mandag 12. april 2010

Kryp og krek


Ja ja, jeg gikk på en smell da jeg uttrykte skepsis mot den nye varan-typen som er påvist (nei, vi snakker ikke om en Volkswagen-modell). Når man er vant til å bli strøket med hårene i sin egen blogg, skvetter man litt når man får refsende kommentarer fra fremmede. Men aller mest er det styrtmorsomt:-)

Jeg er redd varaner. Jeg har aldri sett dem live, men jeg vet at jeg er redd for dem uansett. Jeg er redd for alle dyr som ligner på dinosaurer og krokodiller, alt fra firfirsler og salamandere til iguaner og skilpadder og, kremt kremt, frosker og padder.

Jeg vokste opp midt i et paddehabitat i Ryfylke. På vinteren var det greit, for da lå de og purket i dvale i grøfter og bekker. Men så kom våren! Da kravlet de seg opp og inntok menneskeveier - særlig etter mørkets frembrudd. Jeg var desperat redd for dem, jeg var redd for å trø på dem og jeg var redd de skulle hoppe opp langs anklene mine. Kvekk kvekk! Grøss.

Mange av dem måtte bøte med livet i trafikken (vel, trafikk og trafikk, fru Blom. I snitt var det vel tre biler som passerte huset vårt i timen på kveldstid). Jeg har sett paddeflate padder, for å si det sånn. Nå for tiden er det visst min mors utrettelige kamp mot ugras som er den største faren for paddene - hun salter singelen - og alt som forsøker å krysse tunet omkommer tvert.

Jeg trodde jo at jeg var ferdig med paddeborg og lignende. Men nei. Det viser seg at jeg bor midt i et salamanderhabitat - det bor ei sjelden slekt i en dam hundre meter fra huset mitt. Og tror dere salamanderne (bildet) holder seg rundt dammen sin, enda de er utrydningstruet? Neida! De skal på død og liv labbe rundt i byggefeltet, særlig liker de seg i kjellertrappa til naboen.

Min sønn må ha arvet sine fars gener (Gemalen er ikke redd for skumle dyr, og han er veldig opptatt av bærekraft), for han er tungt inne i redningsarbeidet. Rett som det frakter sjuåringen villfarne salamandere hjem til dammen - i isboks. Jeg lar ham holde på - men til dags dato har jeg ikke kikket på dyrene i boksen.

Jeg tror fobien min er ukurerbar. Men det betyr ikke at jeg ønsker livet av disse krekene - jeg vil bare ikke se dem. Vite om dem. Forholde meg til dem. Og aller minst vil jeg møte på en iguan (sannsynligheten er lav, jeg innrømmer det).

6 kommentarer:

frk. Figenschou sa...

jeg hadde ikke fått med meg du-er-en-idiot-som-vil-at-verden-som-den-er-skal-gå-til-grunne-når-du-ikke-liker-varaner-debatten, den var jo fantastisk! Voi og voi.

ok, bergljot, du er en idiot som ene og alene må ta på deg skylden for reduksjonen av artenes mangfold siden du ikke vil titte i isboksen, der det muligens befinner seg et krypdyr eller noe som kan karakteriseres som en art av noe slag.

(jeg bare følger på)

Madame Mim sa...

Kjære søte snille Bergliot, dersom hvisomatte du har en zolog som leser bloggen din. Kan du spørre ham om (dato og klokkeslett) når paddene starter sin vandring ned mot vannet om våren?
Det kan spare maaaaange paddeliv.

Gafflan sa...

Du är inte ensam om din fobi för ödlor. Paddor klara jag av (ibland) men allt annat som salamandrar, varaner, iguaner och det värsta av allt är ORMAR. Så nu när vi närmar oss sommaren vill jag helst inte tänka på att det kan finnas ormar ute. Ser jag dom inte så finns dom inte helt enkelt.
Kram från en som också har fobi.

Osloskånskan sa...

Jag för min del har stora älgskräcken. Hämskt stora djur, men smakar bra.

Elisabeth, innerst i veien sa...

Går padder i dvale....!?

Bergljot sa...

Ja, de gjør det. Padder og slamandere er amfibier, vettu.