Alt kan kjøpes på nett. Ikke minst julegaver. Men når man ikke får fingeren ut før nesten har grodd fast der den måtte befinne seg, riskikerer man jo faktisk at de ikke kommer fram før jul. Ikke bra.
Jeg, for eksempel, er i den situasjonen. Masse gjevt er bestilt på nettet, på slutten av forrige uke, for det var jo så sikkert i forhold til posten - men så glemte jeg helt å tenke på at det slettes ikke er sikkert at objektene er prioritert ekspedert ut fra produsent/butikk.
Nå går jeg og vaker rundt postkassa, vekselvis forventnings-/bekymringsfull. Kjem det noko åt ho mor i dag, tru? Å nei, ikkje i dag heller, nei.
Det er så spennende at jeg nesten dauer.
tirsdag 18. desember 2012
lørdag 15. desember 2012
Og så litt selvransakelse
Det har hendt at jeg har gått i dem på jobb en hel dag, innomhus, på dager jeg ikke har planlagt å treffe folk.
Pene er de ikke, men varme og praktiske. Sånn sett scorer de vel litt bedre enn kengurubootsene.
Dette bildet har jeg stjålet en gang før allerede, før jeg visste at det var ulovlig, derfor tar jeg sjansen på å legge det ut en gang til.
fredag 14. desember 2012
Spammekommentar og litt mer oppgulp om stygge klær
Det ligger et par underlige, likelydende kryptiske kommentarer under det forrige innlegget mitt. Jeg har lest og lest, og er kommet til at det enten er direct messages fra selveste Belsebub - eller at det rett og slett er spam. Spam-kommentarer har jeg aldri hatt før. Spam-en, slik jeg tolker det, omhandler Ugg-fottøy - og det gir meg en framifrå anledning til å si noe stygt om Ugg-er.
Okei, jeg innrømmer glatt at jeg ble rent begeistret over den overveldende responsen på dortegenserinnlegget mitt fra en tid tilbake, og at jeg nå seriøst vurderer å bli en sånn kontroversiell og kritisk blogger. En samfunnsdebatant, liksom. Så her kommer enda en brannfakkel:
Uggs er stygge. Det hjelper ikke at de er poppis og praktisk og sikker nesta i hop av sjøldaua kenguruer på verna bedrifter i Oceanien - de er og blir fæle.
De er like stygge som onepiece-ene, og like rånete som hvilket som helst fæsjon-produkt som er oversauset av emblemer og logoer og tagger. Ærlig talt; Louis Vuitton er dyrt og trendy - men hvorfor må det plent stå over hele veska at det er LV? Og er jeg den eneste i verden som faktisk ikke synes at de der Burberry-ruteplaggene er så hysterisk fine.
Jeg liker ikke engang traktorene til Moods of Norway, ikke når de er digre og prangende og bare skal gaule ut at det er MoN. Enda jeg er bondejente og egentlig ganske glad i traktorer.
Hvorfor skal alt prange sånn nå om dagen? Jeg begriper det ikke. Nå har jeg sikkert støtt noen av leserne mine, og jeg imøteser kommentarer av alle valører, altså. Og jeg har svin på skogen selv, jeg har eid Chanel-solbriller med en ikke ubetydelig logo i hver tinning. De har jeg til og med prestert å miste.
Anyways, og tilbake til utgangspunktet - og for å gjenta det primære budskapet. Uggs = Uffs.
Bastant hilsen fra Bergljot, som lar være å guggle bilde siden det egentlig er ulovlig, og jeg vil jo ikke feire jul i fengsel.
Okei, jeg innrømmer glatt at jeg ble rent begeistret over den overveldende responsen på dortegenserinnlegget mitt fra en tid tilbake, og at jeg nå seriøst vurderer å bli en sånn kontroversiell og kritisk blogger. En samfunnsdebatant, liksom. Så her kommer enda en brannfakkel:
Uggs er stygge. Det hjelper ikke at de er poppis og praktisk og sikker nesta i hop av sjøldaua kenguruer på verna bedrifter i Oceanien - de er og blir fæle.
De er like stygge som onepiece-ene, og like rånete som hvilket som helst fæsjon-produkt som er oversauset av emblemer og logoer og tagger. Ærlig talt; Louis Vuitton er dyrt og trendy - men hvorfor må det plent stå over hele veska at det er LV? Og er jeg den eneste i verden som faktisk ikke synes at de der Burberry-ruteplaggene er så hysterisk fine.
Jeg liker ikke engang traktorene til Moods of Norway, ikke når de er digre og prangende og bare skal gaule ut at det er MoN. Enda jeg er bondejente og egentlig ganske glad i traktorer.
Hvorfor skal alt prange sånn nå om dagen? Jeg begriper det ikke. Nå har jeg sikkert støtt noen av leserne mine, og jeg imøteser kommentarer av alle valører, altså. Og jeg har svin på skogen selv, jeg har eid Chanel-solbriller med en ikke ubetydelig logo i hver tinning. De har jeg til og med prestert å miste.
Anyways, og tilbake til utgangspunktet - og for å gjenta det primære budskapet. Uggs = Uffs.
Bastant hilsen fra Bergljot, som lar være å guggle bilde siden det egentlig er ulovlig, og jeg vil jo ikke feire jul i fengsel.
mandag 3. desember 2012
Dansk og så litt fakkeltog
Jeg har fått dansk profil på Blogger - kult! Men jeg vet ikke hvorfor, bare at det blir dansk selv om jeg velger norsk. Men navnet på bloggen er iallfall ikke endret, selv om jeg nå må trykke på Gem eller Udgiv eller Luk for å få ting til å skje.
Men altså, det var bare en innledende digresjon. I helgen har jeg vært hjemmealenemor. Det er blitt rikelig med kvalitetstid med avkommet, litt panikk knyttet til plutselig snøfall og glatte veier (heldigvis fikk jeg presset Gemalen til å skifte til vinterdekk før han forlot oss - han mente det var unødvendig) - og en hel del jul.
For en gangs skyld har vi evnet å få opp adventstjernene i tide til advent. Jeg har tørket støv av tre adventsstaker, og forsyne meg, på fredag fikk jeg jammen kjøpt noe innhold til pakkekalenderen også. Hos meg kommer ikke alle 72 opp samtidig, nei. Vi pakker inn og henger opp for en dag av gangen.
Jeg har selv brodert pakkekalenderen i unge år, akk ja, og mine barn liker den ikke. De vil nemlig heller ha My little Pony-kalender og Lego-kalender og egentlig hva som helst type-kalender, bare det ikke er en sånn kjedelig brodert en. Utakk er verdens lønn.
I går var vi på julegrantenning og fakkeltog, og det var vi ikke alene om. Iallfall ikke i Sola Syd, der var det bredt frammøte, og for en gangs skyld var det altså snø. I fjor var det storm og regn, så da vet jeg ikke om de fikk kveiket opp treet. I år, derimot - ja. Jeg var der alene med avkommet.
Jeg ble igjen påminnet om at det bør strammes inn på dressuren, for de tar ingen kommandoer. Det ser sikkert ut som at vi praktiserer fri barneoppdragelse hjemme hos oss, men det gjør vi altså ikke. Vi tror på trygge, gode, forutsigbare grenser! Vi har Jesper Juul i bokhylla! Dessverre har vi ennå ikke fått ungene til å lese "Ditt kompetente barn".
Sønnen skulle synge adventen inn, og det i nisselue og hvit overdel. Det oppdaget ikke den ansvarlige mor før litt for seint, så lua måtte lånes hos naboen. Hvit overdel ble Mors bluse med ørten bretter på ermene - han så ut som en liten nisseengel.
Før nisseenglekoret var det fakkeltog. Min personlige nisseengel sleit seg mens jeg kledde på døtrene - de ville selvsagt verken ha på seg dresser eller votter eller luer - men med litt gladvold og tomme trusler gikk det til slutt. Fakkeltog med små unger er vilt uansvarlig, spør du meg - men ingen er jo blitt påtent og oppbrent en så lenge, ikke i Sola Syd iallfall, og da er det ingen vei utenom.
Jeg holdt mine befaklede døtre i jerngrep under prosesjonen, veldig praktisk at den yngste er venstrehendt så jeg iallfall slapp å bli påtent selv. Rundt oss brant det over alt, og gnistene spratt. Men det gikk bra - med oss. Sønnen hadde jeg som sagt ikke kontroll på - men han overlevde på et vis, han også.
Rett nok satte han andres liv og eiendeler i fare, ble jeg fortalt i etterkant. Ved flere anledninger var han nær ved å fakle fremmede folk. Ikke bra. Selv kunne han imidlertid ikke forstå disse påstandene, han mente han hadde full kontroll på situasjonen. Han er jo en liten mann, må vite.
Nå ja. Ingen røyk uten ild. Og varme er fint. Og snart regner vel snøen bort, og da skal jeg le rått av alle som har brukt helgen på å måke innkjørslene sine, vi har også denne gangen gått for Kamikaze-varianten - altså rennefart, full gass og så kjør over faenskapen.
Så lenge man ikke spinner, går det aldeles framifrå. Og jeg har kjøpt rosa isskrape på Rimi, så hva er vel egentlig problemet. Og det går helt fint å skrape rutene med CD-cover også, hvis det kniper.
Før jeg runder av, må jeg bare si at mitt forrige innlegg om den genseren dere vet utløste rekord i antall kommentarer. Nesten alle var enige med meg, og det var fint, for da vet jeg at jeg ikke er helt alene i verden om å mene dette. Samtidig synes jeg det er stilig med litt debatt, selv når det er trivielle problemstillinger som drøftes.
Ønsker alle en strålende uke, helt uten snø. Iallfall på veiene.
Men altså, det var bare en innledende digresjon. I helgen har jeg vært hjemmealenemor. Det er blitt rikelig med kvalitetstid med avkommet, litt panikk knyttet til plutselig snøfall og glatte veier (heldigvis fikk jeg presset Gemalen til å skifte til vinterdekk før han forlot oss - han mente det var unødvendig) - og en hel del jul.
For en gangs skyld har vi evnet å få opp adventstjernene i tide til advent. Jeg har tørket støv av tre adventsstaker, og forsyne meg, på fredag fikk jeg jammen kjøpt noe innhold til pakkekalenderen også. Hos meg kommer ikke alle 72 opp samtidig, nei. Vi pakker inn og henger opp for en dag av gangen.
Jeg har selv brodert pakkekalenderen i unge år, akk ja, og mine barn liker den ikke. De vil nemlig heller ha My little Pony-kalender og Lego-kalender og egentlig hva som helst type-kalender, bare det ikke er en sånn kjedelig brodert en. Utakk er verdens lønn.
I går var vi på julegrantenning og fakkeltog, og det var vi ikke alene om. Iallfall ikke i Sola Syd, der var det bredt frammøte, og for en gangs skyld var det altså snø. I fjor var det storm og regn, så da vet jeg ikke om de fikk kveiket opp treet. I år, derimot - ja. Jeg var der alene med avkommet.
Jeg ble igjen påminnet om at det bør strammes inn på dressuren, for de tar ingen kommandoer. Det ser sikkert ut som at vi praktiserer fri barneoppdragelse hjemme hos oss, men det gjør vi altså ikke. Vi tror på trygge, gode, forutsigbare grenser! Vi har Jesper Juul i bokhylla! Dessverre har vi ennå ikke fått ungene til å lese "Ditt kompetente barn".
Sønnen skulle synge adventen inn, og det i nisselue og hvit overdel. Det oppdaget ikke den ansvarlige mor før litt for seint, så lua måtte lånes hos naboen. Hvit overdel ble Mors bluse med ørten bretter på ermene - han så ut som en liten nisseengel.
Før nisseenglekoret var det fakkeltog. Min personlige nisseengel sleit seg mens jeg kledde på døtrene - de ville selvsagt verken ha på seg dresser eller votter eller luer - men med litt gladvold og tomme trusler gikk det til slutt. Fakkeltog med små unger er vilt uansvarlig, spør du meg - men ingen er jo blitt påtent og oppbrent en så lenge, ikke i Sola Syd iallfall, og da er det ingen vei utenom.
Jeg holdt mine befaklede døtre i jerngrep under prosesjonen, veldig praktisk at den yngste er venstrehendt så jeg iallfall slapp å bli påtent selv. Rundt oss brant det over alt, og gnistene spratt. Men det gikk bra - med oss. Sønnen hadde jeg som sagt ikke kontroll på - men han overlevde på et vis, han også.
Rett nok satte han andres liv og eiendeler i fare, ble jeg fortalt i etterkant. Ved flere anledninger var han nær ved å fakle fremmede folk. Ikke bra. Selv kunne han imidlertid ikke forstå disse påstandene, han mente han hadde full kontroll på situasjonen. Han er jo en liten mann, må vite.
Nå ja. Ingen røyk uten ild. Og varme er fint. Og snart regner vel snøen bort, og da skal jeg le rått av alle som har brukt helgen på å måke innkjørslene sine, vi har også denne gangen gått for Kamikaze-varianten - altså rennefart, full gass og så kjør over faenskapen.
Så lenge man ikke spinner, går det aldeles framifrå. Og jeg har kjøpt rosa isskrape på Rimi, så hva er vel egentlig problemet. Og det går helt fint å skrape rutene med CD-cover også, hvis det kniper.
Før jeg runder av, må jeg bare si at mitt forrige innlegg om den genseren dere vet utløste rekord i antall kommentarer. Nesten alle var enige med meg, og det var fint, for da vet jeg at jeg ikke er helt alene i verden om å mene dette. Samtidig synes jeg det er stilig med litt debatt, selv når det er trivielle problemstillinger som drøftes.
Ønsker alle en strålende uke, helt uten snø. Iallfall på veiene.
mandag 19. november 2012
Jeg synes ikke Dorthe-genseren er noe fin
Er jeg den eneste i hele verden som egentlig ikke synes Dorthe Skappel-genseren er noe særlig fin...? Jeg synes den er slaurete, hårete og uformelig, og at den minner veldig mye om det jeg iførte meg på 1980-tallet.
Okei, den er både lett- og kjappstrikket, og det er veldig fint at flere fatter interesse for strikkekunsten. Men å betale 800 kroner bare for Dorthe-garn og -mønster - det er heftig. Synes jeg.
Jeg har ennå ikke møtt noen som er enige med meg i dette anliggendet, så det er mulig at det er jeg som har en noe tvilsom smak. Men egentlig tror jeg vel egentlig ikke det.
Jeg burde ha illustrert denne posten med et bilde, men det får holde med en lenke til dere som er enda mer ute enn meg (les: ikke har fått med deg hva alle går i nå om dagen).
Det var vel egentlig det.
Okei, den er både lett- og kjappstrikket, og det er veldig fint at flere fatter interesse for strikkekunsten. Men å betale 800 kroner bare for Dorthe-garn og -mønster - det er heftig. Synes jeg.
Jeg har ennå ikke møtt noen som er enige med meg i dette anliggendet, så det er mulig at det er jeg som har en noe tvilsom smak. Men egentlig tror jeg vel egentlig ikke det.
Jeg burde ha illustrert denne posten med et bilde, men det får holde med en lenke til dere som er enda mer ute enn meg (les: ikke har fått med deg hva alle går i nå om dagen).
Det var vel egentlig det.
fredag 16. november 2012
Bare litt om fliser
Gulvfliser har sin pris. Også etter at de er kjøpt og lagt. Jeg fører ikke akkurat regnskap med hva som er gått tapt i flisene i løpet av de siste fire årene - for det meste er det glass og kopper. Og en Nintendo DS.
Men sørgelige saker har skjedd den siste tiden. Ikke bare har mobilen min latt seg knuse på badegulvet. Den virker, men den er såpass funksjonshemmet at det nok bare er snakk om tid. Enda verre er det at sminkepungen min tok samme veien. Det resulterte i mye pulverisert Dior og Chanel. For svarte.
Det aller, aller verste er at det er jeg som er ansvarlig for disse massive ødeleggelsene. Og da begynner jeg å lure - er det fordi jeg er nærsynt? Generelt slepphendt? Begynnende giktisk? Er jeg svak i fingrene - eller er jeg bare generelt ukonsentrert?
Hm. Godt det finnes mer øyenskygge i butikken. Og at mobilen egentlig tilhører jobben (les: skattebetalerne).
Men sørgelige saker har skjedd den siste tiden. Ikke bare har mobilen min latt seg knuse på badegulvet. Den virker, men den er såpass funksjonshemmet at det nok bare er snakk om tid. Enda verre er det at sminkepungen min tok samme veien. Det resulterte i mye pulverisert Dior og Chanel. For svarte.
Det aller, aller verste er at det er jeg som er ansvarlig for disse massive ødeleggelsene. Og da begynner jeg å lure - er det fordi jeg er nærsynt? Generelt slepphendt? Begynnende giktisk? Er jeg svak i fingrene - eller er jeg bare generelt ukonsentrert?
Hm. Godt det finnes mer øyenskygge i butikken. Og at mobilen egentlig tilhører jobben (les: skattebetalerne).
torsdag 15. november 2012
Diverse lodd her i livet
Okei. Jeg har tre unger. Nummer en spiller fotball, nummer to håndball og nummer tre er ivrig medvirkende i barneidretten i IL Havdur. Utelukkende positivt, det meste av året.
Men altså. Når loddbøkene hagler inn, da sliter vi. Hver unge, ja femåringen også, utrustes med to loddbøker til det storslagne julelotteriet.
Hver bok representerer 100 lodd a`NOK 2,- per stk. Seks bøker blir, la meg se, 600 lodd. De skal selges i løpet av en uke - og de skal selges i et nabolag der alle ungene er med i det samme idrettslaget.
Vi handler av alle, så sant vi har tilgjengelig kapital. Det tror jeg de fleste rundt oss gjor også. Men det er klart, når loddselger nummer ørten dinger på midt i legginga, er det ikke alltid like stas.
Min unge nummer en er ikke noen ivrig selger, han må trues ut, med stikkvåpen, dagen før bøkene skal leveres inn. Dette resulterer til tider i at de foresatte må kjøpe restopplaget. Unger nummer to og tre er er lettere å motivere.
Men det har sine ulemper det også. Nummer to var så heldig å få en påskjønnelse etter å ha solgt ut sine to bøker i ekspressfart. Hva premien er? Hold dere fast: Enda en loddbok - og så er hun med i trekningen av et gavekort.
Hurra hurra, og sånn går nå dagene.
Men altså. Når loddbøkene hagler inn, da sliter vi. Hver unge, ja femåringen også, utrustes med to loddbøker til det storslagne julelotteriet.
Hver bok representerer 100 lodd a`NOK 2,- per stk. Seks bøker blir, la meg se, 600 lodd. De skal selges i løpet av en uke - og de skal selges i et nabolag der alle ungene er med i det samme idrettslaget.
Vi handler av alle, så sant vi har tilgjengelig kapital. Det tror jeg de fleste rundt oss gjor også. Men det er klart, når loddselger nummer ørten dinger på midt i legginga, er det ikke alltid like stas.
Min unge nummer en er ikke noen ivrig selger, han må trues ut, med stikkvåpen, dagen før bøkene skal leveres inn. Dette resulterer til tider i at de foresatte må kjøpe restopplaget. Unger nummer to og tre er er lettere å motivere.
Men det har sine ulemper det også. Nummer to var så heldig å få en påskjønnelse etter å ha solgt ut sine to bøker i ekspressfart. Hva premien er? Hold dere fast: Enda en loddbok - og så er hun med i trekningen av et gavekort.
Hurra hurra, og sånn går nå dagene.
mandag 12. november 2012
Jeg har sluttet å drikke
Fra og med i dag er jeg avholds. I første omgang på kaffe. Måtehold er ikke min greie, og det er bare å innse at kaffen ikke er magens beste venn. Nå skal jeg supe urtete og koffeinfrie varianter. Magen blir nok glad, men hodet blir nok aldri helt det samme.
Skjønt, det er vel egentlig lenge siden hodet fungerte også. Vi har bare ikke så store forventninger når vi er et stykke oppi førtiåra.
Når jeg er ferdigsluttet med kaffen og abstinensene har roet seg, skal jeg slutte med punsj. Aller former for punsj skal jeg slutte med, iallfall de jeg ikke har blandet selv og følgelig ikke er sikker på sammensetningen av.
Det er lett å la seg lure av farge og flytende frukt. Aner du at du blir svimmel etter første kopp, da blir du sannsynligvis enda svimlere etter tre. Så ikke drikk tre, det er det ikke verd. Ikke bra for magen i det heletatt.
Jeg tror ellers at jeg skal slutte og drikke appelsinjuice. En kollega påstår at det er gresselig sterkt for magen det også, og siden jeg skal slutte å knaske jern også, trenger jeg jo ikke appelsinjuice for at kroppen skal ta opp jernet. Jeg skal ikke sette ord på hva jern gjør for magen.
Det er mulig jeg også skal slutte å drikke vin, etterhvert, men det haster ikke så veldig nå som jeg vet at allergimedisiner kurerer alle former for vinrelatert gruff. Med mindre vinen er inntatt i kombinasjon med punsj, for da er det gudbedremeg ingenting som hjelper.
Hm, hva er det da igjen å drikke? Søt te skal fortsatt gå bra. Og vann. Brus har jeg alt sluttet med, bortsett fra i etterkant av punsj, og da som medisin. Saft drikker jeg ikke, og vodka drikker jeg nesten bare i Litauen.
Vann, te og vodka & vin unntaksvis. Og lettmelk. Alt blir nok meget bedre fra nå av.
fredag 9. november 2012
Betraktninger om opprinnelse
Av og til er det artig å være flue på veggen på bakerste benk - og av og til er det helt greit å slippe å involvere seg for å rydde opp i misforståelser eller unøyaktigheter. Følgende samtale fant sted i baksetet på bilen min her om dagen:
Datter (7): Jeg er glad jeg ikke har ligget inni et egg, sånn som kyllingene.
Venninne (7): Men det har du, for det har alle!
Datter (7): Nei, for vi har vært inni et frø da vi var små.
Venninne (7): Vi var frø, vi var ikke inni dem.
Det aner meg at Venninne (7) har mer detaljkunnskap om forplantningens viderverdigheter enn Datter (7) - men det er helt greit for meg, inntil videre.
Men vi blir nok snart tatt på senga igjen av NRK Super, som rett som det er begår seksualundervisning når man minst venter det. Sist med "sauen Ulrik (som vitterlig må ha vært en vær, men NRK bryr seg ikke om slikt, jf. Sauen Shaun), som viste hva han var god for" i beste sendetid, nærmest i close-up og slow motion.
Ulrik kunne sine saker bra, det skal han ha.
Ønsker alle en god helg, enten det skal forplantes eller ikke.
Datter (7): Jeg er glad jeg ikke har ligget inni et egg, sånn som kyllingene.
Venninne (7): Men det har du, for det har alle!
Datter (7): Nei, for vi har vært inni et frø da vi var små.
Venninne (7): Vi var frø, vi var ikke inni dem.
Det aner meg at Venninne (7) har mer detaljkunnskap om forplantningens viderverdigheter enn Datter (7) - men det er helt greit for meg, inntil videre.
Men vi blir nok snart tatt på senga igjen av NRK Super, som rett som det er begår seksualundervisning når man minst venter det. Sist med "sauen Ulrik (som vitterlig må ha vært en vær, men NRK bryr seg ikke om slikt, jf. Sauen Shaun), som viste hva han var god for" i beste sendetid, nærmest i close-up og slow motion.
Ulrik kunne sine saker bra, det skal han ha.
Ønsker alle en god helg, enten det skal forplantes eller ikke.
torsdag 8. november 2012
Jeg er ikke Viggo Venneløs, nei
Iallfall ikke på Endomondo.
Hva Endomondo er for noe? Tja. Det er en sånn app du laster ned i telefonen din. Den er veldig kjekk å ha hvis du er for dum til å bruke pulsklokke med GPS under fysisk fostring, for den registrer hvor langt og hvor fort du for eksempel løper. Men helt uten puls altså.
Trimmen din hopper rett over fra telefonen til pc-en, så får du logget alt du begår av den slags. De som ikke har sans for diskresjon, sørger for at veggen og alle de 3000 nærmeste vennene på Facebook også får vite om den begåtte mosjonen - men der er ikke jeg. Det får være grenser, trening er en privatsak, ikke noe man flæsjer med.
Men poenget, altså: Man kan få venner på Endomondo, har det vist seg. Jeg for min del har funnet noen jeg kjenner eller kjenner til, og så kommenterer og "like-er" vi litt på løpeturene til hverandre og sånn. Riktig koselig er det.
Men! Det er altså noen som finner meg også. Og som vil være vennlige med meg, selv om de overhodet ikke kjenner meg. Det nærmest hagler inn med forespørsler, og sosialdemokratisk som jeg er, aksepterer jeg alle. Jeg har Endomondo-venner i Danmark, Spania, Italia, Chile, USA, Sør-Afrika - og så i Sør-Korea, da.
Med unntak av min venn i Sør-Korea (som heter Trine og som drifter Bonka Rakka-bloggen), dreier det seg bare om herrebekjentskaper, det må innrømmes - og de trener på alt mulig rart. Og så er de i passende alder, dvs. fra 25 til 50. Noen har til og med valgt seg profilbilder der de poserer i bar overkropp !?. Det har altså ikke jeg, bare så det er sagt!
Det er fint og flott med treningskamerater. Så hvis noen vil være venn med meg på Endomondo, er det bare å kjøre på, uansett sportsgren eller antrekk. Hirr hirr.
Hva Endomondo er for noe? Tja. Det er en sånn app du laster ned i telefonen din. Den er veldig kjekk å ha hvis du er for dum til å bruke pulsklokke med GPS under fysisk fostring, for den registrer hvor langt og hvor fort du for eksempel løper. Men helt uten puls altså.
Trimmen din hopper rett over fra telefonen til pc-en, så får du logget alt du begår av den slags. De som ikke har sans for diskresjon, sørger for at veggen og alle de 3000 nærmeste vennene på Facebook også får vite om den begåtte mosjonen - men der er ikke jeg. Det får være grenser, trening er en privatsak, ikke noe man flæsjer med.
Men poenget, altså: Man kan få venner på Endomondo, har det vist seg. Jeg for min del har funnet noen jeg kjenner eller kjenner til, og så kommenterer og "like-er" vi litt på løpeturene til hverandre og sånn. Riktig koselig er det.
Men! Det er altså noen som finner meg også. Og som vil være vennlige med meg, selv om de overhodet ikke kjenner meg. Det nærmest hagler inn med forespørsler, og sosialdemokratisk som jeg er, aksepterer jeg alle. Jeg har Endomondo-venner i Danmark, Spania, Italia, Chile, USA, Sør-Afrika - og så i Sør-Korea, da.
Med unntak av min venn i Sør-Korea (som heter Trine og som drifter Bonka Rakka-bloggen), dreier det seg bare om herrebekjentskaper, det må innrømmes - og de trener på alt mulig rart. Og så er de i passende alder, dvs. fra 25 til 50. Noen har til og med valgt seg profilbilder der de poserer i bar overkropp !?. Det har altså ikke jeg, bare så det er sagt!
Det er fint og flott med treningskamerater. Så hvis noen vil være venn med meg på Endomondo, er det bare å kjøre på, uansett sportsgren eller antrekk. Hirr hirr.
fredag 2. november 2012
Og så litt om doer og den slags
Nå skal vi snakke litt om nymotens toaletter. Som alle sikkert vet, er Bergljot ansatt i Staten, den norske. For et par år siden flyttet vi inn i nye lokaler og öppna landskap. Eller, de fleste her grein seg til cellekontor - det får være grenser for samhandling.
Det mest oppsiktsvekkende med dette stedet, er toalettene. De holder nemlig japansk standard, og jeg vedder på at nesten ingen her har tatt sjansen på å teste ut funksjonaliteten. For visst har vi vannknapp på veggen - men det er så mye mer!
For det første er setet oppvarmet. I det du setter deg begynner trøskeverket å dure, jeg vet egentlig ikke hvorfor, og så kommer lunken på. I starten trodde jeg det var overskuddsvarme fra personen som hadde vært der før meg, men det er det altså ikke. Alltid godt å få litt lunk i stussen uansett.
Vi hopper elegant over alt som kan skje,og skjer, etter at man har rigget seg til - for det er etterpå moroa begynner. På høyre siden er det nemlig et artig panel der du kan velge hvordan du vil avslutte ærendet ditt.
Du har for eksempel standard flush, den fungerer omtrent som en bilvaskeautomat (uten børster). Full spylings i hekken & tilgrensende herligheter. Det finnes også en knapp for feminine flush (!), den sikter antakelig i en litt annen retning, men det er jeg ikke sikker på, for jeg har ikke våget å teste.
Vannet er selvsagt behagelig temperert, så man kan gå ut fra at det ikke hentes fra klosettskålen. Det synes jeg er litt viktig.
Etter flush, kan du velge føn. Hva er vel bedre enn litt frisk bris oppi der? Ja, det finnes flere føneprogram, har jeg lagt merke til. Sikkert bare vindstyrken som varierer, eller kanskje tempen. Hvem vet.
Du kan i grunnen la deg skylle og føne til krampa tar deg, du trykker bare på stoppknappen når det er nok. Veldig praktisk.
Det sykeste er likevel at doen har fjernkontroll (se bildebevis). Tenk det, dere. Lurer på om den virker fra utsiden? Moahahaha.
Det mest oppsiktsvekkende med dette stedet, er toalettene. De holder nemlig japansk standard, og jeg vedder på at nesten ingen her har tatt sjansen på å teste ut funksjonaliteten. For visst har vi vannknapp på veggen - men det er så mye mer!
For det første er setet oppvarmet. I det du setter deg begynner trøskeverket å dure, jeg vet egentlig ikke hvorfor, og så kommer lunken på. I starten trodde jeg det var overskuddsvarme fra personen som hadde vært der før meg, men det er det altså ikke. Alltid godt å få litt lunk i stussen uansett.
Vi hopper elegant over alt som kan skje,og skjer, etter at man har rigget seg til - for det er etterpå moroa begynner. På høyre siden er det nemlig et artig panel der du kan velge hvordan du vil avslutte ærendet ditt.
Du har for eksempel standard flush, den fungerer omtrent som en bilvaskeautomat (uten børster). Full spylings i hekken & tilgrensende herligheter. Det finnes også en knapp for feminine flush (!), den sikter antakelig i en litt annen retning, men det er jeg ikke sikker på, for jeg har ikke våget å teste.
Vannet er selvsagt behagelig temperert, så man kan gå ut fra at det ikke hentes fra klosettskålen. Det synes jeg er litt viktig.
Etter flush, kan du velge føn. Hva er vel bedre enn litt frisk bris oppi der? Ja, det finnes flere føneprogram, har jeg lagt merke til. Sikkert bare vindstyrken som varierer, eller kanskje tempen. Hvem vet.
Du kan i grunnen la deg skylle og føne til krampa tar deg, du trykker bare på stoppknappen når det er nok. Veldig praktisk.
Det sykeste er likevel at doen har fjernkontroll (se bildebevis). Tenk det, dere. Lurer på om den virker fra utsiden? Moahahaha.
torsdag 1. november 2012
Sjokkbeskjed (sterk lesning)
Hva gjør man når sjefen plutselig tar kontakt og minner en om at en har forskrekkelig mye ferie til gode, og nærmest pålegger en å ta den ut - prompte? Man vet jo ikke nødvendigvis om dette, hvis man da ikke er et sånt petimeter som følger med på alt.
Bergljot har nå tatt seg turen innom programvaren som heter Tidbank. Der er det altså en knapp som heter Saldo - og der står det at Bergljot har 35 - TRETTIFEM - feriedager til gode som Bergljot ikke visste om.
Er det mulig, lurer kanskje du. Tro meg, det er det. Forklaringen er overføringer fra tidligere år og diverse - og litt dårlig oversikt.
Nå tror jeg at jeg går hjem - og at jeg blir der fram til jul. Med lønn. (Hvis ikke noen vil ha meg med på ferie, da). Hei, hvor det går.
Bergljot har nå tatt seg turen innom programvaren som heter Tidbank. Der er det altså en knapp som heter Saldo - og der står det at Bergljot har 35 - TRETTIFEM - feriedager til gode som Bergljot ikke visste om.
Er det mulig, lurer kanskje du. Tro meg, det er det. Forklaringen er overføringer fra tidligere år og diverse - og litt dårlig oversikt.
Nå tror jeg at jeg går hjem - og at jeg blir der fram til jul. Med lønn. (Hvis ikke noen vil ha meg med på ferie, da). Hei, hvor det går.
Og helgen nærmer seg på stormskritt
Noen har kanskje fått meg seg at jeg har forpliktet meg til å løpe halvmaraton i helgen. Noen har kanskje også fått meg seg at den velsignede ankelen min hovnet opp, og at jeg derfor slipper. He he. (Og mine tanker går til dem som ikke er fullt så heldige, stakkars. Drittvær blir det også.)
Nu vel, det blir ikke akkurat noe slaraffenliv for Bergljot uansett denne helgen. Lørdagen er det åpen dag på skolen m/obligatorisk frammøte - og gjett hva, det blir drittvær der også. Søndag skal jeg på korkonsert på bedehuset med min yngste datter, før det blir tur i skauen med klassen til min eldste datter (og ja, det er varslet drittvær).
Innimellom skal jeg altså jogge i solidaritet med alle dem som risikerer liv og helse i samband med Tresjøersløpet - og så skal jeg pimpe vin. Den siste delen blir iallfall bra, for den er så utrolig lite væravhengig. Å ja da.
Nu vel, det blir ikke akkurat noe slaraffenliv for Bergljot uansett denne helgen. Lørdagen er det åpen dag på skolen m/obligatorisk frammøte - og gjett hva, det blir drittvær der også. Søndag skal jeg på korkonsert på bedehuset med min yngste datter, før det blir tur i skauen med klassen til min eldste datter (og ja, det er varslet drittvær).
Innimellom skal jeg altså jogge i solidaritet med alle dem som risikerer liv og helse i samband med Tresjøersløpet - og så skal jeg pimpe vin. Den siste delen blir iallfall bra, for den er så utrolig lite væravhengig. Å ja da.
onsdag 31. oktober 2012
Bergljot lyver bittelitt for å begrense lyving
Noen som vet hva lyvetroll er? Ikke? Det er noen små, svarte kryp som oppstår på tunga i forbindelse med bløff. De er så små at du nesten ikke kan se dem med det blotte øyet, og de ligner litt på Karius og Baktus.
Jo grovere bløff, desto flere troll. Da parer de seg nemlig med hverandre og får babylyvetroll. Det etableres med andre ord et hele samfunn, hele byer med lyvetroll på tunga.
Femåringen snakker mye sant og litt usant. Foreløpig er hun dårlig på å lyve, hun flakker med blikket, ommøblerer ansiktet og håper på det beste. Men det ender ofte med denne passiaren:
Bergljot: "Pingu! Få se tunga."
(Pingu flakker litt mer med blikket, snurper munnen sammen og svelger febrilsk.)
Bergljot: "Få se!"
(Pingu stikker ut tunga - lynfort - og kveiler den inn igjen.)
Bergljot:"Neimen Pingu....! Uff. Det er jo en hel gjeng med lyvetroll på tunga. Nei og nei."
Pingu: "Nei mamma, for lyvetroll finnes ikke. Og dessuten har svelget dem!"
(Bergljot ser lenge på barnet, med et litt sånn bedrøvet og grusomt skuffet uttrykk. Pingu begynner å flakke med blikket igjen, før hun sukker tungt:)
Pingu: "Ja vel da, mamma."
Det er sikkert pedagogisk på trynet, og iallfall uetisk - men jeg tror kanskje at lyvetrolla funker sånn at Pingu kanskje tenker seg litt nøyere om før hun bløffer.
(Og hvis det ikke funker, så er det greit det også. For det er jo så morsomt å se henne svelge på troll. Moahahahaha.)
Jo grovere bløff, desto flere troll. Da parer de seg nemlig med hverandre og får babylyvetroll. Det etableres med andre ord et hele samfunn, hele byer med lyvetroll på tunga.
Femåringen snakker mye sant og litt usant. Foreløpig er hun dårlig på å lyve, hun flakker med blikket, ommøblerer ansiktet og håper på det beste. Men det ender ofte med denne passiaren:
Bergljot: "Pingu! Få se tunga."
(Pingu flakker litt mer med blikket, snurper munnen sammen og svelger febrilsk.)
Bergljot: "Få se!"
(Pingu stikker ut tunga - lynfort - og kveiler den inn igjen.)
Bergljot:"Neimen Pingu....! Uff. Det er jo en hel gjeng med lyvetroll på tunga. Nei og nei."
Pingu: "Nei mamma, for lyvetroll finnes ikke. Og dessuten har svelget dem!"
(Bergljot ser lenge på barnet, med et litt sånn bedrøvet og grusomt skuffet uttrykk. Pingu begynner å flakke med blikket igjen, før hun sukker tungt:)
Pingu: "Ja vel da, mamma."
Det er sikkert pedagogisk på trynet, og iallfall uetisk - men jeg tror kanskje at lyvetrolla funker sånn at Pingu kanskje tenker seg litt nøyere om før hun bløffer.
(Og hvis det ikke funker, så er det greit det også. For det er jo så morsomt å se henne svelge på troll. Moahahahaha.)
torsdag 25. oktober 2012
Følelser rundt svartedauden og fisk
Jeg vet at det er meningen at man skal anerkjenne sine barns tanker og følelser, og at vi skal trøste og forklare og være empatiske og sånn. Men av og til er det litt vanskelig å holde fokus for en (tidvis dårlig) mor.
Det har hopet seg opp med følelser i særlig ett av mine barn. Tårene er aldri langt unna, og h*n griner like gjerne for andre som for seg selv. I sommer, for eksempel, tok h*n fiskenes parti. Vi var på fisketur i småbåt, og det var ikke fritt for at det ble fisk på oss. I overkant mye makrell, mente noen (ok, bare jeg), men Gemalen og avkommet var godt nøgde.
Helt til en liten pusling av en torsk (?) havnet i skuta. Jeg mente vi kunne hive den uti igjen - på grunn av størrelsen - og da startet ragnarok, for herrene i båten nektet. Det ble hyl, hulk og spetakkel - det hyperemosjonelle barnet var aldeles i fra seg på vegne av denne lille fisken "som var som liten, og ikke hadde fått levd et liv".
Jeg var jo egentlig enig med henne, selv om jeg nok syntes at reaksjonene var noe kraftige - men vi tapte. Enden på visa var at vi ble satt i land (for h*n skremte visst vekk fisken).
Det er blitt grått for mye siden den tid - nå sist på tirsdag. Da kom barnet hjem, helt knust, fordi det var så mange som døde under svartedauden - halve Norges befolkning gikk fløyten - og 75 millioner på verdensbasis! Tårene sprutet. "Hvorfor må vi virkelig lære dette, nå klarer jeg ikke å la være å tenke på svartedauden," hulket h*n.
Jeg trøstet etter beste evne - tross alt er det 600-700 år siden det skjedde - men nei. Barnet var i harnisk.
Jeg tenker på tårene som gråtes for de snodigste ting - og på alle tårene som etter alt å dømme skal gråtes i årene framover. Og så kommer vel puberteten - uff. Stakkars lille ungen min (som jeg kanskje kjenner meg litt igjen i - selv om jeg aldri har grått for de som omkom grunnet svartedauden).
Det har hopet seg opp med følelser i særlig ett av mine barn. Tårene er aldri langt unna, og h*n griner like gjerne for andre som for seg selv. I sommer, for eksempel, tok h*n fiskenes parti. Vi var på fisketur i småbåt, og det var ikke fritt for at det ble fisk på oss. I overkant mye makrell, mente noen (ok, bare jeg), men Gemalen og avkommet var godt nøgde.
Helt til en liten pusling av en torsk (?) havnet i skuta. Jeg mente vi kunne hive den uti igjen - på grunn av størrelsen - og da startet ragnarok, for herrene i båten nektet. Det ble hyl, hulk og spetakkel - det hyperemosjonelle barnet var aldeles i fra seg på vegne av denne lille fisken "som var som liten, og ikke hadde fått levd et liv".
Jeg var jo egentlig enig med henne, selv om jeg nok syntes at reaksjonene var noe kraftige - men vi tapte. Enden på visa var at vi ble satt i land (for h*n skremte visst vekk fisken).
Det er blitt grått for mye siden den tid - nå sist på tirsdag. Da kom barnet hjem, helt knust, fordi det var så mange som døde under svartedauden - halve Norges befolkning gikk fløyten - og 75 millioner på verdensbasis! Tårene sprutet. "Hvorfor må vi virkelig lære dette, nå klarer jeg ikke å la være å tenke på svartedauden," hulket h*n.
Jeg trøstet etter beste evne - tross alt er det 600-700 år siden det skjedde - men nei. Barnet var i harnisk.
Jeg tenker på tårene som gråtes for de snodigste ting - og på alle tårene som etter alt å dømme skal gråtes i årene framover. Og så kommer vel puberteten - uff. Stakkars lille ungen min (som jeg kanskje kjenner meg litt igjen i - selv om jeg aldri har grått for de som omkom grunnet svartedauden).
onsdag 24. oktober 2012
Bordvers før og nå - tut-tut
Ingenting er som de pleide å være, og det meste var, som dere alle vet, bedre før. Men dette bordverset har komiske og livssynsnøytrale kvaliteter:Når Skipper'n skal ha seg mat
tut-tut
Så tar han en boks med spinat
tut-tut
Så går han i stua og danser med frua
Når skipper'n skal ha seg mat
tut-tut.
Det er hun på fem som har innført dette verset i heimen, det skal være mye brukt i barnehagen. Og sånn går nå dagene. Tut-tut.
tirsdag 23. oktober 2012
Og så litt om skadesituasjonen
Til alle dere som sitter der hjemme og lurer på hvordan det går med Bergljots oppladning til halvmaraton, og som gjerne vil ha dyptpløyende detaljer om treningsregime, kosthold, restitusjon og diverse - her kommer det bittelitt.
Mulig noen av dere senset at prosjektet ikke er direkte lystbetont. Glæden i deler av heimen var derfor stor da det viste seg at Fruens venstre ankel var hoven og vond her i forrige uke. Det skjedde bare helt plutselig av seg selv etter en løpetur.
Jeg så det som et tegn fra oven, jeg orienterte min samløperske om at jeg nok måtte trekke meg fra Tresjøersløpet - og booket time hos fysioterapeut. Raymond trakk og dro og klemte på foten - og kunne kjapt konstatere at inni der, nei inni der er omtrent alt laust, for det er ikke tvil om at ankelen er meget ustabil. Trolig dreier det seg om en eldgammel skade, selv er jeg ganske sikker på at den kan dateres til en konkret fjelltur m/innlagt forstuing høsten 1988.
Det var litt skremmende. Jeg trodde jeg kom til å bli avskiltet på stedet. Det ble jeg ikke - jeg fikk ikke engang treningsforbud. Ikke halvmaratonforbud heller (sukk). Ankler kan nemlig tapes, og de kan påføres sånne støtteanordninger som gjør at det ikke gjør noe om de er ustabile. Raymond tapet meg veldig, og jeg fikk beskjed om å teste hjemme. Ikke noe problem, viste det seg.
Likevel vet jeg ikke om det blir noe løp på meg, oppkjøringa har ikk vært optimal, he he. Jeg har sittet hjemme og sett på den tjukke ankelen min og hatt dødsangst i flere dager, bare tanken på at den skal bære meg i over to mil er skummel.
(Men jeg tror ikke Camilla vet om bloggen min, sånn sett så trenger jeg ikke fortelle henne om utviklingen i saken - og teknisk sett er jeg ikke påmeldt... Hm....)
Mulig noen av dere senset at prosjektet ikke er direkte lystbetont. Glæden i deler av heimen var derfor stor da det viste seg at Fruens venstre ankel var hoven og vond her i forrige uke. Det skjedde bare helt plutselig av seg selv etter en løpetur.
Jeg så det som et tegn fra oven, jeg orienterte min samløperske om at jeg nok måtte trekke meg fra Tresjøersløpet - og booket time hos fysioterapeut. Raymond trakk og dro og klemte på foten - og kunne kjapt konstatere at inni der, nei inni der er omtrent alt laust, for det er ikke tvil om at ankelen er meget ustabil. Trolig dreier det seg om en eldgammel skade, selv er jeg ganske sikker på at den kan dateres til en konkret fjelltur m/innlagt forstuing høsten 1988.
Det var litt skremmende. Jeg trodde jeg kom til å bli avskiltet på stedet. Det ble jeg ikke - jeg fikk ikke engang treningsforbud. Ikke halvmaratonforbud heller (sukk). Ankler kan nemlig tapes, og de kan påføres sånne støtteanordninger som gjør at det ikke gjør noe om de er ustabile. Raymond tapet meg veldig, og jeg fikk beskjed om å teste hjemme. Ikke noe problem, viste det seg.
Likevel vet jeg ikke om det blir noe løp på meg, oppkjøringa har ikk vært optimal, he he. Jeg har sittet hjemme og sett på den tjukke ankelen min og hatt dødsangst i flere dager, bare tanken på at den skal bære meg i over to mil er skummel.
(Men jeg tror ikke Camilla vet om bloggen min, sånn sett så trenger jeg ikke fortelle henne om utviklingen i saken - og teknisk sett er jeg ikke påmeldt... Hm....)
mandag 22. oktober 2012
Rapport fra loppehelvetet.
Fysj, for en ukristelig innledning på et i og for seg storslagent arrangement. Kristelig også, faktisk, i og med at det var menigheten som arrangerte det.
Jeg er ingen loppemarkeddame, så det er sagt. Jeg er for gjenbruk, resirkulering, kupp og alt det der - men siden jeg både er introvert og har agorafobi (nei, det betyr ikke at jeg er redd for angorakaniner. Jeg liker ikke å oppholde meg i store folkemengder), er ikke loppis min arena.
Vel vel vel. Vilikke hadde speidervakt helt sånn i starten, så vi var der før loppene ble sluppet løs. Vilikke ble innlosjert i grillen - hun skulle da anrette fisk, grønnsaker og margarin i folie, noe som etterhvert skulle omsettes som "sjørøverlaks". Etter å ha sett produksjonsprosessen, må jeg si at jeg er glad for at delikatessen ble pakket inn i folie. Det viste seg nemlig å være veldig gøy å drukne ingrediensene i flytende melange. Nå ja.
Til tross for at det plasket ned, var halve grenda på plass utenfor idrettshallen. Ikke visste jeg at det bor så mange folk i sydlige Sola på en lørdag morgen. Jeg tror noen av dem sto og gnog i døra med tennene også. Døra ja, den gikk opp etterhvert, og vi veltet inn i samlet flokk.
Jeg skal ikke skildre hvordan det så ut der inne, dere andre er sikkert veldig vant til å gå på loppemarked. Ikke var jeg i nærheten av loppene heller, der var det så mange albuer og stålbriller og folk som sådan at jeg heller satte kursen mot kafedepartementet. Og der ble jeg. I treogenhalv time - med en halvtimes avbrekk i perlekroken med min yngste.
I grunnen ble det ganske så fredelig for meg der i kafeen. Det var faktisk ganske fint å sitte og studere Texas på avstand, om dere skjønner. Ungene var over alle hauger med lommene fulle av kæsj kontant, så alle var glade.
Etterhvert skjønte jeg at jeg nok hadde utstyrt avkommet med vel mye kæsj kontant. Det begynte nemlig å vokse seg hauger av unyttig løsøre rundt beina mine i kafeen - playstastion u/kabel, horder av kosedyr (som sikkert er fulle av basiller og snørr), Fisherprice prinsesseslott, klinkekuler, to par utgåtte fotballsko ("men de kostet par ti kroner per par, mamma, så jeg kjøpte til Adrian også") - og så videre og videre og videre.
Den grusomste investeringen er nok korpstromma min sønn sikret seg for fem kroner. Det dreier seg om en høy skarptromme - jeg kan melde om at lyden er til stede, selv om tromma framstår som noe loslitt. En annen tvilsom loppe er en jævla svær popcornmaskin fra OBH Nordica. Den kjøpte Sønnen og Kompisen på timeshare, så den skal visst bo hos oss annenhver uke.
(Jeg har tenkt å sende tromma med på lasset når popkornmonsteret skal ha samvær med Kompisen. Sønnen påstår at tromma bare er hans, for det var han som betalte for den, rett nok med mine penger, men her kjenner jeg at jeg er kompromissløs.)
Popcornmaskinen er testet, den fungerer og den produserer visstnok også spiselig popcorn, rapporteres det. Selv er jeg mest opptatt av hvor den kan stå, jeg vil for all del unngå at den innvilges permanent opphold på kjøkkenbenken.
Apropos opphold, jeg tipper at de fleste av loppene skal få bo hos oss i et års tid, og så er de sikkert å finne på neste års marked. Iallfall tromma og kosedyrene. Og hvis tromma ikke er der, er det fordi jeg har snudd den opp ned og plantet lyng eller satt løk oppi den. Moahahha.
Jeg er ingen loppemarkeddame, så det er sagt. Jeg er for gjenbruk, resirkulering, kupp og alt det der - men siden jeg både er introvert og har agorafobi (nei, det betyr ikke at jeg er redd for angorakaniner. Jeg liker ikke å oppholde meg i store folkemengder), er ikke loppis min arena.
Vel vel vel. Vilikke hadde speidervakt helt sånn i starten, så vi var der før loppene ble sluppet løs. Vilikke ble innlosjert i grillen - hun skulle da anrette fisk, grønnsaker og margarin i folie, noe som etterhvert skulle omsettes som "sjørøverlaks". Etter å ha sett produksjonsprosessen, må jeg si at jeg er glad for at delikatessen ble pakket inn i folie. Det viste seg nemlig å være veldig gøy å drukne ingrediensene i flytende melange. Nå ja.
Til tross for at det plasket ned, var halve grenda på plass utenfor idrettshallen. Ikke visste jeg at det bor så mange folk i sydlige Sola på en lørdag morgen. Jeg tror noen av dem sto og gnog i døra med tennene også. Døra ja, den gikk opp etterhvert, og vi veltet inn i samlet flokk.
Jeg skal ikke skildre hvordan det så ut der inne, dere andre er sikkert veldig vant til å gå på loppemarked. Ikke var jeg i nærheten av loppene heller, der var det så mange albuer og stålbriller og folk som sådan at jeg heller satte kursen mot kafedepartementet. Og der ble jeg. I treogenhalv time - med en halvtimes avbrekk i perlekroken med min yngste.
I grunnen ble det ganske så fredelig for meg der i kafeen. Det var faktisk ganske fint å sitte og studere Texas på avstand, om dere skjønner. Ungene var over alle hauger med lommene fulle av kæsj kontant, så alle var glade.
Etterhvert skjønte jeg at jeg nok hadde utstyrt avkommet med vel mye kæsj kontant. Det begynte nemlig å vokse seg hauger av unyttig løsøre rundt beina mine i kafeen - playstastion u/kabel, horder av kosedyr (som sikkert er fulle av basiller og snørr), Fisherprice prinsesseslott, klinkekuler, to par utgåtte fotballsko ("men de kostet par ti kroner per par, mamma, så jeg kjøpte til Adrian også") - og så videre og videre og videre.
(Jeg har tenkt å sende tromma med på lasset når popkornmonsteret skal ha samvær med Kompisen. Sønnen påstår at tromma bare er hans, for det var han som betalte for den, rett nok med mine penger, men her kjenner jeg at jeg er kompromissløs.)
Popcornmaskinen er testet, den fungerer og den produserer visstnok også spiselig popcorn, rapporteres det. Selv er jeg mest opptatt av hvor den kan stå, jeg vil for all del unngå at den innvilges permanent opphold på kjøkkenbenken.
Apropos opphold, jeg tipper at de fleste av loppene skal få bo hos oss i et års tid, og så er de sikkert å finne på neste års marked. Iallfall tromma og kosedyrene. Og hvis tromma ikke er der, er det fordi jeg har snudd den opp ned og plantet lyng eller satt løk oppi den. Moahahha.
fredag 19. oktober 2012
Bergljot har vært på homeparty og er gjenstand for headhunting
Ikke til noen toppjobb akkurat - men i går fikk jeg altså telefon fra en homepartyselgerske som hadde registrert min uvanlig (kanskje hun ikke akkurat sa det sånn) tillitsvekkende framtoning på onsdagens seanse. Derfor vil hun spandere kaffe på meg, og så håper hun nok sikkert på å få meg inn i pusherstallen sin.
(For ordens skyld: Jeg liker ikke å gå på homeparties. Ingen jeg kjenner gjør det heller. Og jeg lar meg ikke lure (eh, eller...) av det arrangementet kalles "helse- og velværekveld". Men det er vanskelig å si nei gang på gang når man blir invitert - og så vil man jo gjerne bidra til at det blir vertinnegave på den stakkaren som inviterer.)
Siden jeg har vondt for å sette grenser, knapt nok har et sosialt liv, er skamløst svak for smiger og aldri sier nei til et gratis måltid, takket jeg ja til kaffen. Enda jeg ikke under noen omstendighet har tid til (eller interesse av) å bruke kveldene mine på salg i private hjem. (HØRER DU, BERGLJOT, DETTE SKAL DU IKKE BEGI DEG INN PÅ!!!)
Nå ja. Jeg tror jeg har delt mine innerste følelser og aksjonsmønstre knyttet til homeparties før i denne bloggen. For å repetere, jeg får nesten ikke lov til å gå på slikt siden jeg ikke klarer å la være å handle. Ikke bra. Jeg gikk selvsagt på en middels stor smell nå sist også, denne gangen gikk det i aloe vera til både inn- og utvortes bruk.
Nå venter jeg spent på leveransen av obskure juicer som skal bringe nytt liv til gastrointestinaltraktus og tilhørende herligheter og kremer som skal kurere alt med unntak av gruff. Billig er det ikke, men hva gjør man ikke for å få lystige tarmer og myke hender?
Men ikke svarte om jeg skal ende opp som selger, altså. Dette blir en øvelse i å si nei. Nei nei nei njet.
Apropos, det er bare noen uker siden sist jeg var på et lignende arrangement. Da gikk det i vaskeutstyr (gjesp). Det fine var at jeg neste ikke kjøpte noe - rett og slett fordi jeg stort sett besitter hele sortimentet fra Enjo fra før (gjett hvorfor). Stæsjet er veldig holdbart også, så lenge man er forsiktig med å bruke det for ofte.
Jeg aldri har handlet Tupperware, det får være grenser og dessuten er jeg dårlig på å lage mat. Og dildopartyene er nok mest for ungdommen, jeg har bare lest om dem i KK.
Å så godt å få det ut. Og så håper jeg at den intelligente leser har festet seg ved avsnitt nummer to, som jeg likevel vil repetere essensen i: Jeg liker ikke homeparties. Overhodet ikke i det heletatt.
Og så kan det hende at påstanden om at "there ain't no such thing as a free lunch" ikke gjelder i denne gangen, og at at aloeveradamen bare har lyst til å gi meg kaffe og høre på vittighetene mine. Hvem vet.
(For ordens skyld: Jeg liker ikke å gå på homeparties. Ingen jeg kjenner gjør det heller. Og jeg lar meg ikke lure (eh, eller...) av det arrangementet kalles "helse- og velværekveld". Men det er vanskelig å si nei gang på gang når man blir invitert - og så vil man jo gjerne bidra til at det blir vertinnegave på den stakkaren som inviterer.)
Siden jeg har vondt for å sette grenser, knapt nok har et sosialt liv, er skamløst svak for smiger og aldri sier nei til et gratis måltid, takket jeg ja til kaffen. Enda jeg ikke under noen omstendighet har tid til (eller interesse av) å bruke kveldene mine på salg i private hjem. (HØRER DU, BERGLJOT, DETTE SKAL DU IKKE BEGI DEG INN PÅ!!!)
Nå ja. Jeg tror jeg har delt mine innerste følelser og aksjonsmønstre knyttet til homeparties før i denne bloggen. For å repetere, jeg får nesten ikke lov til å gå på slikt siden jeg ikke klarer å la være å handle. Ikke bra. Jeg gikk selvsagt på en middels stor smell nå sist også, denne gangen gikk det i aloe vera til både inn- og utvortes bruk.
Nå venter jeg spent på leveransen av obskure juicer som skal bringe nytt liv til gastrointestinaltraktus og tilhørende herligheter og kremer som skal kurere alt med unntak av gruff. Billig er det ikke, men hva gjør man ikke for å få lystige tarmer og myke hender?
Men ikke svarte om jeg skal ende opp som selger, altså. Dette blir en øvelse i å si nei. Nei nei nei njet.
Apropos, det er bare noen uker siden sist jeg var på et lignende arrangement. Da gikk det i vaskeutstyr (gjesp). Det fine var at jeg neste ikke kjøpte noe - rett og slett fordi jeg stort sett besitter hele sortimentet fra Enjo fra før (gjett hvorfor). Stæsjet er veldig holdbart også, så lenge man er forsiktig med å bruke det for ofte.
Jeg aldri har handlet Tupperware, det får være grenser og dessuten er jeg dårlig på å lage mat. Og dildopartyene er nok mest for ungdommen, jeg har bare lest om dem i KK.
Å så godt å få det ut. Og så håper jeg at den intelligente leser har festet seg ved avsnitt nummer to, som jeg likevel vil repetere essensen i: Jeg liker ikke homeparties. Overhodet ikke i det heletatt.
Og så kan det hende at påstanden om at "there ain't no such thing as a free lunch" ikke gjelder i denne gangen, og at at aloeveradamen bare har lyst til å gi meg kaffe og høre på vittighetene mine. Hvem vet.
torsdag 18. oktober 2012
Mye skrekkelig elendighet i vente
Jeg hadde mareritt i natt. Jeg drømte at jeg skulle løpe halvmaraton. Og så kom jeg på at det ikke var et mareritt, men at jeg i et euforisk og forrvirret øyeblikk i går kveld, mens jeg var på homeparty, sa ja til å være med.
Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.
Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?
Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.
I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.
Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.
Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.
Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.
Ikke nok med det, det er bare 16 dager til, og jeg har aldri løpt/jogget mer enn 12-13 kilometer i strekk i hele mitt liv.
Neiogneiognei. Dette er virkelig ikke bra, og jeg synes inderlig synd på meg selv. Ja, det er selvforskyldt, men er det egentlig min feil at jeg har dårlig impulskontroll og manglende selvinnsikt?
Jeg burde tatt faresignalene - jeg skal jo antakelig gå Skarverennet også, enda jeg slettes ikke kan gå på ski. Det glemte jeg helt da noen kjekke damer på jobben pusjet på for å få meg med. Da var det jo et år fram i tid og greier. Hadde det enda vært Ridderrennet, der hadde jeg sikkert gjort det strålende siden morfaren min var blind.
I fjor hadde jeg totalt to stk. turer på ski - den ene med venninner, da restituerte vi med rosa champagne både før og etter - den andre med mann og tre vilt protesterende barn.
Jeg er fra Ryfylke, mind you. Sør-Vestlandet. Der er det snø kun unntaksvis. Og rulleski er virkelig ikke et alternativ, jeg har nok avvik, tusen takk. Og så har jeg et par smørefrie ski som jeg fikk til jul for rundt ti år siden.
Nå i første omgang blir spørsmålet hvordan man går fram for å skrangle fram en formtopp på 16 dager. Jeg vet ikke engang om det er mulig.
Dette blir gøy, sukk. Jævla midtlivskrise.
tirsdag 16. oktober 2012
Bergljot og den flyvende trampolinen
Åhåhå, jeg har akkurat fått epost fra ett av våre forsikringsselskaper. Og jeg kan meddele at det er en glædens dag, for de vil dekke en skade jeg sannelig ikke var sikker på at de ville ta på seg ansvaret for. Så tvilende har jeg vært, at jeg ikke har fortalt om den flyvende trampoline nesten til noen.
Trampoline må man jo ha når man bor i byggefelt og har plen, og ingen har hatt en så stor trampoline som oss. Det skyldes til dels at Gemalen liker store ting - og litt at denne kolossen var den eneste de hadde igjen på Europris da vi skulle ha oss en sånn en.
Trampolinen har stått trygt fortøyd i flere sesonger nå, for alle vet jo at trampis med en diameter på 4,2 meter er en dårlig kombinasjon med vindforholdene i Hålandsmarken. En dag i slutten av august bestemte Gemalen seg for å slå plenen. Han løsnet trampolinen, flyttet den litt - og utsatte hele prosjektet (say no more).
Dagen etter forløsningen dro han på tur, og natta etter dagen etter forløsningen lå jeg og hørte på vindkastene som røsket i residensen. Tirsdag morgen opprant, jeg klarerte avkom, sekker, nister, frokost meg selv (iført kjole for anledningen, jeg skulle jo på ONS) - og ti minutter før planlagt avgang kom jeg i skade for å se ut vinduet.
Der var det noe muffens, det så jeg straks. Trampolinen var ikke å se, og med hjertet i halsen kikket jeg ut et annet vindu. Og gjett hva, der sto den. Helt på høykant, i klem melleom leieboerens bil og Gemalens staselige skiftermur. Den sto der og svaiet i vinden, bare noen centimetre fra veien.
Jeg bykset ut, mannlaus som jeg var - fortsatt iført en nett, liten kjole - for å se på omfanget av elendigheten. Omfanget var ikke bra, for å si det sånn, det var bulker både her og der på bilen. Muren var sprukket.
Når nøden er størst, er heldigvis hjelpen ofte nærmest. Det kom en snill mann forbi, og han viste seg å ha evne og vilje til å være med og demontere trampolinen. Det verste var gjort på et kvarter, da var den plukket fra hverandre og fjernet. Bergljot var våt, ungene seint ute til skole og barnehage - og Gemalen fortsatt fraværende (men fortsatt gift, utrolig nok).
Til alt overmål viser det seg at enda en bil må ha blitt skadet under demonteringen, den må ha blitt truffet av ei stålstang eller noe. Ikke vet jeg - jeg konstaterer bare at at stor trampoline kan gjøre mye skade. Og et tips til andre lykkelige trampolineeiere: Husk å tjor faenskapen. For høyt flyr de, og sure blir vi.
Det hele er litt kjekkere nå som vi vet at vi får skaden dekket på en av de tre innboforsikringene våre (ikke spør...). Iallfall det som skjedde med den første bilen, om det ordner seg med den den andre, vil vise seg.
Og en ting til, jeg skal aldri, aldri mer ha en trampoline på min/vår eiendom.
Trampoline må man jo ha når man bor i byggefelt og har plen, og ingen har hatt en så stor trampoline som oss. Det skyldes til dels at Gemalen liker store ting - og litt at denne kolossen var den eneste de hadde igjen på Europris da vi skulle ha oss en sånn en.
Trampolinen har stått trygt fortøyd i flere sesonger nå, for alle vet jo at trampis med en diameter på 4,2 meter er en dårlig kombinasjon med vindforholdene i Hålandsmarken. En dag i slutten av august bestemte Gemalen seg for å slå plenen. Han løsnet trampolinen, flyttet den litt - og utsatte hele prosjektet (say no more).
Dagen etter forløsningen dro han på tur, og natta etter dagen etter forløsningen lå jeg og hørte på vindkastene som røsket i residensen. Tirsdag morgen opprant, jeg klarerte avkom, sekker, nister, frokost meg selv (iført kjole for anledningen, jeg skulle jo på ONS) - og ti minutter før planlagt avgang kom jeg i skade for å se ut vinduet.
Der var det noe muffens, det så jeg straks. Trampolinen var ikke å se, og med hjertet i halsen kikket jeg ut et annet vindu. Og gjett hva, der sto den. Helt på høykant, i klem melleom leieboerens bil og Gemalens staselige skiftermur. Den sto der og svaiet i vinden, bare noen centimetre fra veien.
Jeg bykset ut, mannlaus som jeg var - fortsatt iført en nett, liten kjole - for å se på omfanget av elendigheten. Omfanget var ikke bra, for å si det sånn, det var bulker både her og der på bilen. Muren var sprukket.
Når nøden er størst, er heldigvis hjelpen ofte nærmest. Det kom en snill mann forbi, og han viste seg å ha evne og vilje til å være med og demontere trampolinen. Det verste var gjort på et kvarter, da var den plukket fra hverandre og fjernet. Bergljot var våt, ungene seint ute til skole og barnehage - og Gemalen fortsatt fraværende (men fortsatt gift, utrolig nok).
Til alt overmål viser det seg at enda en bil må ha blitt skadet under demonteringen, den må ha blitt truffet av ei stålstang eller noe. Ikke vet jeg - jeg konstaterer bare at at stor trampoline kan gjøre mye skade. Og et tips til andre lykkelige trampolineeiere: Husk å tjor faenskapen. For høyt flyr de, og sure blir vi.
Det hele er litt kjekkere nå som vi vet at vi får skaden dekket på en av de tre innboforsikringene våre (ikke spør...). Iallfall det som skjedde med den første bilen, om det ordner seg med den den andre, vil vise seg.
Og en ting til, jeg skal aldri, aldri mer ha en trampoline på min/vår eiendom.
fredag 12. oktober 2012
Bergljot blogger (babler) om bil
...og det skjer ikke ofte, så det er bare å sette seg godt til rette. Jeg tror sannelig ikke at jeg har delt mine tanker rundt bilhold siden et av mine barn tagget våre Renault Espace med en stein (!) for et par-tre år siden. De staselige bordene er der fortsatt, for bilen var alt da såpass gammel at det neppe ville lønne seg med fix.
Det er samme bil som er gjenstand for blogging nå. Vår grønne, tyskimporterte Renault Espace, som vi har hatt i snart ti år. Den var ganske fin da den kom, med GPS og klimaanlegg og kassettspiller og det hele. Nå er den preget av tidens tann; i tillegg til unik bord helt rundt, har den to dører som ikke kan låses. Det gjør ikke noe så lenge de kan lukkes, tenker vi.
Men innmaten begynner å bli et problem. Jeg tenker ikke først og fremst på kjekssmulene, sjokoladepapiret, skruene, de tomme tyggispakkene, kulepennene, skoene, tauene, Gemalens sykkel og alt det andre Gemalen til enhver tid oppbevarer inni der (han har ikke kjørt så mye fly, så han vet ikke at løsøret skal oppbevares under setene). Jeg tenker på det som bor under panseret.
Under panseret, ja. Der bor det en motor, og den virker faktisk. Det som ikke virker p.t. er kløtsjen. Den valgte å gå ut av livet da Gemalen og 2/3 av ungene var på god vei til svigermor på høstferie i går. Det skjedde på ferjeleiet på Arsvågen på morgenkvisten. Etter en del styr kom redningsbilen og hentet hele følget - bil m/barn, mann og løsøre på planet ble fraktet på verksted.
Barn og mann ble skrevet ut fra verkstedet forholdsvis fort, og de var så heldige å få låne bil av sjefen der. Han vet å stelle godt med gode kunder, den mannen. Ja da, etter mye om og men la gjengen ut på tur igjen, i verkstedets lånebil som vi altså har fått låne i en uke. Det eneste usikkerhetsmomentet er at det er en Renault.
Faktisk er det litt ubeleielig, faktisk ganske urettferdig, at kløtsjen skulle ryke nå. I dag er det ei uke siden sist vi fikk den tilbake fra verksted - da fikk den ny katalysator. Selvsagt fortjente den ikke det, den gamle rokken, men den laget så mange rare lyder at det ble ubehagelig å kjøre den i tettbygde strøk. Sånn ekkel slakkviftereimlyd, vet dere.
Nå ja. Vi innser nå at bilen er gått inn i en geriatrisk fase, og at den nok er moden for de evige jaktmarker. Gemalen har skjønt det lenge, han guggler og guggler på bil, sammenligner priser, tester og facsiliteter. Han har kunngjort at Peugeot er gode greier (vi liker det franskt hjemme hos oss), så da blir det vel det da. Jeg driter i hva det blir, bare det virker. Bil interesserer meg ikke.
Sånn sett er det jo rart å sitte og skrive et avsindig langt innlegg om noe som ikke interesserer meg. Men jeg er varm i trøya nå, minnene pøser på og jeg tenker på alt det andre vi har opplevd med denne farkosten. For eksempel røyk registerreima en gang i om lag 2005. Mine bilkyndige lesere vet at det er alvorlige saker, resultatetet kan bli ødelagt motor. Det skjedde ikke oss, underlig nok.
Et annet gyllent øyeblikk var da gemalen rygget med åpen bakdør. Den traff vårt daværende hus, og det gikk ikke så godt. Døra ble godt grusa, men heldigvis stod huset. Ifølge Gemalen var det egentlig jeg som forårsaket hendelsen, siden han var svimmel fordi jeg hadde vasket kjøkkentak med altfor mye salmiakk i vannet. Ja vel og amen, sa jeg. Vel, kanskje ikke akkurat det.
Uansett kjøpte Gemalen ny brukt bakdør på finn.no, men har dere sett, den ble aldri skudd på. Og det var jammen flaks, for da en fyr kagget borti bilen vår i et parkeringshus i fjor, var det den ødelagte døra som fikk det. Og da fikk vi helt ny dør, i riktig farge, gratis og ferdig påmontert.
Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om Renaulten, nå har jeg fått alt ut. Tipper den ligger ute på finn til en meget billig penge før måneden er omme - og dere vet vel hva som skjer da? Ikke? De virkelig billige bilene tiltrekker seg et visst segment kjøpere. Og disse kan være ganske aggressive. Det vet jeg, for jeg har solgt bil billig før. Det endte med telefontrusler fra en som følte seg besviken - for han kunne nemlig tenke seg å betale en tusing mer for bilen - og så var den alt solgt!?
Enda verre var det at vi fikk Vegvesenet på nakken, for ny eier prioriterte dessverre ikke å betale veiavgift. Da ny eier ble påvist, viste det seg at han alt var gammel eier, for han hadde solgt bilen videre - og antakelig gjort en vesentlig bedre handel enn det vi gjorde.
Nei nå får det være nok bil. Bable bable bable. Forresten var det en VW Caravelle.
Og ja, hvis noe av dette lyder litt kjent, så er det noen likhetstrekk med Pias bilhistorie fra sånn cirka forrige uke. Den kan nytes/lese her, for den er mye bedre enn min.
Det er samme bil som er gjenstand for blogging nå. Vår grønne, tyskimporterte Renault Espace, som vi har hatt i snart ti år. Den var ganske fin da den kom, med GPS og klimaanlegg og kassettspiller og det hele. Nå er den preget av tidens tann; i tillegg til unik bord helt rundt, har den to dører som ikke kan låses. Det gjør ikke noe så lenge de kan lukkes, tenker vi.
Men innmaten begynner å bli et problem. Jeg tenker ikke først og fremst på kjekssmulene, sjokoladepapiret, skruene, de tomme tyggispakkene, kulepennene, skoene, tauene, Gemalens sykkel og alt det andre Gemalen til enhver tid oppbevarer inni der (han har ikke kjørt så mye fly, så han vet ikke at løsøret skal oppbevares under setene). Jeg tenker på det som bor under panseret.
Under panseret, ja. Der bor det en motor, og den virker faktisk. Det som ikke virker p.t. er kløtsjen. Den valgte å gå ut av livet da Gemalen og 2/3 av ungene var på god vei til svigermor på høstferie i går. Det skjedde på ferjeleiet på Arsvågen på morgenkvisten. Etter en del styr kom redningsbilen og hentet hele følget - bil m/barn, mann og løsøre på planet ble fraktet på verksted.
Barn og mann ble skrevet ut fra verkstedet forholdsvis fort, og de var så heldige å få låne bil av sjefen der. Han vet å stelle godt med gode kunder, den mannen. Ja da, etter mye om og men la gjengen ut på tur igjen, i verkstedets lånebil som vi altså har fått låne i en uke. Det eneste usikkerhetsmomentet er at det er en Renault.
Faktisk er det litt ubeleielig, faktisk ganske urettferdig, at kløtsjen skulle ryke nå. I dag er det ei uke siden sist vi fikk den tilbake fra verksted - da fikk den ny katalysator. Selvsagt fortjente den ikke det, den gamle rokken, men den laget så mange rare lyder at det ble ubehagelig å kjøre den i tettbygde strøk. Sånn ekkel slakkviftereimlyd, vet dere.
Nå ja. Vi innser nå at bilen er gått inn i en geriatrisk fase, og at den nok er moden for de evige jaktmarker. Gemalen har skjønt det lenge, han guggler og guggler på bil, sammenligner priser, tester og facsiliteter. Han har kunngjort at Peugeot er gode greier (vi liker det franskt hjemme hos oss), så da blir det vel det da. Jeg driter i hva det blir, bare det virker. Bil interesserer meg ikke.
Sånn sett er det jo rart å sitte og skrive et avsindig langt innlegg om noe som ikke interesserer meg. Men jeg er varm i trøya nå, minnene pøser på og jeg tenker på alt det andre vi har opplevd med denne farkosten. For eksempel røyk registerreima en gang i om lag 2005. Mine bilkyndige lesere vet at det er alvorlige saker, resultatetet kan bli ødelagt motor. Det skjedde ikke oss, underlig nok.
Et annet gyllent øyeblikk var da gemalen rygget med åpen bakdør. Den traff vårt daværende hus, og det gikk ikke så godt. Døra ble godt grusa, men heldigvis stod huset. Ifølge Gemalen var det egentlig jeg som forårsaket hendelsen, siden han var svimmel fordi jeg hadde vasket kjøkkentak med altfor mye salmiakk i vannet. Ja vel og amen, sa jeg. Vel, kanskje ikke akkurat det.
Uansett kjøpte Gemalen ny brukt bakdør på finn.no, men har dere sett, den ble aldri skudd på. Og det var jammen flaks, for da en fyr kagget borti bilen vår i et parkeringshus i fjor, var det den ødelagte døra som fikk det. Og da fikk vi helt ny dør, i riktig farge, gratis og ferdig påmontert.
Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om Renaulten, nå har jeg fått alt ut. Tipper den ligger ute på finn til en meget billig penge før måneden er omme - og dere vet vel hva som skjer da? Ikke? De virkelig billige bilene tiltrekker seg et visst segment kjøpere. Og disse kan være ganske aggressive. Det vet jeg, for jeg har solgt bil billig før. Det endte med telefontrusler fra en som følte seg besviken - for han kunne nemlig tenke seg å betale en tusing mer for bilen - og så var den alt solgt!?
Enda verre var det at vi fikk Vegvesenet på nakken, for ny eier prioriterte dessverre ikke å betale veiavgift. Da ny eier ble påvist, viste det seg at han alt var gammel eier, for han hadde solgt bilen videre - og antakelig gjort en vesentlig bedre handel enn det vi gjorde.
Nei nå får det være nok bil. Bable bable bable. Forresten var det en VW Caravelle.
Og ja, hvis noe av dette lyder litt kjent, så er det noen likhetstrekk med Pias bilhistorie fra sånn cirka forrige uke. Den kan nytes/lese her, for den er mye bedre enn min.
torsdag 11. oktober 2012
Prinsessen på (stj)erten
Jeg skjønner nå hvordan hun må ha hatt det, hun stakkars prinsessen som kom i skade for å bli lurt til å ligge i seng med ei ert mellom to av madrassene. Det er nemlig ikke så greit å være sart og tander og bli utsatt for ytre trykk. Eller friksjon, for den del.Selv er jeg nærmest invalidisert av salsår etter en noe intensiv spinningtime. Og jeg angrer sårt (bokstavelig talt) på at jeg i et forfengelig øyeblikk valgte meg en sykkelshorts med bare bittelitt polstring. Den var mest flatterende, rett og slett.
(Damerumper flest er ikke skapt for å sitte og gnure på sykkelseter i timevis. Det er nå min mening.)
Gemalen mener stjerten kan reddes med talkum, men hvem svarte har vel sånt nå for tiden? Det var noe mormor hadde på badet på 70-tallet. Tror Natusan har noe lignende, men det får være grenser for å gå i barndommen. Mulig jeg blir nødt til å ty til sinksalve. Eller kanskje prinsesseplaster.
Det ryktes at karene som sykler Trondheim-Oslo har spenol i sekken, og at de splasjer denne nedi fronten på shortsen når bjellene og tilhørende herligheter blir for ømme. Jeg føler ikke at jeg er der riktig ennå, selv om jeg skal til Oslo på søndag. Hvis rumpa holder.
(Den fantastiske illustrasjonen er laget av Siri Haugan, og den kan du kjøpe på www.epla.no.)
tirsdag 9. oktober 2012
Og så litt om Jesus
Det er litt vanskelig å lage en naturlig og elegant overgang fra forrige bloggpost, altså den med puppene, men det får så være. Nå skal det handle om Jesus. Eller rettere sagt, mitt yngste barns fascinasjon for denne. Min datter har nemlig begynt i kor på bedehuset, og hun elsker det!
30-40 unger kauker gospel ukentlig, og jeg registrerer til min forbløffelse at repertoaret stort sett er sammenfallende med slagerne fra undertegnedes søndagsskolefase (og den var lang!). Komme Guds rike, Hvor er billetten, hvor skal du reise, Jesus elsker alle barna - you name it!
Bare sånn for å avklare Familens forhold til Kirken, den norske: Joda, vi er med i den. Vi voksne er døpte, konfirmerte og giftet i den - og ungene er døpte, de også. Ut over det må det innrømmes at deltakelsen har vært noe slakk på det jevne. Før nå.
Beibien har i grunnen reflektert over tro og tvil i en lengre periode, før jul kunne hun for eksempel berette at nissen var ungen til Josef og Maria. Den misforståelse har vi ryddet opp i. Da presten kom på døra for å hente sønnen sin her i vår - gutten går i klassen til Kostas - kjente Beibien ham igjen fra julegudstjenesten:
"Du bor i kirken!" konstaterte hun.
"Nei, jeg bor ikke der, men jeg jobber der," sa presten. Er du der av og til?"
(Eh. Ikke veldig ofte, nei. Gudstjenestene begynner litt for tidlig for oss, for vi liker å ligge litt frampå i helgene. Vi voksne, altså. Ungene går på selvstyr med DS, iPad og Cartoon Network. Men det sa jeg ikke til Kirkens mann, altså. Og Barnet fikk overhodet ikke anledning til å svare.)
Men altså tilbake til tro og tvil. I går kveld pludret Beibien og jeg litt om tro og tvil og Gud og sånn:
"Jesus er ungen til Gud, ikke sant?"
"Jo, det stemmer det".
"Vet du, det er sånn at Jesus kan komme gjennom øret mitt og si ting til meg inni hodet."
"Å, kan han det? Er det sånn at han forteller deg hva som er rett og galt, da?"
"Ja. Men vet du, noen i barnehagen sier at når det regner, så er det Jesus som tisser fra himmelen."
"Men det gjør han vel ikke, for regnet kommer vel fra skyene?"
"Ja. Det er bare noen i barnehagen som sier at det er Jesus."
Det får da vært måte på hva Jesus skal ha skylda for. Men disse passiarene med min yngste får meg til å huske enkelte gylne (uheldige?) øyeblikk i livet. Som dåpen hennes, for eksempel. Hun sa ikke så mye da - men broren proklamerte i anslagsvis 237 decibel at "eg trur ikkje på Gud, for eg har ikkje sett han på tv."
Jeg har et verre eksempel også, men det er så ille at jeg ikke kan blogge om det, av hensyn til det aktuelle avkommet. Men stikkord er hurrarop og begravelse. Grøss.
Det var vel det vi hadde på jesusfronten i dag. Ønsker alle en fin og sakral dag videre, enten dere blir tisset på fra himmelen eller ikke.
30-40 unger kauker gospel ukentlig, og jeg registrerer til min forbløffelse at repertoaret stort sett er sammenfallende med slagerne fra undertegnedes søndagsskolefase (og den var lang!). Komme Guds rike, Hvor er billetten, hvor skal du reise, Jesus elsker alle barna - you name it!
Bare sånn for å avklare Familens forhold til Kirken, den norske: Joda, vi er med i den. Vi voksne er døpte, konfirmerte og giftet i den - og ungene er døpte, de også. Ut over det må det innrømmes at deltakelsen har vært noe slakk på det jevne. Før nå.
Beibien har i grunnen reflektert over tro og tvil i en lengre periode, før jul kunne hun for eksempel berette at nissen var ungen til Josef og Maria. Den misforståelse har vi ryddet opp i. Da presten kom på døra for å hente sønnen sin her i vår - gutten går i klassen til Kostas - kjente Beibien ham igjen fra julegudstjenesten:
"Du bor i kirken!" konstaterte hun.
"Nei, jeg bor ikke der, men jeg jobber der," sa presten. Er du der av og til?"
(Eh. Ikke veldig ofte, nei. Gudstjenestene begynner litt for tidlig for oss, for vi liker å ligge litt frampå i helgene. Vi voksne, altså. Ungene går på selvstyr med DS, iPad og Cartoon Network. Men det sa jeg ikke til Kirkens mann, altså. Og Barnet fikk overhodet ikke anledning til å svare.)
Men altså tilbake til tro og tvil. I går kveld pludret Beibien og jeg litt om tro og tvil og Gud og sånn:
"Jesus er ungen til Gud, ikke sant?"
"Jo, det stemmer det".
"Vet du, det er sånn at Jesus kan komme gjennom øret mitt og si ting til meg inni hodet."
"Å, kan han det? Er det sånn at han forteller deg hva som er rett og galt, da?"
"Ja. Men vet du, noen i barnehagen sier at når det regner, så er det Jesus som tisser fra himmelen."
"Men det gjør han vel ikke, for regnet kommer vel fra skyene?"
"Ja. Det er bare noen i barnehagen som sier at det er Jesus."
Det får da vært måte på hva Jesus skal ha skylda for. Men disse passiarene med min yngste får meg til å huske enkelte gylne (uheldige?) øyeblikk i livet. Som dåpen hennes, for eksempel. Hun sa ikke så mye da - men broren proklamerte i anslagsvis 237 decibel at "eg trur ikkje på Gud, for eg har ikkje sett han på tv."
Jeg har et verre eksempel også, men det er så ille at jeg ikke kan blogge om det, av hensyn til det aktuelle avkommet. Men stikkord er hurrarop og begravelse. Grøss.
Det var vel det vi hadde på jesusfronten i dag. Ønsker alle en fin og sakral dag videre, enten dere blir tisset på fra himmelen eller ikke.
mandag 8. oktober 2012
Puppekrise
(Noe av) det fine med å jogge, er at forbrenningen går opp og, guess what, kroppen begynner å ete av sitt eget spekk. Noe av det dumme med å jogge, er at kroppen tar for seg over det hele. Svangene blir mindre, magen blir litt mindre - og de stakkars puppene forsvinner helt. Riktig sørgelig, er det.
Rett skal være rett; glanstida var forbi for minst tre unger siden. Den ene var lite interessert sin mors frodige (?) byste. De to andre skrudde seg fast etter fødselen - og der hang de. Den ene av de to sistnevnte hang til den var nesten tre år, faktisk.
En gang i tiden var Bergljot en raus D. Nå lever hun et liv med innlagt filet. Huff huff.
Spørsmålet er jo om de vokser ut igjen hvis (når) denne treningsgreia går over. Og, ikke minst, vokser de ut der jeg kan tenke meg å ha dem? Eller kommer de på hoftekammene (der er det blitt bedre plass nå som svangene er borte)?
Er det moralsk forsvarlig å opprette et personlig puppefond til rekonstruksjon nå som studielånet er nedbetalt, eller er det meningen at overskuddet som nå vil oppstå på mine konti skal gå inn i felleskassa? Pupper er vel egentlig viktigere enn belegningsstein og vinterhage?
Eller kanskje man rett og slett ikke trenger pupper når man er 43 1/2, og heller skal gå for vinterhage? Hva mener dere?
Rett skal være rett; glanstida var forbi for minst tre unger siden. Den ene var lite interessert sin mors frodige (?) byste. De to andre skrudde seg fast etter fødselen - og der hang de. Den ene av de to sistnevnte hang til den var nesten tre år, faktisk.
En gang i tiden var Bergljot en raus D. Nå lever hun et liv med innlagt filet. Huff huff.
Spørsmålet er jo om de vokser ut igjen hvis (når) denne treningsgreia går over. Og, ikke minst, vokser de ut der jeg kan tenke meg å ha dem? Eller kommer de på hoftekammene (der er det blitt bedre plass nå som svangene er borte)?
Er det moralsk forsvarlig å opprette et personlig puppefond til rekonstruksjon nå som studielånet er nedbetalt, eller er det meningen at overskuddet som nå vil oppstå på mine konti skal gå inn i felleskassa? Pupper er vel egentlig viktigere enn belegningsstein og vinterhage?
Eller kanskje man rett og slett ikke trenger pupper når man er 43 1/2, og heller skal gå for vinterhage? Hva mener dere?
fredag 5. oktober 2012
Femårsbaby
Min yngste ble fem i går. Tenk det.
- Men du er vel babyen min ennå? spør jeg,
- Jeg er alltid babyen din, mamma.
- Men hvis du vokser mer nå, må jeg gi deg mindre mat. Snart har jeg ikke plass til deg på fanget lenger. Eller kanskje jeg må gå i babybutikken og kjøpe meg en ny baby?
- (Overbærende) Det finnes ingen babybutikk, mamma. Du må føde!
- Nei det orker jeg jeg virkelig ikke. Ikke i dag, iallfall.
Jeg vet jeg er heldig som har ei på fem som fortsatt, under tvil, aksepterer at hun er babyen min. Jeg har en på 9 1/2 som insisterer på at han er kjæresten min også. Bedre blir det vel ikke?
(Nei, hun har ikke gulsott og røde øyne, det ser bare sånn ut på dette bildet.)
- Men du er vel babyen min ennå? spør jeg,
- Jeg er alltid babyen din, mamma.
- Men hvis du vokser mer nå, må jeg gi deg mindre mat. Snart har jeg ikke plass til deg på fanget lenger. Eller kanskje jeg må gå i babybutikken og kjøpe meg en ny baby?
- (Overbærende) Det finnes ingen babybutikk, mamma. Du må føde!
- Nei det orker jeg jeg virkelig ikke. Ikke i dag, iallfall.
Jeg vet jeg er heldig som har ei på fem som fortsatt, under tvil, aksepterer at hun er babyen min. Jeg har en på 9 1/2 som insisterer på at han er kjæresten min også. Bedre blir det vel ikke?
(Nei, hun har ikke gulsott og røde øyne, det ser bare sånn ut på dette bildet.)
tirsdag 2. oktober 2012
Den rosa måneden - og dette er viktig, folkens!
Vi kan jo ikke bare tulle og tøyse. Minner om at vi nå er gått inn i oktober, og at oktober er rosa. Hver 12. kvinne rammes av brystkreft i løpet av livet. I år er det 14. gang Rosa sløyfe-aksjonen markeres i Norge. Målet er å bridra til å bekjempe brystkreft gjennom å spre informasjon og øke kunnskapen om sykdommen samt å samle inn penger til brystkreftforskning. Og det er viktig, jenter!
Ellers vil jeg benytte anledningen til å si at kreft er noe skit, både for den som får det og de som bryr seg om den som får det. Svigerfar døde av det i fjor sommer - og i fjor høst fikk moren min diagnosen. Det har vært store operasjoner og cellegift. Vi håper det verste er over nå.
Sånn er det med den saken. Og vil du lese mer om Rosa sløyfe-aksjonen, går du inn her >>
mandag 1. oktober 2012
Fytti katta
God morgen! I dag har jeg ikke så mye å berette, foreløpig. Derfor starter vi uka med eye candy for the ladies. Denne gangen blir det ikke closeups av en vindusvaskende gemal i kjeledress (kjæledress) - men det kan komme hvis jeg blir tilstrekkelig forbannet på ham. Denne mørke, deilige og hårete kjekkasen henter Babar, han er vel halvannet år gammel og han er av slaget Maine Coon.
Han ser kanskje litt småskummel ut på, men det er bare fordi han gjesper aldri så lite. Her har han fortsatt pels under vommen. For tiden er han raka fant akkurat der, siden pelsballene viste seg å være uløselige med børste.
(Furiøs katt, morderiske klør, veterinær, masse dop, barebermaskin, mageraking, ekstrembørsting,
NOK 888,- og funn av indre gud er stikkord her).
Men anyway: Pen er han, og forholdsvis snill. Og nei, han har egentlig ikke lov til å sove på kjøkkenbenken.Han ser kanskje litt korka ut på det andre bildet, men det er fordi han egentlig er litt for stor for hylla på kattemøbelet. Det løser han ved å tre forkroppen inn i sylinderen som sikkert egentlig er ment for lek og moro.
Den observante leser vi se at Babar har hår mellom tærne og dusker i ørene. Dette er i henhold til standard, og faktisk veldig, veldig pent. På en katt. Da gjenstår det bare å ønske alle en hårete mandag. Her er det p.t. oppholdsvær, det nærmer seg lønn (bare elleve dager til) og tida går fortere jo eldre man blir = snart helg. Altså kunne det vært verre.
fredag 28. september 2012
Nøkkelhulltips
Jeg trenger ikke de der nøkkelhullgreiene, for jeg vet - instinktivt - hva som er best for meg. Og så er det så lett som en plett å nøkkelhullifisere mat og drikke rett før inntak:Case 1: Campari med juice er mye sunnere enn campari uten juice. Blant annet (eller kanskje bare) fordi man kan krysse av en av de "fem til dagen" i en håndvending. Skal man virkelig ta seg ut, kan man godt gå for to units, synes jeg.
Case 2: Grandis med ruccola er vesentlig sunnere enn grandis uten ruccola. Ingen av delene er spesielt godt, det er så, men jeg står fram og bekjenner at det forekommer at den store familiegreia serveres i det bergljotske hjem. Unntaksvis. I forigårs i kombinasjon med campari og juice før leggetid, faktisk, men da var Bergljot alene i lokalet.
Nam.
torsdag 27. september 2012
Trimme-Bergljot blir starstruck
Siden Bergljot-bloggen er et sted for fjas, slarv og umoral, er denne bloggen neppe heldig for omdømmet. Men trimmen er altså ikke selveste poenget her.
Som dere vet er jeg blitt A-menneske på morgenene, derfor peiset jeg i vei på spinning i dag (eller for å være helt presis, i natt) klokka 6:15. Det gikk jysela godt, hvis noen lurer, instruktøren hadde forsovet seg og dukket gråtkvalt opp et kvarter uti timen, så vi slapp å slite oss helt ut.
Når man står opp kvartoverfem, og vet at det skal dusjes på lengre sikt, stailer man seg ikke så veldig. Jeg møtte til time med pulehår og 30 prosent av sminken fra i går under øynene. Ikke på mitt fagreste, med andre ord.
Etter spinningen sveipet jeg innom vektene, ikke det kjekkeste jeg vet, men den noe strenge fysioterapeuten min truer meg til å gjøre det minst et par ganger i uka for å unngå/redusere muskelsvinn (jeg har rundet ned til en, ikke si det til Fysio-Stian.).
Klokka 07:00 er det heller glissent i studioet, og det passer meg framifrå. Ikke har de store guttene okkupert vektene, og risikoen er forholdsvis lav for å bli sett på (av andre enn noen pensjonister).
Poenget er ikke langt unna nå, så hold ut! Altså, da jeg lå der og løftet på skinkene i slynga (Stian sier det er bra for meg), lakserød i trynet og småbannende, kom det et menneske til inn i lokalet. Jeg drog kjensel på det tross manglende briller - det var selveste damehåndballandslagstreneren.
Meg og han, vet dere. På trening. Og ja, det gjorde noe med meg (men ikke nødvendigvis i positiv forstand). Og nei, jeg bad ikke om å få autografen på sports-bh-en.
Som dere vet er jeg blitt A-menneske på morgenene, derfor peiset jeg i vei på spinning i dag (eller for å være helt presis, i natt) klokka 6:15. Det gikk jysela godt, hvis noen lurer, instruktøren hadde forsovet seg og dukket gråtkvalt opp et kvarter uti timen, så vi slapp å slite oss helt ut.
Når man står opp kvartoverfem, og vet at det skal dusjes på lengre sikt, stailer man seg ikke så veldig. Jeg møtte til time med pulehår og 30 prosent av sminken fra i går under øynene. Ikke på mitt fagreste, med andre ord.
Etter spinningen sveipet jeg innom vektene, ikke det kjekkeste jeg vet, men den noe strenge fysioterapeuten min truer meg til å gjøre det minst et par ganger i uka for å unngå/redusere muskelsvinn (jeg har rundet ned til en, ikke si det til Fysio-Stian.).
Klokka 07:00 er det heller glissent i studioet, og det passer meg framifrå. Ikke har de store guttene okkupert vektene, og risikoen er forholdsvis lav for å bli sett på (av andre enn noen pensjonister).
Poenget er ikke langt unna nå, så hold ut! Altså, da jeg lå der og løftet på skinkene i slynga (Stian sier det er bra for meg), lakserød i trynet og småbannende, kom det et menneske til inn i lokalet. Jeg drog kjensel på det tross manglende briller - det var selveste damehåndballandslagstreneren.
Meg og han, vet dere. På trening. Og ja, det gjorde noe med meg (men ikke nødvendigvis i positiv forstand). Og nei, jeg bad ikke om å få autografen på sports-bh-en.
onsdag 26. september 2012
Bergljot om kosthold
Barnehagen vår er imot søtt. Det er stort sett fint. Jeg er litt usikker på hvor mye søtt de egentlig er imot, siden yoghurt er lovlig til daglig mens kakao er forbudt på tur - men de mener iallfall noe.
Middagsrester er også legitim niste - selv grandis fra i går - derimot er muffins komponert på oljer, frø og grovmel forbudt.
Det hjelper ikke at muffinsen (eller køppkeiksen, som det heter nå om dagen) er sunn, når den har papir rundt seg og kan forveksles med kake. Vafler med grovmel er heller ikke ønskelig, da de ligner på standardvafler. Reaksjon i barnehagen? Beslaglegging, så klart.
Jeg synes det er fint at barnehagen er opptatt av hva vi putter i ungene våre til hverdags. Jeg forer dem også jevnt over på grovaktige brød (les: kneipp, de er livredde for frø) og vanlig pålegg. Nugatti er noe skit, kake er til fest og kjeks er til tur - sånn cirka.
Fanatisk kan man dog ikke være; Sønnen den enbårne har spist (mager-)prim på skiva i alle år - fordi han fram til nå ikke har likt noe annet (og ja, han har fått tilbud om å smake). Jeg kan melde om at han er smekker og fin, og at han hverken har hull i tennene eller mangelsykdommer.
Men utover det vil jeg bare si at jeg er sjefen. Kostholdet er mitt ansvar. Jeg bestemmer om jeg vil sende med barnet mitt kakao på tur hvis det er surt ute. Tur skal være kjekt, og på tur er det godt med varm drikke. Dessverre drikker ikke barnet mitt urtete eller kaffe ennå. Eller karsk.
Og så får det bare være at noen blir misunnelige; min datter har også av og til lyst på yoghurten til naboen ved frokostbordet - eller frukta, for den del. Men det må hun rett og slett bare takle, for livet er urettferdig.
(Og ja, barnehagen har sagt ok. 1-0 til Bergljot, eller egentlig 0-1, siden det var på bortebane).
Middagsrester er også legitim niste - selv grandis fra i går - derimot er muffins komponert på oljer, frø og grovmel forbudt.
Det hjelper ikke at muffinsen (eller køppkeiksen, som det heter nå om dagen) er sunn, når den har papir rundt seg og kan forveksles med kake. Vafler med grovmel er heller ikke ønskelig, da de ligner på standardvafler. Reaksjon i barnehagen? Beslaglegging, så klart.
Jeg synes det er fint at barnehagen er opptatt av hva vi putter i ungene våre til hverdags. Jeg forer dem også jevnt over på grovaktige brød (les: kneipp, de er livredde for frø) og vanlig pålegg. Nugatti er noe skit, kake er til fest og kjeks er til tur - sånn cirka.
Fanatisk kan man dog ikke være; Sønnen den enbårne har spist (mager-)prim på skiva i alle år - fordi han fram til nå ikke har likt noe annet (og ja, han har fått tilbud om å smake). Jeg kan melde om at han er smekker og fin, og at han hverken har hull i tennene eller mangelsykdommer.
Men utover det vil jeg bare si at jeg er sjefen. Kostholdet er mitt ansvar. Jeg bestemmer om jeg vil sende med barnet mitt kakao på tur hvis det er surt ute. Tur skal være kjekt, og på tur er det godt med varm drikke. Dessverre drikker ikke barnet mitt urtete eller kaffe ennå. Eller karsk.
Og så får det bare være at noen blir misunnelige; min datter har også av og til lyst på yoghurten til naboen ved frokostbordet - eller frukta, for den del. Men det må hun rett og slett bare takle, for livet er urettferdig.
(Og ja, barnehagen har sagt ok. 1-0 til Bergljot, eller egentlig 0-1, siden det var på bortebane).
tirsdag 25. september 2012
Ups and downs
+ Har påvist sjokoladeautomaten på jobb, den står så tilforlatelig helt for seg selv i en blindkorridor bak resepsjonen.
- Jafset i meg to plater på null, svisj før jeg merket at jeg var kvalm, og jeg vet det kan komme til å skje igjen.
Dette blir gøy.
- Jafset i meg to plater på null, svisj før jeg merket at jeg var kvalm, og jeg vet det kan komme til å skje igjen.
Dette blir gøy.
Opp og hopp
En ting er å kreke seg opp tidlig om morgenen, jeg er blitt ganske god til det. I dag stemplet jeg inn på jobb kvart på sju. Men hvordan komme seg i seng, se det finner jeg ikke ut av.
Tese: B-menneskets store utfordring er ikke ståoppingen (man har da vekkerklokke), det er leggingen.
Skal bare, skal bare drikke te og smøre nister og brette tøy og tenne stearinlys og klappe katta og fuglene vet hva. Kanskje man durer i vei fordi man vet at om man først kommer seg tidlig i seng, så får man uansett ikke sove.
Ja ja. Man kan jo alltids spille wordfeud med andre døgnville.
Tese: B-menneskets store utfordring er ikke ståoppingen (man har da vekkerklokke), det er leggingen.
Skal bare, skal bare drikke te og smøre nister og brette tøy og tenne stearinlys og klappe katta og fuglene vet hva. Kanskje man durer i vei fordi man vet at om man først kommer seg tidlig i seng, så får man uansett ikke sove.
Ja ja. Man kan jo alltids spille wordfeud med andre døgnville.
mandag 24. september 2012
Om å stå opp fra de døde
Noe av det viktigste ved å være til stede i sosiale medier, er at du holder deg der. Tier du stille for lenge, blir du fort glemt. Du blir fort taus også - for etter en stund vet du nesten ikke om du har noe på hjertet. Riktig rart er det.
Nå vel. Jeg ser at jeg har fått flere følgere post mortem, og det er både hyggelig og ufortjent. Det er til og med noen som har lagt inn "Høyt savnet, dypt elsket"-kommentarer under mitt siste innlegg i fjor (vel, jeg har kanskje skrevet om litt i gjengivelsen her, men det er min blogg, og jeg skriver det jeg vil. He he.)
Siden i fjor har villkatten blitt tam, og den har vokst seg forholdsvis stor. Rasekatten er fortsatt forholdsvis vill, men den biter ikke så ofte som før (kun når den må børste håret, egentlig). Ungene og Gemalen er de samme gamle, bare enda litt gamlere. Og det er for så vidt jeg også. Til og med jobben er den samme - er det rart at det ikke har vært så mye å snakke om?
Enkelthendelser har det vært, som da Blåsbortdagen rammet trampolinen vår sånn at den kvestet to biler (nei, ikke våre). Og så har Bergljot sunget karaoke på litausk (litauisk? litaunesisk) - noe som var meget mer vellykket enn den påfølgende tolkningen av Whitney Houston, for den var virkelig ikke bra.
Jeg jogger fortsatt som besatt, men har anstendighet til ikke å flæsje det på Facebook med offentlig Endomondo-profil (jeg synes egentlig at alle andre bør lære av meg der, for ingen liker å lese om andres trening på Facebook. Så vet dere det.). Jeg har vært på jentetur i Tyrkia, det anbefales alle jenter som synes at det får litt lite oppmerksomhet i hverdagen. (NB! Reis utenfor høysesong, da unngår du utidig konkurranse).
Ellers så har jeg kastet nesten alle de stygge orkideene våre, Gemalen har ryddet i garasjen (uten at jeg egentlig ser noen forskjell), jeg har anskaffet meg Hamsun-biografien til Kolloen, men den er jeg ikke kommet i gang med siden jeg trenger tid på å fordype meg i Anais Nins "Venusdeltaet". Kommer den som tegneserie, blir den forbudt å selge over disk - for å si det sånn.
Og det var vel egentlig det, så dere som fortsatt er der, skjønner nok at dere egentlig ikke har gått glipp av så grusomt mye.
Nå vel. Jeg ser at jeg har fått flere følgere post mortem, og det er både hyggelig og ufortjent. Det er til og med noen som har lagt inn "Høyt savnet, dypt elsket"-kommentarer under mitt siste innlegg i fjor (vel, jeg har kanskje skrevet om litt i gjengivelsen her, men det er min blogg, og jeg skriver det jeg vil. He he.)
Siden i fjor har villkatten blitt tam, og den har vokst seg forholdsvis stor. Rasekatten er fortsatt forholdsvis vill, men den biter ikke så ofte som før (kun når den må børste håret, egentlig). Ungene og Gemalen er de samme gamle, bare enda litt gamlere. Og det er for så vidt jeg også. Til og med jobben er den samme - er det rart at det ikke har vært så mye å snakke om?
Enkelthendelser har det vært, som da Blåsbortdagen rammet trampolinen vår sånn at den kvestet to biler (nei, ikke våre). Og så har Bergljot sunget karaoke på litausk (litauisk? litaunesisk) - noe som var meget mer vellykket enn den påfølgende tolkningen av Whitney Houston, for den var virkelig ikke bra.
Jeg jogger fortsatt som besatt, men har anstendighet til ikke å flæsje det på Facebook med offentlig Endomondo-profil (jeg synes egentlig at alle andre bør lære av meg der, for ingen liker å lese om andres trening på Facebook. Så vet dere det.). Jeg har vært på jentetur i Tyrkia, det anbefales alle jenter som synes at det får litt lite oppmerksomhet i hverdagen. (NB! Reis utenfor høysesong, da unngår du utidig konkurranse).
Ellers så har jeg kastet nesten alle de stygge orkideene våre, Gemalen har ryddet i garasjen (uten at jeg egentlig ser noen forskjell), jeg har anskaffet meg Hamsun-biografien til Kolloen, men den er jeg ikke kommet i gang med siden jeg trenger tid på å fordype meg i Anais Nins "Venusdeltaet". Kommer den som tegneserie, blir den forbudt å selge over disk - for å si det sånn.
Og det var vel egentlig det, så dere som fortsatt er der, skjønner nok at dere egentlig ikke har gått glipp av så grusomt mye.
Som man roper i skogen...
...når begynte blogger å se sånn ut som nå? Dette vet jeg pigede ikke om jeg finner ut av. Er dere der ennå, folkens? Er det tid for å komme i gang igjen?
Vaklende hilsen fra Bergljot
Vaklende hilsen fra Bergljot
Abonner på:
Innlegg (Atom)