søndag 24. oktober 2010

Gitarglæde og diverse digresjoner

Vilikke ønsket seg gitar til femårsdagen sin - og fikk det, fra en lydhør tante som bor såpass langt borte at hun ikke trenger å være der når Vilikke "øver". Vilikke vil helst øve med publikum, og hun vil helst øve høylydt og hardt. Derfor forsvant hele gitaren i sommer en gang - den havnet på mystisk vis høyt oppe i et skap, litt sånn ute av syne.

(Bergljot er, som dere skjønner, tidvis en dårlig mor. Hun elsker sine barn, men det hender at hun glemmer å motivere og stimulere og bygge opp under selvfølelsen. Huff huff.)

Nylig var tante gitargiver på besøk. Hun oppdaget selvsagt instrumentet oppe i skapet, enda hun er ekstremt langsynt (gitaren var langt oppe i skapet, det var sikkert derfor hun fikk øye på den). Tante pekte på gitaren. Tante tok gitaren ned og ut. Og så har vi det gående igjen.

Vilikke spiller gitar med samme innlevelse som Bergljot kjevler eller elter når hun er sur. Hun angriper målbevisst, innbitt og hardt - helst alle strengene på en gang (og nei, ingen av dem er stemte, men det ville trolig ikke ha hatt noen effekt i dette tilfellet). Og hun synger. Høyt.

Siden det evig kjærlige storebroren har puttet en terning eller noe annet skramlende nedi gitarhuset, har instrumentet innebygget rytmeboks. Lytteropplevelsen blir dermed unik.

Vilikke er ingen utpreget sosialist (per nå, dette kan sikkert endre seg), så ingen får låne gitaren hennes. Faktisk får ingen ta i det engang. Dette respekteres naturligvis ikke - tvert imot fungerer det som en oppmuntring til å knabbe den når eiersken ikke følger med. Dermed har vi det gående også når Vilikke ikke "øver".

Vilhellerikke har for eksempel hatt et strålende nummer nå i formiddag: "Mamma er drooooooonnnnning. Og jeg er prinissssseeeessse," kauker hun, mens hun mishandler strengene.

"Pappa, da, hva er han? En hest?" spør jeg.

"Nehei, pappa er koooooonge," messer treåringen.

"Ja men det er dronningen som er sjefen og bestemmer?" lirker jeg, jeg har nemlig en ekkel mistanke om at mine barn ikke har oppfattet beslutningsprosessene i det bergljotske hjem.

"Koooonnggen er sjeeeefen," gauler min datter, den yngste.

Ja ha, ja. Dette ble litt sånn "lille speil på veggen der."

Sangen varte for øvrig ikke veldig mye lenger, da en amper førstegitarist treiv strengesleiva ut av grepet til sin lillesøster. Akk ja. Sånn kan et vakkert estetisk øyeblikk gå over, nesten helt av seg selv.

Vi har på en måte gitartradisjoner i familien. Min mormor spilte gitar, skillingsviser og den slags, tror jeg. Morfar spilte trekkspill. Jeg tror de i hovedsak var utøvende før min tid, for jeg kan ikke huske dem spille sammen.

Mor mi, Madame Mim, eier også en gitar, i fjor eller i forfjor gikk hun til og med i musikkskolen. Mim gjorde det klart for instruktøren at hun ikke var interessert i å lære noter, ei heller ville hun opptre på elevkonsertene. Så sånn ble det. Gitaren sto, sist jeg så etter, bak sofaen. Dessverre er også dette instrumentet blitt mishandlet av mine barn.

Bror min, rockeren, tror jeg kan spille litt gitar. Jeg er ikke sikker, men jeg er nokså sikker på at han i så fall spiller ganske uten noter. Svigerinnen min, min brors fru og mor til hans barn, er jeg sikker på at spiller etter noter. Hun er av det mer klassisk skolerte slaget, vil jeg si. Jeg tror faren hennes er en virtous, selv om jeg aldri har hørt ham utøve live (dog har jeg hørt ham på kassett (jada) på 80-tallet).

He he. Tipper de fleste som begynte å lese dette innlegget nå har falt av - jeg innser at det er i ferd med å blive for langt, og at viktigheten og relevansen er stupende. Men jeg kan ikke avslutte før jeg har berettet om den ultimate gitaropplevelsen fra barndommen. Den ble levert av den langsynte tanten til mine barn - hun som brakte lys og gitarspill inn i Bergljot-heimen i vår:

Frøken Frekkesen, det er det hun heter/het i Blogglandia (bloggen hennes er visst døende, dog har jeg ikke gitt opp håpet om at hun vil puste liv i den snart), satt øverst i trappa med Mims gitar over fanget. Hun var fire-fem år, kanskje, søt, lys og med tjukke brilleglass.

På den tiden var Frekkesten fremst i hjorden på søndagsskolen, hun var trolovet med sønnen til søndagsskolelæreren, og hun var lidenskapelig opptatt av Jesus:

Når frelseren kommer
og banker på mitt hjerte
og spør om hankan få komme inn
Da svarer jeg
ja, det kan du gjerne
kom inn i mitt hjerte og sinn
kom inn i mitt hjerte og sinn.


Frekkesen sang med pasjon og inderlighet, mens hun klasket på Mims ustemte gitar. jeg husker at hun var veldig søt - men litt komisk også. Hun har lagt om repertoaret noe siden begynnelsen av 80-tallet, Frekkesen, men hun kan spille gitar. Synge kan hun også. Og ekskjæresten, sønnen til søndagsskolelæreren, er trommeslager i et av nasjonens mest bejublede rockeband. Han har klart seg riktig bra etter bruddet fra min søster i anslagsvis 1982.

Bergljot kan noter, men hun kan ikke spille gitar. Bare så det er sagt. Dog har Bergljot en brokete fortid med elorgel, b-kornett og eufonium - for å nenvne noe. Og en om mulig enda mer brokete fortid med altsax og piano.

Akk ja. Takk for oppmerksomheten.

15 kommentarer:

Elisabeth, innerst i veien sa...

Ha ha, fornøyelig innlegg, helt gjennom og til slutten. Vi har en liten tromme her i heimen, det får holde.

Trine sa...

Med så levende ordlag, falt jeg ikke av et sekund. Faktisk! :) Gitar er for meg det kuleste instrumentet. Tenk så mye gøy man kan ha med gitar; det passer til alt og alle anledninger. Jeg har kjøpt goitar til mine store jenter. Tror Emilie har gitt opp. Men Oda er nok den mest rocka av jentene her - og den som drømmer om en popokarriere. Og jenta kan synge! Og kun spille litt gitar; hun øver hvertfall og gleder seg over hver gang hun får til et nytt grep. Og jeg digger det!!!! God søndag :*

Liv-Inger sa...

Hang med helt til bunnen, jeg. Du skriver så levende og fornøyelig, Bergljot! Og så holder du på nysgjerrigheta. Jeg for eksempel ble fryktelig nysgjerrig på hvem sønnen til søndagsskolelæreren er ;-)

Kos deg med gitarspilling i heimen! Du får trøste deg med at alt levenet har et høyere formål, nemlig å stimulere til kulturell overlegenhet - eller noe sånt...

Fortsatt god søndag!

Shy B sa...

Eg var med heilt til slutt, eg også. Flirer og humrer for meg sjølv. Eg har gitarmann, som spelte i diverse grupper i ungdommen, medan eg hang ved scenekanten. Diggar gitarspel, og Prince er nesten som Jimmy Henrix. Ungane har også prøvd seg på gitarspel her, men det ser dessverre ut som dei har arva meg...
Eg kan notar, men ikkje hjelp i det, når du spelar i ein dur og syng i ein annan, og slettes ikkje oppdager dettte sjølv!

Jonna sa...

Du glemte blokkfløyta! Erindrer minneverdige musikalske innslag på barneskolen.... (stakkars lærere som måtte høre på, og helst spa opp litt entusiasme)

Bergljot sa...

@Jonna: Så sant, så sant. Se den lille grisen ble løftet til store høyder. For ikke å glemme Griegs Morgenstemning...

@Liv Inger: Stikkord: Ompa til du dør.

Mette sa...

hehehe... ja, jeg foler med deg. Her i huset spiller tenaringen elektrisk gitar... Vi har lidd noen ar. Han er etterhvert blitt ganske flink, men hans musikalske smak er ikke den samme som opphavets. Her er det skrikende gitarsoloer og annet hyyyyyl i fri utfoldelse som gjelder. Selv om han KAN spille en "ordentlig" sang ogsa... Jeg lever i hapet om at hans musikalske smak vil "modnes" med tiden. Han har faktisk begynt a spille litt Eric Clapton og DET kan vi like. ;-) Sa hold ut - det er HAP!

Pia sa...

Ja, jeg begynte også å gruble på hvem den trommisen er...
Du får holde ut ungenes "spilling" - kanskje det blir noe stort?

Lina sa...

Jeg hang med selvfølgelig! :)

Jeg synes at det er et stoooort pluss å kunne spille et instrument. Den mannen jeg ender opp med, han må kunne spille gitar. Det står øverst på lista mi! Så la barna få spille daaaaaa.... ;) Hilsen hu langt borte som også slipper å høre på ....)

Jeg spiller også litt gitar forøvrig..

Marianne sa...

Hahaha, nydelig innlegg må jeg si! Og jeg liker innføringen i den Bergljotske slektas gitarkunnskaper.
Alltid greit å ha med seg inn i en ny uke det!

Her går det foreløpig i lyd-leker ala "en bil som spiller Ol'McDonald hver gang du tar i den"; man KAN bli gal av slikt og.
Men ikke jeg.
Neida; alt min sønn har og tar i blir tatt i mot med hjertefryd og lykke fra min side.
Så er det sagt.

Liv-Inger sa...

Ompa, ja! Kult! Ikke en hvilken som helst trommeslager altså! Da har jo jeg til og med sett han live, hele to ganger! Lite visste jeg da at han fort kunne ha blitt Bergljots svigerbror! It´s a small world after all!

Heidi sa...

Her i huset var det far som ville at mellomdatter skulle spille gitar, elektrisk sådan. Og som mot mors vilje kjøpte utstyr i dyre dommer til bursdagen. Spilling derimot ble det heller lita av, selv om det som faktisk ble spilt ikke var så helt ille... ;o)

Trollmora sa...

du skriver så underholdende! Storkoser meg jeg! Her har mellomtrollet keyboard. . . Sukk. . .

Ingrid sa...

He he! Eg forstår at det sitter ei her og er sjukemeldt, som har tid til slike lange blogg-innlegg!
Kjekt med gitar! På avstand iallfal. Her i huset har vi nettopp fått solgt trommesettet til gutungen! Jippi!! :D

Homla sa...

Hehe - artig og jeg hang også med selv om jeg ble litt ukonsentrert mot slutten da jeg egentlig var mest opptatt av å tenke på hvem trommissen var;)
Gitar hhar Snuppa her også.
Den ligger gjemt i skapet, - sammen blokkfløyte, munnspill og minitrekkspill:P