Jeg bor visst med en vaginaviter

Tror dere ikke forsyne meg at Gemalen klemte til med 11 rette på den vaginale IQ-testen fra forrige innlegg. Ikke vet jeg hvor han har hentet kunnskapene sine, vel er han naturfaglærer - men dette er vel tilvalgsstoff???

Nei nå orker jeg ikke flere nederlag i dag, kjenner jeg.

Om vagina og tilhørende herligheter

I dag ser jeg hos OsloSkånskan at det er vaginatesting som gjelder (teoretisk, ikke praktisk), så da kjører Bergljot på med dødsforakt. Her lar vi oss ikke stoppe av at det hele skal foregå på svensk, nei.

Jeg er byrg over resultatet - 9 av 13 riktige! Og det er bra, skal jeg si dere.

Litt selvtilfreds nå.

Selv(hjelps)angivelsen er levert!

Så var selvangivelsen levert. På dette brukervennlige nettstedet Altinn, som fungerer best for dem med en IQ på 120+. For en gangs skyld klarte jeg å finne PIN-kodene mine, selve nøkkelen til Altinns vidunderlige verden.

Jeg har nå bedyret på ære og samvittighet at jeg har sett over alle lønns- og trekkoppgavene mine, og det er for så vidt sant. Jeg har sett over dem jeg klarte å finne.

Den eneste jeg visste jeg måtte endre, var utgifter til SFO. Men fant jeg det vedlegget? Neida. Heldigvis husket jeg beløpet, og etter mye strev fant jeg ut at jeg ikke trenger å sende inn dokumentasjon før de eventuelt ber om det. Dermed har jeg god tid til å skaffe meg en ny bekreftelse.

Skatteetaten har tenkt å tilgodese Gemalen og hans yndige Bergljot med et ikke ubetydelig beløp i år, så jeg sjekket at de besitter det riktige kontonummeret. Det gjør de ikke. Dessverre synes ikke Altinn at det er greit at jeg endrer det, derfor blir det utbetalingskort.

Jeg synes det er kavete med denne selvangivelsen. Jeg har en tendens til å ta litt lett på oppbevaring av lønns- og trekkoppgaver, og ikke er det sånn at jeg akkurat gyver løs før jeg må, heller. Jeg prøver virkelig å bli mer velorganisert - og å slutte med å utsette ting. Men jeg er vel kommet til at denne atferden skyldes en karakterbrist. En uhelbredelig en.

Nå er det bare å vente på dette gjeve utbetalingskortet. I visshet om at store deler av beølpet er øremerket til allerede innkjøpte produkter, som LED-tv og sofa. Fint blir det likevel.

Er du en pyse?

Er du blitt mer pysete etter at du fikk unger?

Her forleden diskuterte vi pyseskap (pyselse? pysethet?) i Koneklubben*. Et av medlemmene uttalte at hun er blitt så hysterisk etter at hun fikk unger. Hun er redd for å dø, sier hun, og mye annet også.

Bergljot er gamlest i Koneklubben, og følgelig er det Bergljot som utøver funksjonen som Klara Klok når vanskelige problemstillinger kommer opp. Ofte tar Bergljot utgangspunkt i evolusjonen:

"Klart vi blir mer forsiktige når vi får unger. Det er et urinstinkt - tilbake i steinalderen, og tidene før der igjen, var det de som tok vare på avkommet sitt som overlevde. Disse genene er brakt videre," uttalte jeg skråsikkert.

Ingen sa imot meg, det tolket jeg som at de anså teorien som plausibel. Jeg tror vi alle syntes det var greit å kjenne på at vi er evolusjonens vinnere.

Jeg liker ikke risiko, ikke i det heletatt. Jeg er alltid for tidlig ute til avtaler, og jeg kjører nesten aldri for fort. Jeg liker å vite hva jeg spiser, iallfall hvis det dreier seg om mat som har vært levende. Egentlig liker jeg ikke å spise mat som har vært levende, men jeg er for karakterløs til å være vegetarianer.

Stort sett betaler jeg regningene når jeg skal - for jeg får panikkangst av purringer og nærdødenopplevelser av inkassokrav. Høyder er skummelt. Stort vanndyp er skummelt. Og skumlest av alt er kombinasjonen av dette - dekk på høy ferje, type englandsbåt! Jeg grøsser bare ved tanken på at mine barn skal oppholde seg på slike steder.

Før, altså før ungene, var jeg ikke pysete. Så hvis evolusjonstesene mine skal holde vann, betyr det at engstelsen ligger latent, men at den først bryter ut når man skifter status fra mø til mor?

Jeg observerer med interesse at dette ikke i samme grad skjer med menn (her er referansen naturlig nok min egen). Han ser ut til å være like fryktløs som han alltid har vært. Sikkert i tråd med evolusjonen, det også. Da våre formødre tuslet rundt i hulen med ungene sine, var forfedrene ute og jaktet mammuter og sabeltigre. Det nyttet ikke å være engstelig av natur da, nei.

Jeg skal uansett aldri mer sitte på kanten av Prekestolen og dingle med beina. Ikke skal jeg kjøre racingsykkel i 200 km/timen på Autobahn heller. Eller kline med folk jeg ikke kjenner. Eller sykle uten hjelm. Faktisk tror jeg at jeg har sluttet med å gå på stilettheler i påvirket tilstand også, men akkurat dette er jeg ikke helt sikker på.

*Koneklubben = forhenværende barselgruppe. De fleste har gått videre til nye babyer og barselgrupper, derfor navnebytte.

Konebil er EU-godkjent!

Nå forstår jeg ingenting. Liten Konebil u/støtdempere seilte gjennom den periodiske kjøretøykontrollen i går - uten en eneste anmerkning! Den er så 100 prosent frisk som den kan bli med sine forutsetninger - og vi slipper unna med en regning på under 500 kroner.

Tydeligvis har den klare likhetstrekk med kona som kjører den. Vi har noen skraper i lakken, og vi er eksteriørmessig ikke så godt vedlikeholdt som vi kunne/burde vært. Vi rommer litt slagg og rot, og ingen bruker penger på noen av oss. Vi er små, men formfullendte (mer og mer, dessverre), og vi knirker i motbakker og over fartsdumper.

Men vi virker! Under alt skrammelet finnes det en habil motor. ingen turtallsmaskin rett nok, men bånndraget er bra under press. Og når vi først er sveivet i gang (hark hark), så går vi lenge.

For øvrig viser det seg at Liten Konebil har støtdempere. Det var bare noen pakninger som måtte smøres. Så nå knirker den ikke så mye som før heller. Lurer på om jeg også knirker mindre nå som Liten Konebil er overhalt?

Det jeg iallfall skal sørge for, er at vedlikeholdsbudsjettet til Liten Konebil skal overføres til meg. Jeg er nemlig ikke EU-godkjent ennå.

Sanksjoner?

Som tidligere omtalt har Gemalen begynt å rydde i garasjen. I den forbindelse opprettet han et depot i innkjørselen vår, også dette grundig utredet, drøftet og kommentert i fjasebloggen.

Depotet er meldt inn til Myndighetene - meg - som midlertidig. Men det ser ikke ut til at den ansvarlige - Gemalen - har nært forestående planer om å fjerne objektene.

