tirsdag 2. oktober 2018

Oppfølger til gårsdagens bomtur

Det er ikke sånn at det nye bomregimet utelukkende har positive konsekvenser for meg. Vel kjører jeg nå bomfritt til jobb, hvilket er en velsignelse - men det vil visst alle andre også. Nå er flyplassen omringet, så de som kjørte den veien før, kjører min vei nå. Så vi har fått kø! Lang kø, til og med. Det betyr at jeg må tidligere av gårde om morgenen, som igjen betyr at jeg må tidligere i seng om kvelden.


Som dere forstår, er ringvirkningene enorme for meg og mine. Vi snakker om en negativ spiral, en malstrøm av uønskede og utilsiktete konsekvenser som rammer en stakkars ressurssvak alenemor. Er det ikke det ene, så er det det andre. Konklusjonen må være at summen av ulemper er konstant.

mandag 1. oktober 2018

Skivebom a la Bergljot

Mine mest lokale lesere har garantert fått med seg at det er kommet nye bomringer på Nord-Jæren. For å oppsummere litt omtrentlig kan jeg si at mange av oss (deriblant jeg) har vært omringet i nesten tjue år - taksameteret har rullet og gått hver gang kommunegrensa er passert med bil.

Det nye, som gjelder fra i dag, er at en del pressområder er ringet inn, uavhengig av kommunegrenser, det er innført rushtidsavgift og satsene er satt opp.

Folk flest er lite glade for dette, iallfall de folka som rammes. Rent personlig er jeg en av dem som nå kan kjøre bomfritt på jobb, noe jeg GJERNE, og lett gledesstrålende, deler ved enhver anledning. Jeg er en lysfontene på dette området.

Bompengene skal brukes til å finansiere ymse miljø- og kollektivtiltak. Visst nok skal det blir lettere å reise kollektivt. Jeg har en mistanke om at vi ute i provinsen ikke er førsteprioritet når bussavgangsfrekvensen skal jokkes opp, likevel har jeg kjøpt meg jobb-hjem-jobb-billett* for å gi skiten en sjanse. Jobb-hjem-jobb er genialt, men jeg våger å hevde at det nok er mest attraktivt for dem som har tilgang på buss, ferje (?) og tog og den slags.

(*reis alt du orker lokalt i en hel måned, med tog, buss og/eller båt, for 500-600 kroner)

I Sola Syd har vi et minimumstilbud, for å si det forsiktig. Bussene våre går ikke så titt, og vi må skifte om vi skal lenger enn til sentrum (Sola sentrum. Sola har et sentrum.). Som regel må det også ventes på ny buss også, uavhengig av årstid, vær og vind. Lite kjekt.

Jeg har altså busset litt i det siste for å se hvordan det føles, og jeg må si at det føles bedre enn forventet. Dessverre er det helt klin umulig å busse til og fra jobben på grunn av bussrute og arbeidstid, så dessverre blir det bil som gjelder også framover i mitt tilfelle.

Og så må jeg innrømme at det er LITT irriterende å teste ut denne geniale billetten samtidig som prisen på vanlige bussbilletter er satt ned til EN KRONE i anledning åpning av nye bomringer. Maks timing, Bergljot - som vanlig!


fredag 21. september 2018

Gode råd, helt gratis

Jeg har noe å dele. Jeg dater litt for tiden. Det gjør Sønnen, den enbårne også - og om sant skal sies, tror jeg vi er like hinsides verliebte begge to. Litt mer innafor for en femtenåring enn en snart femtiåring, men det får vi ikke gjort noe med.


Med to tenåringer i huset og ei som hadde gitt en arm for å være tenåring, er det ikke fritt for at det følges med. Det himles med øynene, og de gode rådene hagler når du venter det som minst.


Som da jeg spurte Vilikke, 13, om hun synes det er kleint at mamma er så tussete. Barnet smilte mildt overbærende, og svarte følgende:


"Nei, mamma. Det er helt greit. Det viktigste er at Han er snill med deg, og at han ikke gjør deg gravid."


Takk og amen. Det skulle jammen meg tatt seg ut.


God helg!

mandag 2. juli 2018

Bergljot har isjias. Fy flate.

Som tidligere omblogget, skjedde det noe i ryggregionen og tilhørende herligheter da jeg deltok i Trolljegeren for tre uker siden. Fysioterapeut Vidar slo raskt fast at det antakelig var skinka og ikke ryggen som er problemet, så han har gasset seg på rumpa mi på usleste vis, med nåler, albuer og fingre.


Det har vært en del grining, for å si det sånn. Og våkenetter. Verst har det vært på nettene, det er som å ha tannverk i skinka. Dop hjelper, men man ønsker jo ikke å bli narkoman heller. Jeg har nok unoter fra før, for å si det sånn.


I dag var jeg hos manuellterapeut Ole. Han er enig med Vidar i at musklene bak der ikke har det godt - i tillegg mener han at det jeg beskriver, i maleriske ordelag, minner veldig om isjias. Tenk det! Gubbesykdommen isjias. Ole sier at alle får det i løpet av livet og at det ikke er noen gubbesykdom - men likevel.


Isjias. Æsj. Æsjias.


Uansett - har jeg vondt, er det bare å dope i vei, sier Ole. Og så mener han at jeg er over det verste, og at jeg snart er god som ny igjen. Eller rettere sagt, god som halvgammel, tross alt er jeg utrolig nok blitt 49. Ole sier også at jeg kan løfte og løpe og herje så mye jeg orker, og at stillesitting er det verste man kan gjøre mot seg selv.


Det er bare å fastslå at det er kort mellom suksesshistorier og nederlag. For ikke lenge siden måtte jeg vise leg da jeg kjøpte øl, damen påsto i fullt alvor at de var pliktige å spørre folk som så yngre ut enn 26 (!). Nå krasjlander jeg i isjiasen min. Æsj.



fredag 29. juni 2018

Ting jeg ikke kan klare meg uten

Det er mulig dette ligner på listeblogging. Men det er det ikke siden det ikke finnes en rød tråd eller en prioritert rekkefølge.


- Kaffe må jeg har, i bøtter og spann. For å våkne, for å holde meg våken og for å ha en optimal fordøyelse. Helt sant. Mor mi lærte meg og Påskeharen å like kaffe alt da vi gikk på barneskolen. Far var så mye borte at hun måtte ha selskap, sa hun. Jeg må forresten klare meg uten koffein på kvelden for å få sove.


- Knekkebrød med hvitost spiser jeg til frokost hver dag. Og til middag ofte, når jeg ikke har ungene. Ikke spennende, ikke eventyrlystent, ikke noe som helst egentlig - men ganske godt.


- Wordfeud blir jeg ikke lei av. Dessverre. Spiller i Wordfeud League of Honour både på nynorsk og bokmål. For tiden så går det så det kviner på nynorsk siden jeg har klart det kunststykket å karre meg opp i 1. divisjon. På bokmål går det en del treigere, der er jeg mer sånn midt på treet.


- Løping er jeg avhengig av, derfor er jeg litt sur når jeg ikke virker. I dag var jeg faktisk ute en tur, rolig, for å se om den tidligere annonserte rumpeskaden er under helbredelse. Turen gikk over all forventning - men skinken verket såpass i etterkant at den måtte medisineres. Møkk.


- Candy Crush er en lei uvane jeg sliter med å legge av meg. Jeg er usikker på om ungene mine er sjokkerte eller imponerte over hvilket Level jeg har klart å komme meg opp på. #flaut.


- Grapefruktjuice må jeg ha, hver dag. De aller, aller fleste dagene drikkes den som den er, men har jeg tilgang på gin, bruker jeg den oppi der også. Greyhound, som cocktailen heter, er aldeles underkommunisert. Trist, synes jeg.


- Kjoler og ufornuftige sko har jeg mye av. Dette hindrer meg ikke i å shoppe videre. Dessverre. Dette er definitivt et forbedringspunkt. Selv om jeg står ved at livet er for kort til å gå i lave sko. Siter meg gjerne på det.


- Ingvard Wilhelmsen har lært meg ett og annet om holdninger, det har gjort meg flinkere til å navigere. Jeg går fortsatt på grunn med jevne mellomrom, men jeg er blitt mye flinkere til å komme meg løs, lappe skroget og gå videre.


- Søsknene mine hjelper meg med å forvalte vår felles historie. Det er viktig når man ikke har foreldre som lever.


- Ungene mine gir livet mitt mening. Uten dem hadde tilværelsen vært stusselig, tror jeg. Selv om det skal sies at to tenåringer og en wannabe-tenåring tidvis er ganske så krevende. Man får jevnlig korrigert egoet sitt, for å si det sånn.


- Briller klarer jeg meg ikke uten. Livet og gangsynet er blitt mye bedre etter at jeg fikk progressive briller. Og det er ikke tull en gang.


Det meste andre i livet klarer jeg meg uten. Unntatt TLC, så klart.


torsdag 28. juni 2018

Ting jeg har gjort etter at jeg ble 49

Ingen skriver blogger lenger, og ingen leser dem. Derfor er vi tilbake ved nullpunktet, jeg kan skrive for meg selv, uten å frykte å bli lest eller gjenkjent.


Siden vi snart går inn i andre halvår, er det så absolutt på sin plass med en oppdatering. Eller vareopptelling, om du vil. Tross alt har jeg etter mye strev klart å logge meg inn på egen blogg.


Så hva skjer?


Lite action. Hus, unger, bil, mc, feriehus - alt er som før. I den grad det skjer noe på herrefronten, er det ikke noe å rapportere om iallfall.


I år har jeg arrangert min første konfirmasjon, tenk det. Det gikk mye bedre enn fryktet, ting gjør jo gjerne det når man krisemaksimerer.


Jeg har vært på stadionkonserter med Taylor Swift i Manchester med Vilikke - det ble to av dem, faktisk. Veldig kjekt med svartebørs om gibortpris på billetter. Nå er vi to swiftier i familien, iallfall i en periode. Uansett var det kjekt å være på tur.


Siden jeg ikke fikk blogget noe i fjor, har jeg heller ikke fått delt stort og smått om mitt forhenværende korsbånd. Det røyk i en håndballkamp mellom foreldre og jenter 12 år. Korsbåndet er all gone, men siden jeg har vært flink til å trene i vinter, fungerer resten av meg bedre enn på lenge.


Derfor gjennomførte jeg Trolljegeren for et par uker siden. Åtte kilometer med løping opp og ned og masse hinder, gjørme, vann og alskens greier - utrolig morsomt, til tross for høyt skadepotensial.


Og skader ble det; en ankel røk, og hele meg var gul og blå. Det verste var vel egentlig at noe skjedde i ryggen midt i en burpie - nå går det i droger og fysioterapi. Ryggskaden viser seg å være en skinkeskade, og skinka er i ferd med å bli bankekjøtt. Fysio trykker, og jeg griner.


Lyspunktet er at jeg faktisk sov i natt. Rett nok med hjelp av litt dop, men hva gjør vel det. Uten søvn i lengden vil man iallfall få bruk for dop, da blir man aldeles tussete.


Jeg har vært på Sør Cup med unge 1 & 3. Han første nøt gode dager på hotell i Kristiansand, mens lillesøster bodde på skole i Vågsbygd. Det gjorde jeg også i et par netter. Jeg er glad jeg ikke bor fast på ellevemannsrom. Når det er sagt, var det kjekt også. For all del.


Katter liker jeg å snakke om, har for tiden to, men neppe de samme som sist. Eller Smørblomst var der vel sist også. Hun er som før, bortsett fra at hun ikke har tenner. Helt sant. I fjor måtte alle jekslene trekkes på grunn av kronisk tannkjøttbetennelse. Det kostet en formue, men katta er glad.


Nykommeren heter Torbjørn. Som vanlig dreier det seg om en hittekatt. Han er klin lik Smørblomst, bare slank. Og så er han så kosete at det nesten er litt slitsomt.


Har det skjedd noe på reisefronten da tro? Tja. En roadtrip til Harstad via Bergen og så hjem. Med jobben. Og en annen tur til Haugesund... Ikke rare greiene. Men skal til Barcelona md unger og annen familie. Det blir stas. Vi ønsker oss IKKE hetebølge.


Skal visst til Barcelona i september også, med venninner. Håper skatteoppgjøret kommer innen den tid, for det kom ikke i går. Æsj.


Dett var dett i denne omgang :-)



tirsdag 28. mars 2017

Bergljot lærer keivhendt datter å strikke

Neida. Det gjør hun selvsagt ikke. Hvordan i svarte heiteste skulle jeg fått det til?

Ti prosent av verdens befolkning er født med høyrehånda på venstre side, har jeg lest et sted. Dette gjelder flere gutter enn jenter, og det skal visst nok være noe arvelighet inne i bildet. Det sies at de keivhendte stort sett er som folk flest, men de skal visst nok være spesielt kreative, som gruppe.

Jeg har satt til verden en sånn unge. Hun er sannelig meg kreativ, og hun er det første av mine barn som strikker frivillig. Heldigvis tar skolen den ballen - for jeg har jo skjønt at disse alternativt monterte hendene kan medføre utfordringer.

Pingus klasse er utstyrt med tre keivhendte unger. To av dem strikker motsatt vei enn folk flest. Min datter er en av disse, så klart. Hvorfor gjøre det enkelt, liksom. Strikkere på ti år har det med å miste masker, øke masketall i hytt og pinevære og strikke med feil tråd. Dette kan være krevende nok å rydde opp i i et vanlig strikketøy. Min erfaring er at operasjonen er nærmest umulig når det strikkes i motsatt retning.

Selv om hodet mitt skjønner hvordan det bør gjøres, forstår ikke hendene det. Det er ikke bra for klasseslangen, for å si det sånn. Klasseslangen, eller bokormen, er klassens fellesprosjekt som går på rundgang mellom hjemmene.

Hos oss ble det bråstopp etter en massiv maskemisting i går. Men vi holder motet oppe! En slange trenger da ikke å være symmetrisk og ha en standard maskevidde. Og alle trenger ikke å ha høyrehånda på høyre side. Sånn er det med den saken. Ikke sant?