Arr

Her om dagen da jeg utførte ett av mine vanlige ritualer ved speilet under aftenstellet (jeg husker ikke om jeg tynte imaginære kviser eller nappet hår som kanskje var grå), gjenoppdaget jeg et av mine eldste arr. Det er et vertikalt og et par centimeter langt og lokalisert på høyre side av pannen. Jeg fikk det da jeg trynte ut av den høye babystolen da jeg var bitteliten (de passet visst ikke særlig godt på meg).

Dette nostalgiske øyeblikket, altså gjensynet med arret, fikk meg til å filosofoere over alle disse historiene som faktisk sitter i arrene man påføres sånn rundt omkring på kroppen i årenes løp. Jeg har ett over høyre øye, det fikk jeg da jeg smelte bildøra i trynet på meg selv. Det passet dårlig siden jeg var på vei til konsert med Jokke og valentinerne (Volda, sommeren 2004).

Litt lenger ned på tempelet har vi et arr fra samme periode, det er langt og skråstilt og plassert på skrå over mitt venstre kragebein. Jeg kan overhodet ikke huske om jeg har omtalt denne hendelsen tidligere i denne bloggen, men altså skadet jeg meg da jeg rappellerte ut vinduet fra vorspiel i andre etasje på studentheimen. Hamptau (branntau), lite tilkneppet topp og alkohol viste seg å være en dårlig kombinasjon.

På min høyre hånd har jeg en skade etter at jeg skilte Tabasco og en annen katt på slutten av 90-tallet. Det var Tabasco som klorte, og jeg måtte til legevakten for å prepping og sprøyte midt på natten. Dette VET jeg at jeg har skrevet om før. Samme katt har påført meg et langt og stygt arr på den høyre underarmen.

Jeg har et passe teit arr på kneet også. Det stammer fra midten av 80-tallet. Jeg var utvekslingsstudent i USA, og der debuterte jeg på vannski. Dette gikk for det meste over all forventning, bortsett fra den gangen jeg fikk den glupe ideen at jeg kunne komme meg tørrskodd i land, på brygga, med skiene på.

Da speedbåten tok en bue ved kaien, slapp jeg derfor tauen - og peilte meg inn med stø kurs. Dessverre hadde jeg ikke tatt, øh, neddriften med i beregningen. Da farten avtok, sank jeg gradvis - og møtte kaien med kneet først. Det var både vondt og flaut, så vidt jeg erindrer.

Jeg har resultatet av en intelligent handling i høyre tinning også. Dette er fra barneskolen, jeg var vel sånn cirka elleve. To flyttbare basketballstativ sto to-tre meter fra hverandre i skolegården, og mellom dem var det knyttet et tau. Jeg trødde på tauet (med viten og vilje, ja) og det ene basketballstativet, utført i jern, veltet rett i hodet på meg. Huff. Det ble babubabu midt i skoletiden med lege og greier.

Det der var en oversikt over de gjeveste arrene mine, og nå kjenner jeg at jeg får lyst til å oute noen av mine nærmeste også. Min bedre halvdel, selveste vaniljedeigen, har for eksempel et markant arr på den ene skinken. Det fikk han da han hoppet over en hekk for å imponere en dame (ikke meg). Det viste seg dessverre for vaniljedeigen at det var en piggtråd bak hekken, og den fikk han, ja altså, i hekken.

Paaskeharen har et langt og stygt ett bak den ene leggen, det påførte han seg selv med ljå en gang i ungdommen da han var ute og slo tistler på farsgarden. Ganske barskt egentlig, for en svart rocker. Han har bokstavelig talt vært utsatt for mannen med ljåen. Frekkesen har et hull i kinnet etter at vår felles mor kløp i noe hun mente var en kvise, men som viste seg å ikke være en kvise likevel, og Lillebror (han med traileren, ikke han med kajal) har ei eiendommelig storetå som en gang ble kløyvet, med negl og det hele, på fotballtrening.

Mange arr har artige historier bak seg, likevel er jeg glad for at det i mitt tilfelle er blitt færre nye av dem etterhvert som jeg er blitt eldre. Det betyr vel at jeg er blitt litt flinkere til å ta vare på meg selv, kanskje?