tirsdag 31. mars 2009

Budsjettsprekk på sprekk på sprekk

Huset vårt, luftslottet, blir vesentlig vanvittig mye dyrere enn vi hadde tenkt. Det skyldes kanskje litt at vaniljedeigen og jeg ikke er så gode på økonomi, det skal sies. Men vi er nok blitt fintet litt ut også, av våre gode hjelpere i byggeselskapet.

Standardpakken som ligger inne i det opprinnelige pristilbudet er sikkert vel og bra den, hvis du er husmann eller idealist (eller noe annet vi ikke er). 65 strømpunkter fordelt på to boenheter er temmelig på trynet, spør du meg. Det er også kjipedoer til 12,50 per stykk, ubehandlede furutrapper og jeg vet ikke hva. Kort sagt er alt det inkluderte av simpleste sort, og veldig mye viser seg ikke å være inkludert.

Men utsikten er bra, og det er da noe.

mandag 30. mars 2009

Fjern kontroll


Og så kom omsider fjernkontrollen til rette, etter å ha vært savnet i sånn cirka fire måneder. Den lå (pinlig nok) langt, langt nedi sprekken under en sofapute. Gemalen har lett og lett etter fjernkontrollen akkurat der, sier han, uten å støte på den.

Jeg fant den lett som bare det. Jeg lette etter mobilen, som viste seg ikke å være der, men UNDER sofaen.

Det er mennene i huset som liker å ha herredømmet over tv-en. Jeg tror aldri jeg har sett Kostas så lykkelig som da han oppdaget fjernkontrollens uventede tilbakekomst. Nå sitter han atter og gnurer på den i angst for at noen skal terminere Disney tsjænnæl.

Selv skjønner jeg ikke fjernkontroller og har følgelig ikke gjort meg avhengig av dem. Jeg synes ikke at det er noe problem å slå tv-en av og på via knappen, det er jo bare å reise seg.

En annen gang skal jeg kanskje fortelle om den DIGRE fjernkontrollen vår med AMP-knapp.

lørdag 28. mars 2009

Lykken er...


Barn gjør deg ikke lykkeligere, skriver Aftenposten.

"For flere tiår med europeisk og amerikansk forskning viser at par med barn skårer lavere enn barnfrie par på følelse av lykke, tilfredshet i livet, tilfredshet med ekteskapet og mental velvære, fastslår dosent Nattavudh Powdthavee ved Universitetet i York i England."

Ja vel? Det kan vel ikke være noen bombe, vel. Barn innebærer år, ja et helt liv, med bekymringer. Man er redd når man skal sette dem til verden (hva om jeg mister, hva om noe går galt under fødselen), og man er i redd for at det er noe i veien med dem, at de ikke er friske.

Man er redd for at de skal bli alvorlig syke, at de ikke skal få venner, at noen skal mobbe dem, at noen skal tukle med dem, at de ikke skal fikse skolen.

Når de kommer i tenåra er man redd for at de skal få feil venner, at de skal ruse seg, at de skal bli kriminelle og at de skal krasje med moped eller bil. Man er redd for at døtre skal bli utnyttet av slasker (eldre gutter), og man er redd for at de skal få spiseforstyrrelser.

Et cetera, et cetera, et cetera. Et liv i angst, bekymring og engstelse.

De medfører også mye arbeid, utgifter, søvnløshet og mindre tid til å pleie partner (les: sex), venner, interesser.

Så hvorfor gidder vi? Og hvorfor igjen og igjen? Fordi de er kjekke å ha, vel! Og fordi de tilfører mening og innhold og glede og intense øyeblikk av lykke. Jeg ville aldri ha vært dem foruten. Og jeg har aldri møtt noen som angrer på at de har fått barn.

Men: Det må være lov å velge å ikke få dem, og det må være lov å velge å bare få ett (eller åtte???), hvis det er det man vil. Slikt er en privatsak.

Det var alt for denne gang.

fredag 27. mars 2009

Sykt barn


Jeg har vært hjemme fra jobben med syk unge i to dager. De som ikke har opplevd slikt tror kanskje at dette er det samme som har fri, men det er det altså ikke (nødvendigvis). Barn er nemlig sånn at de kan være veeeeeeldig handlerkraftige og opplagte selv om snørret fosser og feberen dupper oppimot 40-50 grader.

Pingu liker for eksempel godt å bestige tinder, i vårt tilfelle betyr det å klatre opp på alle mer eller mindre tilgjengelige steder. Stuebord, kjøkkenbord, benker, ja til og med stereoanlegg. Hun bruker lekekjøretøy og stoler som stige og klyver i vei. Jeg plukker henne ned et nanosekund før hun tryner selv, hun smiler henrykt - og setter kursen mot neste topp, med meg på slep.

Innimellom rotes det, planter dras ned fra vinduskarmen og brødskiver kastes i veggen (siden syke mennesker, heller ikke barn, spiser).

"Nå må du lalle," sier jeg når jeg er utmattet av å jakte og fiske etter ungen. Det vil hun naturligvis ikke. Hun vil heller sitte på fanget og klype meg i nesa mens hun gnager på puppen (nei, vi er ikke i mål med sluttingen helt ennå).

I dag er hun i barnehagen (jippi jippi jippi), og jeg kan hente meg inn igjen på jobb. Og det er jammen bra nå som det blir helg og jeg iallfall trenger krefter og overskudd.

torsdag 26. mars 2009

Komplimenter

Jeg har fått noen komplimenter i løpet av et halvlangt liv. En del oppriktige, noen betingede (avsenderen var ute etter noe) og en del tvilsomme. Det er de tvilsomme som har en tendens til å feste seg.

Frøken Frekkesen leverte et festlig et innen siste kategori etter en av mine fødsler, husker ikke om det var etter nummer en eller to:

"Før, Bergljot, hadde du sprettrumpe og flat mage. Nå er det omvendt."

Hun kan få sagt det, Frekkesen, og jeg fniser stundom av dette visdomsordet fra min lillesøster. Heldigvis er det sånn at når man blir føøøøø.... så er man mest opptatt av at magen og stussen VIRKER, eksteriøret kommer i neste rekke (det finnes jo så mye godt i støtteinnretninger).

Og alle vet at sprettrumper er noe man kun har til låns.

onsdag 25. mars 2009

Renter meg både her og der


Bind renta nå, sier ekspertene. Selv om jeg har et langt liv foran meg som gjeldsslave, nøler jeg. Bergljot har nemlig bundet renta før. Jeg er en av de sytten teitingene som bandt renta på studielånet på vel sju prosent like før festen begynte i sånn cirka 2003. For sikkerhets skyld bandt jeg den for fem år også. Det som er pinligst med dette, er at jeg nærmest gjorde det med venstrå, uten å tenke.

Jeg har også vært med på å binde huslån - og å si opp fastrenteavtalen igjen et par år seinere. Der hadde vi nok litt flaks siden renta sank og sank og sank etterpå, "strafferenta" tjente vi inn på et år. MEN strengt tatt hadde vi nok gjort det bedre om vi ikke hadde bundet renta i utgangspunktet.

Hvorfor får man ikke fastrente på innskudd, forresten? Da skulle jeg ha puttet formuen min (den som smuldrer hen i SlagenFondene) i banken. Trur eg.

tirsdag 24. mars 2009

Rapport fra et støvreir


Gemalen og jeg bygger hus. Eller rettere sagt - han bygger mens jeg røkter heimen. Det blir ikke mye til røkt. Når jeg er ferdig med å gjete unger, smøre skiver, tørke rumper, trøste, kjefte, skifte bleie, gå tur og annet forefallende, er dagen over. Og er ikke dagen over, er jeg for daff og trøtt til å renske opp i heimen.

OK, man vasker klær. Men ellers er det bare å slå fast at det som ikke kan gjøres med støvsuger, det blir ikke gjort. Nå er det jo vår og alt mulig. Det skarpe, hvite lyset reflekterer i hvert eneste støvkorn, hver eneste brødsmule i sofaen, alle kladdemerke på blyglassdører og salongbord. Jeg myser og later som ingenting.

Blblblblblblblbl, som Kostas ville ha sagt. Gumle, gumle kamel, gumle, gumle.

mandag 23. mars 2009

Cold turkey




Pingu skal vennes av puppen, og det er et hekkan. Hun ser ikke poenget og nekter å samarbeide. Jeg jages av en glupsk rovbaby på halvannet år med øynene stivt låst nedi kløfta mi. Eller, kløft og kløft, fru blom. Ettersom avvenningen går sin gang, kan vi vel fastslå at bysten, the bossom, er i ferd med å skifte profil - fra standart v-dal til langstrakt u-dal.

Heldigvis finnes det mye løfterikt undertøy.

søndag 22. mars 2009

Sparkling baby love


Dobbel tittel. Tog du an?

Jeg har verdens mest nevenyttige og søte mann. Det er jeg ikke veldig flink til å fortelle ham (det er så mye annet som som må sies først), derfor kan jeg jo nedfelle det her. Hvis han er så oppmerksom og interessert at han tar turen innom av og til, så ser han at jeg ikke bare er vrang, sjefete og streng.

Altså: Han sparkler og pusser in die Wohnung, han mekker bil og han snekrer. Han fikser dataen når den ikke vil slå seg på, og han forstår fjernkontrollene til tv-en. Han kan rappellere og padle elver, slå opp lavvo og gå på ski over Hardangervidda. Han er verdens mest tålmodige og snille gemal og fader.

Altså: Selv om det hender at jeg gir uttrykk for furore og misnøye, så er jeg i grunnen tilfreds. Veldig tilfreds:-)

fredag 20. mars 2009

Rynker


Siden jeg for tiden er erklært midtlivskritisk, vil jeg dele noen obeservasjoner rundt fenomenet rynker. Konklusjonen er at de, altså rynkene, (eller rukkene, som de sier på Jæderen) kommer i flere varianter, og at det er en grunn til at de kommer der de kommer.

1. Vannrett pannerynke: Forekommer som oftest på menn, og skyldes antakelig tankevirksomhet. Forekommer i singularis så vel som pluralis.

2. Loddrett pannerynke: Opptrer som dobbelfolde rett over neseroten. Mindre høyverdig enn pannerynkevariant 1, da den springer ut av hissig temperament (derav kallenavnet sinterynke) eller subsidiært bekymring. Oppstår hos begge kjønn.

3. Smilerynker: Vifteformede linjer i ytterkanten av øynene. Kan skyldes stabilt, godt humør, men kan også være forårsaket av mysing, gjentatte utendørsaktiviteter uten solbriller eller annet friluftsliv.

4. Furterynker (også kalt martyrrynker): Disse er leie og lite kledelige. Furterynkene er loddrette, dype streker mellom kinn og neseogmunnparti. De som er rammet av disse linjene er som regel de som har vært mye bistre, misfornøyde og furtne.

5. Snurperynker: Opptrer som solstråler rundt munnen. Mest utbredt blant kvinner, muligens på grunn av hyppig konversasjon. Også vanlig blant røykere. Disse rynkene er noe ugreie for leppestiftbrukere, da leppestiften har en tendens til å ta turen opp i skrukkene.

6. Sjakkbrettrynker: Dette er en kombinasjon av tvers- og langsgående linjer, rammer særlig områdene rundt kinnene og brystet. Oppstår hos meget gamle mennesker og folk som har tilbrakt veldig mye tid i sterk sol.

7. Kalkunrynker: Henger under haken og nedover halsen. Lite flatterende.

Dette er en foreløpig rapport, ingen endelig oberservasjon. Listen vil bli oppdatert fortløpende. Jeg vil avrunde med en liten, og oppmuntrende, omskriving av det kjente ordtøkjet Et ansikt uten fregner er som en himmel uten stjerner:

Et åsyn uten skrukker er som et landskap uten daler. Eller elver eller canyoner eller noe.

torsdag 19. mars 2009

Jeg, en aksjespekulant


Jeg synes veldig synd på Svein Enok Dragen og Livar Trollvik. De har det litt sånn som meg om dagen. De har sett papirformuene sine smuldre hen til... ja, nesten ingenting. Finanskrise går ut over oss uskyldige småsparere.

Jeg hadde planlagt at aksjene mine skulle redde meg når jeg blir gammel (gamlere). Siden jeg ikke er sikker på at jeg kommer til å få trygd (er jo født etter 1964, mind you), mente jeg det var en god strategi.

Nå innser jeg at jeg neppe kan satse på å bli veldig gammel om det er aksjeformuen som skal holde liv i meg. Jeg har for så vidt sørget for å spre porteføljen min, sånn cirka halvparten er i et digert oljeselskep på Bohussletta, resten er i Slagen-fondene. Men det hjelper jo lite med spredning så lenge alt går nedover.

Aller helst vil jeg selge unna og redde de få grunkene som er igjen, men det skal visst ikke være så lurt. Dermed er det bare å lukke gluggene, holde seg for ørene og si blblblblblblbl (det er det sønnen min (som ikke er autist) sier når han vil stenge verden ute).

Jeg har forresten èn aksje som holder seg i verdi, den i Hvelmeland skamfullhus A/L. Lurer på om den har steget i verdi?

onsdag 18. mars 2009

Forsikkerhetsskyld


I dag har vi hatt en såkalt "gjennomgang" av forsikringene våre. Helt kontroll har vi jo ikke (viste det seg), trippel innboforsikring var for eksempel i overkant, mente damen. Og gemalen har visst drevet og betalt på dobbel livsforsikring i årevis!

Jeg er dypt skeptisk til forsikringsselskaper. De få gangene jeg har hatt behov for dem, har det ikke vært noe å hente. På grunn av den hersens lille skrifta nederst på side 17 i vilkårene som jeg ikke klarer å lese fordi jeg både er nærsynt og 40. Unntak og forbehold over en lav sko.

Takke meg til folketrygda. Tror jeg, da...

tirsdag 17. mars 2009

Dauhørt


Jeg tror ikke at den der hekkans ungdomslyden finnes. Den er bare noe de unge har funnet på for å psyke oss litt mindre unge ut.

Hvis det faktisk er sånn at enkelte av oss har noe nedsatt hørsel, er det for at vi skal kunne overleve i samspill med våre støyende etterkommere.

mandag 16. mars 2009

Strafferammer


Jeg er ikker mer sivilisert enn at jeg, langt inni meg, er hemmelig tilhenger av shariaaktig avstraffelse. Det gjelder for eksempel en viss østerriker som har figurert i media i seinere tid (nei, jeg mener ikke Gradolf Vitler). Og det gjelder alle jevlar som plukker på unger og begår overgrep.

Jeg har ikke tatt stilling til hvilken type skambank slike folk burde fått, men vi snakker ikke om ris. Kanskje kastraksjon (helst klakkgjelding) eller filetering?

For ordens skyld: Jeg stemmer ikke på et blålillaparti, jeg er bare generelt rasende og hevngjerrig på de som gjøre stygge ting mot folk som er mindre og svakere enn dem selv.

søndag 15. mars 2009

Møkkabank


Jeg har prestert å glemme passordet til nettbanken. Og så presterte jeg å tippe feil tre ganger, så nå er jeg for sikkerhets skyld blokkert. Det er ikke spesielt stilig når det er søndag kveld, kundesenteret er stengt og jeg har flere regninger som skulle vært betalt - i går.

Nei nå skal jeg spise is.

Kamelsluking


Etter at jeg fikk unger, er jeg blitt sykt god til å sluke kameler. Kjeften er på vidt gap på det jevne, og kamelene skvetter inn både mothårs og medhårs. (Hvorfor finnes det ikke et dataspill tuftet på dette prinsippet?) Kamelsluking er nærmest blitt en idrett her i huset.

I teorien legger ungene mine seg sju. De spiser grønnsaker, og de utsetter for forutsigbare og fornuftige grenser. De blir hørt, men det er vi voksne som bestemmer. De får tran hver dag og eksponeres for frisk luft uansett vær. De utøver ikke vold mot hverandre, og de rydder frivillig og helt av seg selv. Prinsippene har jeg inne, man har da sett på Nannyhjelpen på tv, mind you.

Noe har sviktet i implementeringen. Vilikke har knapt nok spist en grønnsak i hele sitt liv, og lider antakelig av mangelsykdommer (underlig nok er har er hun aldri syk). Kostas tror det er direkte farlig å spise brød med frø i, så han peller dem ut. Jeg ignorer og later som ingenting (jafs jafs, nam nam kamel).

Pingu er for liten til å bevisst tøye strikken, ennå. Vi hadde dog et arbeidsuhell nå ganske nylig. Da fikk hun pupp, offentlig, på vårt lokale kjøpesenter. Jeg er ingen snerpe når det gjelder offentlig amming, men Pingu er halvannet år gammel. Vi satt der, bak en glissen bregne. Pingu dro i genseren min og tafset nedi utringingen. Jeg gav meg, for å få fred og harmoni.

Det er sikkert mange grunner til at ting ikke alltid blir som man har tenkt. En årsak er at jeg helst vil slippe hyl og skrik, enn annen er at jeg ofte er for trøtt til å kjempe imot. Jeg må rasjonere med kreftene og velge kamper med omhu.

Sånn går nå dagan i kamelland.

lørdag 14. mars 2009

Ut på tur


I går var jeg og Frekkesen på byen. Først drakk vi vin hos Frekkesen mens vi påførte sparkel med raus hånd. Etterpå så vi på John Veggo og Kristoffer Skog på Falken. Det var veldig morsomt! Iallfall der og da. I ettertid sliter både jeg og følget mitt med å rekonstruere happeningen. Vi har nemlig fått temporær afasi eller hva det nå heter.

Jeg er nokså sikker på at vi drakk øl flere steder, og jeg er helt sikker på at vi godt kunne ha spart oss for flere av øllene. Burger King vakte imidlertid søte minner, for Fru F, altså. Det var jo der hun i sin tid sjekket opp/ble oppsjekket av Mr F. Stilig!

Denne gangen ble det lite sjekking. Vi ble kjent med to søte svensker på 23, og jeg ble forsøkt forført av en mann i godt voksen alder. Heldigvis tok Fru F ansvar og påpekte at han hadde farget håret og at han framsto som useriøs fordi han hadde tre unger med like mange mødre. Da stakk han, gitt.

Vi var seine seng, og i dag er vi uggne i magene våre og tunge i hodene. Men alle var samde om at det var ein kjekk tur.

torsdag 12. mars 2009

Dagen derpå




Tusen, tusen takk, alle som kom meg i hug på førtiårsdagen min. Eg kan melda at eg er frisk og oppegåande, og at eg ikkje har vondt i knea, lårhalsane eller resten av lekamen.

Eg har mange pårørande og vener, det fekk eg stadfesta i går. Dei kom med gåver og trøyst og blomar og fine kort (det er ikkje til å tru kor mykje fint dei skriv i korta sine, men eg vel å tru kvart einaste ord). Meldingar på mobilen og fjesboka fekk eg og.

Til sumaren vert det fest!

tirsdag 10. mars 2009

Lydbok


Her i huset har vi vært noe kulturelt tilbakestående de siste årene, primært på grunn av at det har ballet på seg med unger. Ikke går vi på kino. Ikke teater eller konserter. Ikke leser vi (jo vent, JEG abonnerer jo på Foreldre og barn, og gemalen leser Folkevett), og vi hører nesten ikke på musikk.

At vi ikke kommer oss noe særlig ut av huset har direkte sammenheng med formeringen; det er ikke så enkelt å få satt bort tre stk. under skolealder. Kulturanemien på hjemmebane skyldes vel mest at vi er tomme og trøtte i hodene våre etter tidlige morgener og støyende dager.

Men her forleden oppdaget jeg lydbokavdelingen på biblioteket! Det var opptakten til en høykonjunktur i kulturkonsumet mitt. I måneder har jeg nytt kjøreturen mellom Jæderen og jobben i Siddisbyen; jeg har hørt på Henning Mankell (ok, mer blodig enn høyverdig) og Frode Grytten. Og Tracy Chevallier. Det har vært en fryd å snegle seg av gårde forbi Foros i røsjet. Når det har vært på det kjekkeste, har jeg bevilget meg fem minutter i bilen på parkeringsplassen utenfor jobben.

Men så kom jeg borti en knapp på sedespelaren i min snertne Peugeot 106. Denne knappen lager en "r" i displayet på sedespelaren, og denne r-en (som trolig står for random) medfører at songane kommer ut i tilfeldig rekkefølge. Det er nok veldig kjekt når du spiller musikk, men ikke fullt så fornøyelig når du hører på lydbok. Jeg vet naturligvis ikke hvilken knapp som har utløst denne elendigheten, så for å reparere har jeg gjort som enhver annen kvinne ville ha gjort: Jeg har trykket på ALT, i vilkårlig rekkefølge. Det har ikke hjulpet det minste, heller tvert imot, for nå hopper volumet opp og ned etter eget forgodtbefinnende. Mens boka spretter fra kapittel til kapittel, som en modernistisk roman.

Den intelligente leser (for noen av dere er vel det?) har sikkert spurt seg for lenge siden om ikke Bergljot (39 1/2) er begunstiget med en MANN som kunne ha hjulpet henne med å fikse sedespelaren? Svaret er jo, hun har en MANN (42), men han har ikke prioritert å sette av tid til dette. Han mener at Bergljot bør klare å fikse det selv. Men jeg er jo ikke ingeniør. Og det er det en grunn til!

Så fikk jeg sagt det. Takk for oppmerksomheten.

mandag 9. mars 2009

Midtlivskrise





Å runde 40 er antakelig bedre enn alternativet, nemlig ikke å runde 40. Ellers kan jeg ikke si at jeg finner så veldig mange gode argumenter for å gå denne viktige milepælen lyst i møte.

Faktisk synes jeg det er ganske kjipt, og jeg synes hele greia nesten kommer brått og uventet på meg. Jeg har jo akkurat vent meg til å være 30 (eller i 30-åra, da).

Antakelig har det også vært litt av et selvbedrag å gå til ervervelse av en gjeng med unger når den biologiske klokka er i ferd med å stoppe for godt. Jeg har lurt meg selv til å tro at jeg er yngre enn det jeg er. Men jeg lurer jo når jeg oppdager at de andre i barselgruppa har ring i navlene (og fuglene vet hvor ellers) og tatoveringer på korsryggene.

Jeg har hatt barnedåper en masse de siste årene, venninnene mine sysler med konfirmasjoner. Det har også slått meg at jeg og gemalen kommer til å ha unger boende hjemme fram til vi er pensjonister. Vel, kanskje ikke. Vi som er under 45 - pensjonsreformens tapere - kan vel plystre langt etter AFP ved fylte 62 år eller lukrative gavepensjoner.

(Nå ble jeg skremt. Tenk at jeg er blitt opptatt av pensjonisttilværelsen!)

Jeg har halvannet døgn igjen av 30-åra. Hva venter rundt neste sving? Garantert mer legemlig forfall (særlig sett i lys av at jeg ikke er kommet skikkelig i gang med treningen til nå i livet. Etter forrige måneds inkassovarsel fra Arena treningssenter, er jeg for øvrig skremt av for godt).

Ellers blir jeg vel neppe smartere eller modnere eller rikere. Eller snillere. Kanskje jeg blir treigere og tilsynelatende mer tålmodig. Det har jeg hørt at kan skje med eldre folk. Jeg blir sikkert (enda) særere også.

Må jeg ha nye briller, sånne progressive? Må jeg begynne å farge håret? Kjøpe meg veggtilveggbikini på Tjølsen med matchende sari? Og bruke holdinstrømpebukse under den?

Mens jeg først er i gang, vil jeg rette en litt streng pekefinger mot Paaskeharen, som gang på gang minner om at han har hatt en rølpete fortid. Jeg innser nå at jeg har rølpet for lite.

Den store tabben var nok å kjøpe seg symaskin etter å ha kjent min elskede, herr Vaniljedeig, i sju uker. For å være beredt til å sy gardiner til vårt felles rede. Jeg, som ikke kunne (og fortsatt ikke kan) tre det hersens treskeverket. Det skjedde sånn cirka da jeg ble 30. Siden har jeg både heklet og brodert og utøvd kjerringaktiviteter i stor stil.

Kan ikke akkurat skryte for høyt av mc-karrieren min heller lenger. De siste sju åra har jeg enten vært drektig eller ammende. Den fyrige italieneren min har gått for lut og kaldt vann, nå står den i kjelleren på andre året med et kronisk sykt framdekk.

Nei nå kjenner jeg at revmatismen i fingrene tar overhånd.

8. mars


Jeg glemte helt å gratulere mine medsøstre og meg selv med dagen i går. Personlig tilbrakte jeg 8. mars i stabilt sideleie med ustabil mage. Ofret sant å si ikke dagen en tanke, og det er jo litt flaut.

Heldigvis har Paaskeharen et gripende og analytisk innlegg i sakens anledning i dagens blogpost.

søndag 8. mars 2009

Kosthold


Fra virkeligheten, et lite sted på Jæderen:

Jeg, 39 1/2: ....men prinsesse Vilikke, spiser du bussefantar? Det må du ikke gjøre.

Vilikke, 3 1/2: Ja men mamma, eg like bussefantar.

Jeg, fortsatt 39 1/2: De skal ikke spises uansett! Det er ekkelt.

Vilikke: Ja men mamma, alle unger spiser bussefantar av og til, det vet du jo.

Hva skal man si.

lørdag 7. mars 2009

Eg hate tynne pølse' - - -

sa gjesten (snart seks), og brått var det ingen i hele selskapet som kunne spise wienerpølser. Bortsett fra Pingu på snart halvannet, som ikke har oppfattet at mathat er smittsomt. At hun streng tatt eter alt, tror jeg er underordnet her.

Barneselskap er en høydare. Særlig for barna.

fredag 6. mars 2009

Nå gjør jeg noe jeg strengt tatt ikke burde

Testing testing. Jeg tror ikke jeg er noen gudsbenådet blogger.

Universet mitt er lite og trangt, overbefolket med jobb og arvinger og ektemann og hus og heim. Dette vil antakelig farge refleksjoner, synspunkter og tematikk.

For tiden er jeg mest opptatt av min egen midtlivskrise (hjelp hjelp jeg skal bli 40), kronprinsens seksårsdag, min nye residens (under oppføring), Paaskeharen og Rollså sine boller i ovnen og min spiselige lille niese. Videre lar jeg meg engasjere av hva finanskrisen betyr for MEG, og oppseding av barn (primært MINE). I tilfeldig rekkefølge.

Dette kommer til å bli en nærsynt affære.