fredag 17. februar 2017

Nå er jeg også blitt kjendis. Eller ståframmas, om du vil...

...iallfall i Sola Syd. Jeg er nemlig blitt intervjuet i et ukeblad. Ikke store greiene, og ikke om veldig avanserte saker - men jeg figurerer altså i den kulørte pressen. Både inne i magasinet, og med henvisningstekst - med bilde - på side tre.

Det finnes et nettsted som heter side3.no. Jeg nekter å linke til det, så spesielt interesserte får gå inn og se selv. At jeg er side tre-pike denne uka skyldes ikke bildet, for å si det sånn. Jeg ser ut som ei salig ugle. Heldigvis ble intervjuet gjort før jeg fikk de nye progressive brillene, det kunne fort ha blitt enda verre. Eller mer uglete, om du vil.

Da jeg lot meg intervjue i høst en gang, tenkte jeg liksom ikke på at produktet ville ende på trykk. Og jeg tenkte iallfall ikke på at det er noen som leser dette bladet som jeg ikke tenkte på at jeg ville havne i. Feilvurderingen er grov. Folk leser ukeblader. Og de kjøper dem når de vet at noen de kjenner er inne der. Seinest i går møtte jeg Linn på butikken - med blad. Og hun pleide aldri å lese det ellers, kunne hun fortelle. Jepp.

Selv har jeg ikke kjøpt bladet, men Siri har "glemt det igjen" hos meg. Jeg har heller ikke lest artikkelen. Jeg vet jeg gikk god for hva jeg sa like etter intervjuet, men hva jeg mente da, kan jeg ikke huske. Det var sikkert for personlig og privat, og muligens litt teit, derfor er det best å la det ligge. Tenker jeg.

I hine hårde dager var jeg ekte journalist. Da hadde vi en egen benevnelse om folk som lot seg intervjue om saker og ting. Privatpersoner, altså - ikke "profesjonelle kilder". Vi kalte dem "Ståframmas'er". Den intelligente leser skjønner nok at begrepet er en avledning, eller substantivisering, av å "stå fram".

Nå er jeg blitt en sånn en. I det minste tror jeg ikke ungene er flaue.

torsdag 16. februar 2017

Forvaltning av unger som ikke kan passe på ting

Ett av mine barn, hvis navn ei nevnes av personvernhensyn, har det med å miste ting. Vedkommende mister det meste som mistes kan - som klær (særlig jakker), gymtøy og nøkler, i tillegg har h*n for vane å hensette sykkelen sin på steder man ikke intuitivt kommer på å lete.

Denne håttlause atferden gjør meg sprø. Det er jo ikke bare egne ting som forsvinner, vedkommende mister mine saker også.

Det blir fort dyrt for hu mor når avkommet mister tre ytterjakker på fjorten dager. Nesten enda kjipere er det når nøklene blir borte, dog er det en mager trøst at knippet som mangler nå om dagen også inneholder nøkkel til farens residens. Føler det er greit at det ikke bare er jeg som rammes når felles unge er blitt som h*n har blitt.

Jeg stusser også over evne/vilje til å lete etter tapte/gjenglemte ting. Å si at ungen tar lett på det, er ikke å ta i.

Men nå har jeg fått en ide. Kattene mine er chippet sånn at de kommer seg inn gjennom den elektroniske kattedøra. Hva om jeg tar med det aktuelle barnet til veterinæren og chipper det? Nå kan det tenkes at vedkommende er for omfangsrik til å komme seg inn gjennom luka, men det skulle vel være mulig å ha chipleser på terrassedøra også?

Et slikt tiltak redder nok ikke garderoben, men det gjør jo ikke navnemerking heller. Det er ikke sånn at klærne kommer spaserende hjem, selv om de er merket med navn og telefonnummer.

En chip i nakken på ungen kan jo også være gunstig om h*n sliter med å finne seg selv (vanlig i ungdomsårene). Og tenk så lett det blir for meg å følge med på hvor h*n holder seg (unnskyld, Datatilsynet. Det er sikkert ikke lov.)

Nå skal det sies at det jevnt over er lett å finne folk som helst vil ligge i senga og se på iPad-en, men det er en annen diskusjon.

Når jeg tenker meg om, skal h*n ikke bare få chip. Jeg drar til med grønn tatovering i øret, sånn at det er klart for alle at vedkommende er chippet.

Jeg er sannelig ikke dum

torsdag 9. februar 2017

Mølleløping og studiotortur

Jeg bor 100 meter fra en fotballhall, og inni der er det et treningssenter. Det er et lavterskelsenter med apperatur og ingen fellestimer, og bare en dag i uka kan du få profesjonell hjelp.

Jeg har mang en gang lovet meg selv at jeg aldri skal melde meg inn på treningssenter igjen. Erfaringsmessig slår kost-nytte-analysen negativt ut. Jeg har betalt mye penger for en vare jeg har avstått fra å bruke.

Men nå er vi altså på'n igjen. Jeg er innmeldt, og jeg har nøkkelkort. Jeg har ennå til gode å møte Mannen som setter opp programmer (det henger muligens sammen med at jeg bare har vært der et par ganger) - den oppløftende nyheten er at jeg helt på egenhånd har klart å gjennomføre et opplegg som har gjort meg både støl og stiv, og det i flere dager etter gjennomført økt.

Det står sånn passe til med fysikken etter operasjonen. Sånn blir det når man velger sammenhengende stabilt sideleie i stedet for alternativ trening. Den gode nyheten er at jeg kan jogge tre kilometer på mølle sammenhengende uten å dø. Den dårlige er at jeg pleide å kunne løpe ei mil - halvannen, og at det ikke er veldig lenge siden.

Sånt må man bare prøve å ikke tenkt på.

Til tross for lemsterhet, har jeg trimdate med Erik i dag. Erik er om mulig enda er lemster enn meg, det så jeg med selvsyn i går. Erik har nemlig gått på en smell med  knebøy, og er knapt nok i stand til å gå i trapper. Morsomt for meg, plagsomt for ham.

Han vet ikke at jeg også lider, hos meg er det skuldrene og overkroppen det sitter. Enda jeg ikke husker hva jeg kan ha gjort som har gitt sånne utslag der.

Men det merker jeg vel tidsnok seinere i dag.



tirsdag 7. februar 2017

En sjefingeniørs bekjennelser

Man skulle kanskje tro at sjefingeniører i staten har et minimum av teknisk innsikt, eller i det minste et snev av interesse for innovasjon og teknologi. Dessverre er det ikke nødvendigvis sånn.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke måtte lære meg noe nytt som har med data eller digitalisering å gjøre. For det meste er jeg fornøyd med ting sånn som de er - det er lenge siden jeg gav opp å holde meg oppdatert på nye teknologiske trender. Når det gikk galt, vet jeg ikke. Muligens et sted mellom personsøkeren og telefaksen og walkman'en.

Ja, jeg hadde personsøker tidlig på nittitallet. Den het Motorola, og den fikk meg til å se viktig ut. Jeg har ikke sett viktig ut seinere. For eksempel er jeg blant de åtte prosentene som har WindowsPhone, det er så avleggs at verken Coop-appen eller Æ-appen er å få tak i. Blæh.

I det lengste har jeg forsøkt å fortrenge at jeg kommer til å bli et offer for disse DAB-greiene, men så tok jeg grep og fikk installert adapter i bilen. Radioen funker den, men får jeg denne antikvariske telefonen min over på handsfree'en ved hjelp av blåtanna? Neida nada. Helt ubegripelig. Det skal sies at den indre motstanden mot å lese bruksanvisninga er betydelig, jeg venter på at det skal gå over.

Og så var det tv-en, da. Som mine faste lesere vet, har jeg kjøpt meg en ny (brukt) og større en. Uteknisk som jeg er, forlangte jeg at selger (Kristian) skulle "få den opp og gå". Damer uten fast mann i huset kan be om sånne ting uten å skjemmes.

Kristian var velvillig, han - men han holdt på å daue av latter da han nappa ut kabelen baki der. "Scart-kabel?" hoiet han, som om det var en telegraflinje fra nittenpilogbue. Ikke visste jeg at det var noe galt med kabelen min - men jeg vet nå at jeg bør anskaffe meg en HDMI-kabel, for en slik vil gi penere bilde. Og så jeg som ikke visste at jeg hadde (har) dårlig bilde engang. Hrmf.

Netflix og Viaplay har jeg, men siden arvingene mine har anektert iPad-en, har jeg ikke tilgang til disse vidunderlige teknologiene. Jeg bare betaler. Det samme gjelder Kindle-en. Jeg har aldri fått til å laste inn noe annet enn engelske bøker på den, men det tok elleveåringen min fire minutter å få det på plass via ebok.no. Og sånn går nu dagan. Og pængan. Hun leser veldig fort, den ungen.

Spotify har jeg ikke satt meg inn i. Ikke podcast heller, eller snapchat. For å være ærlig er det vel bare innen Candy Crush jeg er i fremste rekke, men det er liksom ikke noe å være stolt av, føler jeg. Jeg sier iallfall ikke til noen hvilken Level jeg er på, for da kan det hende at Blå Kors kommer og henter meg.

Sånn. Ferdig bekjent! Puh.





mandag 30. januar 2017

Jeg har fått synet igjen (thank you, Specsavers)

Det gikk som det måtte gå. Synstesten hos Specsavers holdt ikke vann, og jeg kom ut med brillebestilling. Jeg vet nå hvor dårlig det egentlig har stått til de siste åra. Plutselig ser jeg som en hauk, både på nært hold og på avstand. Mellomsikten tror jeg ikke at har vært så verst.

I grunnen er det hyggelig å kunne lese uten å myse, og det er fint å kunne lese skiltene før i det øyeblikket jeg kjører forbi dem. Nå kan jeg håndarbeide også, i grunnen er det ikke måte på.

Jeg kunne kanskje ha gått for mer spektakulære innfatninger, nå ser jeg ut som om jeg stemmer KrF. Men det viktigste er vel at man ser. På ordentlig. Sukk.

Dersom du er i tvil om at glanstida virkelig er forbi, på ordentlig, kan det være en ide å se deg i speilet med lesebriller på. Du vil ikke tvile etterpå - for å si det sånn...

Lille speil på veggen der... etc.

onsdag 25. januar 2017

Så var det den fartsbota

Dere skal få kortversjonen. Det skjedde på havets bunn, i en undersjøisk tunnel mellom Aksdal og Karmøy. Det var fredag, jeg skulle på fest - og det var ikke en bil i sikte. Alt var såre vel, helt til at det blinket rødt foran meg. Jeg panikksjekket speedometeret, og så nåla gå nedover fra 100.

At jeg hadde kjørt for fort, var det ingen tvil om. Fartsgrensa, derimot...! Den var jeg usikker på. Jeg håpet på 80, men fryktet 60.

Etter noen dager kom det brev til meg via Digipost. Det viste seg å være fra Statens innkrevingssentral, de kunne fortelle at bilen min var avbildet i en fotoboks, at den hadde kjørt i 100 kilometer i timen - og at dette kvalifiserer til et forenklet forelegg. De forespeilet meg en bot på 3600 kroner og to prikker i sertifikatet.

Jeg vedtok forelegget uten å mukke, det var jo ikke tvil om skyldspørsmålet. I morgen trekkes pengene fra konto, prikkene skal jeg visst slite med i tre år til. Skulle jeg, Gud forby, pådra meg noen prikker til, kan det ende i førerkortbeslag og fotgang i seks måneder.

Dagens henstilling: Se på skiltene. Hold fartsgrensa. Kjør pent. Fotoboksene er ikke bare til pynt, de kan faktisk ha kamera inni seg. Det er en grunn til at vi har en veitrafikklov - og fartsgrenser. Det er for at vi selv og andre skal kunne ferdes trygt.

Amen.

tirsdag 24. januar 2017

Tidens tanngard glefser meg i stjerten

Det er rart med det. Man blir ikke yngre selv om man hører på mP3 på radioen i bilen. Man eldes ikke saktere heller. Selv har jeg sett flere tegn på akutt bråmodning den siste tiden.

For eksempel har jeg investert i et korsstingbroderi, og tanken var å produsere det selv. Det dreier seg om en adventskalender med noe nissegreier på, og jeg gjøv løs med liv og lyst. Problemet er bare at jeg ikke ser hvor jeg skal putte nåla. Jeg prøvde med og uten brillene fra tidlig nittitall, og med lyssetting av alle valører - men nei. Jeg er blitt nålblind!

Broderiet ble lagt til side, og den potensielt kommende strikkegenseren jeg fikk til jul ble hentet fram. Strikkepinnene ser jeg jo. Prosjektet heter Pauline, og det skal ha 272 masker til vrangborden på pinne nummer tre. Grei skuring, jeg la opp etter beste evne - og oppdaget at jeg hadde satt av for lite tråd til å få nok masker. Hrmf. Rykk tilbake til start. Klok av skade hadde jeg nå metervis av tråd til overs, jeg hadde passelig med masker og livet smilte til meg. Jeg smilte noe mindre da jeg oppdaget, etter sånn cirka ni omganger at den jævla vrangborden var vridd!!! Jeg slengte skiten i veggen før jeg tok meg sammen og rekte opp. Nå ligger Pauline med kalendernissene, og jeg håper de finner tonen. De kan komme til å bli liggende en stund.

Som konsekvens av disse nederlagene, oppsøkte jeg optiker. Jeg fryktet at han kom til å skrive ut førerhund på stedet, og hvit stokk - men etter å ha identifisert bokstaver, tall og streker opp og i mente (jeg, ikke han), gikk han for en brilleløsning. To, faktisk. Så nå venter jeg på både skjermbriller og progressive. Tenk det, sånn skulle det gå med meg. Progressive briller før fylte 48. En skinnmager trøst er at jeg hårfint for lite blind til å måtte ha briller når jeg kjører bil.

Så hva gjør man når man blindes/blendes? Jo, man kjøper seg nye og større tv. Så det har jeg gjort. Den er ervervet i det stedlige bruktmarkedet til en levelig pris - må jo være litt nøktern siden jeg pådrog meg ei aldri så lita fartsbot før jul (man ser jo ikke skiltene så godt når man er svaksynt, så den bota kan jeg strengt tatt ikke klandres for). Regner med at NAV sponser tv-en (som nødvendig hjelpemiddel). Er mer usikker på om de vil være med på kronerulling på fartsbota.

En ørliten fordel med at synet dimmes, er at det ikke er fullt så lett å identifisere eventuelle grå hår (jeg sier ikke at jeg har noen, jeg snakker på generelt grunnlag) og rynker. Men den fordelen forsvant da jeg fikk meg forstørrelsessminkespeil på badet. Og fordelen forsvinner nok ytterligere med de progressive brillene.

Antakelig er det bare en ting å gjøre fra nå av - nemlig å dempe lyset på badet. Subsidiært å slukke det helt. Men det vil kanskje være å gi aldeles opp.

(Jeg kan godt lage en blogg om fartsbota mi. Hvis noen vil høre mer om den.)