Så gjør vi så når vi velger bispedømmeråd

Gjesp. Ikke akkurat en killer tittel. Men siden jeg har tenkt å komme med et viktig budskap, får dere bare holde ut.

Bergljot er noe så sjeldent som et statskirkemedlem. Eller, det er kanskje ikke så sjeldent, men jeg har en klar følelse at det er mer poppis å snakke om at man ikke er det. Jeg er ikke utmeldt, og jeg har tenkt å forbli innmeldt.

Siden jeg er medlem, får jeg lov til å være med og velge bispedømmeråd. Det er ikke så lett når man er litt sånn folkekirkelig, man vet jo ikke hvem kandidatene er og hva de står for. Jeg må innrømme at jeg har fått god hjelp av Stavanger Aftenblad, som har spurd dei einskilde kandidatane om hva de står får - og da blir det jo lett for meg å sile ut De absolutt uaktuelle.

Her er utsilingskriteriene:
a) Hva er kirkens viktigste utfordringer?
b) Bør kirken utarbeide en liturgi for par av samme kjønn som vil inngå et forpliktende samliv?
c) Hva tenker du om en framtidig kirkeordning?

Jeg er, som nevnt, temmelig folkekirkelig. Jeg har homoer i slekta (vel, egentlig bare en, iallfall så vidt jeg vet), og jeg mener bestemt at jeg har like stor rett til å gå i kirken som alle andre (selv om det skal innrømmes at jeg bare er der sånn unntaksvis).

Så til valget. Siden jeg er velsignet med stemmerett som medlem i Kirken, den norske, så stemmer jeg. Jeg stemmer på de som framstår som åpne og inkluderende, og som ser ut til å forholde seg til at vi lever i 2011. Og så stryker jeg mørkemennene. Jeg har gjort det allerede, bokstavelig talt, med grønn sprittusj i avisa.

Dessverre var det bare tre kandidater av ønsket kaliber på lista. Resten var enten uaktuelle, eller så utydelige i viktige spørsmål at det antakelig vil være bingo å stemme på dem. Jeg har ikke lyst til å stemme på en kar som uttaler, til spørsmål b), at han "vil gå inn i denne prosessen med et åpent og lyttende sinn, ikke en fastlåst posisjon." Jeg er rimelig sikker på hvor han vil lande når han har sikret seg plass i det høye råd.

Jeg er også litt bestyrtet over at mange av de yngste kandidatene framstår som mest konservative og minst inkluderende. Huff.

Andre enn meg som skal stemme? Eller er alle dere andre utmeldte?

Bergljot anbefaler blogg (under sterk tvil)

Javel. Tenkte bare at jeg skulle nevne at Frk. Frekkesen rir igjen. Siden hun har vast vekk innloggingspassordet til sin gamle blogg (selv påstår hun natuligvis at det er Blogger som kødder med henne), har hun laget seg en ny en. Dama er nebbete, men jeg skal vedgå at bloggen hennes har litterære kvaliteter.

Mange av dere kjenner ikke Frekkesen. Jeg kjenner henne godt. Veldig godt. Av og til skriver hun lite fordelaktig om prektige Bergljot, som for eksempel her, en gang skrev hun til og med harselerende om prektige Bergljots prektige små barn. Det innlegget finnere dere her, i eks-bloggen.

Enjoy! Men ta med tre klyper salt, for dama både skrøner og overdriver. Bare så dere vet det.

Hvordan kurere allergi (gode tips, ikke anerkjent av helsevesenet)

Sådan kan man gå fram om man er kommet i skade for å være allergisk, mot sin vilje.

1. Har du mistanke om allergi, så ikke test deg! Ikke påvist allergi = ingen allergi.

2. Dersom du er blitt testet likevel, og det viser seg at du ikke tåler noe du ideelt sett ønsker å tåle (kattepus, for eksempel), så spiser du medisinene dine og later som ingenting. Det finnes mye godt i antihistaminer og kortison.

3. Begynn med meditasjon; fortell deg selv at du ikke er allergisk, og at du helt fint kan leve med det du ikke er allergisk mot. (Zzzzzz jeg tåler katt zzzzzzzz jeg tåler katt zzzzzzzz jeg tåler katt osv.)

4. Parallelt med punkt 3 må man se til å eksponere seg mot det man (i teorien) ikke tåler. Kos ekstra masse med katta, sov sammen med den og si til deg selv at det ikke kiler eller klør noe sted (zzzz det kiler ikke og klør ikke heller zzzzz det kiler ikke og klør ikke zzzzz osv). Suppler eventuelt med kortisonspray.

5. Etterhvert er kroppen såpass hypnotisert at du er alldeles symptomfri; du har verken søt kløe eller sur svie, eller var det omvendt (helt sant. Dette har jeg selv erfart).

6. Selv om du nå er tilfrisknet fra den allergien du aldri var enig i at du hadde, trenger du ikke fortelle legen din at du holder deg med husdyr. Åpenhet kan straffe seg hvis du har en vrang doktor. I verste fall kan han/hun true med å inndra blåresptmedikamenter du egentlig ikke trenger, men som er kjekke å ha likevel....

7. .... hvis du skal begynne å jogge, for eksempel. Det ryktes at kortisonspray står på dopinglisten, således kan man anta at det virker prestasjonsfremmende for mosjonister med mye indre motstand.

8. Kyss katta!

Vennlig hilsen Bergljot, som går god for metodikken utfra empiri, men likevel vil understreke at legestanden og Astma- og allergiforbundet muligens vil ha avvikende synspunkter.

Om dildoer og krølltenger

Dere som venter dere noe juicy nå, kan bare innstille forventningene per omgående. Dette blir et tantete innlegg - ikke et våvete og pikant et.

Altså, tingen er at jeg er blitt sykkelenke. Det skal jeg ikke dvele meget ved her, da det er så inni hesterøven enerverende at det garantert vil få sitt eget innlegg. Men Gemalen tilbrakte altså store deler av forrige søndag på sykkelsetet (med full applaus fra Heimen, selvsagt), og jeg besluttet å medbringe mine tre små barn på kino.

Litt kvalitetstid og samvær skal man jo ha, også når regnet plasker og Mor har en bøs grunnstemning. Vi landet på Biler 2, og la i vei til Sandnes Kino. Jeg skal spare dere for detaljer rundt framdrift, popcornkøer, interne slåsskamper, fluktforsøk, tissing på offentlig sted og høylydte irettesettelser. Dere skjønner sikkert at det kan være strabasiøst å gå på kino uten mann, men med tre avkom på fire, seks og åtte.

Vi instalerte oss omsider i salen, med bøtter og spann med popcorn og brus og halslinser og jakker og paraplyer og så bortetter. Ungene gnoflet godteri, mens jeg pustet med magen. Jeg fulgte sånn halvveis med på reklamefilmene som rullet over lerretet, irriterte meg, som vanlig, over altfor høy lyd.

Så kom reklamen fra IVAR, som ikke er en mann, men et selskap som sysler med vann, avløp og renovasjon (altså vann, kloakk og søppel). Da ble jeg litt satt ut.
Se for dere to langhårede, halvgamle, hønsehjernede damer (okei da, blonde var de også) som står sammen foran speilet på badet. Den ene står og krøller håret, mens den andre står og sminker seg.

Krølledama utbryter, indignert, at hun ikke begriper seg på krølltanga, for den virker ikke. Og det er jo ikke så rart, siden hun står og krøller håret med en velvoksen dildo metallic. Bzzzzzzzz!

"Hvis den ikke virker, må du levere den tilbake der du kjøpte den," sier så sminkedama på flatt stavangersk til krølledama. "Gjesp, nå går jeg og hviler meg litt," legger hun til, og skjener ut av rommet. Med den egentlige krølltanga under armen.

"Uææææææææææh!!!!" bæljes det så fra soverommet, og man trenger vel ikke ha fullført grunnskolen for å forstå hva som er gått fryktelig galt der inne.

Vel. jeg må innrømme at innslaget var litt plumpt - men uhyrlig, hysterisk morsomt også. Jeg så at det var flere enn meg (på 38+) som kjempet mot farrisgulping og vulkanske latterutbrudd.
Men så var det taimingen da, folkens. Snerpa i meg synes at denslags moralsk forkastelige reklamer ikke trenger å bli vist før femforestillingen av en barnefilm en søndag ettermiddag, fordi:

• blondiner blir stilt i et ufordelaktig lys (gjett hvem som er blond)
  


• mødre kan bli utsatt for ubehagelige spørsmål om elektriske dipedutter.



• noen barn kan, i teorien iallfall, gjenkjenne apparatene som som spiller viktige roller i reklamen. Disse kan, i teorien, bli forledet til å tro at nevnte apprater er egnet for flere bruksområder. (La meg presisere - det finnes verken det ene eller det andre i det bergljotske hjem, så dette var naturligvis ingen risiko for mine barn.).

Men altså, bortsett fra tid og sted og sammenheng - moro var det lell.

Min sønn Oluf

Det er blitt lite blogging om Rasekatten, ser jeg. Jeg merker meg at ingen har etterlyst oppdateringer om dennes ve og vel, but here it comes:

Rasekatten vokser og trives, takk, han eter som en ulv og er blank og fin i hammen. Han har kommet seg etter balletapet, og han har sluttet å halte. Etter at vi gjennomførte samtalen aldri-angrip-katter-som-er-større-enn-deg, ser det ut til at han har sluttet å slåss også.

Passifismen har muligens direkte sammenheng med de manglende ballene, hva vet vel jeg. Det samme kan det være.

Siden han overtok heimen i slutten av mai har han knertet to blomsterpotter, knust et bilde og påført Bergljot nesten 2000 kroner i veterinærutgifter. Han har latt seg omprogrammere fra inne- til utekatt - men fortsatt gjenstår det å få ham til å forstå at det faktisk går an å gjøre sitt fornødne utendørs.

Han er en ivrig jeger, ingen flue som forviller seg inn i Bergljot-heimen er trygg (jf. knuste blomsterpotter). Dessverre har han nå fattet interesse for storviltjakt, noe som har resultert i tre drepte øyenstikkere på fire dager.

Eller, drepte og drepte, fru Blom. Øyenstikkerne er fortsatt bare litt døde når han bringer dem inn i heimen. Vet dere hvor store øyenstikkere er? Og hvor vemmelig det er å få dem ut, når de fortsatt har krampetrekninger i helikoptervingene og dødsralling? Jeg håper at han snart lærer seg å drepe mer effektivt.

Og så håper jeg at han ikke avanserer fra flue og øyenstikker til mus og fugl og elg. Eller salamander (vi har jo slikt også rundt dørstokkene her på landet).

Hva mer, hva mer? Han ødelegger Sønnens legekontruksjoner, til dennes frustrasjon, og han stjeler mat når han kan. Nei, han har ikke lov til å gå på bord og benker, men det har ikke de andre ungene lov til heller, og de gjør det de også. Her må det tas et bredt grep.

Jeg legger ut et bilde også, jeg. Et ungdomsbilde. Han er mye større og penere nå.

Dysleksi og den slags. Og elger.

Bergljot er gammel og i P1-segmentet, men evner ikke å skifte kanal på radioen i bilen. Det bare skurrer og harker når Bergljot tafser på knappene, så Bergjlot har landet på P4 - for godt (?).

Som følge av dette er Bergljot mer enn middels oppdatert på gårsdagens hitmusikk, men det gjør egentlig ikke noe, siden gamliser som Bergljot egentlig foretrekker sviskene fra i forfjor og bakover. Bergljot har ikke veldig mange kule minner til Honningbarna. Derimot har man hatt mye serksusing til Prince og Pink Floyd og opptil flere andre påppgrupper.

Men dette innlegget skulle egentlig ikke handle om musikk, det skulle handle om P4, da med særlig trykk på nyhetene. P4-damen har gledet, og til dels rystet, Bergljot to dager på rad nå. Man kan spørre seg om damen har et snev av dysleksi, eller om hun bare bedriver øvelsen "Finn fem feil og vinn en Opel" midt i nyhetssendingene.

Eller kanskje P4 har forstått, og tatt konsekvensene av, at det skjer mye trist i verden, og at de derfor vil ta brodden av alt det vonde og leie ved å legge inn en og annen talefeil? Bare for å myke opp litt?

I går, for eksempel, kunne damen melde at Nato virkelig sto på for å beskyte de sivile i Tripoli, der de holder på å ta rotta på vår venn Gadaffi. De sivile i Libya føler seg sikkert veldig trygge hvis de får vite at de er under beskytelse av selveste Nato, tror dere ikke?

I dag hadde damen, som muligens er den samme som i går, men ikke helt sikkert, en ny fulltreffer: Hun kunne meddele at ei av ungjentene som ble tatt for kokainsmugling i Sør-Amerika i fjor, dere husker sikkert henne som ble gravid og fikk baby i fengselet, er løslatt. Hun har nemlig betalt 350.000 kroner i auksjon, og det hjalp veldig.

Uansett er det hyggelig å kunne fnise litt under nyhetssendingene, når det ellers skjer så mye vondt og vanskelig, eller hva sier dere?

Og til slutt vil jeg dele en vits med Forsamlingen. Noen som har hørt om den dyslektiske elgen som satt i toppen på ei furu? Han trodde nemlig at han var skogens kongle. Fnis.

Våt drøm

I natt drømte jeg at jeg satt oppå en rørledning ute på Statfjord-feltet i Nordsjøen. Jeg drømte at den gikk like i vannskorpa, og at jeg satt på den og ringe hjem til mor mi for å få dem til å redde meg. Eller i det minste rekvirere et helikopter.

Jeg husker at det var Påskeharen som tok telefonen, og jeg husker at han ikke lot seg affisere nevneverdig over at han hadde en storesøster som satt overskrevs på en rørledning på Statfjord. Ikke kom det noe helikopter heller.

Derimot kom det en SAR-båt (SAR=search and rescue, så fikk jeg briefet litt med åffsjåreterminologien min også) som plukket meg opp og fikk meg avlevert på en av plattformene. Om det var A, B eller C er jeg usikker på, men jeg husker at jeg havnet i ei kantine, og at alle som var der snakket engelsk.

Det var god stemning i kantina, men jeg husker ikke hva vi snakket om. På engelsk. Bortsett fra at det var en fyr der som laget dartpiler med fjær på, på engelsk. Jeg sa, jovialt og tillitsfullt, at jeg gjerne ville være med i land dersom det var et ledig sete på et helikopter.

Da lo de, for det var visst ikke så lett, visst. Nei vel nei. Jeg tror jeg tok det med fatning, men er ikke sikker - for jeg våknet sånn om lag der og da.

Og så skal vi tolke, ladies! Hva betyr det egentlig at ei dame på 42 1/2 rir på en oversjøisk rørledning i Nordsjøen, at broren ikke gidder å redde henne og at hun synes det er helt greit å ikke komme i land igjen? Anyone?

(Bildet er velvilligst tjuvlånt fra Statoil).

Jeg har (nesten) alt en kvinne kan begjære...

...for jeg har fått meg vaskemaskin med plass til 11 kg tøy! Hurra, hurra, hvem trenger vel tv eller video eller utsikt eller andre kjekke ting å se på. Jeg og katta stirrerer inn i trommelen som ruller rundt og rundt, trinnløst og søvndyssende.

Fire tonn, anslagsvis, med skittentøy er håndtert på nullkommasvisj (okei da, det gjenstår noe bretting og påplassiskapetlegging), og alle er glade. Iallfall jeg.

Og i morgen kommer Aneta hjem fra Polen, og jeg ligger an til å få reint hus til helga. Er det noe problem, eller :-)?

Å jo, ett problem er det, forresten. Et stort, todelt ett. SFO-en slutter å være der fra september, og jeg må få på plass et slags tilsyn for ungene mine, i verste fall fram til 17. desember.

Det kan bli litt vrient, ja.

Bløffe-Bergljots bekjennelser

Det er det verste jeg har hørt. Stussen til Pippa, dere vet hun svigerinnen til den britiske kron-kronprisen, hadde på seg jukserumpe i bryllupet til søsteren og William.

Da de sa det på P4 i dag, og pinadø har Dagbladet omtalt bløffen også, bleknet jeg aldeles. Jeg så for meg implantater og silikon, ja til og med organdonasjon. Tenk om dama går rundt med noen andres rumpe?

Men så var det altså bare noe vatt i bakre del av trusa - kanskje. Hallo - er det juks da? Hvem har vel ikke vattet seg litt av og til? Personlig må jeg innrømme at jeg tidvis både har vattet og pusjet puppene, for eksempel.

Og jeg har holdinstrømpebukser med sprettrumpeeffekt også, sånn får jeg klemt inn både lårbobler og rumpesig. Heldigvis har ikke pressen oppdaget det ennå, da hadde jeg nok blitt hengt ut i avisa for å ha jukset. Tross alt er jeg en ganske profilert person i Sola Sør.

Jeg har wonderpanties også, eller vidundertrusser, fritt oversatt. Det er et slags torturinstrument som ser ut som den famøse underbuksa til Bridget Jones, bare det at den flytter ridebukselårene over til rumpa og magesnerket opp i bysteholderen. Veldig smart konsept, men ikke noe for julebordet. Hvis du har tenkt å spise eller røre på deg, altså.

Bløffer dere andre også, eller er det bare meg?

Porno for småbarnsforeldre

Neida, vi snakker ikke sedløyse. Men programmer av typen Nannyhjelpen, Supernanny og lignende - kom igjen, dere som er i målgruppen vet hva jeg mener.

Finnes det noe mer lurvete programkonsept? Hulkende mødre, kjeftende fedre, rabiate unger og snerpete, hoderystende nanny'er som får skikk på skakkjørte familier på ei uke eller to, bare ved hjelp av litt timeout og noen gromme lister.

Likvel klarer man (jeg) ikke å la være å gløtte bort på dette svineriet, for det gjør jo så godt. Det er mye trøst og velvære i å se at jo, det finnes noen som har det verre, ja regelrett spinngale. Noen som har mer bråkete unger, mer rot, serverer mer ferdigmat og er enda dårligere på rutiner og denslags.

(Heldigvis sendes programmene som regel midt i leggetida. Så jeg er ikke så besudlet og korrumpert som jeg kunne ha vært.)

Uspiselig likevel at det lages underholdning av familier som ikke får det til for seg. Og at ungene framstilles som pøbler, når det stort sett er foreldrene det er noe i veien med.

Vennligst hilsen tante Pose, som sikkert kunne ha blitt en glitrende supernanny, om hun bare hadde hatt noe mer vellykkede resultater å vise til selv (?). Jeg er veldig god til å se feil om mangler hjemme hos andre nemlig (selv om jeg nok var enda bedre før jeg fikk unger selv.)

Skjegget i klaveret

Man klarte, mot alle odds, å få omplassert ungene midlertidig. Det ble kalas både lørdag og fredag, noe som resulterte i både opp-og nedturer.

Det fine var at man kunne pøse vin, og det gjorde man. Så mye vin pøste man på fredag at man kom i skade for å inngå avtaler man aldri skulle ha inngått. Man presterte å skryte på seg både kondis og det som verre er - man har jo jogget i to uker - og før man visste ordet av det, hadde man fått seg en medjogger.

Det er ikke det at man på død og liv må bannesvettejogge alene - men man må velge sine treningskumpaner med omhu. Man trenger ikke plent rekruttere en tidligere norgesmester i triathlon, med synlige triseps og bulkefrie lår, for eksempel. Slikt er det bare duster som gjør. Og Bergljot.

At lørdagen ble en ordentlig blålørdag, er unødvendig å si. Man fikk ikke gjort særlig mye av noe som helst, da det var så lummert og trykkende i hodet (?). Faktisk vedvarte lavtrykket hele kvelden, og det endte som det måtte: I et massivt migreneanfall og påfølgende partyflukt med rova mellom føtene. Uten gemal (men det var greit nok, i nevnte tilstand hadde man neppe hatt særlig glede av ham uansett. Og omvendt.)

Status per nå er tilfredsstillende, formen er fin og humøret stabilt. Man har dusjet, jogget alene (i den rekkefølgen) og man igjen blitt påminnet det man egentlig visste fra før: To fester på rappen er ikke noe for folk i førtiårene.

Sånn er det bare.

Barnepass og denslags

Noen ganger får man ganske enkelt ikke det man trenger. Jeg, for eksempel, har et noe dårlig tilsig av barnevaktmateriale. Selvforskyldt, selvsagt - når man bosetter seg timevis fra sine pårørende, og når man attpåtil har formert seg trippelt på ganske kort tid.

Det er ikke så mange som har lyst på alle tre, samtidig. Det er fullt forståelig (jeg har det sånn selv av og til, enda jeg er moren og egentlig liker dem ganske godt.) Løsningen blir ofte å plassere en her og to der og/eller omvendt, og med litt planlegging, blir det som regel en ordning (selv om man ofte føler at det er de samme som må trø til hver gang).

Og så skjer det utenkelige. Ikke før har vi for en gangs skyld begått et festlig lag i heimen, med ungene på kennel, så blir vi invitert på fest. To stykker, til og med, og det bare ei uke etter forrige event. På nittitallet, før ungene og det stabile samlivet traff oss, festet vi både seint å tidlig opptil flere ganger i uka. Jeg, iallfall. Høyst sannsynlig Gemalen også, på sin kant. Nå er vi helt ute av det.

Barnepass er ikke organisert til i kveld, det er mulig vi blir nødt til å feste på skift (arrangementet avvikles i nabolaget). Til i morgen har vi fått satt bort 66,6 prosent av ungene, og det kan bli ordnings for de siste 33,3 prosentene også. Det ser ikke så verst ut, med andre ord.

Det ser verre ut på dagtid, fra september av. Dette blir en uelegant overgang, ser jeg, men hør bare her: Sannsynligvis har vi ikke et SFO-tilbud fra neste måned. På grunn av konflikt og diverse har alle ansatte sagt opp samtidig, og man har ikke klart å få på plass ei ny ordning. Det betyr at førsteklassingen kanskje får et tilbud, men ikke tredjeklassingen.

Å så kjekt det er med all denne usikkerheten...

Det kunne antakelig fortsatt vært verre (?)

Å så møkkapyton det er ikke å ha vaskemaskin. Skittentøyhaugen vokser og vokser, og enkelte i husholdningen begynner å gå tomme for trusser og andre basisplagg. Snart begynner det vel å lukte surt og blomstre blåmann i dynga også, skulle pigede ikke forundre meg.

Den nye, staselige maskina mi er, ifølge Posten, ankommet landet. Den har reist fra Sverige, latt seg fortolle ved grensen før den sjekket inn ved Postens terminal i Oslo. Jeg føler på meg at den stadig kommer nærmere, jeg vurderer faktisk å ta meg fri fra jobben for å sitte å vente på den.

Jeg ville i utgangspunktet ha en Miele-maskin, for det har alltid mor mi hatt, og hun har alltid sagt at det bare er Miele som gjelder når det gjelder vaskemaskiner. Jeg stoler blindt på mor mi i slike husmoranliggender.

Men siden Gemalen gugglet seg fram til noe han mener er enda bedre enn Miele på internetten, nemlig LG, blir det LG. Flaggskipet deres, med en bråte obskure programmer som aldri kommer til å bli brukt.

Hallo, hvem gidder vel å dampvaske - for eksempel? Det man trenger, er å kunne vaske på 30, 40, 60 og 90 grader. Og ullprogram, selvsagt. Og stor trommel. Kjempestor trommel.

Gemalen, som er litt mer opptatt av teknologi, vektlegger andre elementer. Men det har jeg overhodet ikke tenkt å gå inn på her. Gjeeeesp.

Ha en fin dag, alle dere som disponerer en vaskemaskin. Dere aner ikke hvor heldige dere er.

Jogge-Bergljot...

...rir igjen. Hun forsvant brått etter to hesblesende turer i skogen i fjor sommer. Det kan imidlertid opplyses at hun nå er i gang igjen, hun er observert flere ganger i skauen - bannende med høye kneløft, i spasertempo.

I dag har hun sågar brukt store penger på nye joggesko for overpronerende kvinner med lett plattfot (eller lav fotbue, som det heter nå om dagen). Til og med joggesokker har hun kjøpt - svindyre, de også, sikkert fordi de er fordelt som venstre- og høyresokk. Hallo, liksom. Hvem har vel behov for øremerkede sokker?

Bortsett fra spreke sokker og dyre sko med innleggssåler, er det så som så med utstyret. Det viktigste er at det er svart, slik at man liksom forsvinner i skyggene når man kaver seg rundt i skogen. Man sørger selvsagt for å liste seg ut etter mørkets frembrudd, det er ikke om å gjøre å bli sett.

Skjønt, man kan jo diskutere HMS-aspektene ved dette. Utrimmede damer i førtiårene burde vel strengt tatt ikke jogge uten følgebil eller fastvakt. Slemme menn som lusker i buskene er man ikke så engstelig for. Man er da noenlunde realitetsorientert. Hvem vil vel forgripe seg på ei svett, sur og pesende kjerring på 42 1/2? Ingen ved sine fulle fem, iallfall.

Andre som jogger der ute? Noen som kan si noe om når man kan forvente at det skal oppleves som oppbyggelig?

Flaue-Bergjlot vil gjerne si at...

...dere som har ventet i 13 måneder på Pay it forward-gaver fra denne kanten, snart kan vente dere å få noe snart. Altså. Gavene er i hus, konvoluttene er knabbet på jobben, jobblogoene er teipet over og navnene er påskrevet.

Nå skal jeg bare pakke pent inn, skrive kort (eller i verste fall post it-lapp) og få i posten. Unnskyld at dette har tatt så lang tid, Silje, Hege og Liv Astrid!

Puh. Nå er jeg visst i ferd med å avslutte enda en uavsluttet gestalt.

Det kunne så absolutt ha vært verre

Det finnes ting som er verre enn å måtte handle seg vaskemaskin fordi den gamle plutselig bestemmer seg for å dø.

Det finnes ting som er verre enn å måtte shoppe vaskemaskin med kredittkort, fordi det uventede dødsfallet skjer på tampen av fellesferien, og fordi feriepengene er brukt til andre ting.

Det absolutt verste er, i denne sammenhengen, å ha tre småunger, men ingen vaskemaskin. Fy flate for et liv det måtte ha vært i lengden.

Hilsen Bergljot, som p.t. vasker klær på legd hos naboene.

Angry birds

Jeg skulle aldri ha lastet ned det der teite spillet på mobilen. Iallfall ikke i to versjoner. Nå spiller jeg i et kjør, i smug. Mens jeg refser Sønn og Mann når jeg mener at det spilles for mye dataspill, plaffer jeg selv ned fuglebur.

Ikke for å knerte fuglene, altså, men for å sette dem fri. De sitter i bur, stakkars små, og det er jo ikke noe gøy for dem. Så jeg fyrer opp mitt lille mobile, digitale armbrøst, en slags kjempesprettert, og dundrer i vei.

Jeg burde nok ha blitt ornitolog, kjenner jeg. Eller jeger. Andre fuglefrelste der ute?

Dagens kompliment

Jeg får altfor få komplimenter, synes jeg. Jeg har mange fine sider, både foran og bak og andre steder, som kunne ha fått mer hederlig omtale. Gemalen er gjort oppmerksom på dette, uten at dette så langt har medført handling.

Komplimenter av typen jeg mottok i dag, riktig nok fra Datter (3,5), vil jeg imidlertid ha meg frabedt:

"Mamma, du har rar tissefant."

"Pøsj," sa jeg, litt snurt, "det har jeg slettes ikke."

"Jo, mamma."

Selv om hun selvsagt er helt på viddene, håper jeg hun holder betraktningene sine for seg selv. jeg vil nødig at hun deler dette med ungene i barnehagen, for å si det sånn.

God helg, ladies. Med eller uten...

Dumme, dumme Blogger. Og IKEA.

OK, greit nok at jeg tok meg en ikke annonsert bloggpause, det var ikke bra. Men Blogger trenger ikke å kødde med meg for det. Ikke får jeg hurtigredigeringsfunksjonen til å fungere lenger, det er annoying. Enda verre er det at han der Blogger driver og hiver meg ut hele tiden.

Jeg logger meg på - og Blogger kaster meg ut. Det betyr blant annet at jeg må kommentere som anonym i andre blogger, og det er altså ikke sånn jeg synes det skal være. Og så er det bare styr med linjeskiftene. Når jeg vil ha et lite avsnitt med luft, sånn som jeg liker det, kommer det et digert et i stedet. Riktig irriterende.

Iallfall trenger jeg ikke noe mer styr på en dag som denne. Jeg har hatt en hel flokk med høner å pukke med IKEA den siste tiden, jeg har nemlig måttet reklamere på noen kjøkkendører og en front til en integrert oppvaskmaskin. Og for så vidt også noen dingsebomser inni oppvaskmaskinen, de som gjør at det går an å dra kurven inn og ut på skinnene, vet dere.

For så vidt gikk det greit å få byttet skapdørene og fronten, selv uten kvittering. Ti års garanti er bra. Men jeg synes jo at det er litt dumt når malinga på dørene begynner å boble og flasse av etter halvannet år. Og så synes jeg at det er noe bortkastet å måtte bruke en dag på å dra til IKEA, stå i kø i reklamasjonsavdelingen og omsider få byttet dørene inn i et gavekort.

(Jeg vet ikke om jeg orker å nevne det en gang, men på stedet måtte jeg skru av en hel haug med skuer og pakninger på den defekte oppvaskmaskinfronten. Slikt følger nemlig med maskinen, og ikke IKEA-fronten. Jeg ba tynt om å få den ødelagte fronten med meg hjem, sånn at Gemalen kunne se hvor de ulike skruene skulle plasseres på den nye fronten, men ikke tale om! Den ødelagte fronten måtte de ha inn.)

Gavekortet skal så medbringes til IKEAs kjøkkendepartement, man må nemlig dit for å få printet ut den nye bestillingen på de nye dørene som altså skal erstatte de gamle. Labbe labbe labbe. Langt å gå, naturligvis. Bergljot følger pilene og finner fram. Både til kjøkkendepartementet og så videre til kassen. Der venter, tro det eller ei, enda mer kø. Bergljot betaler med gavekortet og legger i vei, per bil, til IKEAs lager.

Lageret ligger en kilometer og to fra butikken. Jeg har aldri vært der alene før, for kjøkkendelbyttingsaktiviteter ligger normalt under Gemalens virkefelt. Nå ja, jeg finner fram, jeg får levert inn bestillingen, jeg finner meg ei tralle og jeg finner til og med greiene jeg skulle ha med meg. Alt blir fraktet hjem til residensen, og alt er vel så langt. Men det tar altså sin tid, for å si det forsiktig.

Vel hjemme ringer jeg Whirlpool for å bestille dingsbomsene til inni oppvaskmaskina. Jeg snakker med lagermannen, og han lover å sende dem i posten. Ja altså, han har dem ikke på lager nå, men jeg får dem om fire til seks dager. Det går fire til seks dager - men ingen dingser kommer. Jeg ringer og kjefter etter to uker, og de lover å sende greiene dagen derpå.

Og det gjør de. Men de sender dessverre feil deler, og da er jo jeg like langt. Derfor er jeg ganske brysk når jeg ringer på ny, i dag.

"Øh, er det feil deler, ja, huff. Men det er de der som pleier å ryke, de andre pleier vi aldri å levere," snøvler mannen på lageret, som anbefaler meg å beholde de delene jeg ikke trenger.

"Du kommer til å få bruk for dem. Og dessverre har vi ikke de delene du egentlig skal ha på lager, så det vil nok gå litt tid før du får dem...".

"Jeg har ventet i to uker på de delene jeg skulle ha innen fire til seks dager. Hvis jeg skal vente to uker til, bli jeg alvorlig sur. Dessuten er dette egentlig en reklamasjonssak, det er bare det at jeg ikke finner kvitteringen," gneldrer jeg.

"Ja ja. Det har ikke noe med meg å gjørra. Jeg bare selger delene, jeg. Og så har det vært ferie her, og det har gått litt over stokk og stein. Men jeg skjønner jo at du har fått feil deler, så jeg skal sende deg noen gratis. Så får jeg heller få kjeft," sukker lagermannen.

Tro om det ordner seg nå? Kanskje jeg får de dingsene jeg trenger. Og kanskje kommer sjablongen som skal legges oppå fronten til oppvaskmaskina, den som viser hvor skruene og muttrene og pakningene skal plasseres. Whirlpool har iallfall sagt at de har tenkt å sende meg en sånn en.

Lurer på om noen har giddet å lese hele dette langstrakte innlegget helt ned, det tviler jeg vel egentlig på, gjesp. Men det var godt å få det ut. Alltid fint å kunne dele.

Gaver det lukter svidd av

To innlegg på en dag, etter fire i tystnad? Hvorfor ikke det, liksom.

Twinsa til bror min, Påskeharen, runder to år til helga. Hipp hipp hurra! Foreldrene ønsker seg, på vegne av barna, a)litteratur eller b) ullundertøy (!). Helt sant (for noen kjipe foreldre!).

Snille tante Bergljot kommer trolig til å lande på enten

a) Fisherprice-faenskap med mye skingrende lyd
b) slagverk
c) Bratz-og barbiedukker m/assessoarer
d) fingermaling
e) glitterlim
f) all slags annen lim og maling
g) tusjer!
h) Drømmehagen på dvd, special edition
i) blåseinstrumenter, alle typer (come on, foreldrene er musikere!)
j) sverd, skjold, håndvåpen og lignende (faren hadde en preferanse for slikt i veldig ung alder)
k) andre kåbbåi- og indianereffekter
l) alle slags leker med mange deler, og som kun fungerer når alle delene er å oppdrive samtidig
m) hetterotter (moahahahaha)
n) bankebrett og annet verktøy
o) en pakning med en million trepinner som vissnok skal kunne brukes til tårnbygging
p) enda mer fingermaling
q) alt annet som enten lager farge, lyd, kliss eller rot

Uansett er det vel ikke en ullongs i sikte nå under sommersalget, så det er viktig å ha gode alternativer. Ikke sant?

Hark hark

Dette er et (fåfengt?) forsøk på å riste liv i en halvdød blogg som muligens ikke lenger har noen lesere. Men altså, vi prøver! Jeg forsvant i vår engang, ser jeg, uten at det egentlig var helt meningen. Hadde det vært meningen, hadde jeg sikkert erklært bloggpause. Det er det redelige bloggere gjør. De melder seg ikke bare ut - ikke sant?

Vel. Inspirasjonen glapp, jeg hadde ikke noe særlig å formidle. Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg har så mye å formidle nå heller, men jeg har i det minste lyst til å skrive igjen. Det er vel en slags begynnelse?

For å ta en kort oppsummering: Det meste er som før i Bergljot-heimen. Ingen flere unger (dessverre), ingen flere ektemenn (en er i grunnen nok), ikke mer penger (dessverre).

Sommeren har ikke vært blant de lystigste, den snille svigerfaren min døde i juli. Han hadde hatt kreft lenge, og vi visste at det var den veien det ville gå - men det er veldig, veldig trist likevel. I løpet av åtte måneder har ungene mistet begge bestefedrene sine. Ingenting blir helt det samme som før.

Og på toppen av det hele får alle naboene mine beibi, unntatt meg, og det er selvsagt veldig utrettferdig. (Mellom oss sagt er jeg litt lettet også. Det har sine fordeler å ikke ha beibi). men altså, siden jeg ikke skal få beibi, har jeg fått meg katt! Til og med rasekatt! En slamp av en Maine Coon gutt, vill, vakker og svart.

Jeg har alltid trodd at det var noe nobelt og verdig over rasekatter. Det er helt feil. Min yngste sønn både klorer og biter, han kvesser klørne på sofaen og han velter orkideer når han er på fluejakt. Han hopper oppi kjøkkenvasken for å drikke, og han labber rundt på benken etterpå sånn at det er spor overalt. Og han eter abslolutt alt. Slåss gjør han også; det kostet meg 800 kroner hos veterinæren i forrige uke.

Men han er verd alt det der. Fytti katta. Og over og ut for denne gang.