Her forleden kjøpte jeg mine første to sofapynteputer. Jeg syntes det ble ganske fint oppi sofaen min, og henfalt til tanker om hvorfor jeg aldri har gjort det før. Årsaken er definitivt (Les: DEFININTIVT) ikke at jeg ikke kommer fra et møblert hjem, for det gjør jeg, men heller det at jeg seint utvikla på enkelte områder.
For eksempel var jeg over 30 da jeg lærte meg å lage saus fra bunnen av (jeg behersker fortsatt bare brun og hvit og Toro sine), og jeg har til dags dato aldri tilberedt ei steik. Jeg har heller aldri stekt ribbe, pinnekjøtt, kalkun eller andre mater som må innom ovnen (bortsett fra pizza og sånne lettvintgreier, selvsagt).
Jeg ser jo at det er mye jeg burde/kunne ha kunnet om jeg hadde anstrengt meg litt, tross alt er jeg passert 40 og per definisjon nesten middelaldrende. En årsak til at jeg ikke har stresset det mer, er at halvdelen er flink til sånt. Derfor trenger jeg liksom ikke å kunne lage mat.
Men jeg vet at hvis jeg hadde giddet å lære meg å steke ribbe, for eksempel, så hadde jeg ikke trengt to timers tv-sending hver lille juleaften for å beherske svoren. Hallo - hvor vanskelig kan det være å få den sprø? Og har ikke folk internett, om de lurer?
Og er ribbe egentlig så veldig godt, egentlig, selv om svoren er sprø? Det synes ikke jeg. Men akevitt er bra, så voksen er jeg.
onsdag 23. desember 2009
tirsdag 22. desember 2009
Møkkasnø
Hvis noen har sett en bitteliten rød Peugeot komme seilende over snøfennene mellom Sola og Ullandhaug, er det antakelig meg (NB! illustrasjonsfoto). Jeg kjører ikke fort, neida, for jeg er skrekkslagen over alt dette glatte, og rumpa på bilen slipper veien bare jeg tenker på å svinge eller stoppe. Jeg klamrer meg fast i rattet og har nesa helt borti vinduet, kroppen er spent som en streng. Jeg hater, i leksikalsk forstand.
Halvdelen påstår at Peugeoten har de beste vinterdekkene i husstanden, men det er får jeg meg ikke til å tro, all den tid han faktisk ikke har skiftet dekk på den ennå. Det betyr at jeg enten har noen slappe helårsdekk - eller at jeg faktisk kjører rundt på sommerdekk. Jeg ser ikke forskjell, så samme kan det være.
Det verste med å kjøre pygmebil i snøhelvetet er ikke ikke isen på veiene. Neida, det er sporene og snøen i veibanen. Bilen krenger fra veikant til veikant, og jeg ber til høyere makter om at jeg ikke skal ende i en stolpe og dø nå sånn like før jul (det er kanskje ikke så veldig sannsynlig å dø i 32 kilometer i timen, men man kan jo være uheldig). Jeg har jo ikke kjøpt alle pakkene engang.
Det aller aller versteste med snøogisogsporhelvetet er forresten at det alltid ligger en feit SUV og dytter seg inntil bilrompa sånn for å markere at han er større og sterkere enn meg og at jeg kjører seint. Jeg hater SUV-er, for meg må de bare kjøre forbi, jeg vil bare ikke ha dem på støtfangeren når jeg tror jeg er i ferd med å dø i trafikken.
Og mens jeg nå snakker om alt jeg hater, vil jeg gjerne legge til at jeg er møkka lei av å høre trøndere og østlendinger klage over hvor dårlige vi vestlendinger er til å kjøre på vinterføre. Hvor god kan man egentlig bli, når det er snødekke sånn cirka tre dager per år? Vi får jo normalt ikke øvd oss så veldig. Og jeg synes østlendinger og trøndere er utrolig dårlige til å kjøre når det ikke er is og snø i veien. Det er mesteparten av året de fleste steder.
Halvdelen påstår at Peugeoten har de beste vinterdekkene i husstanden, men det er får jeg meg ikke til å tro, all den tid han faktisk ikke har skiftet dekk på den ennå. Det betyr at jeg enten har noen slappe helårsdekk - eller at jeg faktisk kjører rundt på sommerdekk. Jeg ser ikke forskjell, så samme kan det være.
Det verste med å kjøre pygmebil i snøhelvetet er ikke ikke isen på veiene. Neida, det er sporene og snøen i veibanen. Bilen krenger fra veikant til veikant, og jeg ber til høyere makter om at jeg ikke skal ende i en stolpe og dø nå sånn like før jul (det er kanskje ikke så veldig sannsynlig å dø i 32 kilometer i timen, men man kan jo være uheldig). Jeg har jo ikke kjøpt alle pakkene engang.
Det aller aller versteste med snøogisogsporhelvetet er forresten at det alltid ligger en feit SUV og dytter seg inntil bilrompa sånn for å markere at han er større og sterkere enn meg og at jeg kjører seint. Jeg hater SUV-er, for meg må de bare kjøre forbi, jeg vil bare ikke ha dem på støtfangeren når jeg tror jeg er i ferd med å dø i trafikken.
Og mens jeg nå snakker om alt jeg hater, vil jeg gjerne legge til at jeg er møkka lei av å høre trøndere og østlendinger klage over hvor dårlige vi vestlendinger er til å kjøre på vinterføre. Hvor god kan man egentlig bli, når det er snødekke sånn cirka tre dager per år? Vi får jo normalt ikke øvd oss så veldig. Og jeg synes østlendinger og trøndere er utrolig dårlige til å kjøre når det ikke er is og snø i veien. Det er mesteparten av året de fleste steder.
mandag 14. desember 2009
Tenner
Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet om familiens tenner her inne, jeg har visst aldeles forsømt meg, så her kommer en statusrapport:
Bergljot har hatt siste time hos rotfyllerne i dag, og har en regning på flerfoldige tusen i vesken. Hele familien kunne bodd på hotell i en uke for det jeg har brukt på tannlege denne høsten.
Kostas har vært dypt fortvilet i lenger tid fordi han ikke har mistet en eneste tann ("og ein i klassen har mista åtte!"). Nå ser dette ut til å gå seg til, nå har han plutselig tre løse på en gang.
Vilikke slo seg i munnen i går, og den ene tannen i overmunnen må få fred og ro nå sånn at den ikke detter ut før Kostas sine. Det hadde virkelig vært krise om hun skulle miste en tann før ham.
Pingu Vilhellerikke har snart norgesrekord i ikke å få tenner i det heletatt. Hun fikk sin første tann etter at hun fylte året, og på toårsdagen hadde hun bare 12 av 20 melketenner. Men nå kommer det seg! fire hjørnetenner og en toårsjeksel har brutt gjennom. Kanskje jeg kan slutte med ammingen nå?
Halvdelens tenner er i god form, tror jeg, han har iallfall ikke klaget. Dersom det skulle komme noe nytt derfra, skal jeg meddele det så fort jeg kan.
fredag 11. desember 2009
Trulova
Husker dere Maria møy og hennes trolovede, som ikke fant noe ledig rom i herberget ei jul for ganske lenge siden? Apropos jul og trolovelser; vaniljedeigen fridde til moi julaften for ti år siden. Det blir et slags jubileum i år, vil jeg si. Han gjorde det på ganske offentlig vis, ringene lå innpakket under treet. I prinsippet betyr det at hans ring egentlig er min, men jeg lar ham aller nådigst (les: pålegger ham å) gå med den.
Mannen fridde etter under et års bekjentskap, og det var nok flaks for meg siden jeg ikke er sikker på at han hadde tatt den manøveren om vi hadde brukt mer tid på å bli kjent. Han hadde fått grønt lys av bonusbarnet, som da var åtte år, og jeg tipper han var ganske sikker på utfallet. Hjemme på farsgarden syntes alle det var stas at Bergljot ble ringmerket, men vi var godt nede i champagneflaska før det gikk opp for far min at trolovelsen innebar bryllup, og at dette kunne få betydelige økonomiske konsekvenser for ham i nær framtid.
Det var fint å bli fridd til, for mitt vedkommende regner jeg med at det er en av disse "engangilivetgreiene". Det som også er fint, er at episoden finnes på tape, lillebror Hjørdis hadde nemlig fått videokamerat til jul, og han filmet alt han kom over på den tiden. Også ting han ikke burde ha filmet - for eksempel episoden ved telefonen. Den forløp seg som følger: Vaniljedeigen og jeg hadde fått ringene på oss og var ganske opprømte. Så ringer telefonen. Far tar den - og jeg hører i ørska at han sier noe sånn som at "og nå har hun nettopp forlovet seg."
Joda, det var en som ringte til meg, og jada, det var en forsmådd eks (fra flere år tilbake i tid)som der og da ønsket seg en forklaring på hvorfor det ikke kunne bli oss. Jeg sto nå der med ringen min og var ganske så knapp og avvisende. Innslaget ser litt snodig ut på filmen til Hjørdis; jeg er stram i maska, hvit rundt munnen og kjeften går som en mitraljøse.
Jammen bra at dette var i videokassettiden, og at det er lite sannsynlig at noen lenger besitter utstyr som gjør dem i stand til å se snutten. Selv om det sikkert kunne vært forfriskende i forbindelse med tiårsjubileet.
Mannen fridde etter under et års bekjentskap, og det var nok flaks for meg siden jeg ikke er sikker på at han hadde tatt den manøveren om vi hadde brukt mer tid på å bli kjent. Han hadde fått grønt lys av bonusbarnet, som da var åtte år, og jeg tipper han var ganske sikker på utfallet. Hjemme på farsgarden syntes alle det var stas at Bergljot ble ringmerket, men vi var godt nede i champagneflaska før det gikk opp for far min at trolovelsen innebar bryllup, og at dette kunne få betydelige økonomiske konsekvenser for ham i nær framtid.
Det var fint å bli fridd til, for mitt vedkommende regner jeg med at det er en av disse "engangilivetgreiene". Det som også er fint, er at episoden finnes på tape, lillebror Hjørdis hadde nemlig fått videokamerat til jul, og han filmet alt han kom over på den tiden. Også ting han ikke burde ha filmet - for eksempel episoden ved telefonen. Den forløp seg som følger: Vaniljedeigen og jeg hadde fått ringene på oss og var ganske opprømte. Så ringer telefonen. Far tar den - og jeg hører i ørska at han sier noe sånn som at "og nå har hun nettopp forlovet seg."
Joda, det var en som ringte til meg, og jada, det var en forsmådd eks (fra flere år tilbake i tid)som der og da ønsket seg en forklaring på hvorfor det ikke kunne bli oss. Jeg sto nå der med ringen min og var ganske så knapp og avvisende. Innslaget ser litt snodig ut på filmen til Hjørdis; jeg er stram i maska, hvit rundt munnen og kjeften går som en mitraljøse.
Jammen bra at dette var i videokassettiden, og at det er lite sannsynlig at noen lenger besitter utstyr som gjør dem i stand til å se snutten. Selv om det sikkert kunne vært forfriskende i forbindelse med tiårsjubileet.
onsdag 9. desember 2009
Kjære Bærækk...
...som du kanskje har fått med deg, får du Nobels fredpris i år (selv om du strengt tatt ikke har gjort så mye fredelig ennå, du har bare snakket). Vi håper du er glad for å bli priset, for du skal vite at det henger høyt. Norge er verdens beste land å bo i (ifølge FN), det er typisk norsk å være god (ifølge Gro) og det er vi som gir aller mest til de fattige i hele verden per innbygger.
Vi er kollektivt forskrekket og ikke så rent lite krenket over here over at du ikke har uttrykt mer begeistring over at nettopp du har fått prisen (som ikke alle mener at du fortjener engang, siden du til nå bare har snakket om fred). Her bruker vi billions of dollars på å sikre nasjonen mot muslimer og andre attentatsmenn slik at du kan komme hit og hente premien din, og så er det så vidt du gidder å komme engang. Ikke vil du på utstilling, ikke på konsert, ikke vil du intervjues og ikke vil du hilse på kongen, Mr Harold.
Det er kanskje sånn at du er verdens mektigste statsleder, men det imponerer ikke oss i verdens beste land så mye at vi forstår hvorfor du ser deg nødt til å prioritere annerledes enn å bruse med fjærene dine her. Vi har i grunnen vanskelig for å forstå at noe kan være viktigere enn å være right here right now. Sånn cirka en gang i året ser hele verden på oss in Norway, og det er når vi hedrer fredsapostler fra fjern og nær. Det sier seg selv at det ikke passer veldig bra at hovedattraksjonen - du, Bærækk - ikke spiller med og viser deg fram sånn at vi kan få sole oss i den solbrune glansen din eller hva det nå var Silvio kalte det den gangen han bannet i kirken eller gikk over streken eller tøyde strikken eller hva det nå var han gjorde.
Vi forventer at du tar til sans og forsamling, for vi har virkelig anstrengt oss for å gjøre det koselig for deg her. Og vi er redde for at verden ler av oss nå, verdens beste og peneste land, og synes vi ligner på ei stivpynta brud som nærmest blir forlatt ved alteret av verdens mektigste mann.
Du har kanskje ikke tenkt på det, men det er mye sannsynlig at du faktisk er norsk, for vet du at det faktisk var vi, verdens beste land, som i hovedsaklig befolket Æmerikka i gamle dager? Jeg har selv flere slektninger over there, i traktene rundt Nju Jork. Sett i det perspektivet kan det opplevers som ganske svikefullt at du heller vil redde verden eller gjøre andre presidensielle ting enn se på alt det kjekke vi har stelt i stand for deg.
I det hele er denne likegyldigheten din ganske sårende og smertefull for oss i verdens beste land. Så det så.
Vi er kollektivt forskrekket og ikke så rent lite krenket over here over at du ikke har uttrykt mer begeistring over at nettopp du har fått prisen (som ikke alle mener at du fortjener engang, siden du til nå bare har snakket om fred). Her bruker vi billions of dollars på å sikre nasjonen mot muslimer og andre attentatsmenn slik at du kan komme hit og hente premien din, og så er det så vidt du gidder å komme engang. Ikke vil du på utstilling, ikke på konsert, ikke vil du intervjues og ikke vil du hilse på kongen, Mr Harold.
Det er kanskje sånn at du er verdens mektigste statsleder, men det imponerer ikke oss i verdens beste land så mye at vi forstår hvorfor du ser deg nødt til å prioritere annerledes enn å bruse med fjærene dine her. Vi har i grunnen vanskelig for å forstå at noe kan være viktigere enn å være right here right now. Sånn cirka en gang i året ser hele verden på oss in Norway, og det er når vi hedrer fredsapostler fra fjern og nær. Det sier seg selv at det ikke passer veldig bra at hovedattraksjonen - du, Bærækk - ikke spiller med og viser deg fram sånn at vi kan få sole oss i den solbrune glansen din eller hva det nå var Silvio kalte det den gangen han bannet i kirken eller gikk over streken eller tøyde strikken eller hva det nå var han gjorde.
Vi forventer at du tar til sans og forsamling, for vi har virkelig anstrengt oss for å gjøre det koselig for deg her. Og vi er redde for at verden ler av oss nå, verdens beste og peneste land, og synes vi ligner på ei stivpynta brud som nærmest blir forlatt ved alteret av verdens mektigste mann.
Du har kanskje ikke tenkt på det, men det er mye sannsynlig at du faktisk er norsk, for vet du at det faktisk var vi, verdens beste land, som i hovedsaklig befolket Æmerikka i gamle dager? Jeg har selv flere slektninger over there, i traktene rundt Nju Jork. Sett i det perspektivet kan det opplevers som ganske svikefullt at du heller vil redde verden eller gjøre andre presidensielle ting enn se på alt det kjekke vi har stelt i stand for deg.
I det hele er denne likegyldigheten din ganske sårende og smertefull for oss i verdens beste land. Så det så.
tirsdag 8. desember 2009
Pus er død
I går reiste Tabasco til de evige jaktmarker. Det kom på en måte litt brått på, men på en måte ikke - tross alt var han fjortenogethalvt år gammel, og de lever jo ikke evig. Pus var i dårlig form den siste tiden, spiste lite og hadde vondt for å gå. Veterinæren fant to kuler i magen hans - han antok det var kreft - og anbefalte avliving. Så sånn ble det.
Jeg har hatt Tabasco siden jeg var 26 og han var 6 uker, han var på en måte den første babyen min. I begynnelsen drasset jeg ham med meg over alt, han var med på jobben og stort sett hvor jeg fartet. Han var en stor og tjukk og særdeles fin pus som likte potetskrell, paprika og mais.
Nå synes jeg at jeg hører skrittene hans i huset, og jeg hører ham male. Huset er litt tomt nå, og jeg har ennå ikke fått meg til å ta bort matskålen hans. Jeg sier til meg selv at pus var syk og gammel og at han har hatt et godt liv og at det var det eneste riktige å gjøre.
Men det er trist likvel.
Jeg har hatt Tabasco siden jeg var 26 og han var 6 uker, han var på en måte den første babyen min. I begynnelsen drasset jeg ham med meg over alt, han var med på jobben og stort sett hvor jeg fartet. Han var en stor og tjukk og særdeles fin pus som likte potetskrell, paprika og mais.
Nå synes jeg at jeg hører skrittene hans i huset, og jeg hører ham male. Huset er litt tomt nå, og jeg har ennå ikke fått meg til å ta bort matskålen hans. Jeg sier til meg selv at pus var syk og gammel og at han har hatt et godt liv og at det var det eneste riktige å gjøre.
Men det er trist likvel.
fredag 4. desember 2009
Erkjennelse
Jeg har i lang tid hevdet - og trodd - at en støvsuger i stor grad kan erstatte bøtte og vann. Etter å ha moppet over deler av undergrunnen i heimen - og med egne øyne sett fargen på både mop og vann - er det bare å innse: Jeg har tatt feil.
Hører dere at jeg innrømmer det? Jeg har tatt feil.
For ordens skyld: Solstrålen til høyre er IKKE meg. Jeg har ikke det uttrykket i åsynet når jeg renoverer husoghjem.
Blåveis
Pingu Vilhellerikke har pådratt seg blåveis. Vi vet ikke helt hva som skjedde, hun er ikke snakkekyndig nok til å fortelle det. Vilikke var til stede og antakelig deltakende, men hun snurper truten sammen og nekter å gjøre rede for hendelsesforløpet.
Personlig synes jeg at blåveiser er en del av livet - så lenge de oppstår under lek, og så lenge de blåveisede er er unger. De små skal buldre rundt og utforske omgivelsene, og da går de av og til på en smell. Voldsrelaterte blekkauger er jeg imot, både når det gjelder unger og voksne.
Desember er kommet over oss, og da skulle man jo ha vært i gang med juleposten. Som mange andre småbarnsforeldre pleier vi å prakke bilder av ungene våre på slekt og venner, det er en del av pakken. Jeg vet ikke helt hva det blir til i år. Selv om jeg synes at barn godt kan ha blåveis, har jeg ikke lyst til at de skal ha det på julekortbildet. Da skal de se ut som glansbilder.
Jeg bekymrer meg stadig over at vi ikke har fått tatt julekortbilder. Og at det nærmer seg deadline, for kortene skal jo skrives (jeg er imot masseutsendelser uten personlig tekst) og, ikke minst, postes. Halvdelen pleier å ta bildene (bortsett fra i 2006, da han ikke fikk fingeren ut og vi følgelig ikke sendte julekort), jeg skriver de fleste og sørger for at konvoluttene får frimerke og adresse på seg. Halvdelen poster.
Jeg tipper det blir kort med sommerbilder fra oss i år (hvis det da blir kort), og at kortene vil bli utformet med flere separate fotos siden vi aldri klarer å få alle tre til å se brukbare ut samtidig på samme bilde. Det er alltid en eller flere som skjærer grimaser eller rekker tunge eller snur seg andre veien eller knuffer eller erter eller blunker.
Alternativt kan vi ta en Øystein: Han sendte julkort ut i februar et år, der han kunngjorde at dette var gjort i den hensikt å være tidlig ute for å spare seg arbeid i desember. Ikke så dumt, egentlig :-)
Personlig synes jeg at blåveiser er en del av livet - så lenge de oppstår under lek, og så lenge de blåveisede er er unger. De små skal buldre rundt og utforske omgivelsene, og da går de av og til på en smell. Voldsrelaterte blekkauger er jeg imot, både når det gjelder unger og voksne.
Desember er kommet over oss, og da skulle man jo ha vært i gang med juleposten. Som mange andre småbarnsforeldre pleier vi å prakke bilder av ungene våre på slekt og venner, det er en del av pakken. Jeg vet ikke helt hva det blir til i år. Selv om jeg synes at barn godt kan ha blåveis, har jeg ikke lyst til at de skal ha det på julekortbildet. Da skal de se ut som glansbilder.
Jeg bekymrer meg stadig over at vi ikke har fått tatt julekortbilder. Og at det nærmer seg deadline, for kortene skal jo skrives (jeg er imot masseutsendelser uten personlig tekst) og, ikke minst, postes. Halvdelen pleier å ta bildene (bortsett fra i 2006, da han ikke fikk fingeren ut og vi følgelig ikke sendte julekort), jeg skriver de fleste og sørger for at konvoluttene får frimerke og adresse på seg. Halvdelen poster.
Jeg tipper det blir kort med sommerbilder fra oss i år (hvis det da blir kort), og at kortene vil bli utformet med flere separate fotos siden vi aldri klarer å få alle tre til å se brukbare ut samtidig på samme bilde. Det er alltid en eller flere som skjærer grimaser eller rekker tunge eller snur seg andre veien eller knuffer eller erter eller blunker.
Alternativt kan vi ta en Øystein: Han sendte julkort ut i februar et år, der han kunngjorde at dette var gjort i den hensikt å være tidlig ute for å spare seg arbeid i desember. Ikke så dumt, egentlig :-)
onsdag 2. desember 2009
Blond
Under oppholdet i Øst-Europa gjorde jeg meg noen tanker om blondskap. Personlig er jeg en ekte blondine på flere vis, selv om nyansen har falmet og mørknet etterhvert som ungene har strømmet på. Dessverre har ikke huden mørknet i takt med håret.
(I opprørsalderen hadde jeg både lilla, røde, hvite og svarte hårperioder, i ettertid ser jeg at jeg godt kunne spart meg for det meste av det der. Iallfall burde jeg ha konsultert frisør før gikk i gang.)
MEN: Jeg skjønner jo at blondt er attraktivt i deler av verden, sikkert mest der det ikke er så utbredt. Bulgarsk blond, den gulblekede varianten som ofte kommer i kombinasjon med brune øyne, brun(krem) hud og svarte bryn var utbredt i Budapest. Mange burde latt være, synes jeg, men de om det.
Også i Asia ser det ut til at blond is beautiful (det har jeg sett på tv). Der liker de den mer rødblonde varianten. Pent er det ikke, faktisk ganske gyselig. Men jeg tenker at de sikkert bare er opprørske.
Jeg skal bli opprørsk igjen når jeg blir sølvblond, tenker jeg. Den slags blondskap vil jeg ikke ha.
(I opprørsalderen hadde jeg både lilla, røde, hvite og svarte hårperioder, i ettertid ser jeg at jeg godt kunne spart meg for det meste av det der. Iallfall burde jeg ha konsultert frisør før gikk i gang.)
MEN: Jeg skjønner jo at blondt er attraktivt i deler av verden, sikkert mest der det ikke er så utbredt. Bulgarsk blond, den gulblekede varianten som ofte kommer i kombinasjon med brune øyne, brun(krem) hud og svarte bryn var utbredt i Budapest. Mange burde latt være, synes jeg, men de om det.
Også i Asia ser det ut til at blond is beautiful (det har jeg sett på tv). Der liker de den mer rødblonde varianten. Pent er det ikke, faktisk ganske gyselig. Men jeg tenker at de sikkert bare er opprørske.
Jeg skal bli opprørsk igjen når jeg blir sølvblond, tenker jeg. Den slags blondskap vil jeg ikke ha.
Dametur (del 2)
I forrige innlegg uttalte jeg at min søster kunne gjort det stort som reiseleder. Det er jeg ikke så sikker på lenger. Vi kom oss nemlig ikke hjem som vi skulle. Lufthansa-damene på flyveplassen skjønte ingenting da innsjekkingsautomaten ikke ville ha oss, vi hadde jo en bookingnummer og det hele.
Det var bare det at det var fra mars. Siden den gang har sommertiden kommet og gått i store deler av Europa, og flighter er blitt endret på. Vår flight til Frankfurt viste seg ikke å lenger harmonere med den videre til Stavanger - derfor hadde Lufthansa aller vennligst booket oss om til en tidligere flight. Men det var det ingen som hadde fått med seg, aller minst reiselederen.
Vi så nok så forfjamset ut at godhugen tok damen i skranken, iallfall flyttet hun oss over på andre flyvninger, og det uten vederlag. Ovedrnatting ville hun imidlertid ikke spandere på oss, tross alt mente hun at det var høyst sannsynlig at vi selv var å klandre for det inntrufne. Vi kranglet ikke akkurat på det.
Hotellet var på ingen måte av samme slag som det vi bodde på de andre nettene. Det hadde to stjerner og var lite fancy. Men det brydde vi oss ikke så mye om, 32 euro for et dobbeltrom med frokost er liksom ingen upris uansett. Med mindre vi tar utgangspunkt i timepris; vi ankom seint og dro uhyre tidlig (5AM!), ikke spiste vi frokost heller.
Men vi kom oss da omsider hjem.
Det var bare det at det var fra mars. Siden den gang har sommertiden kommet og gått i store deler av Europa, og flighter er blitt endret på. Vår flight til Frankfurt viste seg ikke å lenger harmonere med den videre til Stavanger - derfor hadde Lufthansa aller vennligst booket oss om til en tidligere flight. Men det var det ingen som hadde fått med seg, aller minst reiselederen.
Vi så nok så forfjamset ut at godhugen tok damen i skranken, iallfall flyttet hun oss over på andre flyvninger, og det uten vederlag. Ovedrnatting ville hun imidlertid ikke spandere på oss, tross alt mente hun at det var høyst sannsynlig at vi selv var å klandre for det inntrufne. Vi kranglet ikke akkurat på det.
Hotellet var på ingen måte av samme slag som det vi bodde på de andre nettene. Det hadde to stjerner og var lite fancy. Men det brydde vi oss ikke så mye om, 32 euro for et dobbeltrom med frokost er liksom ingen upris uansett. Med mindre vi tar utgangspunkt i timepris; vi ankom seint og dro uhyre tidlig (5AM!), ikke spiste vi frokost heller.
Men vi kom oss da omsider hjem.
mandag 30. november 2009
Dametur
Jeg har ikke liv til aa blogg om Frekkesen, men det har jeg heller ikke tenkt a gjoere. Fantastiske henne har tatt meg med paa tur, og det har vaert veldig fint. Damer paa tur gaar ikke i museer eller i gallerier. De sover lenge og laerer seg veien til handlegaten. Og saa gaar de fram og tilbake der saa lenge de har lyst.
De gaar inn i de butikkene de har hoert om, som H&M, Zara og slikt, og saa ignorerer de alt som har med folklore og kultur aa gjoere. Bortsett fra naar det gjelder oel og andre alkoholholdige drikker.
Frekkesen og undertegnede har dog vaert og badet seg i et stort og offentlig bad, det var veldig fint og ogsaa kulturelt, i og med at det er slikt de forlyster seg med i denne delen av verden. Bassengene var inne og ute, og de var omkranset av volumioese kupler og innefasiliteter. Noen var varme, noen kanonvarme og noen luktet kjemilab. Vi var i de fleste. Ellers har vi vaert paa den mest fancy restauranten i Ungarn (Gunnel) og den minst fancy (Burger King, ketchup not included).
Jeg har shoppet moderat (forbruksroedvin, trepuslespill til ungene og sugekoppknagger til badet). Frekkesen har utvidet sortimentet med vesker og sko. Ingen av oss har skjoent pengeverdien, men en Euro skal visst tilsvare rundt regnet 250 florinter foer dette igjen skal omsettes til NOK. I praksis faar vi det ikke til.
Naa reiser vi snart hjem, og det skal bli fint det ogsaa. Jeg savner halvdelen og ungene og til og med katten. Sengen ogsaa, her sover de paa betong. Hotellet var, bortsett fra betongen, kjempefint. Frekkesen er flink til aa fikse. Frekkesen kunne faktisk har jobbet paa reisebyraa.
De gaar inn i de butikkene de har hoert om, som H&M, Zara og slikt, og saa ignorerer de alt som har med folklore og kultur aa gjoere. Bortsett fra naar det gjelder oel og andre alkoholholdige drikker.
Frekkesen og undertegnede har dog vaert og badet seg i et stort og offentlig bad, det var veldig fint og ogsaa kulturelt, i og med at det er slikt de forlyster seg med i denne delen av verden. Bassengene var inne og ute, og de var omkranset av volumioese kupler og innefasiliteter. Noen var varme, noen kanonvarme og noen luktet kjemilab. Vi var i de fleste. Ellers har vi vaert paa den mest fancy restauranten i Ungarn (Gunnel) og den minst fancy (Burger King, ketchup not included).
Jeg har shoppet moderat (forbruksroedvin, trepuslespill til ungene og sugekoppknagger til badet). Frekkesen har utvidet sortimentet med vesker og sko. Ingen av oss har skjoent pengeverdien, men en Euro skal visst tilsvare rundt regnet 250 florinter foer dette igjen skal omsettes til NOK. I praksis faar vi det ikke til.
Naa reiser vi snart hjem, og det skal bli fint det ogsaa. Jeg savner halvdelen og ungene og til og med katten. Sengen ogsaa, her sover de paa betong. Hotellet var, bortsett fra betongen, kjempefint. Frekkesen er flink til aa fikse. Frekkesen kunne faktisk har jobbet paa reisebyraa.
onsdag 25. november 2009
Kuvending
Ofte når jeg tar avstand fra noe, ender jeg opp med at jeg må gumle kameler. Siste eksempel på dette er at jeg har begått mosjon og attpåtil blitt svett og anpusten av det. Det var ikke min ide, men som vanlig var jeg lett å lede.
Jeg fant skoene, tightsen og trim-t-skjorten fra 2003 nesten uten å lete, og konstaterte for meg selv at det måtte være et tegn. Trimmen på Håland skule viste seg ikke å være så ille som fryktet. Det var utrolig mange damer der, og de framsto i alle aldre og fasonger. Ingen speil på veggen i gymsalen, ikke noe dill.
Instruktøren var flink, hun har visst til og med vært på frokost-tv (men det var ikke Kari Jæquessen, for denne her var svensk og blond).
"Ni har jag inte sett her før," fastslo hun da Silje og jeg listet oss inn døren. Og så gjorde hun rede for tirsdagens program, som var funk med haugevis av koreografi. Det var ikke akkurat gode nyheter for meg, som har teflonhjerne og generelt trøbbel med instruert koordinasjon.
Jeg rigget meg til langt bak i salen, bak en røsslig rumpe. For hun var nok i like dårlig forfatning som meg, tenkte jeg, og så var hun såpass bred at det lot seg gjøre å gjemme seg bak henne. Det viste seg å være en grov feilvurdering. Damen var sprek som en fole, og hun kunne alle trinnene. Samtidig dekket hun for instruktøren slik at jeg ikke så helt hva som foregikk der framme.
Alt gikk mye bedre etter at jeg senket ambisjonsnivået og konsentrerte meg om å bevege meg i samme retning som hovedfeltet. Og så hoppet og spratt jeg når det passet seg sånn, som regel et par sekunder etter at de andre hadde gjort det. Pulebevegelsene, som visst er et sentralt element i funken, var det verste. Jeg kunne føle knirkingen i bekkenpartiet, og de nærmeste kunne sikkert høre den også.
Treningen pågikk i nesten en time, og jeg følte meg veldig flink etterpå. Halvdelen skrytte uhemmet av meg, og han sa at jeg godt kunne få trene hver tirsdag. Han mener det er lurt at jeg begynner forsiktig sånn at jeg ikke blir lei og slutter etter tre uker (han kjenner meg visst ganske godt etterhvert).
Etterpå fikk jeg forresten rødvin og sørlandschips. Det var det beste med hele kvelden, egentlig.
Jeg fant skoene, tightsen og trim-t-skjorten fra 2003 nesten uten å lete, og konstaterte for meg selv at det måtte være et tegn. Trimmen på Håland skule viste seg ikke å være så ille som fryktet. Det var utrolig mange damer der, og de framsto i alle aldre og fasonger. Ingen speil på veggen i gymsalen, ikke noe dill.
Instruktøren var flink, hun har visst til og med vært på frokost-tv (men det var ikke Kari Jæquessen, for denne her var svensk og blond).
"Ni har jag inte sett her før," fastslo hun da Silje og jeg listet oss inn døren. Og så gjorde hun rede for tirsdagens program, som var funk med haugevis av koreografi. Det var ikke akkurat gode nyheter for meg, som har teflonhjerne og generelt trøbbel med instruert koordinasjon.
Jeg rigget meg til langt bak i salen, bak en røsslig rumpe. For hun var nok i like dårlig forfatning som meg, tenkte jeg, og så var hun såpass bred at det lot seg gjøre å gjemme seg bak henne. Det viste seg å være en grov feilvurdering. Damen var sprek som en fole, og hun kunne alle trinnene. Samtidig dekket hun for instruktøren slik at jeg ikke så helt hva som foregikk der framme.
Alt gikk mye bedre etter at jeg senket ambisjonsnivået og konsentrerte meg om å bevege meg i samme retning som hovedfeltet. Og så hoppet og spratt jeg når det passet seg sånn, som regel et par sekunder etter at de andre hadde gjort det. Pulebevegelsene, som visst er et sentralt element i funken, var det verste. Jeg kunne føle knirkingen i bekkenpartiet, og de nærmeste kunne sikkert høre den også.
Treningen pågikk i nesten en time, og jeg følte meg veldig flink etterpå. Halvdelen skrytte uhemmet av meg, og han sa at jeg godt kunne få trene hver tirsdag. Han mener det er lurt at jeg begynner forsiktig sånn at jeg ikke blir lei og slutter etter tre uker (han kjenner meg visst ganske godt etterhvert).
Etterpå fikk jeg forresten rødvin og sørlandschips. Det var det beste med hele kvelden, egentlig.
tirsdag 24. november 2009
Det er ikke fyse
Det er ikke lett å være liten mann, iallfall ikke når man er velsignet med to småsøstre. Pingu (alias Vilhellerikke) slår og kaller ham dumming når han klemmer henne, og Vilikke nekter å kommunisere med ham.
"Eg snakke bare me di så har fått sprøyta," kunngjorde hun under frokosten i dag."
Hun og Vilhellerikke ble svinestukket i går, og hun passer på å minne Kostas på akkurat det så ofte som hun kan.
"Men eg har iallfall fått fleire sprøyter enn deg," argumenterte Kostas, som helst vil være først og best og mest og alt det der.
Vilikke svarte ikke på det, som sagt forholder hun seg bare til de som er på hennes nivå hva vaksiner angår.
"Nei Kostas, det har du ikke," sa jeg, for å fendre av en mulig og sannsynlig konflikt. (Av erfaring vet jeg at det kan oppstå konflikter også i situasjoner der den ene parten forholder seg taus).
"Jo men eg e jo eldst!" sa Kostas indignert.
"Ja, men dere har fått like mange sprøyter, understreket jeg, og valgte å fortie det faktum at jentene nå faktisk akkurat nå ligger foran ham hva antall vaksiner angår.
Vilikke smilte taust, men triumferende. Kostas snurpet sammen munnen og rynket brynene.
Og jeg gleder meg til mandag, for da skal også storebror stikkes - balansen vil bli gjenopprettet, og de må finne noe annet å konkurrere om. Det stoler jeg på at de klarer helt fint.
"Eg snakke bare me di så har fått sprøyta," kunngjorde hun under frokosten i dag."
Hun og Vilhellerikke ble svinestukket i går, og hun passer på å minne Kostas på akkurat det så ofte som hun kan.
"Men eg har iallfall fått fleire sprøyter enn deg," argumenterte Kostas, som helst vil være først og best og mest og alt det der.
Vilikke svarte ikke på det, som sagt forholder hun seg bare til de som er på hennes nivå hva vaksiner angår.
"Nei Kostas, det har du ikke," sa jeg, for å fendre av en mulig og sannsynlig konflikt. (Av erfaring vet jeg at det kan oppstå konflikter også i situasjoner der den ene parten forholder seg taus).
"Jo men eg e jo eldst!" sa Kostas indignert.
"Ja, men dere har fått like mange sprøyter, understreket jeg, og valgte å fortie det faktum at jentene nå faktisk akkurat nå ligger foran ham hva antall vaksiner angår.
Vilikke smilte taust, men triumferende. Kostas snurpet sammen munnen og rynket brynene.
Og jeg gleder meg til mandag, for da skal også storebror stikkes - balansen vil bli gjenopprettet, og de må finne noe annet å konkurrere om. Det stoler jeg på at de klarer helt fint.
mandag 23. november 2009
Arr
Her om dagen da jeg utførte ett av mine vanlige ritualer ved speilet under aftenstellet (jeg husker ikke om jeg tynte imaginære kviser eller nappet hår som kanskje var grå), gjenoppdaget jeg et av mine eldste arr. Det er et vertikalt og et par centimeter langt og lokalisert på høyre side av pannen. Jeg fikk det da jeg trynte ut av den høye babystolen da jeg var bitteliten (de passet visst ikke særlig godt på meg).
Dette nostalgiske øyeblikket, altså gjensynet med arret, fikk meg til å filosofoere over alle disse historiene som faktisk sitter i arrene man påføres sånn rundt omkring på kroppen i årenes løp. Jeg har ett over høyre øye, det fikk jeg da jeg smelte bildøra i trynet på meg selv. Det passet dårlig siden jeg var på vei til konsert med Jokke og valentinerne (Volda, sommeren 2004).
Litt lenger ned på tempelet har vi et arr fra samme periode, det er langt og skråstilt og plassert på skrå over mitt venstre kragebein. Jeg kan overhodet ikke huske om jeg har omtalt denne hendelsen tidligere i denne bloggen, men altså skadet jeg meg da jeg rappellerte ut vinduet fra vorspiel i andre etasje på studentheimen. Hamptau (branntau), lite tilkneppet topp og alkohol viste seg å være en dårlig kombinasjon.
På min høyre hånd har jeg en skade etter at jeg skilte Tabasco og en annen katt på slutten av 90-tallet. Det var Tabasco som klorte, og jeg måtte til legevakten for å prepping og sprøyte midt på natten. Dette VET jeg at jeg har skrevet om før. Samme katt har påført meg et langt og stygt arr på den høyre underarmen.
Jeg har et passe teit arr på kneet også. Det stammer fra midten av 80-tallet. Jeg var utvekslingsstudent i USA, og der debuterte jeg på vannski. Dette gikk for det meste over all forventning, bortsett fra den gangen jeg fikk den glupe ideen at jeg kunne komme meg tørrskodd i land, på brygga, med skiene på.
Da speedbåten tok en bue ved kaien, slapp jeg derfor tauen - og peilte meg inn med stø kurs. Dessverre hadde jeg ikke tatt, øh, neddriften med i beregningen. Da farten avtok, sank jeg gradvis - og møtte kaien med kneet først. Det var både vondt og flaut, så vidt jeg erindrer.
Jeg har resultatet av en intelligent handling i høyre tinning også. Dette er fra barneskolen, jeg var vel sånn cirka elleve. To flyttbare basketballstativ sto to-tre meter fra hverandre i skolegården, og mellom dem var det knyttet et tau. Jeg trødde på tauet (med viten og vilje, ja) og det ene basketballstativet, utført i jern, veltet rett i hodet på meg. Huff. Det ble babubabu midt i skoletiden med lege og greier.
Det der var en oversikt over de gjeveste arrene mine, og nå kjenner jeg at jeg får lyst til å oute noen av mine nærmeste også. Min bedre halvdel, selveste vaniljedeigen, har for eksempel et markant arr på den ene skinken. Det fikk han da han hoppet over en hekk for å imponere en dame (ikke meg). Det viste seg dessverre for vaniljedeigen at det var en piggtråd bak hekken, og den fikk han, ja altså, i hekken.
Paaskeharen har et langt og stygt ett bak den ene leggen, det påførte han seg selv med ljå en gang i ungdommen da han var ute og slo tistler på farsgarden. Ganske barskt egentlig, for en svart rocker. Han har bokstavelig talt vært utsatt for mannen med ljåen. Frekkesen har et hull i kinnet etter at vår felles mor kløp i noe hun mente var en kvise, men som viste seg å ikke være en kvise likevel, og Lillebror (han med traileren, ikke han med kajal) har ei eiendommelig storetå som en gang ble kløyvet, med negl og det hele, på fotballtrening.
Mange arr har artige historier bak seg, likevel er jeg glad for at det i mitt tilfelle er blitt færre nye av dem etterhvert som jeg er blitt eldre. Det betyr vel at jeg er blitt litt flinkere til å ta vare på meg selv, kanskje?
Dette nostalgiske øyeblikket, altså gjensynet med arret, fikk meg til å filosofoere over alle disse historiene som faktisk sitter i arrene man påføres sånn rundt omkring på kroppen i årenes løp. Jeg har ett over høyre øye, det fikk jeg da jeg smelte bildøra i trynet på meg selv. Det passet dårlig siden jeg var på vei til konsert med Jokke og valentinerne (Volda, sommeren 2004).
Litt lenger ned på tempelet har vi et arr fra samme periode, det er langt og skråstilt og plassert på skrå over mitt venstre kragebein. Jeg kan overhodet ikke huske om jeg har omtalt denne hendelsen tidligere i denne bloggen, men altså skadet jeg meg da jeg rappellerte ut vinduet fra vorspiel i andre etasje på studentheimen. Hamptau (branntau), lite tilkneppet topp og alkohol viste seg å være en dårlig kombinasjon.
På min høyre hånd har jeg en skade etter at jeg skilte Tabasco og en annen katt på slutten av 90-tallet. Det var Tabasco som klorte, og jeg måtte til legevakten for å prepping og sprøyte midt på natten. Dette VET jeg at jeg har skrevet om før. Samme katt har påført meg et langt og stygt arr på den høyre underarmen.
Jeg har et passe teit arr på kneet også. Det stammer fra midten av 80-tallet. Jeg var utvekslingsstudent i USA, og der debuterte jeg på vannski. Dette gikk for det meste over all forventning, bortsett fra den gangen jeg fikk den glupe ideen at jeg kunne komme meg tørrskodd i land, på brygga, med skiene på.
Da speedbåten tok en bue ved kaien, slapp jeg derfor tauen - og peilte meg inn med stø kurs. Dessverre hadde jeg ikke tatt, øh, neddriften med i beregningen. Da farten avtok, sank jeg gradvis - og møtte kaien med kneet først. Det var både vondt og flaut, så vidt jeg erindrer.
Jeg har resultatet av en intelligent handling i høyre tinning også. Dette er fra barneskolen, jeg var vel sånn cirka elleve. To flyttbare basketballstativ sto to-tre meter fra hverandre i skolegården, og mellom dem var det knyttet et tau. Jeg trødde på tauet (med viten og vilje, ja) og det ene basketballstativet, utført i jern, veltet rett i hodet på meg. Huff. Det ble babubabu midt i skoletiden med lege og greier.
Det der var en oversikt over de gjeveste arrene mine, og nå kjenner jeg at jeg får lyst til å oute noen av mine nærmeste også. Min bedre halvdel, selveste vaniljedeigen, har for eksempel et markant arr på den ene skinken. Det fikk han da han hoppet over en hekk for å imponere en dame (ikke meg). Det viste seg dessverre for vaniljedeigen at det var en piggtråd bak hekken, og den fikk han, ja altså, i hekken.
Paaskeharen har et langt og stygt ett bak den ene leggen, det påførte han seg selv med ljå en gang i ungdommen da han var ute og slo tistler på farsgarden. Ganske barskt egentlig, for en svart rocker. Han har bokstavelig talt vært utsatt for mannen med ljåen. Frekkesen har et hull i kinnet etter at vår felles mor kløp i noe hun mente var en kvise, men som viste seg å ikke være en kvise likevel, og Lillebror (han med traileren, ikke han med kajal) har ei eiendommelig storetå som en gang ble kløyvet, med negl og det hele, på fotballtrening.
Mange arr har artige historier bak seg, likevel er jeg glad for at det i mitt tilfelle er blitt færre nye av dem etterhvert som jeg er blitt eldre. Det betyr vel at jeg er blitt litt flinkere til å ta vare på meg selv, kanskje?
fredag 20. november 2009
Tilståelse
Her forleden geberdet jeg meg over homeparties, med særlig vekt på dem som dreier seg om interiør. Jeg hevdet at jeg ikke passet inn i slike settinger, og at jeg ikke liker pynten de selger der.
Nå har jeg etterbestilt pynt, jeg også. Lysestaker, til og med. Og de er så populære at vertinnedamen ikke klarer å skaffe dem før utpå nyåret. Blir jeg mer A4 nå så dauer jeg.
Nå har jeg etterbestilt pynt, jeg også. Lysestaker, til og med. Og de er så populære at vertinnedamen ikke klarer å skaffe dem før utpå nyåret. Blir jeg mer A4 nå så dauer jeg.
tirsdag 17. november 2009
...og alle var samde om at det hadde vore ein fin tur
Min vanligvis bedre halvdel og jeg praktiserte alenetid i helgen. Ungene ble fraktet i ett kolli til mormor og morfar, og vi fraktet oss videre til Haugesund og SAS-hotellet der. Vi hadde en bøtte rødvin i kofferten og billetter til konsert neste dag.
I grunnen var det fint å være sammen uten arvinger. Uvant, men fint. Vi gjorde ting vi aldri ellers gjør, som å sove lenge, ta badstu, sove middag, teste svømmebassenget og dille gatelangs. Vaniljedeigen (som for anledningen hadde tatt av seg den avbildede luen) fikk utført sitt eneste ærend (som var å kjøpe sånne dingser til å sette grytene på på bordet) og noen spontane innkjøp også. Jeg holdt meg til blonder og strømper.
Konsert på Høvleriet var bra, men pikegjengen som var ute og feiret Elses fødselsdag skvaldret såpass høylytt at arrangementet minnet om en grendahusfest. Else og pludregjengen sto rett foran scene, og det var det flere enn Minor Majority og undertegnede som ergret seg over. Grrrr.
Halvdelen og jeg var enige om at vi ikke skulle på natteklubb, i stedet ble det bar på Hotel Maritim. Høydepunktet derfra var at han til de grader ble forsøkt oppsjekket, rett foran øynene på meg. Han ble euforisk, jeg ble overrasket. Jeg ser nå at jeg nok må ta litt bedre var på ham, da markedsverdien later til å være høyere enn jeg har vært klar over.
Det ble sen frokost på søndag, og tur langs Karmsundet for å riste av oss etterdønningene av promillen. Så bar det av gårde for å reunifisere oss med våre tre små. De ble ganske glade for å se oss, selv om de egentlig ikke hadde lyst til å være med oss hjem. Jeg var veldig glad for å se dem.
Det er i grunnen bra at man kan ta seg en tur ut av buret av og til, for å kjenne på at det er greit å krabbe inn igjen. Vi må bare sørge for at det ikke går toogethalvt år til neste gang.
I grunnen var det fint å være sammen uten arvinger. Uvant, men fint. Vi gjorde ting vi aldri ellers gjør, som å sove lenge, ta badstu, sove middag, teste svømmebassenget og dille gatelangs. Vaniljedeigen (som for anledningen hadde tatt av seg den avbildede luen) fikk utført sitt eneste ærend (som var å kjøpe sånne dingser til å sette grytene på på bordet) og noen spontane innkjøp også. Jeg holdt meg til blonder og strømper.
Konsert på Høvleriet var bra, men pikegjengen som var ute og feiret Elses fødselsdag skvaldret såpass høylytt at arrangementet minnet om en grendahusfest. Else og pludregjengen sto rett foran scene, og det var det flere enn Minor Majority og undertegnede som ergret seg over. Grrrr.
Halvdelen og jeg var enige om at vi ikke skulle på natteklubb, i stedet ble det bar på Hotel Maritim. Høydepunktet derfra var at han til de grader ble forsøkt oppsjekket, rett foran øynene på meg. Han ble euforisk, jeg ble overrasket. Jeg ser nå at jeg nok må ta litt bedre var på ham, da markedsverdien later til å være høyere enn jeg har vært klar over.
Det ble sen frokost på søndag, og tur langs Karmsundet for å riste av oss etterdønningene av promillen. Så bar det av gårde for å reunifisere oss med våre tre små. De ble ganske glade for å se oss, selv om de egentlig ikke hadde lyst til å være med oss hjem. Jeg var veldig glad for å se dem.
Det er i grunnen bra at man kan ta seg en tur ut av buret av og til, for å kjenne på at det er greit å krabbe inn igjen. Vi må bare sørge for at det ikke går toogethalvt år til neste gang.
mandag 16. november 2009
Trusseløs på tv
Marianne Aulie har vært på tv i rød, kort silkekjole - uten trusser under, skriver VG. Og nå er hun krenket over TV2s inkompetente kamerafolk som filmet henne fra en vinkel der det syntes (for hun måtte sitte med bena over hverandre for å dekke seg til nedentil).
Hallo! Når man ifører seg kort kjole når man vet at man skal sitte i en stol på tv - og samtidig velger å droppe sloggien - er man vel ikke direkte i en posisjon der man kan klandre andre for at musen kryper fram - og at den blir klippet?
Det blir for dumt. Like dumt som at VG gidder å skrive om episoden. Men det er visst ingen grenser for hvor mye omtale Aulies stump (og nå også tilhørende herligheter) skal få i rikspressen.
Hallo! Når man ifører seg kort kjole når man vet at man skal sitte i en stol på tv - og samtidig velger å droppe sloggien - er man vel ikke direkte i en posisjon der man kan klandre andre for at musen kryper fram - og at den blir klippet?
Det blir for dumt. Like dumt som at VG gidder å skrive om episoden. Men det er visst ingen grenser for hvor mye omtale Aulies stump (og nå også tilhørende herligheter) skal få i rikspressen.
Husets herre...
...er invitert til julebord hos vår bankforbindelse. Han kan få lutefisk i deres trivelige lokaler på Forus. Jeg er ikke invitert, enda jeg borger for halve gjelda, og den er ikke ubetydelig. Selv om jeg ikke har spesielt lyst til å gå, merker jeg at Sandnes Sparebanks stunt overfor elitedivisjonen av gjeldsslaver irriterer meg.
Posten foretrekker visst også å forholde seg til husenes herrer. Hos oss var det jeg som meldte flytting (og det var pigede ikke enkelt, iallfall ikke via nettet) og signerte på adresseendringen - likevel kom bekreftelsen på at alt er i orden til Mr Vaniljedeig. Hvorfor, hvorfor???
Mannen synes jeg er pirkete og paranoid som henger meg opp i slike filleting. Det sier vel egentlig sitt. Skulle jeg tro.
Posten foretrekker visst også å forholde seg til husenes herrer. Hos oss var det jeg som meldte flytting (og det var pigede ikke enkelt, iallfall ikke via nettet) og signerte på adresseendringen - likevel kom bekreftelsen på at alt er i orden til Mr Vaniljedeig. Hvorfor, hvorfor???
Mannen synes jeg er pirkete og paranoid som henger meg opp i slike filleting. Det sier vel egentlig sitt. Skulle jeg tro.
torsdag 12. november 2009
Kostas og klistremerkene
Kostas går i SFO, og det synes han er gode greier. I SFO synes de stort sett også det er greit å ha ham der, bortsett fra når Kostas skal spise. For han griner når han må spise grønnsaker og somler med måltidet.
Jeg føler meg jo selvsagt som en mindre vellykket mor når jeg blir informert om dette. Det er ikke noe stas å få rede på at ens eldstefødte (og kompisen Vetle) blir lagt merke til i negativ forstand.
Heldigvis vet SFO-sjef Turid råd, hun innfører et eget klistremerkeregime for Kostas og Vetle; de får ett merke hver når de spiser opp maten sin. For hvert femte klistremerke får de premie. Dette ser ut til å fungere aldeles strålende.
Men vi er visst ikke i mål på atferdsfronten, selv om han nå spiser som de andre. For nå vil SFO-Turid ta fatt i bordskikken hans, for der er det visst også utfordringer. Kostas er en liten bølle ved bordet.
Hva blir det neste? Og når kommer barnevernet til Luftslottet? Frekkesen, hvor er du?
Jeg føler meg jo selvsagt som en mindre vellykket mor når jeg blir informert om dette. Det er ikke noe stas å få rede på at ens eldstefødte (og kompisen Vetle) blir lagt merke til i negativ forstand.
Heldigvis vet SFO-sjef Turid råd, hun innfører et eget klistremerkeregime for Kostas og Vetle; de får ett merke hver når de spiser opp maten sin. For hvert femte klistremerke får de premie. Dette ser ut til å fungere aldeles strålende.
Men vi er visst ikke i mål på atferdsfronten, selv om han nå spiser som de andre. For nå vil SFO-Turid ta fatt i bordskikken hans, for der er det visst også utfordringer. Kostas er en liten bølle ved bordet.
Hva blir det neste? Og når kommer barnevernet til Luftslottet? Frekkesen, hvor er du?
onsdag 11. november 2009
Så var det visst snart jul igjen
Hadde jeg nå vært i nær slekt med min mor, og ikke minst min mormor, hadde jeg vært i full gang med juleforberedelsene nå. Jeg hadde laget lange og innfløkte lister over alt jeg måtte gjøre de neste ukene, og jeg hadde kjent desperasjonen skylle over meg.
Jeg hadde planlagt gavekjøp, vaskeframdrift, og kakebakst i detalj. Dessuten hadde jeg satt av dato for produksjon av heimbryggaøl, sursild, julebrød, kjøttrull, tomatsild, eggesalat og julekjøttkaker. Jeg hadde vært litt låk i humøret grunnet manglende innlevelse og deltakelse fra den til tider bedre halvdelen. Julekortene ville jeg hatt kontroll på, og jeg ville ha akseptert at det var jeg som måtte skrive samtlige av dem.
Pynten ville jeg ha visst hvor befant seg, ikke minst den hjemmebroderte kalenderen og adventsstjerna. Jeg ville hatt klart for meg hvor mange vi blir til jul, og hvor lenge vi kan regne med å ha besøk. Dessuten hadde jeg planlagt familiebesøkene i detalj.
Jeg ser nå at jeg har rimelig god oversikt over alt jeg kunne (les: burde) ha gjort, likevel er jeg sikker på at ting vil seg annerledes. Det blir som vanlig et hekkan å få julekort i hus, og som vanlig blir det ikke bakt noe før en gang etter Lucia-festivitasen. Julekjøttmaten delegerer jeg til vaniljedeigen, men pyntinga tar jeg selv (det er fort gjort siden ieg ikke vet hvor stæsjet er). Vaskingen blir nok noe overfladisk, og gavene blir kjøpt inn i siste liten.
Imidlertid kommer jeg til å drikke mye juleøl i tiden framover, merker jeg. I går testet jeg Hansas julebrygg, og det var ikke dumt i det heletatt.
Jeg hadde planlagt gavekjøp, vaskeframdrift, og kakebakst i detalj. Dessuten hadde jeg satt av dato for produksjon av heimbryggaøl, sursild, julebrød, kjøttrull, tomatsild, eggesalat og julekjøttkaker. Jeg hadde vært litt låk i humøret grunnet manglende innlevelse og deltakelse fra den til tider bedre halvdelen. Julekortene ville jeg hatt kontroll på, og jeg ville ha akseptert at det var jeg som måtte skrive samtlige av dem.
Pynten ville jeg ha visst hvor befant seg, ikke minst den hjemmebroderte kalenderen og adventsstjerna. Jeg ville hatt klart for meg hvor mange vi blir til jul, og hvor lenge vi kan regne med å ha besøk. Dessuten hadde jeg planlagt familiebesøkene i detalj.
Jeg ser nå at jeg har rimelig god oversikt over alt jeg kunne (les: burde) ha gjort, likevel er jeg sikker på at ting vil seg annerledes. Det blir som vanlig et hekkan å få julekort i hus, og som vanlig blir det ikke bakt noe før en gang etter Lucia-festivitasen. Julekjøttmaten delegerer jeg til vaniljedeigen, men pyntinga tar jeg selv (det er fort gjort siden ieg ikke vet hvor stæsjet er). Vaskingen blir nok noe overfladisk, og gavene blir kjøpt inn i siste liten.
Imidlertid kommer jeg til å drikke mye juleøl i tiden framover, merker jeg. I går testet jeg Hansas julebrygg, og det var ikke dumt i det heletatt.
tirsdag 10. november 2009
Kjærestetid
Til helgen skal vaniljedeigen og jeg ut på tur, helt uten unger. Det tror jeg blir både fint og rart, siden det er toogethalvt år siden sist. Vi skal på hotell i Haugesund, og så skal vi på konsert med Minor Majority. Ellers har vi ikke planlagt noe som helst.
Hva gjør man når man skal slå ihjel 48 timer uten å måtte utøve tilsyn og omsorg for en gjeng småunger? Jeg er sikker på at man ikke står opp veldig tidlig, og at man får mye stillhet. Og mye tid, kanskje? Til vanlig går jo dialogen mye om daglige sysler og barn. Blir det sånn når barna ikke er der også? Håper det ikke blir mange pinlige pauser.
Jeg gleder meg, og tror det blir bra. Selv om jeg ikke har noe å ha på meg (ikke i den esken jeg bruker til hverdags, iallfall, mulig jeg må åpne den som står under for å se om det finnes noen skjulte skatter der).
Tror det blir fint å lese avis på kafe. Og dilte rundt i butikker i Haraldsgata. Kanskje kjøpe litt julegaver. Teste bassenget på hotellet. Og så er jeg sikker på at det blir fint å komme hjem til ungene igjen. Heldigvis.
Hva gjør man når man skal slå ihjel 48 timer uten å måtte utøve tilsyn og omsorg for en gjeng småunger? Jeg er sikker på at man ikke står opp veldig tidlig, og at man får mye stillhet. Og mye tid, kanskje? Til vanlig går jo dialogen mye om daglige sysler og barn. Blir det sånn når barna ikke er der også? Håper det ikke blir mange pinlige pauser.
Jeg gleder meg, og tror det blir bra. Selv om jeg ikke har noe å ha på meg (ikke i den esken jeg bruker til hverdags, iallfall, mulig jeg må åpne den som står under for å se om det finnes noen skjulte skatter der).
Tror det blir fint å lese avis på kafe. Og dilte rundt i butikker i Haraldsgata. Kanskje kjøpe litt julegaver. Teste bassenget på hotellet. Og så er jeg sikker på at det blir fint å komme hjem til ungene igjen. Heldigvis.
mandag 9. november 2009
Kyrkjelyd
Frekkesen har blogget om gårsdagens store event - barnegudstjenesten i Ræge kyrkje. Jeg synes jeg må komme med min versjon, som motvekt til hennes. Jeg er ikke sikker på om de blir så avvikende.
Det fine med gårsdagen var at vi faktisk fant kirken, at vi klarte å komme oss dit i rimelig tid, at vi fikk parkert og brakt oss selv og børnene inn og at vi var klar til klokka klang. Jeg synes kirken, som er helt ny, er ganske fin også, jeg. Ikke var den sidrumpet, og ikke var stolene vonde å sitte i. Jeg tror gulvet var ganske greit å ligge på også, iallfall hadde ikke Pingu det veldig travelt med å komme seg opp.
Programmet var ungdommelig i og med at det var en barnegudstjeneste, det var lovsang og rock og en uformell prest og lite trad liturgi (jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan det pleier å være, men jeg innbiller meg at det vanligvis prekes over en gitt tekst). Bildeshow på kirkeveggen og tryllende tiger er også nye innslag i Guds hus siden jeg var der sist.
Det som trakk ned, er at det varte litt for lenge. Og jeg synes jo alltid at det er litt hektisk å holde rede på ungene mine, de har jo mark i rumpen hele gjengen. Pingu ville verken kle av seg yttertøyet eller sitte på fanget (bombe), men hun ville ha tutt, og den hadde vi glemt. Ellers kunne hun tenke seg litt pupp, så hun gjøv like godt løs på morens pripne frontparti med store bevegelser. Angrepet ble midlertidig avverget med tyggis.
Kostas vrei seg og snakket høyt og tedde seg som vanlig, Vilikke klaget på sangene som hun syntes var kjedelige. Men hun syntes det var stas å få seg sin egen bibel, og hun tvilholdt i den så ikke Kostas skulle få kikket i den (Vilikke deler ikke, selv ikke Guds ord). Kostas parerte med å SETTE SEG oppi bibelen og skrukke til Jobs bok. Strålende.
Jeg oppdaget at jeg må lære Vilikke å tygge tyggis med munnen lukket, og at det antakelig er smart å sette seg lengre bak i kirken når man er så iøyen- og iørefallende som vi er. Og så ble jeg igjen minnet om at det er greit å ha med seg en barnefar ved offentlige anledninger, så man slipper å trøste, kjefte, holde på fanget, kle av og på og alt det andre helt alene.
Summa summarum tror jeg det gikk bedre denne gangen enn sist vi var i Guds hus for å motta barnebibel. Det skjedde parallelt med Pingus dåp, så da fikk vi på sett og vis gjort unna to fluer i en smekk. Kostas bladde litt i Bibelen og spurte uengasjert om denne boka handlet om Jesus? "Ja," svarte mormor, som også er fadder på guttebarnet. "Å ja, eg trur ikkje på han, eg," sa Kostas med basunstemmen sin, slik at alle på de nærmeste radene garantert hørte ham.
"Hvorfor ikke det, da?" hvisket mormor, litt beskjemmet. "For eg har aldri sett han på tv," forkynte Kostas. Som unektlig hadde et poeng.
Det fine med gårsdagen var at vi faktisk fant kirken, at vi klarte å komme oss dit i rimelig tid, at vi fikk parkert og brakt oss selv og børnene inn og at vi var klar til klokka klang. Jeg synes kirken, som er helt ny, er ganske fin også, jeg. Ikke var den sidrumpet, og ikke var stolene vonde å sitte i. Jeg tror gulvet var ganske greit å ligge på også, iallfall hadde ikke Pingu det veldig travelt med å komme seg opp.
Programmet var ungdommelig i og med at det var en barnegudstjeneste, det var lovsang og rock og en uformell prest og lite trad liturgi (jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan det pleier å være, men jeg innbiller meg at det vanligvis prekes over en gitt tekst). Bildeshow på kirkeveggen og tryllende tiger er også nye innslag i Guds hus siden jeg var der sist.
Det som trakk ned, er at det varte litt for lenge. Og jeg synes jo alltid at det er litt hektisk å holde rede på ungene mine, de har jo mark i rumpen hele gjengen. Pingu ville verken kle av seg yttertøyet eller sitte på fanget (bombe), men hun ville ha tutt, og den hadde vi glemt. Ellers kunne hun tenke seg litt pupp, så hun gjøv like godt løs på morens pripne frontparti med store bevegelser. Angrepet ble midlertidig avverget med tyggis.
Kostas vrei seg og snakket høyt og tedde seg som vanlig, Vilikke klaget på sangene som hun syntes var kjedelige. Men hun syntes det var stas å få seg sin egen bibel, og hun tvilholdt i den så ikke Kostas skulle få kikket i den (Vilikke deler ikke, selv ikke Guds ord). Kostas parerte med å SETTE SEG oppi bibelen og skrukke til Jobs bok. Strålende.
Jeg oppdaget at jeg må lære Vilikke å tygge tyggis med munnen lukket, og at det antakelig er smart å sette seg lengre bak i kirken når man er så iøyen- og iørefallende som vi er. Og så ble jeg igjen minnet om at det er greit å ha med seg en barnefar ved offentlige anledninger, så man slipper å trøste, kjefte, holde på fanget, kle av og på og alt det andre helt alene.
Summa summarum tror jeg det gikk bedre denne gangen enn sist vi var i Guds hus for å motta barnebibel. Det skjedde parallelt med Pingus dåp, så da fikk vi på sett og vis gjort unna to fluer i en smekk. Kostas bladde litt i Bibelen og spurte uengasjert om denne boka handlet om Jesus? "Ja," svarte mormor, som også er fadder på guttebarnet. "Å ja, eg trur ikkje på han, eg," sa Kostas med basunstemmen sin, slik at alle på de nærmeste radene garantert hørte ham.
"Hvorfor ikke det, da?" hvisket mormor, litt beskjemmet. "For eg har aldri sett han på tv," forkynte Kostas. Som unektlig hadde et poeng.
lørdag 7. november 2009
Bli kjent-dag
Sånn. Nå tipper jeg de fleste i Sola Syd har observert Bergljot m/arvinger. Vi har stått på for Laos i dag sammen med andre beboere med børn på samme skole som Kostas. Vaniljedeigen er p.t. på gubbetur, så jeg fikk gleden av å tilbringe fire timer alene sammen med mine små i en offentlig sammenheng.
Naturligvis hadde jeg stresset en hel del i forkant, ja til og med grudd meg. For ikke er de særlig lydhøre for instrukser, ikke løper de alltid i samme retning og det hender til og med at de to største slåss. Pingu hyler og legger seg ned når hun ikke får det som hun vil - og så stikker hun av når hun får muligheten til det.
Når jeg nå skal bearbeide dagen, må jeg innrømme at det ikke gikk så verst. Pingu lå på gulvet under Kostas' og klassens Laos-forestilling, men hun skrek ikke (hun sa bare "nei"). Vilikke og Kostas var vel forlikte i aktivitetsløypa, og de sloss bare en gang (det var i kafeen, og da var det en dame som ble så glad for at andres unger også øvde vold mot hverandre). Jeg slapp å bytte bæsjebleie på trangt do, og ingen veltet ut juicen sin på bordet. Eller tisset på seg.
Den eneste ulykken som skjedde var at Vilikke klemte fingeren sin i bildøra, heldigvis ikke så hardt. Det verste med den hendelsen var at vi ikke fikk plasteret til å henge der den inbildte skaden befant seg, et sted mellom to fingre.
I morgen skal vi også vise oss fram, da skal jeg agere enslig mor oppe i kirken her, for Vilikke skal motta barnebibel. Dette har hun sett fram til lenge, så det var ikke snakk om å avlyse seremonien og hente Guds ord på kyrkjekontoret, nei. Her skal vi ha full pakke. Heldigvis rykker Frekkesen ut fra nabobyen i Dalane, hun er jo både bestemt og høgskoleutdannet for å kunne ta seg av unger i alle faser og aldre.
Og utpå dagen kommer vaniljedeigen hjem også, sikkert VELDIG uthvilt. Det er det jeg gleder meg mest til - - -
Naturligvis hadde jeg stresset en hel del i forkant, ja til og med grudd meg. For ikke er de særlig lydhøre for instrukser, ikke løper de alltid i samme retning og det hender til og med at de to største slåss. Pingu hyler og legger seg ned når hun ikke får det som hun vil - og så stikker hun av når hun får muligheten til det.
Når jeg nå skal bearbeide dagen, må jeg innrømme at det ikke gikk så verst. Pingu lå på gulvet under Kostas' og klassens Laos-forestilling, men hun skrek ikke (hun sa bare "nei"). Vilikke og Kostas var vel forlikte i aktivitetsløypa, og de sloss bare en gang (det var i kafeen, og da var det en dame som ble så glad for at andres unger også øvde vold mot hverandre). Jeg slapp å bytte bæsjebleie på trangt do, og ingen veltet ut juicen sin på bordet. Eller tisset på seg.
Den eneste ulykken som skjedde var at Vilikke klemte fingeren sin i bildøra, heldigvis ikke så hardt. Det verste med den hendelsen var at vi ikke fikk plasteret til å henge der den inbildte skaden befant seg, et sted mellom to fingre.
I morgen skal vi også vise oss fram, da skal jeg agere enslig mor oppe i kirken her, for Vilikke skal motta barnebibel. Dette har hun sett fram til lenge, så det var ikke snakk om å avlyse seremonien og hente Guds ord på kyrkjekontoret, nei. Her skal vi ha full pakke. Heldigvis rykker Frekkesen ut fra nabobyen i Dalane, hun er jo både bestemt og høgskoleutdannet for å kunne ta seg av unger i alle faser og aldre.
Og utpå dagen kommer vaniljedeigen hjem også, sikkert VELDIG uthvilt. Det er det jeg gleder meg mest til - - -
fredag 6. november 2009
(Home)partydronning
I går var jeg på homeparty. Jeg var der på dispensasjon, siden det har vist seg at jeg har vanskelig for å la være å kjøpe hele assortementet ved slike anledninger. For eksempel har jeg vært på Mary Kay-party en gang. Det er lenge, lenge siden, rundt 2000, men fortsatt har jeg levninger i skapene på badet etter den utskeielsen der.
Til vaniljedeigen sa jeg den gang at en kubikkmeter med sminke fra Mary Kay var dritbillig. Men han fant jo kvitteringen jeg hadde gjemt under sofaen, og var ikke enig i den vurderingen. (Thank you Paaskeharen, som røpet gjemmestedet mitt).
Erfaringen viser at jeg strever mest med å beherske meg på homeparties der de selger sminke eller barneklær. Tupperwareselskap har jeg aldri vært i (heldigvis), ei heller dildoaftener (dessverre). Ikke har jeg vært i Enjo-party heller, jeg nekter å gå i selskap for å lære meg å vaske (og stæsjet kan jo kjøpes på nettet uansett).
Men nå har jeg vært på Perfect Home-demenstrasjon! Temaet fikk vaniljedeigen til å senke skuldrende og klukke brutalt. "Men Bergljot, der passer jo ikke du inn," sa han overbærende. Litt snurt ble jeg, jeg er tross alt vokst opp i et møblert hjem, men jeg la nå i vei til nabofruen på 28. Bare for å oppdage av min til tider bedre halvdel nok hadde et poeng.
Damene der var hyggelige, og kakene var gode, og tingene var for så vidt dekorative - men jeg hadde jo helt glemt at jeg ikke utstår pynt. Iallfall ikke rustikk pynt. Og jeg ble smertelig klar over at jeg er en avviker på dette området, for de andre oppførte seg som jeg gjorde den gangen på Mary Kay-visningen. De handlet lykter og lysestaker og rammer og fat og vaser og designernisser og alt mulig. "Alt" var enten munnblåst i Kina eller håndlaget i India. Selv kjøpte jeg seks små hjerter til jul til under 200 kroner.
Etter seansen måtte jeg litt slukkøret spørre min mann om han synes det er dumt at jeg er så totalt uinteressert i interiør. "Neida. Men det hadde jo ikke skadet om du hadde vært litt mer opptatt av å gjøre det hjemmekoslig her," sa min elskede.
I går fikk jeg faktisk også tilfeldigvis Tupperware-katalogen i postkassen. Kanskje jeg skal ta et raid i den, med sikte på å gjøre det mer "hjemmekoselig" her?
Til vaniljedeigen sa jeg den gang at en kubikkmeter med sminke fra Mary Kay var dritbillig. Men han fant jo kvitteringen jeg hadde gjemt under sofaen, og var ikke enig i den vurderingen. (Thank you Paaskeharen, som røpet gjemmestedet mitt).
Erfaringen viser at jeg strever mest med å beherske meg på homeparties der de selger sminke eller barneklær. Tupperwareselskap har jeg aldri vært i (heldigvis), ei heller dildoaftener (dessverre). Ikke har jeg vært i Enjo-party heller, jeg nekter å gå i selskap for å lære meg å vaske (og stæsjet kan jo kjøpes på nettet uansett).
Men nå har jeg vært på Perfect Home-demenstrasjon! Temaet fikk vaniljedeigen til å senke skuldrende og klukke brutalt. "Men Bergljot, der passer jo ikke du inn," sa han overbærende. Litt snurt ble jeg, jeg er tross alt vokst opp i et møblert hjem, men jeg la nå i vei til nabofruen på 28. Bare for å oppdage av min til tider bedre halvdel nok hadde et poeng.
Damene der var hyggelige, og kakene var gode, og tingene var for så vidt dekorative - men jeg hadde jo helt glemt at jeg ikke utstår pynt. Iallfall ikke rustikk pynt. Og jeg ble smertelig klar over at jeg er en avviker på dette området, for de andre oppførte seg som jeg gjorde den gangen på Mary Kay-visningen. De handlet lykter og lysestaker og rammer og fat og vaser og designernisser og alt mulig. "Alt" var enten munnblåst i Kina eller håndlaget i India. Selv kjøpte jeg seks små hjerter til jul til under 200 kroner.
Etter seansen måtte jeg litt slukkøret spørre min mann om han synes det er dumt at jeg er så totalt uinteressert i interiør. "Neida. Men det hadde jo ikke skadet om du hadde vært litt mer opptatt av å gjøre det hjemmekoslig her," sa min elskede.
I går fikk jeg faktisk også tilfeldigvis Tupperware-katalogen i postkassen. Kanskje jeg skal ta et raid i den, med sikte på å gjøre det mer "hjemmekoselig" her?
torsdag 5. november 2009
Trim
Noe av det fine med å jobbe i mitt lille hjørne av Staten, er at jeg kan trene i arbeidstiden - hvis jeg vil. En hel time hver uke.
På en måte vil jeg jo, men til dags dato har jeg aldri gjort det. Sant å si kan jeg ikke huske sist jeg var anpusten, kanskje det var da jeg fikk inkassokravet fra mitt eks-treningssenter Arena for et års tid siden. Fy og fysj, jeg kjenner at det gjør vondt å skrive om dette, men altså:
Det faste trekket til senteret fulgte ikke med da jeg skiftet bank, og siden jeg overhodet aldri var og trente, fulgte ikke jeg med på trekkene heller. Dermed ble det inkassokrav... Som jeg betalte tvert før jeg sporentstreks meldte meg ut. Så gikk det to dager før det kom et krav til. Normalt rettskafne Bergljot fikk panikkangst og fryktet gjeldsfengsel, men det gikk seg på et vis til mellom meg og treningssenteret.
Utrolig nok kom det en lokke-sms fra senteret for et par dager siden - "Meld deg inn nå, og slipp medlemsavgift resten av året". Det opplevdes nesten som sjikane, siden det var en sånn en jeg beit på sist.
Medlemsskapet var jo i prinsippet spinnbillig, sa de. Sponset av min tidligere arbeidsgiver og greier. Men det blir jo dyrt å betale flere hundre kroner i måneden for et tilbud man ikke bruker. Særlig når det toppes med inkassovarsel. For ikke å snakke om alt jeg måtte tåle å høre fra Vaniljedeigen. Han maste og maste om et lignende tilfelle i 2004, da jeg endelig klarte å bryte med SATS etter to års passivt medlemsskap.
Det skal være bra å trene og bli sliten og svett og anpusten og lilla i trynet. Og jeg ser at de som bedriver det jevnlig sikkert blir stramme både her og der. Men jeg er bombesikker på at det har sine fordeler å la være også - for eksempel er jeg ikke i risikosonen for slitasjelidelser og idrettsskader og annen styggedom. Kroppen min er forsiktig brukt og med måte, sånn at alle delene vil være nesten som nye til jeg blir staurgammel.
(Men jeg skulle gjerne hatt sprettrumpe, jeg innrømmer det).
På en måte vil jeg jo, men til dags dato har jeg aldri gjort det. Sant å si kan jeg ikke huske sist jeg var anpusten, kanskje det var da jeg fikk inkassokravet fra mitt eks-treningssenter Arena for et års tid siden. Fy og fysj, jeg kjenner at det gjør vondt å skrive om dette, men altså:
Det faste trekket til senteret fulgte ikke med da jeg skiftet bank, og siden jeg overhodet aldri var og trente, fulgte ikke jeg med på trekkene heller. Dermed ble det inkassokrav... Som jeg betalte tvert før jeg sporentstreks meldte meg ut. Så gikk det to dager før det kom et krav til. Normalt rettskafne Bergljot fikk panikkangst og fryktet gjeldsfengsel, men det gikk seg på et vis til mellom meg og treningssenteret.
Utrolig nok kom det en lokke-sms fra senteret for et par dager siden - "Meld deg inn nå, og slipp medlemsavgift resten av året". Det opplevdes nesten som sjikane, siden det var en sånn en jeg beit på sist.
Medlemsskapet var jo i prinsippet spinnbillig, sa de. Sponset av min tidligere arbeidsgiver og greier. Men det blir jo dyrt å betale flere hundre kroner i måneden for et tilbud man ikke bruker. Særlig når det toppes med inkassovarsel. For ikke å snakke om alt jeg måtte tåle å høre fra Vaniljedeigen. Han maste og maste om et lignende tilfelle i 2004, da jeg endelig klarte å bryte med SATS etter to års passivt medlemsskap.
Det skal være bra å trene og bli sliten og svett og anpusten og lilla i trynet. Og jeg ser at de som bedriver det jevnlig sikkert blir stramme både her og der. Men jeg er bombesikker på at det har sine fordeler å la være også - for eksempel er jeg ikke i risikosonen for slitasjelidelser og idrettsskader og annen styggedom. Kroppen min er forsiktig brukt og med måte, sånn at alle delene vil være nesten som nye til jeg blir staurgammel.
(Men jeg skulle gjerne hatt sprettrumpe, jeg innrømmer det).
onsdag 4. november 2009
Dumming mamma
"Nei. NEI!!!!" Pingu har for tiden et standardsvar på de fleste henvendelser. Hun har også innført standardisert tiltale på foreldre og søsken - vi er alle "dumming".
Hva skjedde med den enkle, lille babyen min? Hun er blitt en liten furie som ikke går av veien for å klabbe til meg om hun føler for det. Biter gjør hun også, og ikke bare når jeg sjekker status på fremveksten av hjørnetenner.
Er det tannkløe som gjør henne så irritabel (hun mangler fortsatt åtte melketenner, så det kan jo kanskje være ganske plagsomt hvis alle kommer opp samtidig)? Eller er det bare toårstrassen? Ikke vet jeg.
Jesper, Jesper - hvor er du når jeg trenger deg.
Hva skjedde med den enkle, lille babyen min? Hun er blitt en liten furie som ikke går av veien for å klabbe til meg om hun føler for det. Biter gjør hun også, og ikke bare når jeg sjekker status på fremveksten av hjørnetenner.
Er det tannkløe som gjør henne så irritabel (hun mangler fortsatt åtte melketenner, så det kan jo kanskje være ganske plagsomt hvis alle kommer opp samtidig)? Eller er det bare toårstrassen? Ikke vet jeg.
Jesper, Jesper - hvor er du når jeg trenger deg.
tirsdag 3. november 2009
Barnevakt søkes
Kjære pårørende (jeg går ut fra a dere vet hvem dere er, i og med at dere utgjør stammen i leserskaren min).
Vaniljedeigen og jeg er til vår forbauselse funnet egnede til å være faddere for et lite pikebarn på Østlandet. I den anledning synes vi det kunne passe å reise over Langfjellene for å være til stede. Vi er begge beveget over å ha litt utnevnt, for barnets foreldre har understreket at dette ikke er noe de tar lett på. Blant annet forplikter vaniljedeigen seg til å lære prinsessen å padle i kano (om noen år, bil jeg tro) - og vi må begge love å komme på besøk og se til henne.
Problemet er at vår private portefølje trenger tilsyn/kennel hvis vi skal bort en helg, og det er jammen ikke enkelt midt i julebordsesongen. Er det noen som kan tenke seg å gjete ett til tre barn i en dag eller to sånn cirka rundt Lucia-festivitasen? Betingelsene blir trolig dårlige i og med at foreldrene p.t. er vanskeligstilte, men vi stiller Luftslottet og alle dets herligheter til disposisjon. Og vi kan også by på chips og brus.
Skulle dette friste, er det fint om dere tar kontakt med undertegnede snarest.
Mvh Bergljot
P.s. At vaniljedeigen og jeg får dette ærefulle oppdraget, tror jeg ikke har noe å gjøre med at prinsessen er nummer fem i rekka der i huset og at de mest skikkede fadderne er brukt opp.
Vaniljedeigen og jeg er til vår forbauselse funnet egnede til å være faddere for et lite pikebarn på Østlandet. I den anledning synes vi det kunne passe å reise over Langfjellene for å være til stede. Vi er begge beveget over å ha litt utnevnt, for barnets foreldre har understreket at dette ikke er noe de tar lett på. Blant annet forplikter vaniljedeigen seg til å lære prinsessen å padle i kano (om noen år, bil jeg tro) - og vi må begge love å komme på besøk og se til henne.
Problemet er at vår private portefølje trenger tilsyn/kennel hvis vi skal bort en helg, og det er jammen ikke enkelt midt i julebordsesongen. Er det noen som kan tenke seg å gjete ett til tre barn i en dag eller to sånn cirka rundt Lucia-festivitasen? Betingelsene blir trolig dårlige i og med at foreldrene p.t. er vanskeligstilte, men vi stiller Luftslottet og alle dets herligheter til disposisjon. Og vi kan også by på chips og brus.
Skulle dette friste, er det fint om dere tar kontakt med undertegnede snarest.
Mvh Bergljot
P.s. At vaniljedeigen og jeg får dette ærefulle oppdraget, tror jeg ikke har noe å gjøre med at prinsessen er nummer fem i rekka der i huset og at de mest skikkede fadderne er brukt opp.
søndag 1. november 2009
Stakkars meg
Noe av det som er litt vemodig med å bli eldre, er den sviktende toleransen for mye av det som er godt her i livet. Sjokoladen legger seg lettere på svangene, og man kan ikke lenger rangle til mye over midnatt uten at det får konsekvenser for derpådagen.
Ikke tåler kroppen jubelhopp eller kamasutrasgreier heller (for det holdt jeg jo mye på med før). Jeg synes det tristeste er at jeg har fått så dårlig toleranse for rødvin. Før tålte jeg alt, og var frisk som en lerke på morgenen. Nå risikerer jeg å bli sengeliggende med nausea bare jeg tenker på rø....
Det er så urettferdig.
Ikke tåler kroppen jubelhopp eller kamasutrasgreier heller (for det holdt jeg jo mye på med før). Jeg synes det tristeste er at jeg har fått så dårlig toleranse for rødvin. Før tålte jeg alt, og var frisk som en lerke på morgenen. Nå risikerer jeg å bli sengeliggende med nausea bare jeg tenker på rø....
Det er så urettferdig.
fredag 30. oktober 2009
Sjefingeniør og litt om Sølvpilen (R.I.P.)
Skjæbnens veier er som kjent uransaklige, og det har blant annet avstedkommet at Bergljot er blitt ingeniør. Sjefingeniør, attpåtil. Det som kjenner meg mer enn middels vet at det er ironisk, jeg til og med hylende morsomt, siden jeg er totalt ubrukelig til praktiske gjøremål.
Rett nok er tittelen knyttet til en stillingsgruppe i Staten. I denne etaten er folk flest både tekniske og velutdannede, derfor har de valgt å gjøre ingeniører av oss alle. Men ikke alle har sjef foran, altså, det er bare noen av oss.
Jeg har alltid forfektet at ingeniører er noe annerledes skrudd sammen enn oss andre (nå blir det jo de andre, siden jeg er en selv). Blant annet praktiserer de egne regler for orddeling, alt deles opp i små enheter: bade kar, hoppe tau, gynge hest, sol gangs bris og så videre. Ingeniører er absolutte, ufravikelige, firkantede, fantasiløse, resultatorienterte og fornuftige.
Nå venter jeg på smitteeffekten. At jeg skal bli noe av dette, siden jeg er blitt en av dem. Vaniljedeigen mener jeg allerede er firkantet (jeg foretrekker å kalle det oval), men fornuftig er jeg iallfall ikke. Og jeg er fortsatt ganske god på orddeling (for jeg deler ingenting).
En gang utøvde jeg tekniskpraktisk arbeid, og dette liker jeg egentlig godt å fortelle om (det er til og med mulig jeg har blogget om det før). Det var da eksbilen min, en Nissan Sunny California diesel, pådro seg hull i bakre potte (også kjent som eksosrøret, sotrøret m.m.). Siden jeg om mulig var enda mer ubemidlet da enn nå, bestemte jeg meg for å fikse opp i dette selv. Jeg mener, hvor vanskelig kunne det være?
Sunnyen (som seinere, da Frekkesen overtok den, fikk navnet Sølvpilen (Sølvpikken blant venner) ble plassert over grava på Essoen på Sandnes, og min venninne Mette (som er sosionom) og jeg klarte å lugge av den grusomt fastrustede bakre potten. Vi stappet på den nye, festet med gummioppheng (en slags syltestrikk) og slangeklemme og gratulerte hverandre med vel utført mekanikerarbeid.
Jeg var veldig fornøyd med å ha funnet den tekniskpraktiske siden av meg, dessuten syntes jeg det var fint å ha spart meg selv for store utgifter. Imidlertid gikk vinningen opp i spinningen allerede samme kvelden, for jeg ble tatt i fartskontroll på vei hjem til Stavanger. La oss ikke dvele ved det - poenget er at jeg da innså at det kanskje ikke skulle være sånn at det er meningen med mitt liv at jeg skal mekke noe særlig. Eller utøve ingenørgjerninger. Eller kjøre Sølvpilen.
Men jeg kan godt være sjef.
Rett nok er tittelen knyttet til en stillingsgruppe i Staten. I denne etaten er folk flest både tekniske og velutdannede, derfor har de valgt å gjøre ingeniører av oss alle. Men ikke alle har sjef foran, altså, det er bare noen av oss.
Jeg har alltid forfektet at ingeniører er noe annerledes skrudd sammen enn oss andre (nå blir det jo de andre, siden jeg er en selv). Blant annet praktiserer de egne regler for orddeling, alt deles opp i små enheter: bade kar, hoppe tau, gynge hest, sol gangs bris og så videre. Ingeniører er absolutte, ufravikelige, firkantede, fantasiløse, resultatorienterte og fornuftige.
Nå venter jeg på smitteeffekten. At jeg skal bli noe av dette, siden jeg er blitt en av dem. Vaniljedeigen mener jeg allerede er firkantet (jeg foretrekker å kalle det oval), men fornuftig er jeg iallfall ikke. Og jeg er fortsatt ganske god på orddeling (for jeg deler ingenting).
En gang utøvde jeg tekniskpraktisk arbeid, og dette liker jeg egentlig godt å fortelle om (det er til og med mulig jeg har blogget om det før). Det var da eksbilen min, en Nissan Sunny California diesel, pådro seg hull i bakre potte (også kjent som eksosrøret, sotrøret m.m.). Siden jeg om mulig var enda mer ubemidlet da enn nå, bestemte jeg meg for å fikse opp i dette selv. Jeg mener, hvor vanskelig kunne det være?
Sunnyen (som seinere, da Frekkesen overtok den, fikk navnet Sølvpilen (Sølvpikken blant venner) ble plassert over grava på Essoen på Sandnes, og min venninne Mette (som er sosionom) og jeg klarte å lugge av den grusomt fastrustede bakre potten. Vi stappet på den nye, festet med gummioppheng (en slags syltestrikk) og slangeklemme og gratulerte hverandre med vel utført mekanikerarbeid.
Jeg var veldig fornøyd med å ha funnet den tekniskpraktiske siden av meg, dessuten syntes jeg det var fint å ha spart meg selv for store utgifter. Imidlertid gikk vinningen opp i spinningen allerede samme kvelden, for jeg ble tatt i fartskontroll på vei hjem til Stavanger. La oss ikke dvele ved det - poenget er at jeg da innså at det kanskje ikke skulle være sånn at det er meningen med mitt liv at jeg skal mekke noe særlig. Eller utøve ingenørgjerninger. Eller kjøre Sølvpilen.
Men jeg kan godt være sjef.
onsdag 28. oktober 2009
På beite
Før jeg møtte min fantastiske vaniljedeig våren 1999, var det mye fjas og vas i den bergljotske tilværelsen. På mange områder, vil jeg si. Kostholdet var basert på brødskive, pulverkaffe, sjokokade og Cola Light (med innslag av rødvin og røyk (fram til nyttprsaften 2006). Jobben gikk i en slags turnus, med lange vakter og til dels korte netter og seine morgener. Det ble en del party også, for å si det sånn. Mye var stabilt ustabilt.
Stabilt ustabilt var det også på relasjonsfronten (det ble jeg sterkt påminnet da jeg rensket opp i postposen her om dagen). Det var ikke det at jeg ikke gikk inn i ymse relasjoner - problemet var heller at jeg ofte måtte se meg nødt til å avslutte dem ganske kjapt. Fordi jeg ble lei... eller fordi de føltes feil.... eller fordi de faktisk til de grader var feil. Jeg var ikke alltid skånsom i oppslåingsfasen, heller. Huff.
Hvor vil jeg hen med denne selvpiskingen? Jo. Jeg tenkte det var på tide å gi litt cred til hverdagen. Til stabiliteten og rammene, til fornuften og forutsigbarheten og tryggheten. Friheten er ikke borte, den har bare fått en annen definisjon og form. Det går an å være fri, selv om man har et gjerde rundt seg. For det er opp til en selv å røkte landskapet innenfor.
Takk til vaniljedeigen som lokket meg inn gjennom grinda (sant å si trengte han ikke å bruke mye pisk - - -). Jeg lover ikke å bykse over gjerdet (og det er ikke bare fordi jeg begynner å bli gammel og lite spenstig).
Stabilt ustabilt var det også på relasjonsfronten (det ble jeg sterkt påminnet da jeg rensket opp i postposen her om dagen). Det var ikke det at jeg ikke gikk inn i ymse relasjoner - problemet var heller at jeg ofte måtte se meg nødt til å avslutte dem ganske kjapt. Fordi jeg ble lei... eller fordi de føltes feil.... eller fordi de faktisk til de grader var feil. Jeg var ikke alltid skånsom i oppslåingsfasen, heller. Huff.
Hvor vil jeg hen med denne selvpiskingen? Jo. Jeg tenkte det var på tide å gi litt cred til hverdagen. Til stabiliteten og rammene, til fornuften og forutsigbarheten og tryggheten. Friheten er ikke borte, den har bare fått en annen definisjon og form. Det går an å være fri, selv om man har et gjerde rundt seg. For det er opp til en selv å røkte landskapet innenfor.
Takk til vaniljedeigen som lokket meg inn gjennom grinda (sant å si trengte han ikke å bruke mye pisk - - -). Jeg lover ikke å bykse over gjerdet (og det er ikke bare fordi jeg begynner å bli gammel og lite spenstig).
tirsdag 27. oktober 2009
Problem
Å knuse kanna til kaffetrakteren er skikkelig dustete. Særlig når det skjer fordi noen (jeg) prøver å tømme overskuddsvann fra trakteren i vasken - uten å ta kanna av først.
Og så er det litt irriterende at det er fjerde gangen jeg gjør det - på få år - hvis vi regner med de to gangene jeg har kræsjet innmaten i diverse presskanner.
Heldigvis vet jeg hvor tilbøyeligheten stammer fra. For det må jo være en grunn til at mor mi aldri har hatt en kaffetrakter bestående kun av originaldeler.
Og så er det litt irriterende at det er fjerde gangen jeg gjør det - på få år - hvis vi regner med de to gangene jeg har kræsjet innmaten i diverse presskanner.
Heldigvis vet jeg hvor tilbøyeligheten stammer fra. For det må jo være en grunn til at mor mi aldri har hatt en kaffetrakter bestående kun av originaldeler.
torsdag 22. oktober 2009
Brev
Jeg har en stor bærepose med gammel post oppi. Jeg har dratt den med meg hver gang jeg har flyttet, da har jeg tømt skuffer og skap for arkivverdig korrespondanse og dyttet det nedi posen. I går tok jeg et oppgjør med innholdet.
Det ble en munter og vemodig kveld i samvær med meg selv og fortiden min. Jeg fant hete kjærlighetsbrev - og sinte duhardumpetmegbrev. Mange, mange postkort - og lapper fra venninner jeg for lengst har mistet kontakten med. En del brev fra Libanon var det også, fra flere avsendere. Jeg fant uventet mange brev fra mormor og mor, og også et par fra far. Ett var fra Frekkesen, ellers lite fra søsken.
Studentbevis, vorspielbilder, bilder av meg med rødt hår og sigarett i lanken - og en mengde gamle kvitteringer. Dokumentasjon på relasjoner jeg kunne ha vært foruten havna i papirsøpla (umakulert), det samme gjorde kvitteringene brevene fra han amerikaneren som truet med å komme på besøk.
En dag skal jeg lese disse brevene og mimre over fortida. De minner meg på at jeg har og har hatt venner og familie - og at de faktisk har giddet å bruke tid på å skrive til meg. Jeg ser at noe er gått tapt i denne digitale verden når alle har mobiltelefon og pc. Folk skriver ikke til hverandre lenger, ordene forsvinner i løse lufta. Kjærlighetsmeldinger på sms blir vel ikke ganske det samme, og, ooops! Så mister man mobilen. Eller minnet er fullt, og ting må slettes.
Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å begynne å skrive brev igjen, på papir. Håndskrifta er for lite i bruk, så den ser forferdelig ut. Seint går det også. Jeg får varme meg på de brevene jeg allerede har fått.
Vaniljedeigen var litt taus mens jeg satt og pludret over de arkeologiske utgravingene mine. Han syntes det var rart å bli minnet på at jeg har en fortid. Jeg har jo ingen brev fra ham heller, blant annet fordi jeg flyttet inn til ham omtrent før han hadde fått områdd seg. Men jeg husker en mail, fra den initielle hekkeperioden. Den begynte slik: "God morgen, lille prinsesse...". Seinere er det blitt mer sånn: "Hei, konemor..."
Det blir ikke helt det samme.
Det ble en munter og vemodig kveld i samvær med meg selv og fortiden min. Jeg fant hete kjærlighetsbrev - og sinte duhardumpetmegbrev. Mange, mange postkort - og lapper fra venninner jeg for lengst har mistet kontakten med. En del brev fra Libanon var det også, fra flere avsendere. Jeg fant uventet mange brev fra mormor og mor, og også et par fra far. Ett var fra Frekkesen, ellers lite fra søsken.
Studentbevis, vorspielbilder, bilder av meg med rødt hår og sigarett i lanken - og en mengde gamle kvitteringer. Dokumentasjon på relasjoner jeg kunne ha vært foruten havna i papirsøpla (umakulert), det samme gjorde kvitteringene brevene fra han amerikaneren som truet med å komme på besøk.
En dag skal jeg lese disse brevene og mimre over fortida. De minner meg på at jeg har og har hatt venner og familie - og at de faktisk har giddet å bruke tid på å skrive til meg. Jeg ser at noe er gått tapt i denne digitale verden når alle har mobiltelefon og pc. Folk skriver ikke til hverandre lenger, ordene forsvinner i løse lufta. Kjærlighetsmeldinger på sms blir vel ikke ganske det samme, og, ooops! Så mister man mobilen. Eller minnet er fullt, og ting må slettes.
Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å begynne å skrive brev igjen, på papir. Håndskrifta er for lite i bruk, så den ser forferdelig ut. Seint går det også. Jeg får varme meg på de brevene jeg allerede har fått.
Vaniljedeigen var litt taus mens jeg satt og pludret over de arkeologiske utgravingene mine. Han syntes det var rart å bli minnet på at jeg har en fortid. Jeg har jo ingen brev fra ham heller, blant annet fordi jeg flyttet inn til ham omtrent før han hadde fått områdd seg. Men jeg husker en mail, fra den initielle hekkeperioden. Den begynte slik: "God morgen, lille prinsesse...". Seinere er det blitt mer sånn: "Hei, konemor..."
Det blir ikke helt det samme.
tirsdag 20. oktober 2009
En hjelpende hånd
Jeg er ingen omsorgsfull kone. Vaniljedeigen har vondt i leggen, og i stedet for å være kjærlig og mild, er jeg sur fordi jeg ser for meg dager med mye arbeid fordi han ikke kan bidra i heimen. Klager gjør han også.
Skaden er naturligvis selvpåført. Normalt driver han ikke med selvskading, men han er glad i trim. Utrolig nok har han ikke fått med seg at det kan være fornuftig å varme opp, enda han har vært aktiv volleyballspiller i ungdommen. Resultatet i går ble vondt i leggen, og en ikke ubetydelig muskelskade (ifølge vaniljedeigen, som for anledningen har oppsøkt lege).
Nå går det i Voltaren og krykker. Og sykemelding ut uka. Jeg trøster etter beste evne (den er som sagt dårlig), uten at det ser ut til å hjelpe mot smerteinfernoet.
Som mine tre sporadiske lesere kanskje har fanget opp (hallo, er dere der fortsatt, forresten? Dere er skikkelig sløve til å gi dere til kjenne om dagen...;-), så har jeg litt låk samvittighet for omsorgssvikten. Men jeg har fått litt bedre selvfølelse etter at jeg ble gjort kjent med at Røkke har reddet livet til sin fru. Hun kom i skade for å bli feid over ende av masta på seilskuta deres i en storm.
Livredningsoperasjonen til Røkke-mann gikk ut på at han løp bort til henne og bisto henne til doktoren var på plass. Hallo! Jeg bisto da vaniljedeigen, jeg også. Om jeg ikke akkurat løp bort til ham, jeg var jo ikke der, så hjalp jeg ham med å kjøle ned leggen da han kom hjem (han hadde tenkt å bruke varme omslag, tydeligvis kan han lite om idrettsmedisin). Og så bar jeg ham til sengs. Det er omtrent på linje med innsatsen til Røkke.
Så det er sagt.
Skaden er naturligvis selvpåført. Normalt driver han ikke med selvskading, men han er glad i trim. Utrolig nok har han ikke fått med seg at det kan være fornuftig å varme opp, enda han har vært aktiv volleyballspiller i ungdommen. Resultatet i går ble vondt i leggen, og en ikke ubetydelig muskelskade (ifølge vaniljedeigen, som for anledningen har oppsøkt lege).
Nå går det i Voltaren og krykker. Og sykemelding ut uka. Jeg trøster etter beste evne (den er som sagt dårlig), uten at det ser ut til å hjelpe mot smerteinfernoet.
Som mine tre sporadiske lesere kanskje har fanget opp (hallo, er dere der fortsatt, forresten? Dere er skikkelig sløve til å gi dere til kjenne om dagen...;-), så har jeg litt låk samvittighet for omsorgssvikten. Men jeg har fått litt bedre selvfølelse etter at jeg ble gjort kjent med at Røkke har reddet livet til sin fru. Hun kom i skade for å bli feid over ende av masta på seilskuta deres i en storm.
Livredningsoperasjonen til Røkke-mann gikk ut på at han løp bort til henne og bisto henne til doktoren var på plass. Hallo! Jeg bisto da vaniljedeigen, jeg også. Om jeg ikke akkurat løp bort til ham, jeg var jo ikke der, så hjalp jeg ham med å kjøle ned leggen da han kom hjem (han hadde tenkt å bruke varme omslag, tydeligvis kan han lite om idrettsmedisin). Og så bar jeg ham til sengs. Det er omtrent på linje med innsatsen til Røkke.
Så det er sagt.
torsdag 15. oktober 2009
Lillehammer
Jeg var "vaggar" under OL på Lillehammer. Det vil si at jeg var ett av disse mange tusen menneskene som veltet rundt i overdimensjonerte bobledresser i grått/cerise. Jeg er bombesikkert på at noen av oss vaggarna var vel så slitne som atletene etter at vi hadde lekt ferdig. Det blir mye svir innimellom lekingen. En årsak var kummerlige boforhold på feltseng på tolvmannsrom på en skole.
I går var jeg ute og gikk tur i vaggarjakken. Den dukket opp i en sekk etter flyttingen, må si at den var relativt godt bevart etter å ha ligget sammensnurpet og mørkt i mange år. Jeg synes fortsatt at den er ganske stygg, og tvilsom lagring hadde påført den en bisarr lukt også. Men den varmer. Mine tanker gikk til kongen, som også trosser estetikken for å holde varmen. Hans Albertville-jakke er enda gryseligere enn min.
At jeg redebuterte som vaggar hadde muligens også sammenheng med at jeg tidligere denne uka var tilbake på Lillehammer for første gang på 14 år, det var litt fint og litt rart. Håkons pub var tommere enn den pleide å være, men det var angivelig på grunn av en nyetablering med spritservering.
Jeg liker Lillehammer. De som bor der kan framstå som litt innesluttede, men jeg liker stedet og folkene likevel.
I går var jeg ute og gikk tur i vaggarjakken. Den dukket opp i en sekk etter flyttingen, må si at den var relativt godt bevart etter å ha ligget sammensnurpet og mørkt i mange år. Jeg synes fortsatt at den er ganske stygg, og tvilsom lagring hadde påført den en bisarr lukt også. Men den varmer. Mine tanker gikk til kongen, som også trosser estetikken for å holde varmen. Hans Albertville-jakke er enda gryseligere enn min.
At jeg redebuterte som vaggar hadde muligens også sammenheng med at jeg tidligere denne uka var tilbake på Lillehammer for første gang på 14 år, det var litt fint og litt rart. Håkons pub var tommere enn den pleide å være, men det var angivelig på grunn av en nyetablering med spritservering.
Jeg liker Lillehammer. De som bor der kan framstå som litt innesluttede, men jeg liker stedet og folkene likevel.
onsdag 14. oktober 2009
Paradoks
På et eller annet tidspunkt går man fra å være en kvinne med en fremtid til å bli en kvinne med en fortid. Overgangen fremstår som glidende for den det gjelder, brått er man liksom bare der.
Så sånn er det.
Så sånn er det.
fredag 9. oktober 2009
Soria Moria II
Så litt storpolitikk.I Soria Moria II legger regjeringspartiene opp til at det offentlige, på sikt, skal ta en større del av ansvaret for tannrøkta til det norske folk. Blant annet tar de sikte på at alle over 75 år skal få gratis tannkontroll.
Typisk at det er de som ikke har tenner igjen som skal nyte godt av slike velferdsordninger.
Hilsen Bergljot, som kvinner seg opp til dagens rotfylling og alle ekstraordinære utgifter denne vil medføre
torsdag 8. oktober 2009
Amme ledig på Nord-Jæren
Desperat Dagros med bortreist kalv (2) er klar for oppdrag. Har mye å gi, og til tross for høy alder holder varene god kvalitet. Innpakningen er dog noe medtatt grunnet hyppig bruk og tidvis misbruk.
Høy prisklasse. Ammen har svimlende boliggjeld, dårlig cashflow og hun skal snart rotfylle. Tar primært oppdrag på Nord-Jæren, men andre tjenestesteder kan diskuteres.
Bill.mrk. "Spreng"
Høy prisklasse. Ammen har svimlende boliggjeld, dårlig cashflow og hun skal snart rotfylle. Tar primært oppdrag på Nord-Jæren, men andre tjenestesteder kan diskuteres.
Bill.mrk. "Spreng"
onsdag 7. oktober 2009
Hvor er....
...høst- og vinterklærne mine? I hvilken kasse skal jeg lete? Bare de ikke er i en av eskene som er hensatt i garasjen, ved juletrefoten, trampolinen og min manns plaskebasseng (det er like stort som Frognerbadet).
Det er i ferd med å bli kaldt i Hålandsmarken og omegn. I dag klarte jeg å spa fram et par støvletter. Det er bedre enn forventet, tingenes tilstand tatt i betraktning. Kåpene mine er borte, alle som en. Noen gikk til Fretex i kasteraidet før flyttingen, men jeg heiv da vel ikke alle? Hvor lenge kan man gå i dongerijakke uten å få blærekatarr? Er det sånn at når jeg faktisk fryser nok kommer til å gå i allværsjakke til jobb (den vet jeg faktisk hvor er)?
Hadde jeg vært solvent, hadde jeg benyttet anledningen til å handle. Mannen er borte, og alt burde ha ligget til rette for betydelige utskeielser. Men alarmanlegget skal betales, og det går foran alt (akkurat som om jeg vet hvordan man skrur på den hersens alarmen, hva skal vi egentlig med den?).
Mens vi snakker om klær. Omsider har vi hatt målemann på besøk, så nå ser det ut til at vi kanskje kan få oss garderobe in the master bedroom. Eller var det master's bedroom? Tipper han hadde likt det, masteren. Han og jeg bor fortsatt i hver vår pappeske, iallfall gjør klærne våre det. Jeg har gitt opp å ta meg ned i de ulike geologiske lagene, det er best å bare operere i toppskiktet. Fuglene vet hva som befinner seg nede i cambro-silur eller midtre jura. Kanskje det er der kåpene mine er?
Mens vi fortsatt snakker om klær så kan jeg berette at min aller beste venn, vaskemaskinen, er blitt defekt. Det passer sinnssykt bra nå som vi har så god råd (ha ha). Den lekker vann, og Mannen har gitt meg forbud mot å bruke den. Veldig kjekt når man har huset fullt av unger. Nå har Mannen som kjent tatt med seg arvingene på ferie og jeg er hjemme alene med katta og min troløse venn. Og en haug med skittentøy. Den haugen kommer til å bli betraktelig større når gemalen kommer hjem, for jeg tipper at han ikke har vasket særlig mye underveis. Huff.
Har jeg sagt at jeg har sluttet å amme?
Det er i ferd med å bli kaldt i Hålandsmarken og omegn. I dag klarte jeg å spa fram et par støvletter. Det er bedre enn forventet, tingenes tilstand tatt i betraktning. Kåpene mine er borte, alle som en. Noen gikk til Fretex i kasteraidet før flyttingen, men jeg heiv da vel ikke alle? Hvor lenge kan man gå i dongerijakke uten å få blærekatarr? Er det sånn at når jeg faktisk fryser nok kommer til å gå i allværsjakke til jobb (den vet jeg faktisk hvor er)?
Hadde jeg vært solvent, hadde jeg benyttet anledningen til å handle. Mannen er borte, og alt burde ha ligget til rette for betydelige utskeielser. Men alarmanlegget skal betales, og det går foran alt (akkurat som om jeg vet hvordan man skrur på den hersens alarmen, hva skal vi egentlig med den?).
Mens vi snakker om klær. Omsider har vi hatt målemann på besøk, så nå ser det ut til at vi kanskje kan få oss garderobe in the master bedroom. Eller var det master's bedroom? Tipper han hadde likt det, masteren. Han og jeg bor fortsatt i hver vår pappeske, iallfall gjør klærne våre det. Jeg har gitt opp å ta meg ned i de ulike geologiske lagene, det er best å bare operere i toppskiktet. Fuglene vet hva som befinner seg nede i cambro-silur eller midtre jura. Kanskje det er der kåpene mine er?
Mens vi fortsatt snakker om klær så kan jeg berette at min aller beste venn, vaskemaskinen, er blitt defekt. Det passer sinnssykt bra nå som vi har så god råd (ha ha). Den lekker vann, og Mannen har gitt meg forbud mot å bruke den. Veldig kjekt når man har huset fullt av unger. Nå har Mannen som kjent tatt med seg arvingene på ferie og jeg er hjemme alene med katta og min troløse venn. Og en haug med skittentøy. Den haugen kommer til å bli betraktelig større når gemalen kommer hjem, for jeg tipper at han ikke har vasket særlig mye underveis. Huff.
Har jeg sagt at jeg har sluttet å amme?
tirsdag 6. oktober 2009
Sweet dreams
Natt til i går drømte jeg at jeg var troløs, og det med to uidentifiserbare karer.
Slikt er sjelden kost for ei trøtt, dårlig vedlikeholdt småbarnsmor, og egentlig burde vel opplevelsen gitt meg en opptur. Men nei. Jeg våknet med svart samvittighet.
Det viste seg at også vaniljedeigen hadde drømt om meg natt til i går. Der var det lite damp, for å si det sånn, han drømte at jeg hadde drept to personer, og at han hadde angitt meg til politiet.
"Anga du meg virkelig?" spurte jeg vantro, "du skal jo elske meg i gode og onde dager?"
"Du tror vel ikke at jeg ville bo med en dobbeltmorderske?" repliserte mannen i mitt liv.
Fra nå av skal jeg ikke angre hvis drømmene mine tar meg til steder jeg ikke burde være, det er helt sikkert. Og så håper jeg inni meg at verken vaniljedeigen eller jeg er sanndrømte.
Slikt er sjelden kost for ei trøtt, dårlig vedlikeholdt småbarnsmor, og egentlig burde vel opplevelsen gitt meg en opptur. Men nei. Jeg våknet med svart samvittighet.
Det viste seg at også vaniljedeigen hadde drømt om meg natt til i går. Der var det lite damp, for å si det sånn, han drømte at jeg hadde drept to personer, og at han hadde angitt meg til politiet.
"Anga du meg virkelig?" spurte jeg vantro, "du skal jo elske meg i gode og onde dager?"
"Du tror vel ikke at jeg ville bo med en dobbeltmorderske?" repliserte mannen i mitt liv.
Fra nå av skal jeg ikke angre hvis drømmene mine tar meg til steder jeg ikke burde være, det er helt sikkert. Og så håper jeg inni meg at verken vaniljedeigen eller jeg er sanndrømte.
mandag 5. oktober 2009
Ruset gressenke
Mannen har tatt med ungene på høstferie. Jeg føler jeg har ferie, selv om jeg strengt tatt jobber. Huset er stort og tomt og stille, jeg går rundt meg selv og tenker at nå, ja nå kunne jeg faktisk ha vasket badet. Eller vasker vinduer. Men gjør jeg det? Nei. I stedet spiller jeg teite spill på dataen, ser på tv og tenker på at jeg kanskje burde gå på kino.
Hadde den meget omtalte tannen vært seg selv, hadde jeg muligens gjort det. Den er antakelig permanent besatt av Karius og Baktus. Så vondt er det i tanna og omegn at jeg måtte på doktorbåten i Ryfylke i helgen for å grine meg til narkotika. Litt surrealistisk at legen var svensk, det ble reneste Skjærgårdsdoktoren.
Så nå stuller jeg altså rundt her i narkorus, hvis man kan kalle effekten av en pinglete Pinex forte for det, da. Murringen i kjeven gjør at jeg neppe våger å slippe meg nykter med det første. Iallfall ikke før jeg har gaflet i meg de tre pillene jag har kvar. Lurer på om jeg er hekta på ordentlig da???
Hadde den meget omtalte tannen vært seg selv, hadde jeg muligens gjort det. Den er antakelig permanent besatt av Karius og Baktus. Så vondt er det i tanna og omegn at jeg måtte på doktorbåten i Ryfylke i helgen for å grine meg til narkotika. Litt surrealistisk at legen var svensk, det ble reneste Skjærgårdsdoktoren.
Så nå stuller jeg altså rundt her i narkorus, hvis man kan kalle effekten av en pinglete Pinex forte for det, da. Murringen i kjeven gjør at jeg neppe våger å slippe meg nykter med det første. Iallfall ikke før jeg har gaflet i meg de tre pillene jag har kvar. Lurer på om jeg er hekta på ordentlig da???
onsdag 30. september 2009
tirsdag 29. september 2009
Navnet skjemmer ingen
Ikke noe stilig å knekke ankelen på Besseggen, sikkert. Iallfall ikke når det er høst og styggvær. Men ganske stilig for VG-desken, vil jeg tro.
mandag 28. september 2009
Brokkoli
Min datter og jeg er kommet til enighet om en ny vri på grensesettingen. Når hun går over streken (øver vold mot søskenene, trosser ordrer fra overmakten (meg) eller nebber, kan jeg si det superhemmelige kodeordet "brokkoli!" Da tar hun seg inn, og vi slipper represalier. Hvis hun synes jeg er sur eller kjefter unødig, er det hun som kan rope "brokkoli" til meg.
Gulrota med brokkolien er at vi skal på kafe hvis vi får det til. Og det er det bare vi damene som skal, ikke Kostas. Vilikke har dog kommet fram til at Pingu kan få være med, siden hun strengt tatt er dame.
Fordelen med brokkolimetoden er at
1. Kostas ikke begriper hva det betyr. Dette er noe Vilikke fryder seg stort over.
2. Vilikke skjønner ikke at hun egentlig blir manipulert.
3. Brokkoli er basert på belønning og ikke straff.
4. Tilsynelatende er teknikken basert på gjensidighet, siden hun også kan si det.
Jesper Juul hadde vært stolt av meg. Iallfall er jeg ganske kry selv.
fredag 25. september 2009
Dans
I forrige post skrev jeg om ungdommen. Det var så inspirerende at jeg vil gjøre det litt til. Selv om genren kan framstå som litt memoaraktig. Kanskje.
Jeg er vokst opp i Ryfylke, på ei øy som på den tiden ikke hadde vei helt rundt seg (det manglet to kilometer). Jeg bodde så godt som helt ytterst i den ene enden av denne veien. Selv om vi jo hadde noen naboer, vil jeg si at vi bodde relativt langt fra folk.
Fritid i ødemarken kunne være krevende. Enten måtte man gå/sykle over betydelige avstander, eller man måtte ta bussen. Den gikk to ganger i døgnet, og det var til skolen og fra skolen. Litt vanskelig å basere det sosiale livet sitt på kollektivtransporten, kan du si.
Jeg var da, som nu, et prektig og pliktoppfyllende barn med sunne interesser. For eksempel gikk det mye i korps og musikkskole og, i korte perioder, trening. Disse aktivitetene foregikk langt fra farsgarden min, noe som innebar en del venting på skolen - og mye kjøring for far og særlig mor.
Vi, det vil si Påskeharen og jeg, var også avhengig av å bli kjørt og hentet da vi ble eldre og skulle ut på livet. Det var krevende øvelser. Først måtte vi være greie i dagevis i forkant for å være sikre at sjåførene ville stille, de satt med bukta og begge endene på alle vis, kan du si. Turen TIL dansen var som regel uproblematisk, verre var det når far, ofte i litt slett lune, sto og tuten utenfor danselokalet for å få samlet avkommet sammen og brakt det hjem.
Påskeharen var som regel der han skulle være, men det var ikke alltid jeg. Det medførte at far av og til kom UT av bilen for å lete, og det var krise. Ikke bare så han ungdommens forfall og forfyllelse på nært hold. Det var det at de forfalte ungdommene også så HAM. Gud, så pinlig. Sur og bustete far (som regel hadde han sovet litt i forkant) på jakt etter forvillet datter. Nei dette gjør det fortsatt vondt å tenke på.
Påskeharen, som var litt lettere å lede enn meg, smakte titt på både det ene og andre. Det var alltid spennende om faderen ville oppdage det. Vissheten om at vi måtte avlegge utåndingsprøve midt i fleisen på ham var for så vidt temmelig preventiv i seg selv.
"Det er vel ikke noen som har lesket seg her, vel?" pleide far å spørre.
"Nhæiiii," sa vi i kor, på innoverpust. Og satt musestille helt til vi kom hjem. Jeg vet ikke om han bet på forklaringene om at vi hadde blitt sølt på og røykt på av andre, i det minste fulgte han sjelden opp undersøkelsene sine.
Vi iprøvde en gang å ta oss hjem fra Nessa på egenhånd, uten penger til drosje (tre mil) og uten avtale om transport. Ingen skulle uansett samme vei som oss. Påskeharen og jeg endte så til de grader på avveie, han vi satt på med kjørte i helt feil retning. Ikke skulle han ha kjørt heller, viste det seg i ettertid.
Stemningen var ganske låk da mor og far hentet oss på Jørpeland dagen derpå. At det var andre juledag, og at vi skulle på middag til farmor, gjorde ikke saken bedre på noe som helst vis. Seinere ble det vel ikke så mye dansing på oss på Nessa. Tror jeg.
Jeg er vokst opp i Ryfylke, på ei øy som på den tiden ikke hadde vei helt rundt seg (det manglet to kilometer). Jeg bodde så godt som helt ytterst i den ene enden av denne veien. Selv om vi jo hadde noen naboer, vil jeg si at vi bodde relativt langt fra folk.
Fritid i ødemarken kunne være krevende. Enten måtte man gå/sykle over betydelige avstander, eller man måtte ta bussen. Den gikk to ganger i døgnet, og det var til skolen og fra skolen. Litt vanskelig å basere det sosiale livet sitt på kollektivtransporten, kan du si.
Jeg var da, som nu, et prektig og pliktoppfyllende barn med sunne interesser. For eksempel gikk det mye i korps og musikkskole og, i korte perioder, trening. Disse aktivitetene foregikk langt fra farsgarden min, noe som innebar en del venting på skolen - og mye kjøring for far og særlig mor.
Vi, det vil si Påskeharen og jeg, var også avhengig av å bli kjørt og hentet da vi ble eldre og skulle ut på livet. Det var krevende øvelser. Først måtte vi være greie i dagevis i forkant for å være sikre at sjåførene ville stille, de satt med bukta og begge endene på alle vis, kan du si. Turen TIL dansen var som regel uproblematisk, verre var det når far, ofte i litt slett lune, sto og tuten utenfor danselokalet for å få samlet avkommet sammen og brakt det hjem.
Påskeharen var som regel der han skulle være, men det var ikke alltid jeg. Det medførte at far av og til kom UT av bilen for å lete, og det var krise. Ikke bare så han ungdommens forfall og forfyllelse på nært hold. Det var det at de forfalte ungdommene også så HAM. Gud, så pinlig. Sur og bustete far (som regel hadde han sovet litt i forkant) på jakt etter forvillet datter. Nei dette gjør det fortsatt vondt å tenke på.
Påskeharen, som var litt lettere å lede enn meg, smakte titt på både det ene og andre. Det var alltid spennende om faderen ville oppdage det. Vissheten om at vi måtte avlegge utåndingsprøve midt i fleisen på ham var for så vidt temmelig preventiv i seg selv.
"Det er vel ikke noen som har lesket seg her, vel?" pleide far å spørre.
"Nhæiiii," sa vi i kor, på innoverpust. Og satt musestille helt til vi kom hjem. Jeg vet ikke om han bet på forklaringene om at vi hadde blitt sølt på og røykt på av andre, i det minste fulgte han sjelden opp undersøkelsene sine.
Vi iprøvde en gang å ta oss hjem fra Nessa på egenhånd, uten penger til drosje (tre mil) og uten avtale om transport. Ingen skulle uansett samme vei som oss. Påskeharen og jeg endte så til de grader på avveie, han vi satt på med kjørte i helt feil retning. Ikke skulle han ha kjørt heller, viste det seg i ettertid.
Stemningen var ganske låk da mor og far hentet oss på Jørpeland dagen derpå. At det var andre juledag, og at vi skulle på middag til farmor, gjorde ikke saken bedre på noe som helst vis. Seinere ble det vel ikke så mye dansing på oss på Nessa. Tror jeg.
torsdag 24. september 2009
Hybler og kaniner
Jeg var ikke særlig kul på ungdomsskolen. I grunnen var jeg ikke særlig kul på videregående heller, men det gjorde ikke så mye, for jeg disponerte hybel. I en alder av sekstenogethalvt skulle jeg styre både budsjetter (500 kroner per uke) og husholdning. Jeg var dårlig til både det ene og det andre. For å si det sånn.
Rytmen var som følger: Inn til byen med hurtigbåt på fredagen, brød, ost, syltetøy og middagsrester i bagen. Høy sigar(ett)føring i starten av uka, kino, krokanrull og video. Når det stundet mot helg, var som regel beholdningen brukt opp, da var det å pante flasker for å skaffe kroner 13,20 til ti Prince Mild, samt skrape sammen akkurat så mye penger at jeg klarte å karre meg hjem til mor og far i helga.
Ellers var det naturligvis skole og lekser og mye, mye besøk. Vel mye besøk til tider, sikkert, jeg husker hybelvertinna sladra til farmor, hun mente at gjestene våre "sleit ut teppet i gangen og at naboene reagerte på at det sto biler utenfor huset". Jeg husker det var kjekt med besøk, og at det ble seine kvelder. Og mye kaffe og røyk. Og litt lite lekselesing, men jeg pleide med stort hell å lese til prøvene på morgenen før de skulle avholdes.
På åttitallet var Alstor det store samlingsstedet for unge i oljebyen, iallfall på onsdagene. Attenårsgrense der, naturligvis, men jeg hadde lånt leg av ei som ikke visste at det var jeg som disponerte postbankkortet henns, så jeg kom inn. Med håkkihår, silkeskjorte med skulderputer og rutete ullbukse. Du og du så fin jeg var. Alstor var en vektig grunn til at jeg var så fattig på torsdagene og fredagene. På Alstor danset vi til Kim Wilde og Wham. Og drakk oss brisne på Reiler og Jomfrumelk. Før vi tok bussen hjem, på stigende rus, for å forberede oss til neste skoledag.
Det var en fin tid, for det meste. Tror jeg, da. Jeg husker venninnen min og jeg leide solarium. I en hel måned. Der lå vi i minst en time hver, hver dag. Det var noe i overkant for min sarte hud, jeg så ut som en syk mulatt. Ikke var det bra for det elektriske anlegget i huset heller, sikringene røyk i ett sett, og hybelverten ble nødt til å investere i automatsikringer. Vi betalte leie inkl. strøm. Og alle som ville sole seg, fikk sole seg hos oss. Baconosen lå tjukk over Eiganes.
Jeg tror røykvarsleren gikk i tide og utide også, men det er jeg ikke sikker på om bare er noe jeg tror jeg husker.
Rytmen var som følger: Inn til byen med hurtigbåt på fredagen, brød, ost, syltetøy og middagsrester i bagen. Høy sigar(ett)føring i starten av uka, kino, krokanrull og video. Når det stundet mot helg, var som regel beholdningen brukt opp, da var det å pante flasker for å skaffe kroner 13,20 til ti Prince Mild, samt skrape sammen akkurat så mye penger at jeg klarte å karre meg hjem til mor og far i helga.
Ellers var det naturligvis skole og lekser og mye, mye besøk. Vel mye besøk til tider, sikkert, jeg husker hybelvertinna sladra til farmor, hun mente at gjestene våre "sleit ut teppet i gangen og at naboene reagerte på at det sto biler utenfor huset". Jeg husker det var kjekt med besøk, og at det ble seine kvelder. Og mye kaffe og røyk. Og litt lite lekselesing, men jeg pleide med stort hell å lese til prøvene på morgenen før de skulle avholdes.
På åttitallet var Alstor det store samlingsstedet for unge i oljebyen, iallfall på onsdagene. Attenårsgrense der, naturligvis, men jeg hadde lånt leg av ei som ikke visste at det var jeg som disponerte postbankkortet henns, så jeg kom inn. Med håkkihår, silkeskjorte med skulderputer og rutete ullbukse. Du og du så fin jeg var. Alstor var en vektig grunn til at jeg var så fattig på torsdagene og fredagene. På Alstor danset vi til Kim Wilde og Wham. Og drakk oss brisne på Reiler og Jomfrumelk. Før vi tok bussen hjem, på stigende rus, for å forberede oss til neste skoledag.
Det var en fin tid, for det meste. Tror jeg, da. Jeg husker venninnen min og jeg leide solarium. I en hel måned. Der lå vi i minst en time hver, hver dag. Det var noe i overkant for min sarte hud, jeg så ut som en syk mulatt. Ikke var det bra for det elektriske anlegget i huset heller, sikringene røyk i ett sett, og hybelverten ble nødt til å investere i automatsikringer. Vi betalte leie inkl. strøm. Og alle som ville sole seg, fikk sole seg hos oss. Baconosen lå tjukk over Eiganes.
Jeg tror røykvarsleren gikk i tide og utide også, men det er jeg ikke sikker på om bare er noe jeg tror jeg husker.
tirsdag 22. september 2009
Mer bil
Jeg er fullstendig klar over at temautvalget i dette bloggeksperimentet er noe snevert. Det har dreid seg mye om unger, tenner og bil. Men sånn er det når man har liten radius for sin livsutfoldelse. Her kommer nok et innlegg om bil.
Mors lille røde har hatt et innholdsrikt år, hun har bråstoppet på motorveien, hun er blitt påkjørt i parkert tilstand og, som følge av dette, lot hun seg brått ikke åpne fra førersiden etter å ha vært på verksted. Alt dette var gjemt og glemt, inntil i går.
Kort oppsummert skulle min mor, som ikke vil/kan/liker å reise kollektivt, hentes i oljebyen. Jeg var, i kjent stil, altfor tidlig ute fordi jeg ikke hadde fanget skikkelig opp når hun kunne plukkes opp. Nå følger jeg normalt lite med på lysene og pilene i displayet, men i gåf la jeg faktisk merke til at febermålernåla gikk litt vel høyt. Uff da, tenkte jeg, og kjørte ufortrødent videre.
Jeg har parkeringshusskrekk, men det ene på Jorenholmen fikser jeg bra. Rull rull rull ned med ruta, stapp inn visakortet, bommen opp, opp igjen med ruta (så kom en litt underlig lyd) og så inn i parkeringshuset. Først når jeg skal ut, merker jeg at ruta i døra har sunket ned og står komplett på halv tolv. Selvsagt regner det, og jeg står et sted uten tak.
Etter at sjokket har lagt seg, ringer jeg (som vanlig) til vaniljedeigen. Han kunne lite gjøre der og da. Men om jeg ikke kunne prøve å fiske vinduet opp igjen? "Men det har på en måte sklidd ut av pakningen eller lista eller hva det nå heter, og står helt på skeiva!" sa jeg. Og gjorde som han sa.
Vinduet viste seg å være medgjørlig, jeg fikk det et stykke opp. Bare en centimeter klaring på siden og over. Telefon nummer to gikk til verkstedet, som jeg holder ansvarlig for dette, første maleriske skildringer til mannen i resepsjonen, så til teknisk ansvarlig i karosseridepartementet. Påfallende lite kryping fra den kanten, men jeg kunne få komme inn med bilen.
"Jeg står i et parkeringshus i byen. Er det trygt å kjøre, da?" undret jeg. Joda, eller iallfall sannsynligvis, mente karosseriministeren, jeg kunne jo bare teipe vinduet fast. "Jeg har ikke teip i lomma," innvendte jeg. Nei nei, bare kjør da, sa mannen. Ja ha.
Siden jeg var i affekt og sinnssyk i gjerningsøyeblikket allerede, benyttet jeg anledningen til å handler altfor dyrt vintertøy til Kostas. Kaffe, avis og så kom Mor. Opp i parkeringshuset, deling av bekymringer om hvordan det skulle gå når vinduet skulle rulles ned igjen for å dra kortet på vei ut, alle bekymringer gjort til skamme. Ørn ørn på vei hjem med vinduet på skeiva.
Klokka var selvsagt tre på halv røsjtid, og trafikken sto, sto og sto. marsjfart 400 meter i timen. I tunnelen i Madlaveien sperrer Mor øynene opp, og sier "å nei, bagasjen!" Den står i en boks på ferjeterminalen. Ikke mulig å snu, bare snegle seg videre. Nesten 20 minutter tar det før vi er ute av tunnelen og oppe i rundkjøringa ved teateret. Ned igjen, kø den veien også. Nevnte jeg at bilen på dette tidspunktet hadde feber nesten helt opp til det røde feltet?
Nede på terminalen igjen omsider, inn og hente bagen, avgårde igjen. Samme treige køen. Varm bil og varme hoder. Vel ute av tunnelen begynner lampa på tempmåleren å lyse rødt. Intet sted å stoppe, intet sted å gjøre av seg (sikkert sånn som Karius og Baktus hadde det da tannlegen hadde boret igjen hullene i tennene til Jens). Ørn ørn videre, til rundkjøringa ved teateret. Vrengte bilen opp Musegata og inn bak det gamle sykehuset og av med motoren. Sint telefon til vaniljedeigen.
Så satt vi der, da, og ventet på assistanse. Regnet pisket, vindusruta på halv åtte, sultne og tissetrengte. Vaniljedeigen dukket opp med en liter vann til motoren, vi byttet fartøy - og dro hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en meningsfylt ettermiddag, og at Mor i framtiden enten bør a) ankomme på andre tidspunkter enn klokken 15-17 eller b) vurdere kollektivtransport.
Mors lille røde har hatt et innholdsrikt år, hun har bråstoppet på motorveien, hun er blitt påkjørt i parkert tilstand og, som følge av dette, lot hun seg brått ikke åpne fra førersiden etter å ha vært på verksted. Alt dette var gjemt og glemt, inntil i går.
Kort oppsummert skulle min mor, som ikke vil/kan/liker å reise kollektivt, hentes i oljebyen. Jeg var, i kjent stil, altfor tidlig ute fordi jeg ikke hadde fanget skikkelig opp når hun kunne plukkes opp. Nå følger jeg normalt lite med på lysene og pilene i displayet, men i gåf la jeg faktisk merke til at febermålernåla gikk litt vel høyt. Uff da, tenkte jeg, og kjørte ufortrødent videre.
Jeg har parkeringshusskrekk, men det ene på Jorenholmen fikser jeg bra. Rull rull rull ned med ruta, stapp inn visakortet, bommen opp, opp igjen med ruta (så kom en litt underlig lyd) og så inn i parkeringshuset. Først når jeg skal ut, merker jeg at ruta i døra har sunket ned og står komplett på halv tolv. Selvsagt regner det, og jeg står et sted uten tak.
Etter at sjokket har lagt seg, ringer jeg (som vanlig) til vaniljedeigen. Han kunne lite gjøre der og da. Men om jeg ikke kunne prøve å fiske vinduet opp igjen? "Men det har på en måte sklidd ut av pakningen eller lista eller hva det nå heter, og står helt på skeiva!" sa jeg. Og gjorde som han sa.
Vinduet viste seg å være medgjørlig, jeg fikk det et stykke opp. Bare en centimeter klaring på siden og over. Telefon nummer to gikk til verkstedet, som jeg holder ansvarlig for dette, første maleriske skildringer til mannen i resepsjonen, så til teknisk ansvarlig i karosseridepartementet. Påfallende lite kryping fra den kanten, men jeg kunne få komme inn med bilen.
"Jeg står i et parkeringshus i byen. Er det trygt å kjøre, da?" undret jeg. Joda, eller iallfall sannsynligvis, mente karosseriministeren, jeg kunne jo bare teipe vinduet fast. "Jeg har ikke teip i lomma," innvendte jeg. Nei nei, bare kjør da, sa mannen. Ja ha.
Siden jeg var i affekt og sinnssyk i gjerningsøyeblikket allerede, benyttet jeg anledningen til å handler altfor dyrt vintertøy til Kostas. Kaffe, avis og så kom Mor. Opp i parkeringshuset, deling av bekymringer om hvordan det skulle gå når vinduet skulle rulles ned igjen for å dra kortet på vei ut, alle bekymringer gjort til skamme. Ørn ørn på vei hjem med vinduet på skeiva.
Klokka var selvsagt tre på halv røsjtid, og trafikken sto, sto og sto. marsjfart 400 meter i timen. I tunnelen i Madlaveien sperrer Mor øynene opp, og sier "å nei, bagasjen!" Den står i en boks på ferjeterminalen. Ikke mulig å snu, bare snegle seg videre. Nesten 20 minutter tar det før vi er ute av tunnelen og oppe i rundkjøringa ved teateret. Ned igjen, kø den veien også. Nevnte jeg at bilen på dette tidspunktet hadde feber nesten helt opp til det røde feltet?
Nede på terminalen igjen omsider, inn og hente bagen, avgårde igjen. Samme treige køen. Varm bil og varme hoder. Vel ute av tunnelen begynner lampa på tempmåleren å lyse rødt. Intet sted å stoppe, intet sted å gjøre av seg (sikkert sånn som Karius og Baktus hadde det da tannlegen hadde boret igjen hullene i tennene til Jens). Ørn ørn videre, til rundkjøringa ved teateret. Vrengte bilen opp Musegata og inn bak det gamle sykehuset og av med motoren. Sint telefon til vaniljedeigen.
Så satt vi der, da, og ventet på assistanse. Regnet pisket, vindusruta på halv åtte, sultne og tissetrengte. Vaniljedeigen dukket opp med en liter vann til motoren, vi byttet fartøy - og dro hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en meningsfylt ettermiddag, og at Mor i framtiden enten bør a) ankomme på andre tidspunkter enn klokken 15-17 eller b) vurdere kollektivtransport.
mandag 21. september 2009
Ta den ring og la den vandre
Jeg har tenkt ut et nytt konsept for samliv. Da jeg lanserte dette for ei venninne nylig, påsto hun at hun kom på dette alt på åttitallet, men det nekter jeg å tro. Så sånn er det.
Hør nå bare; mange av oss damer er velsignet med menner som vi liker godt og er glade i og som er riktig flinke til mye rart og mindre flinke til andre ting. Særlig det siste, ikkeflinketingene, er ting som kan føre til skjenn og ufred i heimen.
Vi damer er som kjent dugandes prosjektledere, det er bare det at håndverkerne (eller var det -langerne) våre ikke alltid lever opp til forventningene. Mulig noe av dette skyldes urimelige krav, men det er ikke poenget her.
Min tanke er at man kunne ha opprettet en slags byttering, eller pool, med menner oppi. Vi kunne ha delt på dem etter behov eller ønske. Håndverkerne vil det nok være stor rift om, og mange vil nok ha (han ene?) kommunikative. Og han som er flink til å ta med seg ungene ut. Noen må man nok analysere dypere for å finne nytteverdien i, men sånn er det jo med det meste her i livet.
Jeg har naturligvis tenkt på at ordningen kan generere sjalusi og elende, sedløyse og annen styggedom. Hvorvidt dette hadde blitt et problem, måtte man jo bare testet ut gjennom empiri.
Nylig drøftet jeg bytteringen med bonusbarnet mitt, som er syttenogethalvt og øredøvende nyforelsket på femte måneden. Hun blåste i nesa og mente at det måtte kunne gå an å gjøre hverandre vennetjenester uten at man plent må ha dem som MANN. Jeg tror unge damer med overskudd bruker mennene sine til andre ting enn vi skranglete, tidklemte småbarnsmødre, for å si det sånn. Og kanskje hadde det vært greit med avlastning på dette området også for noen, hvem vet.
Min kjære venninne Torunn, som er singel og stort sett fornøyd med det, erklærte forleden at hun kunne tenke seg å ha en mann på deltid, for eksempel så hun for seg at hun kunne ha en andel på 15 prosent i noen andres mann. For mer trenger hun ikke, påstår hun. Jeg tenker at dette kanskje kan ha noe for seg, for noen, men men tilbød henne ikke aksjer i vaniljedeigen. Det skulle tatt seg ut (og det verste av alt er at han kanskje hadde likt det også, og DET unner jeg ham ikke).
Hør nå bare; mange av oss damer er velsignet med menner som vi liker godt og er glade i og som er riktig flinke til mye rart og mindre flinke til andre ting. Særlig det siste, ikkeflinketingene, er ting som kan føre til skjenn og ufred i heimen.
Vi damer er som kjent dugandes prosjektledere, det er bare det at håndverkerne (eller var det -langerne) våre ikke alltid lever opp til forventningene. Mulig noe av dette skyldes urimelige krav, men det er ikke poenget her.
Min tanke er at man kunne ha opprettet en slags byttering, eller pool, med menner oppi. Vi kunne ha delt på dem etter behov eller ønske. Håndverkerne vil det nok være stor rift om, og mange vil nok ha (han ene?) kommunikative. Og han som er flink til å ta med seg ungene ut. Noen må man nok analysere dypere for å finne nytteverdien i, men sånn er det jo med det meste her i livet.
Jeg har naturligvis tenkt på at ordningen kan generere sjalusi og elende, sedløyse og annen styggedom. Hvorvidt dette hadde blitt et problem, måtte man jo bare testet ut gjennom empiri.
Nylig drøftet jeg bytteringen med bonusbarnet mitt, som er syttenogethalvt og øredøvende nyforelsket på femte måneden. Hun blåste i nesa og mente at det måtte kunne gå an å gjøre hverandre vennetjenester uten at man plent må ha dem som MANN. Jeg tror unge damer med overskudd bruker mennene sine til andre ting enn vi skranglete, tidklemte småbarnsmødre, for å si det sånn. Og kanskje hadde det vært greit med avlastning på dette området også for noen, hvem vet.
Min kjære venninne Torunn, som er singel og stort sett fornøyd med det, erklærte forleden at hun kunne tenke seg å ha en mann på deltid, for eksempel så hun for seg at hun kunne ha en andel på 15 prosent i noen andres mann. For mer trenger hun ikke, påstår hun. Jeg tenker at dette kanskje kan ha noe for seg, for noen, men men tilbød henne ikke aksjer i vaniljedeigen. Det skulle tatt seg ut (og det verste av alt er at han kanskje hadde likt det også, og DET unner jeg ham ikke).
fredag 18. september 2009
Valg
Okei, nå er jeg visst litt uaktuell siden valget er over og alle (jeg) er rett så fornøye. Jeg har prøvd å føle på om jeg kommer til å savne Venstre, men jeg kjenner egentlig ingenting.
Jeg flyttet i august, det vil si at jeg fortsatt står i manntallet (MANNtallet???) i min ekshjemkommune. Så der troppet jeg opp på valgdagen, for å gjøre min borgerplikt. Ved en inkurie kom jeg i skade for å gå feil (lider av manglende retningssans og svekket syn), så jeg havnet inne i lokalene der Kirken, den norske bedrev sine valg.
Jeg tok det som et tegn, og tenkte at pinadø, hvorfor ikke? Jeg er da medlem. Ikke veldig tittgjengde i kyrkja, men likevel. Presten (han var oppsynsmann) stusset da han ikke fant meg i kirkemedlemsoversikten (der hadde de nemlig registrert flyttingen), men jeg fikk krysse liste likevel. Enda han sikkert nesten aldri har sett meg, selv om han har døpt Pingu.
Meninghetsrådet ble utpekt på måfå siden jeg ikke kjenner noen av kandidatene. Men det får så være, mitt mål var å påvirke bispedømmerådet. Jada.
Jeg har latt meg provosere over annonser og propagandakampanjer der man blir oppfordret til å stemme på bestemte kandidater som har erklært seg som homomotstandere. Derfor følte jeg at det var viktig at iallall en stemmeseddel ikke er påvirket av kristenfantatikerjuntaen. Ingen av disse homofobe fikk stemmer av meg. Dessverre var det ikke lov å stryke dem.
Nå var det ikke så mange som stemte i kristenvalget, så det er kanskje lov å håpe at min lille stemme har innvirkning. Da hadde jeg blitt litt matchvinner, liksom. Hun som kuppa kirkevalget.
Jeg flyttet i august, det vil si at jeg fortsatt står i manntallet (MANNtallet???) i min ekshjemkommune. Så der troppet jeg opp på valgdagen, for å gjøre min borgerplikt. Ved en inkurie kom jeg i skade for å gå feil (lider av manglende retningssans og svekket syn), så jeg havnet inne i lokalene der Kirken, den norske bedrev sine valg.
Jeg tok det som et tegn, og tenkte at pinadø, hvorfor ikke? Jeg er da medlem. Ikke veldig tittgjengde i kyrkja, men likevel. Presten (han var oppsynsmann) stusset da han ikke fant meg i kirkemedlemsoversikten (der hadde de nemlig registrert flyttingen), men jeg fikk krysse liste likevel. Enda han sikkert nesten aldri har sett meg, selv om han har døpt Pingu.
Meninghetsrådet ble utpekt på måfå siden jeg ikke kjenner noen av kandidatene. Men det får så være, mitt mål var å påvirke bispedømmerådet. Jada.
Jeg har latt meg provosere over annonser og propagandakampanjer der man blir oppfordret til å stemme på bestemte kandidater som har erklært seg som homomotstandere. Derfor følte jeg at det var viktig at iallall en stemmeseddel ikke er påvirket av kristenfantatikerjuntaen. Ingen av disse homofobe fikk stemmer av meg. Dessverre var det ikke lov å stryke dem.
Nå var det ikke så mange som stemte i kristenvalget, så det er kanskje lov å håpe at min lille stemme har innvirkning. Da hadde jeg blitt litt matchvinner, liksom. Hun som kuppa kirkevalget.
tirsdag 15. september 2009
Tut og kjør
Så en kommentar til virkeligheten utenfor meg selv, og det er sjelden kost. Og nei, jeg har ikke tenkt å kommentere på valget.
Her om dagen så jeg en aldeles fantastisk reklamesnutt på tv. TV Norge, for å være helt ærlig (for der var jeg midt i valgsendingene). "Åtte av ti kjører for fort," sa lesemannen, mens biltrafikken krysset over skjermen.
"Å huff," tenkte jeg, "er det virkelig så ille?" Og så ventet jeg på poenget, som jeg antok ville være noe om trafikkdødelighet og risiko og rollemodeller og lignende.
Men det var det ikke. Den øredøvende nyheten var at vi nå kan abonnere på radarvarsling på sms, for å riktig gardere oss mot å bli tatt av det slemme politiet.
Får håpe folk ikke leser disse sms-ene mens de kjører bil, i det minste.
Hilsen Bergljot, som har to fartsbøter på samvittigheten
Her om dagen så jeg en aldeles fantastisk reklamesnutt på tv. TV Norge, for å være helt ærlig (for der var jeg midt i valgsendingene). "Åtte av ti kjører for fort," sa lesemannen, mens biltrafikken krysset over skjermen.
"Å huff," tenkte jeg, "er det virkelig så ille?" Og så ventet jeg på poenget, som jeg antok ville være noe om trafikkdødelighet og risiko og rollemodeller og lignende.
Men det var det ikke. Den øredøvende nyheten var at vi nå kan abonnere på radarvarsling på sms, for å riktig gardere oss mot å bli tatt av det slemme politiet.
Får håpe folk ikke leser disse sms-ene mens de kjører bil, i det minste.
Hilsen Bergljot, som har to fartsbøter på samvittigheten
mandag 14. september 2009
Oppfinnelse (5)
Jeg vet ikke om det allerede finnes, men her er et forslag til et produkt som kunne ha gjort livet lettere for noen ganske få av oss. Nemlig anta(tt)bus for glupske babyer som nekter å innse at de har kjeften full av tenner og at de kan livnære seg på fast føde.
Det kan godt hende at det er mødrene som er dårlige til å sette grenser for seg selv, men det er pigede ikke lett heller, når man er trøtt og ungen kauker etter "tatt". Og det gjerne midt på natta.
Jeg vet ikke helt hvordan et slikt apparat skulle vært utformet. Ikke må det påføre smerter, og ikke må det være farlig. Men kanskje det kunne være noe som satte vond smak på melka?
Surmelk?
Det kan godt hende at det er mødrene som er dårlige til å sette grenser for seg selv, men det er pigede ikke lett heller, når man er trøtt og ungen kauker etter "tatt". Og det gjerne midt på natta.
Jeg vet ikke helt hvordan et slikt apparat skulle vært utformet. Ikke må det påføre smerter, og ikke må det være farlig. Men kanskje det kunne være noe som satte vond smak på melka?
Surmelk?
fredag 11. september 2009
Rådløs, men ikke tannløs
Okei, da. Jeg må visst rotfylle. Det kom ikke som et stort sjokk, for jeg har jo vondt og det sier tannlegen at jeg ikke skal ha.
Da hun sveipet over tanngarden i dag, fant hun attpåtil noen kariesangrep, også kjent som hull. Og noen stygge fyllinger hun kunne tenke seg å skifte. Og så så hun for seg at jeg nok ville trenge en hel del bedøvelse for å overleve disse inngrepene. Det har hun helt rett i.
Høydepunktet er at hun vil henvise meg til spesialist på grunn av vondtene i området rundt rotfyllingskandidaten. Jeg betrodde henne nemlig at jeg blir nummen i ansiktet når det verker som verst, og da ble hun rett og slett bekymret, for noe sånt har hun aldri hørt om.
Nå lurer jeg jo på om det er noe alvorlig galt inne i kjeven min. Og om spesialister som holder på i munnen til folk er greie å ha med å gjøre. Men aller aller mest lurer jeg på hva dette gildet vil koste meg, foreløpige beregninger, med rotfylling men uten spesialist, viser kroner seksogethalvt tusen. Hurra. Dette blir gøy.
Og dere, kjære lesere, kan gjerne komme med sympatierklæringer nå, for nå er Bergljot litt betenkt.
Da hun sveipet over tanngarden i dag, fant hun attpåtil noen kariesangrep, også kjent som hull. Og noen stygge fyllinger hun kunne tenke seg å skifte. Og så så hun for seg at jeg nok ville trenge en hel del bedøvelse for å overleve disse inngrepene. Det har hun helt rett i.
Høydepunktet er at hun vil henvise meg til spesialist på grunn av vondtene i området rundt rotfyllingskandidaten. Jeg betrodde henne nemlig at jeg blir nummen i ansiktet når det verker som verst, og da ble hun rett og slett bekymret, for noe sånt har hun aldri hørt om.
Nå lurer jeg jo på om det er noe alvorlig galt inne i kjeven min. Og om spesialister som holder på i munnen til folk er greie å ha med å gjøre. Men aller aller mest lurer jeg på hva dette gildet vil koste meg, foreløpige beregninger, med rotfylling men uten spesialist, viser kroner seksogethalvt tusen. Hurra. Dette blir gøy.
Og dere, kjære lesere, kan gjerne komme med sympatierklæringer nå, for nå er Bergljot litt betenkt.
torsdag 10. september 2009
Hvordan gjør de det?
Ansvarlige mødre som får unger på overtid abonnerer på "Foreldre og barn". Det er fordi vi liker å vite hvilke støvler som holder tettest, hvilke dresser som holder varmest og hvilke vogner som velter minst og hva Jesper Juul til enhver tid har på hjertet innen barneoppseding.
Magasinet har også en fast matspalte. Der kommer redaksjonen med fiffige forslag til middagsretter og menyer som de mener vil falle i smak hos hele familien. Innimellom kommer de med friske forslag til hvordan nisteskivene kan bedekkes for å unngå kjedelig leverpostei og ost.
Ideen er sikkert god den, for familier med unger som ikke er redde for ingredienser de ikke kjenner igjen på tallerkenen. Eller hos folk som har hjemmeværende mamma med gooood tid til å møte familiens behov. Vi har det dessverre ikke sånn.
Vilikke skyr grønnsaker, hun spiser dem ikke engang om hun får penger for det (det er blitt testet). Klistremerker har vi ikke giddet prøve med engang. Hun kan heller ikke spise mat der de ulike ingrediensene er blandet med hverandre, kjøttkakene eller fiskebollene må for all del ikke komme i nærheten av potentene (her pleier hun i rettferdighetens navn å gi seg når alt sopes i hop i sausen).
Kostas er også skeptisk til grønnsaker, med unntak av sopp, brokkoli og blomkål. Men han liker til gjengjeld ikke den samme middagen fra gang til gang, og man vet aldri når han har bestemt seg for ikke å like noe lenger. Og så er han sær på brød, han liker ingen former for frø og han vil aller helst bare ha søtt pålegg (det får han da altså ikke).
Pingu er ikke så komplisert, ei heller i kosten. Hun eter jevnt over det hun får, til middag iallfall. Brødmåltidene er mer utfordrende her, for barnet støvsuger skivene for pålegg og lar brødet ligge igjen. Siden hun bare er snart to, tror vi denne atferden kommer til å gå over.
Jeg lurer på hvordan folk får ungene sine til å spise leverstuing med forvellede bønner og en dæsj med kapers? Eller kongerekesuppe med koriander og mais? Mine hadde dødd hadde de fått slik avva mat på tallerkenen. I det minste hadde de dissekert måltidet og plukket ut alt det rare. Det er derfor det går i spaghetti og fiskekaker og trad norsk cuisine hos oss.
"Foreldre og barn" kunne også nylig meddele at man må smake en ny matvare ti-tolv ganger for at sansene skal venne seg til den og like den. Men hvordan får folk ungene sine til å smake mat tolv ganger hvis de ikke liker smaken den første gangen? Hva er det vi gjør galt hos oss (eller er det rett og slett noe galt med ungene???)
Jeg vil gjerne ha innspill fra eventuelle lesere som har gjort smarte grep på dette området. Før mine får skjørbuk, engelsk syke eller andre mangelsykdommer (nevnte jeg at de ikke får tran heller?).
Magasinet har også en fast matspalte. Der kommer redaksjonen med fiffige forslag til middagsretter og menyer som de mener vil falle i smak hos hele familien. Innimellom kommer de med friske forslag til hvordan nisteskivene kan bedekkes for å unngå kjedelig leverpostei og ost.
Ideen er sikkert god den, for familier med unger som ikke er redde for ingredienser de ikke kjenner igjen på tallerkenen. Eller hos folk som har hjemmeværende mamma med gooood tid til å møte familiens behov. Vi har det dessverre ikke sånn.
Vilikke skyr grønnsaker, hun spiser dem ikke engang om hun får penger for det (det er blitt testet). Klistremerker har vi ikke giddet prøve med engang. Hun kan heller ikke spise mat der de ulike ingrediensene er blandet med hverandre, kjøttkakene eller fiskebollene må for all del ikke komme i nærheten av potentene (her pleier hun i rettferdighetens navn å gi seg når alt sopes i hop i sausen).
Kostas er også skeptisk til grønnsaker, med unntak av sopp, brokkoli og blomkål. Men han liker til gjengjeld ikke den samme middagen fra gang til gang, og man vet aldri når han har bestemt seg for ikke å like noe lenger. Og så er han sær på brød, han liker ingen former for frø og han vil aller helst bare ha søtt pålegg (det får han da altså ikke).
Pingu er ikke så komplisert, ei heller i kosten. Hun eter jevnt over det hun får, til middag iallfall. Brødmåltidene er mer utfordrende her, for barnet støvsuger skivene for pålegg og lar brødet ligge igjen. Siden hun bare er snart to, tror vi denne atferden kommer til å gå over.
Jeg lurer på hvordan folk får ungene sine til å spise leverstuing med forvellede bønner og en dæsj med kapers? Eller kongerekesuppe med koriander og mais? Mine hadde dødd hadde de fått slik avva mat på tallerkenen. I det minste hadde de dissekert måltidet og plukket ut alt det rare. Det er derfor det går i spaghetti og fiskekaker og trad norsk cuisine hos oss.
"Foreldre og barn" kunne også nylig meddele at man må smake en ny matvare ti-tolv ganger for at sansene skal venne seg til den og like den. Men hvordan får folk ungene sine til å smake mat tolv ganger hvis de ikke liker smaken den første gangen? Hva er det vi gjør galt hos oss (eller er det rett og slett noe galt med ungene???)
Jeg vil gjerne ha innspill fra eventuelle lesere som har gjort smarte grep på dette området. Før mine får skjørbuk, engelsk syke eller andre mangelsykdommer (nevnte jeg at de ikke får tran heller?).
onsdag 9. september 2009
Ut og velge hester
På et vis er det deilig å være så satt at man ikke trenger å utsette seg for partiprogrammer og partilederutspørringer for å lande på hva man skal stemme på. Når man er førti, og per definisjon på vei inn i den svarte middelalderen, skal det mye til at man skifter politisk ståsted.
Det fine med å være satt, er at det er tidsbesparende. Man trenger ikke å bruke fritida si på å sette seg inn i ting, i stedet kan man hekle eller se på Derrick. Og så tasse avgårde til valglokalet tipåhalvstengetid og gjøre borgerplikten sin.
Jeg kommer til å lande på noe rødlig, som vanlig. Ikke helt ytterst der ute, man er da ikke ekstremist, mer i landskapet rundt Jonas og Jens. Ikke det at jeg plent er så enige med dem i alt mulig, men de andre alternativene er liksom ikke aktuelle. Jeg er kanskje blå på leggene, men ikke i sjela. Aldri aldri aldri om jeg noen sinne kommer til å stemme blått.
Gul familiepolitikk er sikkert fint for noen, og siden jeg har familie burde vel Dagfinn og gjengen appellere til meg. Men njet. Jeg kunne ha tenkt meg sekstimersdag og billigere SFO, men det er ikke de gule satser på. Og så definerer de visst familie snevrere enn meg, helst skal det være mor, far, bikkje og to-tre unger. Og det er og blir ekskluderende.
Grønt? Tja. I motsetning til de fleste rundt meg, synes ikke jeg at det er det verste alternativet. Og nå tenker jeg på Sp, ikke V. Jeg synes det skal bo folk andre steder enn i byene, og jeg synes at det skal produseres mat her i landet. Og ja, jeg er villig til å betale det det koster. Og så liker jeg Magnhild, for det var hun som lærte meg å lage brun saus på ungdomsskolen.
Nå er jeg spent på om jeg finner ut hvor jeg skal stemme, for jeg har jo ikke fulgt med på det heller. Og om de godtar bankkortet mitt som identifikasjon, jeg vet ikke hvor passet og valgkortet befinner seg for tiden. Så blir nok dette bra til slutt. Bare det ikke blir så blått som skolevalgene kan tyde på.
Det fine med å være satt, er at det er tidsbesparende. Man trenger ikke å bruke fritida si på å sette seg inn i ting, i stedet kan man hekle eller se på Derrick. Og så tasse avgårde til valglokalet tipåhalvstengetid og gjøre borgerplikten sin.
Jeg kommer til å lande på noe rødlig, som vanlig. Ikke helt ytterst der ute, man er da ikke ekstremist, mer i landskapet rundt Jonas og Jens. Ikke det at jeg plent er så enige med dem i alt mulig, men de andre alternativene er liksom ikke aktuelle. Jeg er kanskje blå på leggene, men ikke i sjela. Aldri aldri aldri om jeg noen sinne kommer til å stemme blått.
Gul familiepolitikk er sikkert fint for noen, og siden jeg har familie burde vel Dagfinn og gjengen appellere til meg. Men njet. Jeg kunne ha tenkt meg sekstimersdag og billigere SFO, men det er ikke de gule satser på. Og så definerer de visst familie snevrere enn meg, helst skal det være mor, far, bikkje og to-tre unger. Og det er og blir ekskluderende.
Grønt? Tja. I motsetning til de fleste rundt meg, synes ikke jeg at det er det verste alternativet. Og nå tenker jeg på Sp, ikke V. Jeg synes det skal bo folk andre steder enn i byene, og jeg synes at det skal produseres mat her i landet. Og ja, jeg er villig til å betale det det koster. Og så liker jeg Magnhild, for det var hun som lærte meg å lage brun saus på ungdomsskolen.
Nå er jeg spent på om jeg finner ut hvor jeg skal stemme, for jeg har jo ikke fulgt med på det heller. Og om de godtar bankkortet mitt som identifikasjon, jeg vet ikke hvor passet og valgkortet befinner seg for tiden. Så blir nok dette bra til slutt. Bare det ikke blir så blått som skolevalgene kan tyde på.
tirsdag 8. september 2009
Akvarium
I går tok vaniljedeigen seg ein liten spasertur oppetter byggefeltet for å sjå korleis den gromme, nye lampa i loftstova ser ut utanfrå. Han var godt nøgt med lampa, men litt meir betenkt over alt det andre han kunne sjå frå naboane sin ståstad. Det syner seg at med bur i eit akvarium.
Me har jo budd i øydemarka i over tre år, så me er ikkje vant til å verne oss mot innsyn. Me kjem ikkje på at glasa er gjennomsynlege frå utsida, på eit vis (vel. Snart er dei vel strengt tatt ikkje det, heller, kombinasjonen av vind og saltvatn gjev ikkje akkurat blanke vindauge).
Eg har bestemt meg for å gi blanke, tross alt skjer det ikkje så mykje spanande på innsida i huset mitt. Folk risikerer å sjå kva me ser på tv, men det uroar meg ikkje sidan me stort sett held oss til sømeleg underhaldning. Ikkje vert det koppulert oppetter veggene eller på benken, heller. Men me kjeftar og oppdreg på katten, ungane og kvarandre frå tid til annen, her gjeld det å legge seg i selen og ikkje gestikulere for brutalt. Eller utøve vald.
Kanskje eg skulle hatt meg ein sånn punchingball eller kva det no heiter på nynorsk.
Me har jo budd i øydemarka i over tre år, så me er ikkje vant til å verne oss mot innsyn. Me kjem ikkje på at glasa er gjennomsynlege frå utsida, på eit vis (vel. Snart er dei vel strengt tatt ikkje det, heller, kombinasjonen av vind og saltvatn gjev ikkje akkurat blanke vindauge).
Eg har bestemt meg for å gi blanke, tross alt skjer det ikkje så mykje spanande på innsida i huset mitt. Folk risikerer å sjå kva me ser på tv, men det uroar meg ikkje sidan me stort sett held oss til sømeleg underhaldning. Ikkje vert det koppulert oppetter veggene eller på benken, heller. Men me kjeftar og oppdreg på katten, ungane og kvarandre frå tid til annen, her gjeld det å legge seg i selen og ikkje gestikulere for brutalt. Eller utøve vald.
Kanskje eg skulle hatt meg ein sånn punchingball eller kva det no heiter på nynorsk.
mandag 7. september 2009
Nynorsk
Mine mest observante lesarar har kanskje merka seg at det har vore eitt og anna (vel. eigentleg berre eitt) innlegg på nynorsk den siste tida. Dette kan kanhende verke avskremmande på folk frå andre delar av landet enn det desentrale Vestlandet, men det får så vere. Det er nemleg ein grunn til at eg er språkforvirra.
Eg er byråkrat, nemleg. Tilsett i Staten. Det inneber at det er forventa at eg skal meistre begge målformer. I og med at eg er den einaste i lauget mitt som har bakgrunn frå grisgrendte strok, er det endåtil forventa at det er EG som skal stå for nynorsken hjå oss. Heilt åleine. Det er eit tungt ansvar for ei enkel landsens jente som ikkje har praktisert nynorsk på tjue år.
Vel. Eg arbeider ikkje berre for Staten og vert løna av skattebetalarane sine pengar, eg driv og med kommunikasjon. Det betyr at eg skriv ting for ålmenta, og at dette vert lagt ut på etaten sin nettstad og publisert i eit magasin.
Dette er stort sett gildt, men ein gong i året får me brev frå Språkrådet. Dei undrar seg uhorveleg over korleis me røktar språk hjå oss. Kvart år let me spørreskjemaet ligge til mest siste dag, før det vert ei sjokkoppteljing på slutten. Me kjem alltid dårleg ut på nynorskbiten, og så får eg, ruralrepresentanten, pålegg om å hugsa at eg må skriva meir nynorsk. Dei andre treng visst ikkje føreta seg noko som helst for å glede Sylfest.
Sidan det no går mot ny publikasjon, prøver eg å trene opp den nynorske delen av meg. For at det heile skal gli litt lettare. Eg fryktar at rettskrivinga og grammatikken er svak (for eg anar jo ikkje i kva retning nynorsken har flytta seg sidan eg sist praktiserte han rundt 1992), men vert det for halsbrekkande, er det vel nokon som gir beskjed. Sylfest, til dømes.
Vyrdesamt, Bergljot
Eg er byråkrat, nemleg. Tilsett i Staten. Det inneber at det er forventa at eg skal meistre begge målformer. I og med at eg er den einaste i lauget mitt som har bakgrunn frå grisgrendte strok, er det endåtil forventa at det er EG som skal stå for nynorsken hjå oss. Heilt åleine. Det er eit tungt ansvar for ei enkel landsens jente som ikkje har praktisert nynorsk på tjue år.
Vel. Eg arbeider ikkje berre for Staten og vert løna av skattebetalarane sine pengar, eg driv og med kommunikasjon. Det betyr at eg skriv ting for ålmenta, og at dette vert lagt ut på etaten sin nettstad og publisert i eit magasin.
Dette er stort sett gildt, men ein gong i året får me brev frå Språkrådet. Dei undrar seg uhorveleg over korleis me røktar språk hjå oss. Kvart år let me spørreskjemaet ligge til mest siste dag, før det vert ei sjokkoppteljing på slutten. Me kjem alltid dårleg ut på nynorskbiten, og så får eg, ruralrepresentanten, pålegg om å hugsa at eg må skriva meir nynorsk. Dei andre treng visst ikkje føreta seg noko som helst for å glede Sylfest.
Sidan det no går mot ny publikasjon, prøver eg å trene opp den nynorske delen av meg. For at det heile skal gli litt lettare. Eg fryktar at rettskrivinga og grammatikken er svak (for eg anar jo ikkje i kva retning nynorsken har flytta seg sidan eg sist praktiserte han rundt 1992), men vert det for halsbrekkande, er det vel nokon som gir beskjed. Sylfest, til dømes.
Vyrdesamt, Bergljot
fredag 4. september 2009
Storm i tannglas?
Takk for all medkjensle i høve den vonde tanna mi. Den viser seg å vera halvdaud, så eg treng all den trøyst eg kan få. Den gilde tannlegen sa at det ikkje såg så verst ut inne i kjeften min. Då vart eg både byrg og glad. Men røntgenbiletet av helvetestanna synte diverre ei pinglete nerve som er i ferd med å trekkja seg i hop, og det tyder på at ho har tenkt å leggja inn årene for godt.
Truleg må eg rotfylla, og det ser eg ikkje spesielt ljost på. Enno tannlegen påstår at det ikkje gjer vondt, og at ho er temmeleg raus med dopet. For å seie det som det er, byrjar eg å verta klar for det meste, for tannverk er ikkje godt! Og eg klarer knapt nok å drikka kaffi!! Og utan kaffi vungerer ikkje hovudet mitt, og då kan dei like gjerne avliva meg.
Nå skal eg ikkje sutre meir om tanna, for det er mykje anna eg kan sutra om. Bilen min, til dømes, som for tida ikkje let seg opne frå førarsida. Det betyr at eg må krabba inn frå passasjersida. I går kagga eg hovudet i spegelen då eg utførte denne operasjonen og fekk donaldkul midt i panna.
Bilen har også byrja å bli vel varm. Det er ikkje bra. Når eg køyrer i kø, tippar temperaturnåla godt opp mot det raude feltet og eg sit med hjarta i halsen. I dag er det fredag og enda meir kø enn elles, så kan bli artig. Eg hugsar framleis godt den fredagen eg fekk motorstopp på E39, og det får meg til å verta varm og kald om ein annan.
Eg kan og sutra litt over den andre bilen vår, som berre startar når han vil. Og han vil sjeldan dersom det er eg som sit bak rattet. Ergo må han parkerast i nedoverbakke og rennast i gong, og det er ikkje alltid så lett å få til.
Nå har eg levert nok suring og grining for denne gongen. Det har og skjedd gilde ting dei siste dagane. Til dømes har me fått raudvin i hus, og i dag får me visst badekar også. For all del, det har stått der sidan me flytta inn, men ikkje tilkopla. Vonar dei ikkje sender han same skruen som har bora så mykje feil hjå oss tidlegare...
Vaniljedeigen har skrudd opp persienner i stova, på kjøkkenet og på vaskerommet, og det er ljos i mest alle rom no (vel. I dei viktigaste romma, iallfall). Dersom me no og får hyller i klesskapa til ungane, trur eg ting i større grad vil ramla på plass. Eg har stor tru på at dette kan koma til å skje alt denne helga.
Same kva som skjer i helga, ser eg føre meg at eg skal drikka vin i badekaret. Vaniljedeigen skal få koma oppi til meg om han set hyller inn i skåpa til ungane. Det vert vel vinn-vinn, det? Eller i det minste vin-vin?
Truleg må eg rotfylla, og det ser eg ikkje spesielt ljost på. Enno tannlegen påstår at det ikkje gjer vondt, og at ho er temmeleg raus med dopet. For å seie det som det er, byrjar eg å verta klar for det meste, for tannverk er ikkje godt! Og eg klarer knapt nok å drikka kaffi!! Og utan kaffi vungerer ikkje hovudet mitt, og då kan dei like gjerne avliva meg.
Nå skal eg ikkje sutre meir om tanna, for det er mykje anna eg kan sutra om. Bilen min, til dømes, som for tida ikkje let seg opne frå førarsida. Det betyr at eg må krabba inn frå passasjersida. I går kagga eg hovudet i spegelen då eg utførte denne operasjonen og fekk donaldkul midt i panna.
Bilen har også byrja å bli vel varm. Det er ikkje bra. Når eg køyrer i kø, tippar temperaturnåla godt opp mot det raude feltet og eg sit med hjarta i halsen. I dag er det fredag og enda meir kø enn elles, så kan bli artig. Eg hugsar framleis godt den fredagen eg fekk motorstopp på E39, og det får meg til å verta varm og kald om ein annan.
Eg kan og sutra litt over den andre bilen vår, som berre startar når han vil. Og han vil sjeldan dersom det er eg som sit bak rattet. Ergo må han parkerast i nedoverbakke og rennast i gong, og det er ikkje alltid så lett å få til.
Nå har eg levert nok suring og grining for denne gongen. Det har og skjedd gilde ting dei siste dagane. Til dømes har me fått raudvin i hus, og i dag får me visst badekar også. For all del, det har stått der sidan me flytta inn, men ikkje tilkopla. Vonar dei ikkje sender han same skruen som har bora så mykje feil hjå oss tidlegare...
Vaniljedeigen har skrudd opp persienner i stova, på kjøkkenet og på vaskerommet, og det er ljos i mest alle rom no (vel. I dei viktigaste romma, iallfall). Dersom me no og får hyller i klesskapa til ungane, trur eg ting i større grad vil ramla på plass. Eg har stor tru på at dette kan koma til å skje alt denne helga.
Same kva som skjer i helga, ser eg føre meg at eg skal drikka vin i badekaret. Vaniljedeigen skal få koma oppi til meg om han set hyller inn i skåpa til ungane. Det vert vel vinn-vinn, det? Eller i det minste vin-vin?
onsdag 2. september 2009
Tannwerk
Jeg har så vondt i den ene tanna mi! Skjønt tann og tann, fru blom. Strengt tatt dreier det seg om en krone fra sånn cirka 1996, det antar jeg betyr at den snart har gjort jobben sin og må byttes ut.
I det lengste har jeg ignorert vondtet i tanna. I begynnelsen var det sånn sett ikke så veldig vondt heller, bare litt ulming av og til. Så begynte tanna å kjefte ved inntak varme drikker, og nå har vondtet spredt seg bortover mot øret. Jeg har spist Ibux og håpet på at det hele ville gå over av seg selv.
I går innså jeg realitetene og booket meg inn hos tannlege. Dit skal jeg klokken 11 sharp i dag. Og ja, jeg gruer meg, for
1) tannlegen (denne, altså) er et nytt bekjentskap, og jeg vet ikke om hun er snill eller slem (d.v.s. at vedkommende skjenner på meg for at jeg slurver med tanntråd)
2) jeg liker ikke å være hos tannlegen, og jeg synes det gjør vondt
3) jeg er bortimot insolvent just nu etter husbyggingen, og jeg ser for meg at dette kan bli dyrt. I det lange løp sikkert vel anvendte penger, men likevel!
Men kanskje synes tannlegen synd på meg og sykemelder meg? Det tror jeg jammen at jeg hadde takket ja til.
I det lengste har jeg ignorert vondtet i tanna. I begynnelsen var det sånn sett ikke så veldig vondt heller, bare litt ulming av og til. Så begynte tanna å kjefte ved inntak varme drikker, og nå har vondtet spredt seg bortover mot øret. Jeg har spist Ibux og håpet på at det hele ville gå over av seg selv.
I går innså jeg realitetene og booket meg inn hos tannlege. Dit skal jeg klokken 11 sharp i dag. Og ja, jeg gruer meg, for
1) tannlegen (denne, altså) er et nytt bekjentskap, og jeg vet ikke om hun er snill eller slem (d.v.s. at vedkommende skjenner på meg for at jeg slurver med tanntråd)
2) jeg liker ikke å være hos tannlegen, og jeg synes det gjør vondt
3) jeg er bortimot insolvent just nu etter husbyggingen, og jeg ser for meg at dette kan bli dyrt. I det lange løp sikkert vel anvendte penger, men likevel!
Men kanskje synes tannlegen synd på meg og sykemelder meg? Det tror jeg jammen at jeg hadde takket ja til.
tirsdag 1. september 2009
Vilikke noe som helst
Ikke så rent sjelden er det noen som mister beherskelsen under morgenstellet på baderummet i Hålandsmarken. Ofte dreier det seg om meg selv, og som regel under håndtering av min eldste datter, Vilikke (4).
Vilikke vil som regel stå opp, og det er formildende. Ikke stritter hun imot å bli rengjort, heller. MEN så begynner det; nesten ingen av barnets 53 trusser holder mål, for de går inn i stussen. Og der er det jo ikke meningen at de skal gå.
Hadde det vært de samme trussene hver gang som oppførte seg slik, kunne jeg ha avhendt de som ikke holder mål. Men nei, det varierer fra gang til gang (og ja, jeg mistenker Vilikke for å overdrive lidelsene knyttet til dette).
Så er det strømpebuksehelvetet. Vilikke har ikke en enesten strømpebukse hun faktisk kan ha på seg, for alle KLØR. Og sånn kan man jo ikke ha det. Jeg truer med at hun må ha strømpebukse hvis hun har tenkt å ha kjole (og gjett om hun har tenkt å ha kjole!), tross alt er det lenge siden sommeren forlot oss.
På dette stadiet har vi hatt litt suring og grining; som regel gir hun etter i strømpebuksediskusjonen for å få ha på seg kjole/skjørt. Om det blit haikjolen, hanekjolen, den lilla blomstrete eller en annen, det forhandler vi om, prinsessen bryr seg nemlig ikke om hvorvidt kjolene er tilsmusset av mat eller annet klin. Hun vil ha den som føles riktig akkurat da.
Oppnår vi ikke konsensus om strømpebukse, blir det bukse. Da eskalerer konflikten kraftig, særlig hvis den onde moren tvinger igjennom olabukse. Men dette orker jeg ikke å gå inn på.
Når kjolen er i havn, er det håret som skal stelles. Eller ikke. Vilikke synes i grunnen ikke at det er nødvendig å børste det ("for det er heilt fint, mamma!"), vondt gjør det visst også. Enda jeg har investert i ikkeluggebørste på nettet og gjør mitt ytterste for å ikke mishandle.
Vilikke mener at alt løser seg med å dynke manken med spraybalsam, og jeg får henne ikke til å forstå at håret blir rart om man balsamerer daglig uten å vaske mellom hver gang. Vel hun er jo bare fire, men likevel. Strikk og spenner er assessoarer vi sjelden bruker. Fordi de som regel forsvinner i løpet av dagen.
Vilikke vil som regel stå opp, og det er formildende. Ikke stritter hun imot å bli rengjort, heller. MEN så begynner det; nesten ingen av barnets 53 trusser holder mål, for de går inn i stussen. Og der er det jo ikke meningen at de skal gå.
Hadde det vært de samme trussene hver gang som oppførte seg slik, kunne jeg ha avhendt de som ikke holder mål. Men nei, det varierer fra gang til gang (og ja, jeg mistenker Vilikke for å overdrive lidelsene knyttet til dette).
Så er det strømpebuksehelvetet. Vilikke har ikke en enesten strømpebukse hun faktisk kan ha på seg, for alle KLØR. Og sånn kan man jo ikke ha det. Jeg truer med at hun må ha strømpebukse hvis hun har tenkt å ha kjole (og gjett om hun har tenkt å ha kjole!), tross alt er det lenge siden sommeren forlot oss.
På dette stadiet har vi hatt litt suring og grining; som regel gir hun etter i strømpebuksediskusjonen for å få ha på seg kjole/skjørt. Om det blit haikjolen, hanekjolen, den lilla blomstrete eller en annen, det forhandler vi om, prinsessen bryr seg nemlig ikke om hvorvidt kjolene er tilsmusset av mat eller annet klin. Hun vil ha den som føles riktig akkurat da.
Oppnår vi ikke konsensus om strømpebukse, blir det bukse. Da eskalerer konflikten kraftig, særlig hvis den onde moren tvinger igjennom olabukse. Men dette orker jeg ikke å gå inn på.
Når kjolen er i havn, er det håret som skal stelles. Eller ikke. Vilikke synes i grunnen ikke at det er nødvendig å børste det ("for det er heilt fint, mamma!"), vondt gjør det visst også. Enda jeg har investert i ikkeluggebørste på nettet og gjør mitt ytterste for å ikke mishandle.
Vilikke mener at alt løser seg med å dynke manken med spraybalsam, og jeg får henne ikke til å forstå at håret blir rart om man balsamerer daglig uten å vaske mellom hver gang. Vel hun er jo bare fire, men likevel. Strikk og spenner er assessoarer vi sjelden bruker. Fordi de som regel forsvinner i løpet av dagen.
Siden vi ikke alltid har så god tid på morgenen, og siden heksemoren kan være litt morgengretten og Vilikke temmelig sta, kan tonen oss i mellom være litt stram. Og tomme trusler forekommer.
Det fine med Vilikke er uansett at hun ikke er langsint; Når hun først er fjelgt og antrukket, er vi vel forlikte (hun har ved en tidligere anledning uttalt at hun ikke vil ha meg som mamma, hun vil heller bo hos mammaen til Oda (for hun er mye greiere enn meg.))
Abonner på:
Innlegg (Atom)