mandag 25. oktober 2010

IKEA har noe jeg skulle hatt


Nei, jeg tenker ikke på en sofa der far kan banke mor. Jeg vil ha selveste ballrommet. Den som hadde hatt et ballrom!

Det skulle hatt høye vegger, og det skulle vært heeeelt lydtett. Ungene skulle fått seg en halvtime der hver kveld, og når de var umulige ellers også, for å rase av seg vrangvilje og energi.

(Jeg ser ikke bort fra at det kanskje kunne blitt et og annet opphold på Gemalen også.)

Jeg vet at ballrom er fulle av basiller og uhumskheter, men jeg har aldri hørt at noen har daua i fasilitetene på IKEA, Oslo lekeland (bildet) eller danskebåten. Og basilleksponering er bra for immunforsvaret, det vet jo alle.

Hilsen Bill.Mrk. "Desillusjonert og oppgitt kone og mor som har vært på kjøpesenter på krykker med sine to yngste i dag, huff huff".

Morgenknurring

Å rydde leker mens man hinker og freser er ikke lett. Prøv det den som vil. Men aktiviteten trigger jo noen tanker og følelser rundt oppgavefordeling i heimen og generelt disguist level (=nivå for når man kjenner vemmelser og brekkelser, varierer fra person til person og muligens også fra kjønn til kjønn).

Og så lurer jeg på noe annet også. Hvem svarte har innbildt Fisherprice at folk forventer at de lager leker som varer? Jeg er så møkka lei av de der lekene som aldri går i stykker, som aldri slutter å lage ekkel lyd og som i tillegg er så store at det er vanskelig å få ryddet dem bort på effektivt vis.

Ekstra irriterende er det å tenke på at det er jeg som har kjøpt og brakt hjem en del av disse lekene. Men jeg var bevisstløs og kunnskapsløs i gjerningsøyeblikket - det var kun Kostas, min eldste, som fikk slikt av meg! Jeg lærer, jeg lærer.

Og så lurer jeg på en ting til: Elektrobutikkene må ta imot defekte vaskemaskiner og kaffetraktere og vibratorer og andre strømdrevne deviser - defekte eller ikke. Hvorfor kan ikke leketøysbutikkene bli pålagt en lignende ordning? De selger og tjener penger Fisherprice og Barbie og Pet Shop og annet juggel - og det burde de pigede ikke få gjøre ustraffet. Nehei.

Og i samme rennet vil jeg ha et generelt forbud mot leker med lyd, leker som er moralsk nedbrytende (som bratz, våpen og lignende) og alle former for musikkinstrumenter.

Og hvis noen leste feil da de leste tittelen på dette innlegget, er det tid for å pusse brillene;-)

Kaffe nå.

søndag 24. oktober 2010

Gitarglæde og diverse digresjoner

Vilikke ønsket seg gitar til femårsdagen sin - og fikk det, fra en lydhør tante som bor såpass langt borte at hun ikke trenger å være der når Vilikke "øver". Vilikke vil helst øve med publikum, og hun vil helst øve høylydt og hardt. Derfor forsvant hele gitaren i sommer en gang - den havnet på mystisk vis høyt oppe i et skap, litt sånn ute av syne.

(Bergljot er, som dere skjønner, tidvis en dårlig mor. Hun elsker sine barn, men det hender at hun glemmer å motivere og stimulere og bygge opp under selvfølelsen. Huff huff.)

Nylig var tante gitargiver på besøk. Hun oppdaget selvsagt instrumentet oppe i skapet, enda hun er ekstremt langsynt (gitaren var langt oppe i skapet, det var sikkert derfor hun fikk øye på den). Tante pekte på gitaren. Tante tok gitaren ned og ut. Og så har vi det gående igjen.

Vilikke spiller gitar med samme innlevelse som Bergljot kjevler eller elter når hun er sur. Hun angriper målbevisst, innbitt og hardt - helst alle strengene på en gang (og nei, ingen av dem er stemte, men det ville trolig ikke ha hatt noen effekt i dette tilfellet). Og hun synger. Høyt.

Siden det evig kjærlige storebroren har puttet en terning eller noe annet skramlende nedi gitarhuset, har instrumentet innebygget rytmeboks. Lytteropplevelsen blir dermed unik.

Vilikke er ingen utpreget sosialist (per nå, dette kan sikkert endre seg), så ingen får låne gitaren hennes. Faktisk får ingen ta i det engang. Dette respekteres naturligvis ikke - tvert imot fungerer det som en oppmuntring til å knabbe den når eiersken ikke følger med. Dermed har vi det gående også når Vilikke ikke "øver".

Vilhellerikke har for eksempel hatt et strålende nummer nå i formiddag: "Mamma er drooooooonnnnning. Og jeg er prinissssseeeessse," kauker hun, mens hun mishandler strengene.

"Pappa, da, hva er han? En hest?" spør jeg.

"Nehei, pappa er koooooonge," messer treåringen.

"Ja men det er dronningen som er sjefen og bestemmer?" lirker jeg, jeg har nemlig en ekkel mistanke om at mine barn ikke har oppfattet beslutningsprosessene i det bergljotske hjem.

"Koooonnggen er sjeeeefen," gauler min datter, den yngste.

Ja ha, ja. Dette ble litt sånn "lille speil på veggen der."

Sangen varte for øvrig ikke veldig mye lenger, da en amper førstegitarist treiv strengesleiva ut av grepet til sin lillesøster. Akk ja. Sånn kan et vakkert estetisk øyeblikk gå over, nesten helt av seg selv.

Vi har på en måte gitartradisjoner i familien. Min mormor spilte gitar, skillingsviser og den slags, tror jeg. Morfar spilte trekkspill. Jeg tror de i hovedsak var utøvende før min tid, for jeg kan ikke huske dem spille sammen.

Mor mi, Madame Mim, eier også en gitar, i fjor eller i forfjor gikk hun til og med i musikkskolen. Mim gjorde det klart for instruktøren at hun ikke var interessert i å lære noter, ei heller ville hun opptre på elevkonsertene. Så sånn ble det. Gitaren sto, sist jeg så etter, bak sofaen. Dessverre er også dette instrumentet blitt mishandlet av mine barn.

Bror min, rockeren, tror jeg kan spille litt gitar. Jeg er ikke sikker, men jeg er nokså sikker på at han i så fall spiller ganske uten noter. Svigerinnen min, min brors fru og mor til hans barn, er jeg sikker på at spiller etter noter. Hun er av det mer klassisk skolerte slaget, vil jeg si. Jeg tror faren hennes er en virtous, selv om jeg aldri har hørt ham utøve live (dog har jeg hørt ham på kassett (jada) på 80-tallet).

He he. Tipper de fleste som begynte å lese dette innlegget nå har falt av - jeg innser at det er i ferd med å blive for langt, og at viktigheten og relevansen er stupende. Men jeg kan ikke avslutte før jeg har berettet om den ultimate gitaropplevelsen fra barndommen. Den ble levert av den langsynte tanten til mine barn - hun som brakte lys og gitarspill inn i Bergljot-heimen i vår:

Frøken Frekkesen, det er det hun heter/het i Blogglandia (bloggen hennes er visst døende, dog har jeg ikke gitt opp håpet om at hun vil puste liv i den snart), satt øverst i trappa med Mims gitar over fanget. Hun var fire-fem år, kanskje, søt, lys og med tjukke brilleglass.

På den tiden var Frekkesten fremst i hjorden på søndagsskolen, hun var trolovet med sønnen til søndagsskolelæreren, og hun var lidenskapelig opptatt av Jesus:

Når frelseren kommer
og banker på mitt hjerte
og spør om hankan få komme inn
Da svarer jeg
ja, det kan du gjerne
kom inn i mitt hjerte og sinn
kom inn i mitt hjerte og sinn.


Frekkesen sang med pasjon og inderlighet, mens hun klasket på Mims ustemte gitar. jeg husker at hun var veldig søt - men litt komisk også. Hun har lagt om repertoaret noe siden begynnelsen av 80-tallet, Frekkesen, men hun kan spille gitar. Synge kan hun også. Og ekskjæresten, sønnen til søndagsskolelæreren, er trommeslager i et av nasjonens mest bejublede rockeband. Han har klart seg riktig bra etter bruddet fra min søster i anslagsvis 1982.

Bergljot kan noter, men hun kan ikke spille gitar. Bare så det er sagt. Dog har Bergljot en brokete fortid med elorgel, b-kornett og eufonium - for å nenvne noe. Og en om mulig enda mer brokete fortid med altsax og piano.

Akk ja. Takk for oppmerksomheten.

lørdag 23. oktober 2010

Seks korssting

I går skiftet Gemalen bandasje på den nysløyde foten min. Han er en hjelpsom fyr, og hadde nok sett fram til det øyeblikket lenge (han er naturfaglærer og dissekerer så ofte han kan).

Foten ser slettes ikke verst ut, synes jeg. Den er riktig nok fortsatt gul (jod?) etter operasjonen, men den fæle svineknoken ved stortårota er gone. Nå har jeg bare en lekker liten korsstingsøm der.

Seks sting. Det er jo ingenting. Jeg har født barn og blitt brodert før, for å si det sånn. Seks sting i foten er ingenting sammenlignet med snurpesøm i perleporten. Men fikk jeg sykemelding da? Neida.

Gemalen ble kun pålagt et midlertidig besøksforbud som for all del ikke burde vare for lenge - for da kunne man risikere at ting aldri gikk seg til. Man kunne bli permanent gjengrodd, kunne man få inntrykk av.

Vel, det får være nok om husflid for denne gang. Jeg har hatt en lengre telefonsamtale med fin fagre venninne Jorunn i dag, hun fantastiske med den hvite sofaen (som dessverre er blitt dynket i en kopp te, og følgelig ikke er så hvit over det hele lenger). Hun mener at det er litt dødt inne på Bergljot-bloggen for tiden.

"Jeg opplever jo ikke noe, så jeg har ikke noe å skrive om," argumenterer jeg (det er jo grenser for hvor mye man kan skrive om ei tå. Man vil jo ikke kjede sine lesere.)

"Men du kan jo skrive veldig mye veldig bra om veldig lite. Du er utrolig god til å koke suppe på en spiker," mener Jorunn, og påstår videre at hun er innom fjasebloggen mange ganger til dagen for å fange opp alle oppdateringer.

Huff og huff. Jeg kjenner at det bare er et spørsmål om tid før jeg begynner å listeblogge.

Hilsen Bergljot, som ikke har dusjet (har ikke lov) eller vært utendørs siden mandag. Og ja, det er fortsatt synd på meg, selv om tåa blir fin.

torsdag 21. oktober 2010

Om blogging i narkorus


Her om dagen blogget Trine om ullteppet som loer svære ulldotter oppi ullsofaen hennes. Et sårt innlegg, vil jeg si, der hun ber om gode, ømme råd fra Blogglandia.

Siden jeg var brilleløs og narkotikapåvirket da jeg leste innlegget (ja dere har vel sikkert fått med dere at jeg har vært gjennom en dramatisk stortåoperasjon?), mente jeg bestemt at det var en av Trines praktfulle saueputer som lå pent anrettet i bakgrunnen. Og der og da føltes det riktig å påpeke at ulldottene nok stammet fra putesauene.

Men au da! Det var visst ikke en sauepute. Ifølge Trines mor var motivet Trines nydelige tvillinger, altså Trines mors barnebarn. De loer trolig ikke.

Nå når jeg er nykter og bebrillet, skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne ta så feil. Unnskyld, Trine. Jeg skjemmes. Bildet over er en av Trines fantastiske saueputer, det er gjengitt uten tillatelse - men det er fordi jeg ønsker meg en sånn en til jul, og da må jeg jo vise hvilken en jeg mener (leser du, Mim? her kan du bestille).

Og sånn går nu dagan - - -

Takk for dypfølt empati etter gårsdagens innlegg. Slikt lindrer både Bergljot og Bergljots syke tå.

Jeg kan meddele at det er dritkjedelig å hinke rundt hjemme. Jeg er sur og synes synd på meg selv. Ikke har jeg fått dusjet, og ikke begriper jeg hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste fire ukene uten å tilte. Ikke ser jeg for meg at det blir noe særlig med blogginga heller - for hva skal jeg skrive om når jeg ikke opplever noe?

Det er grenser for hvor mye jeg kan dele om tå, helbred og daglige sysler i hjemmet. Jeg kan jo begynne å blogge lister, det har jeg hørt er vanlig i tørketider. Lister over favorittbøker, -filmer, -musikk, -skuespillere og sånt. Men siden jeg er noe kulturelt bakpå for tiden (helt siden jeg fikk ungene, egentlig), er neppe lister tingen.

Hvis jeg skulle listeblogge, måtte det blitt om barnebøker, -sanger, -filmer og tilsvarende. Gjesp. Det skal jeg ikke utsette dere for. Et alternativ til listene, er mimring. Jeg kan dele gylne øyeblikk fra en solfylt oppvekst og en jevnt over plettfri vandel (med unntak av to fartsbøter og noen flussete parkeringsbøter). Dobbeltgjesp.

Konklusjonen er som følger: Blir det tyst her inne, er det fordi det ikke skjer noe. Da er Bergljot på Facebook, eller hun spiller teite spill på mobilen. Forhåpentligvis blir dette så stusselig etterhvert at Bergljot heller begynner å lese, hekle eller sette bilder inn i album. Fuglene vet at det er nok å ta fatt i.

Og framdriften ellers? I morgen skal jeg skifte på tåa - eller mer presist, det oppdraget er outsourcet til Gemalen. Jeg er ikke klar for å se poten min ennå, den er sikkert både blå og hoven og full av sting. Lørdag har jeg lov til å dusje, og om halvannen uke skal jeg ta stingene. I tre uker har jeg bare lov å trø forsiktig på hælen, de tre ukene etterpå kan jeg trø nedpå med hele foten, men jeg har ikke lov til å rulle.

Kjøre bil kan jeg visst ikke gjøre på seks uker, så det blir drosje til jobben i starten. Ikke verst for ei stortå.

Men man får jo trøst av sine barn, da:

"Mamma, du er ikke så syk. Jeg har vært mye sykere enn deg, for jeg har hatt borreliose," minnet Vilikke meg om i går kveld. Hun har unektelig et poeng.

onsdag 20. oktober 2010

Operasjon tåverk

Så var tåa og omegn operert. Kirurgen var overmåtes fornøyd, selv er jeg usikker - hele foten er innbandasjert og Bergljot er blitt krøkkete krykkebruker.

All honnør til alle dem som klarer seg med en fot til daglig. Jeg føler meg grusomt funksjonshemmet og hjelpeløs. Og sånn blir det ei god stund framover, har jeg nå oppdaget.

Jeg har tatt ganske lett på dette her. Tåa er en liten ting, det må jo være grei skuring å fikse på den, har jeg tenkt. Hallo, hvor vanskelig kan det være. På konsultasjonen sa også kirurgen at inngrepet var lite, at det var gjort på en halvtime - og at jeg ville få en liten sykmelding etterpå.

Liten sykmelding? Jeg er ute av spill i fire uker!!! Deretter er jeg sykmeldt i halv stilling i fire uker til. Etterutdanningen går helt klart fløyten i denne omgang - og det gjør mye annet også, siden jeg ikke har lov til å kjøre bil før uti desember en gang.

For å dra det kronologisk: Gemalen og jeg møtte i Haugesund mandag formiddag, der ble jeg straks tildelt blå pysj og sendt til venterommet. De visste ikke når jeg skulle inn - men det kunne ta tid. Det gjorde det, to og en halv time ventet jeg før jeg ble leiet inn på operasjonsstuen. Der inne var det fem grønnkledte, med munnbind, og jeg holdt på å snu og løpe ut igjen.

Egentlig hadde de tenkt å bare lokalbedøve meg, men jeg sutret meg til narkose. Tross alt hadde jeg fastet i mange, mange timer - og det ville jeg ha betalt for. To - tre sniff i maska, og jeg flatet ut. Da hadde jeg noen hjerteovervåkingsknapper på overkroppen, veneflon i hånda og ganske bange anelser.

Det siste jeg hørte var operasjonssykepleieren ikke fant det riktige sagbladet. Mens jeg purket i narkosekoma, "delte de stortåens mellomfotben, i tillegg meislet de av fremspringet på denne. Derved ble tåen rettet opp. Det vil si at jeg ble påført et brudd i mellomfotbenet."

Jeg har foreløpig ikke fått se den nye foten min, da den var grundig bandasjert da jeg ble vekket opp fra de døde. Jeg var ganske ør i fletta, jeg skalv og hakket tenner. Men ellers var formen overraskende bra, særlig da jeg fikk kaffe og mat.

Så var det på med klærne, opp på krykkene og ned på apoteket for å hente Pinex Forte. For det ville gjøre vondt, sa de. Vondtene kom ikke før ved leggetid, men da kom de grundig. Første natt var ikke god. Gårsdagen var ikke veldig god, den heller - men jeg tror det verste er over nå.

Iallfall har jeg ikke pillet meg siden jeg la meg i går.

tirsdag 19. oktober 2010

Ikke død

Takk for all medkjensle i samband med utstrekkjingi av tåi mi!

Alt er vel med oss begge, altså tåa og meg.

Detaljene fra det dramatiske inngrepet kommer.

God natt.

søndag 17. oktober 2010

Tolv timer til tåa skal sløyes og fileteres

Akk ja. Så var Bergljot i gang med fasten. Om tolv timer befinner hun seg på dagkirurgisk, nybadet og blank, med høyre stortå i givakt. Gemalen er med som sjåfør og sjelesørger, og Madame Mim skal håndtere avkommet.

Mim er gjør sitt beste for å motivere, det skal hun ha:

"Bergljot, hvis det går bra med operasjonen din i morgen, skal jeg får operert tåa (hammertåa. Red. anm.) mi."

Hvis det går bra. Hvis det går bra, lover jeg å skrive et gripende innlegg om Livet på Lasarettet i morgen.

Na na.

Urbefolkninger og kosthold

Som sagt er jeg hos mor. Hos mor ser vi på NRK. Blant annet har vi sett på Den store reisen. Jeg har ikke tenkt å drøfte den etiske siden ved å lyskaste primitive samfunn og hvordan hvitinger fungerer i slike settinger.

Jeg vil bare si at jeg ikke hadde fikset det.

Jeg hadde ikke klart å tygge pinnedyr i Vanuatu (den stillehavsøya heter kanskje ikke akkurat det, jeg tar det igjen etter hukommelsen). Ikke hadde jeg klart å suge på geitetarmer i Gobi-ørkenen heller. Melgrauten i Sør-Etiopia hadde jeg nok klart å få i meg (det er jo ingen døde dyr i den), men ikke sauemelk blandet med blod (lokal styrkedrikk).

Forstå meg rett - jeg vet jeg kunne ha klappet ut kumøkk på hyttegulvet, og jeg skulle klart å sove ute. Jeg hadde også fikset fint å gå langt etter vann. Selv om jeg måtte ha gjort alt dette på tom mage.

Jeg minnes vagt en realityserie der noen ble sendt på fleske-camp eller Tjukkholmen med Kari Jaquessen (orker ikke sjekke stavingen, vet det er feil). Meg kunne de sendt til en hvilken som helst kjøttetende utbefolkning, og jeg hadde vært sylslank på tre dager.

Eller dau.

lørdag 16. oktober 2010

Gullrekka. Og porno.

Mor (Madame Mim) og Bergljot sitter i sofaen. Mim strikker mariusgenser nummer seks for høsten, Bergljot strikker ingenting for hun kan ikke strikke og drikke gin samtidig. Vi ser på detektimen på NRK og har det riktig så trivelig.

Mim dupper av innimellom (Tause vitner varer veldig lenge, til og med etter Kveldsnytt), Bergljot følger med for begge. Mim orienteres om framdrift og utvikling på mordfronten i våkne øyeblikk.

Underlig nok kvikner Mim til etter at morderne er fanget og detektimen forbi.

"Hva skal vi se på nå?" spør Mim. (Hun fekter med fjernkontrollen, og Bergljot får en snikende følelse av at Mim egentlig har bestemt seg.)

"Kanskje det der sjekkeprogrammet på NRK3? Det med hun komikeren som vil ha type?" foreslår Bergljot entusiastisk.

"Nei, ikke det. Det der musikkprogrammet fra 60-tallet. Det pleier å være bra. Men det liker vel ikke du?"

"Øh. Nei. Jeg har jo ikke sett det..."

(Mim klimprer i vei på fjernkontrollen, og 60-tallsprogrammet kommer opp. Det er underlige greier. En gjeng karer som er stygge på håret som synger ganske stygg musikk. Mim er enig - hun aaaaaner ikke hvem pop-gruppa er, de var iallfall aldri på Radio Luxembourg.)

"Vi får vel se på noe annet, da," sier Mim resignert, og zapper videre.

(Bergljot filosoferer over hvor mye som er skjedd på tv-fronten siden hun vokste opp her inne i indre Ryfylke. Da Bergljot var ung, fantes det bare NRK. Det var jo mange kanalknapper på tv-en, men alle tok inn NRK, i mer eller mindre skurrete grad. Videospiller var ikke en del av medietilbudet, da Mim på den tiden tok avstand fra slikt. Nå har hun resignert for teknologien og fått seg dvd-spiller. Hvem vet, kanskje hun får seg flatskjerm etterhvert også?)

Zap zap. Men hva i svarte...? Bergljot gulper gin og gisper, og Mim zapper febrilsk videre i rasende fart. Jammen er Mim kjapp i fingrene til å være i sekstiåra. Men Bergljot så jo hva det var. Det var noen (ja, flere enn to) som drev med puling inne i Mims fjernsynsapparat. Helt uten sladd gjorde de det, og i HD kvalitet på 40 tommers skjerm.

"Men Mim!!!! Har du porno på tv-en? Usladdet...?" kauker Bergljot.

"Jeg har jo fortalt at det av og til kommer slikt seint på kveldene og i helgene. Første gangen vi tullet oss inn på den kanalen, var akten filmet på så nært hold at din far ikke så hva det var de holdt på med. Enda han hadde brillene på seg og alt...," sier Mim forarget.

Mim er meget kritisk til pornografi, for å si det forsiktig. Bergljot er vokst opp i et anstendig hjem med minimalt med nakenhet og sedløyse.

Bergljot vrinsker av latter. Mim snøfter.

"Noen må blogge om dette, Mim, det forstår du vel?"

"Ja. Men du får gjøre det du. Jeg kan ikke."

Bergljot takker og bukker. Det er pigede ikke hver dag man får en slik historie, fra røynda, rekandes på ei fjøl.

fredag 15. oktober 2010

Heim til hu mor

Nå reiser jeg snart hjem til mor. Bare jeg, uten Gemalen og ungene. Husker ikke sist jeg dro hjem alene.

Mor har lammelår i ovnen og gin i skapet (konjakken ble visst borte da bror min var hjemme med tvillingbeibiene sine tidligere i uka). Jeg skal bidra med uovertruffent humør og bitter lemon. Så skal mor strikke (hun har satt seg fore å strikke mariusgenser til samtlige seks barnebarn) og jeg skal kanskje hekle. Eller noe.

Nevnte jeg at vi skal drikke gin?

Vi skal besøke farmor, og vi skal gå tur med Stella, som trolig er den eneste gardabikkja i Sør-Norge som er stuehund (foreløpig er hun ikke skjødehund). Stella liker nemlig ikke å sove ute - da bjeffer hun og går bananas.

(Bananas går hun forresten inne også, av og til, da herper hun blant annet dører. Men det er bare bra, for da blir de skiftet ut, og det var kanskje på tide? Så det er en mening med alt.)

Jeg skulle reist hjem oftere. Men ser at dagene og ukene går, og når helga kommer - ja da er vi ganske pumpa, hele gjengen. Dessuten ser jeg for meg at det er kav å ha oss også, De tre små griser lager både leven og kaos rundt seg.

Jeg skal spise frokost i morgenkåpa, og se på dårlige kåbbåifilmer på tv2 på formiddagen (mor liker kåbbåifilmer). Og så skal jeg gjemme fyrstikkene, slik at hun ikke kan fyre opp i atomreaktoren sin. Husker ikke om jeg har blogget om den før? Atomreaktoren er et beist av en ovn som er så effektiv at den ikke er til å være i hus med.

Og så skal jeg drikke litt gin, men ikke på formiddagene, altså. Vi er tross alt ikke helt ute og kjører, verken mor eller jeg.

Jeg hadde tenkt å begå litt husarbeid før avreise, litt gnikking og gnukking på badene og sånn. Men nå tror jeg at jeg ikke skal gjøre det likevel. Hallo, ingen av de jeg bor med bryr seg om støv og bøss og rot - så hva er poenget? Tross alt har jeg ryddet og vasket klær.

Blir det for ille, er det bare å ta en (støv)allergipille.

torsdag 14. oktober 2010

Bergljot skal under kniven

Ja da. Jeg lyver ikke.

Mandag klokken midt på dagen skal foten min beskjæres med meisel og øks og motorsag. Vi snakker ikke amputasjon, altså, doktoren skal bare kappe av noe overflødig brusk, flytte litt på en leddkapsel og stramme opp ei slapp sene. Så skal foten bli god som ny.

Bergljot har nemlig hallux valgus. Det høres ut som noe veldig sjeldent og eksotisk på latin - men siden jeg er blitt så åpen og ærlig i det siste, skal jeg fortelle hva lidelsen egentlig består i: Bergljot har skeiv stortå. Jau då.

Hallux er ifølge internetten en utpreget kjerringlidelse som ofte kommer i kombinasjon med hammertå (NBNBNB! Det har ikke Bergljot!).

Tilstanden oppstår ofte i førtiårene (kremt kremt), og den rammer særlig damer som har gått mye i for små sko, for spisse sko og/eller for høye sko. Og så er det et arvelig element ute og går i tillegg. Det er flust i skakke og misdannede tær i min familie, på begge sider, tror jeg. Derfor har det, i mitt tilfelle, neppe vært utslagsgivende at jeg er i flere generasjoner har gått i for små sko. (Hallo! Jeg er en nummer 37, uansett! Sånn er det bare. Au.)

Bergljot innehar de styggeste føttene i Nord-Europa, dette er blitt grundig og omstendelig omblogget her inne. Nå skal det bli andre boller. Eller rettere sagt annen bolle, for det er bare den ene labben som skal skjæres ned nå. Den andre får vente til den ene virker som den skal.

Jeg er forespeilet flere uker med spesialsåle under foten. Den skal visst ikke belastes, hvilket jo betyr at jeg sikkert skal gå på krykker. Hump hump. Det blir veldig moro i et hus på tre etasjer, kjenner jeg. Og etterpå må jeg visst gå i praktiske sko i mange måneder, til tåa har grodd fast i riktig vinkel eller hva man nå skal kalle det.

Jeg tror det blir fint å få føtter som ikke er vonde å gå på. Men jeg er jo litt bekymret for inngrepet. Jeg er jo aldri blitt skjært i før. Og så driver jo sykehusene og sparer så voldsomt for tiden - hva om de ikke vil gi meg nok dop? Jeg vil ha masse, masse dop. Og bind for øynene, slik at jeg ikke ser hva som skjer der nede i fotenden.

Og etterpå vil jeg ha premie.

Å nei og nei. Jeg skal etterutdannes!

Det går litt fort i svingene av og til. I går gikk jeg på jobb som vanlig, jeg leste eposten min som vanlig, så et fagtidsskrift - og der sto det om et etterutdanningsprogram på UiO.

"Nei det så kjekt ut," tenkte jeg, og gikk inn på internetten for å lese mer. Et kvarter seinere hadde jeg fått go fra jobben og Gemalen om å go for it - så nå er det visst ingen vei tilbake.

Ikke det at jeg vil tilbake. Men jeg er litt smånervøs, bare. For at de andre er flinkere enn meg, for at jeg ikke skal klare å henge med i svingene, for at jeg ikke skal få til oppgavene (ja da. Det blir visst hjemmearbeid. Gruppearbeid også).

Jeg har jo vært under utdanning tidligere, da satset jeg på en studieteknikk basert på skippertak og panikkhandlinger. Metodikken anbefales ikke andre; den gjør vondt, den er nervepirrende og den er slettes ikke gunstig for samvittigheten.

Denne gangen skal jeg jobbe jevnt og trutt, trur eg. Være Flittig-Lise. Jeg skal stille intelligente spørsmål på forelesningene og være aktiv i gruppediskusjonene. Trur eg. Jeg skal ikke utsette lesing og oppgaveskriving (jeg utsetter bestandig alt til siste liten), og jeg skal være fokusert og konsentrert. Eller noe.

Det går vel bra. Så lenge jeg slipper å lage powerpointpresentasjon...

onsdag 13. oktober 2010

Om forkastninger og appelsinhud og slikt

Here I am, som Marion Ravn ville ha kvitret. I den grad ravner kvitrer, mulig de kakler eller piper. Eller krakraer.

En sped, liten reiseskildring er vel på sin plass, tross alt har bloggen framstått som dau i halvannen uke nå. Bergljot har turnert i Pyreneene igjen - denne gangen ikke med jobben i direktoratet, men med et oljeselskap som begynner på S.

S leter ikke etter olje i nevnte fjellkjede - og direktoratet har heller ingen direkte engasjementer i denne delen av verden. Men det har seg sånn at Pyreneene har mange fellestrekk med undergrunnen på norsk sokkel, derfor blir geologer og lignende liksom litt klokere på hjemlige forhold ved å kikke på fjellsidene i nordre Spania.

Først fly til Barcelona. Så fire timer i buss til Ainsa, en fin liten by ved foten av fjellene. Gamlebyen er fra 1300-tallet, den er laget av stein, pyntet med blomster og den har ekte vollgrav (tørrlagt, men likevel) rundt seg.

Ainsa har et bittelite sentrum, ei svær elv og fjell på alle kanter (bombe). Her er det anslagsvis like mange hoteller og spisesteder som innbyggere. De har visst en turistsesong der oppe, men den er iallfall ikke på høsten.

Solen sto høyt på himmelen hele uka, og vi var ute hele dagen. Vi så på turbeditter og fluviale avsetninger, skifer og sandstein, gode reservoarer og dårlige reservoarer. Vi trampet rundt på løse stier i halvhøyt gras, vi tisset i buskene og og vi kløyv opp rødlige fjellsider for å se på steinstrukturer.

Bergljot er jo ingen geolog, må vite. Bergljot har kun daffelinja fra gymnaset (=samfunn uten matte) og noe høyskole etter det igjen. Selv etter dagevis i fjellene ser Bergljot bare fjell og stein når de andre ser formasjoner og forkastninger.

Litt overflatisk kunnskap har nok piplet inn i den realfaglige delen av hjernen (den har ligget brakk i noen år). Jeg babler i vei om Eocen, platetektonikk og Darcys lov, om turbeditter og injektitter og fuglene vet hva. Jeg skjønner jo ikke halvparten av det jeg selv tatler om, men det er fint å feike, liksom. Til noen stiller ekle oppfølgingsspørsmål.

Solen sto høyt på himmelen hele uka, og Bergljot ble frisk og rød i kinnene. Den sunne profilen avtok radikalt til kvelds, da gikk det i vin og gåselever og fisk servert med hode og hale og beingrind. Mye av inntaket er ettertrykkelig lagret rundt midjen og tilhørende herligheter.

Vi dro etterhvert til Barcelona for å reurbaniseres, der bodde vi på et hotell som heter B. Rett og slett. B var stilige saker, her var det design så det holdt! Badet var bokstavelig talt midt i soverommet - skulle man dusje privat, måtte man ty til en slags persienneløsning (se bildet).



Vannkranene var så avva at selv sivilingeniørene i S måtte ty til den vedlagte bruksanvisningen - og Bergljot presterte å forbrenne begge føttene sine i et fåfengt forsøk på å regulere temperaturen på vannet.

Design er jo en fin ting i mange sammenhenger. Men det jeg ikke begriper, er at de som lager hotelldesign er så lite opptatt av belysning. Det er ikke lett å sminke seg når det nesten ikke er lys på badet. Jeg strevde fælt med å finne meg selv i speilet.

Til gjengjeld hadde designeren boltret seg med lyskastere i sovegemakkene! Der var det et digert helfigurspeil med noen grusomme lanterner over. La meg si det sånn: Hver en bulk, forkastning og formasjon ble fremhevet. Cellulittene ble lyssatt fra alle vinkler.

Det må være mannfolk som lyssetter hotellrom! Tipper de vil ha det dunkelt på badet slik at de slipper å se sine egne nesehår. Siden de jevnt over er tilfredse med kroppene sine, synes det er det er flott å se seg selv i helfigur innrammet i lyset av 200 W pærer.

For all del, det er ikke bare B som har bommet på belysningen. Dette er et generelt hotellproblem, vil jeg si. Jeg fester nå min lit til fru Stordalen - håper hun får Petter'n til å gjøre noe med lampene på Choice-hotellene. En del klesbutikker har skjønt det; damer vil ha litt flatt lys når de skal se på seg selv uten klær. Vi har hverken ønske om eller behov for å se alt.

Det ble visst mye om fjell og hotell. Bergljot var hjemme fredag kveld, men la straks avgårde på høstferie i fjell, men uten hotell, med familien. Man lever da i tiden og forventer effektivitet. Nå venter nye dager som gressenke da Gemalen og avkommet har dratt til svigers.

Så nå skal det soves. Hola!

søndag 3. oktober 2010

Hola!

Bare sånn i forbifarten, før man eventuelt blåser på havet. Kofferten er pakket og vel så det, nettbanken er kontaktet (huff) og passet er spadd fram. Krise-AmEx-kortet (som skal erstatte det som plutselig hadde gått ut på dato) er ankommet fra Stockholm - alt ligger dermed til rette for en ny ekskursjon til Espana.

Eller - jeg vet jo ikke hva jeg skal reise i. Eller hvor skoa mine er (de praktiske, altså, jeg vet hvor alle de upraktiske er). Drosjen kommer før seks i morgen tidlig, noe som tilsier at det bær gjøres et søk nå før leggetid.

I helga har det vært så mye annet å gjøre enn å pakke. Vilhellerikke blir tre i morgen (hurra for beibien min), og hun er blitt feiret både vel og lenge. Faktisk er jeg kvalm ennå, enda jeg ikke har spist kake på sju timer.

Det blir vel sikkert ikke noe særlig til blogging de neste dagene. Ser for meg travle dager og tett program, dog ser jeg ikke for meg at det blir like mye fin som sist. Hallo, man lærer.

Na na!

fredag 1. oktober 2010

Farlige dyr i Pyreneene


...jeg har nå oppdaget at det er slanger oppi de der Pyreneene.

(The Crossed Viper, also known as the Common Viper and the European Adder (Vipera
berus) is a fairly small snake, rarely longer than 2ft, but are known to reach 3ft or so. The background colour ranges from grey and olive to yellow or brown, with a dark zigzag pattern running down the length of its back, and a 'v' or 'x' shape on the head region. Their food consists mainly of rodents, amphibians and lizards, although birds and their eggs are sometimes consumed.)


Jeg tror vi snakker spansk hoggorm, men jeg er ikke stø nok i engelsk til å være sikker. Disse spanske ormene eter ifølge turoperatørens HMS-notat firfirsler og øgler - og slikt er jo like nifst som selveste slangene.

Skorpioner har de også. Og hva betyr for eksempel at de er realtivt harmløse? På bildet ser dere en ekte spansk skorpion, lånt fra nettet (unnskyld).

(Scorpion venoms are geared towards activity in other arthropods and therefore most scorpions are relatively harmless to humans; stings produce only local effects (such as pain, numbness or swelling). Unless molested, scorpions are generally harmless and timid, and only make use of the sting for the purpose of killing prey. Generally, they will run from danger, or remain very still. Also if you want to pick anything up to look at then be very careful and exercise common sense.)

Ka farsken. Dette visste jeg ikke om sist jeg var der. Og jeg som gikk rundt i kortlivet Kari Traa-kortebukse og alt mulig.

Denne gangen tror jeg pigede det blir full survival suit. Hvis jeg da tar sjansen på å reise.