mandag 2. juli 2018

Bergljot har isjias. Fy flate.

Som tidligere omblogget, skjedde det noe i ryggregionen og tilhørende herligheter da jeg deltok i Trolljegeren for tre uker siden. Fysioterapeut Vidar slo raskt fast at det antakelig var skinka og ikke ryggen som er problemet, så han har gasset seg på rumpa mi på usleste vis, med nåler, albuer og fingre.


Det har vært en del grining, for å si det sånn. Og våkenetter. Verst har det vært på nettene, det er som å ha tannverk i skinka. Dop hjelper, men man ønsker jo ikke å bli narkoman heller. Jeg har nok unoter fra før, for å si det sånn.


I dag var jeg hos manuellterapeut Ole. Han er enig med Vidar i at musklene bak der ikke har det godt - i tillegg mener han at det jeg beskriver, i maleriske ordelag, minner veldig om isjias. Tenk det! Gubbesykdommen isjias. Ole sier at alle får det i løpet av livet og at det ikke er noen gubbesykdom - men likevel.


Isjias. Æsj. Æsjias.


Uansett - har jeg vondt, er det bare å dope i vei, sier Ole. Og så mener han at jeg er over det verste, og at jeg snart er god som ny igjen. Eller rettere sagt, god som halvgammel, tross alt er jeg utrolig nok blitt 49. Ole sier også at jeg kan løfte og løpe og herje så mye jeg orker, og at stillesitting er det verste man kan gjøre mot seg selv.


Det er bare å fastslå at det er kort mellom suksesshistorier og nederlag. For ikke lenge siden måtte jeg vise leg da jeg kjøpte øl, damen påsto i fullt alvor at de var pliktige å spørre folk som så yngre ut enn 26 (!). Nå krasjlander jeg i isjiasen min. Æsj.



fredag 29. juni 2018

Ting jeg ikke kan klare meg uten

Det er mulig dette ligner på listeblogging. Men det er det ikke siden det ikke finnes en rød tråd eller en prioritert rekkefølge.


- Kaffe må jeg har, i bøtter og spann. For å våkne, for å holde meg våken og for å ha en optimal fordøyelse. Helt sant. Mor mi lærte meg og Påskeharen å like kaffe alt da vi gikk på barneskolen. Far var så mye borte at hun måtte ha selskap, sa hun. Jeg må forresten klare meg uten koffein på kvelden for å få sove.


- Knekkebrød med hvitost spiser jeg til frokost hver dag. Og til middag ofte, når jeg ikke har ungene. Ikke spennende, ikke eventyrlystent, ikke noe som helst egentlig - men ganske godt.


- Wordfeud blir jeg ikke lei av. Dessverre. Spiller i Wordfeud League of Honour både på nynorsk og bokmål. For tiden så går det så det kviner på nynorsk siden jeg har klart det kunststykket å karre meg opp i 1. divisjon. På bokmål går det en del treigere, der er jeg mer sånn midt på treet.


- Løping er jeg avhengig av, derfor er jeg litt sur når jeg ikke virker. I dag var jeg faktisk ute en tur, rolig, for å se om den tidligere annonserte rumpeskaden er under helbredelse. Turen gikk over all forventning - men skinken verket såpass i etterkant at den måtte medisineres. Møkk.


- Candy Crush er en lei uvane jeg sliter med å legge av meg. Jeg er usikker på om ungene mine er sjokkerte eller imponerte over hvilket Level jeg har klart å komme meg opp på. #flaut.


- Grapefruktjuice må jeg ha, hver dag. De aller, aller fleste dagene drikkes den som den er, men har jeg tilgang på gin, bruker jeg den oppi der også. Greyhound, som cocktailen heter, er aldeles underkommunisert. Trist, synes jeg.


- Kjoler og ufornuftige sko har jeg mye av. Dette hindrer meg ikke i å shoppe videre. Dessverre. Dette er definitivt et forbedringspunkt. Selv om jeg står ved at livet er for kort til å gå i lave sko. Siter meg gjerne på det.


- Ingvard Wilhelmsen har lært meg ett og annet om holdninger, det har gjort meg flinkere til å navigere. Jeg går fortsatt på grunn med jevne mellomrom, men jeg er blitt mye flinkere til å komme meg løs, lappe skroget og gå videre.


- Søsknene mine hjelper meg med å forvalte vår felles historie. Det er viktig når man ikke har foreldre som lever.


- Ungene mine gir livet mitt mening. Uten dem hadde tilværelsen vært stusselig, tror jeg. Selv om det skal sies at to tenåringer og en wannabe-tenåring tidvis er ganske så krevende. Man får jevnlig korrigert egoet sitt, for å si det sånn.


- Briller klarer jeg meg ikke uten. Livet og gangsynet er blitt mye bedre etter at jeg fikk progressive briller. Og det er ikke tull en gang.


Det meste andre i livet klarer jeg meg uten. Unntatt TLC, så klart.


torsdag 28. juni 2018

Ting jeg har gjort etter at jeg ble 49

Ingen skriver blogger lenger, og ingen leser dem. Derfor er vi tilbake ved nullpunktet, jeg kan skrive for meg selv, uten å frykte å bli lest eller gjenkjent.


Siden vi snart går inn i andre halvår, er det så absolutt på sin plass med en oppdatering. Eller vareopptelling, om du vil. Tross alt har jeg etter mye strev klart å logge meg inn på egen blogg.


Så hva skjer?


Lite action. Hus, unger, bil, mc, feriehus - alt er som før. I den grad det skjer noe på herrefronten, er det ikke noe å rapportere om iallfall.


I år har jeg arrangert min første konfirmasjon, tenk det. Det gikk mye bedre enn fryktet, ting gjør jo gjerne det når man krisemaksimerer.


Jeg har vært på stadionkonserter med Taylor Swift i Manchester med Vilikke - det ble to av dem, faktisk. Veldig kjekt med svartebørs om gibortpris på billetter. Nå er vi to swiftier i familien, iallfall i en periode. Uansett var det kjekt å være på tur.


Siden jeg ikke fikk blogget noe i fjor, har jeg heller ikke fått delt stort og smått om mitt forhenværende korsbånd. Det røyk i en håndballkamp mellom foreldre og jenter 12 år. Korsbåndet er all gone, men siden jeg har vært flink til å trene i vinter, fungerer resten av meg bedre enn på lenge.


Derfor gjennomførte jeg Trolljegeren for et par uker siden. Åtte kilometer med løping opp og ned og masse hinder, gjørme, vann og alskens greier - utrolig morsomt, til tross for høyt skadepotensial.


Og skader ble det; en ankel røk, og hele meg var gul og blå. Det verste var vel egentlig at noe skjedde i ryggen midt i en burpie - nå går det i droger og fysioterapi. Ryggskaden viser seg å være en skinkeskade, og skinka er i ferd med å bli bankekjøtt. Fysio trykker, og jeg griner.


Lyspunktet er at jeg faktisk sov i natt. Rett nok med hjelp av litt dop, men hva gjør vel det. Uten søvn i lengden vil man iallfall få bruk for dop, da blir man aldeles tussete.


Jeg har vært på Sør Cup med unge 1 & 3. Han første nøt gode dager på hotell i Kristiansand, mens lillesøster bodde på skole i Vågsbygd. Det gjorde jeg også i et par netter. Jeg er glad jeg ikke bor fast på ellevemannsrom. Når det er sagt, var det kjekt også. For all del.


Katter liker jeg å snakke om, har for tiden to, men neppe de samme som sist. Eller Smørblomst var der vel sist også. Hun er som før, bortsett fra at hun ikke har tenner. Helt sant. I fjor måtte alle jekslene trekkes på grunn av kronisk tannkjøttbetennelse. Det kostet en formue, men katta er glad.


Nykommeren heter Torbjørn. Som vanlig dreier det seg om en hittekatt. Han er klin lik Smørblomst, bare slank. Og så er han så kosete at det nesten er litt slitsomt.


Har det skjedd noe på reisefronten da tro? Tja. En roadtrip til Harstad via Bergen og så hjem. Med jobben. Og en annen tur til Haugesund... Ikke rare greiene. Men skal til Barcelona md unger og annen familie. Det blir stas. Vi ønsker oss IKKE hetebølge.


Skal visst til Barcelona i september også, med venninner. Håper skatteoppgjøret kommer innen den tid, for det kom ikke i går. Æsj.


Dett var dett i denne omgang :-)



tirsdag 28. mars 2017

Bergljot lærer keivhendt datter å strikke

Neida. Det gjør hun selvsagt ikke. Hvordan i svarte heiteste skulle jeg fått det til?

Ti prosent av verdens befolkning er født med høyrehånda på venstre side, har jeg lest et sted. Dette gjelder flere gutter enn jenter, og det skal visst nok være noe arvelighet inne i bildet. Det sies at de keivhendte stort sett er som folk flest, men de skal visst nok være spesielt kreative, som gruppe.

Jeg har satt til verden en sånn unge. Hun er sannelig meg kreativ, og hun er det første av mine barn som strikker frivillig. Heldigvis tar skolen den ballen - for jeg har jo skjønt at disse alternativt monterte hendene kan medføre utfordringer.

Pingus klasse er utstyrt med tre keivhendte unger. To av dem strikker motsatt vei enn folk flest. Min datter er en av disse, så klart. Hvorfor gjøre det enkelt, liksom. Strikkere på ti år har det med å miste masker, øke masketall i hytt og pinevære og strikke med feil tråd. Dette kan være krevende nok å rydde opp i i et vanlig strikketøy. Min erfaring er at operasjonen er nærmest umulig når det strikkes i motsatt retning.

Selv om hodet mitt skjønner hvordan det bør gjøres, forstår ikke hendene det. Det er ikke bra for klasseslangen, for å si det sånn. Klasseslangen, eller bokormen, er klassens fellesprosjekt som går på rundgang mellom hjemmene.

Hos oss ble det bråstopp etter en massiv maskemisting i går. Men vi holder motet oppe! En slange trenger da ikke å være symmetrisk og ha en standard maskevidde. Og alle trenger ikke å ha høyrehånda på høyre side. Sånn er det med den saken. Ikke sant?

mandag 20. mars 2017

Vi har sett snø!

I helga har jeg vært på hyttetur med egne unger og naboene med deres unger. Vi har basket i snø (egne og deres unger), vi har gått på ski (samtlige), vi har hatt andres unger på overnatting (jepp), vi har spilt Ryktet går og UNO, og vi har til og med drukket litt rødvin (jeg og naboene).

Jeg er glad for
  • at SUV'en med piggdekk og skiboks endelig har fått luftet seg i sitt rette element
  • at jeg har SUV med piggdekk - det var skitglatt på fredag, og "the less fortunate" sto strødd i bakkene i Hunnedalen
  • at jeg har naboer som også er venner og som vil være med på hyttetur
  • at ungene mine har fått tatt på snø og gått på den med ski
  • at jeg har en arbeidsgiver som har hytte i Sirdal
  • at arbeidsgiverens hytte har såpass bra standard at du ikke må forholde deg til utedo, parafinlamper og gasskokeplater
  • at jeg har mobilt bredbånd (denne er litt tricky. Jeg skjemmes av det også)
  • at huset mitt har katteluke sånn at dyreparken kan stelle seg selv en helg
  • at jeg har vaskemaskin siden det ikke er så rent lite som må bli rent igjen i etterkant
  • at jeg har skotørker siden det ikke er så rent lite som må blir tørt igjen i etterkant
  • at rødvin er oppfunnet, og at jeg tåler det greit
Lista kunne fortsatt og fortsatt, så takknemlig er jeg. Og neste helg skal jeg også få snø - da blir det ny hyttetur med bare damer med innlagt slalåm. Og rødvin.

Heldige meg.

torsdag 16. mars 2017

Når du aller minst venter det

Jeg hadde bursdag nettopp. Det er ikke så stor stas som det pleide å være, har antakelig passert middagshøyden (hvor og når er egentlig den?), så jeg lå ikke på været. Middagshøydeværet. Jeg var i huset som før var barndomshjem og som nå er blitt, eh - hva skal jeg si? Landsted? Det blir så upersonlig. Jeg, lillesøster og broderen har tatt over iallfall. Det er uomtvistelig.

Men altså. Etter morgenkaffen får jeg det for meg at jeg skal rydde i skap. Klesskapet hennes. Det har vært for vondt og vanskelig å ta fatt i, det er noe med å fjerne det som er igjen etter noen man er glad i som er borte. Jeg jobber målbevisst, men sakte. Går gjennom hylle etter hylle. Fyller opp poser. Det er en nitrist oppgave.

Den øverste hylla utsetter jeg til sist. Ikke bare fordi den er høyt oppe, men fordi den rommer andre ting enn tøy. Ting hun har gjemt på. Personlige, private ting. Den rutete tøyposen med broderte initialer med brevene fra far. Brevene vi har lovet at skal bort, men som vi ikke har klart å terminere ennå. De er hennes, deres. Ikke for oss eller andre.

Jeg lar den ligge. Igjen. Kikker oppi en annen pose med papirer - det viser seg å være mormors brev, mer presist mors brev til mormor siden 60-tallet. Og mine brev og tegninger. En lilla prinsesse med krone. Bergljot 7 år. En gang skal jeg sette meg ned å lese, se hva mor skrev. Om oss ungene og livet hun levde. Det er stort og litt skummelt, som en dør på gløtt inn til fortiden og henne. Hun er borte, men noen av tankene hennes har vi.

Stilboka hennes fra 8. klasse finner jeg også. Jeg kjenner henne igjen i måten hun ordlegger seg på. Håndskrifta er en uferdig, upolert variant av den ferdige voksne. Hun skriver om ferien i Flatanger på en lett og morsom måte. Læreren er ganske begeistret, men påpeker at hun har tatt seg noen friheter i forhold til oppgaven, noe man skal være varsom med.

Jeg blar fort gjennom minneboka hennes. Første minnet er fra Gulla, de to var nære hele livet. Gulla 11 år. I fjor ble hun 70. Hele boka er fylt med fine ord, og noen tegninger. Jeg husker min minnebok, med tusjtegninger og border. LEV VEL. LEV LIVET LYKKELIG. I dette eksemplaret fra 50-tallet var ordene i sentrum, ikke pynten.

Neste bok ut er kjemiarbeidsboka fra ungdomsskolen. Jeg innbiller meg at det ikke var favorittfaget hennes, hun likte tegning, engelsk, svømming. Men forsøkene er fint ført inn, med tidsriktige tegninger av reagensglass, kolber og brennere.

I en plastmappe finner jeg en del papirer fra mormor. En illegal avis fra krigen. En Amex-sjekk. Kvitteringen på at husbanklånet var innfridd. Morfars ID-kort med bilde. Mørke briller og bakoverstrøket hår. Han var blind. Jeg husker ham som underfundig og morsom, men fåmælt. Jeg skulle gjerne ha kjent ham som voksen.

Mors fotoalbum fra barndommen. Bilder av familie, hus, venner. Hun og oldefar i bindalsfæringen Otte, den nesten 200 år gamle båten hun arvet og fikk restaurert. Albumet er mørkt og skjørt. Mange av bildene har løsnet. Nesten alle er klippet sønder og sammen. Blekede ord med barnslig skrift. Sånn så hun verden. Dette var hennes verden da. Malm, Børsa, Flatanger, Sætran.

Jeg kaster en 20-pakning med Marlboro; det gjorde hun aldri selv, til tross for at hun sluttet å røyke i 2003. Å slutte var skuffende lett, sa hun alltid. Hun bare bestemte seg og kuttet av tvert (etter at hun drømte at hun hadde fått strupekreft og hull i halsen). Mor påstod at far ikke merket at hun hadde slutta før uka etter eller noe. Jeg vet ikke om det er sant.

Bakerst i skapet finner jeg en liten eske - med navnet mitt på. Litt uventet er det, og innholdet setter meg aldeles ut. En bitteliten babydokke med et kort. Det står ikke mye på kortet, som har en blomsterbutikklogo. Kjære B. Gratulerer og takk. Ø. I eska ligger det et annet kort også, til meg. Der står det at dokka og kortet hang på blomstene far sendte til mor da jeg ble født. Det er mormor som har skrevet det. "Er det ikke vakkert? Jeg håper at du finner en like bra mann," står det videre.

Verden er rar. Livet er rart. I år var den fineste bursdagsgaven min fra noen jeg er glad i, men som ikke er her lenger.

fredag 17. februar 2017

Nå er jeg også blitt kjendis. Eller ståframmas, om du vil...

...iallfall i Sola Syd. Jeg er nemlig blitt intervjuet i et ukeblad. Ikke store greiene, og ikke om veldig avanserte saker - men jeg figurerer altså i den kulørte pressen. Både inne i magasinet, og med henvisningstekst - med bilde - på side tre.

Det finnes et nettsted som heter side3.no. Jeg nekter å linke til det, så spesielt interesserte får gå inn og se selv. At jeg er side tre-pike denne uka skyldes ikke bildet, for å si det sånn. Jeg ser ut som ei salig ugle. Heldigvis ble intervjuet gjort før jeg fikk de nye progressive brillene, det kunne fort ha blitt enda verre. Eller mer uglete, om du vil.

Da jeg lot meg intervjue i høst en gang, tenkte jeg liksom ikke på at produktet ville ende på trykk. Og jeg tenkte iallfall ikke på at det er noen som leser dette bladet som jeg ikke tenkte på at jeg ville havne i. Feilvurderingen er grov. Folk leser ukeblader. Og de kjøper dem når de vet at noen de kjenner er inne der. Seinest i går møtte jeg Linn på butikken - med blad. Og hun pleide aldri å lese det ellers, kunne hun fortelle. Jepp.

Selv har jeg ikke kjøpt bladet, men Siri har "glemt det igjen" hos meg. Jeg har heller ikke lest artikkelen. Jeg vet jeg gikk god for hva jeg sa like etter intervjuet, men hva jeg mente da, kan jeg ikke huske. Det var sikkert for personlig og privat, og muligens litt teit, derfor er det best å la det ligge. Tenker jeg.

I hine hårde dager var jeg ekte journalist. Da hadde vi en egen benevnelse om folk som lot seg intervjue om saker og ting. Privatpersoner, altså - ikke "profesjonelle kilder". Vi kalte dem "Ståframmas'er". Den intelligente leser skjønner nok at begrepet er en avledning, eller substantivisering, av å "stå fram".

Nå er jeg blitt en sånn en. I det minste tror jeg ikke ungene er flaue.