Mer om hamstere

I går, da jeg la inn beretningen om hamstertilbøyelighetene blant vaniljedeigene, hadde jeg dyttet i meg et par romslige glass rødvin. Det er nok grunnen til at jeg utelot vesentlig informasjon. Nemlig en slags forklaringsmodell for hvorfor det er blitt som det er blitt. Hvorfor både herr og fru V hamstrer utstyr.

En uomtvistelig grunn er at vi begge er genetisk, subsidiært kulturelt,  belastet, det kan bevises med omvisninger i våre respektive barndomshjem. Begge steder er det mye av allslags, for å si det forsiktig. Muligens fordi begge bosetninger ligger langt fra freteks og ande typer deponi.

Jeg innser at dette ikke er den hele og fulle forklaringen, vi må nok ta litt ansvar selv også. Litt mye ansvar. Vaniljedeigen er, som sin far, glad i apparatur med ledninger og bruksanvisninger (det eneste elektrisk drevne apparatet han avstår fra å bruke, er nesehårtrimmeren). 

Selv er jeg best på å samle klær, tror jeg. Og bokskredbøker jeg aldri leser.  Jeg er en bokhamster, ikke en bokorm.

Nå kom jeg på en hamsterhistorie frå røyndomen, siden vi nå er inne på dette temaet. Den omhandler en frende av meg, la oss kalle ham pinsekaninen. Han ble utsatt for en morderisk tannfe (odontoettellerannet, en sånn mann som spretter ut inngrodde tenner) som insisterte på grave ut samtlige fire visdomstenner i samme konsultasjon. 

Stakkars kanin! Han ble hardt kvestet og ille tilredt. Ifølge noen som sto ham nær, este han såpass ut rundt kjakene at han til forveksling lignet en... ja, hamster. 

Fra kanin til hamster, just like that. Stakkar:-(

Herr og fru hamster

Jeg skal flytte. Det betyr at jeg må avhende store mengder løsøre og gammelt bøss. Siden jeg ikke eier en kånnteiner, må dette gjøres gradvis fram mot juli. I dag har jeg fyllt opp halvannen sekk med klær til freteks. Det føles godt, men også litt tungt. Kanskje litt fordi jeg vet at jeg har bruttotonn på bruttotonn liggende rundt omkring i dette digre huset. Ting jeg ikke kan drasse med meg til luftslottet.

Vaniljedeigen er en premiehamster. Han har drasset på en del greier i tjue år, det vet jeg, fordi han fortsatt drar på en del greier han også dro på da han fant ekskona si på begynnelsen av nittitallet. Jeg vet det, for jeg har snakket med henne. Blant annet har han en original skinnjakke med sypåmerker type top gun, som attpåtil er for liten til noen gang å ha vært i bruk. Iallfall av ham. Og han har en gyngestol som garantert aldri kommer til å bli trukket om (den har bodd i garasjen i tre år). Men nå har jeg hengt (hunget?) ham ut akkurat nok, kjenner jeg.

Men nå skal jeg dele noe jeg ikke pleier å dele. Jeg er visst en hamster, jeg også. Jeg har hauger og lass med garments fra alle epoker etter -85, utstyr jeg bare ikke makter å kvitte meg med. Jeg vet at snart er det på hodet ut med dritten, og jeg gruer meg. Dette er litt kinkig siden jeg har tøffet meg veldig for Frekkesen, som også er på flyttefot, i seinere tid.

Det plager meg litt at det er så vrient å kaste, all den tid det er åpentbart at ikke alt kan følge med oss videre i livet. Men jeg er litt lettet over at vi tross alt er enige om at tvbenken i gran fra Jysk (på den tiden Norsk Sengetøylager) skal drepes, sammen med snirkledatabordet i ubehandlet furu fra samme sted. Det får meg til å tro at vi faktisk har en framtid, vaniljedeigen og jeg. Sammen.

Oppfinnelse (3)

Denne kom jeg på i helgen. Vi var i konformasjon (tog du an?) på gemalens hjemtrakter, og jeg hadde lagt opp til å stille i svigermors hardangerbunad, som har bodd i fosterhjem hos meg siden 2003.

Det er flere grunner til omsorgsovertakelsen. For det første har jeg ingen egen bunad (jeg fikk ikke til min egen konfirmasjon fordi min mor påsto at jeg skulle vokse så veldig, noe jeg fortstat venter spent på at skal skje), for det andre har svigermor en grom hardangerbunad hun har kjøpt på auksjon, men som hun aldri har kommet seg inn i. En tredje grunn er at døtrene hennes er for store og barnebarna for små til å bruke praktplagget.

Utfordringen med bunaden er at den består av så forskrekkelig mange deler, og at den som følge av dette nesten er umulig å få på seg. Det at jeg presterte å glemme perlebeltet hjemme, viser at det også er vanskelig å huske alle elementene når man er på reisefot. Jeg mener at problemene kan løses ved hjelp av borrelåser og påliming av løsøre som mansjettknapper, bringeduk, perlebelte og -duk m.v. Altså en slags altiettløsning, som gjør det mulig å smyge seg inn i herligheten, uten å måtte dille med alt stæsjet.

Ideelt sett burde forkleet og skjorta vært i ett med resten også, men jeg innser jo at det da hadde vært vanskelig med vask. Uansett burde skjorta og forkleet vært laget av noe strykefritt stoff.

Jeg forventer at fundamentalistene i de dedikerte bunadsamfunnene vil ha innsigelser på forslagene mine, men jeg vil argumentere for at utviklingen må få gå sin gang. Og at mye har endret seg i årenes løp. I gamle dager brukte for eksempel mennene ikke underbenklær, da var bundadsskjortene så lange at de kunne draperes rundt stasen og tilhørende herligheter. Ingen mukker over at denne praksisen er avviklet, gjør de vel?

Dersom noen har innspill, må de sendes før 17. mai, for det er da jeg tar sikte på å sende patentsøknaden.

Dialog frå røyndomen

Bergljot: (Tungt angrande, etter heftig utbrot) Vilikke, mamma tykkjer det er dumt at ho vert så sint på deg.

Vilikke flakkar med augo, svarar ikkje.

Bergljot: Vilikke, sjå på mamma. Høyrer du kva eg seier? Er det noko me kan gjera for at mamma ikkje skal verta så sint, trur du?

Vilikke: (Framleis fjern i blikket) Men mamma, då!

Bergljot: (Litt meir myndig no) Kan hende me kan ha ein avtale om at du, Vilikke, byrjar å lyda av og til, og at mamma ikkje skal bli så fort sint?

Vilikke: (Ser for første gong beint på mor si) Kor mange dagar er det til jul?

Bergljot: (Oppgitt) Kva skal eg gjera for å få deg til å høyra kva eg seier og lyda?

Vilikke: (Oppløfta) Du kan jo gi meg svisker?

Ho er ikkje fire år enno, men ho har alt byrja å forhandla. Det slår meg at oppseding av ungar ikkje er for pyser. Og at eg truleg har tatt nokre snarvegar sidan ungen på alvor trur at eg er open for å betala henne for å oppføra seg.....

Vårregn

Fordelen med regn er at man kan tillate seg å være synlig "nedpå", og at man kan oppholde seg innomhus med god samvittighet.

Ulempen er at når det er vår, så ser man svevestøvet okke som og man må virkelig kjempe imot lysten til å ta fatt på tvangshandlinger som støvtørking og fettfingeravtrykkfjerning.

Dette er ingen jubeldag i den store sammenhengen, Bergljot er trøtt og litt blå og veldig bakpå på de fleste områder. Ikke kommer det til å bli bedre med det første, heller:-(

Men tross alt er det lyspunkter:

• Før eller seinere skal jeg få meg nytt hus


• Snart begynner sommertida i Staten


• Jeg har pluss på kontoen, og enda har ikke barnetrygda kommet inn på konto (eller har den det?)


• Jeg skal til Nice i neste uke med jobben


• Jeg har hatt gleden av å slakte banken min i en brukerundersøkelse i dag


• I kjøleskapet mitt står det to flakser Champagne


• Jeg har snille venner og snill familie


• Jeg er ferdig med å bli 40

Nei nå må jeg slutte før det tar aldeles av.

Konfirmasjon

I Guds hus kan tiden gå langsomt. I selskap med mine barn kan en time føles som et døgn. Jeg elsker mine små, men det er ikke alltid jeg er så veldig kry av dem. For eksempel når de ligger og velter seg på gulvet, i bunad, under konfirmasjonsgudstjenesten, eller når de gauler til hverandre over midtgangen i ei kirke som er så fullstappet at familier må spre seg klattvis.

Pingu skulle ha sovet, så hun var sur som en mitting. Hun vred seg som en mark i mine armer, hvinte og gneldret (heldigvis er hun ikke veldig verbal), skrukket til salmearket (og bunaden min) og tømte lommeboka mi på gulvet. Vilikke og Kostas satt ikke i ro et sekund, jeg hadde mitt fylle hyre med å kverke furien i meg, som bare hadde lyst til å ta dem i nakkeskinnet og tuppe dem ut i bilen. I stedet smilte jeg tappert (stramt), truet, bønnfalt og lokket, gav dem tyggis og fristet med overraskelser hvis de bare kunne tie stille mens presten velsignet konfirmantene. Jeg kan ikke si at noen av strategiene virket.

Heldigvis satt vi langt bak, på tredje bakerste benk, faktisk. Jeg husker en annen gang, da satt vi dessverre nesten helt foran. Anledningen var trist, mine barns oldemor var død. Kostas var nesten tre år, Vilikke sånn cirka seks måneder. Jeg satt litt for meg selv med arvingene, vaniljedeigen skulle være med og bære.

Det ble mye lyd og spetakkel, så et stykke uti prøvde jeg å stikke til Kostas en drops for å få stoppet kjeften på ham. Han ble så opprømt at han ropte "jippi!" så hele kirken ristet. Ikke bare en, men tre ganger. Huff. Jeg gremmes ennå ved tanken.

Nattevåk

Pingu holder meg våken på nettene. Hadde ikke vaniljedeigen sovet så tungt som han beviselig gjør, hadde hun holdt ham våken også. Hadde Pingu vært blid og selskapssyk, hadde jeg taklet det. Men neida. Hun er illsint og selskapssyk, og ikke spesielt håndterbar.

Jeg går rundt og føler meg vekselsvis full og bakfull. Med plommeøyne og hengehode. Og jeg lurer på hva vi har gjort feil denne gangen, som har fått en unge som ikke skjønner at hun skal sove når det er mørkt. Og som skriker, sparker av seg dyna og ikke vil holdes.

Jeg er ikke spesielt tålmodig. Aller minst tålmodig er jeg om natten. Hvis ikke Pingu tar til vettet snart, er det en viss fare for at hun averteres på finn.no under vignetten "Gis bort". Med fullt utstyr. Tenker jeg når det er natt.

Men når det blir dag igjen, tenker jeg mest på noe annet. På at hun er yndig og søt, og at jeg er glad for at hun er min. Det er vel en del av morsinstinktet, det der, at vi er glade for/i avkommet, selv om de medfører en del styr.

Konstruksjonssvakheter

Jeg skal ikke plent påstå at Vår Herre gjorde en slett jobb da han skapte mennesket, men det er ikke alt som er så sabla praktisk heller. Med designet, altså. Jeg tillater meg å foreslå noen forbedringer til neste versjon homo sapiens.

La oss begynne med homo erectus. At stasen er montert utenpå og midt foran er bra, hensikten er antakelig at hunnen skal kunne anvende kneet i krevende situasjoner. Blant annet (jeg er ikke dum). Men funksjonaliteten er jeg skeptisk til. Etter mitt hodet burde den bare la det stå til ved behov (når tilbud sammenfaller med etterspørsel). Min private teori er at ereksjonssvekkelser for eksempel kan skyldes at stasen har stått i giv akt oftere enn den burde, og at evnen på sett og vis er brukt opp. Hva med en avogpåknapp? Kjøre- og hviletid?

Avogpåknapp skulle det iallfall ha vært på unger. Mange av dem har mer energi enn de har mulighet til å få utløp for, og det hadde vært til alles beste om de kunne hvilt seg litt oftere enn det all erfaring viser at de gjør. Volumknapp bør også være standard på dem, iallfall på gutter.

Når det gjelder puppene, synes jeg forsåvidt at de er plassert ganske bra (selv om det ikke hadde skadet om Han hadde omgitt dem med mer bindevev, slik at de ikke står til nedfalls før man vet ordet av det.) Men hvorfor i all verden la Han ammespekkreservene bak på hoftekammene? De burde ha vært bak puppene, slik at de kunne suges opp i takt med resten av babymaten. Alternativt kunne puppene ha vært plassert på hoftekammene, men det ville kanskje ha sett litt rart ut.

Jeg tviler egentlig på at Vår Herre leser bloggen min (jeg har ikke så mange lesere), så det er mulig at jeg må få formidlet disse forslagene til forbedringer på annet vis. Flaskepost, for eksempel.

I medgang og motgang

I dag skal jeg gjøre noe så utypisk meg som å mene noe om noe som er på den politiske dagsordenen. Selv om jeg verken kan skryte på meg godt korttids- eller langtidshukommelse, så husker jeg at det en gang for ikke så lenge siden var medgangstider her i landet. I mange andre land også, for den del.

I disse medgangstidene veltet det inn med arbeidere fra alle verdens land, kanskje særlig fra de landene der nede i Europa som ligger noe sør og øst for oss selv. Jeg tror ikke vi var så sure for at de kom, polakkene, russerne, balterne (bortsett fra bandene) og sikkert noen andre også. For Norge manglet jo arbeidskraft, og det var jo umulig å få fatt i håndverkere og jordbærplukkere og potetpellere og så bortetter.

Jeg mener å huske at det fantes (og finnes?) byråer som formidlet sørøsteuropeere til oss, både arbeidshester og akademanikere og sykepleiere og alt mulig. Folk flest syntes stort sett det var greit tror jeg (de var jo hvite og fine og flinke til å jobbe, ikke krevde de mye lønn eller boligstandard heller). Folk flest hadde liksom en polakk.

Nå er det ikke så stilig lenger med disse utenlandske arbeiderne, sa bilradioen min i dag. For nå er det arbeidsledighet i Norge, og de kommer og tar jobbene våre! Hallo? Når ble jobbene VÅRE? Er det sånn nå plutselig at vi vil ha de jobbene vi ikke ville ha før, da vi var rike(re)? Frperen på eteren uttrykte dyp bekymring for denne folkevandringen vi har i vente, og for jobbene VÅRE.

Jeg blir så irritert, nei engasjert, over denne snukappaettervindenmentaliteten. Alt skal liksom passe oss selv til enhver tid, helt til omverdenen forandrer seg og vi forbeholder oss retten til å mene noe helt annet. Og så faller det liksom bort at det er folk det handler om, dette her, de framstilles nærmest som maur eller skadedyr av noe slag. Se nå kommer iberiasneglene og tar jobbene våre! Pass på, pass på! Strø salt, så de ikke tar en jobb nær deg!

Jeg tror jeg skal adoptere en polsk håndverker for å statuere et eksempel her. Han blir sikkert så glad at han legger litt fliser og sparkler noen tak for meg i luftslottet.

Oppfinnelse (2)

Dette er en kvinnesak, så sensible sjeler får bare hykke seg av med en eneste gang. Dere kan nemlig få innblikk i noe som korkje er nice to know eller need to know.

Alle damer som er kommet til sjels år og alder, eller iallfall har klemt ut en unge eller to, er blitt introdusert for betydningen av Kneipøvelsen. Menn som har hørt om dette tror ofte at hensikten med slike er å glede mannen, men det er det ikke. Derimot skal man forebygge inkontinens, slik at man skal slippe å tisse på seg i hytt og gevær.

Medsøstre som fortsatt kan hoppe i tau og ta seg en solid økt på trampolinen trenger sikkert ikke å tenke på kneipen - foreløpig. Men ikke hover! Tiden og forfallet vil innhente dere.

Alle som har praktisert kneip, vet at noen mer møkka kjedelig form for trim finnes ikke. Og det er egentlig litt rart, siden den i prinsippet kan utføres overalt og parallelt med andre aktiviteter (hvis man er normalt flink til å håndtere multitasking, da). Som tidligere nevnt, er det også veldig gode grunner til å kneipe.

Så til oppfinnelsen: Jeg ser for meg at det utvikles et slags apparat etter samme prinsippet som pacemakeren som avhjelpe umotiverte kneipeøversker. Kneipmakeren skal liksom da på en måte slå inn og sørge for at øvelsen blir gjennomført mer eller mindre automatisk, er tanken. Innehaveren slipper da å forholde seg til både planlegging og utøvelse.

Utforming og plassering har jeg foreløpig ikke tenkt så nøye på, men det sier seg selv at den ikke bør være sjenenerende stor og at den ikke må lage sjenerende lyder (bzzzzzzzbzzzzzzzbzzzzz). Jeg ser også for meg at den må ha en timerfunksjon som gjør at den slår seg av og på noen ganger i løpet av døgnet, helt av seg selv. Plassering vil være mest sånn noenlunde midt på en, vil jeg anta.

Et annet alternativ er fjernstyring, altså mer sånn remotely operated kneipmaker. Fordelen med denne løsningen er at displayet kan ha funksjoner for både lysorgel og oppkvikkende musikk. Men det vil være veldig viktig å passe godt på fjernkontrollen. Tenk om den havner under ei sofapute, eller enda verre, om uvedkommende får fatt i den!

Jeg tar gjerne imot innspill i videreutviklingen av kneipmakeren, og vil samtidig undertreke at dette ikke skal være noe seksualleketøy. Etter planen sendes patentsøknaden i slutten av uken.

Pakk

Noen banditter har stjålet sykkelen til Vaniljedeigen fra garasjen vår. Virkelig annoying. Dobbelt så kjipt er det at hengedingsen, på en måte tilhengerfestet, til sykkelvogna også er borte. Æsj.

Møkkabil

I dag fikk jeg motorstopp på E39, midt i fredagsrøsjet på vei hjem fra jobb. Pysjåen ville plutselig ikke mer, den døde i overgangen mellom første og andre gir. Jeg røska og reiv i girstanga. vrei på tenninga i alle retninger, men doningen sto.

Jeg kjente at jeg ble lilla i fjeset og at jeg fikk åndenød. Bilene sneglet forbi meg på begge sider, både i påkjøringsfila og på racerstripa til høyre. Alle så på meg, men ingen stoppa. Bortsett fra én, men han kom seg nesten ikke bort til meg siden ingen stoppa for ham heller. Møkkafolk.

Så ble det jo full pakke da, med varselblink og trekant (takk og lov så fant jeg den nederst og innerst i bagasjerommet, ren flax). Den snille hjelpemannen trøstet meg og sa at han hadde sett desperasjonen i blikket mitt i sladrespeilet sitt. Så hadde han tenkt på kona si og hvordan hun antakelig hadde følt seg i en slik situasjon. Og han fikk seg altså ikke til å kjøre videre.

Snille mannen kjørte meg hjem, jeg ringte NAF (ikke bra for immidsjet å være medlem der, men veldig bra for forsikringssatsen på motorsykkelen). Men de kunne jo ikke hente bilen siden jeg hadde nøkkelen i veska. Så var det litt bla bla bla og fram og tilbake, før gemalen kjørte oss tilbake til åstedet for å legge ut nøkkel til redningsmennene. Han insisterte på å prøve å få gang på bilen, enda jeg, surt, sa at det ville være fåfengt.

Men sannelig fikk han bilen til å gå!!! Dobbelt møkkabil. Ikke bare stopper den, den tillater seg å starte på kommando fra Husets Herre. Møkkagreier.

Men jeg tillater meg jo å være litt lettet over at vi kanskje har spart noen tusenlapper, inntil videre. Det er tross alt ganske fint.

Rosenrot

Doktor Vaniljedeig satte meg på rosenrot i vinter, selg selv også, for den del. Han påsto at det var for å tilføre meg mer energi, og det trodde jeg på til jeg leste pakningsvedlegget etter et par ukers inntak. Der sto det noe om positiv effekt på libidoen eller hva det nå var for noe.

Jeg måtte skjenne litt på Vaniljedeigen og si at det å foreskrive medikamenter og holde tilbake vesentlig farmasøytisk informasjon er uetisk. Jeg husker ikke helt det ble innført sanksjoner på noe som helst vis, men det kan meget godt være. Man lurer ikke sin kone til å ta afrodisiakum.

Siden disse rosenrøttene er ganske dyre, ga vi oss etter et par esker. Enda vi begge mente at vi faktisk ble litt blidere og mer opplagte av dem. Det fine med å slutte med noe som virker og som man liker, er at man liksom får en opptur, en ny peak, når man begynner igjen. Det kom jeg på sånn cirka 20 minutter etter at jeg spiste pillen min i morges. Dette gjelder sikkert ikke bare rosenrøtter, men også sjokolade, rødvin, puling, shopping, soving og så videre.

Vaniljedeigen har ellers en standardformulering han benytter seg av når han mener at jeg er vrang og vanskelig:

"Har du ikke tatt pillen din i dag?"

Gud. Da kjenner jeg at jeg får lyst til å lugge, klore og slå.

Dyr

Katta mi blir 14 i juli, og han begynner å bli litt rørete. Selv om han ikke tar store sjanser i livet, og kun forsvarer et mikrorevir

mellom garasjen og trappa, må man anta at han er godt inne i livets høst, ja kanskje vinter også.

Tabisco er verdens søteste pus, han er mørk og fager og snill som dagen lang. Han har en tålmodighet (les: smerteterskel) av en annen verden, han rører ikke en tånegl når Pingu lugger ham i halen eller gir ham en bamsekos.

Av og til tenker jeg på hva jeg skal gjøre når Tabisco ikke er blant oss lenger. Jeg tror jeg må ha en pus, iallfall et dyr av noe slag. Inni meg har jeg lyst på en Maine Coon. Forkastelig for en raddis, naturligvis, så lenge det vrimler av raseløse puser som trenger et sted å bo. Men inni seg er det lov å ønske seg en likevel.

Et annet alternativ er hamster. En slik ser jeg for meg at kan bli et godt nyttedyr, i og med at han bo og leve godt under kjøkkenbordet. Der vil det i mange år framover være rikelig tilgang på brødskorper, inntørket pasta, seig middagsris og andre second hand-delikatesser som per i dag havner i strømpene mine.

Alternativet er selvsagt å vaske gulvet oftere, men helt der er jeg ikke ennå. Selv om ris i sokkene er noe av det ekleste jeg vet.

Påskemorgen, -middag og -kvelds

Jeg har vært hos schweigers i påsken. Vaniljedeigen skulle sparkle, og han så helst at vi rømte landet. Eller iallfall landsdelen.

Jeg må vel si at det gikk ganske greit det hele, iallfall sett i lys av forventningene. Ingen av ungene spydde i bilden i løpet av de treogenhalve timene turen nordover tok. Jeg klarte å røske dem ut av bilen, samle dem sammen og stappe dem inn igjen og tjore dem i setene under begge ferjeoverfartene. Ikke punkterte vi, ikke, krasjet vi og ikke kranglet vi.

Jeg skal ikke trette mine tre sporadiske lesere med detaljer fra påsketuren, det blir for drøyt. Men jeg kan røpe at de to eldste nå er blitt introdusert for Nugatti (fandens verk), og at jeg sliter med å få dem til å tro at det ikke finnes slikt i vår del av landet. Ungene har også fått mistanke om at det går an å spise godteri på andre dager enn lørdager. Til nå har alle former for snop blitt omtalt som lørdagsgodt hjemme hos oss, og det har virket etter hensikten.

Schweigermutter og jeg har oppdratt litt hver for oss, involveringen har vært noe drøy etter min smak fra tid til annen. Heldigvis er jeg blitt 40, og det betyr at jeg har tyngde og erfaring nok til å si ifra når det går over stokk og stein og alle støvleskaft.

Vi var masse ute, og det var deilig. Kostas og Vilikke mekket litervis med parfyme (alt gikk i gryta, for å si det sånn) og Pingu har disset og gravd og vandret og klatret over det hele. Jeg kunne trengt litt av hennes energinivå og pågangsmot. Vaniljedeigen kom oppover etter noen dager, og det var finfint. Jeg har nå liksom vent meg til å ha ham rundt meg, og det kjennes lite ensamt når han er borte på et vis.

Neste år blir det påske i luftslottet. Det skal bli bra, kjenner jeg.

Litt dumt

...at man av personvernhensyn ikke kan skrive om ting man egenlig har lyst til å skrive om. Akkurat nå kjenner jeg den onde hugen til å utlevere både den ene og den andre, men det kan jeg jo ikke gjøre. Det får holde at jeg utleverer meg selv. Og kanskje vaniljedeigen, når det kreves.

Jeg er oppvokst i ei ætt der man har hatt stor glede av å slenge med leppa. Man er kjent for å ha en velutviklet humoristisk sans, særlig på andres bekostning. Det er ikke særlig pent, har jeg skjønt, så jeg øver på å la være. Men det holder hardt.

Ingen vits

Min seks år gamle niese fortalte meg en vits her forleden:

En kamel og en elfant møttes tilfeldigvis i jungelen.
Elefanten: Hvorfor går du rundt med puppene på ryggen?
Kamelen: Og det spør du om, du som går med tissefanten midt i trynet?

Okei da, den er litt bløt. Men jeg lo nå likevel, jeg, siden niesen min var så henrykt da hun la fram vitsen:-)

Russ

Jeg har vært russ, men i motsetning til Paaskeharen gjorde jeg meg ferdig med det i løpet av en sesong. Mange russet seg mye hardere enn meg, enda jeg var heldig og disponerte egen hybel. Dog må jeg innrømme at det henger forskjellige utmerkelser og knutter i den gamle, røde silkeluen min.

På stående fot kan jeg huske at jeg både begikk kysseknutten (purk), isknutten (x liter is på x minutter), banan-, vin- og spritknutten. Ellers var jeg visst oppe i et døgn, sammenlenket med en medstudent en skoledag og overnattende på en midtrabatt på Snerpeland (den eneste midtkrabaten på Fyfylkevegen midt på åttitallet, tipper jeg). Vi var bare to jenter som tok spritknutten. Vi burde nok begge ha latt være, ingen av oss var i utpreget god form etter en halvflaske smirnoff på en halv time. Urk. Jeg blir uggen i magen bare jeg tenker på det, enda det er tjue år siden.

Russedressen tror jeg ligger i min mors volumisøse kott. Innerst inne og nederst i en svart søppelsekk. Uniformen er rikt dekorert med fagre hilsener, særlig husker jeg visdomsordet på på høyre skinke: Ta meg bak, står det det, og det var rimelig pinlig de (få) gangene Planda beordret meg opp til tavla.

Ikket krabbet jeg rundt Stavanger stadion på 16. mai, og ikke var jeg i Kongleparken (var den oppfunnet i 1989?). For sikkerhets skyld droppet jeg også paraden på 17. mai, så det finnes iallfall ingen kompromitternede bilder av meg derfra. Derimot var jeg på en og annen russekro på Herberts hybel, uten at det har festet seg noe særlig fra disse gætheringene.

Grunnen til at jeg benytter aftenen til å mimre over dette høydedraget fra fortiden er ikke bare at det nærmer seg mai. Ei heller at det er tjue år siden Bergljot var NRF (Norsk Rød Russ). Neida. Jeg kom til å tenke på en drosjeferd fra Sageved til Stola flyplass for et par-tre år siden. Jeg satt godt festet i baksetet, med håndveska i fanget, lett konverserende med min faste tæksidraiver. En vindskeiv, veldekorert og fullastet rød Transporter slingrer forbi oss.

"Nå har visst russetida begynt," informerte sjåføren.

"Ja, huff," hørte jeg meg selv si.

Mer er det vel ikke å si om den saken......

40

Det skjer noe når man tipper midtlivet (og dette har ikke sammenheng med underlivet). Mens man før kunne tillate seg å være vill og gal, må man etter fylte 40 passe seg for

- trekk

- trapper (stikkord: lårhals)

- trafikk (dårligere sidesyn, mer utsatt for å bli meiet ned på hasardiøst vis)

- trekk

- allment nedsatt helsetilstand knyttet til for eksempel høyt blodtrykk, benskjørhet m.m.

- babyer (utdaterte eggstokker kan begynne å rasle på seg og framprovosere uforutsette eggløsninger som igjen kan framprovosere uforutsette babyer, forutsatt at man blir gjenstand for uforutsett kopulering)

- testosteronspekk (sjokoladen legger seg rundt buken i stedet for på klassiske damesteder som rumper, hofter og lår)

- trekk

- tvangshandlinger/-sysler som håndarbeide, hagearbeide, scrapping (gud forby), elevert interesse for hus og hjem m.m.

- spontanshopping av produkter som skal få en til å se ut som man fortsatt er 39

- sleipe forsikringsselgere

- trekk

- kroppslig og åndelig gravitasjon (hengepupper, -rumpe, -mage, -hode og -myr)

- sentimentalitet og mimring (det meste av det man har flotte minner til er blitt patetisk eller parodisk)

- yngre kvinner (ens underernærte og understimulerte og halvblinde gemal på 42 kan plutselig oppdage at finnes andre og mer omgjengelige hinder (hind som i hunnhjort, ikke hinder) i skauen

- yngre menn (jeg har hørt at man kan få fikse ideer og avtakende dømmekraft når midtlivet ruller over en)

- trekk

Siden jeg bare har vært 40 i rundt tre uker, må man anta at liste ikke er komplett. Det dukker nok opp noe annet ekkelt også. Men nå reiser Bergljot på påskeferie med arverekka - til orientering for mine tre faste lesere.

Igjen, god påske :-)

Bill.mrk. "Kristen"

Siden vi bygger luftslott, og siden vi ikke har (egne) penger, er vi avhengige av en god relasjon til banken. Og, fra sommeren av, gode leieboere. Det er jo leieboerne, som kanskje leier fordi de ikke har nok egne penger til å kjøpe, som skal finansiere huset vårt.

Det er ikke bare bare å oppdrive den perfekte leieboer, derfor har vi satt opp en del kriterier. Aller helst vil vi ha noen som nesten ikke er der, en pendler av noe slag, for eksempel. En som betaler, men ikke bor eller sliter ut parketten.

Hvis ikke det lar seg gjøre, ser vi for oss at vi kan ha et par. De må ikke være så unge at de fortsatt er hardt festende, vi vil ikke ha noen syndens pøl i underetasjen. En annen risiko med de unge er at de kan a) gå fra hverandre eller b) skaffe seg noe eget, og da må vi jo på jakt etter nye medbetalere på kåken.

Et voksnere par kan sikkert også gå an, men dem er det vel ikke så mange av i leiesegmentet (og så blir man mistenksom på hva som gjør at de leier og ikke eier, i deres alder???). Faren med de voksne, spesielt hvis de er veldig voksne, er at de kan finne på å bli demente og glemme komfyren på (eller gassen!) slik at hele kæsstl vaniljedeig går i lufta. Not good.

Barn og dyr er andre risikoelementer. Slikt kan vi jo ikke ha (enda vi holder oss med både barn og dyr selv, i hovedetagene), for det innebærer støy og unødig slitasje. Røykere kan vi ikke ha, heller. De medfører lukt og gule tak,

Min venninne Kirsti, som er alenemor, sier at vi aldri må finne på å leie ut til alenemødre. Fordi de jevnt over har dårlig kæsjflow (og følgelig ikke kommer til å betale for seg), og for at husleieloven nærmest gjør det umulig å hive dem ut. Da har man alenemoren i beismenten på livstid, som en slags parasitt (husbukk/-geit). Og hva tror dere banken sier til det, som tidligere nevnt er beboerne nedentil som skal finansiere gildet!

Ikkevestlige innvandrer, muslimer eller andre med merkeligklingende navn er uaktuelle. De genererer merkelig lukter av merkelige krydre, mange av dem gnafser på khat og de er for mye hjemme siden de sikkert ikke har jobb. Og har de ikke jobb, har de vel ikke inntekt heller (bortsett skattebetalernes penger, naturligvis). Mange unger får de også, og hva sier naboene da, tro. For ikke å snakke om risikoen for familiegjenforening...

Av og til averteres det etter boenheter for folk med behov for oppfølging. Selv om kommunen garanterer for husleia, må man tillate seg å være veldig skeptiske til slike leieforhold. Jeg innser jo at også psykisk syke og mennesker med rusproblemer trenger et sted å bo, men jeg ser helst at de ikke bor i nærheten av meg. Og hvem vet hva de kan finne på nedentil (nei, jeg mener ikke der, men der).

Nå vet jeg jo at det ikke er alltid man kan se på folk om de har rus- eller psykerelaterte plager, altså kan man få dem i huset uten å vite det. Dette bekymrer oss naturligvis en hel del. Jeg synes at utleiere skal kunne kreve utvidet politiattest. Og innsyn i pasientjournaler.

Avisene er fulle av annonser fra folk som trenger et sted og bo, og jeg ser jo at de selger seg inn på det de mener taler til deres fordeler. De er sikre betalere, de er rolige og i fast jobb, de har gode referanser og kan betale depositum. Noen kan bidra med hjelp i hagen eller håndverkeroppdrag. Tempting, tempting!

Aller mest fristende er det å ta inn noen av de utrolig mange som føler det er natulig, når de er på husjakt, å fortelle at de er kristne (eller enda bedre, personlig kristne). Jeg er litt usikker på hva det innebærer for meg som utleier, er det det at de kan legge inn et godt ord for meg ved perleporten (fuglene vet at det kan komme godt med)? Eller er det det at jeg skal tenke at nå gir jeg noen av Hans får rom i herberget (jamfør stallen)?

Jeg skjønner jo at de personlig kristne bør stille sterkt i konkurranse med andre husløse (velg meg, velg meg), siden de vel er Guds utvalgte. Men det slår meg at jeg aldri har sett husjegerannonser hvor jegeren beskriver seg selv som personlig muslim eller hindu. Lurer på hvorfor det, egentlig.

Og så lurer jeg på hvem som egentlig er skikket til å ta bolig i underetasjen min, når alt kommer til alt.

KviddeTwitter

Typisk. Ikke før har jeg tullet meg inn på Facebook, så viser det seg at det er på Twitter det (visstnok) foregår.

Jeg har fortsatt til gode å oppleve at det faktisk skjer noe på fjesboka (noen på vennelista er temmelig perifere bekjentskaper fra svunne tider, for å si det sånn), så jeg registrerte meg naturligvis på Twitter.

Bergljot (40) lever i tiden og forventer effektivitet, mind you! Men hva oppdager jeg? At jeg nesten er helt alene der inne, blant en haug med fremmede. Nesten ingen jeg kjenner twitrer, bare sånn cirka en håndfull. Og da er det jo ikke noe løye.

Det kan være mange grunner til at Twitter ikke er stedet for meg (akkurat som det er mange grunner til at Ibiza ikke er stedet for meg, selv om det objektivt sett er fint der):

a) jeg kan være for gammel (ikke usannsynlig)
b) vennene mine kan være for gamle (henger sammen med a)
c) jeg er ikke kul nok (dette alternativet vil jeg helst ikke ha kommentarer på)
d) jeg har feil venner (ikke sannsynlig)
e) Twitter er oppskrytt, og vennene mine (i motsetning til meg) har skjønt dette

Jeg må innrømme at jeg strengt tatt ikke har behov for å vite hva folk bedriver til enhver tid, sånn sett blir det vel ikke noe stort tap for meg eller resten av menneskeheten om jeg trekker meg stille og rolig ut fra hele Twitter.

I det minste kan jeg si at jeg klarte å registrere meg og at jeg lyktes i å få to disiper (followers).

Før og nå

Før syntes man det var stas å få tatt seg en tredagers. Nå er man fornøyde hvis man får lurt seg til en treminutters.

God påske.

Bær Meg Wekk

Livet er fullt av små og store mysterier. Jeg, for eksempel, har lenge undret meg over at utrolig mange biler ser ut til ikke å ha blinklys.

Enda rarere er det at det ser ut til å være en korrelasjon (empirisk observert samvariasjon) mellom pris på bilen og mangel på slike retningsgivende lys. Jo dyrere bil, desto mindre blinking.

Hadde jeg betalt hundretusener på hundretusener for en bil som ikke fungerer i henhold til kravene i loven, hadde jeg klaget til, tja, Bahahahhavaria-butikken. Definitivt.

Oppfinnelse (1)

Jeg har kommet på noe smart som vil gjøre livet lettere (mindre grisete) for alle småbarnsforeldre. Alt man trenger er en presenning (minst 3x3 meter) og en saks.

Framgangsmåte:

1. Spre presenning over unger og kjøkkenbord

2. Klipp hull i presenningen over hver unge, hullet skal være stort nok til at barnet får hodet gjennom, men ikke så stort at presenningen siger ned over skuldrende.

3. Klipp små hull til armene (dersom du ønsker at de skal ha tilgang til objekter på bordet. Noen ganger kan det være hensiktsmessig å la være).

4. Dekk bordet.

Fordelen med oppfinnelsen er at man slipper smekker og duk, og at man forebygger at skorper, ris, mat, melk etc. havnet på gulvet eller på klærne. Etter endt måltid kan man trekke presenningen av ungene, snurpe den i hop og spyle den utendørs. Med eller uten tallerker og stæsj.

Nå skriver jeg patentsøknaden.

Konstruktiv konfliktløsning

Jeg er god til å krangle. Dette skyldes nok både arv og miljø, samt år med øvelse. Dvergbøyer er jevnt over gode på krangel, vil jeg si. Vi knuffer om stort og smått, det går mange kuler varmt og vi gir oss sjelden.

Vaniljedeiger, iallfall den greina jeg har rotet meg inn i, er ganske lame, ja noen vil kanskje til og med påstå at de er konfliktsky (les: fredselskende) i forhold. Dette fører til utfordringer i heimen. Mens jeg er vant til å buldre i vei, blir min livsledsager taus, innadvendt og tom i blikket. Det er ganske provoserende for stakkars meg, som ikke liker å krangle alene.

Men jeg har et triks. Når dialogen går i stå, truer jeg med at jeg vil i parterapi. Da glir det meste av seg selv.

Vesle Hoa

Ungene mine er glade i hottentottsangen til Egner, den om Vesle Hoa (faktisk finnes det flere hottentottsanger, i en annen er det en fyr som lander hos hottentottene med helikopter og blir venn med høvdingen, men den kan jeg ikke tonen på).

Vesle Hoa er en trivelig liten negergutt med fjær på hodet sitt og ring rundt storetåa (de som tror at ringer på tærne er av vestlig, moderne opprinnelse, tar altså feil. Red. anm.). Hoa har bare bukser på, og buksene er gjort av strå, men Hoa liker buksene godt, for han er en ekte hottentott.

I sangen redder Hoa stammen sin fra en rivalerende stamme ved hjelp av en heftig trommekonsert. Etterpå får han sjokolade og kake og ny pil og bue av kongen, og alt ender til det beste for både Hoa og frendene hans.

Jeg skal ikke påstå at alt i denne slageren er politisk korrekt etter dagens standard. Mange vil sågar hevde det motsatte. Men melodien er fengende, figurene hyggelige (ikke babustammen, da) og ungene liker den.

Men, så til det store spørsmålet: Skjøtter vi kulturarven når vi studerer Egners skrifter på sengekanten, eller planter vi (jeg) fordommer?

Spesielt interesserte kan lese mer om Hoa og utfordringene knyttet til ham her.