torsdag 19. januar 2017

Siste nytt om tåa, til dere som har ventet i spenning

Jeg antar at det er mange som er kjempespente på å høre om hvordan det går med tåa mi etter operasjonen i november. Jeg kan meddele at operasjonen var vellykket vinkelen på stortåa er nå korrigert sånn at den peker framover og ikke mot naboen. Jeg har fått en skrue inni der også, så tåa er bokstavelig talt skudd på plass.

Den lite flatterende og ganske så upraktiske kulen på utsiden av stortåleddet er høvlet bort, så foten er blitt mye penere å se på. Iallfall når den har strømpe på seg.

Men. Vi har et problem. Foten er fortsatt hoven. Såpass hoven er den at jeg knapt kan bruke noen av skoene mine. Kun de panikkrosa Nike-joggeskoene jeg kjøpte til halv pris på XXL (fargen er nok grunnen til rabatten. Ingen ved sine fulle fem kjøper sånne sko). Og så har jeg et par lave, svarte støvletter jeg har arva av Vilikke.

Jeg har Tjeltas mest omfattende samling av høyhælte sko. De står på vent på ubestemt tid. De har fått støv på seg. Skobegrensningene mine medfører klesbegrensninger, kan jo ikke gå med kjole og skjørt når det står så ille til nederst der (ikke underst, men nederst. Stor forskjell på det).

Det må også anføres at sju uker på sofaen med KK med innlagt julefeiring ikke har gått legemet hus forbi. Dessverre. Så deler av garderoben er også ukurant som følge av dette. Og jeg har meldt meg inn på treningssenter (igjen), mot bedre vitende. Spørsmålet er om det er for seint å reversere utviklingen når kjøttet er i ferd med å løsne fra beina.

Satser på at det går seg til, må jo det siden jeg skal løpe KK-mila i september. På bedre tid enn i fjor. Så det er bare å komme seg på den gyselige elipsemaskina.

tirsdag 17. januar 2017

Bergljots roteanalyse

Teorien, eller observasjonen, jeg nå kommer til å legge fram for Eder, burde og kunne vært gjenstand for en doktorgradsavhandling - eller i det minste en master på folkeskoleuniversitetet. Dessverre er jeg for slapp i metode, analyse og edb til å gjøre det selv.

Tesen er at det er en sammenheng, eller koherens, mellom hjernefunksjon og grad av orden i sysakene.

For å ta meg selv som eksempel, eller case - det er jo trygt siden jeg da ikke henger ut andre (men det kommer, slapp av): Jeg har det forholdsvis ryddig på overflaten. Jeg støvsuger jevnlig og rydder etter beste evne. Nå skal det sies at jeg ikke får betalt for innsatsen når arvingene er der, da er det som å måke mens det det fortsatt snør.

Altså er heimen min presentabel - så lenge ingen finner på å åpne en skapdør eller en skuff. Eller gud forby, boden eller garasjen. Praksisen reflekterer at jeg lever godt (?) med kaos, så lenge jeg ikke ser det. Nedsiden er at jeg ikke alltid (les: ikke veldig ofte) vet hva jeg har, hvor det er og i hvilket omfang jeg eventuelt har det. Jeg lør inn på tilfeldig gods i tilfeldig rekkefølge, og når jeg trenger det, aner jeg ikke hvor jeg har det.

Oppsiden er at jeg av og til, bokstavelig talt, snubler over en skatt og blir gledelig overrasket.

Så over til hodet (mitt): Det er på ingen måte tomt. Faktisk er det ganske fullt av alt mulig rart. Problemet er at kunnskapen er formålsløst og tilfeldig lagret. I mitt hode er unyttig og nyttig viten rota rundt i en saus. Min kjære eksstedatter, velsigne henne, er hjerneforsker. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe henne til oppi styringshuset mitt. De kognitive strukturene er til å grine av.

Når det er så rotete på loftet, sier det seg selv at det er litt tilfeldig hva man finner der oppe. Jeg har for eksempel full kontroll på hvem som skåret flest mål i fotball-VM i 1982, og på mønsteret på sengeteppet mitt da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1987. Men jeg vet ikke hvilke dager ungene mine har gym og svømming. Eller når papirsøpla tømmes.

Når man har det sånn, er det vanskelig å sette ny kunnskap i kontakt med gammel. Fordypning i noe som helst er uaktuelt.

Han Som Ikke Vil Bekrefte At Han Har En Romantisk Relasjon Med Meg På Facebook er min motsetning. Han synes ikke det gjør noe med litt smuler på benken eller aviser på bordet. Men i skuffene...! Der er strømpene sortert etter fargekode (ok, lett, når alle er svarte), og skruene ligger alfabetisk etter hverandre i verktøykassa. Jeg skjønner ikke at det går an. Men jeg tror det må være behagelig å ha det sånn.

Jeg har nylig avdekket at et av mine barn bruker skuffer og skap i skrivebordet som søppelbøtte. Dette kom som et sjokk; gammel bøss og godtepapir, papp og dritt overalt inni der. Jeg håper ikke at h*n har fått ekstremvarianten av mitt hodet og mine kognitive strukturer :-8

torsdag 12. januar 2017

Vi tar ut puberteten på tidskonto

Jeg har fattet en eneveldig beslutning i AS Oddetallsukeheimen. Med tre tette arvinger ser jeg for meg at jeg før eller siden kan komme til å rammes av et akkumulert hormonhelvete - nemlig trippel pubertet + overgangsalder.

Det blir for meget for ei stakkars alenemor. Derfor har jeg bestemt av vi skal ta ut puberteten på tidskonto. Jeg ser for meg en 50/50-løsning med pubertet annenhver uke, eller mer presist, pubertet i partallsukene.

Jeg vedgår at løsningen vil innebære dobbelt så lange puberteter, men det lever jeg godt med - så lenge de tas ut i Partallsukeheimen.

Det skulle ikke forundre meg om de rammes av overgangsalder der også etter hvert, men det kan jeg ikke legge på meg. Min jobb er å legge til rette for harmonisk sameksistens i oddetallsukene.

Det er nesten så jeg gleder meg.

tirsdag 22. november 2016

Det hjelper ikke å vake

Jeg hadde valgvake for meg selv da amerikanerne skulle velge seg ny president. Da jeg la meg ved 02-tiden så alt lyst ut, Hillary så ut til å vinne Florida - og jeg takket høyere makter for at de hadde tatt til vett på andre sida av Atlanteren.

Sånn ble det jo ikke. Uten at vi trenger å rippe opp i det.

I går så jeg på sjakksendinga på NRK. Magnus i VM, vet dere. Høydramatisk. Jeg verken kan sjakk eller skjønner sjakk, men liker godt rammene rundt. Jeg har litt problemer med å forklare hva som egentlig fenger - det bare er sånn.

Magnus så ut til å kunne klare remisen en stund. Det er jo det han driver med nå for tida - uavgjortkamper. Så jeg la meg med trua og håpet i behold - og våknet til nyheten om at han hadde surra det til for seg. Og, for å toppe det hele, nekta å snakke med pressen.

Konklusjon: Det har ingenting for seg å sitte oppe og vake - iallfall ikke om man legger seg prematurt. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre.

Så vet dere det.

mandag 21. november 2016

Tanker før tåa skal sløyes

Onsdag skal tåa mi på operasjonsbordet. Jeg også, men jeg har i det minste narkose. Min venstre stortå er venstrevridd, så nå skal den hugges til og vinkles om slik at den blir mer sentrumsorientert.

Det var jeg som mente at høsten ville være en passende årstid for inngrepet. Fotballsesongen (mine barns) er passe, sommerferien er omme, høsten er kjip uansett og så bortetter. Dessverre glemte jeg den mest vesentlige variabelen - nemlig at det stunder mot jul, hiv og hoi.

Jeg skal ligge med labben høyt i tida framover. Og etterpå det igjen skal jeg komme meg rundt på krykker, uten å belaste en forfot som ikke kan ha sko på seg. Det blir nok artig når julegaver skal kjøpes, kaker bakes og hus gjøres klart. Noe av dette kan rett nok løses med netthandel - men slettes ikke alt.

En velorganisert og systematisk person ville nok ha tatt konsekvensene av situasjonen begynt julestria litt tidlig. Tross alt har jo operasjonstidspunktet vært kjent lenge. Men sånt biter åpenbart ikke på Bergljot. Her prokrastinerer vi så sant vi kan, og det kan vi som regel.

Heldigvis er julekorta bestilt. Og heldigvis kommer jula uansett. Og heldigvis vil ungene mine heller ha sånne stygge sjokoladekalendre enn pakkekalender, enda jeg har brodert en fin sak i korssting. Motviljen mot husflidsvarianten kan skyldes gjennomgående kjipe gaver; tannbørster, strømper og truser er liksom ikke godt nok nå til dags...

Sånn går dagene.


fredag 4. november 2016

Støv støv STØV

Huset mitt har varmepumpe. Lufttilluft, tror jeg, det iallfall ikke noe vann involvert. Den surrer og går, og det har den stort sett gjort siden jeg flyttet inn i huset mitt for treogethalvt år siden.

Jeg vet at det er noen filter inni der, det er jo alltid det, og jeg mener at jeg husker at han jeg kjøpte huset av hadde noen synspunkter på vedlikehold av disse filtrene. Jeg måtte støvsuge oppi der, sa han. Hver uke!

Nå sitter det ganske langt inne å åpne en elektrisk devise. Jeg sliter nok med å skifte støvsugerpose. Eller filter i ventilasjonsanlegget. Dingsen jeg fikk i posten til oppgradering av varmtvannsberederen før sommeren ligger fortsatt oppå varmtvannsberederen. Teknisk maintainance er ikke Bergljots sterke side.

Under varmepumpa mi har jeg en lav, hvit hylle. De siste månedene har det kommet noe dryss på hylla, ved en stasjonær, halvdød potteplante. Jeg har trodd at det var kattekrapylet som er ansvarlig for bøsset. Teorien har vært at dyra har bedrevet hærverk på planten. De bøllefrøa.

Men så en dag kikket jeg nærmere på disse partiklene, og da kom den gryende mistanken om at det rett og slett kunne være støv. Støv! I mitt plettfrie hjem! Og hvor kunne et slikt lokalt utbrudd komme fra? Fra varmepumpa, så klart.

Det skulle jo fortsatt gå noen uker før jeg fikk åpnet beistet - og så sannelig, der inni var det to filter. Ett lite og ett stort. Ikke var de spesielt vanskelige å få ut heller - og ikke var det mulig å se gjennom dem. Jeg gjøv løs med støvsugeren, og kunne forbløffet observere at filtrene ikke bare skiftet farge, de skiftet også, eh, maskevidde. Helt utrolig var det.

Etter denne skjellsettende opplevelsen har jeg besluttet at jeg faktisk skal gjenta denne øvelsen jevnlig, for nå er det helt slutt på forstøvinga. Inneklimaet er blitt merkbart bedre også. Jammen godt at jeg bare er allergisk mot katt, hund og timotei, og ikke mot husstøv. Da hadde jeg vært dau antakelig.

God helg.

onsdag 12. oktober 2016

Bergljot kaster seg inn i den amerikanske valgkampen. Og litt Voltaire.

Hva er det med de der amerikanerne? Og måten de driver valgkamp på? Og, ikke minst, kandidatene de ser for seg skal kunne gjenreise nasjonens ære og tilhørende herligheter? Jeg er mildt sagt rystet, kvalm og ikke så rent lite redd. Hva er det de holder på med?

Lekkede eposter, taler og videoopptak, beskyldninger, sjikane og utroskapspåstander - himlende øyne og viftende pekefingre, en suppe av sirkus og såpeopera, klovner i kamp. Null regi, ingen grenser. Folkestyre. Demokrati, hei og hå.

Demokrati er kjekt. Det er kjekt å få være med og bestemme. Det er kjekt å få kunne si og mene hva man vil også. Personlig tror jeg at det er mye kjekkere å leve i et demokrati enn i et diktatur.

Men litt jording må det være. For å si det sånn. Litt fornuft.

Kanskje han ikke var så dum, han Voltaire. Kanskje det er på tide å tørke støv av det opplyste eneveldet. Jeg har ikke fått det til å fungere hjemme hos meg, dessverre (vanskelige undersåtter), men jeg har tro på konseptet.

Hjelpe oss.