Strandliv

I dag har jeg vært på stranden med Vilikke og Pingu. Det var ikke min ide, vi ble invitert, og jeg vet at hadde vi ikke blitt det, hadde vi neppe endt opp på stranden. Ikke om det hadde vært 40 grader i skyggen.

Jeg får en klump i magen bare jeg tenker på strender. Jeg utstår ikke sanden som krabber inn i alle kroppsåpninger, selv der man er tildekket. Ikke liker jeg alle menneskene, heller. Det stresser meg å måtte navigere mellom underlig parkerte biler og klare å smyge meg inn på en liten flik (ikke kan jeg lukeparkere, ikke kan jeg beregne avstander og ikke kan jeg rygge). Og jeg synes det er øredøvende ubehagelig å være en del av et mylder, å ha fremmede på alle kanter.

Som jeg tidligere har avslørt i dette forumet, er jeg også blottet for pigmenter og hetetoleranse. Kort sagt har jeg ikke noe på noen som helst strand å gjøre. Antakelig har det sammenheng med oppveksten min i puritanske Fyfylke. Der er det ikke folk nesten, og det er strengt tatt ikke gangbart å kaste bort tiden på pleasure heller. Og det er direkte unaturlig for oss fyfylkinger å kle av oss i store forsamlinger.

Men jeg har jo tro på at man av og til skal utsette seg for ting man ikke liker. Er det eksponeringsterapi det heter? Da, har jeg hørt, kan det hende at situasjonen blir litt mindre ubehagelig neste gang. Og at kanskje langt om lenge, når man er gammel og fjern, lærer seg å like det man tidligere avskydde. Oder was?

Jeg må innrømme at det gikk bedre enn fryktet i dag. Torunn hjalp meg med å finne parkeringsplass, og hun hjalp meg med å bære stæsjet ned til stranden. Ungene storkoste seg, Pingu labbet rundt med kyse og bleie, hun styrte på i strandkanten i fire timer, mer eller mindre. Vilikke lekte med de andre ungene ved vannet og på lekeplassen.

Og jeg? Jeg løp etter Pingu, i skjørt, bikinitopp og faktor 25. Litt oppjaget, men tilsynelatende med alt under kontroll.

Nå er jeg litt glad for at jeg faktisk gikk på stranden. Og at jeg ikke trenger å gjenta bedriften på lenge, lenge.