tirsdag 27. september 2016

Lillesøsters venner ser deg. Hvor er Datatilsynet når man trenger dem. Hrmf.

Jeg er under overvåkning. I heimen. Og det er et helsike. Nå tenker jeg ikke på Sector Alarm, som har satt opp kamera i gangen min - selv om de har kongeutsikt når Bergljot labber lett antrukket mellom bad og soverom. Jeg unner virkelig vekterne den oppturen i en hverdag med banditter og utrykninger.

Problemet er min yngste datter. Hun bruker iPad-en sin til å snakke med venninnene sine (på høyttaler, så klart), og så filmer hun mens hun gjør det. Det legger jo noen føringer, kan du si. Ikke kan jeg heve stemmen og gneldre når jeg blir sur. Huset bør ikke flyte over. Vi må være antrukket til enhver tid. Skapdører (og dodører) må være lukket.

Jeg sier til ungen at filming innaskjærs ikke er greit, men hun er ganske så tungnem. Så får vi se da. Om jeg varsler han Thon i Datatilsynet. Eller om jeg rabler over iPad-skjermen med sprittusj (manuell sladd). Kanskje iPad-en må inndras for en periode.

Eller kanskje jeg rett og slett være mer presentabel til enhver tid - og ha det mer presentabelt rundt meg til enhver tid. Om jeg da ikke bestemmer meg for bare å gi blaffen.

Blæh.

fredag 23. september 2016

En liten bekjennelse. Det er lenge siden sist nå. Og litt kirurgi.

Here we go again. Jeg er på skokjøret, atter en gang. Jeg har kjøpt tre par høye, upraktiske (men komfortable, på sitt vis!), vidunderlig vakre sko. Trenger jeg dem? Nei. Men jeg fikk dem for halv pris. Var de billige for det? Nei, egentlig ikke.

Jeg klarer ikke å stå imot Lola Ramona-sko på salg. Jeg bare må ha dem. Siden jeg egentlig IKKE må ha dem, har jeg nå bestemt meg for ikke å gå inn på Lola-siden på zalando.no. Faktisk tror jeg at jeg skal holde meg unna zalando i sin helhet, min manglende impulskontroll omfatter jo ikke bare sko. Men mest sko. Og vesker.

Det ironiske er at jeg snart ikke kan bruke de fantastiske skoene mine (mulig det er derfor jeg kjøper dem). Stortåa mi skal sløyes og fileteres, og det er ikke måte på forholdsregler etterpå. Vi snakker  "fot-over-hjertenivå" den første uka, så seks uker med forbud mot å belaste forfoten. Det verste er ¨forbudet mot å gå i smale sko i SEKS MÅNEDER. Tanken er nesten ikke til å holde ut.

Alle de andre ulempene som følger med en midlertidig funksjonshemming skal jeg ikke snakke om nå. Det føler jeg at fortjener et eget innlegg. Jeg må ha noe å sutre over seinere også.

Nå blir det to måneder på høye hæler. Antakelig massevis av jogging også, for det stopper også opp etter inngrepet. Stakkars Bergljot.

(Elisabeth, om du leser dette, jeg er veldig interessert i det magiske plasteret ditt. Har ikke arr etter forrige sløyelse, og det er et lite under.)

Ønsker alle en høy og god helg. (Nei, ikke bli høye. Sånt tar jeg avstand fra).



mandag 19. september 2016

Jojo. Jeg føler meg litt lurt, helt ærlig.

En tilfeldig dobbelside fra en novelle som er forkledd som en roman.
Jeg har, i likhet med halve Dame-Norge, lest noen bøker av Jojo Moyes det siste året. Bøkene er koselige, lesbare og rørende. Du får kjærleik og happy ending, men slipper de der kjedelige sex-skildringene. Det skader kort og godt ikke med litt feelgood.

Her før helga slo jeg til på COOPs medlemstilbud på Jojos siste verk - som heter noe sånt som Tur for en til Paris. 199 kroner koster den - og det er visst en hundrings under den egentlig utsalgsprisen. Hvilket kupp, tenkte jeg - hardback og greier. Jeg så for meg TIMER på sofaen med smågodt, latter og tårer. En helg på flukt.

Men slik ble det jo ikke. Selv om boka har over 200 sider. For det står jo ingeting PÅ sidene!!! Er målgruppa 80 +, eller barn under 8 år? Eller er utgivelsen spesialtilpasset for COOP-kunder? Svære bokstaver, mye luft på sidene, meningsløse illustrasjoner og, til alt overmål, flere blanke sider mellom kapitlene.

Jeg leste 80 sider på en halvtime. Helt sant. Romanen inneholder egentlig ikke mer tekst enn en langstrakt novelle. Og jeg har betalt 199 kroner for den novellen. Selv historien er søt nok, er den ikke verd prisen.

Hrmf.

onsdag 14. september 2016

Vis meg håndveska di, og jeg skal si deg hvem du er

Dere skjønner hva jeg mener. Og jeg er ikke den første som har ment det heller, garantert. Håndveska di, innholdet i den og struktureringen av innholdet sier mye om eieren.

Type veske sier selvsagt mye; har du heklenett eller batikkveske - eller kjører du Louis Vuitton eller Jane Birkin? Her kan vi muligens avkode noe om politisk orientering, yrke, økonomi, fashonistagrad - og smak, selvsagt.

Jeg innrømmer glatt at jeg er et sted midt på treet på skalaen her; jeg har sånn cirka fire Michael Kors-vesker i kulørene beige, hvit, sort og blått. Jeg har også en kongeblå Karl Lagerfeld-veske med dingeldangel på.

Samtlige er kjøpt på salg (altså fjor- eller forfjorårets modeller). Altså er jeg mer opptatt av å gjøre kupp enn å være først ute med noe. Og så er jeg en av dem som har folkeliggjort MK - eller gjort den harry, som moteekspertene påstår. Hvilket ansvar. Jeg skjemmes.

Så til innholdet. På en tilfeldig dag som i dag har jeg med meg min blå MK skulderveske. Den må jeg si at på mange måter rommer det viktigste i livet mitt. Unntatt ungene da. Selvfølgeligheter som nøkler og lommebok, ja visst, men også parfyme (Marc Jacobs' Daisy), to neglefiler, en hårbørste, en pakke tyggis, gnagsårplaster og solbrilleetui.

Det viser seg at sistnevnte slett ikke inneholder solbriller - men de vanlige brillene mine som jeg ikke har visst hvor har vært på temmelig lenge. (Note 1: Brillene fra Miu Miu er har burgunderrød innfatning, og var hippe for ti år siden. De er selvsagt kjøpt på 70 prosent).

La oss gå videre. I veska har jeg en filmrull (!), ikke fordi jeg ikke er digital, men fordi jeg kanskje en dag opparbeider mot til å framkalle den. Den er mors, eller fars, og ingen av dem er her lenger. Følelsesladet objekt. Jeg har to kulepenner, og et løst medlemskort til DNT. Det burde vært i lommeboka.

Hjelpe meg, jeg drar på pass også, ser jeg. Kanskje fordi jeg innerst inne vil være beredt til å flykte fra alt, FORT. Eller fordi jeg ikke har somlet meg til å legge det bort etter turen til Litauen i august. Forklaringen er nok helst det siste. Tannpirkere, allergitabletter, enda flere kulepenner. Og serviceheftet til min elskede Mitsubishi Outlander.

Nå nærmer vi oss slutten. Av alle ting har jeg også med meg innkallelsen til en rettssak, jeg skal være meddommer i lagmannsretten. Tenk at de kan bruke sånne som meg der. Ja ja. Konklusjon: Bergljot er ganske kaotisk og mangslungen/mangfoldig.

Så var det strukturen på innholdet. Den tror jeg faktisk at jeg skal avstå fra å beskrive, iallfall i dybden. Men stikkordet "container" skulle være ganske dekkende. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at disponenten av veska er rotete og ustrukturert.

For en selvinnsikt.





fredag 9. september 2016

Jeg har møtt meg selv i døra, og så har jeg gjort meg ferdig med KK-mila.

Det hadde seg sånn at pc-en min har slått krøll på seg. Jeg fikk kyndig hjelp - men etter at jeg var ferdig hjulpet, var alle automatisk lagrede passord og nettstedshistorikk borte fra edb-en. Det endte med at jeg googla min egen blogg - og jeg fikk opp et innlegg fra 2010.

2010. Da var jeg fortsatt gift, jeg bodde fortsatt i villa, jeg hadde fortsatt foreldre og jeg hadde små barn. Jeg var for sliten til å trene, og jeg bodde i et permanent kaos (det gjør jeg for øvrig fortsatt). Jeg kjenner meg igjen i ordene, det er jeg som har skrevet og delt - men jeg ser jo at jeg var mye festligere før. Og mer utleverende. Sikkert fordi jeg trodde jeg var anonym - men det var jeg jo ikke, viste det seg seinere.

Nå ja. Det er gått vinter og vår siden sist jeg skrev her inne, hvilket er fint, for da har jeg lov til å oppsummere den siste tidens hendelser og aktiviteter. Iallfall noe av det. Om noen av dere husker at jeg kanskje har nevnt at jeg skulle løpe KK-mila, for eksempel, så kan jeg nevne nå at jeg har gjort det.

Ja da. Og hadde det ikke vært for det at jeg var så grusomt stygg på håret på bildet Vita Hjertego tok i løypa, hadde jeg bildedokumentert det også. Note to self: Løp med kule solbriller. Og ikke tøm vann i håret underveis.

Oppsummering: Ei mil er ganske langt. Særlig når den første halvdelen stort sett går oppover. Lyspunktet er at den siste halvdelen i hovedsak går nedover. Jeg, og mer enn 3000 andre, peiset i vei i varierende driv, i varmen, uten solkrem og uten solbriller (jeg, altså). Men det var fantastisk, jeg datt inn i mitt eget hode. Bare løp, liksom. Noen passerte, noen passerte jeg. Vi var en eneste stor bølge.

Etterpå gjorde det vondt og godt. Jeg var kry og lettet over å ha gjennomført. Ville helst tasse rundt i Byen med nummerlappen på brystet og goodie-bagen i lanken. Se på meg, liksom. En løper! Det var jo jomfruturen, mind you, har ikke gjort sånt siden 60-meteren på barneskolen.

Det var jo ikke bare jeg som løp fra Tjelta og omegn, vi var rundt 30 i Team surprise!. Etter anstrengelsen dro vi til med champagne-forsing på hotellet, og så middag på Dinner. Note 2 to self: Neste gang skal jeg dusje FØR sjampisen. Det var en periode jeg var fristet til å bare sitte og kope og bare droppe hele middagen. Jeg er glad for at Wenche fikk meg på bedre tanker (antakelig fordi jeg ikke akkurat luktet blomster).

Etter dusjinga, og middagen, og vinpakken, og drinkene, og nachspielet, ble jeg lagt. Det var nok greit. Og jeg var ikke først oppe dagen derpå. Derimot fikk jeg kaffe på sengen. Heldigvis trengte jeg ikke Paracet. Selv om kroppen kjentes ut som den hadde fått skambank. Og hodet også, litt.

Det er dekkende å avslutte med at alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Kan også tilføye at jeg alt er påmeldt til neste års evenement, som skal avvikles 2. september. Det blir så bra at.



tirsdag 23. august 2016

Når 11-åringen din vil være Beyonce på Halloween

...fyll på hva som helst etter prikkene, halvparten av henvendelsene fra mine barn begynner slik. Kan jeg få ditt, jeg vil ha datt, den har fått sånn, hvorfor kan ikke jeg få?

Noen ganger sier jeg ja, oftere sier jeg nei, og noen ganger sier jeg til og med at jeg ikke er en pengemaskin det går an å trykke på for at det skal trille penger ut av stjerten på meg. (Men det siste sier jeg mest når jeg er litt sur i forkant altså.)

Nå har jeg nettopp snakket med Vilikke i telefonen:

"Mamma, du vet når det blir Halloween..."

(Sukkersøt stemme. Jeg stålsetter meg.)

"Kan jeg få en Beyonce-drakt da, som jeg kan bestille på nettet?"

"Hæ? ikke hvis det koster tusenvis av kroner," sier jeg.

"Neida, det koster bare halvparten, og jeg skal betale med mine egne penger!"

"Du vet at de putter på moms og toll og ekspedisjonsavgift, og så blir det uansett mye dyrere," sier jeg, gledesdrepende. (Det har vi nemlig vært gjennom før.)

"Mamma, vær så snill...!"

"Ikke nå, vi får snakke om det seinere."

Javel. Nå vet jeg hva vi skal snakke om i ettermiddag. Jeg vet at jeg må være forberedt på å argumentere hardt. Utfallet er uansett gitt, ikke svarte om min unge, på 11, skal labbe rundt fra dør til dør som Beyonce på Halloween. Et sted går grensa. Hrmf.

mandag 22. august 2016

Monday it is, og fortsatt agurktid

...og ikke hvilken som helst. I morges fikk jeg dokumentert at kattekreka nå skjønner poenget med luka, begge trosser angsten for det skumle "klikket" (chip-registreringa) og går inn selv nå. Ergo er ikke investeringen helt bortkastet.

Hva som skulle til? Pøsregn. Mine puser er ikke allværskatter.

Som tittelen indikerer, den er ikke søkemotoroptimalisert, skjer det ikke så mye med Bergljot og lottene hennes om dagen. Første skoleuke er gjennomført, hvilket slett ikke er verst. Nå er 66,6 prosent av -lottene overlevert til barnefaren, hun siste blir et par dager til. Vi må ha litt piketid, mener hun. Jeg er usikker på hva hun legger i det begrepet der hun sitter fastskrudd i iPad-en sin.

Men i går badet vi, barnet og jeg. Det var min ide, noe som rystet Vilikke ganske kraftig. Det var ikke tettitett med folk på Ølberg-stranda på kvelden, og det var bra siden jeg har badestrandfobi. Vi angrep vannet både via vassing og hopp fra moloen. Det blir feil å si at økta var langvarig, men vi bevilget oss softis etterpå.

Fint med våt søndag. For så vidt ble vi våte på lørdagen også, da gjennomførte vi Kongeparken. De eldste -lottene gikk på selvstyr, veldig praktisk. Dessverre måtte både Vilhellerikke (snart ni) og kusine Filifjonka ha voksenfølge både her og der. Hun andre mora, som er sammenfallende med undertegnedes søster, var ikke videre interessert i å kjøre karusell eller tømmerrenne, så tante Bergljot fikk dosen. Og vel så det.

Klok av skade unngikk jeg bergogdalbanen (allergi for den slags, holdt på å dø i Tusenfryd i mai). Derimot gjennomførte jeg et par runder i torpedobåt. Den går ut på å skyte vann på hverandre. I vårt lille fartøy var det først Filifjonka, og så Vilikke, som skjøt. Jeg var blink. Så mye for risikodeling.

What else is new? Jo. Jeg er kommet til Level 313 i CC. Det er jeg på ingen måte stolt av.

:-p