tirsdag 23. februar 2016

Smått og enda mindre om hverdagsliv

For å samle opp noen tråder som tidligere er rullet ut; jeg selger fortsatt bil, siden sist har jeg fått enda et skambud fra en fyr som lurer på om han kan få bilen til halvparten av det den er lagt ut for. 50 prosent avslag. Det kan han ikke. Lyspunktet er at det kommer ei og ser på den i dag - hun ringte faktisk, og hun hadde mange relevante spørsmål. Om registerreima og sånn.

Jeg kan jo ikke svare på spørsmål om registerrima og hvorvidt den er byttet. Derimot kan jeg ringe verkstedet for å sjekke, de kunne opplyse at min bil ikke har registerreim. Den har registerkjede, som ikke skal byttes etter faste intervaller. Så lærte jeg det!

Klimakteriet har heller ikke forsterket seg nevneverdig den siste uka, så jeg håper og tror at det har latt seg kurere av antibiotikakuren. Derimot har jeg fått vondt i ryggen, så er det ikke det ene så er det det andre. Og så jeg som ikke har dårlig rygg engang. Møkk.

Waldemar Thrane, den tannløse katta mi, driver fortsatt med selvskading. Jeg husker ikke om dette fenomenet tidligere er omblogget, men altså klør han så ille at pelsen ramler av. Deretter slikker han sårene slik at de blir infisert og sprer seg. Hva det kommer av er ikke lett å si - vi har prøvd med både antibiotika og kortisonsprøyte. Uten hell. Så nå blir det vel veterinær igjen. Godt jeg er rik (blæh).

Ellers er det sånn at Sønnen, den enbårne, blir tenåring denne uka. Han synes det er stas, jeg synes det er vemodig. Slike hendelser booster sorgen. Jeg tenker på moren min som ikke er mer, og som ikke får være med. De er ekstra såre, disse merkedagene. Morsdag, bursdager, årstider som går over i hverandre.

Og snart er det mars, og snart er det min tur til å eldes med et år. Greit det, så lenge ikke klimakteriet kommer og tar meg. Ønsker alle en fin uke!

fredag 19. februar 2016

Klimakteriet? Ka farsken.

I går hadde jeg en mildest talt dårlig, og ikke minst smertefull, start på dagen. Jeg våknet med urinveisinfeksjon. UVI er lite morsomt, og klok av skade vet jeg at det IKKE går over av seg selv. Jeg må ha antibiotika, og det betyr at jeg må til legen.

(Ja. Når det gjelder UVI er jeg ikke alternativ. Jeg har prøvd alt, fra tranebær til å drikke som en kamel, hiprex og fuglene vet hva. Tissing etter sex er knapt nok relevant for noen som knapt nok har sex.)

Jeg fikk hastetime hos en turnuskandidat, infeksjon ble påvist (hah!) og resept ble sendt apoteket. Jeg var kunde nummer 1 i reseptkøen, og det en god halvtime etter at apoteket åpnet. Det kan man kanskje tolke dithen at farmasøyten hadde ekstra god tid.

Iallfall snakket vi vel og lenge om lidelsen min og om tranebær og andre remedier som kunne tas for å bremse bivirkningen av pillene og framtidige infeksjoner. Det var mest hun som snakket. Hun lurte på om det var lenge siden forrige kur? "Nei," sa jeg. Og det var da det kom:

"Ja da bør du ta deg en tur til gynekologen. Du begynner jo å komme i en alder der du nærmer deg overgangsalderen, vet du," sa farmasøyten, som sikkert ikke har bikket tredve.

"ALT endrer seg der nede på grunn av hormonene. Slimhinnene begynner å tørke ut, og det kan føre til alskens ubehag."

Pøh. Akkurat som om det er noe i veien med mine slimhinner! De kommer til å vare, og virke, både vel og lenge. Det er jeg sikker på. Og tro kan som kjent flytte fjell. Hun kan passe munnen sin og sine egne slimhinner, kan hun. Så får jeg forvalte nasjonalparken og tilhørende herligheter etter beste evne.

Så det så.

torsdag 18. februar 2016

Felleluksus, børs og katedrat på TV3

Vilikke og jeg har (minst) en felles guilty pleasure: Vi ser Luksusfellen. Vi foretrekker de nye episodene, men kniper det, ser vi mer enn gjerne reprisene.

Vi ser til og med svenske Luxfellan, om vi skulle komme i skade for å zzzzæppe innom der. Selv om svenskene er litt rare - blant annet må fattigfransene alltid selge unna eiendeler på loppemarked. Stakkar folk.

I går var det fest i stua, nye norske episoder og greier. Mira fra Finland og Sandnes fikk hjelp fra Hallgeir og han nye psykologen til å åpne vinduskonvolutter og ringe inkassobyråer. Stakkar dame.

Mira hadde kommet i skade for å pådra seg krav og gjeld og til og med en dom. Hallgeir minnet henne på at gjeld ikke oppstår av seg selv - og at den dessverre heller ikke går bort av seg selv. Mira gråt, Hallgeir messet og psykologen trøstet.

Jeg må innrømme at jeg gråt en aldri så liten skvett jeg også. Tenk så kjipt for Mira å ha tullet det sånn til for seg at hun må blottstilles på tv for å få skikk på livet sitt igjen. Dog ble jeg beroliget i reklamepausen, for da stod tidligere luksusfelte fram og takket og bukket for all hjelpen de har fått. Til å gråte av det også.

Men jeg finner det jo litt besynderlig, iallfall ironisk, at det det reklameres for før og under og etter luksusfellinga er kredittkort ("noen ganger må man unne seg litt ekstra") - og spillselskaper.

Med det er jo greit å selv kunne bidra til at man også i framtida har deltakere til Luksusfellen. Eller hva, TV3?


fredag 12. februar 2016

Når Bergljot skal selge bil...

...går det ikke så fort for seg. For tiden eier jeg to biler og en motorsykkel, og det er jo rikelig tatt i betraktning at jeg er den eneste voksne i husstanden. Alle kjøretøyene er kaskoforsikret - og de har skilter på seg.

Sånn kan vi jo ikke ha det i lengden, så i forrige uke la jeg ut den ene bilen på finn.no. Mazdaen er fin, rød og bredfelget med nye dekk og framifrå servicehistorikk. Den er priset fornuftig, synes jeg. Jeg vil jo få den solgt, ingen vits i å overprise.

Etter en uke som bilselger kan jeg rapportere følgende: 349 personer har sett på annonsen, og 2 har lagret den. 51 har fått den på epost. Og jeg har til og med mottatt to bud!!

Bilannonsen hadde ligget ute i bare ti minutter da første bud kom - fra en ikkeregistrert mobiltelefon, og uten navn. Vedkommende byr 10.000 kroner OVER oppgitt pris - mot at han (hvorfor er jeg så sikker på at det er en han?) kan kjøpe bilen på avbetaling. Tilbudet forutsetter at han kan få bilen levert til Sandnes samme dag.

Seriøst? Selv jeg lukter ugler i eggedosisen etter et sånt tilbud, man er vel direkte dum om man gir fra seg en bil - før den er omregistrert og før den har fått ny forsikring og før man har fått penger for den.

Bud nummer to kom i går. Meldingen var for så vidt hyggelig nok, en som var på jakt etter en sånn bil som jeg har på vegne av datteren, som dessverre ikke har så god råd, så derfor ville de betale maks 20.000 kroner mindre enn det bilen ligger ute for.

Nå er det ikke akkurat en Porsche jeg selger, så den er ikke så dyr fra før. Jeg er lite innstilt på å gi den vekk, for å si det sånn. Argumentet om dårlig cashflow på kjøpersiden kan lett pareres med tilsvarende dårlig cashflow på selgersiden (alenemorargumentet).

Så sånn går nå dagene. Har klokkertro på at det går seg til etter hvert. God helg, folkens.

onsdag 10. februar 2016

Skikkelig god kundeservice, altså. Ikke.

Jeg har mistanke om at forsikringsselskapet mitt har tatt et radikalt grep for å få ned utbetalingene. Trikset er å gjøre seg minst mulig tilgjengelig. Ingen rapportert skade = ingen penger ut. (Og snart en kunde mindre også, så det er sagt).

Det hele foregikk omtrent som følger, fritt gjengitt etter hukommelsen:

Bergljot ringer. Stemmen i -fonen ber deg velge om du er privatperson eller om du er bedrift. Jeg er privat, så da taster jeg 1. Ved neste korsvei skal jeg velge type forsikring, så da taster jeg 2 for reiseforsikring.

Så kommer det masse info om tjenesten - om at jeg kan trykke mens hun snakker, og at jeg når som helst kan taste 1 for å bli oppringt. Uten å miste min plass i køen. Så det gjør jeg. Men funker funksjonen? Nei. Ingenting registreres, så da er det bare å vente. Grrrr. Heldigvis er jeg bare nummer fem i køen.

Tida går. Det går opp for meg at det selskapet omtaler som "våre saksbehandlere" antakerlig egentlig er "vår saksbehandler". Det går 23 minutter før noen tar telefonen. Hyggelig dame, presenterer seg med navn og greier. Jeg rapporterer anliggendet - Vilikke har skadet ei tann i lek, og jeg må ha tannlegeerklæring.

Det kan ikke hun hjelpe meg med, så hun setter meg over til skaderegistreringsavdelingen. Tror hun. Men nei, omkoblingen funker ikke, det blir pip-pip-pip, og samtalen er forbrutt og jeg er forbannet. Nå som jeg har fått bekreftet at det jobber folk der, begynner jeg på ny ringerunde. Samme prosedyre som sist, med start som nummer fire i køen.

Når spørsmålet om å bli oppringt kommer, tester jeg ut å putte en # bak 1-tallet, og det er visst det som skal til, iallfall får jeg beskjed om at de skal ringe meg. Jeg blir rent oppstemt, og legger på. Og venter. Og venter. Og venter. Runger de? Nei. Etter halvannen time gir jeg opp, og begynner på ringerunde nummer tre. Nå kan jeg jo alt utenat, dessuten har jeg rigget meg til med kaffe og wordfeud på iPaden mens jeg venter.

Etter et kvarter har jeg en saksbehandler på tråden. Klok av skade ber jeg om hennes direktenummer før hun setter meg over. Jeg har lite lyst til å begynne på ny for fjerde gang. Men under over alle under, det virker som det skal, og jeg får faktisk registrert skaden. Og alt skal være i orden også, sier de.

Tips til forsikringsselskapet: Telefondameautomaten sier at samtalene blir tatt opp på bånd for å brukes i opplæring. Det er ikke veien å gå. Det er det kunden sier høyt (!) mens hun venter, fånyttes og forgjeves, som er interessant. Noen av oss er ganske TYDELIGE på hva vi tenker og føler i sånne sammenhenger.

Heldigvis fikk jeg en spørreundersøkelse fra TNS gallup på epost i går som til alt overmål handlet om forsikringsselskaper og min erfaring med slike. Så jeg fikk sagt hva jeg mener der. Ikke at jeg har tro på at det hjelper, men det kjentes bra uansett. Og så får vi håpe at tanna holder seg frisk så jeg slipper å prøve å få ut en utbetaling. Er sikkert ikke lett, det heller.

mandag 8. februar 2016

Gode nyheter. Omsider.

Noen erstatter måltider med shaker og bisarre juicer - andre går mer ekstremt til verks for å bli sunne og leve lenge. Antonio fra Spania levde på rødvin, og bare det, og ble 107 år. For ordens skyld så døde han av lungebetennelse.

Man kan ikke annet enn å juble, kan man vel?

fredag 5. februar 2016

Bergljot har byttet bank, og timingen er perfekt. Nei.

Bare noen uker etter at jeg konverterte fra Sandnes Sparebank til DnB, ble det klart at sistnevnte legger ned filialen min. Selv om jeg ikke er så ofte i banken, finner jeg dette ganske så irriterende. Som middelaldrende og under middels digital foretrekker jeg dessuten å vite hvem saksbehandleren min er.

Den ene grunnen av til at jeg gav opp Sandnes Sparebank var faktisk at jeg mista den fantastisk hyggelige saksbehandleren min - uten at de sa det til meg, og uten at de fortalte meg hvem som hadde arvet meg og finansene mine (store summer og komplisert portefølje, vet dere).

Den andre grunnen til at jeg byttet, var den helsikes nye nettbanken deres (Eika) - synes den gamle var MYE bedre (sikkert fordi jeg er middelaldrende).

Jeg aner faktisk ikke om det er noen forskjell på rentene og vilkårene her og der, så ingen kommersielle hensyn ble lagt til grunn. Derimot er det greit å ha et kundeforhold i en bank som har tilrettelagt for nettbasert og selvbetjent  aksjehandel. Med lav kurtasje. Ikke det at jeg har tenkt å kjøpe eller selge aksjer med det første - som dere vet, foretrekker jeg andre former for netthandel. Poenget er at jeg kan. Hvis jeg vil.

Nå som jeg snart står på bar bankbakke igjen, får jeg trøste meg med at DnBs nettbank er lettbetjent og intuitiv. Og så håper jeg inderlig at den hyggelige, flinke saksbehandleren min, Lisbeth, ikke mister jobben. Det er egentlig det jeg håper mest, kjenner jeg.

onsdag 3. februar 2016

Hudfletting fra en underyter

Fletta hår er fortsatt supertrendy, leser jeg i tabloiderne. Ka farsken. Nå må det vel snart være slutt? Ikke det at jeg ikke ser at det er smellvakkert med tjukke fiskebeinsfletter og franske anretninger av ymse slag - men det finnes en nedside. Flere, faktisk.

Jeg har døtre, og begge har langt hår. Heldigvis har de ikke arvet MITT hår, så teknisk sett hadde alt ligget til rette for flotte fletter. Problemet er bare at jeg ikke får det til. Fingrene mine fikser det ikke, alt klabber og baller og floker seg inn i hverandre. Jeg fatter ikke hvordan vanlige folk, uten fagbrev i frisering, lykkes!

OK, det skal sies at jeg ikke har søkt støtte i litteraturen, bøker som "Flett deg frisk" eller "Fletteencyklopediet", men jeg tror ikke det hadde hjulpet. Teorien skal jeg klare å forstå, jeg kan bare ikke operasjonalisere den.

Den eneste varianten jeg behersker, er den klassiske håndballfletta. Altså den som springer ut av en høy hestehale. Det fine med den er at man ikke trenger å lage en skill - og at det på en måte er forhåndsdefinert hvor man skal begynne og slutte.

Skill er nemlig en utfordring i seg selv, ikke vet jeg hvordan andre får den rett og sentrert. Bruker de linjal eller? Vater? Jeg bruker det berømte øyemålet, og et kan slå alle veier. Jeg har vurdert å tatovere inn en rett strek i bakhodet på Vilhellerikke, for å ha noe å sikte etter. Vilikke sitt hår får jeg ikke røre, så der hadde det ikke hatt noe for seg. Toget er for lengst gått der i gården.

I fjor høst gifta bror min seg, Påskeharen altså. Jeg besluttet at småpikene skulle kunstflettes. Jeg inngikk avtale med venninna mi Siri, som kan sånt - og resultatet ble framifrå. I all beskjedenhet må jeg si at de var på høyde med bruden og brudepiken på håret.

Tilbakemeldingene var deretter; "nei og nei! Så fine dere er! Er det mamma som har flettet dere?" Det var det jo ikke. Vilikke laget et stort poeng av at mamma ikke kan slikt, må dere forstå - men mammas venninne Siri - hun er flink, hun!

Og nå kommer vi til det egentlige poenget. Dette flettehysteriet er med å danne, eller la oss si opprettholde, uheldige strukturer i samfunnet. Det dannes a-lag og b-lag. De som lykkes og de som ikke lykkes. Min teori er at de som fletter, er de som også var i fremste rekke da cupcakebølgen skyllet over nasjonen (den er over, håper jeg?). Det er de samme som lager treretters matpakker med motivlakkert stangselleri, hjemmelaget speltbrød og fruktspyd.

A-laget har a-lagsunger som kan gå i pasteller og tyll, uten at pastellene og tyllen får uhelbredelige flekker, revner eller hull. De har unger som kan passe på husnøklene sine og som kommer hjem fra skolen med badetøyet samme uka som de hadde bading. A-laget har vaser med striper eller dådyr på, og de holder på med pensjonssparing (for ungene også).

Ungene deres angriper grønnsakene sine uten protest og legger seg klokka 20, seinest, uansett. De vil heller vil spille sjakk enn å kikke inn i en skjerm, og de foretrekker positiv samhandling med sine søsken framfor krangling og gladvold. De rammes ikke av styggedom som lus eller mark i stjerten. De biter ikke negler heller.

Jeg har rett, ikke sant? Sammenhengene kan være spuriøse, men jeg tviler på det. For ordens skyld må jeg få tilføye at jeg ikke har gjennomgått forskningen på feltet.

Jada jada. Jeg innrømmer at jeg er litt misunnelig. Jeg skulle gjerne hatt alt på stell, iallfall litt mer enn det jeg har nå. Enn så lenge brenner jeg duftlys og ser på Luksusfellen og Sinnasnekkeren med Vilikke. For å bli påminnet at noen faktisk har det verre.

mandag 1. februar 2016

Siden sist...

...har jeg kjøpt enda et par løpesko. De er så glorete at åtteåringen ble aldeles betatt - ingenting slår lillarosa! Totalt er vi da oppe i, la meg se, seks par på under et år. Nei, jeg er ikke stolt av det. Ikke av diverse andre nettbaserte skokjøp heller.

Men hodet mitt klarer ikke å ta inn over seg at netthandel ikke handler om monopolpenger og at 70 prosent av avslag ikke bør veie tyngre enn behov, passform og estetikk. Jeg tror det er en diagnose, og jeg tror det heter compulsive shopping. Jeg la inn en bekymringsmelding hos min stedlige organisasjonspsykolog, men hun lider visst av samme handlingsmønster, følgelig ser hun ikke problemet. Om det er dessverre eller heldigvis, er jeg ikke sikker på.

Jeg synes det er vanskelig å blogge for tiden. Det finnes plenty av tema jeg kunne belyst fra yndlingsvinkelen min (bakfra og litt nedenfra), men så er det smartest å la være siden jeg ikke lenger er så anonym som jeg skulle ønske. Det er mye lettere å fjase og gulpe frekkheter når man er hemmelig. Dumt at det ikke går an å krabbe inn i skapet igjen når en har forvillet seg ut, og det nærmest mot sin vilje.

Siden sist har eksen fått seg en ny unge (det kom sikkert brått på mange av mine fortsatt ikke frafalne lesere som kan dateres langt tilbake. Tross alt har jeg ikke delt at vedkommende er samboende i nybygget hus heller. Men det er strengt tatt ikke så viktig).

Siden sist har jeg også begynt å strikke (igjen), med unntak av to kluter er det ti år siden sist. Det skal være godt for sjela og endorfinutløsende, har jeg lest, så jeg gir det en sjanse. Alt kan ikke døyves med rødvin og Netflix.

Jeg har begynt å spille Candy Crush - og, ikke minst, jeg har slutta igjen. Nå skal det sies at jeg måtte slette app-en for å klare å gjennomføre det. Noen av oss kan bli litt hektet på slikt søl, og det er jo slettes ikke bra når man skal være rollemodell og greier.

Siden sist har jeg også dristet meg til å bruke drillen jeg kjøpte for halvannet år siden. Og det må jeg si, hvilken fantastisk devise! jeg har skrudd fast en gjeng med dørblad som til stadighet datt av hengslene og i hodet på den som måtte befinne seg i nærheten. Veldig irriterende, faktisk.

Nå ønsker jeg meg selv, og dere, en god uke og en god måned. Snart blir alt lysere, forhåpentligvis på alle måter.