onsdag 15. desember 2010

Sånn kan det gå. Ekte drama i Bergljot-heimen.

I dag har jeg vært lettere hysterisk. Vilhellerikke presterte å kile seg fast i en spisestuestol (!). Hun satt bom fast, etter hodet, i glipa mellom setet og stolryggen. Jeg fikk henne ikke løs verken den ene eller den andre veien. Og hun hylte - høyt.

Gemalen var ikke hjemme, men tilgjengelig på telefon. Da jeg presenterte problemstillingen, repliserte han på provoserende vis: "Nå må du først og fremst roe deg ned."

Roe meg meg ned!? Flaks for ham at han var ei mil borte. Hadde han vært i nærheten, hadde jeg muligens klasket ham i planeten med stol m/innebygd unge. Jeg liker ikke når han vil ha meg nedroet.

Jeg prøvde å befri henne fra stolen, men nei. Det var helt absurd - hun kom seg jo inn, hvorfor var det kliss umulig å få henne ut? Vilhellerikke bæljet, jeg stresset og de to andre ungene mine betraktet dramaet med stor interesse. Vilikke ville hjelpe, så hun hentet en svær kokkekniv - sånn i tilfelle jeg måtte skjære lillesøsteren hennes løs.

I stedet for å angripe møblementet, ringe jeg Naboen. Han kom settende - han oppfattet nok at Bergljot var lett ubalansert. Mulig Naboen trodde situasjonen var enda mer dramatisk enn den faktisk var - iallfall konstaterte han raskt at barnet iallfall ikke var i livsfare.

Naboen forsøkte først å forløse treåringen i hoderetningen - eller, det vil si, han prøvde å trekke henne ut med beina først. Det gikk ikke. Hodet var for stort. Jeg ville ha veddet mye på at det iallfall ville være umulig å røske henne løs den andre veien - Vilhellerikke har nemlig et ikke ubetydelig mage- og rumpeparti.

Heldigvis er jeg dårlig på å beregne størrelser. I fellesskap klarte Naboen og jeg å frigjøre min yngste datter. Som luntet avgårde med et råttent glis - helt uberørt av traumene hun hadde påført sin mor.

Uansett er jeg glad for at hun ikke utførte sin originale stolkilingsmanøvre i et ubevoktet øyeblikk. For det kunne faktisk ha endt riktig dårlig.

12 kommentarer:

Pia sa...

Vet ikke om jeg skal skrive he he eller huff. Kanskje en blandings.

Rødhette sa...

For et par uker siden feiret vi min nieses bursdag, og da var bl.a. min fetter invitert og han hadde med sin nye kjæreste. Under middagen klarte hun, pianistinnen, å sette fast høyrehånda mellom sprinklene i spisestuestolen. Det var første gang hun møtte familien og jeg syntes litt synd på henne selv om det var en relativt uskyldig hendelse. Men hva gjør min fetter, hennes kavalér? Han drar frem kameraet!!

Shy B sa...

Huff! Det var jo godt det gjekk bra. Må innrømme at eg måtte le litt, men det er fordi du skriv så morsomt!
Eg kan heller ikkje fordra at nokon ber meg roe meg ned. Det verkar iallefall mot din hensikt.

Anna sa...

Jag undrar, hur kan barn få in huvuden på olika ställen, utan problem. Men, sedan, när huvudet ska ut, då verkar det ha växt väldigt fort og er omøjligt att få ut.
Rart!

Ingrid sa...

Uffda..fort gjort! Håper ho har lært nå da.

Snuskebassa sa...

Dramatisk opptrinn, men du verden så underholdende å lese :-)
Jeg skal bare sååå ønske meg en sammenleggbar sag til jul, bare i tilfelle mine unger gjør samme bommerten.....
Klem fra Liv

Elisabeth, innerst i veien sa...

Unnskyld, jeg kom til andre linje og måtte stoppe opp for å le....Men klart dette var dramatisk for mor og du er jo så god på å beskrive dramatikken. Godt det endte bra!

Liv-Inger sa...

Unnskyld altså. Men jeg ler så jeg nesten griner. Mannen titter skrått bort på meg med et blikk som sier "i all verden da, kjerring, har det tørnet for deg"?

Skjønner at det var fryktelig dramatisk. Men du skriver jo så hysterisk morsomt. Så beskrivende og godt!

Godt det gikk bra med Vilhellerikke. At hun ikke står der fastkilt i stolen ennå liksom.

:-)

Tenkerbell sa...

Hahahaha :) Det er tydeligvis det kreative barn gjør og jeg noterer meg bak øret at det må anskaffes stoler uten mellomrom innen jeg blir stor nok til å få barn. Kudos til deg (og naboen) som fikk lurt henne ut, for venninnen min tok liksågodt sagen fatt :) (Åh, på stolen, ikke på ungen vel og merke.)

Mette sa...

Det er dette jeg kaller "Emil-syndrom" (du husker vel hvordan han klarte a sette hodet i suppeterinen?)... Ja, ja, det er jo godt det gikk bra til slutt... ;-)))))

PS: kan heller ikke noe med at noen ber meg om a roe meg. Virker ALDRI!

hh sa...

Godt at historien fikk en lykkelig ende. Det samme har skjedd hos oss. Da måtte saga til pers;-) Så det er faktisk helt vanlig at slike ting skjer! Godt at du har en besluttsom nabo!

Bloggoberta sa...

Er det ikke typisk mannfolk å be en roe seg ned eller slappe av! Det er det verste jeg hører, og min kjære mann mann bruker denne frasen i tide og utide. Som regel er jeg nokså nedroet/avslappet før han sier dette, men uttrykket får som regel hevet blodtrykket noen hakk.

Stakkars barn som kilte seg fast i stolen, men det var jo nokså festlig at hun var mer uberørt av hendelsen enn sin bekymrede mor ;-)

Det minnet meg om den gangen vi hadde kattunger i huset, og den ene var mer nysgjerrig enn det som tilrådelig var, og satte hodet fast inni et lite hull på baksiden av kjøleskapet. Husker enda hvordan det stakkars kreket jamret med den spede kattungemjauestemmen sin. Vi fikk etter mye om og men lirket ut det hysteriske kattebarnet, selv om den var alt annet enn samarbeidsvillig.

Curiosity killed the cat. Almost.