Frekkesen har blogget om gårsdagens store event - barnegudstjenesten i Ræge kyrkje. Jeg synes jeg må komme med min versjon, som motvekt til hennes. Jeg er ikke sikker på om de blir så avvikende.
Det fine med gårsdagen var at vi faktisk fant kirken, at vi klarte å komme oss dit i rimelig tid, at vi fikk parkert og brakt oss selv og børnene inn og at vi var klar til klokka klang. Jeg synes kirken, som er helt ny, er ganske fin også, jeg. Ikke var den sidrumpet, og ikke var stolene vonde å sitte i. Jeg tror gulvet var ganske greit å ligge på også, iallfall hadde ikke Pingu det veldig travelt med å komme seg opp.
Programmet var ungdommelig i og med at det var en barnegudstjeneste, det var lovsang og rock og en uformell prest og lite trad liturgi (jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan det pleier å være, men jeg innbiller meg at det vanligvis prekes over en gitt tekst). Bildeshow på kirkeveggen og tryllende tiger er også nye innslag i Guds hus siden jeg var der sist.
Det som trakk ned, er at det varte litt for lenge. Og jeg synes jo alltid at det er litt hektisk å holde rede på ungene mine, de har jo mark i rumpen hele gjengen. Pingu ville verken kle av seg yttertøyet eller sitte på fanget (bombe), men hun ville ha tutt, og den hadde vi glemt. Ellers kunne hun tenke seg litt pupp, så hun gjøv like godt løs på morens pripne frontparti med store bevegelser. Angrepet ble midlertidig avverget med tyggis.
Kostas vrei seg og snakket høyt og tedde seg som vanlig, Vilikke klaget på sangene som hun syntes var kjedelige. Men hun syntes det var stas å få seg sin egen bibel, og hun tvilholdt i den så ikke Kostas skulle få kikket i den (Vilikke deler ikke, selv ikke Guds ord). Kostas parerte med å SETTE SEG oppi bibelen og skrukke til Jobs bok. Strålende.
Jeg oppdaget at jeg må lære Vilikke å tygge tyggis med munnen lukket, og at det antakelig er smart å sette seg lengre bak i kirken når man er så iøyen- og iørefallende som vi er. Og så ble jeg igjen minnet om at det er greit å ha med seg en barnefar ved offentlige anledninger, så man slipper å trøste, kjefte, holde på fanget, kle av og på og alt det andre helt alene.
Summa summarum tror jeg det gikk bedre denne gangen enn sist vi var i Guds hus for å motta barnebibel. Det skjedde parallelt med Pingus dåp, så da fikk vi på sett og vis gjort unna to fluer i en smekk. Kostas bladde litt i Bibelen og spurte uengasjert om denne boka handlet om Jesus? "Ja," svarte mormor, som også er fadder på guttebarnet. "Å ja, eg trur ikkje på han, eg," sa Kostas med basunstemmen sin, slik at alle på de nærmeste radene garantert hørte ham.
"Hvorfor ikke det, da?" hvisket mormor, litt beskjemmet. "For eg har aldri sett han på tv," forkynte Kostas. Som unektlig hadde et poeng.
Det fine med gårsdagen var at vi faktisk fant kirken, at vi klarte å komme oss dit i rimelig tid, at vi fikk parkert og brakt oss selv og børnene inn og at vi var klar til klokka klang. Jeg synes kirken, som er helt ny, er ganske fin også, jeg. Ikke var den sidrumpet, og ikke var stolene vonde å sitte i. Jeg tror gulvet var ganske greit å ligge på også, iallfall hadde ikke Pingu det veldig travelt med å komme seg opp.
Programmet var ungdommelig i og med at det var en barnegudstjeneste, det var lovsang og rock og en uformell prest og lite trad liturgi (jeg er ikke sikker på om jeg husker hvordan det pleier å være, men jeg innbiller meg at det vanligvis prekes over en gitt tekst). Bildeshow på kirkeveggen og tryllende tiger er også nye innslag i Guds hus siden jeg var der sist.
Det som trakk ned, er at det varte litt for lenge. Og jeg synes jo alltid at det er litt hektisk å holde rede på ungene mine, de har jo mark i rumpen hele gjengen. Pingu ville verken kle av seg yttertøyet eller sitte på fanget (bombe), men hun ville ha tutt, og den hadde vi glemt. Ellers kunne hun tenke seg litt pupp, så hun gjøv like godt løs på morens pripne frontparti med store bevegelser. Angrepet ble midlertidig avverget med tyggis.
Kostas vrei seg og snakket høyt og tedde seg som vanlig, Vilikke klaget på sangene som hun syntes var kjedelige. Men hun syntes det var stas å få seg sin egen bibel, og hun tvilholdt i den så ikke Kostas skulle få kikket i den (Vilikke deler ikke, selv ikke Guds ord). Kostas parerte med å SETTE SEG oppi bibelen og skrukke til Jobs bok. Strålende.
Jeg oppdaget at jeg må lære Vilikke å tygge tyggis med munnen lukket, og at det antakelig er smart å sette seg lengre bak i kirken når man er så iøyen- og iørefallende som vi er. Og så ble jeg igjen minnet om at det er greit å ha med seg en barnefar ved offentlige anledninger, så man slipper å trøste, kjefte, holde på fanget, kle av og på og alt det andre helt alene.
Summa summarum tror jeg det gikk bedre denne gangen enn sist vi var i Guds hus for å motta barnebibel. Det skjedde parallelt med Pingus dåp, så da fikk vi på sett og vis gjort unna to fluer i en smekk. Kostas bladde litt i Bibelen og spurte uengasjert om denne boka handlet om Jesus? "Ja," svarte mormor, som også er fadder på guttebarnet. "Å ja, eg trur ikkje på han, eg," sa Kostas med basunstemmen sin, slik at alle på de nærmeste radene garantert hørte ham.
"Hvorfor ikke det, da?" hvisket mormor, litt beskjemmet. "For eg har aldri sett han på tv," forkynte Kostas. Som unektlig hadde et poeng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar