Kjipepenger

I dag har jeg brukt mer enn åtte tusen kroner på garderobeskap. Det er ikke det kjekkeste man kan bruke feriepenger på, kan man si.

Og snart kommer restskatten.

Splittballer og sidetasker

Jeg får meg liksom ikke til å tro at de som levde på 70-tallet virkelig syntes det var fint at herrene dro jeansen godt oppover magen og danderte baller og tilhørende herligheter enten a) sånn om lag 50/50 på hver side av frontsømmen eller b) alt på en side.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette nå, heter Derrick. Han er en gammel tv-favoritt, særlig hos mor. Jeg klarer ikke å få blikket fra de malplasserte ballene på disse gjeve tyskerne, merker jeg. Det er sikkert samme mekanismen som enkelte sliter med i møte med ladies og bollemyser.

Jeg vet at ting går i ring, også moter (jeg har måttet forholde meg til håkkihår og kåbbåistøvler i flere bolker). Betyr det at splittballene kan bli trendy igjen, tro? Trøste og bære og huff og huff.

Hvorfor, hvorfor?

Nå skal jeg slå beina under et av mine tidligere innlegg, men det får så være.

Mitt lokale kulturformidlingsorgan, Aftenblodet, har i år igjen vært på tokt på Ungkarsfestivalen i Suldal. Landsdelens bladfyk, fru Hjorteland, har forlystet seg med å lage reportasje med slideshow og greier på nettet. Tydligvis har hun særlig bitt seg merke i at mange var trøtte og sov, og at dette da antakelig tyder på at det går hardt for seg.

Det siste bildet i serien viser noen fagre, lettkledde blondiner, med følgende bildetekst: Festivalen er slutt søndag, men det blir nok nye muligheter neste år. (Foto: Heidi Hjorteland).

Greit nok at det er mye rølp på festival, det vet selv jeg som nesten ikke har vært på noen. Men Jeg har en ekkel følelse av at så snart noe slike avvikles i Bygdenorge, så er det et mål i seg selv å latterliggjøre og stigmatisere.

Sandvolley-VM i Stavanger, som har gått parallelt med Ungkarsfestivalen, var nok også en fyllefest, for noen. Det samme er jeg temmelig sikker på at helgens Rogafest var, uten at den frie pressen har valgt å vinkle så mye på det. Her går det i superlativer som "Sommer-idyll" og "Knall-åpning".

Saken er at det festes og sjekkes(!) på alle typer festivaler, både på landet og i byen. Og at det må være mulig å rapportere fra slike steder uten å blendes av sine egne forutinntatte holdninger og fordommer.

Strandliv

I dag har jeg vært på stranden med Vilikke og Pingu. Det var ikke min ide, vi ble invitert, og jeg vet at hadde vi ikke blitt det, hadde vi neppe endt opp på stranden. Ikke om det hadde vært 40 grader i skyggen.

Jeg får en klump i magen bare jeg tenker på strender. Jeg utstår ikke sanden som krabber inn i alle kroppsåpninger, selv der man er tildekket. Ikke liker jeg alle menneskene, heller. Det stresser meg å måtte navigere mellom underlig parkerte biler og klare å smyge meg inn på en liten flik (ikke kan jeg lukeparkere, ikke kan jeg beregne avstander og ikke kan jeg rygge). Og jeg synes det er øredøvende ubehagelig å være en del av et mylder, å ha fremmede på alle kanter.

Som jeg tidligere har avslørt i dette forumet, er jeg også blottet for pigmenter og hetetoleranse. Kort sagt har jeg ikke noe på noen som helst strand å gjøre. Antakelig har det sammenheng med oppveksten min i puritanske Fyfylke. Der er det ikke folk nesten, og det er strengt tatt ikke gangbart å kaste bort tiden på pleasure heller. Og det er direkte unaturlig for oss fyfylkinger å kle av oss i store forsamlinger.

Men jeg har jo tro på at man av og til skal utsette seg for ting man ikke liker. Er det eksponeringsterapi det heter? Da, har jeg hørt, kan det hende at situasjonen blir litt mindre ubehagelig neste gang. Og at kanskje langt om lenge, når man er gammel og fjern, lærer seg å like det man tidligere avskydde. Oder was?

Jeg må innrømme at det gikk bedre enn fryktet i dag. Torunn hjalp meg med å finne parkeringsplass, og hun hjalp meg med å bære stæsjet ned til stranden. Ungene storkoste seg, Pingu labbet rundt med kyse og bleie, hun styrte på i strandkanten i fire timer, mer eller mindre. Vilikke lekte med de andre ungene ved vannet og på lekeplassen.

Og jeg? Jeg løp etter Pingu, i skjørt, bikinitopp og faktor 25. Litt oppjaget, men tilsynelatende med alt under kontroll.

Nå er jeg litt glad for at jeg faktisk gikk på stranden. Og at jeg ikke trenger å gjenta bedriften på lenge, lenge.

Frp-leir

Jeg innrømmer at jeg har forsøkt å unngå å lese for mye om denne Frp-leiren i Telemark. Litt fordi den ikke angår meg, men mest fordi jeg lar meg indignere av sånne typer evenementer. Særlig når de henger sammen med den type holdninger jeg med mine mangelfulle kunnskaper og fordommer forbinder med dette parteiet.

Jeg ser for meg et hav med grasrøtter som er imot det meste som jeg er for. Tusener på tusener med brune, blåe Frp-ere som som er imot kultur, innvandrere, reguleringer og skatt, homoer, bønder og den rødgrønne regjeringa. Det må være rart å ha så mange sånne samlet på ett sted, tenker jeg. Og så prøver jeg å se for meg Siv Jensen i en kombicamp nede hos Folket. Altså velgerne.

Jeg er skeptisk til sånne stormønstringer, enten de skjer i Zarons dal, på Utøya eller i Bø. Jeg liker ikke sånne ideologiske akvarier der man bare hygger seg med likesinnede. Og jeg finner det ytterst besynderlig at denne obskure landsleiren får så bred pressedekning.

Og det mener jeg, selv om jeg selv har deltatt på to landsleirer i regi av Bygdeungdomslaget.

Ikke fjas, for en gangs skyld

I går mistet kompisen til Kostas lillesøsteren sin. Hun døde av hjernehinnebetennelse, bare åtte måneder gammel. Her i huset er vi er alle preget, selv om vi ikke kjente babyen og ikke kjenner foreldrene.

Og så kjenner jeg på at jeg er utrolig heldig, og at jeg sutrer og klager mye over bagataller.

Botrening

Vi Vaniljedeigene er ganske preget av å ha bodd helt for oss selv, så godt som uten naboer, i over tre år. Vi er ikke vant til å dempe oss, for eksempel, her går det i utestemme både ute og inne. Kostas og Vilikke har ikke funnet innestemmene sine ennå, og vi voksne må nesten holde tritt med dem for å i det heletatt bli hørt.

Vi har også vent oss til å dilte rundt, inne og ute, i all slags klær eller mangel på klær. Det er jo ingen som ser oss uansett. Bortsett fra kanskje duene i skogkanten og en og annen forvillet turgjenger.

Vaniljedeigen har sågar slått plenen i nettoen. Det var mens han fortsatt slo plenen jevnlig og ikke bygget hus. Vaniljedeigene er mer frivole enn oss Dvergbøyer, jeg er i grunnen vant til at man knepper seg godt til både innomhus og utomhus. Men det har jo sklidd litt ut, da.

Rundt residensen ser det ikke så pent ut, hadde jeg ikke visst bedre selv, hadde jeg trodd at det muligens bodde....(hm, nå vet jeg ikke hvilket ord jeg skal bruke som beskriver det jeg mener men som ikke er stigmatiserende på svake grupper i samfunnet) løgnaser her. Uteområdet er overgrodd, vinduene har ikke blitt vasket på år og det ligger løsøre og leker rundt omkring overalt.

Nå skal vi altså bo i byggefelt. Selv Vaniljedeigen, som som regel er temmelig sorgløs, er litt blek med tanke på hva det vil kreve av oss. Vi må sosialiseres, strigles, dempes, påkles og siviliseres. Vi vil jo ikke skille oss negativt ut, eller at alle skal høre og se oss fra første stund.

Jeg har hørt om sånn botrening for individer som har vanskelig for å tilpasse seg en "vanlig" tilværelse. Lurer på om de har noe sånt i Sola? Eller kanskje bør vi bruke sommeren til å øve oss?

Blond og blå

Det er fint at det er varmt ute omsider. Men jeg får meg ikke til å juble så høyt, for jeg fungerer særdeles dårlig når nåla på gradestokken tipper 25 grader. Hodet detter på en måte ut, og jeg blir kortluntet (mot normalt) og irrasjonell (også mot normalt). Bergljot i Syden er i så måte ingen suksess; stikkord her er rosa furie fastlenket under parasoll.

Bergljot har dessuten minst en mangelsykdom, og den handler om mangel på pigmenter. Jeg er antakelig Nord-Europas blekeste på det jevne. I elleve måneder i året er jeg blå, i en måned har jeg fregner og er rosa i baugen og på skuldrene. Jeg smører og smører, men rosa blir jeg uansett.

Jeg trøster meg med ei soge frå røynda, den omhandler min venninne Hanne Karin, som for en dekade og to siden tilbrakte en uke i Spanien. Hanne Karin er like blek som meg, så hun passet på å smøre seg jevnt og trutt med høy solfaktor for å kunne oppholde seg på stranden.

I det hun var i gang med å preppe seg selv, stopper en mann opp og studerer prosessen. Han utbryter, litt bestyrtet:

"What are you doing that for, is it to stay perfectly white?"

Den svei visst.

St. Hans

Dette har vært en fin og sjelden dag. Vaniljedeigen har tilbrakt eftermiddagen med viv og børn, solen har vist seg frem og kjernefamilien har grillet og feiret midtsommer. Jeg husker faktisk ikke sist vi fant på noe sammen. Rollefordelingen er fast - far bygger, mor passer hus og heim. Men altså ikke i dag.

Tidligere på dagen hadde Vaniljedeigen og viv et raid på Bild og IKEA, vi så på garderobeløsninger og kjøpte noen avsindig dyre spoter. Og spiste softis; jeg kan ikke gå inn dørene på IKEA uten å få is på hjernen. Etterpå ble det en kjapp tur til luftslottet. Det blir stadig ferdigere der, men det gjenstår nå litt også. Vi har nok akseptert nå at det neppe blir flytting før etter sommeren.

Vi hentet ungene sammen, fem på halv barnehagens stengetid siden vi havnet oppi noe asfaltering. Så begynte far å skrape grillrist og tilberede pølser, mens mor begynte å fylle vann i plaskebassenget. Bassenget er ganske digert, så det tok både vinter og vår å få vannstanden opp til de akseptable åtte centimetrene (Pingu skal jo oppi der. Det betyr permanent fjære). Kaldt vann fra vannslangen og ørten bøtter varmt vann fra vaskerommet for at børnene ikke skulle fryse på seg lungebetennelse.

Idyllen varte sånn cirka fire minutter. Da hadde de kavet og plasket en hel del og var ved relativt godt mot. Men noe duppet i vannskorpen. Det viste seg å være tre dryge bæsjer. Det ble litt oppstandelse med å fiske opp lurkene, tømme ut vannet, vaske bassenget, dusje ungene og fylle i på ny igjen, men må man så må man. Men denne gangen fikk de bare kaldt vann.

Så nærmet det seg ferdigstilt pølse og oppdekket bord og alt mulig - og da satte Vilikke i et vræl. Hun var blitt bitt av en veps, stakkar liten, på skulderen. En vepsestamme har bosatt seg under terrassen vår, og den vil visst helst ha utearealet for seg selv. Pingu ble stukket like etterpå, ved øyet, det ble enda mer tårer;-( Da gikk far til motangrep med tennveske, forhåpentligvis flytter vepsene nå.

Etter grillingen har det vært omtrent som vanlig, med de vanlinge ritualene med vasking, tannpuss, lesing, synging og legging. Og drikking, tissing, krangling, sladring og skriking. Vaniljedeigen har reist til Luftslottet, og jeg må ta fatt på husmorgjerningen. Helt greit det, for det har vært en fin og sjelden dag.

Gammelt skinn på krigsstien

Tabasco (t.v.) og Pingu

Jeg liker ikke lydene fra hagen. Eller uteområdet, som vi kaller den nå som den er så ekstremt vanskjøttet. Noen slåss der ute, og jeg mistenker at Tabasco, verdens peneste pus, er en av dem.

Tabasco fyller 14 i juli og er Bergljots øyensten. Han er stor og tjukk og kastrert og svart og hvit og dorsk, og han vokter et revir på om lag 100 kvadratmeter. Det strekker seg fra garasjen i øst til tørkestativet på andre siden av huset i vest. Sørlige grense går ved hekken vår, og den nordlige ved skogkanten bak villaen.

INGEN andre pusekatter får oppholde seg i Tabascos rike. Bortsett fra en mager svart en som vi tror bor i garasjen vår. Han er så liten og puslete at sjefspusen antakelig ikke betrakter ham som noen trussel. Jeg ljuger vel litt hvis jeg prøver å selge Tabasco inn som en rå slåsskjempe. Men han har vært i kamp, og han har vært så ille tilredt at han har måttet ta seg en tur til doktoren for å få tilsyn og penicillin.

En gang måtte jeg også ha penicillin på grunn av Tabasco. Det var i august 1999. Vaniljedeigen og jeg var nyparet på den tiden, og nøt en sødmefylt tilværelse nedi en av naborønnene her på Sageved. Dette var før alle ungene, så det var bare Vaniljedeigen, meg... og Tabasco. Vi delte stort sett seng, alle tre (på denne tiden godtok Vaniljedeigen ALT, og jeg hadde ennå ikke rukket å bli allergisk mot katter, hunder og timotei).

En mørk natt lurte Tabasco seg ut. Jeg våknet med et rykk av grufulle hvin og snerring utenfor soveromsvinduet, og jeg været at min sønn, den til da enbårne, var i stor fare. Jeg bykset ut i fullt firsprang, kun iført en av Vaniljedeigens t-skjorter. Og der, like utenfor inngangsdøra, foregikk det en kamp på liv og død mellom Tabasco og en uidentifisert puma.

Resolutt grep jeg inn, bokstavelig talt. Jeg stakk hånda inn mellom kamphanene og røsket Tabasco ut av situasjonen. Han viste sin endeløse takknemlighet med å flerre opp hånden min så blodet skvatt. Uansvarlige mødre ville kanskje ha sluppet taket i en sånn situasjon, men ikke Bergljot. Tabasco ble båret inn i heimen og dyttet inn i sikkerhet.

Etterpå ble det jo litt tricky, for jeg var så hardt kvestet at jeg måtte på legevakten. Og for å komme meg dit, måtte jeg få liv i Vaniljedeigen - og hoste opp en plausibel grunn til at jeg var kommet alvorlig til skade midt på natten.

Vaniljedeigen, som på denne tiden jevnt over var fornøyd med livet grunnet mye omsorg og raus tilgang på både det ene og ikke minst det andre, ble ganske grinete. For han lå og sov for å gjøre seg opplagt til første dag på jobben etter en altfor lang lærerferie. Men han kjørte meg til doktoren og holdt meg i hånda da jeg fikk stivkrampesprøyte.

Jeg løy med stor innlevelse da jeg fortalte om den slemme, fremmede katten som hadde angrepet meg, helt uprovosert. Men jeg er ikke sikker på om Vaniljedeigen kjøpte forklaringen.

Fru finn.no

Jeg har oppdaget finn.no. Det innebærer at vaniljedeigen til stadighet er på raid rundt omkring for å hente kuppene mine, i lånt bil med kjøreanvisning i lommen. Det er fint å få fine ting billig, synes jeg. Og så later jeg som om jeg er litt bærekraftig. At jeg ender opp med litt mye ting, prøver jeg å fortrenge.

For tiden har vi tre salonger i stuen. To som vi har kjøpt brukt og en som vi må kvitte oss med (den med faraoer og prim). Den første salongen jeg jaget vaniljedeigen avgårde for å hente er i brunt skinn, og den er ganske enkel og grei uten for mye dilldall.

Sofakupp nummer to er en diger, svart skinnsofa fra Bolia. Den skal etter planen rigges til under papyrustapeten i stua. Denne skulle hatt noen assessoarer, føler jeg, to snurrestoler som står i Oslo. Dessverre har jeg ikke lykkes med å få vaniljedeigen med på det ennå, for han har plutselig blitt økonomisk (kjip). Jeg vinner nok til slutt, men jeg må nok være både taktisk og tålmodig. Det blir uvant og stritt.

Just nu henter vaniljedeigen et kjøleskap som skal plasseres i utleieleiligheten . Siemens kombiskap i stål, halv pris. Jeg tror det blir bra.

Objektivt sett er det nok ikke så smart å drasse inn på møblement og løsøre bare uker før vi skal flytte. Derfor planlegger jeg å avertere en del greier på finn.no under "Gis bort": Primsalongen er en sikker vinner, sammen med det gamle pianoet som er spillbart, men ikke stembart. Det vil egne seg spesielt bra for de totalt tonedøve. Og så har vi et dekormalt speil, en kontorstol Vaniljedeigen fikk gratis fordi den var for dårlig til fungere på et kontor, en tvbenk fra jysk i gran og et databord i furu.

Akkurat i dag sitter jeg og kjenner på at det er fristende å legge ut noen under "Møteplassen" også, men jeg prøver å styre meg siden det erfaringsmessig går over.

Sintemamma

De av mine sporadiske lesere som har fulgt meg en stund, har kanskje fanget opp at det pågår dressur av tre stk. mindreårige barn her i huset. Med mer eller mindre hell, må jeg innrømme.

En dag jeg så meg nødt til å overhale min eldste datter, jeg husker ikke helt hvorfor, hun overhales jevnlig, fikk jeg grei beskjed:

"De kjefter ikke på meg i barnehagen, mamma."

Jeg er en dårlig mor.

Bang krasj

Den lille, røde pysjåkonebilen har fått bulk i døra. Siden det ikke er min feil, tar jeg ganske lett på det. Det gjør nok ikke hun kollegaen til Vaniljedeigen som rygget på den, for hun hadde akkurat sagt opp kaskoforsikringen sin.

"Det var nå en rar plass å parkere," mente hun, "det pleier jo aldri å stå biler der."

"Flaks for deg at det ikke var et menneske," repliserte Vaniljedeigen irettesettende (som mellom oss sagt hadde parkert litt snodig, men fullt lovlig).

Jeg kjenner at jeg sympatiserer litt med damen. Mest fordi jeg til de grader kjenner meg igjen i situasjonen. I gamle dager, da jeg var litt mer uvøren enn i dag (bank i bordet!), bulket jeg rett som det var. Vanligvis gikk det mest ut over mitt eget kjøretøy, men ikke bestandig.

En gang, for eksempel, rygget jeg på Laura, min fars Nissan Laurel. Jeg så den da jeg satte meg inn i bilen og tenkte at "det var nå en rar plass å parkere". Så tok jeg min vanlige ryggemanøver og smalt rett i fronten på far. Jeg stakk ikke av, siden vi er gamle kjente, og jeg betalte til og med regningen.

Jeg har mange, mange gode bulkeminner, men dette får holde for denne gang. Kanskje kommer jeg en dag også til å fortelle noen av bulkehistoriene til Vaniljedeigen, men det får være når han har mistet interessen for bloggen min.

Bare rør

I likhet med Frekkesens driver Vaniljedeigene med husbygging. Mange ganger er det ganske kjekt, særlig når ting går på skinner og alt ser fint ut. Når det ikke går på skinner, blir man ganske matt. Og litt rasende også.

Just nu er det rørleggeren som er i unåde. Her om dagen oppdaget gemalen at rørene som går ut av den flislagte veggen på badet ikke er der de skal være. Det vil si, det ene kommer ut der det skal, det andre er feilplassert med 20 cm. Konsekvensen er at baderomsinnredningen ikke passer. Nå ser det heldigvis ut til at de klarer å fikse det med å vinkle rørene til. Og vi hadde i grunnen bestemt oss for å tilgi dem.

Men det var i går; i dag ringte rørleggeren for å bekjenne at han hadde kommet i skade for å bore enda litt feil. Denne gangen på kjøkkenet. Dessverre hadde han sett litt feil på tegningene, sa han, så rørene til vasken på en måte ikke kommer ut av veggen der de skal. Og vasken kan jo ikke være der, for der skal jo oppvaskmaskinen være.

Han mente vi bare kunne bytte om på noen skap, og så, vips, kunne alt løses, men så lett slipper han ikke. Oppvaskmaskinen må selvsagt stå i nærheten av vasken. Regner med at de må ta ned veggplatene og skifte dem ut. Og at det må males på ny. Og bores nye hull.

Lurer på hvor lang tid det vil ta... Og om det i dette tilfellet er på sin plass å være litt langsint. For jeg føler meg litt fristet til å fortelle at rørleggerarbeidet er utført av..... Zig Haldorsen. Og at det ikke er vi som har inngått kontrakt med dem, for vår tomt har byggeklausul.

Håndverkere, altså.

Point taken

I dag hadde jeg tenkt å geberde meg over Nordsjø(mare)rittet, men så ser jeg at Frk Frekkesen har vært tidlig ute og ment det samme som jeg hadde tenkt å mene. Antakelig har hun formulet poengene bedre enn jeg hadde kommet til å gjøre, også.

Jeg nøyer meg med å juble litt innadvendt over at det nå forhåpentligvis er slutt på alle disse euforiske meldingene på Facebook (det har vist seg at jeg har mange syklister i både nær og perifer omgangskrets):

"Jeg har syklet tusen kilometer den siste uka og føler meg bra."
(Du er neppe bra i hodet. Red.anm.)

"Nå er sykkelen vasket og klar til lørdagens ritt."
(Hvilken dust vasker sykkelen FØR et løp på sorpete grusveier i konsekvent motvind? Red.anm.)

"Lykke til alle der andre som skal sykle Nordsjørittet!"
(Hadde jeg vært paranoid, hadde jeg opplevd dette som klikking, eller i det minste utidig bonding. Oss mot dem, liksom. Vi spreke med sprettrumpe mot de daffe med vaskebrett bak. Red. anm.)

Vel, jeg hever meg alstå over det! Jeg har bedre ting å bruke livet mitt på enn å halse avgårde med livet som innsats, midt i kjørebanen, iført krimpelinuniform i gilde farger med pute i røven.

Nesten alle råsyklister jeg kjenner har trynt alvorlig en eller annen gang og brukket noe eller i det minste skrubbet seg opp ganske stygt. Naturligvis er det aldri deres egen feil, men det hjelper lite når du er nesten dau.

Jeg for min del har kjørt på en syklist en gang. Jeg sier ikke at jeg er stolt av det, jeg bare nevner det sånn ut i lufta.

Trampoline

Det fine med store trampoliner, bortsett fra at de kan ha heldig effekt på motorikken på ungene og at de er kjekke å holde på med og alt det der, er at de kan ha flotte nett rundt seg. Fester man en aldri så liten hengelås på glidelåsen på sikkerhetsnettet, åpner det seg mange nye bruksmuligheter.

- kve (for dyr)
- varetektsceller (for banditter, kranglete gjester m.m.)
- bur (for barn som helst ikke skal forlate eiendommen uten tilsyn)
- avenergifiseringsinstrument (for unger høye på sukker og kåte mannfolk, ikke mitt altså)

Lurer på om jeg har en hengelås liggende et sted.

Smør på flesk

Etter å ha nytt to rause porsjoner med iskake badet i vaniljesaus, kom jeg til å tenke på noe. Og det er at jeg aldri har hatt karakter nok til å foreta valg av typen enten/eller, jeg ender alltid opp med både/og. Som regel angrer jeg ikke på det. Bortsett fra kanskje litt da jeg tidligere i år kom i skade for å bestille tre bunader til Kostas, to av dem var attpåtil i samme storleik. DET var ikke lurt.

Står valget mellom to kjoler til meg, ender jeg alltid opp med to kjoler (til meg). Og så videre. Det blir en del klær og ting av sånt.

Men det jeg egentlig hadde tenkt å dele, er et visdomsord fra en forlengst avdød nabo til barndomsheimen min. "Det ene gode skjemmer ikke det andre," sa han, og øste syltetøy i kaffekoppen sin. Det blir som å helle vaniljesaus på isen, eller kombinere peanøtter og rosiner.

Min litt hemmelige favoritt er rømme på mørk sjokoladekake. Rømme smaker godt til det meste, for eksempel på nybakt brød, med meierismør under seg og sukker eller syltetøy oppå seg.

Den friskeste kombinasjonen tror jeg likevel må være den en studiekompis i Folda innførte for å tune effekten av alkohol. Han blandet øl og portvin. Cocktailen fikk kjapt benevnelsen Full narkose. Lurer på hvorfor det, egentlig.

Husker du

Unnskyld! Jeg husker hva du heter nå. Hilsen Bergljot.

Den siste tiden har det bekymret meg at jeg er blitt så sykt glemsk. Hver morgen ligger jeg i sengen og repeterer for meg selv hva jeg heter, hvor jeg bor, når jeg er født, hvor mange unger jeg har og med hvem. Sånn for å være sikker på at jeg ikke er helt frikoblet fra virkeligheten.

Heldigvis scorer jeg meget bra på mimretester på fjesboka. Barne-tv på 70-tallet, popstjerner på 80-tallet og sånne greier - jeg husker ALT, nesten. Om fru Pigalopp og Professor Baltazar og Taremareby og så videre.

I går fikk jeg enda en pekepinn om at det ikke er noe i veien med langtidshukommelsen: Jeg dumpet over et navn i vennelista til ei jeg gikk på videregående med på 80-tallet. Navnet var vagt kjent, og jeg hadde supet konjakk, så jeg skrev en melding. Og jo da, vi hadde lekt sammen på 70-tallet fordi fedrene våre jobbet sammen i en periode.

Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke husker så mange detaljer ved jenta, men at faren hennes spilte klarinett, det satt som spikret. Litt rart at hjernen har valgt å lagre akkurat den informasjonen. Jeg visste knapt hva en klarinett var på den tida. Jeg vet det nesten ikke ennå.

Så var det korttidsminnet. Min teori om hvorfor det svikter meg er at jeg har vært i avl siden sommeren 2002, mer eller mindre. Lite søvn og glupske beibier har liksom da tømt meg både for form(er) og innhold.

En grusom hendelse fra 2003 lar seg ikke glemme så lett. Jeg jobbet i Nordens største selskap og skulle intervjue en mann i toppledelsen (bildet) til internbladet. Pen i tøyet og godt forberedt diltet jeg opp til konsernledelsens gemakker og tok kontakt med første og beste sekretær. Som naturligvis ønsket å vite hvem jeg skulle snakke med. Men visste jeg det? Neida. Jeg sto der om en dust, eller plommehest, som fru Andorra ville ha sagt, helt ute av stand til å gjøre rede for hvem jeg var og hva jeg ville. Fortsatt pen i tøyet, men lilla i fjeset.

Det endte med at sekretøsen ramset opp navnene til konserndirektørene - og da demret det heldigvis. Hun lurte nok på hva slags mehe redaksjonen hadde sendt opp til kompaniets CFO, ikke så rart egentlig.

En ting er at jeg er presenil, men Vaniljedeigen er hakket verre. Han er superglemsk. Kanskje det er en av grunnene til at vi er en god match?

Sur

I dag er jeg så grinete at jeg synes det fortjener en egen post. Ikke bare har jeg sovet dårlig i feil seng. Jeg våknet for tidlig fordi en av de store klarte å vekke hun minste. Sistnevnet er fortsatt så prikkete at jeg ikke våger å sende henne i barnehagen (selv om hun er feberfri og tilsynelatende frisk).

Altså har vi enda en hjemmemedsyktbarn dag, og så vi som har det så travelt på jobb. Urgent-epostene ruller inn på mobilen, og jeg blir stadig mer stresset for alt jeg ikke får gjort. Jeg bestemte meg for å ta en tur ut for å handle, vi er tomme for både det ene og det andre. Men Vaniljedeigen har naturligvis bilnøklene, og han har i tillegg valgt å gjøre seg utilgjengelig i dag. Grrrrrrrr!

Så går vi her, da, Pingu og jeg. Vi har vært ute en liten tur, selvsagt begynte det å regne, så vi pellet oss inn igjen. Jeg fant ut av antivirusprogrammet på dattamaskinen var utdatert, og tok et initiativ til å laste ned en ny versjon mens Pingu hvilte.

Jeg registrerte meg, betalte, fikk bekreftelse på at alt var i orden og begynte nedlastingen. Etter sånn cirka 40 minutter brøyt prosessen i hop, Microsoft error, og jeg har brukt masse MASSE energi på å prøve å få lastet ned på nytt. Uten å lykkes. Så nå er vel ståa at jeg har betalt 1500 kroner for et forpult program jeg ikke finner ut av hvordan skal komme seg inn i maskinen min. Dobbelt-grrrrrrr.

Ingen vet hvor Vaniljedeigen holder seg eller når han har lagt opp til å komme hjem å spise middag (som sagt tar han ikke telefonen, tipper han har mistet den igjen). I mellomtiden går jeg rundt her og syrner ytterligere, landfast og værfast og husfast. Og helt uten sjokolade i huset. Æsj. Det er noe ordentlig bæsjedrit, som Vilikke ville ha sagt.

Prikkepingu

Verdens peneste lille kjempebeibi er syk. Hun er prikkete over hele seg og har feber. Ingen av oss synes at det er så veldig stas. Doktoren sier at hun har virus og uspesifikt utslett.

I går var hun så dårlig at hun lå på gulvet og ynket seg. I dag er hun langt sprekere, hun både spiser og løper. Hun har flyttet inn i hovedkvarteret for å få tilsyn fra sin far, jeg har flyttet midlertidig for å skjerme attributtene nattestid. Det er så mange hensyn å ta.

Håper uansett at prikkene blir borte snart, og at de ikke noen av dem har hoppet over på lille kusine Flippa eller tante Frekkesen. De har vært på besøk fra Okka By.

Sengehygge

Denne posten skal ikke handle om sex, men om dustete, kortsiktige beslutninger.

Da Vaniljedeigen og jeg ble sammen for en ti års tid siden, skulle vi ha oss ny seng. På den tiden var det bare oss to (og noen katter og hunder), og vi så for oss at vi ville klare oss med ei halvannen seng. For, som Vaniljedeigen sa, vi brukte jo bare en liten flik av senga uansett (dette var i den tidlige pulefasen).

Det ble ikke 120-seng, men 150-seng, for å ha litt å gå på. Og vi hadde det jo passe romslig, til det begynte å ramle inn med unger. For de trekker inn mot hovedkvarteret. I natt har vi vært fire oppi der, en diger mann på 190 centimetre, Vililkke (som driver og sparker av oss dyna hele tiden), Kostas (som foretrekker å ligge på tvers) og stakkars meg, som ikke får sove når det er trangt og snorkete og fjertete rundt meg.

Pingu våknet i femtiden, så vi havnet i køyesenga til de to trekkfuglene. Det var fantastisk. Igrunnen har vi sengeleken ganske ofte hos oss, vi sover etter vær- og føreforhold. Vaniljedeigen sover uansett og over alt (ofte foregår innsovingen i sofaen foran tv-en, men det er en annen historie), de to store ligger litt her og litt der og jeg ender opp der det er plass, med eller uten Pingu..

Det blir mer samsoving en samkvem, kan du si.

Betale? Pøsj!

En medianisse jeg ikke husker navnet på sto her forleden (husker ikke helt hvilken dag) fram og erklærte at folk flest nå antakelig er villige til å betale for å lese aviser på nett. Akkurat hva han bygde denne tanken på kom ikke helt fram (eller muligens har jeg glemt det også).

Ha ha ha! Stikk finger'n i jorda, beibi. Når folk har vent seg til at noe ikke koster noe, så skal det godt gjøres å få dem til å ville betale for det. Dessuten vil det uansett finnes en haug med gratistjenester der ute som vil danke ut kjøpenettavisene.

MEN viktigst av alt: Kvaliteten på innholdet (totalt sett) på det fleste nettavisene (det vil si de få jeg leser) er jevnt over rævva. Sex, kjendiser, forbrukerstoff du ikke engang visste at du trengte, kuriosa.... Jeg er så møkka lei søpla. Jeg innrømmer at jeg av og til roter i den (søpla, altså), men aldri i livet om jeg betaler for å gjøre det. Med mindre noe radikalt gjøres med innholdet.

Om å innse at en epoke er over

Sånn cirka sånn ser den ut. Gul, blå, kjapp og fager.

Jeg eier en fin motorsykkel. Eller vi, som det heter når man har latt seg inngå i et parforhold. Sykkelen ble kjøpt på impuls og på krita i 1997, på ei messe. Jeg falt først og fremst for fargen. Og formene.

Vi hadde en del glede av hverandre de første årene, da den gule var ny og jeg var vilter og i tjueårene. Vi var på treff rundt omkring fra Marnardal til Stord, og vi var på europaturne den andre sommeren vi var sammen. Vi kjørte på bane og terpet pushteknikk. Og så kræsjet vi et par ganger og litt sånn forskjellig også, men det har jeg heldigvis fortrengt.

Da Vaniljedeigen kjøpte seg kjøredress som matchet min sykkel, det var i 1999, skjønte jeg at han mente alvor. Siden den gang er det vel stort sett han som har brukt den også. Jeg innså at jeg var en godværsmopedist tidlig, en som helst ville kjøre fort med høyt turtall og i svinger når det var varmt og fint i været. I praksis ble det tur-retur Florus, på den gule stripa på motorveien.

Etterhvert som ungene kom, ble jeg pysete også. Det er ikke lett å kjøre en sykkel som min, unnskyld vår, defensivt. Jeg gidder ikke engang å prøve å forklare hvorfor. Og så er det jo ikke så veldig lett å komme ifra, heller, det henger jo noen i, rundt og under skjørtene på meg hele tiden. Mer eller mindre.

Sykkelen står i kjelleren nå, under en presenning. Der har den stått siden den fikk vondt i et hjullager i fjor. Ingen har prioritert å få den fikset. Litt trist å tenke på at den en gang gildeste tingen jeg hadde nå står og vansmekter alene. Og at vi neppe kommer til å finne tilbake til hverandre.

Jeg får vel selge den. Hvis jeg orker styret rundt det.

Papyrustapet og sofa med prim

Luftslottet er i ferd med å bli riktig så fint inni seg, så fint at jeg lurer på om det egentlig framstår som kulere enn de som skal bo der. At huset blir sneisnere enn eksisterende møbelportefølje, er helt sikkert.

Vaniljedeigen og jeg har slått til med noen heftige tapeter, de kommer fra serien "Out of Africa", og det sier vel en del. Papyrusmønster i sølv på grå bakgrunn (og grått på svart bakgrunn) er ganske sprekt. Eller "interessant", som medtapetserer Geir sa, litt lattermildt, da han så den.

I utgangspunktet skulle vi jo ikke kjøpe nye møbler sånn med en gang, ungene skulle få lov å herpe de gamle i noen år til. Men det blir stadig mer åpenbart at den gamle, en gang så gode falmede vinrøde salongen fra Bohus vil se underlig ut under sølvpapyrusen.

Sofaene, som er i velour av noe slag, er dekorert med antikke egyptere i relieff. Egypterne og sofaene for øvrig er igjen dekorert med prim og andre matrestanser, katte- og hundehår og trådtuster og annen slitasje. Ti års bruk viser igjen, kan du si. Og jeg ser jo at smaken forandrer seg også, i dag ville vi nok ikke ha falt for faraomønsteret. Det ender nok med noe nytt, tror jeg.

Jeg er også litt spent på dette kjøkkenet vårt, som blir i hvit høyglans og uten hanker. Sikkert kjempepraktisk med tre små unger, men vi er jo så glade i å vaske, så det går nok bra (ha ha ha. Dette er ris til egen stjert). Et par av veggene er i tillegg røde (fargen heter sensuell, det sier vel det meste...), og det har Vaniljedeigen bestemt helt selv. Lurer på om det får konsekvenser av noe slag. For meg, mener jeg.

Jeg tipper Vaniljedeigen håper på det.

Skolegutt

Kostas skal begynne på skolen til høsten. Det er litt skummelt for ham og ganske vemodig for meg. I går testet han ut SFO-en mens jeg var på foreldremøte. Vi klarte oss vel ganske bra begge to, tatt i betraktning at vi ikke kjente noen.

I dag har vi besøkt skolen. Kostas har møtt læreren og klassen. Åtte jenter og åtte gutter, to av guttene viser seg å være nære naboer.

Dette blir bra. Selv om det er litt vemodig at han blir så stor.

Basehopperske

Siste nytt i Bergljots forsømte klesskap: Haremsbukse! Et fantastisk plagg, broka henger på hoftesvangene og fua er å finne i området rundt knærne.

Jeg er vilt begeistret, komforten er fantastisk og ingenting klemmer, gnurer, kryper eller klør. Jeg er ikke sikker på om plagget er veldig flatterende, men det får så være.

Kostas får ikke med seg alt her i livet, men han fanget opp at mamma har fått seg stor bukse.

"Det er jo sånn drakt som de hadde i Newton, mamma!" utbrøt han.

"Hvem da?" sa jeg, og tenkte mitt om at harem hadde vært tema på Newton, som er beregnet på mindreårige. (Våte drømmer, fødsler og annet kroppslig snacks er vi blitt vant til på Newton, men eksotiske mangekanter? Hm.)

"De som hoppet i fallskjerm ned fra fjellet, vel," utdypet min seks år gamle sønn.

Ja ha, ja.

Perfect day

Pingu og Vilikke

Sommer og sol
Trampoline og pinneis
Faktor 25 og sandaler
Elvebading og termospølser
Glade unger unger og tilfreds mamma
Verandakaffe og besøk fra byen
Life is goooood.