Nesten tre uker er gått siden et knippe vinterkrukker, en skiboks, to stk. plaskebasseng (hvorav ett frognerbad), en parasollfot og ett akebrett ble dandert utenfor inngangsdøra vår, og Myndighetene - fortsatt meg - vurderer sanksjoner.

Lysistrata ville nok ha gått til pulestreik per omgående. Hun ledet jo kvinneopprøret i Aten under den peloponnesiske krig, da damene ville ha slutt på ufreden. Jeg er ikke helt der ennå - men avviser ikke at denne strategien kan bli aktuell i neste omgang, hvis ikke annet fører fram.

Akkurat nå heller jeg til å innføre dagmulkt:

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi:

Dagmulkt (juridisk) er et bestemt kronebeløp som en leverandør må betale for hver dag ytelsen er levert for sent. Også ordene dagbot og døgnmulkt blir brukt i dagligspråket.

100 kroner dagen tror jeg må være et passende beløp. Hvis Gemalen kan dokumentere dårlig cashflow, kan dagmulkten for eksempel omgjøres til innsats i heimen. Vaske bad eller legge unger, for eksempel.

Eller kanskje jeg rett og slett skal legge ut et bilde av skrothaugen hans i bloggen? Sammen med et bilde av ham? Gemalen oppi skrothaugen? I disse Web 2.0-tider kunne jeg sikkert latt leserne mine bestemme avstraffelse, altså stemme over alternativene

a) pulestreik
b) dagmulkt
c) gapestokk i blogg

Men det får bli i neste omgang. La oss si hvis jeg fortsatt har deponi i innkjørselen om 14 dager?

Hverdagsepos fra siste døgn

Det glipper for de hellige også, som min mor pleier å si. I dag glapp det for den utvidede kjernefamilien i Hålandsmarken, eller rettere sagt, glippingen begynte vel i går. Det var da Mor glemte mobil på jobb.

I går skulle Far jobbe lenge, og Mor skulle samle inn alle ungene på SFO og barnehage. Som konsekvens av dette, disponerte Mor Stor Bil, mens far hikket avgårde i Liten Konebil u/støtdempere.

Et sted mellom SFO og barnehage blir det klart for Mor at Far også sitter på Mors husnøkkel, da denne henger på nøkkelknippet til Liten Konebil u/støtdempere. Mor har som nevnt glemt mobil på jobb, og må ringe fra Far fra barnehage. Utrolig nok viser det seg at Far har lagt ut nøkkel til Mor, noe som nær sagt vipper Mor av pinnen. Hvilken omtenksom Far!

Mor får Barn inn, sørger for å få foret dem og stapper Småpikene inn i Stor Bil. Juhu! Nå er det tid for turn! Vilikke forsvinner inn med de andre tyllpikene, Mor forsvinner ut med Vilhellerikke. Etter tre kvarter er både Mor og Småpikene utmattede, eller mest Mor. Mors yngste datter besitter mer energi enn hun og Mor strengt tatt trenger.

Vel hjemme viser det seg at også Far er hjemme. Han lager Blomkålsuppe fra scratch, hvilken mann! Men så viser det seg at noen (Far antyder at det trolig er Mor) har puttet noen fiskebuljongterninger i esken til kjøttbuljongen. Ergo blir det en slags Fiskeblomkålsuppe. Far sturer, men Mor synes det er oppløftende at Familien har gjort unna ukens fiskemåltid.

Etter Fiskeblomkålsuppen, begynner leggestyret. Eller rettere sagt, Utmattede foreldre sovner på sofaen mens Barn ser på barne-tv. Og SÅ begynner leggestyret. Hva dette innebærer er utførlig skildret i en tidligere blogpost, så spesielt interesserte får lese her.

Omsider sover Barn, og Far tar fatt på leksene. Mor knatter på pc, som Mor vanligvis gjør i etterkant av leggestyret. Far ser opp på Mor og spør om det finnes brød i huset? Se det vet ikke Mor, og panikken brer seg over villaen når det viser seg at huset er tomt for brød.

Å nei og nei, nå må noen kjøre ut av provinsen og bort til Kiwi for å handle. Verken Far eller Mor melder seg, så det ender med at Mor baker scones (hørte dere? Hadde jeg hatt det flotte husmorpoengsystemet til Elisabeth nå, så hadde jeg minst fått ett poeng. Eller to.)

Mor og Far spiser scones til kvelds. Mor får vondt i magen, og går til sengs. Far gjør fortsatt lekser. Mor sovner, våkner så vidt når Far går til sengs. Mor minner om at Far må sette alarm på mobil. Mors mobil ligger jo på jobb, som dere husker. I løpet av natten får Mor og Far (mest Mor) besøk av Vilhellerikke, ellers lite drama.

Mor våkner med et rykk - det er noe som ikke stemmer. Jo, det er litt for lyst ute! Mor vekker Far og spør hva klokken er? Far romsterer rundt og kan ikke finne mobil. Til slutt finner han den under senga. 7.15!!! FORSOVELSE! Mor skulle vært oppe for en time siden, og nå starter kriseberedskapen i heimen. De vanlige greiene utføres på entredjedel av vanlig tid, og oppi dette kommer naboens Sønn som skal ta følge med Sønnen, den enbårne, til skolen.

Far tar hånd om transport av Småpikene, Mor kjører Sønnene, egen og naboens, til skolen i Liten Konebil u/støtdempere. Naboens sønn konstaterer at han aldri har sittet inni en så liten bil. Og hvorfor lager den så rare lyder når den fliser over fartsdumpene?

Sønnen, den enbårne, minner om at de skal ha forestilling på skolen og at Mor må!!! komme. Forestillingen begynner klokken 09.30, så det kan jo ikke Mor. Mor kjenner på at hun er en dårlig Mor. Kostas skal utføre vers, og Mor skal ikke være til stede. Verset lyder som følger: Ida tegner og har mange kosedyr, og hun har klappet mange kyr. Mor og Kostas har øvd og øvd. Nå kan iallfall Mor det utenat.

Mor kommer en halv time for seint på jobb, hun har ikke spist frokost og hun har ikke fått kaffe. Likevel tenker hun dype tanker om at alt henger sammen med alt, og at mye kunne vært unngått om Mor ikke hadde glemt mobil på jobb.

Dystert gjensyn med Laphroig

Fredag hadde vi besøk. Besøket hadde med seg belgisk sjokolade (til meg), en stram ost som skal spises til whisky og whisky som altså skal drikkes til stram ost. So far, so good.

Men så kom flaska på bordet - og til min forferdelse viste det seg å være en Laphroig.

Jeg har låke erfaringer med akkurat denne. Jeg fikk en flaske i bytte mot en burk hjemmelaget vin en gang i studietiden, rundt 1993. Whiskyens opprinnelige mor maktet ikke å drikke den.

Det gjorde jeg, men det skulle jeg aldri ha gjort, skulle det vise seg. Sjelden har jeg vært så medtatt som jeg var etter å konsumert dette terpentinlignende produktet fra ei øde øy utenfor vestkysten av Skotland.

Siden jeg øver meg på å gjenutvide horisonten, tok jeg meg en sup av varen. Og det smakte like jævlig som forrige gang, faktisk. Heldigvis er jeg blitt så moden siden 1993 at jeg ikke drikker ting jeg ikke liker.

Det har da gått framover på noen ganske få områder.

Leggetid. Grrrrrr.

I skrivende stund har jeg brukt nesten to timer på å få mine tre arvinger i seng. Mer presist, jeg har for så vidt fått dem i seng, utfordringen er å få dem til å forbli der. I dette øyeblikk er suksessraten 33,3 prosent, kun storebror har kastet inn håndkleet. De to småtuppene er irriterende seige.

Jeg er ganske dritsur nå. Og jeg er ikke mottakelig for andres jubelhistorier om unger som lukker øynene før de kræsjer hodet i puta før klokken 19 blank, og om attpåtil må vekkes på morgenen. Her i huset har vi stort sett hekkan hver eneste kveld.

I kveld er Gemalen borte, så jeg må gjete flokken selv. Grrrr. Jeg er som ei olm, gammel border collie-tispe der jeg sitter i gangen utenfor soverommene deres for å se til at de ikke a) oppsøker hverandre, b) ikke kaster seg hen i vilter lek på barnerommene, c) ikke spiller DS eller d) ikke gauler og galdrer hverandre opp fra de respektive cellene.

I motsetning til Gemalen, kjører jeg nulltolranselinja, og alle forsøk på å gnage seg ut av cellene blir slått hardt ned på. Jeg både gneldrer og truer, og ikke søren om de to store skal få dele seng (og underholde hverandre og meg til midnatt). Minsta får heller ikke lese Ole Brumm-bok med plingelyd på senga.

Det tisses, det drikkes vann, det plinger i konfiskerte DS-er og taklys slås på. Krapylene krever klem, dør på gløtt, mer sang og svar på intrikate spørsmål - "mamma, hvor slutter egentlig himmelen?"

Men jeg vet at den staeste vinner til slutt, og at det garantert vil være meg. Selv om de er foruroligende sta de andre også.

Programkonsept

På TV Norge går for tiden serien Unge mødre, et gripende hverdagsepos fra virkeligheten. Her blir vi dratt inn i livene til en gjeng tenåringsmødre, og man kan vel si at de "gir av hele seg selv," som det heter.

Men hvorfor er det ingen som lager tv om Gamle mødre? Det er jo det som er standarden nå om dagen. Jeg stiller gjerne opp og deler mine erfaringer som antikk småbarnsmor med rullator, hårnett og pensjonssparing. Jeg kan snakke i timevis om ullundertøy og om hvorfor det er farlig å hoppe på trampoline før man er myndig.

Sex har jeg lite å skrive hjem om, for gamliser har jo ikke det, men til gjengjeld er jeg en jævel på samliv og kommunikasjon. Både på god og dårlig kommunikasjon, om sant skal sies.

Gamle mødre som meg har alt av teknisk utstyr, og vi kjøper bare kvalitet. Vi abonnerer på Foreldre & barn, og vi bruker forbrukertestene der som kompass når vi skal ut og shoppe alt fra reisesenger til bæremeiser. Hvis ungene våre observeres på selvstyr, er det kun fordi vi er for treige og revmatiske til å holde følge med dem.

Gamle mødre er tro mot teoriene til Jesper Juul, og vi grøsser av metodene til Anna Wahlgren. Ungene våre har gått på babysang, babysvømming og babymassasje, og de er så stimulerte at de aldri kommer til å lære å aktivisere seg selv.

Jeg innbiller meg at gamle mødre jevnt over er trøttere enn unge mødre, biologisk sett skulle vi jo vært ferdige med småbarnspeset når vi er over førti. Egentlig skulle vi har hvilt på laurbærene, realisert oss selv og studert kunsthistorie nå. Vi skulle ha reist, drukket dyr vin og vært nesten gjeldfrie.

Hvis ungene mine blir boende hjemme så lenge som unger nå til dags pleier å bo hjemme, har jeg dem i huset til jeg går av med pensjon. Jeg innrømmer glatt at det føles litt overveldende og at jeg blir litt svett. Jeg vet jo ikke om Gemalen og jeg er klare for kunsthistorie, reising og dyr vin om 15-20 år.

Når jeg tenker meg om, så er det visst laget et tv-program om steingamle mødre. Når jeg er trøtt og lei av arvingene mine, er det en trøst at noen må være trøttere og leiere enn meg...

Sjekk ut denne, folkens!

Høh? Plandag?

Rrrring rrrring! Det er Gemalen. Jeg hører barneskvalder i bakgrunnen.

Gemalen: "Hei, lille due (vel, kanskje ikke akkurat det), vi (mener han MEG?) har visst glemt noe i dag."

Bergljot: "Åh? (Tenke, tenke, det er jeg som er ansvarlig for husking hjemme hos oss, har jeg GLEMT noe?)

Gemalen: "Det er PLANDAG i barnehagen i dag."

Bergljot: (Svarte! Den har jeg aldri hørt om. Hvor har de gitt beskjed om det?)"Men de hadde jo plandag rett etter påske, har de virkelig plandag nå igjen?"

Gemalen: "Jaaaa. Tydeligvis... jentene kan være med meg en stund, men så skal jeg sitte eksamensvakt. Og jeg har møte klokken 14, så du må komme hjem til 11."

Bergljot: (Forhåpningsfullt) Var det noen andre som også hadde blingsa på plandagen?"

Gemalen: "Ja, det sto en annen mor der også med en unge og rista i den stengte døra."

Det var da en lettelse at det ikke bare var oss. Selv om jeg synes at gemalen kunne ha spart seg oppringningen til pedlederen for å virkelig SJEKKE at det var stengt. Han kunne og burde ha holdt bommerten vår for seg selv, for imaget sin del.

Når det er sagt - nå legger jeg i vei for å utøve kvalitetstid, med mine to små piker. Og faktisk kjenner jeg at jeg gleder meg;-)

Nei men Tora da!

Det er en ting at du har bonglet med den kommende svenske prinsessegemalen - alle kan gå på en smell. Men at du etterpå føler behov for å betro deg til Se & Hør - det fatter jeg bare ikke.

Trodde du at journaslisten ikke ville si det til noen? Eller synes du at det er helt greit at alle vi som ikke kjenner deg nå kjenner deg som hun som lå med Jonas? Ser du hvilket spetakkel du har stelt i stand i Sverige?

Du er jo på en måte blitt historisk, selv om vi ennå ikke vet hvordan denne historien vil ende. Liten frue kan tydligvis velte stort lass - eller i det minste få det til å vakle.

Tora, du har avspora. Hvis jeg var deg, ville jeg ha gått i dekning bak en busk i Meråker i en periode til de verste bølgene har lagt seg. Om et halvt års tid får du sikkert jobb som vertinne eller værdame eller noe i TV Norge eller FEM.

Men det skal vel noe til at du blir kongereporter.

Spørsmål, og ansvarsfraskrivelse

"Mamma? Hvorfor har guttene og jentene forskjellig tiss, og hvorfor har jeg så mange kjoler, og hvorfor vokser guttene mer enn jentene?" spør Vilikke.

Det er sengetid, og jeg er i grunnen klar for å bli ferdig med hele leggeritualet.

"Vet ikke," svarer jeg daft. "Du får spørre pappa, han er lærer, vet du."

For en dårlig mor jeg er.

Garasjerensking, og tjuver WANTED!

Gemalen har i det siste vist interesse og endog initiativ til å ta fatt på garasjerotet (der blant annet kanoen bor, vet dere). Jeg stiller meg oppmuntrende til dette, det skal i sannhetens navn bli fint å få plass til i det minste en av bilene.

I denne prosessen har Gemalen vært på IKEA og Biltema for å handle seg reolsystem til å smekke opp på garasjeveggen der det ifølge hustegningene skal være boder. Han har også begynt å sette ting opp i disse hyllene. Riktig lovende, er det.

I kjølvannet av ryddekrampen kom trampolinen ut fra vinterhiet sitt. Den er nå opprigget på terrassen, og det er nabolagets unger også. Har man trampoline, har man aldri unger uten venner. (Inntill de knekker beinet, kanskje, da blir vi vel uvenner med foreldrene siden det visst er vårt ansvar).

Gemalen har også opprettet et lite depot i innkjørselen. Jeg håper det er midlertidig, selv om det er nesten to uker siden han anla fyllinga. Der ligger det forskjellig - blant annet akebrett, skiboks og et overdimensjonert plaskebasseng, populært kalt Frognerbadet. Terrassekrukkene lufter han også.

Etter at jeg minnet ham på at vi bor i et byggefelt nå, og at tjuverier forkommer, havnet pulken inn i garasjen igjen. Det andre er tydeligvis så lite attraktivt at ingen gidder å knabbe det. Det er i grunnen synd, for meg kunne de bare tatt hele rukla, kanskje med unntak av skiboksen.

Særlig vil jeg gjerne bli kvitt Frognerbadet. Vi har ikke plass til det, halve terrassen består jo alt av trampoline, og resten av tomta er anleggsområde. Jeg fikk sammebrudd da gemalen i sin tid kom drassende med F-badet. Det var 30 grader i skyggen, jeg var høygravid og han fikk oppdraget med å skaffe et lite basseng til våre da to små (på to og fire).

Jeg så for meg noe lite, håndterbart og søtt. Bassenget vårt er ingen av delene, det har høye vegger og en diameter på sikkert minst fire meter, minst. Og det har renseanlegg. Ikke akkurat noe for småunger, og slett ikke noe man setter opp i et byggefelt fullt av andres småunger.

Må man sette opp plakat og invitere tjuver nå for tiden?

"Fullt funksjonelt basseng ligger klart til avhenting i xxxveien 2. Ekstrautstyret lagt ved. Kan hentes i nattens mulm og mørke når huseier sover. Ta gjerne krukkene også."

Tourettes syndrom?

Monolog 1: "Pappa! Kostas har... Kostas.... bæsj!"

Monolog 2: "En... to... tre... bæsj!...fire...bæsj!!!"

Monolog 3: "Bæ, bæ lille... bæsj! har du noe...bæsj!

...og sånn går no dagan'. Min yngste datter deler sine tanker rundt hovedsakelig bæsj, men også tiss, fis og rumpe. Noen ganger setter hun ordene sammen (fremmelig unge!) til bæsjerumpe eller fisebæsj.

"Nei og nei, hva er det du sier," sier jeg, tilgjort strengt. Det synes hun naturligvis er hylende morsomt.

Jeg antar at hun bare er en snartur innom den anale fasen, og at hun ikke har tourettes. Til nå har vi iallfall ikke lagt merke til andre tics.

Pay it forward

Okei, vi får se om dette har noe for seg. Pay it forward, heter det, og prinsippet er kanskje litt sånn pyramide eller kjedebrev. Men ingen blir rike av dette - og ingen trues med evig fortapelse om de ikke slenger seg på. Invitasjonen fant jeg hos Elisabeth innerst i veien.

Innen 365 dager vil jeg altså motta en gave fra Elisabeth i posten. Det blir stas! Regner med det er noe hun har laget selv, kanskje en aldri så liten makrame? Eller noe lekkert i perlestrikk?

Så skal jeg invitere tre lesere til å være med på dette. De tre første som kommenterer dette innlegget vil altså motta en gave fra meg innen et år. Kravet er at disse tre må lage et tilsvarende innlegg og invitere tre bloggvenner igjen.

Vil du være med, så meld deg på! Send meg samtidig en epost med navn og adresse slik at pakka finner fram til deg. Hvem vet, kanskje jeg smeller til med sesongens heklebrikke?

Og folkens - vær så snill og vis interesse her. Hvis ikke kommer jeg til å framstå som Viggo Venneløs.

Bergljot

Premie! Og (intime!) betroelser...

Så snill du er, Pia, som gir meg award! Jeg klistrer den inn i skryterekka i høyre marg - og gyver løs på forpliktelsene pokkalen medfører. I dette tilfellet skal jeg åpenbare sju til nå for de fleste ukjente sannheter om meg selv.

Jeg elsker jo å utlevere meg selv og ikke minst andre som står meg nær, så det krever litt tankevirksomhet å komme opp med noe juicy som ikke alt er brettet ut i det vide og brede. Så dette blir muligens litt daft - men la gå:

1. Jeg er odelsjente. Jeg befinner meg øverst i arverekka til et gods beliggende på det ytterste landet, temmelig langt fra folk flest. Der bor det for tiden bare sauer, bortsett fra opphavet mitt, da.

2. Jeg har vært cheerleader - for bryting (å nei og nei så pinlig!). Det var i det herrens år 1987, jeg var utvekslingsstudent i USA - og veldig interessert i en av bryterne. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg hoppet av etter fem uker. Både bryteren og cheerleadingen.

3. Jeg er VELDIG glad i min mann, men hadde jeg blitt antastet av George (Clooney), og hadde George hatt stemme som Sivert (Høyem), hadde jeg trolig ikke kjempet så hardt i mot som jeg kunne/burde (dette er Gemalen orientert om, men han vil ha meg likevel.)

4. Jeg er offisiell Wisconsin State Champion (en slags delstatsmester) i terrengløp for lag. Dette liker jeg godt å snakke om - men det jeg aldri har snakket om, er at jeg aldri løp. For jeg var reserve! Men medalje fikk jeg, og i historiebøkene vil jeg tro at jeg står (?). Dette skjedde i november 1987.

5. Det var jordskjelv da Gemalen og jeg giftet oss! Ikke på Filippinene, men i Sør-Norge, og jordskjelvet var det kraftigste som var registrert på mer enn 40 år eller noe. Hele kirken ristet under vielsen, og i ettertid har vi lurt litt på om noe der oppe (eller i verste fall der nede) hadde motforestillinger mot alliansen.

6. Jeg har klina med broren til en som har OL-gull. Men dette har jeg ikke fortalt hjemme, så jeg kan dessverre ikke varte opp med en mer detaljert redegjørelse. (Selv om det skjedde tilbake i Antikken).

7. Jeg er en jævel til å hekle! Dette bekjenner jeg i et håp om å bli tilgodesett med husmorpoeng, da jeg har forholdsvis få av dem. Men altså, jeg har begått gardinkapper med både staver og picoter, løpere og alt mulig. For ordens skyld (og dette er viktig!): Det finnes ikke ei heklebrikke i mitt hjem! Alt doneres til trengende.

Sånn. Nå føler jeg meg helt tom, for nå har jeg visst ingen hemmeligheter lenger. Jeg vet at det er meningen at jeg skal gi denne vandrepokalen videre, og her kommer jeg i pelementer. Men jeg vil løfte fram fem geniale bloggere:

Gafflan - for at du får meg i godt humør

OsloSkånskan - fordi du har utrolig rå humor

Frk. Figenschou - fordi du skildrer et univers lysår fra mitt - og fordi du er rasende morsom! Jeg venter på flere innlegg om skolekorpskarrieren din.

MammaMy - et ferskt, men velkomment bekjentskap. Jeg innbiller meg at du og jeg på en måte kommer fra samme distrikt, på grunn av måten du skriver på, men jeg vet jo ikke:-)

Paaskeharen - du er jo litt sånn mefistorocker, og det betyr sikkert at du ikke tar imot slike påskjønnelser som dette. Men jeg vil likevel si at jeg ler meg fillete av observasjonene i bloggen din. Stau pau!

Og til de av dere som ikke er like hylende ivrige etter selveksponering som jeg er - drit i forpliktelsene som er knyttet til pokkkalen og hvil på laurbærene i visshet om at noen digger bloggene deres!

Diagnose

Jeg hostet noe avsindig da jeg gikk gravid med nummer en. Dag og natt hostet jeg, i mange måneder, på det verste til jeg kastet opp. Legen testet meg for alt mulig rart, for chlamydia-lungebetennelse, bronkitt og infeksjoner av det ene og det andre slaget.

OG for allergi, skulle det vise seg. Jeg holdt på å daue da brevet fra legen kom, der sto det at jeg var allergisk, og ikke bare litt heller. Hadde det vært peanøtter eller skalldyr, hadde det vært greit, men hos meg var det utslag på katt, hund og timotei (bildet).

Problemet med det resultatet var at jeg var i besittelse av både katt (1 stk.), hund (2 stk.) og timotei (en diger plen). Og jeg var ikke innstilt på å kvitte meg med noen av delene. Det gjorde jeg da heller ikke, i stedet hostet jeg i vei og gomlet antihistaminer som jeg fikk på blå resept.

Og så bløffet jeg for doktoren angående dyreparken min; "Nehei, klart jeg ikke har dyr lenger! Kan jo ikke det når jeg er så plaaaaaget," sa jeg. Og snufset litt over hvor vondt det hadde vært for meg å måtte omplassere dem.

Nå er det gått mer enn sju år siden jeg fikk diagnose, og dyr har jeg hatt inntil nylig (pusen min sovnet stille inn før jul, 14,5 år gammel). Hostingen har fulgt graviditetene, ellers merker jeg stort sett bare at det klør i nesa og i øynene når jeg, mot bedre vitende, har dyttet fjeset nedi pelsen på pus.

Åååå, jeg har så lyst på en pus! Aller helst en Maine Coon, men jeg kan også ta til meg den hjemløse stakkaren som vandrer rundt her i feltet. Huset mangler noe når det ikke er katt her. Men gemalen sier nei, jeg får ikke noen ting, ikke en liten beibi en gang. Det er ikke greit, nei.

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde latt dem teste meg. For hadde jeg ikke visst om at jeg var kronisk syk, så hadde jo ikke dette vært noe problem. Jeg hadde kanskje klødd, men så lenge kløen ikke har noe navn eller begrunnelse, er det ikke verre enn at man bare nyser og klør seg litt. Og så kan man skaffe seg så mange katter man bare lyster.

Og hunder og timotei, også.

Fars kano. Mors dårlige samvittighet.

Dette er en lei liten historie fra langt tilbake i fortiden. Men den ser ut til å vedvare, for bevismaterialet har tatt bolig i garasjen vår. Til evig tid, kan det se ut som.

Da gemalen og jeg var nyforelskede og nysammenflyttede (parallell prosess), havnet førstnevnte på sykehus med prolaps i ryggen. Det var høst, det var 1999 og vi kjørte Caravelle. På taket på denne Caravellen var det surret fast en kano (den så ut omtrent som den på bildet her). Ikke hvilken som helst kano, neida, gemalens håndlagede, hjemmesnekrede kano i tre, kjærlig trukket med lerret.

På grunn prolapsen ble kanoen værende der på taket, til en stormfull dag jeg skulle på jobb. Jeg visste undergangen før parkeringshuset ved jobben var lav, så jeg kjørte en lang omvei for å unngå den. Det jeg ikke tenkte på, var at parkeringshuset også var altfor lavt til å ta imot en Caravelle toppet med kano.

Bergljot ga gass opp bakken, vrooom! Brått kom et knak, og så et brak, og så var plutselig hele ekvipasjen kilt fast et sted mellom første og andre etage i parkeringshuset. Noe rystet satte jeg bilen i revers, og da ble kanoen skrelt av taket.

Skadene var omfattende, både på bil og kano. Jeg var medtatt jeg også, det var ikke så festlig å måtte varsle Gemalen i sykesenga om mine gjerninger. Tross alt var denne kanoen det gjeveste han hadde. "Det er i orden. Det er bare en ting," pep han da jeg ringte, hulkende.

Jeg synes han tok det pent - for jeg visste jo ikke at han hadde pønsket ut en grusom hevn. Siden høsten 1999 har han nenmlig sørget for at den kvestede kanoen alltid befinner seg et sted hvor jeg kan se den og bli minnet om hva jeg har gjort mot Ham.

Først lå den på låven. Så flyttet vi, og den havnet i garasjen. Vi flyttet en gang til, og den havnet på verandaen. Nå ligger den atter i garasjen, på stedet der det burde ha vært plass til en bil.

"Kan den ikke fikses?" spurte jeg i 1999. "Mjoooo, kanskje. Jeg vet virkelig ikke," svarte han. Fortsatt har han ikke tatt et eneste grep for å gjøre kanoen levende igjen, den bare ligger der på lit de parade. Sist vi flyttet, foreslo jeg at vi kunne hugge den opp til opptenningsved, siden den tydeligvis aldri skal flyte på floden igjen. Det ble avslått, olmt.

Sankthansbålet har vært foreslått, det samme har finn.no (det finnes sikkert noen raringer der ute som kunne restaurert den). Men nei. Kanoen skal visst bare ligge der og peke nese til meg. Jeg trøster meg med at det var bra jeg drepte den i 1999, da vi var in løv. Hadde det skjedd nå, tror jeg faktisk at jeg hadde blitt dumpet.

Det gikk jo bra jo! Så rart...

Pinadø. Leiligheten ble utleid på nullkommasvisj, og leieboerne flytter inn alt i neste uke. Dette gikk ganske smertefritt! De la til og med fram referanser - uoppfordret.

Spørs om vi gidder å bruker krefter på kontraktsbruddpolakkene. Ikke annet enn litt voodoo, iallfall, sånn at de føler litt ubehag i nederst i magen i forhold til stuntet sitt. Litt vondt skal de ha, synes jeg.

Utrolig festlig... not

Vel vel. I går skulle vi få nye leieboere. Vi har skrevet kontrakt, leiligheten er vasket ned og alles war in Ordnung.

Til det tikker inn en SMS i går kveld: "Sorry, we can't rent the appartment. My husband lost his job, and it is too expensive".

Oppsigelsestiden er tre måneder - men det har de ikke tenkt å betale, sier de, for de har jo ikke penger. Og her sitter vi og må forberede torpedovirksomhet og inndriving - noe som er både frustrerende, tidkrevende og muligens også nyttesløst.

Hadde jeg vært overbevist om at fyren virkelig har mistet jobben, hadde jeg muligens klart å utøve litt empati. Kyniker-Bergljot tror ikke på dem. Hun regner også med at de blir veldig utilgjengelige framover, og at de rømmer landet hvis vi presser på her.

Dumt, når de i prinsipper er ansvarlige for tre måneders husleie + litt til - tilsvarende vel 30.000 kroner.

Dette skal bli festlig, kjenner jeg;-/

Tillegg:
Og det er ikke det at jeg er aldri så lite sekptisk når det kommer noen som snakker gebrokkent engelsk (polakker?) for å se på leiligheten snart. Men jeg lar tvilen komme dem til gode, inntil videre.

I en ideell verden...

...hadde alle guttebukser (str. 104-134(?)) vært grønskegrønne eller kamuflasjemønstrede.

De hadde hatt utvendig og innvendig forsterkning på knærene og i røven, slik at mødre u/symaskin slapp å kaste/legge bort/lage shorts av benklærne etter tre gangers bruk.

Buksene hadde hatt strikk nede ved anklene. Da hadde de kunnet henge lavt på skinkene uten at Sønnene hadde klart å trampe buksebeina i stykker.

Alle benklær for denne målgruppen burde ha strikk i livet, siden brukerne ikke har tid til å fomle med knapper og hemper og glidelåser. Det er også greit å ikke legge til rette for tissing gjennom frontalåpning/glidelåsområde under knapp/hempe. Små gutter tisser ikke alltid i den retningen eller i den utstrekningen de tror.

Hadde jeg ikke gitt bort Pfaff-en min til bonusbarnet (og trolig ekskona vår), skulle jeg pigede ha sydd ei slik bukse selv. En prototype, iallfall.

Aldrende mødre og påkledning

Jo da. Det skal liksom være vår, og sånn ser det ut ute også (iallfall til denne vulkanskyen fra Island kommer nærmere), men jeg blir aldri klok på temperaturene. Frost på natta, bikkjekaldt på morgenen og varmt midt på dagen - og så avtar det igjen.

Som påkledningssjef i heimen byr dette på utfordringer. Gemalen klarer seg i hovedsak selv, men de tre små griser får bistand - både i valg av antrekk og i påføring. De kan kle på seg - men de somler gruelig, og vi har små tidsmarginer med lite rom for avvik. På dette området inviterer ikke akkurat mor til demokratisk samhandling heller ("nei! du SKAL ha på deg de klærne jeg har funnet fram. IKKE tyllkjole").

Jeg er jo en aldrende småbarnsmor, det betyr at jeg heller trer på dem for mye klær enn for lite. Og Gud bedre, ull underst! Det er bedre at de dauer av varme enn at de fryser i hjel, er mitt mantra. Og så vet jeg at min sønn, den enbårne, uansett ikke gidder å dra opp glidelåsen i ytterjakka, hvis han i det heletatt gidder å ta på seg ytterjakke, så da er det greit å vite at jeg iallfall har lagt et godt grunnlag innerst.

Jeg har tenkt å iføre dem ull til sånn cirka mai (ja, jeg forholder meg til kalenderen, ikke til de faktiske temperaturene). Eller iallfall til de kommer hjem med svetteutslett på ryggen. Min sønn måtte også inntil nylig gå med overtrekksbukse (trekk på lårene er farlig), men han fikk amnesti siden han ble ertet og etter sigende var "den eneste på hele skolen som måtte ha på seg boblebukse".

Helt firkantet er jeg tross alt ikke.

Pludring om pupper og pottetrening

Pingu Vilhellerikke (2,5) skal begynne i "stor avdeling" i barnehagen til høsten. Dette faktum er en sterk driver i forhold til ENDELIG å avvikle ammingen (kremt kremt), noe Vilhellerikke og jeg har strevd med i ett års tid. (Helt sant. Jeg proklamerte høylytt at vi drev på med avvenning, i denne bloggen).

Jeg er nok mer interessert i å venne oss av enn hun er. Vilhellerikke ser ikke problemet - hallo, selv om hun har jeksler og hår, snakker og veier 16 kilo, kan hun da vel få pupp? Og det gjør vel ingenting om hun tafser nedi kløfta (u-dalen) for å få seg en sup, med 40 tilskuere? Nehei.

Men det går jo ikke an å amme en unge som går på stor avdeling i barnehagen, selv om hun i rettferdighetens navn kommer til å være en av de yngste der. Vi får strupe puppene og sette dem inn med Dijon-sennep, jeg har hørt at det skal virke preventivt. Iallfall på velvoksne babyer.

Og så har vi visst en jobb å gjøre med pottetreningen også innen august. Iallfall er det fint om vi i det minste klarer å lure henne til å prøvesitte potta - eller den lille doringen. Per i dag blånekter hun. Mulig eneste utvei er å teipe henne fast til toiletten eller potta - med sølvteip. Eller feste henne med Karlsons lim?

Vel vel, det var mange store tanker om viktige avgjørelser og milepæler på morgenkvisten. Nå skal jeg helle i meg en espresso, legge håret og gå meg en tur i det fine været. Hjemmekontor (eller var det gjemmekontor) er en strålende oppfinnelse.

F-ordet

"Maaaammmmmaaaa!!! Vilikke sa f-ordet! To ganger!"

Kostas gauler fra andre etasje, jeg hører at han er dypt rystet.

"F-ordet? Hvilket f-ord?" spør jeg. (Er det føkk eller faen? Eller ganske enkelt filleren? Fader?)

Jeg har tatt meg opp til mine små håpefulle for å få en redegjørelse.

"Hun sa f-ordet med fy foran. Fy fa...," fortsetter Kostas triumferende.

Vilikke studerer meg med oppsperrede øyne og sammensnurpet munn, hun har ikke tenkt å gi ved dørene.

"Hva sa du for noe, Vilikke?" sier jeg mildt, men bestemt. Jeg føler jo at jeg må slå ned på stygg ordbruk, selv om jeg jo ikke er veldig slått ut.

"Jeg sa det IKKE! Kostas lyver!" roper min mellomste.

Selv om jeg ikke fester lit til forklaringen hennes, nøyer jeg meg med å minne henne om at hun får ta seg en tur ut for seg selv om hun har behov for å si noe stygt. For hjemme hos oss snakker vi ikke slik. (Iallfall ikke før vi blir over 40 og har en riktig god grunn).

Jeg kan ikke huske å ha hørt så mye bannskap da jeg var liten. For eksempel husker jeg godt hvor sjokkert jeg ble da min far sa f-ordet (ikke føkk) da han beiset ikea-hylla i stua og kom i skade for å velte grønn beis utover gulvet.

Selv slo jeg til med "fader vår, hvor var du i går, bak en haug og pulte en sau" i en alder av fem - den dro jeg for mor og mormor. Det ble dask på nebbet, gitt. Og utvisning. Enda mor er trønder og på papiret burde tåle slikt.

Resultatet ble at jeg voktet meg vel for å si noe upassende - og lille Påskeharen, som da var fire, dunket i meg hver gang jeg sa noe han ikke helt forsto: "Nei, Bergljot, ikke si det! Kanskje det er stygt!!!"

Ønsker alle en glitrende tirsdag - med eller uten f-ord. Eller puling, for den del.

Kryp og krek

Ja ja, jeg gikk på en smell da jeg uttrykte skepsis mot den nye varan-typen som er påvist (nei, vi snakker ikke om en Volkswagen-modell). Når man er vant til å bli strøket med hårene i sin egen blogg, skvetter man litt når man får refsende kommentarer fra fremmede. Men aller mest er det styrtmorsomt:-)

Jeg er redd varaner. Jeg har aldri sett dem live, men jeg vet at jeg er redd for dem uansett. Jeg er redd for alle dyr som ligner på dinosaurer og krokodiller, alt fra firfirsler og salamandere til iguaner og skilpadder og, kremt kremt, frosker og padder.

Jeg vokste opp midt i et paddehabitat i Ryfylke. På vinteren var det greit, for da lå de og purket i dvale i grøfter og bekker. Men så kom våren! Da kravlet de seg opp og inntok menneskeveier - særlig etter mørkets frembrudd. Jeg var desperat redd for dem, jeg var redd for å trø på dem og jeg var redd de skulle hoppe opp langs anklene mine. Kvekk kvekk! Grøss.

Mange av dem måtte bøte med livet i trafikken (vel, trafikk og trafikk, fru Blom. I snitt var det vel tre biler som passerte huset vårt i timen på kveldstid). Jeg har sett paddeflate padder, for å si det sånn. Nå for tiden er det visst min mors utrettelige kamp mot ugras som er den største faren for paddene - hun salter singelen - og alt som forsøker å krysse tunet omkommer tvert.

Jeg trodde jo at jeg var ferdig med paddeborg og lignende. Men nei. Det viser seg at jeg bor midt i et salamanderhabitat - det bor ei sjelden slekt i en dam hundre meter fra huset mitt. Og tror dere salamanderne (bildet) holder seg rundt dammen sin, enda de er utrydningstruet? Neida! De skal på død og liv labbe rundt i byggefeltet, særlig liker de seg i kjellertrappa til naboen.

Min sønn må ha arvet sine fars gener (Gemalen er ikke redd for skumle dyr, og han er veldig opptatt av bærekraft), for han er tungt inne i redningsarbeidet. Rett som det frakter sjuåringen villfarne salamandere hjem til dammen - i isboks. Jeg lar ham holde på - men til dags dato har jeg ikke kikket på dyrene i boksen.

Jeg tror fobien min er ukurerbar. Men det betyr ikke at jeg ønsker livet av disse krekene - jeg vil bare ikke se dem. Vite om dem. Forholde meg til dem. Og aller minst vil jeg møte på en iguan (sannsynligheten er lav, jeg innrømmer det).

Bergljot sprekker en gang til

Det var ikke meningen at sprekkingen skulle bli en føljetong, men her kommer oppfølgeren (for eventuelle nye lesere vil jeg henvise til innlegget to hakk lenger ned her):

Trollet sendte epost til gemalen hvor hun innrømmet at hun hadde forstått regelverket feil. Hun innså også at jeg nok ikke var pålagt å rapportere mitt sykesamvær til henne. So far, so good.

MEN!!! Hun klarer jo ikke å la være å konkludere med at hun fortsatt synes at gemalen er for mye borte på grunn av syke barn, og at det er noe hun vil snakke med ham om. Trollet står med andre ord over lov og regelverk, og hun tror at vi kan avtale med våre barn på forhånd når de skal være syke.

Heldigvis var jeg der da Gemalen mottok eposten, slik fikk jeg være en støtte for ham da han forfattet et biskt og tydelig svar tilbake. Med kopi til sjefen hennes, skolens rektor.

Trollkjerring.

Påminnelse (til meg selv)

Kjære Bergljot.

Du liker rødvin. Men du tåler det ubegripelig dårlig. Derfor har du nå lagt inn årene hva rødvin angår, iallfall for en periode. Og skulle du bestemme deg for å gamble med skjebnen (rettere sagt leke med livet) til tross for denne erkjennelsen, skal du iallfall passe på at du inntar rødvin med MINST MULIG garvestoffer.

Husk at det er vondt å være kvalm. Det er grusomt å være slått ut og lyssensitiv når sola skinner og alle andre er våryre og fjåge. Husk at man ikke trenger å drikke rødvin for å ha det gøy.

Dette vet du fra før, Bergljot. Men du lærer visst aldri.

Aldri.

Bergljot sprekker!

Ja ja. Så har gemalens arbeidsgiver gått til det geniale skritt å true å legge "tak" på hvor mange dager han kan være hjemme med syke barn i løpet av et år. Trollet han rapporterer til mener nemlig at han har vært så mye borte at hun krever dokumentasjon på hvor mye JEG har vært hjemme med ungene fordi de har vært syke.

Hun har satt seg inn i loven, påstår hun. I hvilken lov, undrer jeg - Moseloven? Loven sier at arbeidstakere som lever sammen med den andre forelderen har lov til å være hjemme i inntil 15 dager i kalenderåret med syke barn (dersom de har tre barn eller mer). Det betyr at foreldrene til sammen kan være borte i 30 dager. Gemalen har til nå brukt sju. Så dette ser arbeidsgiveren så alvorlig på at de vil ha møte.

jeg blir så inn i helsike forbannet. Jeg blir så forbannet at jeg skulle ønske at jeg var fra indre Troms og følgelig kunne bruke noe av Trines vokabular, men dessverre er jeg fra Ryfylke, og der får vi tics om vi sier noe riktig stygt.

Tingen er at det er riktig pyton å være hjemme med syke unger. Vi har hatt våre tørner med omgangssyke i vår, og vi har delt på omsorgsoppgavene etter beste evne. Da ender vi opp på bortimot 50/50. Av erfaring vet vi at det roer seg nå når vinteren er over, ungene er jo ikke svakelige. Bare eksponert for basiller og elendighet i barnehage og skole.

Sånn. Det var godt å få det ut. Jeg har mest lyst til å skrive en infam epost til Trollet, men jeg har ryggrad til å la være. Iallfall akkurat nå.

Stakkars Mann

Gemalen: "Mange av damene på jobben skal på kurs i kveld.

Bergljot: (Litt, nei veldig, fraværende) "Ååååh. I hva da?"

Gemalen: "Kakepynting. Det er en konditor som holder kurset. Blant annet skal de lære å lage marsipanlokk."

Bergljot: (Oppmerksom nå, men litt vantro): "Går de på kurs på fritiden for å lære å pynte kaker? Kunne du tenkt deg å være med?"

Gemalen: "Det er jo bare damer som ha meldt seg på, da."

Bergljot: (Rystet) "Men hva i all verden er vitsen med å kunne lage marsipanlokk, da? Vi spiser jo nesten aldri kaker her i huset!"

Gemalen: (Litt fornærmet?) "Nei men det hadde vært artig å kunne det."

Bergljot: (Strengt) "Marsipankake kan vi kjøpe hos konditoren ved behov. Ingen lager sånt selv."

Å for en slem kone jeg er. Her kommer den lille mannen min hjem om betror meg at han har lyst til å lære seg å pynte kaker, og så avfeier jeg ham som om han skulle være en raring (vel, jeg synes det er litt rart, men han er for all del ingen raring.)

