Møkkabil

I dag fikk jeg motorstopp på E39, midt i fredagsrøsjet på vei hjem fra jobb. Pysjåen ville plutselig ikke mer, den døde i overgangen mellom første og andre gir. Jeg røska og reiv i girstanga. vrei på tenninga i alle retninger, men doningen sto.

Jeg kjente at jeg ble lilla i fjeset og at jeg fikk åndenød. Bilene sneglet forbi meg på begge sider, både i påkjøringsfila og på racerstripa til høyre. Alle så på meg, men ingen stoppa. Bortsett fra én, men han kom seg nesten ikke bort til meg siden ingen stoppa for ham heller. Møkkafolk.

Så ble det jo full pakke da, med varselblink og trekant (takk og lov så fant jeg den nederst og innerst i bagasjerommet, ren flax). Den snille hjelpemannen trøstet meg og sa at han hadde sett desperasjonen i blikket mitt i sladrespeilet sitt. Så hadde han tenkt på kona si og hvordan hun antakelig hadde følt seg i en slik situasjon. Og han fikk seg altså ikke til å kjøre videre.

Snille mannen kjørte meg hjem, jeg ringte NAF (ikke bra for immidsjet å være medlem der, men veldig bra for forsikringssatsen på motorsykkelen). Men de kunne jo ikke hente bilen siden jeg hadde nøkkelen i veska. Så var det litt bla bla bla og fram og tilbake, før gemalen kjørte oss tilbake til åstedet for å legge ut nøkkel til redningsmennene. Han insisterte på å prøve å få gang på bilen, enda jeg, surt, sa at det ville være fåfengt.

Men sannelig fikk han bilen til å gå!!! Dobbelt møkkabil. Ikke bare stopper den, den tillater seg å starte på kommando fra Husets Herre. Møkkagreier.

Men jeg tillater meg jo å være litt lettet over at vi kanskje har spart noen tusenlapper, inntil videre. Det er tross alt ganske fint.