Den lille, røde pysjåkonebilen har fått bulk i døra. Siden det ikke er min feil, tar jeg ganske lett på det. Det gjør nok ikke hun kollegaen til Vaniljedeigen som rygget på den, for hun hadde akkurat sagt opp kaskoforsikringen sin.
"Det var nå en rar plass å parkere," mente hun, "det pleier jo aldri å stå biler der."
"Flaks for deg at det ikke var et menneske," repliserte Vaniljedeigen irettesettende (som mellom oss sagt hadde parkert litt snodig, men fullt lovlig).
Jeg kjenner at jeg sympatiserer litt med damen. Mest fordi jeg til de grader kjenner meg igjen i situasjonen. I gamle dager, da jeg var litt mer uvøren enn i dag (bank i bordet!), bulket jeg rett som det var. Vanligvis gikk det mest ut over mitt eget kjøretøy, men ikke bestandig.
En gang, for eksempel, rygget jeg på Laura, min fars Nissan Laurel. Jeg så den da jeg satte meg inn i bilen og tenkte at "det var nå en rar plass å parkere". Så tok jeg min vanlige ryggemanøver og smalt rett i fronten på far. Jeg stakk ikke av, siden vi er gamle kjente, og jeg betalte til og med regningen.
Jeg har mange, mange gode bulkeminner, men dette får holde for denne gang. Kanskje kommer jeg en dag også til å fortelle noen av bulkehistoriene til Vaniljedeigen, men det får være når han har mistet interessen for bloggen min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar