fredag 24. desember 2010

Nydelige meg. Og god jul.

Kostas (7 1/2): "Mamma, du er så fin! Du er finere enn julepynt."

Takk. Den trengte jeg.

Ønsker dere alle en god jul! Håper dere er sammen med dem som betyr mest for dere og at dere finner fred. Vi er hjemme hos mor i år. Det blir spesielt og annerledes, det blir trist, men jeg tror det blir fint også.

Snøen laver ned her. Gemalen er ute og steller sauene, ungene går rundt seg selv og gleder seg til kvelds. Jeg skal ta meg en tur på kirkegården og tenne et lys for han som ikke er her, men som er her likevel.

torsdag 23. desember 2010

...ikke bare gammel, men steingammel... (del 2)

I dag fikk jeg brev fra NAV. Jeg trodde at det kanskje et utbetalingskort (og det hadde passet bra...) - for reiseutgiftene i samband med tåoperasjonen min. Det var det aldeles ikke. Det var et frikort!

Salte bananer. Jeg er blitt så behandlet av helsevesenet i 2010 at jeg er berettiget til frikort - i likhet med (andre) gamle, kronisk syke og folk med generelt svekket helse. Bergljot, som har ment og trodd at hun er en kjernesunn sjel i et forholdsvis sunt legeme.

Rett skal være rett - det er nok i hovedsak Sør-Norges mest omtalte (-bloggede)tå som har utløst dette sosiale godet. Alle registrete utgifter på vel 1858,70 kroner er tilknyttet min høyre stortå (med unntak av noen allergitabletter på blå resept).

Det er jo litt annoying at det bare er åtte dager igjen av året. Med mindre jeg pådrar meg noe uggabugga i romjula, blir det ikke noe mer doktorfråtsing på Bergljot i 2010. Jeg får trøste meg med at jeg får refundert noen kroner fra NAV i januar. NOK 18,70, for å være presis.

De grunkene blir kjekke å ha på januarsalget.

Nå føler jeg meg plutselig gammel...

...og det er ikke min feil.

Ei gymnasvenninne er blitt mormor (det er vel egentlig ikke hennes feil). Hun er like gammel som meg. Er det mulig?

Hilsen Bergljot, ungdommelig småbarnsmor, 41 1/2

p.s. Og god jul til alle som er innom her - både mine hundre (100!!) følgere og dere andre!

onsdag 22. desember 2010

40. og 25.000. Og 99.

I dag skåler vi først og fremst at Pia er blitt førtis. Og så feirer man litt til for at fjasebloggen nå har rundet 25.000 besøkende (mange av dem er nok begått av meg selv, men skitt la gå). Og - sist men ikke minst - så feirer vi at bloggen nå har nesten 100 følgere.

Hadde jeg ikke vært så blyg, skulle jeg lagt meg til som følger selv. Liksom for å komme opp i et tresifret antall nå til jul. Men man kan jo ikke bli sin egen følger nummer 100, kan man vel? I så fall skulle jeg ha gitt meg selv en premie.

Jeg kan røpe at jeg har gitt meg selv en premie allerede, og det helt uten å bite meg selv i halen som følger av egen blogg. Jeg har bestilt meg vaskedame! Jeg tror ikke hun er svart, for hun er jo fra Polen, men jeg gleder meg hemningsløst til å bli kjent med henne. Nå må jeg bare se til å få rasket sammen heimen til et anstendig nivå, sånn at hun ikke snur i døren.

Til deg som skal bygge hus m/små barn

Nei nei nei, mener ikke dere som bruker barna til dette formålet. Jeg oppfordrer ikke tilbarnearbeid, så klart.

Derimot har jeg tenkt å være litt belærende - eller rett og slett dele erfaringer og tanker og følelser og lignende. Kanskje kan jeg redde et ekteskap eller to. Eller spare dere for tusener på tusener og litervis med frustrasjon og anger.

Altså, here it comes:

1) Tenk deg godt om før du gyver løs. Er du sikker på at forholdet ditt tåler påkjenningen? Husbygging er et hekkan - det er så mye som skal bestemmes, betales og bedrives, og det skal gjøres parallelt med jobb og unger og alt det der.

2) Egeninnsats ser fint ut på papiret og i planleggingsfasen. Man tror man kan spare millioner på millioner. Sannheten er at man bruker tre ganger så lang tid på å sparkle tak og legge fliser som fagfolk. Vond rygg får man også. Den som forvalter avkommet i egeninnsatsperioden blir også passe trøtt og lei av å være aleneforelder.

3) Tenker du på å droppe tapeten? Husk at det fort kommer hakk i gipsveggene. Dessuten kommer det fort svarte striper i dem hvis noen kommer borti. For ikke å snakke om merker etter svarte fingre, spaghettisaus, fargestifter og lignende (hos noen, iallfall...). Jeg innbiller meg at det er lettere å tørke av tapetserte vegger.

4) Lyst på kjøkken i høyglans u/ knotter? Absolutt all skitt viser på frontene. Riktig nok er det kjapt gjort å tørke av skapdørene - men face it: Det er sannsynligvis du som må gjøre det. Hver gang. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg beholdt den himmelblå beskyttelsesfolien på skapene til ungene flytter ut.

5) Fliser i yttergang og på kjøkken er slitesterkt og lettstelt. Men vær forberedt på svinn. Alt av glass som går i gulvet knuser tvert.

6) Ha kontroll på finansene! Huset blir alltid vesentlig dyrere enn man tror, og etterhvert blir man immun mot tallene nede til høyre på fakturaene. Men sjekk likevel - vi opplevde å bli dobbeltfakturert for mer enn 60.000 kroner. Ellers er det mulig å leie seg en erfaren byggeleder som følger opp. Det koster litt, sannsynligvis vil det lønne seg likevel.

7) Du som er glad i å vaske og gnikke og tørke støv, kan trygt velge svarte materialer. Svarte (helst blanke) fliser med kritthvite fuger, særlig på kjøkken og bad, vil sikre deg noe å pusle med livet ut. Har du andre interesser enn å vaske, anbefaler jeg mellomfarger på gulvene. Gulvene blir ikke immune mot møkk, men den blir lettere å ignorere.

8) Mens vi snakker om svart - velg for all del ikke svarte persienner på kjøkkenet. Støvet sitter forbasket godt i kombinasjon med fett. Svart glassplate bak vasken er også et ganske teit valg. Med mindre du tilhører avvikergruppa under punkt 7, selvsagt. Jeg tror det er noen av dem her i Bloglandia, disse tipsene er nok mer for oss litt praktiske og dorske.

9) Tro ikke at du er ferdig med å bygge hus når du har flyttet inn. Tro ikke en gang at du er innflyttet når du har flyttet inn. Du kommer til å være trøtt og handlingslammet. Esker blir stående uoppakket; bildene kommer ikke på veggene; skrot blir ikke kjørt på fyllinga. Man lærer seg å leve uten knagger, dorullholder og alt annet som må skrus fast i gips- eller flisvegger.

10) Aksepter at ting tar litt tid og at alt ikke trenger å gjøres det første året dere er inne. Ta litt etter litt, sett realistiske mål.

11) Jeg understreker igjen at prosjektet blir mye, mye dyrere enn du tror og frykter. (Men sannsynligvis går det bra likevel.)

Det er vel det dere trenger å vite i denne omgang, tenker jeg.

tirsdag 21. desember 2010

Sinnssykt dårlig planlegging

Hva gjør man, når man er sørgelig bakpå i juleforberedelsene? Når man fortsatt har hus som skal vaskes, gaver som skal kjøpes og tomatsild som skal lages? Når man slettes ikke har bakt noe videre, og heller ikke har ordnet seg med fri noen dager før Høytiden for å redde stumpene?

Jo! Man stoler blindt på sin Gemal. Man skriver en utfyllende liste over hva som må gjøres de nærmeste dagene, i prioritert rekkefølge. Menn er jo ikke veldig begeistret for slike aksjonslister, men hos oss er det unntaktstilstand i år. Mannen grep lista uten å mukke - og Fruen la i vei til jobb. Dette var i går.

Etter et par timer ringer Fruen hjem for å sjekke framdrift. Hun hører mistenkelig mye støy i bakgrunnen og overveldes av bange anelser. Kan det være barn hjemme? Har ikke Gemalen fått dem avgårde til barnehagen?

Det viste seg å være verre enn som så. Visst var småpikene hjemme. Men ikke fordi Gemalen hadde somlet, men fordi Noen hadde krysset av på at Småpikene skal ha fri disse siste dagene før jul. Jeg gikk der og da langt i å antyde at dette måtte være barnefaren. Da det i tillegg ble brakt på det rene at de holdt på å bake pepperkaker (av restene fra forrige ukes gigadeig) - enda dette ikke sto på den offisielle lista - da rablet det for Fruen.

Fruen gneldret. Gemalen heiv på røret. Fruen ringte opp igjen. Og opp igjen. Og opp igjen. Gemalen tok ikke telefonen. Fruen tenkte at nå har han sikkert funnet seg en annen og dratt av gårde med Felles Barn, liksom for å toppe det hele. (NB! Det ble seinere avdekket at Mobilen var henlagt ovenpå, og at Gemalen ikke hørte at den ringte.)

I mellomtiden hadde Fruen begynt å tenke. Hvem var det egentlig som fylte ut skjemaet om julefri til barnehagen? Var ikke det....? Jo, det var det vitterlig. Det var nok selveste Fruen, det. Og nå hadde Gemalen forlatt henne for en yppig blondine, sikkert, fordi Fruen hadde vært så bøs og urimelig på telefonen. For en jul det skulle bli, uten Mann og Barn og gaver, men med pepperkaker og rot og støv.

For å gjøre en lang historie litt kortere: Bergljot oppnådde etterhvert kontakt med Hovedkvarteret. Mann og Barn var fortsatt tilstede, og de kunne meddele at de hadde ekspedert fem brett med pepperkaker (det blir elleve til sammen, hvis vi tar med dem vi fikk unna i forrige uke.) Og nei, det ville nok ikke bli tid til handling før til kvelds, og vasking? Njaaa.... Kanskje i morgen?

I morgen i går, det er i dag, det. Jeg har ikke våget å ringe hjem ennå. Han har fortsatt en nesten intakt liste å forholde seg til, i tillegg til tre barn (Sønnen, den enbårne har fri fra SFO). Utsiktene til en kontrollert innspurt er dunkle, det må man bare erkjenne.

Men men. Det blir vel jul for det.

mandag 20. desember 2010

Den aller, aller, aller fineste julesangen

...og muligens den aller, aller, aller fineste tolkningen.

Sorel-beib med Pedometer Plus


Jeg har fått julegave av jobben. I fjor fikk vi en liten eske med konfekt fra Pascal og ei sjokoladekokebok, og det var fint. Jeg spiste opp all konfekten selv, på cellekontoret.

I år har jeg fått noe ganske annet. Jeg har fått et Pedometer Plus. En overmåtes avansert skritteller som kan fortelle meg mye om ting jeg helst ikke vil vite så mye om. Den kan telle skrittene mine, den kan måle hvor langt jeg skritter og den kan si noe om hvor mange kalorier jeg svir av mens jeg skritter den aktuelle distansen.

Og så har den automatisk timer også (stoppeklokke?) og noe som heter safety lanyard, som jeg ikke helt vet hva er. Safety lanyard klinger forresten kulere på tysk - Sicherheitsschnur sier de der. Sikkerhetssnurr. Stilig.

Jeg liker godt å gå, men jeg går ikke så mye. Jeg liker nemlig godt å sitte også, og så har jeg en fot som ikke er helt oppe og går etter den meget omtalte tåoperasjonen i medio oktober. Poten er fortsatt hoven, og den får bare plass i en type sko per nu - nemlig mine eminente, men stygge Caribou Sorels.

Jeg har gått i Sorel-støvler i hele vinter. Jeg bruker dem på jobb. Jeg har til og med brukt dem til skjørt. Og erfart at det går helt fint, så lenge barrierene brytes en for en. De kan sikkert brukes til bunad også - og det er bra, for det kan jaggu meg ikke bunadssko. Tenk det; sorels og hardangerbunad med et Pedometer Plus i perlebeltet. Det blir saker, hurra hurra.

Bruker dere Pedometer i hverdagen? Eller sorels? (Nå skal jeg guggle fram et bilde av en sorel, det er jo ikke sikkert at dere vet hva det er for noe.)

søndag 19. desember 2010

Beretningen om en varslet basar

Jeg må bare aller ydmykest få melde at det nærmer seg noen milepæler her i selveste Bergljot-bloggen. To stykker, så vidt jeg kan se - nemlig innen kategoriene antall treff og antall følgere. Vi nærmer oss henholdsvis 25.000 og 100.

Jeg er mer sikker på at bloggen vil runde 25.000 enn 100 - men uansett er en basaaaaar under planlegging. Jada. Jeg tror den kommer til å oppstå i januar, for det er jo, som alle vet, en skikkelig skitmåned. I januar er vi tjukke, fattige og daffe.

Og hvis noen oppfatter det slik at dette er en skjult oppfordring til eventuelle ikkefølgere om å legge seg til som følgere, så er det ikke det altså. Jeg er godt fornøyd med de 96 jeg har per 19. desember. Men derimot hvis noen vil ta følge til tross for denne ikkeoppfordringen, så er de selvsagt mer enn meget velkomne.

Og så en liten hale som egentlig hører hjemme under det forrige innlegget. Jeg så faktisk julekonserten med Kurt i går. Den var ikke så aller verst for det meste. Så er det sagt (men jeg mener fortsatt det jeg mente her forleden om dem sangen dere vet).

fredag 17. desember 2010

Bergjlot om (jule)platearbeid

Jeg kan ikke tro det. Eller det kan jeg vel egentlig, det var vel ikke annet å vente. Kurt'en har sunget inn juleplate. Noe mindre julete enn Kurt'en kan jeg knapt tenke meg - men nå har han altså følt seg kallet til å spille inn sine tolkninger av kjente og kjære julesanger som han setter spesielt stor pris på.

Han synger jo så fint, den gutten. Og så vet han akkurat hvilke knapper han skal trykke på for å smelte damene (av en eller annen grunn tror jeg målgruppen er damer i alle aldre). Først sukkersøte schlagere med de nye gitarkameratene. Så sakrale julesanger - med hatt og med kringkastingsorkesteret. Joda, plata vil sikkert selge som hakka møkk. Men en ting vil jeg si - og det er at det finnes bedre versjoner av Walking in the air en Kurt'en sin.

Her er den fra filmen:



...og her er Nightwish sin variant...



Kurt'en sin får dere guggle dere fram til selv.

torsdag 16. desember 2010

Hovmod står for fall. Møkkadeig!

Nå har jeg, atter en gang, lært at det ikke er smart å selge skinnet før bjørnen er skutt. Eller selge inn pepperkakene før deigen er bakt, for å være mer konkret.

Deigen var diger i utgangspunktet. Jeg kan meddele at den ikke har minket nevneverdig i løpet av aftenen, rett og slett fordi den gradvis er blitt tilsatt så mye mel at den holder stand der nede i bollen sin. Jeg var jo litt mistenksom i går, jeg syntes deigen var vel løs i fisken. Men Mortens oppskrift (som til overmål er rettet mot mindreårige!!) påstår at 5 dl melk OG 7,5 dl sirup er passende mengde væske til 1,25 kilo mel. Så da så.

Deigen klisset, Bergljot bannet, Gemalen ble tilkalt (han er en tålmodig kar), Gemalen tilsatte bøttevis med mel, Gemalen kjevlet, ungene stakk, Gemalen stakk ut kakene og Bergljot fulgte dem opp i ovnen. Han leverte fem brett før han forlot åstedet - og nå teller Bergljot på knappene om det er lov å kaste resten av deigen, eller om hun rett og slett må til pers selv. Urk.

Akkurat nå føler jeg meg som Klatremus i Hakkebakkeskogen. For jeg må jo ha gjort noe vilt under deigproduksjonen? Deigen skulle jo være idiotsikker, jo, det påstår Morten Schakenda i boka si. Jeg kan liksom ikke slakte oppskrifta heller - jeg har gugglet og gugglet, men ingen andre på internetten har delt erfaringer rundt nevnte oppskrift. Bare jeg.

Kakene som er produsert til nå er for øvrig ganske gode. Det er en mager trøst oppi det hele. Og så har Gemalen gitt meg Juleøl for at jeg skal bli glad igjen.

Bergljot juleforbereder seg

Jeg har et triks. Siden alle andre er så gode til å være ferdige til jul i sånn cirka oktober, og siden jeg som regel ikke er ferdig før utpå påfølgende nyår, så er det viktig å kunne feike litt. Altså at man i gitte sammenhenger kan framstå som om man har stålkontroll, selv om man ikke har det.

Trikset mitt er å lage pepperkakedeig fra skrætsj. Mellom oss sagt så er det jo ingen kunst, ærlig talt. Men i min omgangskrets sverger alle til IKEA-deig. For det er så lettvindt. I den sammenhengen blir hjemmelaget pepperkakedeig litt, tja, avva. Ikke helt som sylte eller hjemmelaget øl - men iallfall husflid.

I går var lagedeigdagen. Det var ingen god dag, for å være ærlig. Ikke bare hadde jeg ladet opp med å redde treåringen min fra den trange stolen (nå kom jeg til å tenke på de innestengte gruvearbeiderne i Chile). Jeg skulle også teste ut en ny oppskrift. For pepperkakedeiger kan jo komponeres på mange vis, må vite!

Denne fant jeg i kokeboka til eminente Morten Schakenda, som har vært på kokkelandslaget om jeg ikke tar mye feil. Han har laget bakeskolebok for unger, et praktverk! Jeg var lett å lede da oppskriften også lokket med at den var så enkel. Det var bare å krasje i hop de ulike ingrediensene, uten koking.

Jeg er muligens en super mor (håh!), men jeg passet på å distrahere ungene mine mens jeg laget deigen. Det er ikke noe mål i seg selv å ha tre barn rundt seg som slåss om å hjelpe. De blir fort mer opptatt av slåssinga enn av hjelpinga, for å si det slik. De skal få være med og lage kakene, altså. Tipper det er interessant i sånn cirka fire minutter, da er de mette på deig og leie av hele prosjektet.

Nevnte prosjekt blir så overtatt av Bergljot. Og hvilket prosjekt det kommer til å bli denne gangen! I kjøleskapet mitt står Nord-Europas største pepperkakedeig. Og jeg kjører ikke dobbel deig engang - det er Morten Schakenda som har glemt å nedskalere deigomfanget til kjernefamiliemål.

Jeg ble litt mistenksom når deigen krevde vel 1,2 kilo mel og tre beger (7,5 dl!) lys sirup (noe søl!). Og en halvkilo smør... og et halvkilo sukker... Alt ble lempet i mikseren. Deigen er så diger at den nesten fyller Kenwood-bollen. Og jeg vet hva jeg skal holde på med i kveld...

Hadde jeg vært litt tidligere ute, kunne jeg ha gitt bort pepperkakedeig i en bloggbasar. Mend et er nok for seint nå, for alle dere andre er vel ferdige med å bake (IKEA-)pepperkaker i fryd og harmoni med ungene deres. Jeg får baske i vei med gigadeigen min selv. Er pepperkakedeig forresten frysbar? I så fall er jeg sikret deig nok til samtlige juler fram til 2013, om lag.

Ellers så er julekortene kommet i hus. Det er da noe, det også. Jeg ser ut som villmarkens dronning i kanoen, om jeg så skal si det selv. Så fin er jeg at jeg sikkert ikke trenger å skriver noe særlig på kortene, bildet sier alt. Selv Gemalen ser sakral ut. Jeg tror bildet ble tatt før vi kranglet.

Flaks.

onsdag 15. desember 2010

Sånn kan det gå. Ekte drama i Bergljot-heimen.

I dag har jeg vært lettere hysterisk. Vilhellerikke presterte å kile seg fast i en spisestuestol (!). Hun satt bom fast, etter hodet, i glipa mellom setet og stolryggen. Jeg fikk henne ikke løs verken den ene eller den andre veien. Og hun hylte - høyt.

Gemalen var ikke hjemme, men tilgjengelig på telefon. Da jeg presenterte problemstillingen, repliserte han på provoserende vis: "Nå må du først og fremst roe deg ned."

Roe meg meg ned!? Flaks for ham at han var ei mil borte. Hadde han vært i nærheten, hadde jeg muligens klasket ham i planeten med stol m/innebygd unge. Jeg liker ikke når han vil ha meg nedroet.

Jeg prøvde å befri henne fra stolen, men nei. Det var helt absurd - hun kom seg jo inn, hvorfor var det kliss umulig å få henne ut? Vilhellerikke bæljet, jeg stresset og de to andre ungene mine betraktet dramaet med stor interesse. Vilikke ville hjelpe, så hun hentet en svær kokkekniv - sånn i tilfelle jeg måtte skjære lillesøsteren hennes løs.

I stedet for å angripe møblementet, ringe jeg Naboen. Han kom settende - han oppfattet nok at Bergljot var lett ubalansert. Mulig Naboen trodde situasjonen var enda mer dramatisk enn den faktisk var - iallfall konstaterte han raskt at barnet iallfall ikke var i livsfare.

Naboen forsøkte først å forløse treåringen i hoderetningen - eller, det vil si, han prøvde å trekke henne ut med beina først. Det gikk ikke. Hodet var for stort. Jeg ville ha veddet mye på at det iallfall ville være umulig å røske henne løs den andre veien - Vilhellerikke har nemlig et ikke ubetydelig mage- og rumpeparti.

Heldigvis er jeg dårlig på å beregne størrelser. I fellesskap klarte Naboen og jeg å frigjøre min yngste datter. Som luntet avgårde med et råttent glis - helt uberørt av traumene hun hadde påført sin mor.

Uansett er jeg glad for at hun ikke utførte sin originale stolkilingsmanøvre i et ubevoktet øyeblikk. For det kunne faktisk ha endt riktig dårlig.

tirsdag 14. desember 2010

Partnerbytte

Vilikke (5) har dumpa Jacob. Han som slår, vet dere. Men hun er ikke sikker på at han vet det, altså, for hun har ikke fortalt ham at det er slutt. Min datter har imidlertid et lønnlig håp om at han forstår det av seg selv, selv om hun ikke har sagt noe.

Det er ikke pent. Å avslutte forpliktende relasjoner, uten å informere den andre parten om de faktiske forhold. Jeg må med skam melde at jeg har anvendt samme metodikken selv noen ganger, i riktig unge år. (Konfliktsky? Neida!)

Og forresten så er Vilikke nå sammen med Sander (4). Han skal, ifølge Vilikke, ikke være voldelig.

Bergljot daler ned i skjul...

...eller fullt synlig, muligens. Tusen takk for fine kommentarer etter forrige innlegg;-)

Først må jeg få takke Namaste for adventskalendergave den 12., ble øredøvende overrasket siden jeg ikke visste at jeg hadde "vunnet" engang. Jeg fikk et staselig heklet pannebånd i som til alt overmål er begått i min favorittfarge lilla (er Namaste synsk?). Og så fikk jeg fine til/fra-lapper og kort. Tusen, tusen takk!

Og takk til Bustenellik for lykta. Den kveiker jeg hver dag, lykta er fylt med et såkalt duftlys fra IKEA som nok skal skiftes ut med noe litt mindre duftende (les: stinkende) når det bare har fått brent ned. Hvis jeg da ikke er blitt immun mot min egen motvilje til den tid.

Det er kanskje på sin plass med en liten oppsummering fra Bergljot-heimen siden det er så daft på bloggefronten for tiden. For å si det rett ut, så er det ikke mye å oppsummere. Jeg er nemlig den eneste (?) i Sola Syd som ikke gleder meg så veldig til jul. Siden jeg ikke gleder meg så mye til jul, har jeg heller ikke gjort noe særlig til jul.

Hva har jeg egentlig gjort til jul? Joho. Jeg har vasket vinduer. Det gjorde jeg for to uker siden. Det kan ingen se nå, siden min yngste har befølt nesten alle vinduene med gørr på hendene. Hun var nok litt overrasket over at det i en periode (tre timer?) var mulig å se gjennom rutene.