Jeg kom til å tenke på noe lillebror min sa en gang i tiden: "Hjemme hos dere er det liksom du som er mannen og han som er kona." Bakgrunnen var vel at det var Gemalen som stelte blomstene, laget mat, gjorde opp fisk og syslet rundt i heimen.

Jeg gjorde ingenting av dette på den tiden, men om sant skal sies gjorde jeg ingen "manneting" heller, bortsett fra å ligge på sofaen og se skisyting på tv. Og kjøre motorsykkel. (NB! Jeg har gjennomgått en viss utvikling etter at vi fikk børn!)

Hvis Gemalen vil prefeksjonere seg innen kakepynting, skal han få lov til det. Jeg skal være støttende og oppofrende og engasjert. Så får vi heller se bort fra at ingen av oss er så veldig vil begeistret for marsipankake.

Grøss og gru

Jeg hadde ikke jublet veldig om jeg hadde møtt på denne her. Jeg hadde dødd. På flekken.

Jeg ser ingen grunn til å finne/påvise slike krapyl heller - bortsett fra at man da får avdekket hvor man aldri, aldri skal reise på ferie. Galapagos er et typisk ikke-reisemål, synes jeg.

Vondt i føttene og koko i hodet

Jeg har fått kjerringkuler på innsiden av stortåleddet. Det er stygt, det gjør vondt - og jeg kan nesten ikke gå på høye hæler. I går ble labbene røntget, og det kan se ut som om det går mot operasjon.

"Å nei og nei, da får jeg gips på begge føttene. Da kan jeg jo ikke gå lange fjellturer eller jogge på mange uker," tenkte jeg trist. For et offer!

Så kom jeg på at jeg verken har jogget eller gått lange fjellturer på årevis. Teite-Bergljot.

Hvor er bikinilinjen?

Jeg har mistet oversikten over hvor den såkalte bikinilinjen befinner seg, geografisk sett. Før var den helt der oppe et sted, mellom lår og lyske cånn cirka. Men det var den gang da bikinitrussen faktisk sluttet/begynte akkurat der.

Når man er blitt 40+, ikke trener av frykt for å bli anpusten og følgelig er blitt noe løs i strukturene, velger man bikinitrusser som dekker. Både oppover og nedover. Er det sånn at nuværende bikinilinje er et sted litt nede på låret? Eller er den der den var før, bare tildekket av tekstiler?

Kan man nu gå til hudpleierske og be om å få vokset leggene - og så har man i realiteten fått overhalt bikinilinjen i det samme inngrepet?

Jeg bare spør.

(For ordens skyld: Dette er et illustrasjonsfoto. Den lekre bikinien på bildet kan du få kjøpt her for bare 19 dollar).

Organdonasjon

Overflødig mageskinn, også kalt vomspekk, gis bort. Skinnet er flott og elsastisk, og det vil kunne brukes til transplantasjon (på en meget blek person) eller til for eksempel husflid (lampeskjermer, sko, vesker - mulighetene er mange, inspirasjon kan hentes i det storslagne verket The Silence of the Lambs).

Mageskinnet må demonteres (av kyndig Person) og hentes i Rogaland før sommersesongen setter inn. Kast Dem på telefonen - her er det første mann til mølla som gjelder!

Potetbløff

Mandelpoteter er ikke så dyrt, egentlig. Iallfall ikke i forhold til poteter fra Euroshopper (hørte du? EUROSHOPPER!!!). Jeg vet det nå, for jeg har hatt den tvilsomme gleden av å skrelle et lite utvalg a ti små euroshoppere. Små var shopperne da jeg begynte - og ørsmå var de da jeg var ferdig. Som erter, omtrent.

Jeg blir så sur når potetene er dekket med et tjukt lag med råte og flekker under skrellet. Når jeg må skrelle og skrelle for å komme inn til den egentlige poteten. Og tror du den egentlige poteten var noe god? Neida. Ikke i det heletatt.

Okei, det er litt kjerring å bruke et helt innlegg på å sutre over billigpotethelvetet. Men noen kjepphester skal jo kjerringer også ha.

Far tegner og forteller

Ørn-ørn. Øøøøøørrrrrn!

Gemalen tramper gasspedalen flat, på tredje gir, i det han passerer et saktegående motorisert kjøretøy. Nei, vi snakker ikke om en moped eller en traktor, men om en småbil som holder fartsgrensa med en margin på rundt fem kilometer i timen.

The Family er på påsketurne i Sør-Norge. Renaulten er fullstappet med unger og tilbehør somforeksempel redningsvester, klær for alle årstider, Wein und so weiter.

Kostas fingrer med DS-en, Vilheller ikke småprater med dokka si. Vilikke spør for trettiåttende gang om vi ikke snart er framme, for det er nemlig så kjeeeeeedelig å kjøre bil!

Og Gemalen gir mer gass. Ørrrrn!

"Pappa, er dette en motorvei?" Spør Kostas.

"Nei, det er en vanlig vei."

"Men du kjører jo i 104! Er det lov å kjøre i 104, nei 107! her?"

Gemalen har lest i avisa at alle speedometere viser rundt ti prosent for meget. Følgelig runder han en del opp når han velger marsjfart. Jeg sitter som regel ved hans side og gneldrer. Og noen ganger hyler jeg til og klamrer meg fast i bildøra.

"Øh. Jeg kjører ikke i 107. Du skjønner, speedometeret viser altfor mye, så egentlig kjører jeg så fort som jeg har lov til, omtrent."

Jeg tror faktisk at han tror på det selv. Når han får fartsbøter, er det uflaks. For han kjører jo ikke spesielt fort, engang. Han forholder seg bare til tiprosentsregelen. Ja, og så legger han til litt til, siden politiet har ganske rause sikkerhetsmarginer når de er ute og herjer med laseren.

Jeg er vel ikke spesielt fornøyd med Fars strategi for trafikkopplæring. Så jeg kommer til å fortsette med å gneldre, hvine og holde meg for øynene når jeg synes det går for kvikt.

Det liker han nok dårlig, Gemalen.

Fra Chanel til Chell

Hva er det som skjer med meg? Trenger jeg profesjonell hjelp? Eller er det først nå jeg er kommet til hektene?

I går kjøpte jeg solbriller på Shell for første gang i hele mitt liv. Det føltes litt rart å stå der og prøve briller mellom baconpølser og spylervæske, men jeg trosset angsten og fant et staselig par av det slaget som harmonerer med turban og dramatisk leppestift. Brillene var ganske fine, og de satt godt på. Rett nok står det "Revlon" med plakatbokstaver på hele den ene stangen, men det gjorde det jo i sin tid på Cindy Crawford også.

Jeg har disponert solbriller av ymse varianter før - som Chanel, RayBan (eller RoyBjarne, som vi sier på mine kanter) og DKNY. Samtlige par er enten tapt (i ferie eller på fylla) eller brutalt drept (ihjelsittet). Det samme har skjedd med gemalens solbriller (unntatt de svintunge fluebrillene fra Armani), så også han slo til med et par ShellBan i går.

Billigbriller forsvinner sikkert ikke. Og de lar seg garantert ikke sitte i hjel. Så lyder iallfall hypotesen. Og blir det for slitsomt å gå rundt med Revlon midt i tinningen, får jeg heller ty til min beste venn, sølvtapen.