Pingu holder meg våken på nettene. Hadde ikke vaniljedeigen sovet så tungt som han beviselig gjør, hadde hun holdt ham våken også. Hadde Pingu vært blid og selskapssyk, hadde jeg taklet det. Men neida. Hun er illsint og selskapssyk, og ikke spesielt håndterbar.
Jeg går rundt og føler meg vekselsvis full og bakfull. Med plommeøyne og hengehode. Og jeg lurer på hva vi har gjort feil denne gangen, som har fått en unge som ikke skjønner at hun skal sove når det er mørkt. Og som skriker, sparker av seg dyna og ikke vil holdes.
Jeg er ikke spesielt tålmodig. Aller minst tålmodig er jeg om natten. Hvis ikke Pingu tar til vettet snart, er det en viss fare for at hun averteres på finn.no under vignetten "Gis bort". Med fullt utstyr. Tenker jeg når det er natt.
Men når det blir dag igjen, tenker jeg mest på noe annet. På at hun er yndig og søt, og at jeg er glad for at hun er min. Det er vel en del av morsinstinktet, det der, at vi er glade for/i avkommet, selv om de medfører en del styr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar