torsdag 31. mars 2016

Nå er det dokumentert. Jeg mangler noe.

De med best hukommelse av dere husker kanskje at jeg var hos doktoren før påske på grunn av generelt tungsinn og forslappelse. Før påske kom testresultatene - med vedlagt mangellapp. Det viser seg nemlig at jeg ikke er utflatet grunnet sviktende mental helse, neida, jeg mangler D-vitaminer.

Nå har jeg fått D-vitaminer på resept, de skal spises to ganger daglig i tre måneder, så skal vi se om hodet er begynt å virke igjen. Håpet er at jeg også skal våkne opp og kanskje til og med bli opplagt. Iallfall på gode dager. Her gjelder det å ha realistiske forventninger.

Det er så strålende å ha papir på at det er en kroppslig grunn til at man ikke virker. Nå henger jeg alle mine ufullkommenheter på mangelsykdommen min, for alt jeg vet kan jeg ha vært ute av drift i årevis. Kanskje til og med i flere generasjoner.

Nå går jeg og venter på overskudd og energi. Og så lurer jeg på hvordan jeg best mulig skal forvalte de presumptivt kommende kreftene. Blir det sånn at jeg får lyst til å gjøre forefallende hus- og hagearbeid? Vil jeg trenge mindre søvn (det skal noe til å sove mindre enn jeg allerede gjør)? Blir det gøy å trene igjen, blir dørstokkmila lavere?

Kanskje blir jeg blidere og mer tålmodig. Vil ungene mine kjenne meg igjen da, tro? Vil de ta avstand fra meg, eller bli mistenksomme og utrygge? Vil jeg ta avstand fra meg selv, siden jeg ikke kjenner meg igjen?

Det er bare å vente og se. Og huske å spise pillene sine. Heldigvis kan man ikke forvente noe særlig med bivirkninger, med unntak av oppblåst fjes og elveblest i sjeldne tilfeller. Rammes jeg av slikt, i tillegg til overskudd og godt humør, blir jeg iallfall ikke til å kjenne igjen.

mandag 14. mars 2016

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Jeg skal være ærlig. Jeg la ut et ikke ubetydelig agn om at det hadde vært artig med en tur i anledning den halvstore dagen min. Jeg tenkte egentlig hotell og by, men kan ha nevnt ski i en bisetning.

Fisken beit på det med skiene. Greit nok det. Men jaggu ville han sove på DNT-hytte også, enda jeg understreket at de har et helt greit høyfjellshotell i Sirdal. Så da var det duket for en eksotisk helg.

Det fine med Ådneram-hytta er at du kan kjøre til døra, at den har strøm og at den har innlagt vann. Sånn sett er den håndterbar også for damer som ikke kan med gass, biodasser eller opptenning.

Ellers er den stort sett som de andre DNT-hyttene jeg har sett - en symfoni av gulnet treverk, rutete gardiner, knirkende gulv, tynne vegger, smale køyesenger og hyllemetere med årbøker. Veggene er prydet med kart og naturbilder, og oppslag om etikette, priser og lignende.

Romeo og jeg kuppet et rom, skiftet til skiutstyr og peiset i vei. Romeo hadde kjøpt kart, så det skulle være en enkel sak. Det var det faktisk også. Sirikroken-løypa var en runde rundt hytta, kanskje rundt ei mil lang. Gliden var grei, bakkene håndterbare og humøret jevnt bra. Siden Romeo liker å ligge først, var han stort sett det. Siden jeg ikke liker å tape, beit jeg meg fast i anklene på ham.

Etter noen kilometer syntes jeg at det ble veldig mye opp i forhold til ned. Ikke bratt, og ikke tungt, bare jevnt opp. Siden Romeo er østlending og dermed trolig født med ski på beina, scorer han høyere på skiteknikk enn Bergljot. Sistnevnte har imidlertid en noe lettere kropp og bedre kondisjon, så sånn sett gikk det i null.

Etter å ha jobbet meg gjennom både dobbeltdans og staking og passgang og diagonalgang og fiskebein og alle andre slags bein jeg ikke vet hva heter, foreslo jeg ølpause. Jeg drøftet dette med stigningen, og fikk for så vidt medhold i at det var lenge siden vi hadde sett en nedoverbakke. Romeo så på kotene på kartet, og konkluderte med at vi sikkert snart var på toppen.

Man skal ikke ønske seg noe for sterkt. Jeg ønsket meg nedoverbakke, men ikke en slalåmbakke. Det var kort sagt lite festlig på langrennsski. Nå, to dager etter, har jeg vondt i kroppen både på muskelmåten og på knallogfallmåten. Romeo påstår at han ikke kjenner noe som helst. Urettferdig.

Vel tilbake på hytta gjorde vi hytteting. Kort, sjokolade, rødvin, middag. De andre beboerne, fire ungdommer og en puddel, kom også etter hvert. Kvelden ble rett så hyggelig.

To skiturer på en og samme vinter har ikke forekommet de siste 20 årene. Og nå står snart påsken for tur, med enda mer ski. Lurer på når man blir en kroniker/notoriker?

fredag 11. mars 2016

Det drar seg til. Bursdag og andre bører.

Javel. Så var det ingen vei tilbake, Bergljot er offisielt blitt 47. Med Facebook og allting så er det blitt umulig å holde sånt skjult, jeg har vært altfor lat og glemsk til å "skjule" alderen. Når det er sagt, må jeg innrømme at det er litt koselig. Med oppmerksomhet på veggen.

Dette er første bursdagen min uten mor. Jeg tenker på hvordan det pleide å være, at hun alltid ringte meg, tidlig, for å gratulere. Hun sang aldri, det gjorde derimot far. Han ringte alltid for å synge for meg - selv om det var noe av det han var aller dårligst til.

I fjor strikket mor genser til meg til bursdagen. Jeg ser på den, på mønster og masker, og tenker at det på en måte er noe som er igjen etter og av henne. Det er godt å ha noe konkret som er ladet med tid, arbeid og kjærlighet. Da føler jeg meg ikke så forlatt og hjelpeløst alene.

Mormor hadde et dikt i glass og ramme på veggen i det grønne huset på Malm. Jeg pleide å tenke at det var trist og stusselig, men jeg skjønner det nå:

Um å bera.

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen.
Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.
Stor og
verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine;
Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.
Lik tre utan sevjestraumen
turkast han inn —.
Den mannen har tyngste børi
som ingenting har å bera.
Jan Magnus Bruheim

Det drar seg til mot helg, og den har jeg bestemt meg for at skal bli bra. Siden skidebuten forrige helg var så overmåtes vellykket, blir det fjellet igjen. Denne gangen skal jeg til om med natte over på DNT-hytte. Rett nok en med strøm, dusj og parkeringsplass - men likevel!

Og så må det være lov å medbringe noe rødvin, siden anledningen tross alt er der.

torsdag 10. mars 2016

Scener fra et legekontor

I dag har jeg vært hos doktoren. Ikke min faste, som har ukevis med venteliste, men til en ung mann som enten er turnuskandidat eller nyklekket medisiner.

Bortsett fra at jeg alltid er trøtt, tror jeg at jeg virker som jeg skal. Men det er greit å finne ut om det er en kroppslig grunn til trøttheten - bortsett fra at jeg er dårlig til å legge meg. For tenk om det kan fikses med en pille. Det hadde vært strålende.

Doktoren tok meg på alvor, og jeg bestod både blodtrykktesten og lytteprøven. Skriftinga rund funksjoner knyttet til gastrointestinaltraktus gikk også bra. Med stolthet kunne jeg også dele at jeg spiser sunt, trener regelmessig, ikke røyker og knapt nok drikker (det med drikkinga var kanskje ikke helt sant, men jeg tror ikke det slår ut på leverprøvene.)

"Men er du kommet i overgangsalderen da?" spurte den unge jyplingen. NEI! Ingen undergang å spore foreløpig. "Sjekker du brystene dine?" Æhhh... med ujevne mellomrom (lyvekryss bak ryggen nå).

"Jeg kan godt sjekke dem for deg, hvis du vil." Det tror jeg sikkert ikke er nødvendig, jeg skal sjekke dem med enda jevnere mellomrom fra nå av. (Note to self: Følg opp dette.)

Derfra bar det rett på benken for å bli klemt på magen. Det var ikke vondt, men det var ikke godt heller. Jeg fryktet et øyeblikk at det var forventet at jeg måtte dra ned buksa. Siden jeg på ingen måte er iført den-anstandige-vegg-til-vegg-trusa-kalibrert-for-leger-og-ikke-planlagte-sykehusinnleggelser i dag, hadde det passet særdeles dårlig.

Jeg kom til å tenke på den penible episoden hos fysioterapeut Lars Lennart i det Herrens år 2002; Jeg var sprenggravid og hadde bekkenløsning. Arealene sør for bysten generelt, og sør for navlen spesielt, var dårlig vedlikeholdt. For sikkerhets skyld var jeg iført Nord-Europas minste stringtruse.

Du kan vel si det sånn at jeg ikke var veldig etterkommende da LL ville ned i omstendighetsbuksene på meg for å sjekke den delen av bekkenet som befant seg der. Jeg blånektet. Rett og slett.

Heldigvis fikk jeg ingen lignende tilbud hos Den unge legen. Men så er jo heller ikke bekkenvansker en vanlig diagnose hos ubesvangrede damer som er på decline.

Jeg skal sikkert være fornøyd med at jeg ikke ble avskiltet på stedet. Nå er det bare å vente på resultatet fra blodprøvene. Kommer de ut på grønt, er det vel ingen annen utvei enn å begynne å legge seg tidligere på kvelden for å bli mer uthvilt.

onsdag 9. mars 2016

Suring og grining hjelper, men uvisst mot hva

De siste par dagene har jeg vært Kunden Fra Helvete. Det er ulikt meg, som aldri klager på service eller pruter eller gjør noe som helst som kan påføre omgivelsene mine ubehag (unntaket er i nære forhenværende relasjoner).

Men altså. Jeg har begynt å sende sure eposter og gi anmeldelser på ratingnettsteder. Det er virkelig fint å få ut forbannelsen sin, usensurert, merker jeg. Det er nok kun et spørsmål om tid før Bergljotta gjenoppstår som nettroll.

Først ble jeg sinna på Sector Alarm og OBOS. De har frekkhet nok til å sende meg inkassovarsel, og det uten å ha sendt purring på regningene først. Nå vil sikkert noen påstå at det er mitt ansvar å betale regningene mine i tide, men jeg har skiftet bank, og noen av avtalegiroene har tydeligvis ikke fulgt med på ferden.

Jeg har sendt en velartikuert gneldremail der jeg uttrykker min bestyrtelse over kundebehandlingen, jeg antyder til og med at jeg vurderer å si opp alarmen. Litt verre er det å si opp kundeforholdet til OBOS, så der har jeg ikke giddet å ta grep. Siden Sector ikke har latt høre fra seg ennå, antar jeg at de har krisemøte på direktørnivå etter den knusende kritikken.

Ja. Og så er jeg sur på Easypark. Det er et sånn selskap som gjør at du kan betale parkeringa di med mobilen. Så lite som jeg er ute og parkerer utenfor min egen innkjørsel, har jeg ikke hatt behov for noe sånt. Men nylig var jeg seint ute til et kurs, og da passet det supert at korttjenesten på parkeringsautomaten ikke virket. I panikk for å komme for seint ringte jeg Easypark, og de opprettet et abonnement til meg over telefonen mens jeg var i farta.

De sendte noe info på mail etterpå, som jeg ikke leste - ble likevel forbløffet over regningen jeg fikk etter den ene parkeringen min. Selve parkeringen kostet 110 kroner, men de hadde lagt på 60 kroner i månedsavgifter og diverse. Det synes jeg de kunne sagt da jeg ringte dem.

Sur mail, dårlig rating. De har svart på ratingen, og vil at jeg skal ringe for å "ordne opp". Jeg kan ikke se at det er så mye å ordne opp i, all den tid de påstår at de ALLTID informerer om prisene når de får nye kunder. I mitt tilfelle er ikke det sant.

Blæh. Sinte-Bergljot er i farta. Hvem vet hva som blir det neste. Ønsker alle ei fortsatt fin uke - og forresten har jeg solgt bilen. Det er i det minste bra.

tirsdag 8. mars 2016

Skiturtesten bestått, og vel så det

To av mine tre faste lesere har etterlyst et aldri så lite referat fra lørdagens skitur. De skal dere med glede få, ladies!

For en gangs skyld var jeg inderlig forberedt. Jeg hadde sikret turfølge, og jeg hadde en komplett utstyrspark til alle fire. Nister var smurt kvelden før, ull og påkledning var lagt fram til samtlige, jeg hadde handlet grillpølser og tursekker og solkrem og sjokolade og kjeks. Og skia var på plass i boksen, og de var festet.

Ungene hadde en optimistisk tilnærming, og de hadde så godt som lovet å være venner/blide/ukverulerende/samstemte og samspilte. Alt lå til rette for en fin dag. Klokka ni Sharp var vi i bilen, og det var akkurat så tidlig at vi slapp å kjøre i kø til Sirdal.

Vel framme fant vi Silje og gjengen, og jeg fikk kaffe. Og det var sol. Vilhellerikke presterte å vasse i snøen i bare stillongs og sko, men vi fikk kostet henne ren før snøen smeltet og hun ble våt.

Det ble besluttet av vi skulle gå rundt Furuåsen, og det var like så greit for meg som hva som helst annet. Jeg er jo ikke kjent. Ski og tekstiler ble påtatt, og vi barket i vei. Eller, det var vel egentlig ikke alle som barket så veldig. Min yngste datter har ikke gått på ski siden hun egentlig satt i pulk, så der var det  noen mindre utfordringer. Vilikke og Kostas peiset av gårde, Vilhellerikke lukta jevnt og trutt på snøen mens jeg oppmuntret.

Heldigvis er Vilhellerikke utstyrt med et jevnt godt humør og pågangsmot. Hun ble slettes ikke sur av å tryne, selv om hun på ett tidspunkt la seg ned og erklærte seg oppgitt. Og det skal hun ha, hun ble raskt bedre. Hun renner ganske bra, går helt greit, har skjønt poenget med fiskebein og kan stoppe. Stoppinga er i dette tilfellet synonymt med å gå på trynet, men det holder jo det.

Etter fullført runde rundt Furuåsen vet jeg at sjokolade hjelper mot alt, og at man må ha med rikelig. jeg vet også at det er lurt å ha med ekstra votter. Og så må man i størst mulig grad tisse før man går. Jeg vet også at det er mulig å bli veldig støl, selv om man er i baktroppen med en debutant på åtte år.

Det var tilløp til krangling ved flere anledninger, og det var også eksempler på fisteltale hos hu mor. Men bare i korte blaff. Og på vei hjem erklærte alle tre at det var den kjekkeste turen de hadde hatt. Så noe gjorde vi vel riktig.

Dermed erklærer jeg oss for å være en turglad langrennsfamilie. jepp.

torsdag 3. mars 2016

Ut på (ski-)tur. Med fare for å bli sur.

Loddet er kastet. Bergljot har handlet inn tidsriktig langrennsutstyr til avkommet per postordre, og planen er å introdusere dem for snø. Bergljots eget utstyr er noe mangelfullt, men så snart beksømstøvlene er på plass, er vi klare for ekspedisjon.

Jeg vet ikke hvordan det begynte. Antakelig ble jeg trigget av dårlig samvittighet, oftest er det jo sånn. Jeg er ikke vant til å gå på ski. Jeg er under middels glad i å gå på ski. Jeg vet man kan gjøre det i Sirdal, men det er langt borte, og man må kjøre langt på smale og svingete vinterveier for å komme seg dit.

Å reise alene med tre unger har heller ikke vært spesielt aktuelt, for å si det sånn. Grøss.

Et annet uomtvistelig godt poeng er at ungene har en far som har påberopt seg tung skifaglig kompetanse, blant annet skal han ha gått Hardangervidda på tvers i studietida, har han uttalt, med dårlig skjult selvbeundring. HAN kunne tatt med seg ungene på ski. Men har han gjort det? Nei.

Jeg må visst gjøre det selv.

Nå skal det altså bli andre boller. Ingen skal si at ikke Bergljot går inn med livet som innsats når hun først satset. Nytt av vinteren er at SUV-en er på plass. Eller husmortanks'en, som min venninne Bodil sier. Den er godt skodd med piggdekk, og skal være i stand til å kjøre på glatte veier. Om jeg er det, er mer usikkert.

SUV-en har også fått seg takboks, om jeg nå bare klarer å nå opp til den, skal alt bli bra. Mulig jeg må ha gardintrapp i bilen. Alle mine tre arvinger har nye ski og beksømstøvler, og jeg har en slags kontroll på ull, votter og andre tekstiler. Sekker, mat, sitteunderlag og termoser tror jeg jeg vet hvor er. Og viktigst av alt - jeg har funnet ei som er villig til å gå tur med meg. Snille Silje.

På lørdag skjer det. Jeg gruer meg ganske mye. Fallhøyden er stor, tålmodigheten liten og lunta kort. Ungene gleder seg. Vilikke har allerede begynt å krangle på om hun må ha på ullundertøy. Alt er med andre ord som det pleier.

Kryss fingrene for meg. På forhånd takk.

tirsdag 1. mars 2016

Mars, Malm og mormor

Bikkjekaldt og vindete er det her, selv om det på papiret skal være vår fra i dag av. Dette er enda en småblå dag, mormor hadde vært 90 år i dag. Hun døde da jeg var åtte måneder på vei med Kostas, som skulle blitt hennes første oldebarn. Det føltes urettferdig, husker jeg. Hun skulle fått opplevd å bli oldemor.

Mormor var et fyrverkeri. Morsom, energisk og temperamentsfull. Hun likte bøker, musikk, film og alle former for sosialt samvær. Mormor var glad i blomster, fugler, dyr og mennesker. Stort sett var hun blid og utrolig snill, særlig med oss ungene - men hun kunne bli furiøs også, om noen sluntret unna oppgavene sine eller behandlet andre dårlig. Hun hadde en sterkt utviklet rettferdighetssans.

Mormor bodde bodde på Malm, som er, eller egentlig var, et gruvesamfunn i Trøndelag. Hun bodde i et grønt frupigalopphus i en hage med hekk og ripsbærbusker. Vi var der hele somrene da vi var små, Påskeharen og jeg. Jeg husker at det alltid var varmt og at det aldri regnet. (Sånn er det visst ikke nå lenger).

70-tallet på Malm var uten skyer. Vi fartet rundt, ble dillet og degget med, vi spiste Asterix-is og drakk hjemmelaget saft. Mormor kjørte åpent hus, og vi fikk rote det vi ville (selv om hun egentlig nok ikke likte rot.) Jeg husker teltturer i hagen, pinnsvin, dusjseanser med hageslangen på plenen.

Det er så lenge siden nå. Huset er solgt, jeg vet ikke om det er grønt lenger. Malm er et lukket kapittel siden jeg ikke har familie der lenger. Det eneste som står igjen er egentlig minnene og graven til mormor og morfar. I sommer skal jeg oppover, for første gang siden 2003. Viktig å vanne røttene, vise ungene hvor vi kommer fra. Etter Malm skal vi til Flatanger og se på enda flere røtter, der bor fortsatt noen av mors søskenbarn.

Jeg savner mor og mormor og far og alle andre som er borte ekstra på en dag som denne. Det har vært så mye døing de siste årene, og det er så vemodig med dører som lukkes for godt. Jeg angrer på at jeg ikke spurte mer, interesserte meg mer, for historien deres. Nå har jeg ingen å spørre .

Triste ting. Men kanskje hjelper det at det offisielt er vår.