig her," sa min elskede.

I går fikk jeg faktisk også tilfeldigvis Tupperware-katalogen i postkassen. Kanskje jeg skal ta et raid i den, med sikte på å gjøre det mer "hjemmekoselig" her?

Trim

Noe av det fine med å jobbe i mitt lille hjørne av Staten, er at jeg kan trene i arbeidstiden - hvis jeg vil. En hel time hver uke.

På en måte vil jeg jo, men til dags dato har jeg aldri gjort det. Sant å si kan jeg ikke huske sist jeg var anpusten, kanskje det var da jeg fikk inkassokravet fra mitt eks-treningssenter Arena for et års tid siden. Fy og fysj, jeg kjenner at det gjør vondt å skrive om dette, men altså:

Det faste trekket til senteret fulgte ikke med da jeg skiftet bank, og siden jeg overhodet aldri var og trente, fulgte ikke jeg med på trekkene heller. Dermed ble det inkassokrav... Som jeg betalte tvert før jeg sporentstreks meldte meg ut. Så gikk det to dager før det kom et krav til. Normalt rettskafne Bergljot fikk panikkangst og fryktet gjeldsfengsel, men det gikk seg på et vis til mellom meg og treningssenteret.

Utrolig nok kom det en lokke-sms fra senteret for et par dager siden - "Meld deg inn nå, og slipp medlemsavgift resten av året". Det opplevdes nesten som sjikane, siden det var en sånn en jeg beit på sist.

Medlemsskapet var jo i prinsippet spinnbillig, sa de. Sponset av min tidligere arbeidsgiver og greier. Men det blir jo dyrt å betale flere hundre kroner i måneden for et tilbud man ikke bruker. Særlig når det toppes med inkassovarsel. For ikke å snakke om alt jeg måtte tåle å høre fra Vaniljedeigen. Han maste og maste om et lignende tilfelle i 2004, da jeg endelig klarte å bryte med SATS etter to års passivt medlemsskap.

Det skal være bra å trene og bli sliten og svett og anpusten og lilla i trynet. Og jeg ser at de som bedriver det jevnlig sikkert blir stramme både her og der. Men jeg er bombesikker på at det har sine fordeler å la være også - for eksempel er jeg ikke i risikosonen for slitasjelidelser og idrettsskader og annen styggedom. Kroppen min er forsiktig brukt og med måte, sånn at alle delene vil være nesten som nye til jeg blir staurgammel.

(Men jeg skulle gjerne hatt sprettrumpe, jeg innrømmer det).