Jeg dummet meg voldsomt ut da jeg angrep vinduene på utsiden. Jeg vet nå at man ikke skal gjøre slikt i ti minus. Iallfall er det ikke lurt å spraye fire svære vinduer før man går i gang med nalen - alt fryser jo! Hvorfor har ingen fortalt meg det? Jeg var mest opptatt av at det ikke var sol i gjerningsøyeblikket. At vindusvask og solskinn ikke hører sammen, lærte jeg da jeg vasket vinduer til jul i fjor (nei, i mellomtiden er det ikke blitt vasket vinduer).

Det er foreløpig ikke blitt baket. Ikke er det blitt handlet julegavar. Ikke er det blitt sendt kort (men de er bestilte, altså) og ikke er det blitt pyntet noe særlig. Det er definitivt ikke blitt rundvasket. Den rasende flotte adventskalenderen jeg, moi, broderte i en mer produktiv fase av livet er kommet opp, men ungene påstår at det ikke henger noe i det hver dag. Ungene har nok dessverre rett. Og dessverre er det nok sånn at det bare kommer godteri i kalenderen i år (små kvanta og som nevnt ikke daglig!) - og godteriet er ikke engang skikkelig pakket inn. Man tager en seigmann, putter den i et muffinspapir og fester arrangementet i kalenderen med en pen julekortklype. Skikkelig latmannsløsning. Særlig når man henger opp litt etter litt, sånn dag for dag.

Adventstjerne i vinduet har jeg. Den er kanonfin og i glass med telys. Selvsagt har jeg mest lyst på en sånn vulgært diger en til å henge i det store loftsvinduet mitt, men den lysten burde jeg ha forutsett da vi bygde huset. For er det stikkontakt ved vinduskarmen, tror dere? Neida. Følgelig må en eventuell stjerne vulgaris bygges om av elektriker eller av en Gemal som mener han har elektrikerkompetanse.

Nevnte Gemal har for øvrig kommet lenger i julestria enn meg. Han sørget for å slå to fluer i en smekk da han var på koffertloftet for å spa fram adventsstjerne og -staker. Da tok han likegodt med seg hele julepyntproteføljen, inkl. juletrefot, og dette har han anrettet i en krok i loftsstua. Meget dekorativt. Han ble sterkt oppfordret, i milde ordelag etter omstendighetene, til å bære greiene opp på loftet igjen - men lystret han, tror dere? Nei. Han gjorde ikke det.

Nå er det vel ni dager igjen? Ni dager til å ordne alt som ikke er ordnet? Det kan bli litt hektisk, jeg ser det. Men trikset er å ikke forholde seg til hvor godt alle andre ligger an, aktiv fortrenging er utrolig effektivt. Da blir det mye lettere å kjøre sitt eget laaaaangsomme tempo. Sitt eget løp. Og ingen merker om man ikke vasker taket, tror jeg.

Jeg er spent på julekortet. Det er designet av Gemalen, jeg har ikke en gang sett bildet han har valgt for anledningen. Jeg tror det dreier seg om et utinaturenbilde av den lykkelige kjernefamilien i kano i skjønne høstfarger, og jeg håper det er tatt på så lang avstand at ingen kan se at Mor og Far hadde noen kontroverser på den utflukten. Far mente at mor ikke ga alt i padlingen, og mor ble forbannet på Far fordi han stilte for strenge krav. Og for andre ting også, sikkert. Jeg regner med at det er jeg som skal skrive på kortene. Eller kanskje kortene blir ubeskrevet i år? Skulle pigede ikke forundre meg.

Det eneste jeg vet, er at det skal bli gaver, tre, tomatsild og pepperkaker. Og at vi nesten ikke skal være hjemme i romjula, så det blir sikkert ikke krise uansett. Og nå vil jeg gjerne at dere som forhåpentligvis har lest helt hit og følgelig vurderer å legge inn kommentar, jeg elsker jo kommentarer, skriver noe oppmuntrende om at det går bra til slutt likevel, og at jeg slettes ikke trenger å begynne å stresse.

Takk og amen.