torsdag 5. november 2009

Trim


Noe av det fine med å jobbe i mitt lille hjørne av Staten, er at jeg kan trene i arbeidstiden - hvis jeg vil. En hel time hver uke.

På en måte vil jeg jo, men til dags dato har jeg aldri gjort det. Sant å si kan jeg ikke huske sist jeg var anpusten, kanskje det var da jeg fikk inkassokravet fra mitt eks-treningssenter Arena for et års tid siden. Fy og fysj, jeg kjenner at det gjør vondt å skrive om dette, men altså:

Det faste trekket til senteret fulgte ikke med da jeg skiftet bank, og siden jeg overhodet aldri var og trente, fulgte ikke jeg med på trekkene heller. Dermed ble det inkassokrav... Som jeg betalte tvert før jeg sporentstreks meldte meg ut. Så gikk det to dager før det kom et krav til. Normalt rettskafne Bergljot fikk panikkangst og fryktet gjeldsfengsel, men det gikk seg på et vis til mellom meg og treningssenteret.

Utrolig nok kom det en lokke-sms fra senteret for et par dager siden - "Meld deg inn nå, og slipp medlemsavgift resten av året". Det opplevdes nesten som sjikane, siden det var en sånn en jeg beit på sist.

Medlemsskapet var jo i prinsippet spinnbillig, sa de. Sponset av min tidligere arbeidsgiver og greier. Men det blir jo dyrt å betale flere hundre kroner i måneden for et tilbud man ikke bruker. Særlig når det toppes med inkassovarsel. For ikke å snakke om alt jeg måtte tåle å høre fra Vaniljedeigen. Han maste og maste om et lignende tilfelle i 2004, da jeg endelig klarte å bryte med SATS etter to års passivt medlemsskap.

Det skal være bra å trene og bli sliten og svett og anpusten og lilla i trynet. Og jeg ser at de som bedriver det jevnlig sikkert blir stramme både her og der. Men jeg er bombesikker på at det har sine fordeler å la være også - for eksempel er jeg ikke i risikosonen for slitasjelidelser og idrettsskader og annen styggedom. Kroppen min er forsiktig brukt og med måte, sånn at alle delene vil være nesten som nye til jeg blir staurgammel.

(Men jeg skulle gjerne hatt sprettrumpe, jeg innrømmer det).

Ingen kommentarer: