Jeg har vært hos schweigers i påsken. Vaniljedeigen skulle sparkle, og han så helst at vi rømte landet. Eller iallfall landsdelen.
Jeg må vel si at det gikk ganske greit det hele, iallfall sett i lys av forventningene. Ingen av ungene spydde i bilden i løpet av de treogenhalve timene turen nordover tok. Jeg klarte å røske dem ut av bilen, samle dem sammen og stappe dem inn igjen og tjore dem i setene under begge ferjeoverfartene. Ikke punkterte vi, ikke, krasjet vi og ikke kranglet vi.
Jeg skal ikke trette mine tre sporadiske lesere med detaljer fra påsketuren, det blir for drøyt. Men jeg kan røpe at de to eldste nå er blitt introdusert for Nugatti (fandens verk), og at jeg sliter med å få dem til å tro at det ikke finnes slikt i vår del av landet. Ungene har også fått mistanke om at det går an å spise godteri på andre dager enn lørdager. Til nå har alle former for snop blitt omtalt som lørdagsgodt hjemme hos oss, og det har virket etter hensikten.
Schweigermutter og jeg har oppdratt litt hver for oss, involveringen har vært noe drøy etter min smak fra tid til annen. Heldigvis er jeg blitt 40, og det betyr at jeg har tyngde og erfaring nok til å si ifra når det går over stokk og stein og alle støvleskaft.
Vi var masse ute, og det var deilig. Kostas og Vilikke mekket litervis med parfyme (alt gikk i gryta, for å si det sånn) og Pingu har disset og gravd og vandret og klatret over det hele. Jeg kunne trengt litt av hennes energinivå og pågangsmot. Vaniljedeigen kom oppover etter noen dager, og det var finfint. Jeg har nå liksom vent meg til å ha ham rundt meg, og det kjennes lite ensamt når han er borte på et vis.
Neste år blir det påske i luftslottet. Det skal bli bra, kjenner jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar